Gåte: "Litle Fuglen"

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

En morgen i november ....

Borgestad kirke

Ekely

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.

Cecilia Bartoli-Lascia ch'io pianga

Award

Jeg har fått en award! Denne har jeg fått fra Ann Helen alias Labben, som har den spennende bokbloggen Migrating Coconuts. Tusen takk! ;-)

Reglene er som følger: 

1. Takk den du har mottatt prisen fra

2. Kopier prismerket til bloggen din

3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter.

4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.



Det er veldig vanskelig å plukke ut kun tre forfattere, men jeg prøver:
1. Ivo Andric: Broen over Drina
2. Stephan Zweig: Sjakknovelle
3. Carl Frode Tiller: Innsirkling 2


Jeg følger mange bloggere, og det er vanskelig kun å velge ut fem. Jeg håper ikke at noen føler seg glemt fordi jeg trekker frem disse:


Labben
Beatelill
Solgunn
Randi
Janke

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190

Arto Paasilinna

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 2"

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 400

I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Toppkarakter fra meg!

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem! 

Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna

"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre. 

Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz