Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!



NrK har dessuten intervjuet forfatteren her. 

"Dirty Pretty Things" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Audrey Tautou, Chiwetel Ejiofor, Sergi Lopez
Spilletid: 95 min.

Okwe er en illegal innvandrer i London. Han har flyktet fra sin fortid som lege i Nigeria, og tar nå til takke med underbetalte jobber for å overleve. Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemlandet er overhengende absolutt hele tiden. For å klare seg jobber han nesten døgnet rundt - om natten som resepsjonist på et hotell og om dagen som drosjekjører.

Okwe deler leilighet med den tyrkiske kvinnen Senay (spilt av Audrey Tautou). Hun er stuepike på samme hotell som Okwe. I motsetning til Okwe har hun lovlig opphold idet hun har søkt asyl og venter på at søknaden skal bli behandlet. Det er imidlertid i strid med asylbetingelsene å jobbe. Historien gir imidlertid ikke noe svar på hvordan hun ellers skulle ha klart seg. Innvandringsmyndighetene ligger imidlertid bokstavelig talt i buskene og spionerer på henne og følge med på at hun ikke jobber eller har losjerende boende hos seg.

En dag finner Okwe et menneskehjerte toalettet på et av hotellets rom. Da han tar dette opp med sjefen sin, skjønner han med ett at sjefen er innblandet i ulovlig handel med organer. Han kan ikke gå til politiet med saken uten å risikere å bli utvist fra landet. Da sjefen får nyss i at Okwe faktisk er lege, settes han under et umenneskelig press for å være med på de tvilsomme operasjonene som finner sted på et av hotellets rom. Hvor ulovlige innvandrere "gladelig" gir fra seg en nyre for å sikre seg falske identitetspapirer ... Parallelt følger vi Senay som utsettes for det ene fornedrende overgrepet etter det andre ... Til slutt er det nok, og hun og Okwe går inn for å ta sjeen i egne hender.

Jeg tviler ikke på at slike ting som dette skjer i virkelighetens verden. Likevel var det noe med filmen som gjorde at jeg ikke helt klarte å tro på historien. For det første er det vanskelig å tro på at organhandel skulle skje på et lurvete hotellrom i et så sivilisert land som England. For det andre spilte sjefen så lite troverdig som det går an. Jeg tenker at en som driver med noe så suspekt som organhandel ikke går rundt og brisker seg slik som denne personen gjorde. 

Nei, jeg trodde rett og slett ikke på historien om organhandel. At det derimot finnes mange illegale innvandrere i hele den vestlige verden, som blir grovt utnyttet pga. sin sårbare situasjon, har jeg ingen problemer med å skjønne. For øvrig spilte både Audrey Tautou og Chiwetel Ejiofor helt greit, men ikke glitrende. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk treer på terningen eller en svak firer, men heller i retning av det første. Terningkast tre!

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 

Jeg gir filmen terningkast fem.

"Libanon" (Regissør: Samuel Maoz)

Innspilt: 2009
Original tittel: Levanon
Nasjonalitet: Israel, Frankrike, Tyskland
Skuespillere: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov, Zohar Strauss, Dudu Tasa. Ashraf Barhom, Reymonde Amsellem
Spilletid: 94 min.

Denne filmen, som hadde release som DVD den 15. september, handler om de første dagene av Israels invasjon av Libanon i 1982. Handlingen foregår utelukkende inne i en tanks. Alt vi får se ut over dette, ser vi gjennom kanonsiktet.

Tre pur unge soldater befinner seg inne i tanksen. Ingen av dem har krigserfaring fra før av, og de har i alle fall ikke drept et menneske noen gang. De er utrustet med makt til å skille mellom liv og død, og selv er de beskyttet av tanksens tykke stålvegger. Og så er det ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket ... Soldaten som har ansvaret for å skyte, opplever gang på gang at han ikke får det til. Han klarer ikke å skyte på menneskene han ser gjennom kanonsiktet, og skjønner noen ganger litt for sent at det er "dem eller oss".

Klimaet inne i tanksen er klastrofobisk, noe som understrekes gjennom en svært tett kameraføring. Guttene er omgitt av dritt, veggene er fulle av olje, sigarettsneiper dupper i vannet på gulvet, det er varmt, svetten renner og stemningen mellom soldatene er svært spent. Den eneste informasjonen de får fra omverdenen er det de ser gjennom kanonsiktet, og plutselig viser det seg at de har havnet på avveie. Etter å ha blitt truffet av fiendens raketter, virker ingen av instrumentene i tanksen. Kun noen tvilsomme falangister kan redde dem ut av det som begynner å ligne på en dødsfelle. Falangistene er dessuten svært interessert i den syriske krigsfangen de har inne i tanksen ....

Dette er den mest spesielle krigsfilmen jeg har sett noen gang! Og for en gangs skyld dreier det seg om en krigsfilm fullstendig uten et politisk budskap. Her er det ingen helter, og krigen fremstilles utelukkende som en demoraliserende prosess. Angsten som stiger inne i tanksen blir glitrende spilt. Og bare idéen om å fremstille en i utgangspunktet skremmende tanks på denne måten - fylt med redde unggutter - er rett og slett genial. Spenningen var så intens at jeg nesten sluttet å puste selv.

Terningkast fem (en sterk sådan!).

"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!

"Salaam Bombay!" (Regissør: Mira Nair)

Innspilt: 1985
Nasjonalitet: India, Storbritannia, 
Skuespillere: Shafiq Syed, Irshad Hasni, Chanda Sharma
Spilletid: 110 min.

Krishna, som antakelig er rundt 10 år, har blitt kastet ut hjemmefra fordi han har ødelagt motorsykkelen til broren sin. Moren har gitt ham beskjed om at han ikke kan vende hjem før han har tjent 500 rupies, slik at han kan kjøpe ny motorsykkel til broren.

Krishna reiser inn til Bombay for å få seg en jobb. Han har ikke noe sted å bo, og i likhet med et uttall andre gatebarn, må han bo på gata. Omgitt av skitt, søppel, voksenpersoner og andre som kun er ute etter å utnytte ham, går han hardnakket inn for å tjene det som skal til for å kunne vende hjem en dag. Han får jobb som tebærer, begår et og annet tyveri og ran og er under beskyttelse av hasjlangeren Chillum. Skjønt beskyttelse og beskyttelse ... Chillum er avhengig av narkotika, og trenger desperat penger absolutt hele tiden. Og når han ikke klarer å skaffe nok penger selv, stjeler han fra småguttene.

Under sitt opphold i Bombay blir Krishna kjent med lille Manju, som er datteren av en prostituert kvinne. Hver gang moren har besøk av kunder eller halliken, som også er far til Manju, må hun sove på gata. Han treffer også ungjenta Sweet Sixteen, som er solgt til et liv i prostitusjon og hvis eier venter på den rette kunden som kan betale tilstrekkelig for hennes jomfrudom.

Krishna sliter forgjeves for å tjene 500 rupies, for så snart han nesten har nådd målet sitt, blir pengene stjålet fra ham. En natt blir han og Manju arrestert, men mens Krishna blir puttet i et barnefengsel, havner Manju under indisk barnevern siden moren er prostituert. Krishna klarer å flykte, men til hva?

Regissøren Mira Nair har laget denne filmen som en hyllest til alle Bombays gatebarn. Filmen har mottatt et lass med priser, noe jeg absolutt ikke har noen problemer med å forstå. Det er 25 år siden den ble innspilt, og den gangen var nok temaet fattige gatebarn i India atskillig mer kontroversielt enn det er i dag. Men selv om temaet ikke er like nyskapende i dag som den gang, har filmen absolutt tålt tidens tann. Historien som fortelles er nemlig høyst reell fremdeles. Jeg følte meg sterkt følelsesmessig berørt mens jeg så den. Her beskrives nemlig en verden hvor et liv - i særdeleshet et barns liv - ikke er mye verdt, og hvor det er få grenser for menneskenes ondskap. De fattige stjeler fra andre fattige, fordi det handler om å overleve. Samtidig beskrives også et rørende samhold blant de fattigste av de fattige. Miljøet i filmen var så autentisk som det kunne bli, og barna var bare helt utrolige! Over alt tonet Bollywood-musikk og filmbilder ut, som minne om en annen og bedre verden. Og dette holdt faktisk gatebarna oppe - uansett hvor uoppnåelig denne drømmen måtte være ... Og jeg som faktisk er veldig glad i kvalitets-Bollywood-musikk, koste meg med filmmusikken også!

Regissøren Mira Nair står for øvrig bak en annen fantastisk film - "Moonson Wedding". Den har jeg sett et par ganger, men den tåler helt fint å bli sett enda en gang. Den kommer jeg tilbake til innen overskuelig fremtid. 

Terningkast seks!