Thomas Mann: "Buddenbrooks - en families forfall"

Utgitt i Tyskland: 1901
Original tittel: "Buddenbrooks. Verfall einer Familie"
Oversatt: Per Paulsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 554
Etterord av Per Qvale

I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.

Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.

Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.

Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.

Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.

Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!

Boka er filmatisert.

Jeg legger ved en link til et intervju Tove Valmot har gjort av Helge Jordheim.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

"Fiorile" (Regissører: Paolo og Vittorio Taviani)

Innspilt: 1993
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.

Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.

Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.

Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".

Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....

Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener terningkast fem.

"Cheri" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2009

Nasjonalitet: Storbritannia

Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Rupert Friend, Kathy Bates

Spilletid: 89 min.

Under Frankrikes Belle Epoque fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var skjønnhet en av de dyder som ble høyt skattet i mange kretser. En del vakre kvinner gjorde det til en levevei å være kurisaner, som var en noe penere form for prostitusjon. Gjennom å bli oppvartet av rike og velsituerte herrer, levde de ikke bare godt. De ble rike!

Lea (i Michelle Pfeiffers skikkelse) levde som luksusgledespike, og med sin skjønnhet var hun en svært ettertraktet kurtisane. Hele tiden gjaldt det å unngå å bli forelsket! Ellers ville maktforholdet mellom henne og kundene blir snudd, og det ville langt fra være innbringende eller karrierefremmende.

Lea innser at hennes dager som ettertraktet kurtisane nærmer seg slutten. Hun er ikke lenger ung, og kampen mot alderdomstegn og forfall begynner å bli besværlig. Men så vil lykken det annerledes. Hun får seg en ung elsker på 19 år. Og denne mannen er ingen hvem som helst; han er sønnen til hennes venninne, som også er i samme bransje som Lea. 

Kvinnene - eller "arbeidskollegaene" - er på mange måter prisgitt hverandre, fordi de finere kretser skyr dem som pesten. Lea kan ikke fordra de andre kvinnene, og giftighetene kastes som piler gjennom rommet når de er sammen.

I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...

For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak firer på terningen fra meg.

"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)

Den personifiserte ondskap


Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.

Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.

Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.

Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener terningkast fem.

En lignende film med samme tema er "Eichmann - dødens signatur".

"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)

Kalkun! Styr unna!


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.

Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.

Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?

Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!

Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.

"Coco Chanel & Igor Stravinsky" (Regissør: Jan Kounen)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis
Spilletid: 120 min.

Det franske moteikonet Coco Chanel sitter i konsertsalen, året er 1913 og det dreier seg om uroppføringen av et svært kontroversielt musikkstykke av russeren Igor Stravinsky. Publikum deler seg i to; den ene delen er sjokkert over det de oppfatter som et absolutt lavmål innenfor musikken, mens den andre delen anerkjenner det spektakulære og fremtidsrettede i fremføringen. Imidlertid er en ting klart: totalt sett ble dette ingen suksess blant det sofistikerte, europeiske publikum.

Flere år senere treffes Coco og Igor igjen. Igor har fremdeles ikke hatt den helt store suksessen. Firebarnsfar har han også blitt, og han er ikke i stand til å tilby familien annet enn en nokså kummerlig hotelltilværelse. Coco tilbyr hele familien å flytte inn på hennes gods like utenfor Paris. Igor er en meget stolt mann. Først nøler han, men så slår han til. Det skal hans kone angre på!

Det hele ender selvsagt med at Coco og Igor blir elskere. Med smerte skjønner Igors kone hva som skjer, uten at Igor klarer å foreta seg noe for å avslutte det hele. Det som uansett kom ut av denne tross alt kortvarige affæren, var at han fikk ro og inspirasjon til å skrive et musikkstykke som ble hans gjennombrudd, mens Coco omsider fant frem til formelen som hennes senere berømte parfyme Chanel nr. 5 skulle få.

Vanligvis elsker jeg filmene som Mads Mikkelsen er med i, men rollen som Igor ga ham virkelig ikke mye å spille på. Han hadde hele tiden et nokså mutt, lukket ansikt - selv under elskovsscenene med Chanel - og det var det. Men kanskje var det nettopp slik Igor Stravinsky var? Anna Mouglalis fikk uansett en atskillig mer spennende rolle! Stilsikker og med en selvsikkerhet av de helt sjeldne tok hun det hun ville ha - også andre kvinners menn. Eller kanskje særlig andre kvinners menn! En meget overbevisende rolletolkning fra hennes side! Det var for øvrig morsomt å se hvordan kulissene, som skulle gjenspeile Coco Chanels spesielle smak, var bygget opp. Det meste gikk i svart og hvitt, på en helt særegen måte. Ellers var musikken - med unntak av en vel lang innledning med det nevnte skandaløse musikkstykket (som jeg uten å overdrive må kunne hevde er for spesielt interesserte!) - vakker. Noen ganger ble det stilistiske uttrykket i filmscenene trukket vel langt, som om det vakre hadde en høyere mening i historien. Joda, veldig vakkert og alt det der, men kanskje litt for "billig" i forhold til å gi filmen en troverdig dybde. Og til slutt: tror vi egentlig på at det var magi mellom Coco og Igor etter å ha sett denne filmen? Alt i alt en helt grei film som står til en firer på terningen. 


Jeg likte for øvrig filmen "Coco avant Chanel" med Audrey Tautou mye bedre!

Jeg tar med en link til Dagbladets anmeldelse av filmen. 

"Enduring love" (Regissør: Roger Michell)

Besettende kjærlighet


Innspilt: 2004
Nasjonalitet: England
Skuespillere: Daniel Craig, Samantha Morton, Phys Ifans
Spilletid: 96 min. 

Joe har invitert med kjæresten sin på picnic ute i det fri, og planen er at han skal fri til henne. Men rett før champagnekorken går, oppdager de en luftballong med en mann hengende med det ene beinet fast i en line.

Både Joe og flere andre menn i nærheten kommer styrtende til. De får løs mannen, men klarer ikke å få en liten gutt som sitter oppe i kurven til å komme ned før det fatale skjer. En av mennene slipper taket på kurven - med den følge at de andre ser seg nødt til å slippe for å unngå å bli dratt med ballongen opp i luften. Unntatt en av redningsmennene ....

På bakken blir de andre stående og se på at mannen følger med ballongen, inntil han ikke klarer mer og slipper, for så å styrte i døden. Den lille gutten klarte å lande 7-8 km unna, og kom helskinnet fra det hele.

Hendelsen er traumatiserende for dem som var til stede. Joe grubler på om det var han som faktisk slapp først, og sånn sett var ansvarlig for at ballongen reiste av gårde igjen og at mannen døde. Skyldfølelsen gnager på ham.

Så blir Joe oppsøkt av mannen Jed, en av dem som var til stede i forbindelse med ulykken. Jed er åpenbart forelsket i Joe, men Joe klarer ikke helt å ta ham alvorlig. Han forsøker å avvise Jed på en høflig måte, men uansett hva han gjør, tolker Jed dette oppmuntrende. Etter hvert blir Jeds forfølgelse av Joe et mareritt. Da de han har rundt seg, blant annet hans tilkommende, ikke tror ham og nærmest betrakter Joe som en smule forskrudd, blir Joes situasjon ikke akkurat bedre ... Holder han på å bli gal? Hva er det som egentlig skjer? Er han så uskyldig som han selv tror?

Filmen er basert på Ian McEwans bok "Kjærlighet ved første blikk" eller "Enduring Love" som den heter på originalspråket. Og når det er McEwan som står bak, forventer man en nokså skrudd og makaber vri på historiene. Det er sagt om McEwans forfatterskap at historiene hans beveger seg i den menneskelige psykes grenseland, og romanen som denne filmen er basert på er intet unntak i så måte. Skuespillerprestasjonene og regien er glitrende! Valget av skuespillere kunne heller ikke vært bedre. Jeg så denne filmen for første gang for noen år siden, rett etter at min entusiasme for Ian McEwans bøker våknet. Den var vel verdt å se om igjen!

Terningkast fem.