Jette A. Kaarsbøl: "Din nestes hus"

Utgitt: 2010

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter:Trude Marstein

Antall sider: 396

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset … 

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg? 

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

Amsterdam april 2010

I april i 2010 var jeg en tur i Amsterdam, og dette er noen av bildene jeg tok. Amsterdam er virkelig vel verdt et besøk eller to!

Rembrandts Plass

En av Amsterdams mange bruer

Mange morsomme loppemarkeder

Rembrandts hus

Rembrandts hus

Syklistenes by

Sykler over alt!

Mangt et sjarmerende hjem ... 

Kanalbyen

Bruenes by

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk

"Menn som stirrer på geiter" (Regissør: Grant Heslov)

Innspilt: 2009
Lengde: 1 t 33 min.
Original tittel: The Men Who Stare at Goats
Skuespillere: George Clooney, Ewan McGregor, Jeff Bridges, Kevin Spacey m.fl.

Journalisten Bob Wilton kommer over det han mener er et journalistisk scoop. Det dreier seg om en topphemmelig gruppe soldater i det amerikanske forsvaret som trenes opp i å drive med psykologisk krigføring. Ved hjelp av paranormale metoder skal soldatene psyke ut motstanderne og i verste fall stirre dem til døde. Treningen foregår på geiter – derav filmens tittel. Andre metoder går ut på å lese motstandernes tanker, gå gjennom vegger, se inn i fremtiden osv.

En dag sitter Wilton i en bar i Kuwait, hvor han venter på å komme inn i Irak der han skal dekke Golfkrigen. I baren sitter også Lyn Cassady (i Clooneys skikkelse), og de to kommer i prat. Pga. en tilfeldighet som fører til at Cassady tror Wilton er en del av en større plan, innvier han Wilton i sitt oppdrag. Han er nemlig på jakt etter mannen som i sin tid var hans læremester. Denne mannen har forsvunnet og ved hjelp av sine paranormale evner skal Cassady forsøke å finne ham. Wilton blir med Cassady inn i Irak, og på veien inn i ørkenen må de forsere uante hindere …  

Før jeg valgte å se denne filmen, fikk jeg den presentert som et mesterverk. Mens jeg så på filmen undret jeg meg imidlertid over mye. Blant annet er filmen plassert inn i kategorien komedie. Jeg tror ikke jeg lo en eneste gang. Filmen, som bygger på en roman med samme navn av Jon Ronson, harselerer mye med det amerikanske forsvaret, uten at den ble noe morsommere av den grunn. Det påstås at filmen bygger på en sann historie. I så fall er historien svært oppsiktsvekkende, og det er kanskje først og fremst her at filmen kan sies å være interessant. Jeg opplevde imidlertid filmen som kjedelig. Hadde det ikke vært for toppskuespillerne George Clooney, Jeff Bridges og Kevin Spacey, tror jeg at jeg hadde gitt meg halvveis i filmen …  

Barcelona april 2010

For ca. et år siden var jeg i Barcelona, og her er noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Bygningsdetalj fra La Rambla

Reklame trenger ikke å være kjedelig!

Turister overalt

Detalj fra fasaden på Familia sagrada

I denne byen må man gå med hodet høyt hevet ... ellers går man glipp av mye ...

I Barcelona er vindusshopping gøy!

Fantastiske Park Güell

Morsomme detaljer i Gaudis Park Güell

Holder et øye med oss ...

Stemningsfullt

Einar Skjæråsen: "Du ska itte trø i graset"

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset,
spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin våre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen