Mine anbefalinger til Mammutsalget 2018

Mammutsalget 12. - 24. februar 2018 - med mine anbefalinger

Den 29. januar i år ble årets Mammut-katalog offentliggjort, og vi kan velge blant 807 boktitler denne gangen. Jeg har selvsagt studert katalogen grundig i min jakt etter noen perler som jeg ikke har fra før av. Nok en gang konstaterer jeg at det meste av det jeg kunne hatt lyst på, allerede befinner seg i mine bokhyller. Det er kanskje like greit, for stablene av uleste bøker er høyere enn noen sinne. (Breaking news: Jeg får jo aldri lest så mye som jeg tror eller ønsker at jeg hadde gjort.) 

Jeg har som tradisjon å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 2012, 2013, 2014, 2015, 2016 og 2017. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede! Boksalget starter mandag 12. februar, det vil si om en drøy uke, og det er mulig å forhåndsbestille bøker. 

Jeg har valgt å konsentrere mine anbefalinger rundt de 14 beste bøkene i katalogen (etter min oppfatning), men legger også ved linker til andre bøker jeg har omtalt på bloggen min tidligere (og hvor de beste av disse igjen er gulet ut). Lenger ned i dette innlegget røper jeg dessuten hvilke bøker jeg har lyst til å sikre meg under årets Mammut-salg, samt hvilke bøker jeg for lengst har skaffet meg, men ikke lest enda (blant bøkene i katalogen). 

Bok nr. 7 - Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet"

Er du blant dem som følger med på Ketil Bjørnstads bokserie, der han tar for seg tiår etter tiår? Der er i alle fall jeg, og jeg er svært begeistret for serien også. På et vis blir det et dykk inn i egen fortid, samtidig som vi følger forfatteren gjennom hans musiker- og forfatterkarriere - hele tiden med et skråblikk på samtiden og dens til enhver tid gjeldende moralkodekser og verdier. Man må absolutt ikke lese alle bøkene i serien kronologisk for få fullt utbytte av den, men det er selvsagt en fordel. Det går for øvrig helt fint å plukke ut noen av bøkene, og la være å lese andre - om man skulle kjenne på at det er for mye å gi seg i kast med dem alle. Selv har jeg også omtalt "Sekstitallet" på bloggen min, og går snart løs på "Åttitallet". Ikke la deg skremme av tykkelsen på boka! På Mammut-salget får du boka for 149 kroner. 

Bok nr. 28, 29, 30 og 31 - Elena Ferrante Napoli-kvartett

Dersom du aldri fikk med deg Elena Ferrantes Napoli-kvartett der bøkene "Mi briljante venninne" (nr. 28), "Historia om det nye namnet" (nr. 29), "Dei som flyktar og dei som blir" (nr. 30) og "Historia om det tapte barnet" (nr. 31), har du nå muligheten til å sikre deg samtlige bøker - innbundet - for 129 kroner pr. bok. Det vil jeg kalle et skikkelig kupp! Dette er en bokserie man blir helt hektet av! Du leser deg inn i Italias etterkrigshistorie, der kvinnene står i fokus og hvor mennene kun er tildelt biroller. Det handler om kvinnefrigjøring og prisen ved å gå foran først. Denne serien må leses kronologisk - ellers risikerer man å falle av underveis. Persongalleriet er nemlig stort. Jeg valgte selv lydbokutgavene, med fantastiske Silje Breivik som oppleser. Jeg kjøpte også papirutgavene i sin tid - mest fordi dette er må-eie-bøker, men også fordi det er en oversikt over persongalleriet med en kort oppsummering forrest i hver av bøkene. (Det spennende er for øvrig at Elena Ferrantes tidligere bøker utgis på norsk i disse tider. De to bøkene jeg allerede har rukket å lese, har vært fantastiske, og nå i vår kommer en tredje bok.)

Bok nr. 43 - Frode Grytten - "Menn som ingen treng"

Når Frode Grytten utgir bøker - hva enten det er romaner eller noveller det er tale om - så er det fest! Dette er en novellesamling i den ypperste og helt rå klassen! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker som har havnet på siden av det etablerte. I disse novellene er det mye undertekst, og det viktigste er kanskje mest av alt det som ikke sies. Han får frem hvor forutinntatte vi er i våre møter med andre mennesker, og hvor lite vi faktisk vet om dem. Når vi tror at vi har skjønt "alt", har vi egentlig ikke skjønt noe som helst ... 149 kroner må du ut med for å få denne boka. 

Bok nr. 53 - Vigdis Hjorth - "Arv og miljø"

Vi må tilbake til bråket rundt Karl Ove Knausgårds virkelighetslitteratur og Min kamp-bøkene for å oppleve en lignende furore som det som skjedde da Vigdis Hjorths "Arv og miljø" ble utgitt. Hva er virkelighet og hva er fiksjon, og finnes det noen etiske grenser innenfor litteraturen? Debatten rundt utgivelsen av boka nådde nye høyder da søsteren Helga Hjorth kom ut med sin bok, som et motsvar til Vigdis´ bok. Da ble nemlig all tvil rundt hva som faktisk var virkelig, fjernet. Min anbefaling er å lese "Arv og miljø" på helt egne premisser, uten å tenke for mye på hva som er hva. Boka er nemlig drivende godt skrevet! Og det er nærmest et "must" å få den med seg dersom man ønsker å følge med i samtidslitteraturen. 

Bok nr. 54 og 55 - Edvard Hoems familie-krønike

Edvard Hoem har utgitt fire bøker i sin bokserie om Hoem-slekten - fra 1874 og frem til slutten av 1950-årene. Serien begynner med "Slåttekar i himmelen" (2014), og er blitt fulgt opp med en ny bok hvert år. "Bror din på prærien" (nr. 54) og "Land ingen har sett" (nr. 55) er bok nr. 2 og 3 i serien, som jeg mener bør leses kronologisk for at man skal få fullt utbytte av historien(e) om Hoem-slekten. (I fjor høst kom den fjerde boka i serien - "Liv andre har levd" - ut.) Edvard Hoem skriver fantastisk godt! Jeg har i all hovedsak valgt lydbokutgavene av bøkene, fordi det er forfatteren selv som leser. Det gjør han nydelig! Jeg har også sikret meg bøkene, fordi de er så vakre, og fordi jeg vet at jeg kommer til å lese dem om igjen en dag. Bøkene koster hhv. 149 og 179 kroner på Mammut-salget.

Bok nr. 67 - Tommi Kinnunen - "Der fire veier møtes"

Har du fremdeles ikke hørt om Tommi Kinnunen? Da er det på tide å holde alle sanser åpne! Dette er nemlig et forfatter-talent av rang! En finsk familie står i fokus i denne romanen, og det er ingen lykkelig familie som skildres. Kinnunen borrer dypt i personlighetene i en familie der kjærligheten for det meste er fraværende. Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Boka koster 149 kroner. (Det kom ut en slags oppfølger av denne boka høsten 2017 - "Lyset bak øynene". Den er like god!)

Bok nr. 68 og 69 - Karl Ove Knausgårds årstids-encyklopedi

Som ihuget Knausgård-fan får jeg selvsagt med meg alt han skriver (unntatt når han skriver om fotball - der går liksom grensen for meg, og det sier mer om min manglende interesse for fotball enn om Knausgård, bare for å ha presisert det). Hans årstids-encyklopedi har jeg selvsagt fått med meg! På Mammut-salget har du sjansen til å sikre deg "Om våren" og "Om sommeren" (det finnes også en "Om høsten" og "Om vinteren" i denne serien). "Om våren" er definitivt den beste av disse to i en serie der det utmerket godt går an å lese bare en av dem, to-tre, hulter til bulter - etter eget forgodtbefinnende. Boka er mer personlig enn "Om sommeren", som antakelig ble skrevet da han befant seg midt i skilsmissen sin, og nødvendigvis måtte ha en distanse mellom sitt privatliv og bokprosjektet, slik jeg har forstått det. Samtidig inneholder "Om sommeren" noen herlige små-essays, som et om intelligens (den er verdt hele boka!). Bøkene koster 149 kroner pr. stk.

Bok nr. 220 - Ingrid Brekke - "Angela Merkel - Et europeisk drama"

Dersom du ønsker å forstå europeisk politikk, kommer du ikke utenom Angela Merkel! Ingrid Brekke har skrevet en uhyre interessant og kunnskapsrik bok om denne kvinnen og hennes rolle i Tyskland, EU og Europas politikk, der flyktningekrisen har dominert i de senere årene. Her kommer både nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn det er lett å slutte seg til. Det at forfatteren er personlig og kommer med egne refleksjoner, styrket etter min oppfatning denne boka. 

Bok nr. 373 - Patti Smith - "M Train"

Multitalentet Patti Smith leverer i øverste klasse - enten det er tale om musikk eller litteratur. Etter "Just kids" ble hun for meg en forfatter jeg bare må lese alt av! Hun er svært ydmyk når det kommer til temaer som livet og sin egen rolle og hva hun har å by på. Verdiene som livet hennes har vært tuftet på, står seg uansett hvilket tema hun skriver om. Bøkene hennes er fulle av preferanser både til film og litteratur, og selv sitter jeg og noterer spor jeg ønsker å følge opp. Hun er dypsindig, tar ikke lett på noe og bærer frem sine budskap med en form for melankoli som ikke må forveksles med det depressive. Hun er jordnær og ujålete, og man får lyst til å lese tekstene hennes sakte og i håp om å bli besmittet av hennes visdom. (Og pst! Det kommer en tredje bok ut nå i vår - den oversatte utgaven av "Devotion" som kom ut i fjor. Jeg har lest det meste av denne boka, og kan røpe at den er helt fantastisk!)

Bøker jeg har liggende ulest

Bøkene jeg har trukket frem spesielt og alle dem jeg har nevnt helt til slutt i dette innlegget, handler alle om bøker jeg selv har lest og omtalt her på bloggen. Samtlige linker peker til egne innlegg. Jeg har imidlertid flere uleste bøker liggende, og som jeg kommer til å prioritere i tiden fremover - og som er å finne i Mammutkatalogen. Jeg er overbevist om at det ligger flere uoppdagede perler i denne ulest-bunken!

Bl.a. gjelder dette Marie Auberts "Kan jeg bli med deg hjem" (nr. 5), Antoine Compagnon/Laura el Makkis "En sommer med Proust" (nr. 14), Anthony Doerrs "Alt lyset vi ikke ser" (nr. 16), Richard Fords "Det kunne vært verre" (nr. 34), Ida Hegazi Høyers "Historier om trøst" (nr. 47), Nicolai Houms "Jane Ashlands gradvise forsvinning" (nr. 56), Jens M. Johanssons "Et godt liv" (nr. 64), Ben Marcus´ "Flammealfabetet" (nr. 81), Robert Seethalers "Et helt liv" (nr. 115), Elisabeth Strouts "Olive Kitterbridge" (nr. 120), Colm Toibins "Marias testamente" (nr. 127), Carl-Henning Wijkmarks "Dresinen" (side 136), Odd Karsten Tveits "Salongen i Jerusalem" (nr. 312), Bernt Hagtveit/Gorana Ognjenovics´"Dannelse - tenkning, modning og refleksjon" (nr. 331), Carsten Jensens "Krigen som aldri tar slutt" (nr. 334), Sissel Furuseth/Jahn Holljen Thon/Erik Vassenden (red.) Norsk Litteraturkritikks historie 1870-2010 (nr. 359) og Peter Wohllebens "Trærnes hemmelige liv" (nr. 627).

Bøker jeg ønsker meg:

Jeg har også plukket ut et lite knippe med bøker jeg ønsker meg, og kommer til å kjøpe på Mammutsalget. Dette er følgende bøker: 

Margaret Atwoods "Hjertet gir seg ikke" (nr.4), Kim Leines "De søvnløse" (nr. 73), Peder Martin Lysestøls "Israel - Bak muren av myter og propaganda" (nr. 317), Simon Sebag Montegfiores "Dynastiet Romanov" (nr. 311), Martin Caparros´ "Sult" (nr. 326) og Halvor Tjønns "Muhammed - profet og kriger" (nr. 389). Jeg kommer til å nøye meg med dette ... tror jeg ... 

------------------------------------------------

Helt til slutt: 

Jeg burde selvsagt også ha nevnt følgende bøker (jeg har gulet ut de aller beste): John Donoghues "Urmakeren i Auschwitz" (nr. 17), Birger Emanuelsens "Anna og kjærligheten" (nr. 23), Anne Enrights "Veien ved Boolavaun" (nr. 26), Tomas Espedals "Året" (nr. 27), Jon Fosses "Trilogien" (nr. 36), Jonas Hansen Khemiris "Alt jeg ikke husker" (nr. 46), John Irvings "Mysterieavenyen" (nr. 58), Monica Isakstuens "Vær snill med dyrene" (nr. 59), Carsten Jensens "Den første sten" (nr. 62), Nina Lykkes "Nei og atter nei" (nr. 75), Selma Lønning Aarøs "Hennes løgnaktige ytre" (nr. 76), Haruki Murakamis "Menn uten kvinner" (nr. 92), Orhan Pamuks "Noe fremmed i mitt sinn" (nr. 104), Tore Renbergs "Du er så lys" (nr. 109), Parinoush Saniees "Det som ventet meg" (nr. 113), Betty Smiths "Det vokser et tre i Brooklyn" (nr. 117), Ivo de Figueiredos "En fremmed ved mitt bord" (nr. 239), James Rebanks´"Sauebondens liv" (nr. 249), Kyrre Andreassens "For øvrig mener eg at Karthago bør ødelegges" (nr. 267), Knut Hamsuns "Konene ved vannposten" (nr. 273), Ian Burmas "Vekten av skyld" (nr. 282), Edouard Louis´ "Voldens historie" (nr. 278), Adonis´"Vold og islam" (nr. 324), Antoine Leiris´ "Men hatet mitt får dere ikke" (nr. 338), Åsne Seierstads "En av oss" (nr. 346), Åsne Seierstads "To søstre" (nr. 347), Xue Xinrans "Gi meg himmelen" (nr. 354), Dag Tjerslands "Mitt Toscana" (nr. 438), Erling Kagges "Stillhet i støyens tid" (nr. 506), Kaja Nordengens "Hjernen er stjernen" (nr. 527) og  Torbjørn Færøviks "Orientekspressen - en vårreise" (nr. 595)

-----------------------------------------------

Dersom du har noen boktips fra katalogen, tar jeg imot disse med takk!

Med Brooklyn på kartet - New York, 2016

Svært ulike kulturer som (ikke) møtes ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva er det egentlig med Brooklyn? Mannen min og jeg reiste ut til denne bydelen tidligere i dag. Med sine 2,5 mill. innbyggere er Brooklyn den mest folkerike bydelen (av i alt fem bydeler - Manhattan, Bronx, Staten Island, Queens og  Brooklyn) i New York. Og bare for å ha nevnt det - Coney Island, hvor vi var i går, er også en del av Brooklyn. Selv leste jeg med stor interesse Anders Giævers spennende bok "Første stopp Brooklyn" for nesten et år siden. I hans bok får vi vite en del om Brooklyns historie. Brooklyn er for  øvrig et yndet tema i mange filmer og bøker. Som i Colm Tòibins "Brooklyn" og den berømte romanen "Det vokser et tre i Brooklyn". Så og si samtlige av Paul Austers romaner har dessuten handlingen lagt til Brooklyn. (Linkene peker til mine innlegg her på bloggen.)

Hasidiske jøder i Williamsburg, Brooklyn (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

Vi tok L-subwayen til Bedford Avenue i Williamsburg, og så begynte vi å gå. Helt hva vi forventet oss, hadde vi ikke helt klart for oss. Gjennom å ta oss frem til fots fikk vi imidlertid mye med oss av den lokale atmosfæren. Vi hadde ikke gått veldig langt før noe av strøkets særpreg slo mot oss. Her bor det nemlig mange hasidiske jøder (linken peker til Wikipedia). Det bor også andre folkegrupper her - som etterkommere av immigranter fra Puerto Rico, Den Dominikanske Republikk og hipstere - men det hasidisk jødiske samfunnet er i sterkest vekst på grunn av et høyt antall barnefødsler.

Langs Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi gikk langs Bedford Avenue (kalt Bedford Ave) var antall hasidiske jøder betydelig. Hasidisk jødedom er en fromhetsretning innenfor jødedommen som oppsto på 1700-tallet i Øst-Eurropa. Miljøet er svært lukket og reglene for hvordan man skal leve livet sitt er strenge og pietistiske. En forfatter som skriver om hasidiske jøder i Brooklyn, er Chaim Potok. Selv har jeg blant annet lest "Mitt navn er Asher Lev" (1972), "Asher Levs gave" (1990) og "Davitas harpe" (1985), samt sett filmen "The Chosen" som er basert på Potoks roman med samme navn. Gjennom disse har jeg fått et ganske godt innblikk i de hasidiske jødenes levesett. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler.)

Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å gå  gjennom Bedford Avenue med kameraet var for øvrig en noe delt opplevelse. Det handler selvsagt om å vise folk respekt og ikke gi lokalbefolkningen følelsen av at man er påtrengende. Samtidig er dette samfunnet så fascinerende og fremkaller så mye nysgjerrighet at det er vanskelig å la være å ta bilder. Noen smilte idet vi gikk forbi, andre snudde og gikk en annen vei, tydelig utilpass selv om jeg var diskret.

Ung mann i Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De lange svarte frakkene, hattene og hårlokkene langs ørene levner liten tvil om tilhørigheten til et jødisk ortodoks samfunn. De fleste vi møtte bar på toraen, og dette fikk oss til å fundere på om denne dagen - 26. september - er spesiell. Hva lever de av? Er de ikke på jobb eller på skole? Jeg har ikke klart å finne ut noe rundt dagen i dag.

Street Art langs Bedford Ave, Williamsburg (foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hadde gått temmelig langt langs Bedford Avenue, skrådde vi nedover mot sjøen gjennom Flushing Ave. Målet var DUMBO - området under Manhattan og Brooklyn Bridge. DUMBO er et akronym for Down Under the Manhattan Bridge Overpass.

Manhattan skyline i horisonten. De gule bussene er skolebusser. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var ikke like greit å komme seg frem til fots over alt, fordi dette er en by som primært er bygget for biltrafikk, ikke for fotgjengere. Vi måtte derfor hoppe over noen gjerder da vi nærmet oss broene.

Grimaldi`s Pizzeria (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Til slutt kom vi frem til Grimaldi`s Pizzeria, et sted vi har fått spesielt anbefalt pga. stedets fantastiske pizza. Dessuten skriver Anders Giæver om stedet i sin bok "Første stopp Brooklyn". Vi valgte å spise der, og angret ikke! Pizzaen var virkelig akkurat så god som vi hadde blitt forespeilet! Vi kunne velge noen av ingrediensene selv, og det var nok nøkkelen til stedets suksess. Maten kom forbausende fort, og dermed ble nok omløpshastigheten på bordene inne i restauranten maksimalt utnyttet. Det hjalp dessuten godt at man her ikke serverer alkohol.





Gamle tradisjoner og en særdeles god pizza! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stemningen på stedet var upåklagelig! Og det var åpenbart at alle som jobbet der var stolte over å ha nettopp den jobben de hadde, enten de sto på kjøkkenet eller var i front for å hjelpe folk til å finne ledige bord. Gjestene satt tett, og vi delte bord med to kvinner som kom fra Chicago. De var i New York for første gang, og vi oppnådde raskt kontakt. Det ble et riktig hyggelig møte.

Båttur på East River (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Egentlig var planen å bruke resten av dagen på Brooklyn Heights og Brooklyn Museum, men i stedet valgte vi å ta en båttur opp East River. Det fristet mer å være ute i det deilige sommerværet enn å få inn. Det betyr at vi må tilbake til Brooklyn før vi forlater New York. Brooklyn Museum er nemlig et "must" å få med seg!


 

Vi beveget oss oppover East River og la Lower Manhattan bak oss.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et par andre ting det er verdt å få med seg i DUMBO i Brooklyn, er The River Cafe og Brooklyn Ice Cream Factory. The River Cafe åpnet idet vi forlot Brooklyn.

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder.

Havneområdet ved DUMBO (Foto: Rose-Marie Christiansen)

The River Cafe under Brooklyn Bridge  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brooklyn Ice Cream Factory  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Passasjer på båten (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi nærmet oss Manhattan, hvor endestoppet var  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man ønsker å rekke så mye i løpet av en dag ... Enda mer New York!

New York - ved Union Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I skrivende stund befinner jeg meg i New York, og dette er mitt andre innlegg herfra. I går skrev jeg blant annet om Little Italy og San Gennaro-festivalen. Fremdeles plages jeg noe av jetlag - tidlig kveldstrøtt og våkner midt på natten uten å klare å sove. Det siste er jo ikke så rart all den tid både søvnkvalitet og søvnkvantitet har vært god, for å si det sånn ... Når man har åtte timers søvn bak seg i tre-fire-tiden om natten, mener jeg ...

Kinesisk dagligvarebutikk i 127 Mott Street - verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å bo i nærheten av Little Italy og Chinatown har for øvrig vært helt toppers! Det er nemlig relativt korte avstander til det meste her på Lower Manhattan. Kort i den forstand at det meste kan nås i en radius på drøyt 30 minutters gange. Vi startet dagen med å bevege oss oppover i byen i retning Strand Bookstore, som ligger i 12. Street i krysset ved Broadway. Før vi kom dit, gikk vi blant annet gjennom Mott Street, hvor kinesiske butikker ligger på rekke og rad. Det er virkelig morsomt å gå rundt i slike matbutikker og se hva de har.

Friske rådvarer av høy kvalitet i kinesisk dagligvarebutikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi har tidligere vært inne i akkurat denne kinesiske butikken i 127 Mott Street. Jeg glemmer nemlig aldri synet av sprell levende frosker i et kar ved ferskvaredisken i fjor. I mellomtiden har jeg vært både i Hong Kong og Beijing, og etter dette har inntrykket fortatt seg en hel del. I fjor ønsket jeg å ta bilder av froskene, men ble bryskt avvist av betjeningen. I år  var det imidlertid ingen som sa noe ... eller som så at jeg tok bildene, for å være helt ærlig.

 

Levende frosker i ferskvaredisken (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg regner med at froskene benyttes til supper og delikatesser i det kinesiske kjøkkenet.

Vi kjøpte oss en ferdig oppskåret peking-and og hvert vårt stykke med mango-riskake, og satte oss på en benk for å spise frokost. Det var en mektig start på dagen, og det var derfor ikke mye vi orket. Rett i nærheten lå en uteligger, og vi spurte om han ville ha resten. Hele ansiktet lyste opp og han sa at det ville han gjerne. 



 

Tredje etasje i Strand Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)



Også i fjor var vi innom Strand Bookstore, og jeg har skrevet om det her på bloggen. Dette er ikke en bokhandel man blir ferdig med fordi man har vært her, så vi måtte selvsagt innom. Denne gangen var hovedfokuset tredje etasje, der de sjeldne bøkene bor. Jeg hadde veldig sansen for måten bøkene er stilt ut på. Et bord inneholdt f.eks. signerte førsteutgaver, et annet alt om foto.

En liten bokskatt jeg kom over på Strand (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rene tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppmerksom på en flott signert fotobok av Tsung Woo Han. "Through Dust and Ruins" ble utgitt i 1999 og inneholder sterke bilder som i all hovedsak er tatt i Shanxi. Kombinasjonen av sepia og duse farger, mennesker  som av og til stråler mot fotografen, det asiatiske preget, de nydelige komposisjonene ... Alt dette gjorde noe med meg. Jeg kjente det i magen. Så mye at jeg bare måtte ha denne boka! Bildene kommer jeg til å studere nøye!

Her plukket jeg med meg en signert førsteutgave av Richard Ford (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg fikk også med meg en signert førsteutgave av Richard Fords Pulitzer Prize-bok "Let Me Be Frank With You". Jeg måtte ned i første etasje for å finne noe av Stefan Zweig.  "Journey into the Past" utkom etter hans død. Jeg er ganske sikker på at boka ikke er oversatt til norsk. At en så fantastisk forfatter som Stefan Zweig knapt utgis på norsk lenger, er en stor gåte for meg. Måtte det komme en ny Stefan Zweig-renessanse som gjør at bøkene hans atter utgis - også på norsk!

Mye flott streetart i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye flott streetart i New York, så det gjelder å holde øyne og sanser oppe når man vandrer rundt i gatene.

Politiske T-skjorter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det neste stedet vi passerte var Union Square. Her ligger også et subway-stopp med samme navn. Hver lørdag er det Farmers Market her. Dersom du er i New York over en helg i sommersesongen, anbefaler jeg virkelig å ta turen innom! Dette markedet handler først og fremst om grønnsaker, jordbruksprodukter generelt, planter, honning, vin etc. Men innimellom er det også andre ting som selges, som disse T-skjortene med helt klare politiske budskap. Hvem er Supermann og hvem er ondskapen selv?

Farmers Marked hver lørdag ved Union Square  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Farmers Market på Union Square beveget vi oss i retning av Chelsea Market.  Her hadde vi en svært hyggelig østers-opplevelse sist vi var i New York, og dette ønsket vi i gjenoppleve. Chelsea Market er for øvrig virkelig noe man bør få med seg på en New York-tur. Den som ikke finner noe man liker å spise eller drikke her, kan like godt holde seg hjemme, tenker jeg. Her er mikrobryggeri, vietnamisk, sjømat, bakerier, snacks-butikker, krydder- og teutsalg - ja, alt man bare kan drømme om!

Chelsea Market (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stedet vi valgte å spise østers på heter for øvrig Cull & Pistol Oyster Bar. Mannen min og jeg er veldig enige om at vi antakelig aldri har spist så gode østers noe sted tidligere. Ikke en gang da vi var ute på øyene i Skottland tidligere i sommer ... Så kan man jo alltids lure på om smakene er bearbeidet etter fangst og før servering ...

Googles nye forretningslokaler (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Langs 15. Street, mellom 8. og 9. Avenye, ligger Googles nye forretningslokaler. Google har kjøpt et helt kvartal! Det sier en hel del om hvilken pengemaskin dette selskapet har blitt!

The High Line (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Man besøker  selvsagt ikke New York uten å gå langs The High Line! Dette er en gammel jernbane-trasse, som er omgjort til en flott tursti - hevet over trafikken. Her vokser det til og med trær, og stedet er et skattet friområde midt i en intens by.

Street Art på The High Line (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi gikk langs High Line, kom vi over denne halvnakne mannen. Vi og alle rundt oss lurte i grunnen bare på en ting: var det en levende mann som sto der, eller var det en forbasket god kopi - i form av et kunststykke? Ingen var helt sikre. Figuren var nemlig så naturtro at det virkelig ikke var godt å si. Skjønt etter å ha stått der en stund og registrert at ikke så mye som en muskel beveget seg, at det ikke virket som mannen pustet ... ja, så er jeg ganske så sikker på at han ikke var et ekte menneske ... Men for en bragd å lage en så god menneskekopi!

Jeg angrer allerede på at dette bildet ikke ble med hjem ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kunst står høyt i kurs i denne byen, og ut fra hva jeg har klart å bedømme, er kvaliteten også god. Også på det som står utstilt på gaten.

Veteran-taxi i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Alle taxiene i New York er gule og dermed enkle å kjenne igjen. Dersom du ønsker å komme deg rundt i byen, gjør du likevel lurt i å sette deg inn i hvordan subwayen fungerer. I motsatt fall risikerer du å bli sittende fast i trafikken litt oftere enn du setter pris på - mens taksameteret går ... Taxi er ikke spesielt billig i denne byen. Dessuten går det mye raskere med subwayen. Regn med at du bommer noen ganger og ender opp på helt andre steder enn du hadde tenkt, men ikke gi opp likevel. Mye handler om å kjenne på om du skal Uptown eller Downtown. Da vet du i det minste i hvilken retning du skal.

Burritos hos Arriba Arriba (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Sørg for all del å få opplevd texmex-mat mens dere er i New York", har vi fått som råd. I går oppsøkte vi en restaurant i Hell`s Kitchen-området, nærmere bestemt Arriba Arriba Midtown (ligger i krysset mellom 9. Avenue og 51. Street). Hell`s Kitchen-området ligger for øvrig mellom 34. og 59. Street vest for 8. Avenue, og her finnes en haug med spennende restauranter. Vi skal definitivt tilbake til dette området før vi reiser hjem! Maten - vi valgte burritos og tacos - smakte helt himmelsk. Det gjorde også den digre Margaritaen vi valgte (uten noen smakstilsetninger - vi drakk den "ren")! (Tacosen må for all del ikke forveksles med den typiske fredags-tacosen som inntas i de tusen norske hjem hver uke. Dette er noe helt annet!)

Ja, sånn kan det gå ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Før vi dro tilbake på hotellet etter en dag som nesten hadde inneholdt to mils gange, måtte vi innom Times Square. Det var her vi bodde sist vi var i New York. "Noen" fortalte oss at det var helt unødvendig å bo i dette området, fordi det er for dyrt. Det hadde de helt rett i! Vi har mye mer glede av å bo lenger ned i byen. Billigere er det også! Og vi bor i en ganske stor leilighet på et helt greit hotell, uten at det koster skjorta. Strøket er nok litt mer "forsoffent", men ikke slik at det er skummelt å bevege seg i gatene på kveldstid.

Times  Square en lørdag ettermiddag (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye mennesker i New York - spesielt på en lørdagskveld! Rundt Times Square kokte det av liv i går kveld!

Utsikt fra toppen av Red Stair Case på Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok turen opp på Red Stair Case, hvor vi tok det obligatoriske selfie-bildet - uten selfie-stang, bare for å ha presisert det! Mannen min har lange armer - det holder lenge!

 Mange  som ønsker oppmerksomheten din - og pengene dine - på Times Square
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tettheten av dem som gjerne vil ha kloa i pengene som turistene legger igjen under et New York-besøk, er høy! Her slåss de levende statuene  - her intet mindre enn to frihetsgudinne-statuer - om å tiltrekke seg oppmerksomheten fra de forbipasserende.



Vakker kvinne på Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er dessuten mange som skaper sine egne minner  fra steder som dette - ved å forevige seg selv og sine kjære på bilder.

Festglade unge kvinner som skal ut på by`n (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jadda, vi klarte det vi - å kjøre for langt med subwayen på vei hjem i går ettermiddag/kveld. Vi havnet plutselig i Brooklyn. Det var imidlertid ikke verre enn at vi tok banen - en annen, såklart - tilbake. Til slutt kom vi til Bowery Street, hvor vi bor i en liten sidegate.

Nå er vi snart klare for en ny dag her i New York. Vi har foreløpig ikke lagt noen spesielle planer for dagen, men tar det som det kommer. Jeg er tilbake med nye inntrykk fra New York senere!

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget

Betty Smith (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015