Hilary Mantel: "Ulvetid"

En moderne klassiker om Tudor-tiden (1500 - 1535 e.Kr.)

Hilary Mantel (f. 1952) er en engelsk forfatter med atskillige romaner (elleve stk.) bak seg før hun slo gjennom med sin tolvte - "Ulvetid", som hun også mottok Booker-prisen for. En bok alle Tudor-fans kommer til å elske (om man ikke for lengst har lest den allerede), og det med god grunn vil jeg mene. Og med kjennskap til at det dessuten er en oppfølger til "Ulvetid" ("Falkejakt"), også den en Booker-pris-vinner, er det vel egentlig bare en ting å si: Løp og kjøp! 

Henrik VIII (f. 1491 d. 1547) var konge av England i perioden 1509 og frem til sin død. Aller mest kjent er han for alle konene sine, hvorav to endte i galgen, og dessuten for å ha forårsaket bruddet med pavekirken i Roma. Anne Boleyn var den første han sendte i galgen, og hun er helt sentral i "Ulvetid". Katarina Howard, som ikke er med i denne boka, var for øvrig den andre kong Henrik XIII sendte i galgen. 

Innledningsvis i "Ulvetid" svirrer ryktene om at kongen har forelsket seg i en ny kvinne; Anne Boleyn. Han er imidlertid gift med Katarina av Aragon, en kvinne som først var gift med hans bror og som altså Henrik VIII giftet seg med etter brorens død. Ekteskapet med henne har brakt ham en datter, Mary, men ingen sønn. Hvorvidt det var det faktum at han ikke fikk en sønn med Katarina av Aragon eller det faktum at han forelsket seg så inderlig i Anne Boleyn som gjorde det så viktig for ham å komme løs fra ekteskapet med Katarina, verserer det mange ulike teorier om. Faktum er i alle fall at han (og Anne Boleyn) kjempet i hele syv år for å få hverandre, og mellom dem sto først og fremst pavekirken i Roma og dernest Katarina, som nektet å la seg skille fra sin elskede konge. 

Kong Henrik XIII

"Ulvetid" handler i all hovedsak om årene som går fra kongen bestemmer seg for at det er Anne Boleyn han vil ha, og til det endelige bruddet med pavekirken i Roma. For paven nektet å annullere kongens ekteskap med Katarina, og dermed var det ingen vei utenom å bryte med pavekirken. En historisk hendelse som for all tid rystet England og satte varige spor etter seg i historien ... 

Helt sentral i alle stridighetene står en mann, opprinnelig sønn av en smed og som etter å ha blitt mishandlet på det groveste av sin far, i sin tid flyktet hjemmefra, deltok i krigshandlinger på fransk jord før han atter vendte tilbake til moderlandet England og etter hvert ble integrert i kongens hoff som hans nærmeste medarbeider og sekretær. Thomas Cromwell lyktes å komme nær maktens tinde gjennom kløkt, klokskap og sindighet, og ikke minst gjennom en tilsynelatende betingelsesløs lojalitet til sin konge. I motsetning til mange andre som tenkte farlig høyt noen ganger, og endte med halshugging som følge av ubetenksomhet, holdt han stort sett sine meninger for seg selv, og konsentrerte seg om å lage lovene som kongen befalte ham. Man kom nemlig ikke på kant med Boleyn-familien, som skulle opp og frem, koste hva det koste ville ... Og dronning Anne, som etter hvert ikke går av veien for å sende både den ene og den andre - deriblant sin egen søster - inn i ulykkelige ekteskap for å få det hun oppfattet som farlige konkurrenter ut av veien for hennes maktsyke sinn ... 

Om Thomas Cromwells lovarbeid skriver Mantel følgende på side 611:

"Rafe går, og selv tar han fram kveldens arbeid og starter på det, metodisk, smeller papirene fast i pene bunker. Lovforslagene hans er vedtatt, men det kommer alltid en ny. Når han skriver lovutkast, prøver han alltid ut ordene for å finne den største kraften i dem. I likhet med besvergelser må de ha makt til å få ting til å skje i virkelighetens verden, og akkurat som med besvergelser fungerer de bare hvis folk tror på dem. Hvis en lov har en strafferamme, må du være i stand til å håndheve den - overfor den rike så vel som den fattige, overfor folket ved grensen mot Skottland i nord og de walisiske våtmarkene i øst, overfor folk i Cornwall så vel som folk i Sussex og Kent. Han har skrevet denne eden, en prøve på folks lojalitet over Henrik, og han har tenkt å edfeste alle menn i samtlige byer og landsbyer, alle kvinner av noen betydning, enker med arvet formue, landeiere. Hans menn skal trampe over hei og lyng og kreve at alle som knapt har hørt om Anne Boleyn, anerkjenner legitimiteten og arveretten til barnet i hennes liv. Hvis en mann vet at kongen heter Henrik, skal han avlegge eden; det spiller ingen rolle om han forveksler denne kongen med faren hans eller en annen Henrik før dem igjen."

Anne Boleyn

Jeg har selvsagt sett TV-serien Tudor (som jeg har omtalt her i bloggen min), og sånn sett kan man vel si at det ikke er mye nytt under solen i Hilary Mantels monstrøse roman. Men der TV-serien fremstiller kong Henrik XIII som en pen og flott mann helt til det siste, er Mantel mer tro mot kildene. For etter hvert som Henrik XIII dro på årene, ble han fetere og fetere, og helsen hans skrantet. 

Det som gjør Mantels roman til noe helt for seg selv, er alle detaljene rundt det som skjer, og at hun har enormt mye kunnskaper om denne historiske epoken. Dessuten skriver hun helt fantastisk. Hun skriver i presens, og det er mange dialoger i romanen. Dette gjør at vi omtrent er der mens det skjer, tett innpå hovedpersonene. Jeg kunne omtrent kjenne luktene, se for meg de golde slottene der det nesten var umulig å være 100 % privat fordi det alltid var noen som sto og lyttet i nærheten, kjenne angsten pga. all ondskapen og alle intrigene som ble sydd sammen for å felle personer i intrikate renkespill. 

Thomas Cromwell

Mantel tegner interessante personportretter der det må være helt åpenbart at alvorlige personlighetsforstyrrelser som psykopati, paranoid narsissisme og verre ting må ha vært temmelig vanlig - også på den tiden. Romanen avsluttes i 1535, året før dronning Anne endte i galgen. Anne har i mellomtiden fått datteren Elizabeth, og kongen er overbevist om at grunnen til at de ikke får en sønn er at Katarina av Aragon har en finger med i spillet. Bruddet med pavekirken er et faktum, og kongen avtvinger hele folket å avlegge en ed om at han nå skal være kirkens overhode. Underveis treffer vi kjente personligheter som Kardinal Wolsey, Thomas More m.fl. Hodene ruller etter hvert som den ene etter den andre nekter å sette kongen høyere enn selveste Gud. Og mens forfatteren tegner et temmelig sympatisk bilde av Thomas Cromwell, en mann som også ender med å få hodet hugget av etter hvert, levnes familien Boleyn liten heder og ære ... Og underveis blir vi kjent med noen av dronning Annes hoffdamer, en av dem Jane Seymour, kvinnen som etter hvert skal bli kongens tredje kone ... En kvinne som kun er god - i motsetning til Anne Boleyn, som til og med har spisse tenner og som bruker all sin kvinnekløkt på å holde kongens interesse for henne varm, men som erfarer at han har luknet etter at de fikk hverandre ... 

Jeg er fra meg av beundring for Hilary Mantels romanprosjekt, og selv om boka inneholder nesten 700 sider, var det ikke en side for mye! Ikke én eneste en! Ikke bare er boka den reneste page-turner, men den er skrevet på en slik måte at det lukter klassiker lang vei. Persongalleriet er dessuten fremstilt så helstøpt og fri for klisjeer at det hele blir svært troverdig. Og når jeg i tillegg kan lese at hun ikke er tatt på en eneste faktafeil av folk som kan engelsk historie, er det jo bare å ta av seg hatten for hennes prosjekt! Her må det bli terningkast seks! Og det må da bare være et tidsspørsmål før boka havner på 1001-bøker-lista? 

Nok en gang overraskes jeg over at det omtrent ikke er mulig å finne blogginnlegg om denne boka. Anitas blogg er den eneste jeg har funnet frem til. Og i ettertid har det dukket opp et blogginnlegg til - på Christine leser og hos Bokstavelig talt. 

Utgitt: 2009
Originaltittel: Wolf Hall
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Hege Mehren
Forlag: Press 
Antall sider: 695

Hilary Mantel

"Girl from the north country" - Bob Dylan & Johnny Cash

"Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (Regissør: David O. Russell)

Om livets gyldne øyeblikk selv når alt er som mørkest

Jeg har som ambisjon å komme meg gjennom alle filmene som fikk Oscar under prisutdelingen tidligere i år, og så langt har jeg rukket å se "Operasjon Argo" (beste film, beste filmatisering og beste filmklipp), "Historien om Pi"/"Life of Pi" (beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter),  "Les Miserables" (beste kvinnelige birolle for Anne Hathaway, beste lydmiks og beste sminke og hår), "Anna Karenina" (beste kostymedesign) og "Amour" (beste fremmedspråklige film). Mens det har drøyd noe før jeg har fått sett "Seaching for Sugar Man" (beste dokumentarfilm) som jeg har liggende på vent på DVD, har jeg nå omsider fått sett "Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (beste kvinnelige hovedrolle til Jennifer Lawrence). Og jeg skal selvsagt se både "Lincoln" (beste mannlige hovedrolle til Daniel Day-Lewis og beste produksjonsdesign) og Django Unchained (beste mannlige birolle til Christoph Waltz og beste originalmanus) når disse foreligger på DVD. 

"Silver Linings" viste seg for øvrig å være en temmelig annerledes film enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Genren som er oppgitt er romantisk komedie, mens jeg kanskje heller ville ha beskrevet den som en svart komedie. 

I filmens åpningsscene er Pat Solitano i ferd med å forlate en psykiatrisk klinikk, hvor han har vært innlagt i åtte måneder. I tilbakeblikk får vi vite om hva som har skjedd i nær fortid; Pat har mistet kona, huset, jobben ... alt! Og grunnen er for så vidt "enkel" nok. Etter å ha tatt kona på fersken mens hun var utro, var han nær ved å ta livet av hennes elsker. Slikt gjør man ikke ustraffet, uansett hvor "god" grunn man måtte ha ... 

Nå er Pat erklært så godt som frisk, og han skal gå i terapi for gradvis å vende tilbake til livet. Kona, som i mellomtiden er blitt hans eks-kone, har fått innvilget besøksforbud, og Pat får ikke en gang lov til å kontakte henne pr. telefon. Han skal bo hos sine foreldre mens han kommer seg. Ingen ideell løsning siden foreldrene hans er noe spesielle, men hvilket valg har egentlig en mann som ikke eier nåla i veggen og som er uten inntekt?

Underveis aner vi at alle rundt ham sliter med sine ting. Selv de som tilsynelatende er lykkelige og har "alt", lever et liv i et slags falsum. Lykken - eller aller helst forventingen om lykken - er tung å bære når man ikke føler at dette er en autentisk del av en selv ... 

Pat har for vane å si det som det er, nokså rett frem uten særlig filter, og dette fører ham opp i en del vanskelige situasjoner. Ofte ser det ut til at det er han som er "gal", mens det egentlig er omgivelsene som sliter. Som faren som har mistet jobben sin, også han pga. et uhåndterlig sinne og lav impulskontroll, og som nå satser alt på oddsen ... Mens moren går rundt og later som om alt er i skjønneste orden. 

Så blir Pat presentert for svigerinnen til en kamerat av det krampe-lykkelige slaget ... Pat, som er fast bestemt på at han vil ha sin eks-kone tilbake og hvis handlinger er motivert ene og alene ut fra dette formålet, tiltrekkes etter hvert mot sin vilje til Tiffany, som på mange måter er av samme slaget som ham. Vanskelig å omgås, sier ting rett fra levra uten tanke for om det kan såre ... Men i motsetning til Pat, som virkelig forsøker å møte det meste med et smil og som leter etter livets gylne øyeblikk - the silver linings - kommer det sjelden så mye som et smil over Tiffanys lepper ... Enke som hun er etter at ektemannen ble drept i en ulykke, og som har døyvet sorgen ved å være så promiskuiøs at hun er blitt en "snakkis" i nabolaget ... Hva har disse to egentlig å by hverandre når det kommer til stykket? 

"Silver Linings" kan vel best beskrives som en fornøyelig film av det noe mer alvorlige slaget. Litt utypisk amerikansk for å si det sånn, der jeg vanligvis opplever komediene som mer heseblesende og hysteriske. Skuespillerprestasjonene er meget gode, selv om tanken på at rollen som Tiffany egentlig skulle ha vært bekledd av Anne Hathaway aldri slapp helt taket. Like fullt er dette absolutt en severdig film, som det er vel verdt å bruke tid på. Det bør vel for øvrig nevnes at filmen ble nominert til hele åtte Oscars, og at det faktisk var Jennifer Lawrence i rollen som Tiffany som stakk av gårde med den eneste Oscar-statuetten som ble tildelt. Bradley Cooper har aldri vært min favorittskuespiller, men i det siste har jeg sett ham i et par roller - bl.a. i "The Words" (en film jeg riktignok bare ga terningkast tre til) - og jeg må faktisk medgi at det er noe med ham - et eller annet som kan føre ham over til mer seriøse filmroller etter hvert. Denne gangen blir det terningkast fem - et svakt et. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Silver Linings Playbook
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Bradley Cooper (Pat Solitano), Jennifer Lawrence (Tiffany Maxwell), Robert de Niro (Pats far) m.fl.
Spilletid: 117 min.

Pat jobber frenetisk med å komme tilbake til livet

Kanskje Tiffany kan hjelpe Pat med å komme i kontakt med eks-kona?

Øver for å delta i en dansekonkurranse

Bokbloggerprisen 2014

Etter fjorårets suksess med det første bokbloggtreffet, samlet hele bokbloggarrangementskomiteen seg den 26. januar 2013 for å starte planleggingen av et nytt treff. Vi hadde nemlig ikke tenkt å gi oss med kun ett bokbloggertreff!

Det var her det begynte ... dvs. med bokbloggertreffet høsten 2012

Under en bedre middag ble det diskutert og plutselig ble det kastet ut en idè: Hva om vi, norske bokbloggere, kunne nominere og stemme over bøker vi hadde lest året i forveien for så å kåre en vinner? Hva om vi rett og slett skapte en bokbloggerpris? 

For å gjøre en lang historie kort; dette var en idè vi tente på alle sammen. Samme kveld ble BOKBLOGGERPRISEN innstiftet av Line, Lise, Gro, Silje, Elin og meg. Og nå, etter møter, diskusjoner og gode innspill fra Clementine, er vi klare for å presentere prisen for dere. 

Vi ønsker at Bokbloggerprisen skal være en pris der vi fokuserer på og inspirerer til lesing av norsk samtidslitteratur, og vi har, for å sikre at ingen sjangere føler seg  forbigått, valgt å dele den inn i to kategorier:

• Årets norske roman - som også inkluderer kriminalromaner.
• Åpen klasse - som inkluderer barne - og ungdomsbøker, bildebøker, dokumentarer, novellesamlinger og lyrikk og mye mer.

Et annet formål med prisen er at vi ønsker å skape bevissthet blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, samt skape engasjement og diskusjon rundt norske bøker. Vi er mange mange bokbloggere i Norge og vi leser mye forskjellig. Noen er velbevandret innenfor den nyere norske litteraturen, mens andre de siste årene kanskje har lest mest engelskspråklig litteratur. Tenk så gøy det blir om vi får til å skape et fellesskap der vi diskuterer og snakker om norske bøker i ulike sjangre - der noen er eksperter og andre er litt mer ferske, hvor vi kan lære av hverandre, få tips, nye forfatterbekjentskaper og kanskje også blir utfordret i forhold til nye og andre typer bøker enn det vi vanligvis leser! Selv tilhører jeg nok dem som har en ekstra forkjærlighet for norsk litteratur, idet mellom en tredjedel og halvparten av bøkene jeg leser er norske. 

Planen er at Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år på Bokbloggtreffet, med første utdeling i 2014. Det er skal være en demokratisk og uavhengig pris, og vi har ikke noe mål om at den skal konkurrere med andre litteraturpriser.  

Hvorfor går vi ut med informasjon så tidlig? Jo, det er fordi at prisen gjelder for bøker som er gitt ut for første gang året før; denne gangen vil det dreie seg om bøker som er gitt ut og blir gitt ut i løpet av 2013. Vi vil komme nærmere tilbake med mer informasjon om selve nomineringsprosessen, men det kan være lurt å allerede nå ha prisen i bakhodet. Neste gang dere leser det som bare MÅ være årets aller aller beste norske roman, så er det bare å skrive tittelen ned og ha den klar til nomineringen starter. 

Som sagt, mer informasjon om nominering kommer etterhvert, det samme gjelder for avstemmingen når kortlisten er klar. Frem til da, håper vi i komiteen at det er mange som tenner på dette sammen med oss, og at det blir en spennende og, for mange, en litt annerledes lesevår/sommer/høst! Jeg gleder meg!

Les mer om prisen på Bokbloggertreff - bloggen, Facebooksiden og selvfølgelig på resten av komiteens blogger.

Lesegleden ligger i familien, for å si det sånn. ;-)

Lars Saabye Christensen: "Sluk"

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser. 

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.



En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ... 

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham. 

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta. 

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig! 

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju. 

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen. 

Helt til slutt: mens jeg har gjort research på boka, har jeg blitt nokså forundret over hvor mange profesjonelle anmeldelser det finnes av denne romanen, mens det er tilsvarende få blogginnlegg om den. Faktisk er det blant de bokbloggene jeg følger bare "Bok og palett" og "Pervoluto" som har skrevet om boka. Akkurat dette - som jeg opplever som et litt for svakt fokus på norsk litteratur i bloggsfæren - er noe jeg håper kommer til å endre seg det neste året. Vent og se! 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 12 t 30 min. (papirutgaven er på 414 sider)

Lars Saabye Christensen

Joyce Carol Oates: "Graverens datter"

Den gode historien! 

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger.  Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia. 

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb. 

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene. 

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ... 

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ... 

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept. 

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake. 

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv.  Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Utgitt: 2007
Originaltittel: The Gravedigger´s Daughter
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Tone Formo
Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 637

Joyce Carol Oates

"Pyramiden" (Regissør: Even Torgan)

Sterk novellefilm om demens 

I novellefilmen "Pyramiden" møter vi 16 åringen Eivind som opplever at moren hans Kjersti gradvis forsvinner inn i demenståken. I begynnelsen skjer endringene så gradvis at de knapt er merkbare. Moren er irriterende glemsk, distré og forvirret og vet nesten ikke bak-frem på seg selv i situasjoner hun tidligere har håndtert med den største selvfølge. Det handler om å glemme bankkort-koder, forlegge nøkler, reagere atypisk osv.

Eivind som frem til nå har vært en tenåringsgutt som har hatt mer enn nok med seg selv, reagerer med sinne på morens stadige glipper. Han forstår ikke hvorfor hun ikke bare kan ta seg sammen, skjerpe seg. Etter hvert går det opp for ham at det må være noe galt med moren, noe hun faktisk ikke kan noe for. Dette inntrykket styrkes da også morens venninne, her spilt av Kari Simonsen, begynner å reagere. Sinnet vendes i stedet mot faren, som nekter å innse hva som skjer. Moren, som tidligere har hatt full kontroll på heimen, klarer ikke å beholde struktur på noe som helst. Ikke bare finner Eivind kjøleskapet fullt av rømme-bokser, som om morens innkjøp har kommet helt ut av kontroll, men han finner også hele kjøkkenet tilgriset og forlatt. Mens altså faren ser en annen vei ...

Det hele topper seg i Eivinds bursdag der moren virkelig ikke tar noen signaler, men oppfører seg som et trassig barn som bare durer i vei med skjærende og falsk sang, og som jo mer opprørt de andre blir, bare synger høyere og høyere. Hun stopper ikke en gang da sønnen i forbannelse forlater bordet og styrter ut av rommet ... Dvs. det er først da moren regelrett angriper sin yngste sønn og Eivinds lillebror i den tro at han er en innbruddstyv at det for alvor går opp for faren at hans kone faktisk ikke lenger kan bo hjemme. 

I avslutningsscenen er moren innlagt på sykehjem, og det er noen år siden sykdommen så smått begynte å vise sine første symptomer. Eivind besøker sin mor før han skal reise til Danmark for å studere. I et klart øyeblikk klarer moren å gi uttrykk for at hun forstår at han må ha hatt det vanskelig, før hun atter forsvinner inn i demenståken, og småpludrete sitter og sorterer små drops foran seg på bordet. 

Denne lille novellefilmen er regissert av Even Torgan, som fremdeles var i tenårene da filmen ble laget. Filmen er et imponerende stykke arbeid, som viser meget realistisk hvordan det er å være pårørende - og ungdom i særdeleshet - når en forelder blir dement. Her skildres både irritasjonen, sinnet, skammen og de vanskelige valgene en familie etter hvert blir tvunget til å ta, og selv om jeg aldri har hatt en lignende situasjon på nært hold, opplevde jeg filmen som svært realistisk. Det er nærliggende å trekke paralleller til historien om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen i boka "Skynd deg å elske", selv om tematikken i forhold til hvem som er pårørende er forskjellig. 

I tillegg til at historien fremstår som troverdig og ekte i "Pyramiden", vil jeg berømme regien, musikken og dramaturgien i filmen. Det er ikke uten grunn at filmen i dag brukes i opplysningsøyemed av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Via deres nettsider kan man kjøpe filmen for 100 kroner. 

DVD´en inneholder tilleggsmateriale med intervju bl.a. av regissør, produsent, skuespillere, lege og forsker Tor Atle Rosness og spesialist i klinisk psykologi Per Kristian Haugen. Dessuten inneholder den et 20 siders hefte om "Tid til å være ung?", "Hva er demens?", hvem man kan kontakte dersom man opplever at et familiemedlem blir dement osv. "Målet med filmen er å hjelpe pårørende, både unge og gamle, ved at det blir fortalt en historie om denne fortsatt tabubelagte sykdommen."

Jeg konkluderer med at denne novellefilmen fortjener terningkast fem! 

Even Torgan er for øvrig engasjert i teatergruppa Antiteateret for tiden.

Produksjonsår: 2012
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (med norsk og engelsk tekst)
Genre: Drama 
Produsent: Karoline Husjord
Skuespillere: Fredrik Ditlev-Simonsen (Eivind), Elisabeth Haradstveit (Eivinds mor), Arne Husjord (Eivinds far), Henrik Fiske Vassal (Eivinds lillebror) og Kari Simonsen (morens venninne)
Spilletid: 30 min.

Even Torgan