Lørenskog terminal by night

Lørenskog terminal by night (Foto: RMC)

Auguste Rodin-muséet i Paris

Filmen "Camille Claudel" har inspirert meg til å hente frem noen bilder jeg tok på Rodin-muséet i Paris i 2005. Her er et lite utvalg. Enjoy!

Rodin-muséet i Paris

De tre nyanser / The Three Shades

Helvetesporten / The Gates of Hell

Kvinne på huk / The Crouching Woman

Kysset

Hageanlegget ved muséet

Fra hageanlegget rundt muséet

Tenkeren 

Balzac / Monument to Balzac

Borgerne i Calais

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.

Skulptur av Camille Claudel

I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.

Skulptur av Camille Claudel

Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem. 

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.

Camille og Auguste er blitt elskere

Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 

Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur

Det begynner å gå nedover med Camille

José Jorge Letria og André Letria: "Hvis jeg var en bok"

En bok om å være bok - på bokas premisser

Da denne boka - "Hvis jeg var en bok" - dumpet ned i postkassen min her om dagen, var det med stor spenning jeg åpnet den opp. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg, men kanskje ikke akkurat dette. Jeg ble umiddelbart fullstendig forgapt i boka, og leste den fra perm til perm der og da. Siden har jeg kost meg med den - om og om igjen. For de fine tegningene og korte, tankefulle setningene om det å være bok - sett fra bokas ståsted - var en vidunderlig lesning! Og riktig morsomt er det blitt når det er jeg som leser - ikke boka - som er objekt, og boka som er subjektet og jeg-personen. Rollene er ombyttet, og forfatteren leker med bokas tanker om sine lesere.

Bildet på forsiden av "Hvis jeg var en bok" vakte for øvrig assosiasjoner til en tidligere ferietur til San Sebastian (i Baskerland i Spania) for et par år siden, hvor jeg kom over en benk med noen gjenglemte bøker. Og som selvfølgelig ble avfotografert med det samme. 

Det er den portugisiske teksforfatteren José Jorge Letria (f. 1951) som har skrevet tekstene i "Hvis jeg var en bok", mens sønnen hans André Letria har illustrert den. Og for noen tekster, og for noen tegninger! Tilstrekkelige til å slå knock out på en sann bokelsker - det er sikkert!



Bildene er morsomme - så morsomme at også barn vil ha glede av dem - og tekstene er tross sin tilsynelatende enkelhet, både dype og tankevekkende. 

Her kommer det løver ut av bøkene, et sted fremstår en bok som et telt, et annet sted som en trapp og atter et annet sted med glidelås på - som en illustrasjon på alle de hemmelighetene som kan skjule seg i en bok. 


Jeg tar med noen teksteksemper fra boka:

"Hvis jeg var en bok, ville jeg invitere en dikter til kvelds for å la diktet hans lyse opp i mørket."

"Hvis jeg var en bok, ville jeg ikke like at folk leste meg bare fordi de måtte eller fordi jeg var populær."

"Hvis jeg var en bok, skulle jeg ønske jeg kunne vokse meg så stor at jeg ble til et helt bibliotek."

Og sånn fortsetter det gjennom hele boka, som er helskjønn fra ende til annen. En liten bokskatt som fortjener å bli viden kjent, slik at flere kan kose seg med den! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Portugal: 2011
Originaltittel: Se eu fosse um livro
Forfatter: José Jorge Letria 
Illustratør: André Letria
Oversatt: Anne Elligers
Forlag: Magikon Forlag 
(Mitt eksemplar har jeg fått fra forlaget)

Andre som har skrevet om boka:
- Groskro 14.03.2013

José Jorge Letria

André Letria 

Boualem Sansal: "Min fars hemmelighet"

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ... 

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere. 

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei. 

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer. 

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot." 

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbli nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!   

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Le Village de l´Allemand
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Tom Lotherington
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 246
(Mitt eksemplar av boka har jeg fått fra forlaget)

Boualem Sansal

Andre omtaler av boka:

- VG - May Grethe Lerum 04.03.2013 - Intenst om fedrenes synder og ondskapens sirkel

- NRK - Knut Hoem 30.01.2013 - Hitler sett fra forstedene

- Aftenbladet - Jan Askelund 18.02.2013 - Fedrenes synder 

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)

I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 

Erlander i forgrunnen med Palme i hælene

Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 

Palme møter Fidel Castro

Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 

Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

Benny Anderssons Orkester: "Sorgmarsch"