Forfattermøte med Steve Sem-Sandberg på Jødisk Museum i Oslo 13. februar 2013

Steve Sem-Sandberg (bildet er lånt fra en nettside)

Steve Sem-Sandberg (f. 1958) er en svensk forfatter som har en mengde med bøker bak seg - 16 - 17 stk. i følge Wikipedia. "De fattige i Łódź" er den siste romanen han har utgitt, og det er denne romanen som var bakgrunnen for invitasjonen til Jødisk Museum i Oslo tidligere denne uka. Det er for øvrig ikke første gang han har skrevet om jødenes skjebne under andre verdenskrig. 

"De fattige i Łódź" utkom i 2009 i Sverige, og i 2010 i Norge. Boka handler om livet i den jødiske ghettoen som nazistene opprettet i Łódź i 1940, og hvor mer enn 200 000 jøder ble holdt fanget inntil de fleste av dem endte i nazistenes dødsleire - hvis de da ikke ble drept før de kom så langt. I boka skildres spesielt "ghettoens leder, Mordechai Chaim Rumkowski, og hans kontroversielle og tvetydige rolle i forbindelse med utryddelsen av ghettoens innbyggere. Boken er dels basert på "Ghettokrøniken", et 3000 sider langt dokument skrevet av jøder som levde i Lodz-ghettoen." (Sitat fra Jødisk Museums presentasjon av foredraget.) Forfatteren har mottatt Augustprisen og Samfundet De Nios stora pris for sin roman om Łódź, og han ble dessuten nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. 

Et utsnitt av bokomslag-bildet (Foto: Walter Genewein)

Innledningsvis startet Steve Sem-Sandberg, som kom fra Wien der han bor i dag, med å unnskylde at han ikke snakket norsk. For han er født i Oslo av norske foreldre, og er sånn sett egentlig mer norsk enn svensk. Sem-Sandberg fortalte at han brukte fem år på å skrive "De fattige i Łódź". Bokomslaget, et bilde fra ghettoen, er et foto som Walter Genewein står bak. Dette bildet har fått en fornyet betydning for forfatteren fordi en av personene, en gutt som den gangen var 14-15 år, er blitt identifisert av hans datter.

Mens Steve Sem-Sandberg bodde i Praha, kom han over informasjon som viste at også tjekkiske jøder ble transportert til Łódź. I fem runder ble det hentet jøder fra Praha, og blant disse var bl.a. to av Franz Kafkas søstre. Under oppholdet i Praha reiste han den samme strekningen som jødene foretok under andre verdenskrig til Łódź. Formålet var å skrive en reportasje om dette. Da han kom frem til Łódź, ble han overrasket over hvor mye av ghettoen som faktisk var intakt. Og selv om muren som i sin tid omsluttet ghettoen forlengst var fjernet, kunne han kjenne den trykkende og klaustrofobiske stemningen som menneskene som den gangen bodde der, måtte ha følt. Det som opprinnelig var ment som en reportasje-tur, endte til slutt med å bli en hel roman på over 600 sider. 

Ghettoens leder, Rumkowski, i møte med nazistene

 (Foto: Walter Genewein)

Den polske byen Łódź hadde omlag 7-800 000 innbyggere da Polen ble okkupert av nazistene i 1939. Ca. 1/3 av innbyggerne var jøder, og her hadde de og polakkene levd fredelig sammen gjennom århundrer. Mange av jødene hadde gjort det stort innenfor tekstilindustrien, og i motsetning til andre ønsket de ikke uten videre å forlate alt de hadde skapt. I 1940 besluttet nazistene å samle alle jødene i den fattigste delen av Łódź. Polakkene som bodde der flyttet samtidig ut. Området utgjorde 4,16 kvadratkilometer og her ble rundt 160 000 jøder stuet sammen. De fikk 33 000 hus eller bosetninger til rådighet, og dette innebar at opptil 8-10 personer var nødt til å dele ett rom. Sanitærforhold var nærmest fraværende. Husene hadde ikke innlagt vann - langt mindre toaletter. Vann måtte hentes i brønner, som det var heller få av. Det sier seg selv at sykdommer etter hvert skulle komme til å florere, og anslagsvis 1/3 av alle jødene som noen gang var innom den hermetiske tette ghettoen døde også der - enten av sykdommer som skyldtes de elendige sanitære forholdene eller aller helst av sult.

Steve Sem-Sandberg viser et bilde av noen jødiske barn 

noen dager før de ble drept. Her har barna fått utdelt to-tre 

brødblingser på deling til en "fest" - og de gledet seg til å

skulle komme utenfor leiren til noe de trodde skulle bli

bedre - totalt uvitende om hva som ventet dem ... 

(Foto: RMC)

Det har  vært spekulert mye på hvorfor nettopp Rumkowski ble valgt som leder av ghettoen. Tyskerne oppfant begrepet "eldste jøde", noe som ikke hadde grobunn i jødisk kultur, og dette var antakelig bakgrunnen for at de valgte Rumkowski til å bestyre ghettoen. Rumkowskis rolle som leder av leiren er omstridt, men forfatteren understreker at det aldri må herske tvil om at det var nazistene som opprettet leiren og som i realiteten bestemte alt - selv om ghettoen på en måte hadde sin egen autonomi. Alle som ikke fulgte nazistenes ordre, ble drept. 

Rumkowski var 63 år gammel da han ble utnevnt, og med sin fortid som forretningsmann og leder var han et organisatorisk geni. 

Ghettoen var delt i tre deler, og fra dem gikk det tre trebroer som forbant den hermetisk lukkede leiren med omverdenen. Over disse trebroene gikk arbeiderne til og fra jobb. De som jobbet fikk en bolle med en nokså innholdsløs suppe to ganger pr. dag, og kanskje en liten brødbit i tillegg. De som ikke jobbet fikk ingenting. 

En av de tre trebroene i ghettoen 

(Foto: Walter Genewein)

Rumkowskis filosofi var at jødenes eneste mulighet for overlevelse var å apellere til makthavernes grådighet; jo mer lønnsom han klarte å gjøre ghettoen, jo mindre var sannsynligheten for at de ble drept. Noe av det første han gjorde var å konfiskere alle symaskinene som var i privat eie, og deretter satte han opp små fabrikker. Her sydde de alt fra dameundertøy til øremuffer til soldatene. Om det var på grunn av eller på tross av Rumkowski at 8-9000 jøder overlevde i Łódź, strides de lærde om ... Men faktum er at ingen annen jødeghetto opplevde dette. Og i motsetning til f.eks. jødeghettoen i Warszawa, hvor det var et rikholdig underjordisk kanalnett, hvor smugling og flukt pågikk i stor stil, var det ikke noe tilsvarende i Łódź. Derfor klarte heller ingen å flykte fra denne leiren. 

(Foto: Walter Genewein)

Etter at leiren hadde eksistert i et par års tid, ble Rumkowski beordret til å komme med en liste over 10 000 mennesker som skulle deporteres - angivelig på grunn av de sanitære forholdene. Rumkowski skulle bestemme hvem ... Han tålte verken sosialister eller kommunister, så i første omgang ryddet han leiren for sine politiske fiender. Dernest for prostituerte, dagdrivere som ikke jobbet og den slags. Måneden etter ble han bedt om å skaffe 20 000 til. Dette var verre, for leiren var allerede ryddet for dem han ikke likte.  Han begynte nå å plukke ut syke mennesker som ikke kunne gjøre nytte for seg. 

Høsten 1942 krevde nazistene at alle som ikke arbeidet skulle fjernes. Dette innebar at alle barn og eldre sto for tur. Dokumentasjon fra Ghettokrøniken viser at Rumkowski skjønte hva som skulle skje med dem som ble deportert. Dette fremgår av hans tale "Give me your Children":

"A grievous blow has struck the ghetto. They are asking us to give up the best we possess - the children and the elderly. I was unworthy of having a child of my own, so I gave the best years of my life to children. I've lived and breathed with children, I never imagined I would be forced to deliver this sacrifice to the altar with my own hands. In my old age, I must stretch out my hands and beg: Brothers and sisters! Hand them over to me! Fathers and mothers: Give me your children!" (Kilde: Wikipedia)

Barna som slapp deportasjon måtte arbeide for å forsvare

sin plass i ghettoen. (Foto: RMC)

Det skal ha vært Rumkowskis fortjeneste at det "bare" var alle barn under 10 år og ikke også dem mellom 10 og 11, som ble deportert. Barna som ble igjen i ghettoen måtte arbeide for å forsvare sin rett til å bli der. 

Etter hvert ble det også opprettet 6-7 barnehjem for foreldreløse barn, og i boka fortelles en lite heroisk historie om Rumkowski og hans utnyttelse av enkelte av dem. 

Som tidligere nevnt er det den 3000 siders Ghettokrøniken som er hovedkilden til Sem-Sandbergs bok "De fattige i Łódź". Dokumentet ble forfattet kollektivt av jødene i leiren - som et bevis for ettertiden med tanke på hva de opplevde. 

Alle de i alt 8-9000 jødene som overlevde Łódź, ble deportert derfra i august 1944 - inklusive Rumkowski og hans familie som til slutt døde i Auschwitz. Både Ghettokrøniken og en rekke dagbøker har dukket opp i ettertid, reddet fra nazistene med stor kløkt ... 

Og med dette avsluttet Steve Sem-Sandberg et utrolig interessant foredrag for et lydhør publikum som satt fjetret under hele det timelange foredraget. Og jeg som så vidt har kommet i gang med romanen, har fått et sterkt bakgrunnsbilde å lese hans fiktive bok med historisk korrekte fakta på ... 

Diverse artikler av relevans:

- Holocaust i slowmotion - 6. september 2011

- Dagbladet: Tilintetgjørelsen av en ghetto - 1. september 2010

- Litteratursiden.dk: "De fattige i Łódź" av Steve Sem-Sandberg - 12. september 2011- 

- Klaus Rothstein i Weekendavisen: Steve Sem-Sandberg - De fattige i Łódź - 19. august 2011

- NRK: Augustpriset til Steve Sem-Sandberg - 25. november 2009

Bilde av vovsen

Det lønner seg å være i nærheten av kjøkkenet når det lages mat ... det vet Theo alt om! 

Tarjei Vesaas: "Kimen"

Besettende om massepsykose og skyld

Tidligere har jeg kun omtalt én av Tarjei Vesaas´ bøker i bloggen min, og det er "Is-slottet". Den boka var mitt første gjensyn med Vesaas etter at jeg for atskillige år siden var borti ham i norsktimene på videregående skole. Den gangen uten at han på noen måte ble en av mine favoritter ... Desto mer gledelig at han etter alle disse årene ikke bare skulle falle i smak, men til og med fremstå som en fantastisk forfatter i mine øyne! Så pass at jeg brenner for at flere skal revitalisere sitt forhold til ham - og kanskje er det bare sånn at man først får sansen for ham for alvor når man er i moden alder? 

I Vesaas´ bøker er det ikke de store hendelsene som står i fokus. Tvert i mot er den ytre handlingen gjerne bitteliten, mens det foregår store ting på det indre, psykologiske planet. 

Tarjei Vesaas utga "Kimen" i 1940, mest sannsynlig rett før krigens utbrudd. Boka ble filmatisert i 1974. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i grisebingen på det vi etter hvert skal få vite er gården Li. Ei purke er i gang med å føde grisunger. Vi aner at det lurer en katastrofe bak den tilsynelatende idyllen på denne ellers så fredfylte, grønne øya. Mens purka føder sine unger, stiger det en fremmedkar i land på øya. Det er en høy og vakker mann og hans navn er Andreas Vest.

"Her kom den framande mannen Andreas Vest, på den jagande leitinga si etter ein stad som hadde lækebot for han. Han var ein ung mann, og frisk og sterk og vakker å sjå på, men det murde og brann inni han av uro, av fæle minne frå ting han hadde komi opp i. Ting han ville bli kvitt, men ikkje fekk. Det hadde sett merke i draga hans. Likeins som all den fredlause flakkinga og søkinga og vonbrota hadde sett merka sine der." (side 13)

Mens mannen begir seg ut på vandring på øya, egentlig uten mål og mening, trekker forfatteren vår oppmerksomhet over på noen av dem som bor på øya. Som Karl Li, odelsgutten på gården Li, som er gift med Mari og som har barna Inga og Rolv. I sin tid ønsket Karl å studere, tilegne seg kunnskaper, bli noe annet enn bonde. Pliktene hans her i livet var imidlertid knyttet til gården, og han var nødt til å oppgi egne drømmer til fordel for den. I et anfall av noe sambygdingene har oppfattet som stormannsgalskap, bygde han i sin ungdom en gigantisk låve - den største på øya - før han anla en fantastisk frukthage som familien hans siden har livnært seg av. Meningen var at han skulle bygge et hus som sto i stil med låven, men så langt rakk ikke pengene. Og kanskje er det nettopp av den grunn at misunnelsen hos sambygdingene ikke har tatt overhånd? For i et så lite samfunn gjør man best i å tilpasse seg, ikke stikke seg for mye ut og ikke tro at man er noe bedre enn alle de andre. 

Den gigantiske låven hefter imidlertid ved Karl Li gjennom hele hans liv, og til og med sønnen Rolv vokser opp i skyggen av den, som om også han må rettferdiggjøre låvens eksistens gjennom de valg han gjør. På samme måte som faren ønsker også han å studere, og som sin far igjen forsøker Karl å stoppe sønnens drømmer, men egentlig til liten nytte sånn i første omgang. Og han innser at selv om han ikke har brukt sin skolegang til noe, har kjærligheten til bøkene absolutt gjort livet mer meningsfyllt - og det i et samfunn hvor boklig lærdom ikke har noen høy status. Tvert i mot blir tid brukt på bøker ansett som latskapstendenser, fordi det trekker fokuset bort fra skikkelig arbeid. 

Så skjer det et mord på en ung jente - Inga, datteren på Li, blir funnet drept - samtidig som purka som nettopp har født grisunger går alldeles berserk og begynner å spise sine egne unger ... På samme måte som galskapen slippes løs i grisebingen, slippes galskapen løs på øya. For ingen er i tvil om hvem morderen må være. En intens klappjakt på fremmedkaren begynner og med de begrensninger som øya skaper, har han ikke en sjanse til å unnslippe når massepsykosen slår rot blant mannfolkene med Rolv i spissen ... Til slutt er det ikke godt å si hvem som er verst - dyrene eller menneskene ... Og en ting er i alle fall sikkert: ingenting kan bli det samme etter dette!

"Kimen" er en intens og fortettet roman om et mord som begås i et bittelite samfunn. Selv om den ytre handlingen er enkel og "liten", skjer det mye på mange plan i denne lille romanen. Et forhold er familien Lis forhistorie med den gigantiske låven. Et annet er historien om tapte drømmer. Når det spesielt gjelder det siste, er det nærliggende å trekke inn forfatterens egen historie. Som hovedpersonene i boka - Rolv og hans far  Karl - vokste også Vesaas opp på en gård, hvor det var forventet at han skulle overta og bli bonde. Mens han selv drømte om litteraturen, leste hver gang anledningen bød seg og etter hvert skulle drive det så langt som til å gjøre karriere som forfatter - med bokdebut allerede i en alder av 26 år ("Menneskebonn", som utkom i 1923). Et annet forhold jeg har lyst til å trekke frem er beskrivelsen av skyld på slutten av romanen. På tross av at flere står bak mordet på fremmedkaren og sånn sett har kollektiv skyld, skjer det noe uventet. Alle legger skylden på Rolv, som om han alene sto bak ugjerningen. At på til blir han stigmatisert på en slik måte som i alle fall jeg gjenkjenner fra litteratur om æresdrap i enkelte muslimske samfunn. I bunn og grunn handler det om mye av det samme. Denne boka er både fascinerende og fengende - så pass at jeg faktisk ikke klarte å legge den fra meg og leste den ut i løpet av svært kort tid. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem - et sterkt et! Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en bok som egner seg godt for boksirkler, fordi det er mange temaer å diskutere i den. 

Utgitt: 1940
Denne utgaven: 2007 (Forlaget har utgitt en rekke av Vesaas´ bøker i lekre pocket-utgaver)
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 178

Tarjei Vesaas

Mine anbefalinger for Mammut-salget 2013

Bestillingskatalogen har kommet!

I dag kom Mammut-katalogen for 2013, og de ivrigste av oss sørger selvfølgelig for å være først ute med å bestille godbitene vi ønsker oss - før salget som starter 18. februar og varer til 2. mars. 

I denne artikkelen ønsker jeg å komme med noen anbefalinger i mylderet av tilbud som finnes i Mammut-katalogen - og har linket disse til bokanmeldelser/-omtaler jeg har laget tidligere over bøker jeg har lest. Ved å klikke på titlene kommer du til mine bokanmeldelser.

Kader Abdolah: Huset ved moskeen 
(bok nr. 1 i katalogen)

Ønsker du å lese om den iranske revolusjonen? I så fall kan dette være boka for deg. Vi følger hovedpersonen Aga Djan og hans familie i tiden før sjahens fall, fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer og Khomeinis maktovertakelse. 

Umberto Eco: Gravlunden i Praha
(bok nr. 26 i katalogen)

Intelligent konspirasjonsthriller fra 1800-tallets Sentral-Europa, og hvor konspirasjonene mot jødene står i sentrum. Simone Simonini er hovedpersonen, og det er ikke få historisk korrekte hendelser som legges i hans hender i Ecos fiktive roman. Boka krever virkelig sin leser, selv om den ikke kan sies å være tunglest.

Hans Fallada: Alle dør alene
(bok nr. 32 i katalogen)

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig. Romanen er basert på virkelige hendelser, og er rystende lesning om hva som skjer i et samfunn som underlegges et dikatorisk styre, hvor man aldri kan være sikker på selv den nærmeste familie når det gjelder angiveri. 

Thomas Espedal: Imot naturen
(Bok nr. 30 i katalogen)

Om det smertefulle ved å ha elsket og ha tapt - om forholdet mellom en eldre mann og en ung kvinne. En roman med helt klare selvbiografiske trekk, ifølge forfatteren selv. Han har i alle fall klart å skrive meget vakkert om det å elske uten verken å bli banal, klisjéfylt eller klissete. 

F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby
(Bok nr. 35 i katalogen)

En klassiker fra 1920-årenes USA - om klasseskille, den amerikanske drømmen og kjærlighet som aldri dør. Men også om kynismen blant overklassen, hvor det strengt tatt bare er pengene som teller når det kommer til stykket. 

Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket
(Bok nr. 39 i katalogen)

Dette er en roman om å være midt i livet og oppleve at en av ens foreldre - i dette tilfellet en far - får hjerneslag. Deretter starter en kamp mot helsevesen og kommune for å sikre nødvendig hjelp - og dette i et system med en knapphet på goder man knapt skulle tro var mulig i et av verdens rikeste land. Romanen er langt på vei basert på forfatterens egne opplevelser. 

Frode Grytten: Saganatt
(Bok nr. 44 i katalogen)

Et satirisk skråblikk på det sosialdemokratiske Norge i årene 1980 - 2010. Boka kalles også Lunde-trilogien fordi den er delt i tre og omhandler tre mannlige medlemmer av Lunde-slekten. Del I og II opplevde jeg som helt fantastiske, mens det haltet en del i del III. Like fullt - dette er en bok det er et "must" å få med seg - ikke minst fordi Grytten er en fantastisk forteller.

Gaute Heivoll: Kongens hjerte
(Bok nr. 49 i katalogen)

Boka er basert på historisk korrekte hendelser på 1700-tallet, hvor Sørlandet ble herjet av en radesykeepidemi (en slags undergruppe av syfilis). Kongen bestemte at pasientene skulle samles sammen og sendes til København, og boka handler om denne reisen. 

Roy Jacobsen: Anger 
(Bok nr. 61 i katalogen)

En mann har nettopp kommet ut fra fengsel etter å ha sonet et flerårig voldsdom. I boka skildres hans forhold til datteren, som han bestemmer seg for å holde seg unna. Det er en sår og følelsesladet fortelling om å komme til kort, og om å være redd for sine egne følelser. 

Karl Ove Knausgård: En tid for alt
(Bok nr. 68 i katalogen)

Dette er Kanusgårds andre bok, som han ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for, og som han dessuten mottok P2-lytternes romanpris for i 2004 og Sørlandets litteraturpris for i 2005. Den handler bl.a. om engler og skjellsettende hendelser i Det gamle testamentet.

Shin Kyung-Sook: Ta vare på mamma 
(Bok nr. 70 i katalogen)

En skjønn bok fra Sør-Korea om hva som skjer i en liten familie der mamma har blitt tatt som en selvfølge, og plutselig en dag bare blir borte. Hun forsvinner på en T-banestasjon i folkemylderet, og ingen klarer å finne henne igjen. Hennes forsvinning setter i gang en rekke erkjennelser hos dem hun hadde rundt seg. 

Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig 
(Bok nr. 96 i katalogen)

Romanen inneholder på mange måter et slags øyeblikksbilde i en boligblokk i Trondheim på 1960-tallet. Vi får komme bak dørene hos alle som bor i blokka, og tar del i deres lykke og ulykke. Mye gjenkjennelig som først og fremst fremkalte latteren hos undertegnede. 

Tore Renberg: Dette er mine gamle dager
(Bok nr. 98 i katalogen)

Dette er den femte Jarle Klepp-boka fra Tore Renbergs hånd, og - synes jeg - kanskje den aller, aller beste i serien. Jarle har blitt voksen og har selv fått barn, og han drar med seg en del ting fra fortiden det kanskje er på høy tid å ta et oppgjør med for å komme videre i sitt eget liv.

Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset
(Bok nr. 109 i katalogen)

Vi følger en liten familie på tre som lever i sin lille lykkeboble da faren plutselig dør. Moren ser ingen annen utvei enn å reise tilbake til det strengt religiøse bygdesamfunnet hun i sin tid flyktet fra, med de konsekvenser dette får for henne og datteren. 

Linn Ullmann: Det dyrebare
(Bok nr. 119 i katalogen)

Vi følger en på overflaten relativt lykkelig familie som egentlig er ganske dysfunksjonell når det kommer til stykket. Forsvinningen av familiens barnepasser Mille får saker og ting til å skje. 

Richard Yates: Ordensforstyrrelser
(Bok nr. 125 i katalogen)

Oktober Forlag har satt seg fore å revitalisere Richard Yates forfatterskap, og dette er den tredje boka som er utgitt. Vi følger John Wilder som havner på lukket avdeling etter et nervøst sammenbrudd. 

Isabel Allende: Øya under havet
(Bok nr. 5 i katalogen)

Handlingen i romanen er lagt til Saint-Dominique (dagens Haiti) på 1700-tallet, og i sentrum står både slaver, frigitte slavinner som livnærer seg som luksusprostituerte og hvite sukkerplantasjeeiere. Etter hvert oppstår det et opprør på øya.

Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Sterk debut om Gaza-konflikten

Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør. 

Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia. 

Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ... 

 Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...  

Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes. 

Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live. 

"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)

På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:

"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)

Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen. 

"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)

På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam. 

"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)

Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ... 

Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er imponert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem. 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 290 (inkl. et noteverk fra side 257 og utover)

Åshild Eidem

"360" (Regissør: Fernando Meirelles)

Ny film fra mester-regissøren Fernando Meirelles

Når den brasilianske regissøren Fernando Meirelles kommer med ny film, noe han ikke gjør for ofte, påkaller det alltid min oppmerksomhet. Han står bl.a. bak filmer som "Blindness" (2008), "The Constant Gardener" (2005) og City of God" (2002). Derfor var jeg aldri i tvil om at jeg bare måtte se "360" - nær sagt uansett hvem som spilte i den. At det likevel er solide skuespillere som Anthony Hopkins, Jude Law og Rachel Weisz med i filmen, gjorde imidlertid ikke min nysgjerrighet mindre. Pussig nok har filmen aldri vært vist på norske kinoer. Jeg sier "pussig nok" fordi den ikke fremstår som spesielt smal, selv om den er krevende nok å se. DVD´en hadde release for en drøy uke siden.

Filmen består av flere fragmenter, hvor vi møter mennesker fra forskjellige sosiale lag i ulike deler av verden; Wien, Paris, London og Colorado. Sammenhengen mellom disse fremkommer underveis i hendelsesforløpet, fordi de - uten egentlig å ha veldig mye felles - likevel skal komme i berøring med hverandre på de mest besynderlige vis. 

I filmens åpningsscene møter vi de søstrene Anna (Gabriela Marcinkova) og Mirka (Lucia Siposová). Anna blir behørlig fotografert med tanke på en karriere som luksusprostituert. Anna er veldig klar på at Mirka ikke skal dras inn i dette yrket, og hun befinner seg alltid i bakgrunnen, ventende med en bok for hånden mens søsteren jobber. På vei tilbake til Bratislava blir Anna oppringt av sin oppdragsgiver. Hun har en jobb å gjøre i Wien dagen etter, og tropper opp på avtalt sted i en hotellbar. Forretningsmannen Michael Daly (Jude Law) har bestilt Anna, men fordi hans tyske forretningspartner (Moritz Bleibtreu) dukker opp og høylytt pretenderer at kvinnen i baren må være prostituert, forlater han baren uten å gi seg til kjenne overfor Anna. Senere samme kveld blir han oppringt av tyskeren som kan avsløre at han vet at det var Michael som hadde bestilt Anna, og som bruker dette for å presse ham til å akseptere vilkårene i forretningsforhandlingene dem i mellom. 

Historien blir åpenbart en vekker for Michael, som så vender hjem til sin kone Rose (Rachel Weisz) i London. Han er uvitende om at hun har en affære gående med en annen mann - Rui (Juliano Cazarré)- som kan tilby henne noe av den villskapen hun savner i ekteskapet sitt. Rui på sin side bor sammen med kvinnen Laura (Maria Flor), som skjønner at kjæresten er utro, og som plutselig en dag bestemmer seg for å forlate ham og reise hjem til Brasil (via Colorado). På flyet over til USA treffer hun John (Anthony Hopkins), som har vært i Europa for å lete etter sin forsvunnede datter. Før Laura forlater Colorado, treffer hun på den nylig løslatte seksualforbryteren Tyler (Ben Foster), som hun blir tiltrukket av og ender på et hotellrom med. I mellomtiden skjønner vi at jobben som luksusprostituert ikke er til å spøke med. Samtidig som vi skjønner at selv de mest hardbarkede også har noen myke sider ... 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men kan si så pass at sirkelen etter hvert sluttes. Derav tittelen "360" med undertittelen "everything comes full circle". Det er fascinerende hvor liten verden er når det kommer til stykket, selv om det nok skal en del til for at tilfeldighetene skal føre 7-8 mennesker i berøring av hverandre, på tvers av kontinentene, slik som her. Det er et krevende plott som rulles ut i denne filmen, som jeg tror ville gitt meg enda mer dersom jeg hadde sett den en gang til. Skuespillerprestasjonene er på øverste hylle, og det rent filmtekniske like så. Manuset er originalt, og hendelsesforløpet er full av overraskelser. Det var med en noe skrekkblandet fryd jeg opplevde de ulike sekvensene i filmen, og ikke få ganger oppdaget jeg at jeg nesten hadde sluttet å puste. Filmen inneholder for øvrig så pass mange sterke scener at den ikke uten grunn har fått 15 årsgrense. Jeg er ikke i tvil: denne filmen fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: "360" 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Rachel Weisz (Rose), Anthony Hopkins (John), Jude Law (Michael Daly), Ben Foster Tyler), Moritz Bleibtreu (tysk forretningsmann), Jamel Debbouze (algerisk mann) m.fl.
Spilletid: 106 min.

Anna (Gabriela Marcinkova) og Mirka (Lucia Siposová)

Ekteparet Rose og Michael (Rachel Weisz og Jude Law) 

Den tyske forretningsmannen (Moritz Bleibtreu)

John (Anthony Hopkins)

Sergei (Vladimir Vdovichenkov) og Mirka (Lucia Siposová)