"Hope Springs" (Regissør: David Frankel)

Finnes det en redning for et ulykkelig ekteskap?

Kay og Arnold har vært gift i en årrekke, og i all hovedsak har de vel egentlig hatt et nokså ålreit ekteskap. Inntil noe låste seg mellom dem for noen år siden ... Blant annet sluttet de å dele soverom, og kom vel egentlig aldri tilbake til hverandre igjen. Etter dette har forholdet ikke bare stivnet. Det er et fullstendig fravær av intimitet og nærhet mellom ektefellene. Kay kan nesten ikke huske sist de tok rundt hverandre.

Mens Kay lengter etter intimitet og ... ja, rett og slett et sexliv, synes ikke Arnold å være interessert. De gangene hun prøver å kle seg tiltrekkende, snøfter han av henne og får henne til å føle seg latterlig. Han gjemmer seg bak avisene og fjernkontrollen mens kona vansmekter med sine lengsler, som hun gjør best i å holde for seg selv. 

Til slutt innser Kay at hun har et par valg. Enten kan hun forlate mannen sin, eller hun kan få ham med på parterapi. Hun velger det siste - med eller uten mannen sin. Som menn flest i lignende situasjoner nekter Arnold først å være med på terapi, inntil han skjønner at det er et være eller ikke være for forholdet. Nokså motvillig blir han med til byen Great Hope Springs for å gå i parterapi sammen med kona hos parterapeuten Dr. Bernie Feld. Uten å være særlig motivert ... Så spørs det om det er mulig å finne tilbake til noe av godheten de en gang hadde i ekteskapet og i forholdet til hverandre, eller om det har gått så langt at det ikke finnes noen vei tilbake ... 

Maryl Streep er som alltid helt fantastisk - uansett hvilken rolle hun spiller. Nå som hun faktisk nærmer seg midten av 60-årene, var det på et vis nokså befriende å se at hun faktisk begynner å bli eldre og at det synes på henne, selv om hun holder seg forbasket godt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for skuespilleren Tommy Lee Jones, og jeg syntes også at det skurret litt i hans rolletolkning av Arnold. Han var så grinebitersk at det nesten ble litt for mye av det gode. Dette gjorde også noe med min tro på dette paret. Jeg opplevde for øvrig terapeuten som så autentisk at jeg av og til satt med følelsen av at dette var en terapifilm og ikke et filmdrama. Dette er nok ikke en film som vil favne bredt blant seerne. Derimot er det sannsynlig at den vil treffe et smalere segment blant de noe eldre, tenker jeg. Takket være Meryl Streep, som bærer filmen, har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Hope Springs
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Kay), Tommy Lee Jones (Arnold) og Steve Carell (Dr. Bernie Feld) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Et ekteskap preget av avstand

Kay lengter etter mer substans i ekteskapet

Hvor har det blitt av varmen de en gang hadde for hverandre?

I parterapi

Vovsen

Jeg blogger gjerne om min (eller rettere sagt familiens) hund. Her er han - Theo! En glad vovs som elsker å gå på tur - uansett vær!

Allegra Goodman: "Kokeboksamleren"

Herlig feelgoodroman av beste bestselger-merke!

Allegra Goodman (f. 1967) er en amerikansk-jødisk forfatter som tidligere har utgitt fire romaner og to novellesamlinger. "The Cookbook Collector" er hennes femte roman, og er så vidt jeg vet den første og eneste som foreløpig er oversatt til norsk. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget.

I "Kokeboksamleren" møter vi søstrene Emily og Jess. Begge er unge og gifteklare, men der stopper også alle likheter mellom de to, som man knappest skulle tro var i slekt. 

Emily er "den vellykkede", den som virkelig har fått til noe og som har suksess og en karriere å slå i bordet med. Hun er leder av et internettselskap og er forlovet med IT-gründeren Jonathan. Penger er aldri noe problem. 

Jess er evig (filosofi-)student, er alltid i pengemangel, har deltidsjobb i et antikvariat og er idealist på sin hals. Til Emilys store fortvilelse er hun sammen med drittsekken og miljøaktivisten Leon, en fyr ingen liker noe særlig. Samtidig er vel ikke Emily den som sitter med definisjonsmakten i Jess´ liv, siden søstrene bygger sine liv på så forskjellig verdigrunnlag. 

Vi følger Emily og hennes suksess i et selskap som snart skal på børs, parallelt med at Jess etablerer seg som en uunnværlig medarbeider i George´s antikvariat Yorick´s. George er 15 år eldre enn Jess, og han har en hel del damehistorier bak seg som ikke har blitt til noe mer enn knuste hjerter for damenes del. Jess representerer imidlertid noe helt annet, og begge deler de en glødende interesse for bøker. Men der George tenker profitt, der tenker Jess med hjertet for litteraturen. Da de en dag kommer over en helt unik samling av gamle kokebøker helt tilbake til 1700-tallet, krever dette et samarbeid mellom de to, som får dem til for alvor å bli oppmerksom på hverandre. De forelsker seg i hverandre, og dette på tross av at forholdet strengt tatt ikke har livets rett. Eller?

"Kokeboksamleren" er en utrolig søt feelgoodbok av beste bestselger-merke. Jeg må nok medgi at jeg hadde aller mest sansen for den delen som handlet om Jess og antikvariatet Yorick´s, mens min interesse for aksjemarkedet i IT-bransjen er så som så. Det hele begynte meget glitrende, men jeg må innrømme at jeg etter hvert leste veldig fort gjennom de delene som omhandlet kynismen og drømmen om å bli rik i full fart på grunn av gunstige aksekurser. Riktig god ble romanen imidlertid etter hvert som spenningen mellom de to søstrenes liv og deres ulike valg økte, og hvor det skjedde en hel del nokså uventede ting til slutt. Og det forhold at det etter hvert fremkom at jentenes mor opprinnelig var jøde, noe som fikk dem til å interessere seg for sine røtter, tilførte historien en ekstra dybde. For øvrig vil jeg fremheve at boka er virkelig godt skrevet! Man merker at det er en erfaren forfatter som står bak romanen, og jeg tenker også at oversetteren bør få sin del av æren for at boka har blitt så bra. Alt i alt mener jeg at boka fortjener terningkast fem.

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: The Coocbook Collector
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 431

Allegra Goodman (Foto: Daniel Jackson)

Victoria Bø: "Teresa Birnas bortgang"

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal. 

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi"). 

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette. 

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ... 

Utsikt utover Praha (Foto: RMC)

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husker Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ... 

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ... 

Utsikt fra Karlsbrua opp mot slottet en tidlig
morgentime (Foto: RMC)

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk. 

Det astronomiske uret på gamletorget
(Foto: RMC)

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre. 

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende. 

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha. 

Utgitt: 2013
Forlag: Schibsted
Antall sider: 205

Victoria Bø (Foto: John Gjertsen)

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Ukjent terreng - "Teresa Birna bortgang - igjen .." 03.02.2013
- Beathes bokhylle - "Bokomtale + giveaway: Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø" - 30.01.2013

Jeg beklager ...

For tiden kommer det slike mengder med spam på min blogg at jeg midlertidig har bestemt meg for å operere med kommentarmoderator.

Vanligvis tar spamfilteret seg av spam, men jeg opplever dessverre at for mye slipper gjennom.

Jeg håper at jeg innen kort tid kan åpne opp for direkte kommentering på mine innlegg, uten at jeg skal være nødt til å forhåndsgodkjenne disse ...

Spinalonga - de spedalskes øy

Det begynner  å bli atskillige år siden jeg leste Victoria Hislops roman "Øya". Noe jeg imidlertid var fast bestemt på den gangen var at dersom jeg en gang skulle til Kreta, ville et besøk til øya Spinalonga være helt selvsagt! Sommeren 2012 ble denne drømmen oppfylt. 

Å kjøre fra Paleochora der vi bodde og til Agios Nikolaos helt på den andre siden av Kreta, tok atskillige timer, og det var faktisk helt nødvendig å fordele tur-returen over to dager. Fra Elounda like utenfor Agios Nikolaos gikk det båt ut til Spinalonga. 

Men først litt om øya, som faktisk har vært benyttet til flere ting enn som en koloni for spedalske - bl.a. som et militært fort. Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte mens jeg var der (og som ble solgt til turister på Spinalonga):

Her kjøpte vi båtbillettene våre

"Think of the people who lived and created here ... The Venetian architects and engineers though long and hard and clashed with each other in designing this fort. The craftsmen contributed their skill and professional pride and the more humble their labour and sweat while Spinalonga was an army camp, life rolled along slowly and with difficulty. Later, during the Ottoman period, things changed. Families came and lived here. The fortification walls were kept unchanged, but the rocky terrain of the islet filled with houses made with great devotion and love of life. History was not on their side, however. The Cretan rebellions and independence gave them a feeling of insecurity. They were all Muslims, you see. Many of them, though, were seafarers and merchants. They knew how to travel to other lands, and chose the route of voluntary exile. The settlement languished. Its decline gave the government of the Cretan state the chance to house the Leper Colony here. At that time, a new, important period in the history of Spinalonga was ushered in. The islet became a symbol. The place is santified by so much accumulated pain and fear of death ... so much courage and struggle for the satisfaction of demands ... for quarrels, loves and births. So, "Softly here, do not desturb the sacred rest of the dead."

En flott båttur ut til øya

Og dermed er det meste av Spinalongas mange bruksområder opp gjennom historien nevnt. Venetianerne bygde altså et fort på øya i 1579, og beholdt kontrollen helt frem til ottomanerne okkuperte den i 1669. Tyrkerne overtok øya i 1715, men etter hvert ble den forlatt. I 1903 bestemte den greske staten at alle spedalske skulle isoleres på øya, og dette vedvarte helt frem til 1957. 

I løpet av alle de årene øya var en leprakoloni, bygget de spedalske egne boliger og etablerte et helt eget samfunn der. Friske mennesker kunne komme i land på øya, men kunne ikke komme i fysisk berøring med de spedalske på grunn av den antatte smittefaren. I alt 760 mennesker levde sine liv på Spinalonga og det ble født 36 barn der i løpet av de mer enn 50 årene kolonien varte. (Kilde: Wikipedia)

Victoria Hislops roman "Øya" forteller historien om noen av menneskeskjebnene på Spinalonga, der ektepar ble skilt fra hverandre og ikke lenger kunne leve sammen dersom en av dem led av spedalskhet. Ute på øya oppsto det gjerne kjærlighet mellom dem som bodde der. Når barn ble født, ble de sjekket for smitte, og dersom de var friske, ble de sendt inn til fastlandet, skilt fra sine foreldre. Mange menneskelige lidelser fulgte i kjølevannet av dette. 

De svarte flaggene som fremdeles vaier på toppen av øya, sender oss et gufs fra fortiden, da dette ble ansett som en smittebefengt øy. 

I dag er øya en turistattraksjon, i all hovedsak nettopp på grunn av Victoria Hislops roman "Øya". Årlig besøker rundt 30 000 mennesker Spinalonga. Den greske stat har mottatt store summer fra EU for å sikre bygningene og sette inn belysning rundt øya, slik at den kan fungere som turistattraksjon. 

Nedenfor kan du se noen av bildene jeg tok mens jeg besøkte Spinalonga. 

En liten detalj fra en av bygningene

Ved havna

En kafé ved havna

En del vedlikehold er foretatt i nyere tid

Mange småkoselige detaljer 

Utenfor Spinalonga ligger åpent hav

Med et historisk sus fra fordums tid 

En del av bygningsmassen er forfalt

Populært utfartssted

Kart over Spinalonga 

Det er mulig å gå tur rundt hele øya 

Noe av bygningsmassen på Spinalonga

Jan-Philipp Sendker: "Kunsten å høre hjerteslag"

Nydelig kjærlighets-historie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen. 

Tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppmerksom på denne boka, som kom ut den 15. januar i år. Et leseeksemplar av boka ble videreformidlet fra Bokelskerinnen, som i skrivende stund er den første og eneste som har omtalt denne. 

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen? 

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ... 

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma? 

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien. 

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis. 

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien!  Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.

Andre som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen 17.01.2013
- Bøker og bokhyller 09.05.2013
- Solgunn sitt 06.05.2013

Utgitt: 2002
Originaltittel: The Art of Hearing Heartbeats
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Kurt Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 286

Jan-Philipp Sendker