Ingalill Roos: "Energityver i familien, i relasjoner og på jobben"

Om projiseringer, livskraft og energier på vidvanke ...

"Alt som finnes er omgitt av energi. Vi mennesker lever og snakker med hverandre gjennom følelsesessige kraftfelt. Når vi treffer et nytt menneske, vet vi ikke hva personen bærer med seg, eller hva vi kommer til å få del i. Ettersom vi kun har en begrenset mengde energi til rådighet, bør vi være bevisste hvem vi gir den til." (side 9)

Slik innleder Ingalill Roos sin bok, som handler om energityver - mennesker som stjeler energi fra andre for å føle seg bedre selv. Det hun presenterer i boka er en type adferd, som dessverre er svært utbredt, og som fører til at noen tar for mye, mens andre gir tilsvarende fra seg uten å få noe tilbake - ja, som til og med kommer på minussiden og mister både energi og livskraft. Roos er inspirert av Sigmund Freud og Carl Gustav Jungs teorier, men høster også av egne erfaringer som samtaleterapeut. Begrepet projisering går igjen som en rød tråd gjennom hele boka.

De fleste av oss har garantert møtt på et eller helst flere mennesker - både i privatlivet og på jobben - som har beskyldt oss for ting vi ikke kan fatte og begripe egentlig har noe med oss å gjøre. Dette oppleves gjerne i form av en overdrevent kraftig reaksjon på en i utgangspunktet bagatellmessig sak. Noen ganger er det så åpenbart at det er deres egne demoner som de forsøker å kaste over på oss - i håp om at vi skal bli stående igjen med svarteper, som den som får skylden. Men dette er ikke alltid like åpenbart - særlig ikke dersom man selv er hva Roos kaller energigiver, og lett vil føle skyld, fordi vi er gjenstand for projisering på en mer subtil og fordekt måte.

Jo flere ubearbeidede traumer man har fra sin barndom - det være seg fra dominerende foreldre som kun så barnet som en forlengelse av sine egne behov og drømmer, eller et dårlig selvbilde skapt gjennom en mobbe-historie - jo større er risikoen for at man i voksen alder projiserer de dårlige tankene man har om seg selv over på andre - som om det var de andre som skapte disse dårlige tankene, og ikke en selv i sitt eget hode. Raseriet, som man i sin tid skulle ha rettet mot den eller dem som faktisk gjorde en urett, blir i stedet slynget ut mot uskyldige mennesker, som ikke har noe å gjøre med barndomstraumene. Omgivelsene kan derfor komme til å betale en høy pris for vedkommendes ubearbeidede traumer, og dette kan føre til at man i stedet for å bli elsket, skyver andre mennesker fra seg. For hvem orker å forholde seg til et menneske som er bittert og negativt og alltid skal ha rett - på andres bekostning? All den tid man ikke er villig til å gå i seg selv, med legger all skyld på de andre, risikerer man å spolere sitt liv - det ene man har - og bli nettopp så ensom og ulykkelig som man innerst inne frykter. Det hele blir så og si en selvoppfyllende profeti. Med mindre man er så destruktiv at man i stedet ødelegger menneskene rundt seg før de er i stand til å stikke av ...

"Hvis man er i kontakt med følelsene sine, er nærværende og tar inn det motparten sier, når budskapet frem. Et gjensidig samarbeid, der begge gir og tar, kjennetegnes nettopp av at partene forstår og tar inn hva den andre mener. Ved å stille spørsmål åpnes relasjonen. Hvis man kun benytter seg av påstander, stenges den." (side 90)

Ofte preges energitakere av en sterk tendens til sjalusi og misunnelse. Roos minner om at det er viktig å huske at sjalusi, misunnelse og overdrevne selvhevdelsesbehov alltid handler om svakheter og mangler hos den som viser disse trekkene.

"En sjalu person avslører seg ofte ved å ha en foraktfull innstilling til et annet menneske. Når det attråverdige han ønsker seg, viser seg å være uoppnåelig for ham selv, prøver han heller å fremstille det som mindre attraktivt. Dermed kan den sjalu personen dempe sine egne følelser knyttet til svik og det å komme til kort." (side 93)

Måten man kan sende urettferdige projiseringer tilbake til avsenderen på er ved å spørre "Hva mener du med det? Hvorfor sier du det? Nå skjønner jeg ikke helt hvordan du tenker, kan du forklare nærmere?"

Hvem har ikke opplevd at en annen har provosert frem et sinne i en, for deretter å heve seg over dette med at "du verden, hva går det av deg da?" Noen ganger handler dette i følge Roos om personer som har mye sinne i seg, men som ikke tør å ta det ut av frykt for å bli avvist, og som bruker energigiveren til å ta hele skylden for sinnet sitt - for deretter å føle seg svært mye bedre selv. Det som har skjedd er at energityven da har stjålet energien fra den andre. Mens offeret sitter igjen, tappet for krefter og ofte uten å forstå hva som egentlig skjedde ... Å få i gang en dialog med energityven har ingen hensikt, idet vedkommende mest sannsynlig kun vil ha fokus på at det jo var du som ble sint, så hva maser du egentlig med? Hele poenget er å ikke bite på agnet i det hele tatt, men i stedet spørre "hva mener du egentlig med det?" FØR sinnet tar deg, og du på en måte har tapt uansett ...

I boka har Roos viet mye plass til parforholdet, mens jeg fant det mest interessant å lese om samspillet i det utvidede familien - særlig mellom foreldre og barn og familiemedlemmer for øvrig - og også om arbeidsplassen. Også en arbeidsplass kan bli uheldig preget av energityver, og i den forbindelse kan det ofte oppstå konflikter som preges av energityvens selvopptatte adferd og forvrengte virkelighetsoppfatning. Gjennom sin evne til å opphøye seg selv, skaffer energitakeren seg et maktovertak, og det er ikke alltid så lett for lederen å gjennomskue slik adferd. Nettopp derfor er det viktig at lederen har kunnskap om konflikthåndtering, og har forståelse for hvorfor mennesker oppfører seg som de gjør i ulike situasjoner. Det er for øvrig ikke uvanlig at lederen selv blir utsatt for energityver, fordi det er så allment akseptert at lederen må ta hovedansvaret uansett hva som utspiller seg.

I følge Roos projiserer de fleste et og annet i større eller mindre grad over på andre, uten at man av den grunn er en voldsom energityv. Det som er viktig er om det positive overstiger det negative eller visa versa. Men som hun sier på side 147:

"Med økt selvforståelse og selvinnsikt oppdager man hvor sterk projiseringens kraft kan være. Det gjelder både de projiseringene man har vært utsatt for selv - og de man overfører på andre. Innsikten gjør at man kan trekke tilbake sine egne projiseringer, og heller ikke ta imot andres. Det blir mulig å se nye sider ved seg selv.

Når man er trygg på den man er og opplever at man har egenverd, kan forsvarsmekanismene slippe taket, uansett hvor sterke de har vært. Er man i balanse, kan man skille mellom hva som tilhører en selv og andre. Det blir mulig å se seg selv og sine mønstre, og i tilsvarende grad andre menneskers måte å være på, fra et voksenperspektiv. Man ser bak deres forsvarsmekanismer. Ikke for å dømme eller heve seg over andre, men ganske enkelt for å se dem som de er."

Og hvordan skal man klare å endre gamle mønstre, som i den kognitive terapien kalles automatiserte tanker?

"De gangene man reagerer uforholdsmessig sterkt på noe et annet menneske sier eller gjør, er det sannsynligvis noe gammelt som er blitt gjenvekket. Et sår skapt i barndommen er blitt berørt. "Angrepet" gir gode muligheter for å tenke over hva den indre smerten egentlig består av. Vi blir kjent med sider ved oss selv som ellers ville forblitt i det skjulte." (side 214)

Dermed kan vi også gjøre noe med det! Det handler om å bli et helt og ekte menneske som er i stand til å bli lykkelig!

"Hvis den andre har noe man trenger, og man samtidig gir noe tilbake, oppstår en gjensidig, positiv avhengighet, og man tillater samspill. Å være snill er ikke det samme som å være feig eller dum. Det er å være hensynsfull mot hverandre, prøve å unngå å gjøre noe som er negativt for den andre, og sørge for at han eller hun får beholde så mye av sin energi som mulig. For å gi hverandre denne typen kjærlighetsenergi, er det en forutsetning at man ikke sitter fast i barndommens bindinger." (side 193)

Jeg fant denne boka meget interessant og bevisstgjørende! Og jeg håper at jeg vil klare å bruke det den har lært meg på en konstruktiv måte. Dette er en bok jeg gjerne skulle ha gitt i presang til et lite knippe med mennesker, som absolutt burde ha lest den for å komme videre i livene sine! Enten man hovedsaklig er en energityv eller en energigiver - her er det mye å lære! Det som imidlertid er litt synd at det som regel er energigiveren - ikke energityven - som er villig til å gå i seg selv for å foreta nødvendige endringer i sin adferd. Og noen ganger er det bare en ting for energigiveren å gjøre i forhold til en energityv: nemlig å komme seg vekk fra en helt håpløs situasjon som bare tapper en for krefter og livsglede. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 2006
Originaltittel: Energitjuvar
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Astrid Beate Madsen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 236

Ingalill Roos

"Trishna" (Regissør: Michael Winterbottom)

Et sørgelig kjærlighetsdrama

"Trishna" er basert på Thomas Hardys roman "Tess of the d´Ubervilles". Men der Hardys roman finner sted i 1800-tallets England, finner "Trishna" sted i nåtidens India, nærmere bestemt i Jaipur. Og der Tess er en fattig kvinne fra den engelske landsbygda, er Trishna en fattig jente fra den indiske landsbygda. Og med unntak av at begge historier handler om et kjærlighetsforhold mellom en fattig kvinne og en rik mann, stopper de fleste likhetstrekk med Hardys roman der.

En ulykke fører til at Trishna blir sendt bort for å jobbe hos Jay Singh, en ung britisk foretningsmann som er sendt fra England til India for å arbeide i sin fars hotell-forretning. Trishna er blendende vakker og tillitsfull på en blyg måte, og det varer ikke lenge før Jay er avsindig forelsket i henne. De to innleder et intenst og lidenskapelig forhold, som ender med at Trishna blir gravid. Hun flykter hals over hode hjem til sine foreldre. Da faren finner ut hvordan det er fatt med henne, tvinger han henne til å ta abort. Deretter blir hun mot sin vilje sendt av gårde igjen - denne gangen for å arbeide i te-fabrikken til sin onkel.

Etter en tid blir hun oppsøkt av Jay, som ber henne bli med ham til Mumbai. Dette blir innledningen til et samboerforhold som er bygget på respekt og tillit, i den grad det er mulig mellom to mennesker som kommer fra hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen. Trishna blomstrer, og tilbringer mye av fritiden på et dansestudio der hun lærer å danse. Hennes eneste sorg i livet er at det ikke blir noe ekteskap mellom henne og Jay og at de må skjule forholdet for sine foreldre, men utover dette har de det så godt som noen. Inntil den dagen Jay må reise tilbake til England en tur siden faren hans er blitt alvorlig syk ...

Dagen før avreise forteller Jay om et par sidesprang han hadde mens hun var hjemme hos foreldrene sine. Trishna har ingen problemer med å tilgi ham dette. I full tillit til Jay forteller hun ham om aborten sin, men dette skal vise seg å skape et vendepunktet i deres forhold. For Jay skjønner ikke hvordan hun, som han har levd så tett med, ikke har vist ham tillit nok til å fortelle dette på et tidligere stadium i deres forhold. Da han reiser hjem, er Trishna ulykkelig. Ikke hører hun fra ham, og en stund lurer hun på om han i det hele tatt kommer tilbake. 

Men Jay kommer til slutt, og nå ber han henne om å bli med ham til et avsidesliggende hotell langt fra byens larm. Trishna blir med, og dermed forsvinner hennes forbindelser med dansemiljøet hvor hun stolt har fått høre hvor talentfull de andre mener at hun er. På det nye hotellet jobber hun, mens Jay stort sett driver dank og kjeder seg mens han leser Kamasutra. Trishna blir hans muntrasjonsråd, en han kan finne adspredelser hos. Og gradvis endrer forholdet karakter til å bli undertrykkende, nedbrytende og farlig for Trishna. Spørsmålet er hvor langt ned hun må synke før hun tar affære ...

Noe så sørgelig som denne historien skal man virkelig lete lenge etter. Samtidig som filmen handler om kjærligheten eller etter hvert helst mangel på sådan, handler den også om kontrasten mellom gamle familietradisjoner og det moderne menneskets lengsel etter å følge sine egne drømmer og behov. En fattig kvinnes liv kullseiles dersom hun ikke tilbys ekteskap etter å ha gitt seg hen til en mann, mens mannen kan gjøre akkurat det han ønsker og starte med blanke ark når som helst. Skuespillerprestasjonene fra Freida Pinto i rollen som Trishna og Riz Ahmend i rollen som Jay, er det ingenting å si på, og kulissene - et livsbejaende India - er vakre som få. Alt stemte! Selv hadde jeg kanskje foretrukket at det ikke ble trukket paralleller til Thomas Hardys roman, fordi det da på en måte var gitt hva utgangen av dramaet kom til å bli. På den annen side har regissøren Winterbottom gjort nettopp dette i flere filmer - filmene "Jude" og "The Claim" er også Hardy-tilpasninger eller -etterligninger - så Thomas Hardy har nok en helt spesiell plass i hans hjerte. Jeg holder fremdeles en knapp på Roman Polanskis "Tess", som er mer tro mot originalen. Her blir det like fullt terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Trishna
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Freida Pinto (Trishna), Riz Ahmend (Jay), Harish Khanna, Rosnan Seth, Meeta Vasisht
Spilletid: 108 min.

"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, alle fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.): "Tidsvitner"

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsen-hausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2006
Lydboka er innspilt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 5 t 36 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide

Roy Jacobsen: "Anger"

Sårt om et far-datter-forhold

Hans Larsen er 72 år og har nettopp sonet ferdig en dom for ting han både har og ikke har begått. Han har lagt sin fortid som voldsforbryter bak seg, og selv om han ikke akkurat velter seg i anger i det handlingsforløpet som boka beskriver, blir han aldri ferdig med å straffe seg selv. Det er vel egentlig en slags form for anger, det også ...

"Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet rydden og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feil dress, som satt som den skulle, restene av det flotte håret over bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han hadde stått i fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg." (side 6)

Larsen bestemmer seg også for å holde seg unna datteren sin Marianne. Hva skjedde i sin tid mellom dem, som gjorde begge så redde for å ha noe med hverandre å gjøre? Hver på sin kant stabler de på beina noen skjøre kjærlighetsforhold. Larsen treffer sin tidligere romkamerats kone Agnes, og da vennen dør, ender han med å flytte inn hos henne. Datteren Marianne er alenemor, og en dag treffer hun Trond, en nokså tvilsom fyr som kjører motorsykkel. I begge forholdene er det store alderforskjeller, og i Larsens forhold er det også  klasseforskjell (hun vestkantfrue - han en tidligere voldsforbryter). Det imidlertid både far og datter har til felles er ansten for å ha det for godt, for hvordan skal de da klare nedturen som garantert kommer? Best å ta nedturen først som sist, få det unnagjort ...

Selv om verken Larsen eller datteren går inn for å treffe hverandre, blir de etter hvert pinlig klar over den andres eksistens. Ikke minst "takket være" deres nye kjærester. Larsen blir oppmerksom på at Agnes har hatt kontakt med datteren - ikke direkte, men via Trond, kjæresten hennes. Det handler om penger som overleveres ... Agnes har gjort dette i beste mening, men det blir likevel for meget for Larsen. Han takler det ganske enkelt ikke. Skjønt etter hvert øyner vi et håp om at han kanskje klarer å unne seg litt lykke likevel.

"Larsen nøyde seg med å la blikket hvile videre på henne, til hun besluttet å gjøre et bedre forsøk. - Det synes, sa hun og hørte vel selv at heller ikke det var noen farbar vei, eller at det røpet en større kjennskap til saken enn hun i øyeblikket så seg tjent med å orientere Larsen om. Men Larsen så ingen grunn til å hjelpe henne videre, han hadde smerter i hånden, og hans datter hadde dårlig råd - "så det ut som". I Agnes Almlies øyne så vel alle ut som de hadde dårlig råd? Men så kjente han at heller ikke datterens økonomiske situasjon opprørte ham noe særlig, som om han ikke var faren hennes lenger. Og det var andre gang han tenkte dette så pass klart og kortfattet, at han etter alle disse årene ikke var far lenger, til en datter, som om hun var blitt voksen i en så spesiell betydning av ordet at hun rett og slett var forsvunnet. Og akkurat det prinsipielle ved dette opprørte ham noe mer, at det skulle være mulig å slutte å være far når man først var det, mens det mer personlige, at akkurat Hans Larsen skulle være i stand til å foreta en slik utradering av bevisstheten om sitt eget avkom, det var det i hvert fall en åndssvak logikk i - kanskje var det brevet hennes som hadde hjulpet han over i et nytt liv, som han hadde lest flere ganger i løpet av vinteren, hver gang han kjente en uimotståelig trang til å oppsøke henne." (side 137)

Beskrivelsen av Larsens følelsesliv - eller tilsynelatende mangel på sådan - og hans lengsler og angst for å komme for nær både seg selv og andre, er smertelig lesning. Her viser Roy Jacobsen seg som den fantastiske forfatteren han er, idet han får frem varheten i hovedpersonens karakter, uten å være for overtydelig. Datteren har også sitt å slite med, og det spørs hvem som har mest å angre på når det kommer til stykket; Larsen som tross alt har sonet sin straff - både for forhold han rent faktisk har utført og forhold han ikke har utført - eller datteren, som fremdeles har mye uoppgjort i forhold til utilgivelige ting hun har beskyldt sin far for ...

Roy Jacobsen (f. 1954) skrev romanen "Virgo" i 1988, og i den forbindelse lot han seg presse av forlaget til å gjøre boka ferdig før han selv var fornøyd med den. Siden har han angret mye på akkurat dette. Da "Virgo" skulle utgis i pocketutgave, så han sitt snitt til å forberde den litt. I stedet endte han opp med å skrive en helt ny bok. Dvs. han har beskrevet "Anger" som 30 % "Virgo" og 70 % ny. "Anger" er en meget vellykket roman på alle måter! Jeg ser at Morgenbladets anmelder Ane Farsethås i september 2011 har uttalt at boka er overtydelig og unnvikende, at den er full av klisjéer og dessuten forutsigbar, og at det ikke hadde skadet om minimalisten i Jacobsen hadde fått redigere mer på setningene til den billedelskende maksimalisten ... Javel, tenker nå jeg ... men da hadde det jo ikke vært tale om samme bok! Og det er nettopp alt det billedlige og det ikke-minimalistiske som skaper nettopp denne boka! Synes jeg ... Farsethås skriver videre: "Anger kan med sine illustrasjoner av en hel katalog av litterære virkemidler og metaforteoretiske poenger antakelig fungere glimrende som tekst for et kurs i fortellerteknikk. Men det er ikke derfor de fleste leser romaner." Det er imidlertid da jeg får lyst til å tilføye at de fleste lesere ikke leser bøker med litteraturvitenskapelige briller. Jada, noen gjør det - men ikke "de fleste lesere"! Jeg hadde i alle fall selv ingen betenkeligheter med bokas språklige kvaliteter underveis i lesningen. Tvert i mot! Her blir det derfor terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Spilletid: 8 t 4 min.

Roy Jacobsen

Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban"

Nøkkelen til økt forståelse for Afghanistans utfordringer

Har du noen gang savnet en bok som gir deg en kjapp innføring i hva det egentlig handler om i Afghanistan? En bok som forklarer hva i all verden som går så galt i dette landet, slik at det ikke er mulig å oppnå fred en gang for alle? Vel - her er den! Fredrik Barth (født i 1928), norsk sosialantropolog, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Emory University (Atlanta, USA) og Harvard Univerity i Boston, skrev i 2008 denne lille 100 siders boka, hvor han forsøker å gi oss innsikt i hva slags samfunn Afghanistan egentlig er. Selv reiste han rundt i Afghanistan på 1950- og 1960-tallet, dvs. før landet ble invadert av Sovjet. Siden kan det knapt sies å ha vært fred der. Barth burde i alle fall vite hva han snakker om! Han hevder at vi må forstå hvem som fører krig, hvorfor de gjør det og hvordan Taliban skaffer seg støtte i sivilbefolkningen. Uten en slik forståelse er det dessverre ikke mulig å hjelpe det afghanske folket og det er i alle fall ikke mulig å vinne krigen i dette i landet.

Den største utfordringen i forhold til Afghanistan er at det bor et stort antall forskjellige folkeslag med sine helt særegne kulturer i dette enorme landet. Den største gruppen er pashtunerne, og Barth mener at landet først og fremst kan forstås gjennom deres skikker. Akkurat dette er han imidlertid blitt kritisert for, fordi han angivelig i for stor grad hensyntar forholdene slik de var på 1950- og 60-tallet, og ikke tar inn over seg at konfliktene i landet har endret karakter de siste 40-50 årene. Det bor både turkmenere, tadsjikere, usbekere og hazaraer i Afghanistan, og språkene de snakker er persisk, dari, tyrkiske språk og pashtu. For å forstå Afghanistans mangfold er det også viktig å vite at det bare i Pakistan bor 10-15 millioner pashtunere, som der er en minoritet. Samhørigheten mellom denne pakistanske minoriteten og pashtunerne som holder til i Afghanistan er imidlertid sterk. Pakistans juridiksjon i de pakistanske pashtunernes område er dessuten langt på vei forhandlet bort.

Den andre utfordringen som møter NATO og andre som forsøke å "hjelpe" afghanerne er at pasthunerne er organisert i stammer, og ikke har tradisjoner for å danne stater slik vi forstår dette. Det finnes tradisjonelt ikke sosiale organer som garanterer sikkerhet for den enkelte person, og det å ta vare på seg og sine er derfor et privat anliggende. Å bygge allianser med dem man tror vil tjene ens egne interesser under en eventuell konflikt, er derfor av største betydning. Dette er essensen i dette samfunnet, i følge Barth. F.eks. å innlede forhandlinger med Talibans leder Mulla Omar, er bortkastet tid. For å vinne krigen, må man vinne enkeltpersoner over på sin side. Og for å få dette til, må enkeltpersonene forstå at det er tale om en for ham gunstig allianse. I motsatt fall vil de velge Taliban, som tross alt står dem nærmere i verdisyn enn vestens representanter.

Barth drar oss gjennom hovedlinjene i Afghanistans nyere historie, samtidig som han forsøker å sette dette i et større perspektiv. Vi får et innblikk i hva som skjedde før, under og etter Sovjets invasjon, Talibans herredømme, al Qaida, Osama bin Ladens rolle, opiumdyrking, fattigdom, intrastrukturer som har gått til grunne - og om den begynnende gjenoppbyggingen av landet under president Karzais ledelse. Barth kritiserer amerikanerne for å blande seg for mye inn i landets indre anliggender, fordi man da ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Afghanistans egenart og særskilte verdisystem. På tidspunktet da Barth skrev denne boka, levde Osama bin Laden fremdeles i skjul et eller annet sted i fjellene og Barth anså det ikke som usannsynlig at han holdt til i den pashtunske delen av Pakistan. Da nyheten om drapet på bin Laden ble offentliggjort i begynnelsen av mai 2011, befant han seg imidlertid ikke langt fra den Pakistanske hovedstaden Islamabad.

Barth er ikke veldig optimistisk mht. mulighet for varig fred i denne regionen. Vi i Vesten har en tendens til å mene at demokrati løser alle problemer. I et intervju i Klassekampen 30. juni 2010 uttaler han følgende:

"Barths råd til norske myndigheter er å sett seg mer inn i afghanernes situasjon og forstå deres hverdag.

- Det må gis plass for en større konsentrasjon om alminnelige afghaneres interesser, og at færre bestemmelser må tas utenifra og på andres premisser. Selvråderett i praksis er viktig, og så må vi håpe at Afghanistan igjen kan bli fredelig."

Jeg leste denne boka med stor interesse, og mye av det som fremkommer var ukjent for meg. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å trekke frem og lese om igjen senere - mens jeg venter på at noen skal skrive en enda mer dyptpløyende bok om temaet. For øvrig anbefaler jeg å lese en anmeldelse av boka i Prosa 01/09 ved Kristian Berg Harpviken. Harpviken er kritisk til Barths premiss om det statsløse samfunn, men understreker samtidig at boka som sådan er en berikelse for Afghanistan-debatten. "Den er viktig lesning for alle som er interessert i landet: diplomater, bistandsarbeidere, soldater, norsk-afghanere og andre. Boka gir ikke den utfyllende innføringen til Afghanistans historie, samfunn og politikk som så mange har etterspurt, men som fortsatt ikke finnes på norsk. Men bokas kvaliteter gjør at den absolutt burde gjøres tilgjengelig for et større publikum enn det norske. La oss håpe at forlaget arbeider for å få den oversatt til engelsk."

Dette er en bok jeg anbefaler varmt til alle som er interessert i å få vite mer om Afghanistan! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Forlag: Pax
Antall sider: 100 sider

Fredrik Barth

"Too Big to Fail" (Regissør: Curtis Hanson)

Om finanskrisen i 2008

"Too Big to Fail" er basert på Andrew Ross Sorkins bestselgende roman med samme navn, som handler om hva som egentlig skjedde da finanskrisen brøt løs i USA i 2008. Vi følger de involverte - de som i realiteten trakk i trådene - i de skjebnesvangre dagene i perioden august - 3. oktober 2008.

Etter hvert som det ble klart at flere av USAs største banker slet med sine finanser og rett og slett ikke hadde mer penger å låne ut som kreditt til næringslivet, ble dette mer og mer er statlig anliggende. Vi følger William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson, der han utsettes for krysspress fra bankene for å bidra med nye hjelpepakker. I begynnelsen er finansministeren meget tilbakeholden med å love noe som helst, fordi han mener det er på tide at bankene selv opptrer ansvarlig og tar ansvar for situasjonen. Det foregår et spill på høyt nivå innad i de største bankene, og vi får innblikk i foranledningen til at både Lehman Brothers og Merrill Lynch går over ende. Sistnevnte fordi britene nekter å godkjenne en avtale som kunne ha reddet banken ...

Det fremstår imidlertid som helt essensielt at noen er villige til å stille kapital til rådighet, slik at hjulene i næringslivet igjen kan rulle videre. Vi introduseres for Ben Bernanke, som har brukt hele sitt yrkesliv på å studere årsak og virkning av børskrakket i 1929. Hans råd er soleklar: hvis ikke noen sprøyter inn kapital i bankene, vil landet våkne opp til en blåmandag betydelig verre enn i 1929, idet landet ikke kommer til å ha noen økonomi over hode ... Presset på finansministeren øker, og både han og Bernanke lobber i kongressen i håp om å få gjennomslag for noen ideer de har. Etter et sviende nederlag, noe som umiddelbart gir et betydelig utslag på Dow-indeksen, ble det likevel vedtatt en Emergency Economic Stabilization Act of 2008, hvor atskillige billiarder dollar ble lånt ut til bankene for å få dem på fote igjen. Disse lånene - kalt TARP (Troubled Asset Relief Program funds) - ble gitt uten vilkår, i den tro at for mye restriksjoner ville fått bankene til ikke å gå med på kapitalinnsprøytingene. Finansministeren hadde imidlertid klokketro på at pengene ville bli brukt slik de var tiltenkt - nemlig til økt utlånsvirksomhet. I filmens epilog får vi imidlertid vite at det var det stikk motsatte som skjedde ... Var det tidligere vanskelig å få lån, ble det atskillig verre nå ... Og man kan stille et stort spørsmål ved hvordan situasjonen i resten av den vestlige verden ville ha vært dersom lederne av bankene i USA hadde fulgt intensjonene bak TARP.

Dette er en meget velspilt drama om en av de mest skjellsettende hendelsene i nyere historie. Historien som fortelles levner liten tvil om at finanskrisen på mange måter ble skapt i USA, og at det som senere har skjedd i bunn og grunn er en konsekvens av denne amerikanske krisen. Når verdens største økonomi går over ende, skaper dette ringvirkninger langt utover landegrensene, idet både import- og eksportmarkedet rammes hardt. Det er en grådighetskultur av rang vi blir vitne til - der bonuser og fallskjermer er alt som betyr noe, mens "noen andre" (les: småsparerne og skattebetalerne) tar risikoen for nedsiden av kulturen som utviklet seg innenfor finansmarkedet. En kombinasjon av at styring og kontroll med bankene tidligere var regulert bort samt utviklingen av såkalte derivater har mye av skylden for det som skjedde. Man trodde at de store bankinstitusjonene var for store til å feile ... Ja, så feil kunne man altså ta! William Hurt spiller som vanlig utrolig godt, men her er det mange andre som også fortjener å bli trukket frem i lyset. Som Edward Asner i rollen som verdens rikeste mann Warren Buffett, Paul Giamatti som Ben Bernanke, James Woods som Dick Fuld - bare for å ha nevnt noen. For øvrig er president George Bush jr.s fravær under håndteringen av krisen et tankekors ... Han levnes liten ære i filmen. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Too Big to Fail
Nasjonalutet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: William Hurt (finansminister Henry Paulson), James Woods (Dick Fuld - styreformann i Lehman Brothers), Billy Crudup (Timothy Geithner - presidenten i Federal Reserve Bank og New York), Edward Asner (Warren Buffett, styreformann og CEO, Berkshire Hathaway), Paul Giamatti (Ben Bernanke - styreformann i Federal Reserve), Topher Grace (Jim Wilkinson - stabssjef i Finansdepartementet), Matthew Modine (John Thain - styreformann og CEO, JP Morgan-Chase), Cynthia Nixon (Michele Davis - assisterende sekretær i Finansdepartementet) m.fl.
Spilletid: 94 min. 

Samtalene mellom finansministeren og Ben Bernanke var helt avgjørende i det kritiske øyeblikket

William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson