Bokblogg-treff 2012

Sett av lørdag 15. september 2012 allerede nå!

Bokbloggerne Knirk og Groskro´s verden tok tidligere i vinter initiativ til et bokbloggertreff, som fant sted i Oslo i dag. Disse to, Siljes skriblerier, Bokelskerinnen og jeg hadde vårt første brainstormingmøte i dag. Lines bibliotek kunne dessverre ikke møte, men både hun og også Solgunn sitt skal være med i det videre arbeidet, som består i å lage et bokblogger-opplegg lørdag den 15. september under Oslo Bokfestival. De foreløpige planene går ut på å lage noe faglig innhold og/eller legge opp til en debatt eller diskusjon. Et skikkelig program kommer i løpet av juni. Mer informasjon og idéer kommer på en egen blogg som vil bli klar i løpet av en ukes tid. 

Har du lyst til å komme? Og hva kunne du tenke deg som program fra vår side for å bli interessert i å komme? Idéer imøteses i kommentarfeltet nedenfor!

Dette kommer til bli kjempegøy!

Groskro´s verden - Bokbloggertreff 2012
Knirk - Bokbloggere - Foren Eder!
Siljes skriblerier - Bokblogger - treff 2012
Bokelskerinnen - Lær om bokblogging og møt andre bokbloggere

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

Nyutgivelse av mesterlig Stefan Zweig-novelle!

"Matt av sjakknovelle"

Med denne overskriften beskriver anmelder Vidar Kvalshaug på side 12 i Kultur & Meninger i Aftenposten i dag Stefan Zweigs mesterlige "Sjakknovelle", som for ca. en måneds tid siden ble nyutgitt av Heinesen Forlag. (Jeg har ikke klart å finne ut om forlaget har en egen nettside. Det nærmeste jeg har kommet er www.ord.no, hvor denne boka er omtalt og kan kjøpes.)

I og med at bokanbefalingen er såvidt kort som den er, og heller ikke er å finne på nettet, gjengir jeg den i sin helhet:

"95 små sider stor er klassikeren Sjakknovelle en roman. Forløpet er et sjakkparti langt, lite persongalleri og altoppslukende spenning, men bakteppet med ideologier og diktaturer satt opp mot hverandre er langt større.

Stefan Zweig (1991 - 1942) er mest berømt for Verden av igår, men Sjakknovelle er hans virkelige mesterstykke.

Handlingen utspiller seg på et skip, og skip må alltid leses metaforisk.

Verden seiler sin egen sjø, men hvem vinner spillet - verdensmesteren eller den mystiske utfordreren? Eller menneskeheten?

Nyutgivelsen er kommet fordi boken har vært utilgjengelig siden 1970-tallet. Det er Ursula Monsens oversettelse fra 1951 som er språklig gjennomgått av forfatteren Johann Grip.

Vidar Kvalshaug"

Gjennom denne nyutgivelsen er en av mine drømmer gått i oppfyllelse. Som jeg skrev i min omtale av "Sjakknovelle" den 26. august 2010 - "Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere!" Dette er for øvrig en oppfatning jeg har om hele Stefan Zweigs forfatterskap - at samtlige av hans bøker bør nyutgis!

Min klare anbefaling til alle som er opptatt av litteratur i ypperste klasse er: 
                     løp og kjøp!

Orhan Pamuk: "Istanbul"

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg  sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul! 

Utgitt i Tyrkia: 2003
Originaltittel: İstanbul: Hatıralar ve Şehir
Utgitt i Norge: 2006
Oversatt fra tyrkisk: Bernt Brendemoen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 389

Orhan Pamuk

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 2

Spennende oppfølger av 1Q84 nr. 1!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner,  og "little people". 

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen ondskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Utgitt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 14 t 26 min. 

Haruki Murakami

Usynlige bøker selger dårlig

Bildet er lånt fra en artikkel i Aftenposten 10. april 2012

Får publikum de bøkene de vil ha? Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Dette spørsmålet stiller Jaran Dammann i sitt debattinnlegg som sto på trykk i Aftenposten den 10. april 2012 (og som dessuten er tilgjengelig på nettet).

Dammann snakker om "de usynlige bøkene", de bøkene det ikke brukes markedskrefter på, som aldri oppnår det privilegiet å ligge i store stabler i front hos de store kjedene. De bøkene som "forsvinner" inn i en eller annen hylle med ryggen ut ... Og som ingen har hørt om ...

Dammann debuterte selv med kriminalromanen "Mørkets ansikt" i februar i år. På tross av at han fikk en dobbeltside i VG med påfølgende god kritikk, førte ikke dette til at boka nærmest solgte seg selv, slik han hadde håpet på. Ikke bare var boka ikke å finne hos de store kjedene, men den kom heller ikke til å bli tatt inn - angivelig pga. innkjøpsstopp.

Dammann skriver videre:

"Det at alle butikkene i det store må handle likt, byr på utfordringer for flertallet av forfatterne. De få utgivelsene kjedene satser på selger bra. Resten har et veldig stort og tungt hjul å dra i gang før det skjer noe. Jeg skjønner jo godt hvorfor kjedene gjør som de gjør. Som andre profesjonelle aktører har de krav til avkastning, og da er dette en god løsning. Men når jeg ser på ordningen kan jeg ikke annet enn å stille meg spørsmålet - får publikum de bøkene de vil ha. Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Jeg er ikke så naiv at jeg tror dette innlegget vil endre ordningen, håpet er at det kan gjøres justeringer som gjør det enklere å fange opp strømninger i markedet. Kanskje burde kjedene det første halvåret etter utgivelsene ha plikt til å erstatte solgte eksemplarer? Og kanskje kjedene i tillegg kunne satse mer på debutantutgivelsene, slik at i hvertfall de gode bøkene blir gjort kjent? Oppfordringen er herved sent."

Jeg har selv i lengre tid irritert meg over at det kun er bestselgerne - ofte til forveksling likt det man tidligere oppfattet som kiosklitteratur - som kjøres i front i de store kjedene. Som storkonsument av bøker - fortrinnsvis kvalitetslitteratur - føler jeg meg undervurdert som forbruker når det ikke brukes markedskrefter på de virkelig gode bøkene. Dette kombinert med at det stadig blir færre av de profesjonelle bokanmeldelsene i aviser og magasiner, gjør at det er vanskeligere å finne frem til perlene i litteraturen. I jungelen av nyutgivelser er det dessuten vanskelig å orientere seg når selv de største blødmene innenfor bestselgergenren har fått påtrykt "Mesterverk!" på sine smussomslag. Når slike markedsføringstriks benyttes av enkelte forlag, uten at lovnaden holder mål, får det meg som forbruker til aller først å sjekke hvilket forlag det er som har utgitt aktuelle bok, før jeg gidder å kjøpe en rykende fersk bok hentet fra stablene i front i de store kjedene.

Jeg tror i likhet med Dammann at hans innlegg ikke kommer til å endre bransjen. Problemstillingen med ivaretakelse av debutanter har versert så lenge jeg kan huske, uten at noe vesentlig har skjedd for å bedre deres situasjon. Desto morsommere er det imidlertid at kjeder som f.eks. Ark har engasjerte medarbeidere som skriver egne "anmeldelser" på bøker som står i hyllene, med fronten ut - som en teaser i mylderet av bøker! Det trengs i grunnen "bare" litt kreative butikkmedarbeidere for å få litt mer oppmerksomhet rundt de virkelig gode bøkene, som kanskje ikke når ut til det brede publikum, men som i aller høyeste grad har livets rett likevel.

Kanskje ikke til å undres over at blogging rundt litteratur er en vekstbransje som har kommet for å bli! Og det er heller ikke så rart at ferske bokutgivere ønsker et samarbeid med bloggere for å nå ut til et større publikum! Bloggerne har en fri og uavhengig stilling, og er ikke styrt av markedskreftene. I alle fall tror jeg at det er slik. Uten bindinger til noen vil bloggomtalte bøker som har livets rett sakte men sikkert nå ut til flere lesere. Og heldigvis finnes det nettforhandlere som har bøker på lager i lang tid etter at bøkene ikke lenger er å finne i butikkene! Vi forbrukere ønsker jo at flere gode bøker skal nå ut til oss - ikke bare de bøkene som nærmest kommer av seg selv fordi de er båret frem av aggressive markedsføringstiltak, i pene og lekre innpakninger som dessverre litt for sjeldent står i forhold til innholdet!

Hva tenker du rundt dette? Jeg ser frem til en spennende og engasjert debatt!

(For øvrig har bokbloggeren Gråblekka omtalt Jaran Dammanns bok "Mørkets ansikt" den 3. april 2012. Det samme har bokbloggeren Bjørn Sletten, NrK og Adresseavisa. Bokbloggeren Bokelskerinnen har dessuten intervjuet forfatteren.)

Barbaros Erköse & Tan Tunçağ feat Jehan Barbur - Way Of Love (Bosporos Breeze)