Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

Inger Hagerup: "Lykke"

Lykke

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei,

i tynne, tynne sommerklær

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekragene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Inger Hagerup

Ingvard Wilhelmsen: "Kongen anbefaler - holdninger til folket"

Klokt og innsiktsfullt om kognitiv terapi

Jeg har en stund vært på jakt etter god litteratur som omhandler kognitiv terapi uten at psykiske lidelser er et hovedtema, og i den forbindelse kom jeg nokså tilfeldig over denne boka. Ingvard Wilhelmsen er lege og driver verdens første klinikk for innbildt syke, den såkalte Hypokonderklinikken, i Bergen. Tidligere har han utgitt bøkene "Sjef i eget liv" (2004), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000) og "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997). "Kongen anbefaler" utkom i 2006, og etter dette har Wilhelmsen også utgitt boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011). Han har pådratt seg mange ME-pasienters vrede ved å hevde at de aller fleste ME-pasienter kan komme seg ut av sykdommen ved å jobbe med holdninger og atferd. (Her er for øvrig en link til Wilhelmsens svar, jf. linken ovenfor.) For øvrig er han vel ikke alene om å hevde dette, idet dette er grunnfilosofien bak den såkalte LP-behandlingen av ME-pasienter.

I "Kongen anbefaler" er det kognitiv terapi som står i fokus. Kognitiv terapi er en samtaleterapi som legger stor vekt på pasientens tankeliv, synspunkter og holdninger til sentrale temaer og hendelser i livet. For å sitere forfatteren på side 8:

" Dersom man opplever store følelsesmessige problemer, viser det seg ofte at man har ett eller flere punkter hvor man har valgt eller glidd inn i uhensiktsmeessige eller irrasjonelle måter å tenke eller handle på. Når pasienten innser dette, blir det ofte et spørsmål om alternative måter å se ting på."

Det spesielle med akkurat denne boka er at forfatteren bruker kong Haralds holdninger, slik de har kommet til uttrykk i offentligheten, som bakgrunn for sin tilnærming til de ulike problemstillingene. Alle trenger et forbilde, noe(n) å strekke seg etter, og når vi nå engang har en meget klok og fornuftig konge her i landet - hvorfor ikke bruke nettopp ham som forbilde? Wilhelmsen tegner et bilde av en pragmatisk konge, med svært sunne og fornuftige holdninger til det meste. Selv om kongen lever et nokså annerledes liv enn folk flest, har han på mange felter en rekke problemer og utfordringer i likhet med folk flest. Bl.a. har han hatt sin rikelige andel av sykdommer, herunder både kreft og hjerteproblemer. Kongens holdning om at han er frisk inntil det motsatte er bevist, er en tanke som flere kan ha godt av å ta innover seg. Man kan ikke velge om man er frisk eller syk, men man kan velge om man vil oppfatte seg som frisk eller syk. For øvrig morsomt at forfatteren trekker frem hvordan kongen klarte å slutte etter mange, mange år som røyker og mange, mange mislykkede forsøk på røykeslutt. Men så bare bestemte han seg for at nå ville han ikke røyke mer, og da var det "skuffende enkelt" å slutte. Jeg har nøyatig samme opplevelse fra ca. tre år tilbake. Tankens kraft er sterk når man virkelig ønsker en forandring fra det dypeste, innerste av seg selv!

De aller, aller fleste bekymringer slår aldri til, og dette innebærer at det som regel er bortkastet tid og energi å bekymre seg om mye og mangt i livet. Dette er en holdning de aller fleste av oss ikke har problemer med å forholde seg til, men fullt så enkelt er det dessverre ikke for alle. Wilhelmsen tar frem en del eksempler fra egen praksis, og disse eksemplene er tankevekkende. Som kvinnen som følte at hun kunne forhindre at fæle ting skjedde dersom hun konsentrerte seg maksimalt om sin bekymring ... Gjennom å vinkle dette med at "du godeste - du har jammen mye makt - hvis det er slik at man ved å bekymre seg kan forhindre at slik og sånn skjer, så burde vi jo gå ut til det norske folk og advare dem om dette ...", klarer han å få pasientene som kommer til Hypokonderklinikken til å innse hvor absurd dette er. "En tanke er bare en tanke", og den trenger slett ikke å være sann.

På side 82 skriver Wilhelmsen følgende:

"Det er i terapi likevel umulig å ikke gi råd eller å påvirke andre. Personlig gir jeg mest generelle råd, av typen:
Vær nøktern og pragmatisk
Ikke ta sorgene på forskudd
Aksepter det eneste sikre her i livet, nemlig at du en gang skal dø
Øv deg på å ta avgjørelser under tvil
Ikke gjør unntaket til hovedregel
Ta hensyn til deg selv
Unngå usunne avhengighetsforhold
Ikke krev at andre skal ta spesielle hensyn til deg
Øv deg på å skjelne mellom ønsker og krav
Vær fleksibel"

Hans råd om at man ikke skal stole på følelsene sine, ikke stole på tankene sine og ikke lytte til kroppens signaler, er blitt veldig feiltolket av enkelte i ettertid. Men når man leser hva han faktisk skriver fra side 83 og utover - i den konteksten dette er skrevet - så er det ikke vanskelig å følge hans resonnement. Følelser gir slett ikke alltid noen indikasjon på hva som er rett, de fleste ellers friske kropper har mange vondter uten at det er noe alvorlig fatt med en og tankene er ofte direkte villedende. Negative tanker som følge av indre dialoger på ville veier og atferdsmønstre som bunner i automatiserte reaksjoner, kan føre galt av sted dersom man atpåtil bruker disse som rettesnor i livet. Dette betyr imidlertid ikke at vi aldri skal følge følelsene våre, lytte til tankene eller kroppens signaler. Vi må bare være mer bevisst når vi gjør det.

Helt til slutt (side 103) understreker Wilhelmsen at det er viktig at vi er konge i vårt eget liv. "Det er nemlig slik at dersom du ikke er sjef i ditt eget liv, vil du nesten automatisk forsøke å være sjef over andre." Typisk er den avmaktsfølelsen en sykelig sjalu person i bunn og grunn føler. "Dersom kong Harald ikke var konge i sitt eget liv, kunne han blitt en tyrann, en kontrollerende og manipulerende monark, som utnyttet sin posisjon og makt til egen vinning og selvtilfredsstillelse. ... At han er fri, selvstendig og trygg, gjør at kong Harald kan tjene sitt folk; han trenger ikke å herske over dem."

"Kongen anbefaler" er en spennende innføring i hva kognitiv terapi egentlig handler om, og gjennom å bruke kongen som et forbilde på et menneske med en pragmatisk tilnærming til livet, gjør han stoffet i boka veldig tilgjengelig også for andre enn sitt eget fagmiljø. Boka er både klok, varm og innsiktsfull. Dessuten er den meget interessant - så interessant at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men måtte lese den fra perm til perm i ett. Her blir det terningkast fem!

Og så håper jeg at jeg en eller annen gang er så heldig at jeg får oppleve forfatteren som foredragsholder ... Historiene om hans fantastiske talenter som foredragsholder er nemlig mange! 

Utgitt: 2006
Forlag: Hertervig forlag
Antall sider: 105

Ingvard Wilhelmsen

Benny Andersen: "Lykken"

Lykken

Det er noget særlig ved lykken

man kan blive helt glad

når man møder den

men også beklemt

står stille lidt

lister sig varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man sætter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man enten at nyde lykken

eller blir sur over ikke at vide

hvor længe den varer

så når modgangen endelig melder sig

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammelig 

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske ligger feilen der

man kender for lidt til den

burde sætte sig er ind i den

jeg tror det er en træningssak

Benny Andersen

Bjørn Eidsvåg: "Eg ser"

Eg ser

(Bjørn Eidsvåg)

Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg ve gå de med deg
Eg ve gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg ve grina med deg
Eg ve grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg ve leva med deg
eg ve leva med deg

Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smake han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg

Elia Kazan: "Splendor in the Grass"

En filmklassiker av de sjeldne!

Deanie og Bud (spilt av hhv. Natalie Wood og Warren Beatty) er hodestups forelsket i hverandre, og i filmens åpningsscene blir vi vitne til en het scene hvor de knapt kan styre seg. Deanie besinner seg imidlertid tidsnok til å vite å si "nei" før Bud går for langt med henne - til hans store fortvilelse. Deretter kjører han henne hjem.

Vel hjemme møter Deanie moren, som er nokså nysgjerrig på hva hun og Bud egentlig driver med når de treffes på kveldstid. Forsiktig forsøker Deanie å spørre ut moren om følelser og lyst. Hun får da en tirade fra moren om at gutter ikke respekterer jenter som "går hele veien". Ingen pene piker bryr seg om slikt, og selv etter at man blir gift stiller man i grunnen bare opp for mannen for å få barn. Deanie blir svært forvirret. Hva er dette? Er hun unormal? Eller kanskje hun ikke er en "pen pike"?

Da Bud kommer hjem, møter han sin far. Også han prøver å fritte faren ut, men møtes bare med at det finnes to typer jenter - dem man gifter seg med og dem man har det litt moro med. Men dersom han skulle få en jente "i trøbbel", må han gifte seg med henne ...

Så dukker Buds søster Virginia - eller Ginny som hun kalles - opp, hjemkalt som hun er fra college etter å ha levd litt vel løssluppent. Det ryktes at hun har tatt abort. Faren ønsker å straffe henne ved å tvinge henne til å være hjemme i ett år. Dette forhindrer imidlertid ikke at hun fortsetter å leve svært så løssluppent, og skaper skandaler hvor enn hun er.

Deanie og Bud forguder hverandre, men tidens moralkodeks setter mange grenser for dem. Spesielt Bud vet ikke om han klarer å vente i hele fire år - inntil han er ferdig på Yale - før han kan få Deanie ordentlig. Helst vil han gifte seg med henne med en eneste gang. Faren er imidlertid steil, og forlanger at han skal få seg en utdannelse først. Skal han gjøre det slutt med Deanie og heller finne en annen jente han kan ha det gøy med?

Kjærligheten og den undertrykte seksualiteten mellom Deanie og Bud får til slutt helt fatale konsekvenser for dem begge, og spørsmålet er hvor mye deres kjærligheten kan tåle ... Begge har de foreldre som ønsker å realisere sine egne drømmer gjennom dem, og som ikke klarer å se at de faktisk er i ferd med å bli voksne og har nok med å være seg selv ... Og morens spørsmål "did he spoil you?" ("ødela han deg?") får det for alvor til å gå opp for Deanie hvilke alvorlige konsekvenser kjærligheten til Bud kan få om hun ikke passer seg. Men her er det snarere galskap enn uønsket svangerskap som utgjør den største faren ...

Denne filmen, som har den norske tittelen "Feber i blodet", ble innspilt i 1961. (Filmen er for øvrig reinnspilt i 1981 - under Richard C. Sarafians regi.) Det er en voldsom kraft i historien om det unge paret som tæres i stykker av samfunnets og foreldrenes forventninger om at de skal holde seg i skinnet inntil de er gift. Uansett hvor de henvender seg for å få noen råd mht. det de baler med, blir de møtt med tåkeprat. Dette må de derfor finne ut av helt på egen hånd.

I "1001 filmer du må se før du dør", kan man lese følgende:

"Undertrykkelse finnes overalt i denne filmen, en kraft som tvinger mennesker i uhyrlige, abnorme retninger. Menn er forpliktet til å være vellykket og macho, mens kvinnene må velge mellom jomfruelighet og horeri - slik det er for Buds ukonvensjonelle tenåringssøster Ginny, uforglemmelig tolket av Barbara Loden." .... "Filmen byr på en klar konsentrert analyse av de sosiale motsetningene som bestemmes av klasse, rikdom, næringsliv, kirke og familie. Samtidig er "Feber i blodet" en film der rollefigurene fremstår som autentiske individer, og skuespillerne leverer prestasjoner som ligger langt fra Hollywood-klisjeen."

Mens Bud er en rikmannssønn, kommer Deanie fra mer alminnelige kår. Dette endrer seg imidlertid raskt i forbindelse med krakket i 1929, året etter at Deanie og Buds forhold strander. En ungdomsforelskelse som kanskje ikke var ment å skulle vare evig, men som like fullt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve ... Natalie Woods rolletolkning er i ypperste klasse, der hun fremstiller Deanie som helt overspent gjennom hele filmen. Jeg kunne faktisk kjenne den elektriske spenningen hun omga seg med - hele tiden på nippet til å tippe over. Tilsvarende synes jeg at Barbara Loden spilte ut hele Ginnys tragedie så troverdig at det gjorde vondt å se på. Warren Beatty leverte også en god rolletolkning av Bud, men det er i første rekke kvinnene i denne filmen som det er verdt å trekke frem, synes jeg. Som Audrey Christie i rollen som Deanies mor blant annet. Pat Hingle som Buds far var imidlertid en klisjé av verste Hollywood-merke, stereotypt fremstilt som han ble. Noe av det som gjorde at filmen tok skikkelig tak i meg, tror jeg er en kombinasjon av en god historie og måten den er filmet på. Med nærbilder spesielt av Deanies ansikt fikk jeg følelsen av man her har brukte skrekk-film-teknikker for å øke intensiteten i det følelsesspekteret som filmen spiller på. "Splendor in the Grass" er en henimot helt perfekt film, som jeg synes fortjener terningkast seks. Og slutten, der Deanie resiterer nettopp det diktet hvor strofen "Splendour in the Grass" dukker opp, er nydelig og dessuten trist, uansett hvor forsonende denne scenen var ment å skulle være ... 

"Though nothing can bring back the hour
Of splendour in the grass,
of glory in the flower,
We will grieve not, rather find 
Strength in what remains behind"

Innspilt: 1961
Originaltittel: Splendor in the Grass
Norsk tittel: Feber i blodet
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Manus: William Inge
Skuespillere: Natalie Wood (Deanie Loomis), Warren Beatty (Bud Stamper), Barbara Loden (Ginny Stamper), Pat Hingle (Ace Stamper), Joanna Roos (Mrs. Stamper), Audrey Christie (Mrs. Loomis)
Spilletid: 124 min.

Deanie og Bud

William Wordsworth: "Splendour in the Grass"

Splendour in the Grass

                   What though the radiance
                   which was once so bright 
                   Be now for ever taken from my sight,

                   Though nothing can bring back the hour
                   Of splendour in the grass,
                   of glory in the flower,
                   We will grieve not, rather find
                   Strength in what remains behind;
                   In the primal sympathy
                   Which having been must ever be;
                   In the soothing thoughts that spring
                   Out of human suffering;
                   In the faith that looks through death,
                   In years that bring the philosophic mind.

                   -- William Wordsworth