Lina Wolff: "De polygotte elskerne"

Dysfunksjonell "kjærlighet"

Svenske Lina Wolff (f. 1973) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Många människor dör som du" i 2009. "De polygotte elskerne" (på svensk i 2016 - på norsk i 2018) er hennes tredje bok, og den første som er oversatt til norsk. For denne fikk hun den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen i sjangeren skjønnlitteratur i 2016, og hun mottok dessuten Svenska Dagbladets litteraturpris samme år. 

Men aller først - hva betyr "polyglott"? Det kan bety flere ting, men tradisjonelt brukes begrepet om personer som både kan snakke og skrive minst tre språk med god flyt. Det er i denne betydningen - det flerspråklige - begrepet benyttes i Lina Wolffs roman. 

Ellinor er 36 år gammel og hun ønsker seg "en øm, men ikke altfor øm, mann". Dette skriver hun i en kontaktannonse på en datingside på nettet. I bokas første del, som handler om Ellinor, får vi et innblikk i hennes kjærlighetsliv, som er nokså broket. Først var det Johnny, som hun debuterte seksuelt med på lasteplanet på pickupen hans. Etter noen år var det Klaus Bjerre ... 

"Jeg hadde en del kjærester senere også, opp gjennom årene, ganske normale de også, i alle fall hvis jeg sammenligner med det som skulle komme. Jeg flyttet aldri sammen med noen. Jeg var mer en som bare levde, tok dagen som den kom og hisset meg ikke opp unødig. Ingen mann kom inn i livet mitt for alvor før det med Calisto og manuskriptet skjedde. Og det begynte med at jeg la ut en profil på en datingside ..." (Side 19)

Calisto svarer, og Ellinor faller for hans "grove ekthet", som han åpenbart ikke skammer seg over. De blir enige om å treffes, og Ellinor reiser til ham i begynnelsen av januar. Hun reiser med buss fra Malmö, tar toget gjennom Skåne og ankommer til slutt Stockholm. Der tar hun inn på et hotell, og så avtaler de å møtes. Mannen hun møter er overvektig, håret er skittent og han er åpenbart beruset. Der andre ville ha snudd, der tar Ellinor sjansen. Det blir et møte som intet annet hun noen gang har opplevd.

"Så nei, jeg kan ikke fortelle nøyaktig hva som hendte i huset ved sjøen den kvelden, men jeg skjønte allerede da at ingenting kunne slutte her, at dette snarere var begynnelsen på noe, og at noe nå måtte være satt i bevegelse, en rekke hendelser som var påbegynt, og som kom til å vende oss mot hverandre, men på sett og vis også forene oss." (side 53)

Samtidig skjønner hun at noe er sykt og at hun burde dra. Likevel blir hun. Hjernen er ikke sterk nok til å stå imot kroppen ... Calisto har lenge kun tydd til prostituerte og han er knapt i stand til å ha sex dersom han ikke betaler for det. 

Calisto er litteraturkritiker og på soverommet hans ligger det et manuskript med tittelen "De polygotte elskerne". En forfatter har hatt et ønske om at nettopp Calisto skulle lese gjennom det, og det er bare dette ene manuskriptet som finnes. Manuskripet, som Ellinor senere ødelegger som hevn over noe Calisto gjør overfor henne, står sentralt i hele romanen, også i den andre delen om Max, forfatteren av manuskriptet, og Lucrezia, barnebarnet til forfatterens elskerinne. 

"Sinne er en ferskvare, og hvis man ikke sørger for å kvitte seg med det i tide, blir man gående med det siden, og det er som å gå rundt på en fest med en stinkende hundelort under skoen. Folk kjenner lukten, og man kjenner den selv, det er ikke en sånn lukt som blir borte fordi man oppholder seg i den, tvert imot." (side 55)

Mens Calisto er på jobb, er Ellinor hjemme i huset hans. Hun leser bøkene hans. I særdeleshet fatter hun interesse for bøker av den franske forfatteren Michel Houellebecq. Hun leser den ene boka etter den andre, og slik får hun dagene til å gå. Innimellom ringer telefonen, men den som ringer legger bare på. En dag dukker Mildred Rondas opp, Calistos vakre, men blinde ekskone ... Etter det merkverdige besøket sier hun:

"Han er din nå", sa hun. "Men når anledningen byr seg for å komme ut herfra, da skal du gripe den. Grip rundt den som en skipbrudden griper rundt en stokk, for det er det som kommer til å redde deg." (side 106)

Så smålo hun og dro sin vei ... 

I del to introduseres vi for Max. Han er gift, men det er et temmelig lidenskapsløst ekteskap han lever i. Han betegner det hele som et årelang sølibat. Derfor drømmer han om en ung polyglott elskerinne med enorme bryster og som kan snakke alle de språkene han selv snakker. En dag går han inn i en av Stockholms bygninger som heter World Trade Center. I løpet av kort tid møter han flere menneskeskjebner som gjør noe med ham. Blant annet en suicidal resepsjonist og hennes noe forskrudde sjef som hater henne intenst uten at hun vet dette. Hun får ham til å love å komme tilbake. Han kommer tilbake, og det blir et skjebnesvangert møte mellom de to. Der han trodde at han bare skulle få sex, der hadde hun en haug med forventninger i tillegg. Hva skulle han med dem? Han tråkker så stygt på henne at hun går til grunne ... 

Max bestemmer seg for å reise til Italia, og der begynner han på manuskriptet som får navnet "De polygotte elskerne" ... Senere møter han Mildred Rondas, som setter ham i kontakt med litteraturkritikermannen sin Calisto. 

I del tre møter vi Lucrezia, som bor i Roma. Hun er barnebarnet til markise Matilde, og familien er i ferd med å miste hele sin stolte arv. Det er hun som fører ordet og som beskriver forholdet mellom bestemoren og Max, det forholdet som er beskrevet i "De polygotte elskerne". Slik knyttes de tre delene sammen - med manuskriptet som den røde tråden i historien. 

Ellinors kontaktannonse blir på et vis et slags symbol på resten av romanens handling, enten det er henne selv, Max og hans kvinner eller Lucrezia det handler om. Antydes det at hun vil ha en slem elsker? En som øver vold mot henne? Så absolutt ikke, tenkte jeg mens jeg leste. Derimot er det vel mer et uttrykk for at hun ønsker litt motstand, noe å bryne seg på, noe som får henne til å føle seg levende. Det at hun likevel blir etter å ha opplevd noen voldelige sider ved Calisto betyr vel heller ikke at hun opplevde dette som greit. Han skremmer henne. Likevel anser hun seg ikke som et voldtektsoffer etter at han i alle betydninger av ordet voldtekt nettopp har gjort det - voldtatt henne. Ellinor er imidlertid i stand til å ta en skikkelig hevn. Hun slår tilbake ... og hun brenner manuskriptet, som det bare finnes dette ene eksemplaret av. 

Flere ganger er Ellinor på nippet til å dra sin kos. Noe får henne likevel til å bli - i alle fall en stund til. Kanskje fordi det fremstår enda mer skremmende å dra? Til hva? Tilbake til et høyst ordinært liv uten særlig innhold? At nettopp den obskure franske forfatteren Houellebecq står sentralt i hennes lesning, kan nok tolkes på flere måter. Dette er en forfatter som bryter med de fleste konvensjoner, og det at hun har følge med ham i tiden som kommer er kanskje det som gir henne mot til å bli litt til? Eller kanskje minner han henne om elskeren Calisto, slik at hun føler at hun blir bedre kjent med ham og forstår ham bedre ved å lese Houellebecq? Selv om jeg alltid kommer til å være forundret over at det er mulig å bli i et voldelig forhold, og ikke helt klarer å skjønne hvorfor noen likevel velger å bli, tenkte jeg ikke på Ellinor som et viljeløst offer. Hun klarte å stikke av til slutt. Det hadde hun ikke gjort på flere år dersom hun hadde vært et klassisk vold-i-ekteskapet-offer. Her kan det helt sikkert være flere oppfatninger. 

Det er store kontraster i beskrivelsen av kvinnene i boka. Ellinor representerer den enkle kvinnen, resepsjonisten er noe mer sofistikert (men har tørket helt ut etter et kjærlighetsløst liv og en sjef som hater henne) og markise Matilde er av adelig herkomst. Like fullt har alle det til felles at de lengter etter kjærligheten. Etter noe ekte - noe som varer ... 

I et intervju i Dagsavisen 19. januar 2018 har Lina Wolff uttalt at hun er opptatt av det mannlige blikket, det som underkjenner kvinner som tenkende individer, og hvor deres verdi kun knyttes til hvor tiltrekkende de er som seksualobjekt for menn. 

– Jeg ønsker å gjøre de som leser boka oppmerksomme på hva det gjør med mennesker å bli sett på den måten. Vise hvor begrensende det er på både kvinners og menns muligheter. Også menn taper på patriarkatet. De mannsfokuserende strukturene ødelegger forholdet mellom fedre og sønner, mellom kompiser. Men dette er komplekst. Særlig mellom kjønnene. Seksuell tiltrekning er veldig komplekst, sier Lina Wolff.

"De polygotte elskerne" er en annerledes og svært original roman, som fenger fra første stund. Romanens språklige kvaliteter er sterke, selv om språket er enkelt og tidvis likefrem, særlig i den delen som handler om Ellinor. Bildene jeg fikk frem på netthinnen mens jeg leste var klare og tydelige, og dette tok jeg som et tegn på at forfatteren har lykkes godt i sin skildring av de ulike scenene i boka. Jeg ble grepet av historiene. Dette er en roman jeg anbefaler sterkt! Selv om boka krever en høyst tilstedeværende og konsentrert leser, er ikke dette en smal bok kun beregnet på de få. 

Bloggeren Beathes Bokhjerte har interessante tanker om boka i sitt blogginnlegg om den. Jeg er forundret over at ikke flere bloggere har funnet frem til denne boka. 

Utgitt i Sverige: 2016 
Originaltittel: De polygotta älskarna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Oktober forlag
Oversatt:
Antall sider:
ISBN: 978-82-495-1840-1
Jeg har kjøpt boka selv.

Lina Wolff (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" (Regissør: Martin McDonagh)

Når politiet ikke leverer ... 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er nominert til syv Oscars i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige biroller (to stk.!), beste originalmanus, beste filmredigering og beste originalmusikk. Denne filmen vant nylig Golden Globe i kategorien beste film, Frances McDormand vant prisen som beste kvinnelige hovedrolleinnehaver og Sam Rockwell vant prisen som beste mannlige birolleinnehaver. Og som om ikke det var nok vant regissøren og manusforfatteren Martin McDonagh prisen for beste manus. Det kaller i alle fall jeg å gjøre nesten rent bord mht. de gjeveste prisene i Golden Globe-finalen. Prisen for beste regi er det eneste som mangler. Det hadde vært spennende om Oscar-komitéen ikke gjennomfører ren reprise av Golden Globe!

Filmen hadde Norgespremiere 19. januar i år. Jeg hadde store forventinger til den, men må faktisk innrømme at jeg ble bitte litt skuffet. Det er noe med blandingen av et meget alvorlig tema og karikert rollespill som ble feil for meg. For meg gikk dette alvorlig ut over troverdigheten i dramaet. Mer om dette senere i dette innlegget. 

Martin McDonagh (f. 1970) har regissert en rekke filmer, men jeg har ikke sett noen av dem. I en diskusjonstråd her på bloggen ble filmene "In Bruges" og "Seven Psychopaths" nevnt, så dette er noe som må sjekkes ut. Martin har dessuten en bror - John Michael McDonagh - som også er regissør. Jeg har heller ikke sett noen av hans filmer. Det morsomme med å blogge om film er at man får inspirasjon til å utvide horisonten ytterligere gjennom tilbakemeldinger fra andre .

Mildred Hayes´ datter ble funnet voldtatt og drept for ca. syv måneder siden. Politiet har ikke funnet voldtektsmannen og morderen, og Mildred føler at de ikke har gjort nok. Nå er hun drit lei av å vente, og bestemmer seg for å ta skjeen i egne hender. Hun setter opp tre reklameplakater - billboards - utenfor Ebbing, der hun utfordrer den lokale politisjefen - med navns nevnelse. 

Mildreds reklameplakater

På politistasjonen blir politifolkene stresset av dette. I begynnelsen vet de ikke hvem som står bak utspillet - inntil Mildred (spilt av Frances McDormand) står frem på TV og forklarer hvorfor hun har gjort dette. Chief Willoughby (spilt av Woody Harrelson) selv er ikke den som reagerer kraftigst på utspillet, selv om han prøver å appellere til Mildreds empatiske sider ved å fortelle henne at han har kreft. Hun er på sin side bare opptatt av at det er han som har ansvaret for at datterens morder fremdeles går løs. 

En overivrig politikonstabel forsvarer sin sjef

På politistasjonen jobber også Dixon (spilt av Sam Rockwell), og maken til udugelig og mindre begavet politimann skal man virkelig lete lenge etter. Dixon bor fremdeles hjemme hos sin dominerende mor, han leser tegneserieblader når han slapper av (fremstilles i filmen som fordummende), han har ingen impulskontroll og han hopper inn i konklusjonene uten å tenke seg om - hver gang. Å plassere en figur som ham oppi et drama som ellers er meget alvorlig, slik at man lurer på om det egentlig er en komedie man ser (og det er det kanskje?), mens resten av tematikken taler for at det er et drama av ganske alvorlig karakter, ble helt feil - i alle fall for meg. Det er absolutt ingenting ved Mildred og hennes sorg som drar i retning av at dette skulle være en komedie. Jeg fant i alle fall ingen scener i filmen som skulle få latteren til å løsne. Tvert i mot. 

Dexters hjemmemiljø er alt annet enn oppbyggelig

Dixon raljerer rundt i småbyen Ebbing, og tar loven i sine egne hender. Reklamemannen som har påtatt seg oppdraget med å sette opp reklameplakatene får virkelig gjennomgå. Mildreds kompanjong i souvernirbutikken hun driver blir arrestert for besittelse av noen sneiper med marihuana, og Mildred selv opplever at den lille byen splittes i to. Noen heier på henne, mens andre synes hun på utidig vis har hengt ut politisjefen. 

Billboard-reklamemannen får besøk av politiet

Det koster flesk å reklamere på tre svære billboards, men plutselig er det en anonym hjelper som sponser den neste månedens leie. Dramaet topper seg da politisjefen plutselig tar livet av seg, og Dixon er overbevist om at det er fordi belastningen med reklameplakatene ble for stor ... Mer har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen - ikke annet enn at det som videre skjer er både tankevekkende og svært alvorlig. 

Mildred skyr ingen midler for å finne datterens morder

Det er ingen tvil om at denne filmen er severdig! Men best? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Blant høydepunktene er når Mildred ser tilbake på den siste dagen sammen med datteren, der de hadde en heftig krangel rundt om hun skulle låne henne bilen slik at hun kunne kjøre til vennene sine. Det siste datteren skrek til moren var at hun håpet at hun ble voldtatt (og da kunne moren bare ha det så godt), mens moren uengasjert svarte at det håpet hun også. Og så var det nettopp det som skjedde ... Hvor mye skulle hun ikke ønsket at hun kunne ta disse ordene tilbake? Og hvor mye skulle hun ikke ønske at hun hadde latt datteren låne bilen? Da eksmannen dukker opp med sin 19 år gamle kjæreste, som ikke akkurat er blant de mest oppvakte, og forteller at datteren en uke før drapet tryglet om å få flytte til ham, mens han avslo ... da er det hele nærmest hudløst vondt. Hvor upassende å blande inn en "moro-voldsscene" i det hele, der Dexter får grisebank! Rasismen vi er vitne til i de innerste gemakker i politiet er derimot dessverre svært realistisk skildret ... Desto mer pikant når den som kommer for å rydde opp etter Chief Willoughbys død er nettopp en farget politisjef!

Frances McDormand (f. 1957) gjør en fantastisk rolletolkning som Mildred. Da jeg googlet på henne oppdaget jeg at hun spiller i serien Olive Kitteridge (2014), som er basert på en novellesamling av Elizabeth Strout. Jeg har sett henne i en rekke filmer - bl.a. i "Burn After Reading" (en Coen-film - hun er gift med Joel Coen - 2008), "Mississippi Burning" (1988) og "Fargo" (1996) - bare for å nevne noen. Styrken ved hennes karakter Mildred i "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" er det ujålete preget. Hun ser sliten og dratt ut, og her er det ingen forskjønnende sminke. I møtet med bygdedyret har hun integritet så det holder, og hun viker ikke til side for lettvinte løsninger. 

Reklamefyren som selger billboardplass er Red Welby, og han spilles av Caleb Landry Jones (f. 1989). Han har også en rolle i "Get out", som er blant de nominerte til Oscar i kategorien beste film, og han er dessuten med i "The Florida Projekt", hvor Willem Dafoe er nominert i kategorien beste mannlige birolle. Caleb Landry Jones har også spilt i "No Country for Old Men" (2007), "The Sosial Network" (2010)

De to nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Sam Rockwell (Dexter) og Woody Harrelson (Chief Willougby). Selv om jeg likte rollefiguren til Woody Harrelson best, må jeg medgi at det er Sam Rockwell som får mest å spille på som den dumme politikonstabelen Dexter. Jeg håper likevel ikke at det er han som vinner Oscar for sin rolletolkning. Rockwell (f. 1968) har spilt i et helt lass med filmer - blant annet i "Seven Psychopaths" - men det er få filmtitler jeg kjenner igjen når jeg blar meg gjennom repertoaret hans. "Last Exit to Brooklyn" (1989), "Basquiat" (1996), "The Green Mile" (1999) og "Confessions of a Dangerous Mind" (2002) er noen. Woody Harrelson (f. 1961) forbinder jeg først og fremst med filmen "Uanstendig forlag"/"Indecent Proposal" (1993), der han spilte mot Demi Moore og Robert Redford. Han spilte også i "Natural Born Killers" (1994), "The Thin Red Line" (1998) og "Seven Psycopaths" (2012)

Som sagt er dette absolutt en severdig film, men jeg verken håper eller tror at den vinner prisen i kategorien beste film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen har uten tvil bred appell til svært mange typiske kinogjengere. Personlig tenker jeg at filmen uansett ville ha stått seg enda bedre på å levere på det alvorlige budskapet. Men her viser det lasset av priser som har drysset over både regissør og skuespillere at det er dette - det vil si den svarte og bisarre humoren i alt det alvorlige - folk vil ha. Se filmen selv, og gjør deg opp din egen mening! 

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - en i kategorien beste kvinnelige hovedrolle og en i katagorien beste mannlige birolle.)

Innspilt: 2017 
Originaltittel: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Nasjonalitet: England, USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Frances McDormand (Mildred), Caleb Landry Jones (Red Welby), Sam Rockwell (Dixon), Woody Harrelson (Chief Willoughby), Darrell Britt-Gibson (Jerome), Abbie Cornish (Anne), Peter Dinklage (James), Kerry Condon (Pamela), Kathryn Newton (Angela), John Hawkes (Charlie), Lucas Hedges (Robbie), Zeljko Ivanek (Desk Sergeant Cedric Connoly)
Spilletid: 115 min.

"Call Me by Your Name" (Regissør: Luca Guadagnino)

Min Oscar-favoritt!

"Call Me by Your Name" er nominert til fire Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste adapterte/tilpassede manus og beste originalsang. Nå har jeg sett filmen, og den er min helt klare favoritt så langt. Jeg tror også at Timothée Chalamet (f. 1995) har en rimelig god sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle for sin prestasjon i denne filmen. Fra før av har han vunnet mer enn 10 lignende priser i ulike kåringer. Han var Golden Globe-nominert, men her ble han slått av Gary Oldman (for rollen i "Darkest Hour"). Blir det ikke vel forutsigbart og kjedelig dersom Golden Globe- og Oscar-kåringene er helt like?

Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og ble i den forbindelse karakterisert som "årets vakreste filmopplevelse". Jeg er så enig, så enig! 

Jeg har ikke sett andre filmer av den italienske regissøren Luca Guadagnino (f. 1971) enn "I Am Love" (2009), som jeg den gangen tenkte var et oppskrytt mesterverk. Her er det nok mange ulike meninger, men filmen fikk aldri noen priser (den var i sin tid nominert til tre priser i mer perifere filmkåringer). (Her er det også mulig at den engelske Wikipedia-siden ikke er helt oppdatert.)

17 år gamle Elio er en (sekulær) jødisk-amerikansk-italiensk gutt som lever sammen med familien sin på den italienske landsbygda. Uten at vi får vite dette helt eksakt skjønner vi at Gardasjøen er rett i nærheten, i og med at familien blant annet drar en tur til Sirmione, den fire kilometer lange halvøya som stikker ut i Gardasjøen i sør. Elio er bokelsker og gjør nesten ikke annet enn å lese når anledningen byr seg. Dessuten er han et begavet musikkgeni som trakterer flere instrumenter og som også komponerer musikk selv. 

Denne sommeren - i 1983 - har Elios far, som er arkeolog, invitert en avgangsstudent fra USA til å hjelpe seg med papirarbeidet etter et arkeologisk funn i Gardasjøen. Avgangsstudenten heter Oliver, han er 24 år og jødisk. 

Den nye gjesten Oliver ønskes velkommen av familien Perlman

Selv om Oliver og Elio ikke har noe som helst til felles, oppstår det et vennskap mellom de to. De sykler turer, svømmer sammen og tilbringer late sommerdager ved bassenget i hagen. Oliver er en flott mann. Han er selvsikker, har alltid en reflektert kommentar til det meste og er nesten irriterende perfekt. Elio er den diametrale motsetning; introvert, litt sosialt klønete og med interesser han egentlig ikke deler med noen. Når han spiller piano i familiens selskaper, er det mer av plikt enn noe annet. Han oppnår ikke noe fellesskap med de som lytter til hans vakre spill. Han kommer, han spiller og han går igjen ... Frem til nå har han kunnet flykte fra sin ensomhet og inn i bøkenes verden. Denne sommeren skal imidlertid snu opp-ned på alt. Nå kommer nemlig kjærligheten inn i hans liv, og plutselig fremstår alt annet helt uvesentlig. Alt som har betydd noe for ham ... Han mister roen, konsentrasjonen, alt ... 

Et gryende vennskap oppstår

Lenge er ikke Elio helt sikker på om han liker Oliver. Men kanskje er han mest av alt sjalu fordi Oliver nyter stor respekt og får så mye oppmerksomhet? Samtidig er det noe ved ham som gjør at Elio stadig trekkes mot ham. Noen ganger sniker han seg inn på Olivers rom, mens Oliver svømmer, og vi skjønner at han er i ferd med å bli stormforelsket i ham. 

Samtidig er Elio opptatt av å debutere seksuelt med en jente. Marzia er tiltrukket av ham, og han innleder et forhold med henne. Så snart han har fått det han er ute etter, mister han interessen for henne. Elio skjønner at det er Oliver han vil ha - ikke en jente. Avvisningen av Marzia er sår, fordi Elio bare trekker seg vekk uten å forklare henne noe. I mellomtiden har Marzia forelsket seg kraftig i ham, og sitter tilbake med sin kjærlighetssorg. 

Hvem skal våge å ta det første skrittet?

Det oppstår et forhold mellom Elio og Oliver helt mot slutten av Olivers opphold i Italia. De sniker seg unna fellesskapet og tror at de klarer å skjule det som skjer mellom dem. Før de skilles for godt får de et tredagers opphold i Bergamo, der de tar igjen alt det tapte - for siste gang ... 

Elio og Oliver skjønner at de er forelsket i hverandre

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Fremstillingen av det gryende forholdet mellom Elio og Oliver er så vakkert skildret at det nesten gjorde fysisk vondt å følge dem. I 1983 var den vestlige verden så vidt begynt å vende seg til å se homofile par i offentligheten, vel og merke i storbyene. På landsbygda levde imidlertid homofobien videre - "i beste velgående" - og det kunne rett og slett være farlig å eksponere homoerotiske følelser.  Nå kommer dette aldri helt på spissen i denne filmen, men vi merker det på Elio og Oliver. De er forsiktige og er aldri i tvil om at forholdet ikke tåler dagens lys. Og det på tross av at Elios foreldre en kveld får besøk av et homofilt par, som lever helt åpent som par. 

Far-sønn-samtalen etter at Elio kommer tilbake fra Bergamo med all sin kjærlighetssorg, er et høydepunkt i filmen! Man kan undres over hva som ligger bak farens enorme forståelse for sønnens følesesliv ...

Timothée Chalamet gjør en fabelaktig rolletolkning som den 17 årige Elio. Dette er en krevende rolle, særlig etter at Elio har innledet kjærlighetsforholdet med Oliver. Han spiller på hele følelsesregisteret, og dette gjør han så ekte og med så mye innlevelse at det berører oss seere veldig sterkt. Chalamet er, sin unge alder til tross, en erfaren skuespiller, som debuterte i 2008 (bare 13 år gammel). Siden har han medvirket i en rekke filmer - blant annet i "Lady Bird", som også er blant de Oscar-nominerte i år. Armie Hammer i rollen som Oliver er også god, men han har ikke fullt så mye å spille på som Chalamet i sin rolle. Michael Stuhlbarg, som spiller Elios far, kjenner vi igjen fra filmer som blant annet "A Serious Man" (2009), "Blue Jasmin" (2013) og "Arrival" (2016). Stuhlbarg har også roller i hhv. "The Shape of Water" og "The Post" - begge filmer som er nominert til Oscar i år. 

Tidskoloritten med 80-tallsmusikk, datidens holdninger til homofili, festene og klesstilen gjør det ikke vanskelig å forstå når det hele foregår. Den italienske landsbygda gjør seg dessuten svært godt som kulisse for handlingen i filmen. Alle middagene og samtalene rundt spisebordet i hagen satte et solid italiensk preg på det hele. Måten historien er fortalt på gir god innsikt og forståelse for hvor vanskelig det må være å oppdage at man har en annen seksuell legning enn det som er forventet i samfunnet vårt. 

Det eneste jeg i grunnen har å innvende mot filmen er at den med sine 2 timer og 12 minutter er litt lang. Det er noen sekvenser litt før midten som kanskje kunne vært strammet inn. På den annen side kan det hende at vi da hadde mistet kontakten med selve historien, som jo nettopp handler om at veien frem til det gryende forholdet mellom Oliver og Elio faktisk var nokså lang. 

Filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor høst.

Dette er en viktig film som du bør se! Og musikken - den er bare nydelig! 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste tilpassede manus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Call Me By Your Name
Nasjonalitet: Italia, USA, Brazil og Frankrike
Språk: engelsk, fransk og italiensk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Timothée Chalamet (Elio Perlman), Armie Hammer (Oliver), Michael Stuhlbarg (Mr. Pearlman), Amira Casar (Anella Perlman) m.fl.
Spilletid: 132 minutter 

"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 

Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...

Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)

Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks

Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 

Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?

Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

Yaa Gyasi: "Komme hjem"

Spennende afrikansk debutant!

Yaa Gyasi (f. 1989) er en ganesisk-amerikansk forfatter. Hun debuterte med romanen "Homegoing" i 2016. I 2017 kom denne boka ut på norsk med tittelen "Komme hjem". 

Halvsøstrene Effia og Esi vokser opp i hver sin landsby i det vestlig Afrika på 1700-tallet. Effia blir giftet bort til en engelsk slavehandler, og blir værende i det som i dag heter Ghana. Esi selges som slave og sendes til Amerika. Gjennom hele boka skal vi følge deres og den etterfølgende slekts skjebne gjennom 300 år - den ene i Afrika og den andre i Amerika. Det er et stort persongalleri vi blir kjent med, men vi får god hjelp av et slektstre i begynnelsen av boka. Når vi under lesningen lurer på hvem som er hvem, er det bare å bla seg tilbake til begynnelsen og studere dette treet. Dermed er vi på track igjen med hvem som er hvem. 

Effia blir født under en brann og vokser opp med moren Baaba, som åpenbart ikke er glad i sin datter. Effia blir til farens fortvilelse slått av moren, og dette fører til at han slår moren. Etter hvert vokser Effia opp og blir en meget vakker kvinne. Hun forelsker seg i Abeeku Baba, som er den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var klar til å ta henne til ekte så snart hun fikk blodet. Baaba ønsker imidlertid at Effia skal skjule at hun får blodet, og dermed tror alle at det er noe galt med henne. Dette skjønner Effia for sent. Ikke før hun er et problem som familien må kvitte seg med ... Dermed blir hun giftet bort til den engelske slavehandleren James Collins. Det blir alt annet enn et lykkelig ekteskap, selv om James forguder sin kone og behandler henne bra. 

Ingen snakker om fangehullene, der fangene som skal selges som slaver er oppbevart. Forholdene er verre enn for dyr, og det stinker av ekskrementer og forråtnelse derfra. 

Da Effias far er døende, reiser hun hjem til fante-landsbyen hun kommer fra. Hun er gravid med sitt første barn, og broren Fiifi er også til stede. 

"Da hun hadde tørket tårene, gikk Effia ut fra farens eiendom til solen som skinte. Baaba satt på stubben av et felt tre, med stive skuldre og stille som en mus. Effia ville si noe til Baaba, kanskje at hun var lei for at faren hadde gitt henne denne byrden å bære i alle disse årene, men før hun fikk sagt noe, harket Baaba og spyttet på bakken foran føttene til Effia. "Du er ingen fra ingensteds," sa hun. "Ingen mor og nå ingen far." Hun så på magen til Effia og smilte. "Hva kan vokse fra ingenting?" (side 49-50)

Det er krig mellom ulike afrikanske stammer, og det er fangene som tas i denne krigen som selges til britene, som igjen selger fangene som slaver. Slavene fraktes blant annet til Amerika. 

James, barnebarnet til Effia, forelsker seg i Akosua, som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, siden han er en slavehandler. 

"Hvilken rett hadde hun til å avgjøre hva en slavehandler var? Hele livet hadde James hørt foreldrene krangle om hvem som var best, asante eller fante, men slaver snakket de aldri om. Asantene hadde fått makten gjennom slavehandel. Fantene var beskyttet på grunn av sin rolle i handelen. Hvis jenta ikke kunne ta ham i hånden, så kunne hun vel aldri røre ved sin egen heller." (side 152)

James blir tvangsgiftet med en annen kvinne, men velger til slutt å flykte for å få sin Akosua. 

I Amerika følger vi Anna, som er gift med Kojo/Jo Freeman. Begge er frie og lever i Baltimore, som er et godt sted å leve for frigitte slaver. Det bygger opp til borgerkrig i Amerika, der Sørstatene går inn for å beholde slaveriet, mens Nordstatene ønsker å forby dette. Det er ikke lenger trygt i Baltimore, og frykten er å bli tatt til fange og ført tilbake til Sørstatene. En dag forsvinner Anna, og Jo er fra seg av sorg ... 

Vi følger familiene på hver side av havet, og stifter i små glimt bekjentskap med nye generasjoner i begge familiegrenene. Det handler om et Afrika i utvikling, hvor gammel overtro henger igjen. Og det handler om et Amerika, der slavehandelen etter hvert opphører, men hvor forholdene for de fargede fremdeles er temmelig dårlige. De utnyttes i farlig arbeid, og får ikke rare lønnen. Forholdet mellom Willie som er farget og Robert som er hvit, tåler ikke dagens lys. De må skjule at de er gift. Robert kan ikke en gang hjelpe kona si dersom hun blir utsatt for vold på åpen gate, men må late som om han ikke kjenner henne. En dag forsvinner han, og hun er alene med sønnen Sonny, som det senere går galt med. Han begynner nemlig å dope seg ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at det lerretet som spennes opp får oss til å tenke over hva de hvites innblanding i livet på det afrikanske kontinentet har gjort med verden i mange århundrer. Det handler om menneskesyn, menneskeverd, rasisme, segregering, fattigdom, utbytting og utnyttelse ... 

Historiene som fortelles i denne boka - de er mange - er helt klart realistiske, og vi får innblikk i mange sider ved de hvites behandling av de fargede. Til og med krigene som i sin tid førte til at de fargede solgte sine krigsfanger til de hvite, ble oppildnet av de hvite. De fleste stammefeidene i Afrika ble også skapt under kolonialismen. Konsekvensene lever vi videre med i dag. 

Man leser ikke Yaa Gyasi´s "Komme hjem" uten å bli sterkt berørt. Samtidig mener jeg at dette ikke er stor litteratur. Deler av persongalleriet er for stereotypt, og jeg savnet mer dybde i karakterene. Jeg opplevde dessuten slutten av boka som svært søkt. Det ble for søtt. Jeg er ikke motstander av happy endings, men det får liksom være måte på tilfeldigheter. Språket er enkelt, og mange av beskrivelsene ble en smule klisjéfylte. Likevel er jeg overbevist om at dette er en bok som mange kommer til å elske - nettopp fordi den berører sterkt og inneholder et helt lass av gjenkjennelige historier om hva det vil si å være farget i en hvit verden. Selv endte jeg opp med å sluke de siste 300 sidene nesten i et og samme jafs. Jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg, og det var en deilig følelse. Det er ikke så ofte jeg opplever akkurat det. 

Jeg kan uten videre anbefale denne boka, selv om den har noen svakheter som gjør at den ikke nådde helt til topps hos meg. Det tar litt tid å komme i gang med boka, men når det først er gjort, går resten av lesningen av seg selv! Det er alltid spennende når nye forfatterstemmer fra Afrika dukker opp, og det skal bli interessant å følge denne forfatteren. Hun har en god del igjen før hun når opp til forfattere som f.eks. Chimamanda Ngozi Adichie og Nadifa Mohamed.

Bloggerne Beathes Bokhjerte ("Når forfatteren klarer å snekre sammen en slik historie i sin første bok så må jeg si at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette var en fantastisk bra familesaga.") og Bjørnebok ("Ikke alle de fjorten historiene oppleves like fengende, og oppbygningen kan oppfattes noe fragmentert og overgangene fra en del til den neste oppleves litt bråe. Likevel, helheten vitner om et stort fortellertalent. Det har blitt ei sterk bok, velskrevet, fargerik og eksotisk, gjennomsyret av grundig research. Anbefales!")har skrevet om boka. Boka er også anmeldt i Dagbladet av Inger Bentzrud ("... prosjektet er grandiost. Ideen likeså. Svakheten er at menneskeskjebnene tidvis blir litt for skjematiske; hver og en skal representere en historisk begivenhet, en sak eller en sosial trend mer enn å være individer av kjøtt og blod. Men historiene flyter bra, og oversetter Hilde Stubhaug har bidratt til å gjøre språket levende og fargerikt. Det er all grunn til følge en debutant med så store ambisjoner som Yaa Gyasi demonstrerer i «Komme hjem».")

Utgitt: 2016
Originaltittel: Homegoing
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt: Hilde Stubhaug
Antall sider: 457
ISBN: 978-82-419-1265-8
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

Yaa Gyasi (Foto: Michael Lionstar)

"Darkest Hour" (Regissør: Joe Wright)

Skjebnesvangre dager i begynnelsen av andre verdenskrig

"Darkest Hour" er nominert til seks Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke og beste produksjonsdesign. Fra før av har filmen sopt med seg en haug med priser etter å ha ha vært nominert til mengder med forskjellige awards. Dette er med andre ord en film man bør få med seg dersom man ønsker å følge litt med på filmfronten. 

Joe Wright (f. 1972) har tidligere regissert filmer som "Pride & Prejudice" (2005), "Atonement" (basert på Ian McEwans roman med samme navn - 2007), "The Soloist" (2009), "Anna Karenina" (2012) m.fl. (Linkene peker til mine tidligere bloggomtaler av filmene, som er meget gode!)  "Darkest Hour" er hans første politiske film.

Vi befinner oss i England i mai 1940. Opposisjonen har forlangt Neville Chamberlains avgang fordi han ikke er tøff nok overfor det tyske naziregimet. Champerlain selv ønsker at Lord Hallifax skal etterfølge ham, men dette ønsker ikke Hallifax. Da står Chamberlain igjen med den omstridte Winston Churchill som den eneste kandidaten de andre partiene vil støtte. 

Kong Georg VI (dvs. den kongen vi møter i filmen "Kongens tale", han som stammet og tok over etter broren Edvard, som valgte å abdisere for å få gifte seg med fraskilte Wallis Simpson - vi møtte dem i filmen "W.E. - århundrets kjærlighetshistorie") er ikke overvettes begeistret for Churchill, blant annet fordi Churchill støttet broren hans i hans beslutning om å abdisere. (Han ønsket jo meget sterkt ikke å bli konge selv.) Motvillig inviterer han derfor Churchill til å danne regjering, hvor også Neville Chamberlain og Lord Hallifax er med. 

Winston og Clementine Churchill - spilt av Kristin Scott Thomas og Gary Oldman

Churchill blir altså valgt, men han møter sterk motstand for sin manglende vilje til å ville forhandle med tyskerne. Churchill mener at Hitler må bekjempes og at det er feil strategi å gå inn i fredsforhandlinger med ham. I mellomtiden er britiske, belgiske og franske soldater omringet av tyske tropper i Dunkerque og Calais. Hvordan dette gikk, har de av oss som kjenner historien og som har sett "Dunkirk" for lengst fått med oss ("Dunkirk" er nominert til intet mindre enn åtte Oscars i forbindelse med årets prisutdeling). Det holdt på å gå riktig galt, men en storstilt mobilisering av sivile båter og et samtidig flyangrep førte til at de fleste av de 300 000 soldatene som befant seg i Dunkerque og Calais, kom fra det med livet i behold. Før dette var et faktum, foregikk det et høyt politisk spill i kulissene. Et solid stykke mot kombinert med ikke rent lite flaks, førte til at det gikk bra til slutt. 

Winston Churchill holder en av sine berømte taler

Underveis blir vi vitne til Churchills voldsomme inntak av alkohol (det sies at han drakk en flaske whisky pr. dag), hvor redd og rådvill han noen ganger følte seg (noe som særlig kom frem da han mislyktes i sin søken etter hjelp fra amerikanerne), hvor massiv motstanden mot han var blant partifeller både i eget parti og i opposisjonen, hvordan ekteskapet hans hanglet i vei, og hvordan det hele snudde da Dunkirk-evakueringen lyktes. Kanskje betydde det ikke rent lite at kong Georg VI endelig bestemte seg for å støtte ham?

Vi får høre noen av Churchills mest berømte taler - som "Blood, toil, teams, and sweat":

"We are in the preliminary stage of one of the greatest battles in history.... That we are in action at many points—in Norway and in Holland—, that we have to be prepared in the Mediterranean. That the air battle is continuous, and that many preparations have to be made here at home.

I would say to the House as I said to those who have joined this government: I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat. We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering.

You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark and lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: Victory. Victory at all costs—Victory in spite of all terror—Victory, however long and hard the road may be, for without victory there is no survival."

Gary Oldman som Churchill, og den virkelige Churchill

Vi blir også vitne til en scene der Churchill plutselig bestemmer seg for å ta undergrunnen, noe han aldri tidligere i sitt liv har gjort, og hvor han spør folket (dvs. passasjerene som tilfeldigvis befinner seg i samme vogn som ham) om hva han burde gjøre. De råder ham til å fortsette å kjempe. 

Gary Oldman, slik han egentlig ser ut.

Gary Oldman gjør en fantastisk rolletolkning av Winston Churchill i denne filmen. Ikke uten grunn har han så langt mottatt åtte filmpriser for sin hovedrolle i denne filmen. Han er nominert til enda flere priser, som enda ikke er utdelt. Det som imponerer er at han er så lik Churchill, slik han var i virkeligheten. Mye av dette må selvsagt sminke og kostymedesign ta æren for. Men det handler selvsagt om så mye mer; som kroppsspråk, mimikk og tale. Churchill drakk tett, og whiskyglasset er aldri langt unna. Talene var det han selv som dikterte, mens Elizabeth Layton (spilt av Lily James) tastet disse inn på skrivemaskinen. Rundt Churchill virret hans kone, som spilles av Kristin Scott Thomas - her lettere karikert med de mest kunstferdige frisyrer. Filmingen er utsøkt vakker, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg så filmen på en DVD og ikke på et filmlerret, slik at jeg kunne ha sett enkelte av scenene om igjen. 

"Darkest Hour" er en kvalitetsfilm å merke seg! Jeg anbefaler den sterkt!

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - i kategoriene beste mannlige hovedrolle og makeup og hårstyling.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dark Hour
Nasjonalitet: England
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Gary Oldman (Winston Churchill), Kristin Scott Thomas (Clementine Churchill), Ben Mendelsohn (Georg VI), Lily James (Elizabeth Layton, Ronald Pickup (Neville Chamberlain), Stephen Dillane (Lor Hallifax) m.fl.
Spilletid: 125 min.