Strand Bookstore, New York

Strand Bookstore i New York (Foto: RMC)

En bokelsker besøker ikke New York uten å ta turen innom Strand Bookstore! Denne helt spesielle bokhandelen holder til i krysset mellom 12. Street og Broadway, ikke langt unna Union Square. Her har den ligget siden 1956.

Bokhandelen ble åpnet i 1927, og den gangen lå den et annet sted på Manhattan. Strand Bookstore er en familiebedrift med mer enn 240 ansatte, kan vi lese på Wikipedia. Mange kjente mennesker har jobbet i denne bokhandelen - blant annet Patti Smith. Dette skriver hun om i sin selvbiografiske roman "Just kids" (linken fører til min bokomtale), som jeg leste med stor begeistring før jeg besøkte New York. På Wikipedia kan vi dessuten lese at i filmen "Julie & Julia" (linken fører til min filmomtale) hadde en rolleinnehaver jobb på Strand Bookstore. Videre nevner Steely Dan bokhandelen i sangen "What A Shame About Me" på albumet Two Against Nature, og handlingen i Joyce Carol Oates novelle "Three Girls" finner sted her. Bokhandelen har med andre ord en sterk plass i kulturen generelt og i litteraturen spesielt! 

På Strand Bookstores nettsider kan du lese mer om bokhandelens historie. Nettsidene er også informative mtp. forfatterkvelder, høytlesninger og andre arrangementer. Inne i bokhandelen er det for øvrig 18 Miles med nye og brukte bøker! Dette tilsvarer 29 000 hyllemeter med bøker! Det at man også får kjøpt brukte bøker her, gjør det mulig å finne bøker til riktig hyggelige priser. 

Når du planlegger en tur til New York og tenker å stikke innom Strand Bookstore, er det faktisk lurt å legge en slagplan. Hva er du ute etter? Siden koffertvekt er dyrebar, gjelder det å være sellektiv og tenke på hvilke forfattere det kan være enkelt å finne her, og som det er noe vanskeligere å finne hjemme. Skjønt med netthandel nå til dags spiller det knapt noen rolle lenger ... Likevel: det er noe eget ved å være her, kjenne på bøkene, lukte på dem (det gjør jeg alltid når jeg kjøper brukte bøker - for å unngå å kjøpe bøker med ekkel kjellerlukt som jeg ikke orker å ta med meg opp i senga), betrakte dem, få et inntrykk av innbindingskvaliteten osv. 

Jeg fikk tid til to turer innom Strand Bookstore mens jeg var i New York. Jeg ble nemlig en smule overveldet under første besøk, og trengte rett og slett litt tid til å tenke ut hva jeg ville ha (siden jeg ikke hadde lagt noen slagplan på forhånd). Dessuten var dollaren så pass dyr mens vi (mannen min og jeg) var i New York at shopping generelt ikke fristet særlig. Dermed øynet jeg muligheten for enda flere bøker i kofferten på returen. 

Her er noen av inntrykkene fra bokhandelen! Nyt!

Souvernirer hører med! Jada, de var noe overpriset, men det fortrengte jeg
glatt! (Foto: RMC)

Jeg hadde sansen for tema-bordene som var laget inne i butikken.
Her fikk jeg følelsen av at det ikke først og fremst var det
kommersielle som styrte hvilke bøker som havnet i front - slik
det dessverre er blitt i de fleste norske bokhandlere i dag. (Foto: RMC) 

Det er deilig å vandre rundt i en bokhandel blant likesinnede!
Folk som behandler bøkene med den dypeste respekt og andektighet!
(Foto: RMC)

Hyllemeter på hyllemeter på hyllemeter med alt hva hjertet - for ikke så si
hodet - kan begjære! (Foto: RMC) 

Noen bøker pekte seg ut for meg- som denne av Nikola Tesla ...
(Foto: RMC) 

Målrettede kunder på Strand Bookstore (Foto: RMC)

Tema-bordene på rekke og rad innover i første etasje av Strand
Bookstore (Foto: RMC) 

Romaner i mengder - bl.a. italienske Elena Ferrantes
romanserie som i disse dager er i ferd med å komme ut
på norsk - jeg er i gang med første bind - "Mi briljante venninne" -
som lydbok i skrivende stund. (Foto: RMC)

Så familiært å vandre mellom reolene - her står nemlig så mange gamle
bokvenner (Foto: RMC) 

Bøker så langt øyet rekker (Foto: RMC) 

Innimellom her fant jeg f.eks. et par bøker av Chaim Potok på engelsk -
bøker som aldri har blitt oversatt til norsk - blant annet "The Promise" som jeg
så langt kun har sett på film (linken fører til min filmomtale av "The Chosen")
(Foto: RMC) 

Noen av bøkene jeg kom hjem med - bl.a. en tykk samling av Stefan Zweig-noveller,
flere bøker av den spanske forfatteren Javier Marias (ikke oversatt til norsk)
og et par av Patti Smiths første poesi-utgivelser (Foto: RMC)

Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie (linken fører til mine seks bokomtaler
av bøkene i denne serien) har virkelig slått an i USA! Ekstra-
ordinært moro å få øye på en av hans bøker på Strand Bookstore! (Foto: RMC)

Times Square, New York

Times Square (Foto: RMC)

Påsken i år tilbrakte mannen min og jeg i New York. Jeg har tidligere laget fem blogginnlegg fra turen vår: et generelt innlegg om mennesker vi så underveis, et om Ground Zero, et om Metropolitan Museum of Art (the MET), et om Guggenheim-museet og et om Empire State Building (linkene peker til disse blogginnleggene). 

Vi valgte å bo på et hotell som lå på Times Square, mest fordi vi på forhånd trodde at dette ville være veldig sentralt og fordi vi antok at vi ville ha kort vei til hotellet dersom vi ønsket å slappe av midt på dagen. Hvor feil vi tok! Ikke benyttet vi anledningen til å hvile på hotellet midt på dagen (det hadde vi jo aldri tid til), og ikke var det spesielt sentralt heller (i så fall: i forhold til hva?). Dessuten var det uforholdsmessig dyrt. Vi kunne ha bodd hvor som helst i New York - egentlig - fordi det er nokså lange avstander fra Lower Manhattan og opp til Central Park uansett. I alle fall - fordi vi nå faktisk bodde akkurat der, fikk vi oppleve det pulserende og fascinerende livet på Times Square både sent og tidlig. 

I dette blogginnlegget ønsker jeg å dele noen av inntrykkene vi tok med oss hjem. Det handler først og fremst om stemninger, farger og lys. Neonlys, må vite! Eller led-lys, korrigerer mannen min ... Times Square er enorme mengder med reklameskjermer. Ingen andre steder i verden er det flere og dyrere reklameskjermer enn nettopp her. Og kanskje er det akkurat her merkevarenavn "skapes"? Når man har sett reklameplakatene blinke et tilstrekkelig antall ganger, skjer det noe i hjernen som gjør at man tror at man blir både kulere og mer trendy dersom man kjøper akkurat det produktet reklamen forteller at andre kule og trendy mennesker bruker ... Det jeg skjønte er at det må være enorme penger i motebransjen når kleskjeder og andre i det hele tatt har råd til å reklamere på Times Square.  Det koster visst mange millioner dollar (en guide fortalte oss eksakt hvor mye, men det har jeg for lengst glemt - bortsett fra at jeg ble dypt rystet og sjokkert over summene det var snakk om). Billigkjeden Hennes & Mauritz var sterkt representert. Blant annet ... 

Times Square (Foto: RMC

Times Square strekker seg fra 39. til 52. Street og ligger mellom 6. og 9. Aveny. Der vi bodde krysset Broadway 42. Street. Dette er midt i New Yorks teaterdistrikt. Det er et yrende liv i dette knutepunktet de fleste av døgnets timer. Rett utenfor vårt hotell lå The Red Stairs. Hva som var helt greia med disse trappene, skjønte vi aldri helt. Kanskje det handlet om en fantastisk utsikt nedover Times Square når man gikk opp i disse trappene? Eller kanskje er dette åsted for mange moteshow og annet (for eksempel den perfekte selfie med lysreklamene som kulisse)? Faktum var at det på kveldene sto tett i tett med mennesker i disse trappene.

Under den røde trappa lå TKTS - et av stedene hvor det er mulig å få kjøpt billetter til de mange teatrene i New York. Dersom man ønsker å komme litt rimeligere ut av det, kan man nemlig kjøpe billetter samme dag. På Times Square åpner billettsalget først et stykke ut på dagen. Da kan det være for sent å få billetter til de mest populære musicalene eller teaterstykkene. 

Vi valgte å reise til et annet utsalgssted i Brooklyn, der billettsalget startet allerede kl. 11.00, og dermed lyktes det oss å få billetter til Phantom of the Opera til nesten halve prisen.  I New Yorks teaterverden er det noe for enhver smak, og generelt gjelder at kvaliteten på oppsetningene er svært høy. Det kan man tillate seg all den tid stykkene går i år etter år,  hele tiden med en uendelig strøm av nye publikummere fra hele verden. New York er teater-metropolen fremfor noen. 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Times Square, som jeg tok under vårt New York-opphold. Enjoy!

The Red Stairs på Times Square (Foto: RMC)

Times Square (Foto: RMC) 

The Red Stairs på Times Square (Foto: RMC) 

Utsikten fra hotellrommet vårt på Times
Square (Foto: RMC)

Hotellet vi bodde på - Times Square (Foto: RMC) 

Times Square (Foto: RMC) 

Times Square (Foto: RMC)

Møte med Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel 5. juni 2015

Gunnar Tjomlids bok Placebo-
defekten 

Gunnar Tjomlid (f. 1974) er forfatteren bak boka "Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som den virker". Boka kom ut i 2013, og har vakt mye debatt fordi den handler om alternativ behandling og hvor lett det er å lure seg selv. For ikke å si å bli lurt ...

Innledningsvis nevner jeg at forfatteren har en blogg som heter SAKSYNT, hvor han tar opp kampen mot mange av de konspirasjonsteorier som verserer om vaksiner, medisiner og annet. Han reiser rundt og holder foredrag, og det var i den forbindelse jeg fikk overvære et av hans foredrag på Eldorado bokhandel i Oslo. 

Gunnar Tjomlid innledet sitt foredrag med å dra paralleller til idretten, der store idrettsmenn og -kvinner etter endt idrettskarriere inneholdende store bragder, livnærer seg ved å holde motivasjonsforedrag. Poenget er at tilhørerne etter endt foredrag skal sitte igjen med mer selvtillit enn da de kom, og tenke at også jeg kan få til det jeg vil, bare jeg vil det nok. Et foredrag som Tjomlids har derimot som formål å gjøre oss mer skeptiske, og dersom vi forlot salen og følte oss nedstemt, fordi vi hadde mistet selvtilliten, ja, så hadde han lykkes godt med sitt foredrag! 

Foredrag ved Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel
(Foto: RMC)

Jevnlig møter vi på mennesker som etter å ha prøvd alternativ medisin uttaler skråsikkert "Jeg bare vet!" og "Det virket for meg!" At noen føler at en behandling virket på dem - er det en god nok målestokk for effekten av behandlingen? Tjomlid understreket at hjernen vår er hardkodet til å lure oss selv hver eneste dag. Uansett hvor smart man er, er hukommelsen upålitelig som kilde til sannhet. Vi bygger opp et narrativ som skaper en følelse av kontroll, selv om det meste i livet er tilfeldig og utenfor vår kontroll. 

For noen år siden uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at Snåsamannen hadde helbredet sønnen hans for kolikk. Det handlet om fjern-healing pr. telefon. Dette var Hanssens narrativ, slik han husket det. Interessant nok husker visstnok hans eks-kone, sønnens mor, en helt annen historie - selv om også hun var der da dette skjedde ... 

Tjomlid trakk frem følgende postulat: Post hoc Ergo Propter Hoc (linken går til Wikipedias forklaring). Dette betyr "Etter dette, derfor på grunn av dette". Selv om A skjer tidsmessig før B, trenger ikke A være årsaken til B. Dette er typisk i vaksinesaker, der pasienten tilfeldigvis får en sykdomsdebut som ikke har sammenheng med vaksinen, men som pasienten er overbevist om skyldes vaksinen fordi dette kom samtidig. 

Hjernen leter hele tiden etter sammenhenger for å forstå virkeligheten. Vi liker ikke at ting bare skjer, og vi leter derfor etter en forklaring. Men i små forhold er det vanskelig - for ikke å si umulig - å trekke noe som helst ut av dette. Tjomlid trekker frem et eksempel der tre kvinner spontanaborterte etter at de fikk meningokokk B-vaksine i 1990. Betydde dette at vaksinen fremskyndet abort? Absolutt ikke. Det samme ser vi når det gjelder påstander om nettopp denne vaksinen som årsak til ME. Det er til dags dato ikke påvist noen større hyppighet av ME blant de vaksinerte sammenlignet med forekomst av ME i normalbefolkningen. Dette er vanligvis et parameter man leter etter når man er ute etter å finne sannsynlige sammenhenger. 

Gunnar Tjomlid snakker om regresjon mot normalen
(Foto: RMC)

Under overskriften regresjon mot normalen kom Tjomlid inn på dette med at det meste i naturen svinger. Når man observerer et fenomen eller en sykdomssyklus over tid, vil denne svinge fra ytterpunktene (fra verst til minst ille) til mellomstadier. Dette betyr at det meste har en tendens til å svinge tilbake mot normalen eller gjennomsnittet når man bare observerer over noe tid. Dette er et uttrykk for at når ting er på sitt verste, kan det i grunnen bare bli bedre. 

Vi oppsøker gjerne alternativ behandling når symptomene er på sitt verste. Da har vi gjerne prøvd "alt" og er villig til å prøve også alternativ behandling, hva enten denne heter homeopati, healing, fjern-healing pr. telefon eller hva det skulle være. Så kommer det en forbedring, og det vi tilfeldigvis prøvde sist, får all æren for bedringen. Det er derfor noen sier "Jeg bare vet at det virker!" eller at "Det virket i alle fall på meg!" Men skyldes bedringen virkelig behandlingen, eller at symptomene plutselig svingte til det bedre? Det kan altså være at man bare ble bedre helt av seg selv, selv om man føler veldig sterkt at det var behandlingen som virket. 

Når behandling og opplevd bedring skjer samtidig
(Foto: RMC)

De fleste sykdommer går faktisk over av seg selv eller har svingninger i sitt forløp. Den mest sannsynlige forklaringen på at noe tilsynelatende hjelper er derfor at det er sammenfall i tid mellom det man tror hjelper og bedringen man har opplevd. 

Det meste går altså over av seg selv, bare man gir det litt tid. Det er imidlertid vanskelig å få folk til å skjønne at noe skjer helt av seg selv. De fleste har nemlig behov for å knytte det til noe som de selv har initiert. 

Når det gjelder hukommelsen, så er det faktisk så enkelt som at vi husker det vi vil huske. De fleste tror at jo klarere man husker noe, jo sannere er det. Men slik er det ikke! 

Tjomlid fortalte om en episode fra sitt eget liv. Han husket dette så utrolig klart og var helt sikker på at det var akkurat slik det hele forløp. Det var imidlertid helt til han snakket med sin egen mor. Hun kunne fortelle ham at han ikke en gang var i nærheten da det skjedde. Så fortalte hun sin historie - hvordan det egentlig hang sammen ... Noen år senere snakket han med en tante som også var der da det skjedde. Hun kom med en tredje historie, og hevdet hardnakket at det var hennes historie som faktisk var den mest korrekte. Snakket noen usant eller løy? Absolutt ikke! Men ingen av dem hadde den fulle og hele sannheten om det som skjedde. 

Når tiden går, spiller hukommelsen oss opptil flere puss. Minnet endrer seg i årenes løp, og de fleste tror at det er det siste minnet som er det mest sanne. Dette har imidlertid formodningen mot seg. Det kan faktisk dreie seg om et falskt minne. Minnet er nemlig en prosess der man rekonstruerer det som har skjedd. For hver gang dette skjer, endres som regel noe. Minnet er ikke som å spille av en film som er lagret i hjernen. De fleste har hørt uttrykket om at "historier blir bedre og bedre" etter hvert som de blir fortalt og gjenfortalt et utall ganger. Det handler ikke om at man lyver, men at man forsterker det man får respons på. Dermed endres historien gradvis, og sannheten om det som skjedde blir annerledes enn den opprinnelig var. (Liten digresjon: det er nettopp av denne grunn at begivenhetsnære bevis i jussen har større bevismessig vekt enn det man "husker" mange år senere.) Det er viktig å være seg dette bevisst, i alle fall når dette er et tema innenfor ulike profesjoner. 

Noen ganger er våre egne historier ikke engang våre egne. Kanskje har vi hørt en historie så mange ganger at vi tror at den handler om oss selv, mens det egentlig var en annen dette handlet om. Minner grupperes og organiseres tidsmessig og temamessig, for å passe til den historien som gir mening og orden i et ellers kaotisk univers. Når to personer har opplevd det samme, men tolker hendelsene forskjellig. Hvem har "rett"?

Hva er egentlig placeboeffekten? (Foto: RMC)

Når man snakker om placeboeffekten, må denne forstås slik:

Behandlingseffekt = behandlingseffekt + naturlig utvikling av sykdommen (den svinger og/eller blir bedre av seg selv - regresjon mot gjennomsnittet) + placeboeffekt (forventningseffekter)

Man snakker dessuten om Hawthorne-effekten, altså at bare det å bli undersøkt i seg selv har en effekt. Dessuten kan det være målefeil eller støy i dataene. 

Det er ikke nok at en behandling "føles bra". Nærmere undersøkelser av placeboeffekten har vist at denne i seg selv ikke har noen reell effekt - bare på pasientens følelse av at det virker (men altså uten at det faktisk gjør det). 

Tjomlid mener at alternativ behandling ofte arter seg som et lavterskel-psykologtilbud. Bare det å møte en behandler som lar en snakke lenge om plagene sine, har en terapeutisk effekt på de fleste. Hos fastlegen blir man i gjennomsnitt avbrudd etter 18 sekunder ... 

Hvorfor tror vi at alternativ behandling virker?
(Foto: RMC)

Sansene våre bedrar oss, og derfor kan vi ikke stole på våre egne sanser. 

"Alternativtilhengere" og konspirasjonsteoretikere har en overdreven tro på verdien av subjektive opplevelser og anekdoter. En god skeptiker er først og fremst kritisk til seg selv og sin egen opplevelse av virkeligheten, påpekte Tjomlid. 

Vi ser bare en liten del av virkeligheten. Resten konstruerer hjernen og fyller ut. Han viste en video med en tryllekunstner og skifte av farger. Vi som satt i salen ble helt forbløffet over hvor lite vi fikk med oss. Det meste så vi ikke i det hele tatt - kun den lille detaljen vi konsentrerte oss om. 

Det handler i bunn og grunn om et selvbedrag. Sansene våre forer oss med data, dette overstyres av hjernens top-down-kunnskap, sansene våre registrerer svært lite og i grunnen kun det som er nødvendig for å overleve. Resten fyller vi inn selv. 

Vi ser ting i sin kontekst, og liker å tro at farger er absolutte. Men også farger tolkes ut fra sin kontekst. 

Helt til slutt i sitt foredrag kom Tjomlid inn på den farlige vaksinemotstanden som herjer enkelte steder i verden. Konspirasjonsteoretikere har kokt sammen en rekke teorier om hvor farlig enkelte vaksiner er, og glemmer hvor farlig det er ikke å vaksinere seg. Tjomlid viste hvordan statistikker blir misbrukt for å få frem ønskede poenger, og hvor man blander sammen hummer og kanari. Mange alvorlige sykdommers tidligere potensielle dødelighet begrenses f.eks. ved bruk av antibiotika (i alle fall i de deler av verden hvor dette er tilgjengelig), mens utbredelsen som sådan ikke var på retrett før store deler av befolkningen ble vaksinert for å oppnå flokkimmunitet. 

Gunnar Tjomlid snakket om farlig vaksinemotstand (Foto: RMC)

Tjomlid har engasjert seg mye i temaet vaksiner, og han har skrevet mange artikler om temaet i tillegg til det som fremkommer på hans blogg SAKSYNT. Blant annet artikkelen "Faglig desinformasjon om HPV-vaksine" som sto på trykk i Tidsskriftet for Den norske legeforening 21. februar 2012. Så lenge man følger noen grunnleggende retningslinjer for kildebruk, blir man tatt seriøst blant fagfolk, selv om man ikke er medisiner selv! 

Tjomlid understreket at "Vaksiner angår også meg!" og mente at flokkimmunitet er viktig. Blant annet har det vært en del myter rundt HPV-vaksinen, men det som er sikkert er at den virker. 

Når man snakker om at "vaksiner er farlige", er det viktig å ha klart for seg at ingenting er helt ufarlig. Man må imidlertid gjøre en vurdering av risikobalansen, og det er dessuten viktig å være klar over at fravær av vaksine (et "falskt nullpunkt") er mye farligere. Når man tenker vaksinen borte, er det andre risiki som dukker opp. 

Gunnar Tjomlid snakket om vaksiner (Foto: RMC)

Når det f.eks. gjaldt svineinfluensa-vaksinen, døde atskillig færre av svineinfluensa enn av en helt vanlig sesonginfluensa. Den store forskjellen var derimot at dødsofrene var så unge, mens gjennomsnittsalderen på dem som vanligvis dør av sesonginfluensa er over 80 år ... 

Tjomlid nevnte også påstanden om at legemiddelindustrien tjener så utrolig mye penger på vaksiner. I realiteten er det lite penger å tjene på utvikling av vaksiner. Legemiddelindustrien tjener derimot mye mer penger på kosttilskudd og medisiner for behandling av sykdommene (som vi vaksinerer oss mot). Vi bør være glade for at det i det hele tatt er noen som ønsker å utvikle vaksiner. Det blir færre og færre innenfor legemiddelindustrien. 

Farlig vaksinemotstand har blant annet ført til nye tilfeller av meslingeepidemier, som har tatt livet av atskillig flere enn dem som blir skadet av vaksinen. Difteri, en nesten utryddet sykdom, har også kommet tilbake. 

Å så et frø av frykt, er veldig enkelt! Det er bare å komme med en udokumentert påstand. Å reversere tvil og usikkerhet, er derimot vanskelig. Når man skal motbevise en udokumentert påstand, må man legge ned mye arbeid og forskning for å motbevise dette. Mye av skepsisen mot vaksiner bygger på feil statistikk og sviktende og dårlige argumenter. 

Og med dette var et engasjerende og interessant foredrag av nesten tre timers varighet over! Og vi som satt i salen lærte mye vi ikke visste fra før av, og som forbløffet oss. Dette handlet kanskje i særlig grad om evnen til persepsjon. Selv satt jeg igjen med mye respekt for forfatteren og hans prosjekt, som faktisk har en del paralleller til det arbeidet John Færseth har nedlagt i forbindelse med sin bok "KonspiraNorge". Det er virkelig flott at det finnes mennesker som er villig til å engasjere seg så sterkt for å være en motvekt til alt som påstås på nettet og andre steder! Uten disse stemmene kan konspirasjonsteoretikerne fort vinne kampen om "sannheten"! 

En hilsen fra forfatteren til meg (Foto: RMC)

Møte med Kim Leine og Kjell Westö på Litteraturhuset 3. juni 2015

Leif Gjerstad ledet bokbadet med Kim Leine og Kjell Westö på
Litteraturhuset i Oslo den 3. juni 2015 (Foto: RMC)

I går kveld var det duket for mestermøte på Litteraturhuset i Oslo. Den norsk-danske forfatteren Kim Leine mottok nemlig den meget prestisjefylte Nordisk Råds Litteraturpris i 2013 for boka "Profetene i Evighetsfjorden", mens finsk-svenske Kjell Westö mottok denne prisen året etter for boka "Svik 1938".  Selv overvar jeg et bokbad med Kjell Westø på Litteraturhuset i fjor vår, dvs. før det var klart at han skulle vinne prisen. (Linkene fører til mine omtaler av forfatternes bøker, arrangementet på Litteraturhuset i fjor og til Nordisk Råds pris´nettsider.)

Kort sagt kan man si at "Profetene i Evighetsfjorden" av Kim Leine (f. 1961) handler om "kåte misjonærer og danske utskudd blant grønlendere på et Vestgrønland anno 1783". I år er han ute med romanen "Avgrunnen", hans femte romanutgivelse siden debuten i 2007. (Kilde: Wikipedia)

Kjell Westö (f. 1961) debuterte som forfatter i 1996, og har utgitt seks romaner, fire novellesamlinger og tre diktsamlinger. Han siste bok er "Svik 38". (Kilde: Wikipedia) Jeg har omtalt både den og romanen "Der vi en gang gikk" på bloggen min.

I går møttes disse to mesterne altså til en samtale på Litteraturhuset, ledsaget av Leif Gjerstad. (Jeg anbefaler interesserte å ta en nærmere titt på Leif Gjerstads blogg. Her skriver han om forfatterne han skulle møte på Litteraturhuset.)

Felles for begge forfatterne er at deres siste bøker handler om den finske borgerkrigen i kjølvannet av første verdenskrig. På Wikipedia kan vi bl.a. lese:

Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Om lag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene, var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene både under og etter konflikten. Det store antallet summariske henrettelser fra De hvite rettet mot mistenkte motstandere førte til internasjonale protester, blant annet fra Storbritannia og USA.

Fin tone mellom de to forfatterne Kim Leine og Kjell Westö
(Foto: RMC)

Leif Gjerstad påpekte at mange reiste frivillig til Finland for å kjempe i borgerkrigen. I dag er det mange steder som ligner på datidens Finland. Syria for eksempel ... Hvorfor oppsøker unge mennesker krig frivillig?

Leif Gjerstad begynte med å stille spørsmål ved hvor godt de to forfatterne egentlig kjenner hverandre. Forfatterne innledet med å fortelle at de ikke hadde møtt hverandre tidligere.

Kjell Westö fortalte at han har lest "Profetene i Evighetsfjorden" tidligere, og at han dagen før ble ferdig med "Avgrunnen". Den siste leste han forresten på norsk. 

Leine fortalte at han visste lite om Finland før han skrev "Avgrunnen". Det var naturlig å begynne med Kjell Westös bøker om borgerkrigen, siden han har skrevet intet mindre enn tre bøker om dette. Der fant han mye han kunne stjele, uten at det er noen fare for at han blir oppdaget. De to forfatterne smilte innforstått til hverandre av denne morsomheten, som nok rommer flere sannheter og som de færreste ønsker å innrømme. 

Gjerstad påpekte at det er flere likheter mellom de to forfatterne. Begge er født i 1961 - at på til i samme måned; Kjell Westö den 6. august og Kim Leine den 28. august. De har begge skrevet episke fortellinger om den finske borgerkrigen, og de har skrevet hhv. seks og fem bøker. Westö har brukt en del flere år, mens Leine debuterte relativt sent i livet. Til gjengjeld har han rukket mye siden debuten i 2007. 

Hva har det betydd å vinne Nordisk Råds Litteraturpris? spurte Gjerstad. 

Kim Leine er opprinnelig norsk, men har bodd i Danmark siden han var 17 år. Han regnes som en dansk forfatter. For ham har det å vinne prisen gjort ham mer til en norsk forfatter igjen. Han har blitt invitert på mange litteraturfestivaler i Norge etter at han vant prisen. 

Kjell Westö er tospråklig. Han har en sterk finsk identitet, selv om han skriver på svensk. Han merket at finnene var glade for at han vant prisen. En gang opplevde han at to damer begynte å synge for ham mens han handlet i en butikk. Noe sånt har han aldri opplevd før. 

Kim Leine kom inn på det å være to-språklig selv. Det er i det norske språket han finner følelsesuttrykkene. Det er i det hele tatt mye lettere å få tilgang på følelsene når han skriver på norsk. Dansk er for ham mer koblet til utdannelse og akademia. Han nevnte for øvrig en pussighet med det å skrive dansk versus norsk. Den norske utgaven av "Avgrunnen" er tykkere enn den norske. Med et lurt glimt i øynene røpet han at han har skrevet flere kapitler i den norske utgaven, men at han ikke har sagt det til noen. Det er interessant å skrive på to språk!

Kjell Westö mente at det er enklere for ham å være to-språklig, fordi svensk og finsk er to vidt forskjellige språk. Selv om han har levd hele sitt liv som finsk, er svensk hans morsmål og det språket han uttrykker følelser med. Han skriver habilt finsk, men innser at han aldri vil kunne måle seg med forfattere som Katja Kettu eller Sofi Oksanen - begge forfattere som skriver et eminent finsk (linkene går til mine omtaler av disse forfatternes bøker). Svensk er og blir derfor hans forfatterspråk. Han ønsker at bøkene hans skal bli så bra som mulig.

Kim Leine leste fra sin siste roman
Foto: RMC)

Westö har selv skrevet tre bøker om borgerkrigen, og har lest det meste av det som er skrevet om denne krigen. Han mener derfor å ha godt belegg for å hevde at ingen skriver om krigen slik Kim Leine gjør. Han skriver på en svært universell måte om krigen, og dette kan ha sammenheng med at han kommer utenfra og har distanse til det hele. Samtidig handler det selvsagt om ulikheter mellom forfattere. Westö mener at både han og Leine er realister, men at Leine nærmer seg magisk realisme. Mens han selv har holdt grusomhetene "nede", nærmest boltrer Leine seg i dem. Westö føler et ansvar for å være etterrettelig, ikke støte noen som har et forhold til krigen på et vis.

Kim Leine kjenner seg igjen i bluferdigheten i forhold til eget hjemsted. Han ville nok vært forsiktig med å utlegge for mye dersom han skulle ha skrevet noe om hjemstedet sitt. 

Leine hadde egentlig tenkt å skrive en kort roman, men han klarte ikke å stoppe. Han må få en relasjon til det han skriver, og ender da gjerne med å skrive og skrive. Hvis han skulle skrive en kort roman, tror han at den måtte ha handlet mer om form enn om innhold. 

Kim Leine snakket om krig som noe av det største et menneske kan oppleve. Men så kommer man hjem, og freden man opplever kan være både grå og kjedelig. Man finner ikke den samme meningen i freden som i krigen. Det er ikke lenger noe å dø for, og meningsløsheten i livet blir merkbar. Drømmen om mening er kanskje det som gjør at mange unge reiser frivillig f.eks. til Syria i dag?

Kjell Westö - entusiasme preget dette
bokbadet! (Foto: RMC)

Brødrene i "Avgrunnen" føler fredens fremmedgjøring og er ikke i kontakt med livet. Freden er full av kompromisser, mens man i krigen velger side; det gode mot det onde.

Kjell Westö pekte på at mange opplevde mellomkrigstiden som en stor parentes. 

I Kim Leines bøker spiller religion og tro en stor rolle. Leine vokste selv opp i sekten Jehovas Vitner i Seljord, og flyktet fra dette da han bare var 17 år gammel. Like fullt har han en sterk relasjon til kirken, og mener at Bibelen fungerer godt som litteratur. Man kan finne noe i Bibelen som passer uansett situasjon. I dag skriver han historiske bøker, og har fjernet seg fra det autofiktive rommet. Han mener at "det er så klaustrofobisk der inne". Han føler at det selvbiografiske er "illeluktende selvopptatt". 

Kjell Westö opplyste at hans første roman hadde selvbiografiske trekk. Alle som hadde vokst opp der han bodde, kjente igjen personer i boka hans. "Si meg en ting - han læreren ... er det NN?" ble han møtt med. Var det slik han ønsket at det skulle være? Han tenker at jo mer man fjerner seg fra seg selv, desto mer åpner det seg opp nye rom. Han liker fiksjonen! Når han opplever at han får personer til å vokse frem og få sitt eget liv, er dette en fantastisk følelse! 

Kim Leine mente at det er viktig å ha blikk for "den signifikante detaljen". Dette er viktigere enn all verdens research. Som forfatter skal man jo ikke bli faghistoriker heller! Westø var enig med Leine i dette. Man kan virkelig begrave seg i arkiver, men det blir det jo verken bøker eller et levebrød av - med mindre man altså er faghistoriker av yrke. Leine mente at man må gi plass til magikeren, og ikke høre for mye på magisteren som sier "men det var jo ikke slik!" Derimot er det viktig å etablere den narrative flyten. Westø mente at man for all del må unngå venner som minner en om hvordan ting "egentlig" var. Leine flirte og sa at han for sin del bare omgir seg med beundrende venner. 

Kjell Westö skriver om det moderne mennesket - fortrinnsvis etter at elektrisiteten ble oppfunnet. Han går aldri lenger enn dette tilbake i historien. 

Leine mener at episke romaner er en generøs sjanger. Man kan f.eks. skrive minimalistiske bøker. Selv om hans bøker er tykke, er det mye minimalisme i dem. Han har likevel hatt et ønske om å gjenopplive den victorianske tradisjonen, der detaljrikdommen får plass. Westö mener at noen historier krever den episke rammen, og at hver fortelling har sitt eget format. Man kan ikke gjøre minimalisme ut av alt. 

Kim Leine - og jeg gleder meg til at han
skal skrive en bok om å vokse opp i
sekten Jehovas Vitner en gang! (Foto: RMC)

Leif Gjerstad lurte på om noen av forfatterne har en følelse av hvor tykk/stor boka kommer til å bli mens de skriver. 

Leine mente at han tenker struktur og at forholdsmessigheten mellom delene i historien er viktig for ham. Westø blir på sin side ofte overrasket over arbeidets gang. Etter 100 sider vet ham imidlertid om dette blir en lang eller kort roman. 

Nå for tiden holder Kim Leine på med en barneroman. Det føles deilig å skrive en ren fortelling med rene følelser, uten å måtte operere med undertekst. Han har planer om å skrive to bind til om Evighetsfjorden, og han har også flere andre romanprosjekter på gang. For øvrig stjeler han mye fra andre.

Kjell Westö forholder seg til en historie av gangen. Han kan ikke bare begynne og se hvor det ender. Han er veldig inne i historiene sine mens han skriver. 

Men hvordan klarer Kim Leine å skrive så levende uten å gjøre grundig research? Leine mener at han aldri velger enten fakta eller fiksjon, men en slags mellomting han spøkefullt kalte "magisk urealisme". Som forfatter kan man skrive hva man vil, mener han. Westø på sin side skal i et intervju ha uttalt at litteratur ikke er historisk. I Norden er det en tradisjon for realisme, og Westö siterte Märtha Tikkanen: "Man kan skrive hva som helst, men man må være beredt på å ta konsekvensene."

Kim Leine avsluttet bokbadet med å si at ingen i Danmark kjente til at det i det hele tatt har vært en borgerkrig i Norden før han utga "Avgrunnen". Alle kjenner til Vinterkrigene, men altså ikke borgerkrigen ... før nå!

Og med dette var et utrolig spennende bokbad over. Og aldri har jeg opplevd maken til intervjuer som trakk diskret i trådene underveis og stilte interessante spørsmål, men som nesten ikke tok noen plass selv. I stedet ledet han de to mesterne dit han ville, slik at de entusiastisk snakket i vei om alt vi tilhørere higet etter å høre mer om. En dyktig intervjuer har alt å si, og Leif Gjerstad er virkelig en person Litteraturhuset burde benytte mer i forbindelse med slike bokbad! Denne litteraturkvelden ble et minne for livet! Jeg må jo innrømme at det i utgangspunktet primært var Kjell Westö som gjorde at jeg kom på Litteraturhuset denne kvelden, mens jeg endte med å bli entusiastisk nysgjerrig på å lese flere bøker av Kim Leine!

Selvsagt signerte de to forfatterne bøker i bokhandelen etterpå, og jeg sikret meg både signaturer og bilder av de to mesterne.

Kjell Westö - en fantastisk forfatter! (Foto: RMC)

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset 27. mai 2015

Edouard Louis og Per Buvik på Litteraturhuset den 27. mai 2015 (Foto: RMC)

Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Bellegueule" i Frankrike i 2014 (linken går til min omtale av boka). Tidligere i år kom den på norsk. Ikke bare er boka blitt en bestselger som har solgt meget godt i hjemlandet, og ikke bare er den oversatt til rundt 20 språk. Boka er i tillegg ansett som et litterært mesterverk, og den er skrevet av en ung mann som fremdeles ikke har fylt 23 år. En ung mann som helt på egen hånd har gjort en klassereise fra den lavere franske arbeiderklassen opp til den akademiske middelklassen ... Som "skapte seg selv på nytt", for å stjele overskriften til Finn Skårderuds intervju med forfatteren i Aftenposten 29. mai i år ... 

Selv ble jeg alldeles betatt av boka da jeg leste den tidligere i år. Historien er så sterk, så gjennomborrende sår - selv om mange av historiene fortelles med en distanse og et analytisk blikk. Han skriver om mennesker som ikke er i stand til å sette seg selv og sine liv i en større kontekst, og han skriver om hvordan han hele tiden forsøkte å passe inn. Han ønsket virkelig det. Men uansett hvor mye han anstrengte seg, var han for evig og alltid utstøtt. Det var ikke noe liv for ham der han vokste opp. 

Litteraturprofessor Per Buvik (Foto: RMC)

Innledningsvis snakket litteraturprofessor Per Buvik varmt om Edouard Louis´ forfatterskap. Louis ble presentert som en kapasitet, der han i en alder av 22 år - snart 23 - er i ferd med å fullføre sin andre bok, har master i filosofi og holder på med en doktorgrad. I disse dager oversettes han som tidligere nevnt til 20 språk, og midt oppi alt har han gitt mengder med intervjuer i forbindelse med sin første bok. Hvordan er dette mulig?

Buvik svarte like godt selv på sitt eget spørsmål, og han påpekte at det er tre grunner til at debutboka har blitt en slik suksess:
1. bokas originalitet - det finnes ingen franske romaner som beskriver lavere fransk arbeiderklasse i dag
2. sjokket - miljøbeskrivelsen sjokkerte det franske folket
3. de litterære kvalitetene - det direkte språket

Dessuten er det noe med det selvbiografiske preget. Det at historien faktisk er sann. 

Endelig fikk forfatteren selv slippe til orde, og det var en sjarmerende forfatter som smilte mye, dog beskjedent, men altså med et svært vinnende vesen. Vi publikummere ble temmelig overrasket da noe av det første Edouard Louis gjorde var å trekke frem mobiltelefonen sin og fotografere oss i salen. Han ønsket seg minner fra kvelden i form av et fotografi av oss tilhørere - og det før han skulle erfare at det å befinne seg akkurat der og da, sammen med Per Buvik og oss, skulle bli en meget magisk og spesiell kveld. Dagen etter reiste han til Bergen, hvor han skulle møte nye publikummere, og tilbakemeldingen jeg har fått fra folk som var der, er at dette ikke var et rørende møte i det hele tatt ... På litteraturfestivalen på Lillehammer fjetret han imidlertid nok en gang publikum sist fredag.

Edouard Louis´ bilde av oss tilhørere - som han twitret om dagen etter
(Foto: RMC)

Edouard Louis ønsket egentlig ikke at hans roman skulle bli en konstruksjon, men han innså underveis at dette var nødvendig for å beskrive virkeligheten slik han opplevde den. Antakelig for å unngå å falle ned i banaliteter, tenkte jeg mens jeg hørte ham snakke. 

Louis understreket at han i boka beskriver mennesker som ikke kjenner sannheten om sine egne liv. Romanen er ingen fiksjon, men historien om hans oppvekst. Moren pleide å si "Jeg er ikke rasist, men fargede og arabere er litt farlige ..." osv. Han trengte å legge inne en viss distanse i beskrivelsen av virkeligheten. Han jobbet hardt med  finne en passende form for historien. 

Smerten og lidelsen han opplevde i sin egen barndom gjorde at han fikk kontakt med virkeligheten på et annet plan. Det ble en annen form for persepsjon enn menneskene rundt ham opplevde - kanskje fordi han i større grad betraktet seg selv utenfra? Selv om barndommen var ulykkelig, betyr ikke det at det aldri skjedde noe bra. 

Målet med å gi hvert kapittel en tema-overskrift, var å få frem at alt egentlig bygget på de øvrige perspektivene. Vi kan ikke forstå moren uten å forstå maskuliniteten i samfunnet, fabrikken etc. Alt henger sammen og dette gir strukturen i historiene. 

Intens samtale mellom Edouard Louis og Per Buvik
(Foto: RMC)

Per Buvik ønsket å snakke om litterær kontekst, og gikk tilbake til Emile Zola (f. 1840 d. 1902) og hans roman "Germinal" fra 1885, som handler om hvordan arbeidere lever. Buvik påpekte at Edouard Louis også er influert av Simone de Beauvoir (f. 1908 d. 1986) og Pierre Bourdieu (f. 1930 d. 2002). Han har lært å akseptere at vi må lære å lide, lære å tåle smerte. Det er ingen forskjell mellom kunnskap, smerte og pine. Å lide lærte ham å skrive. Akkurat dette synes han er så vakkert! 

Per Buvik spurte: Hvorfor skriver du om klassereiser? Etter en liten historie om en kvinne som hadde foretatt masse ansiktsløftninger og som skrev om kosmetisk kirurgi - da hun fikk spørsmålet om hvorfor hun skrev om kosmetisk kirurgi, svarte hun "It just came to me!" - svarte Edouard Louis med et stort smil "It just came to me!" Latteren runget befriende gjennom salen. 

Louis ønsket å skrive en bok som kunne gi en følelse av gjenkjennelse til leseren. Han har bevisst brukt det personlige versus det objektive. F.eks. mener han at han har vært veldig fair i sin beskrivelse av faren, og at han ikke har vært særlig brutal. Når man er omgitt av vold, blir man slik selv. Hvis man ikke endrer strukturen som skaper volden, løser man ingenting. Moren er sjokkerende for leserne, men Louis mener at han egentlig kun gir et sosiologisk bilde av henne. Selv var han ikke det grann bedre enn de andre. Eddy - Edouard snakket om seg selv i tredjeperson når han viste til sin egen fortid - fornærmet også andre homofile, og det hjalp ikke at han selv var homofil. Dette kom av at han så veldig ville passe inn, være slik at de andre kunne godta ham. 

Lange køer av folk som ønsket at han skulle signere deres
bøker. (Foto: RMC)

Er det slik at den som gjør en klassereise alltid er dyktigere, mer sensitiv og bedre enn de andre som blir igjen? Det er mulig at denne beskrivelsen stemmer for noen, men for ham var det ikke slik. Han prøvde så hardt å passe inn. Han ønsket så veldig å bli en hardhaus, en sabla god fotballspiller, å være rasist som de andre etc. Man fjerner seg fra realitetene dersom man definerer seg selv som bedre enn de andre. Han håper selv at boka kan gi andre noen ideer og verktøy for å kunne flykte bort fra et miljø de slett ikke passer inn i. Men de fleste blir, klarer ikke å flykte, vet ikke hva som skal til. Dypest sett er hans roman en historie om stigmatisering av annerledeshet. Min egen refleksjon rundt det hele er at forfatteren er veldig streng mot seg selv, og at hans homofili nok gjorde det vanskeligere å bli værende i det homofobe miljøet, og dermed også mer nødvendig å flykte bort fra det for å kunne bli seg selv.

Edouard Louis snakket seg varm da han ivrig gjorde rede for homofobiens ulike former. I begynnelsen av boka er homofobien voldelig - i slutten av boka er den "bare" ord. Begge deler er homofobi, men det er en stor forskjell i hvordan dette kommer til uttrykk. Selv er han ikke i tvil om at han ville ha foretrukket å være homofil i Norge og ikke i Russland, der homofobien er massiv. Og også voldelig ...  

Edouard Louis (Foto: RMC)

Edouard Louis er i gang med sin andre bok nå, også den selvbiografisk. Selv foretrekker han å lese sanne historier. 

Per Buvik spurte om når Louis bestemte seg for å flykte? Louis understreket at det tok lang tid å bli glad for å ha flyktet. Sosiale strukturer kan ødelegge evnen til å flykte, og på et punkt kan evnen og viljen til å flykte bli en ødelagt drøm.

I tiden etter bokutgivelsen gjorde mange journalister undersøkelser for å finne ut om han løy. Han er sikker på at dersom han hadde kommet fra overklassen, ville de ha utvist diskresjon. Fordi han kom fra den lavere arbeiderklassen, viste de ingen hensyn og forfulgte moren hans og tok henne ut av det miljøet hun ferdes i for å finne ut om hun hadde en annen historie enn ham å fortelle. Selvsagt hadde hun det. Til slutt ble hun desperat og ønsket at sønnen skulle få dem til å holde opp, men dette var utenfor hans makt å få til ... 

Edouard Louis signerer bøker (Foto: RMC)

Forfatteren leste underveis høyt fra sin bok, og de sekvensene han hadde valgt ut, var på mange måter bokas tøffeste. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at vi var mange i salen som kjempet mot tårene under opplesningen.

Helt til slutt ble det åpnet for spørsmål fra salen, og selv brant jeg etter å spørre det kanskje enkleste spørsmålet av dem alle: Har du fremdeles kontakt med dine foreldre? Svaret på dette spørsmålet fikk jeg da jeg leste Finn Skårderuds intervju med ham. Han hadde lenge kontakt med sin mor, men hun klarte aldri å akseptere den han nå er blitt og oppfatter hans nye borgerlighet som et svik. Det at moren ikke aksepterer den han er blitt - en sannere utgave av seg selv enn alle de rollene han spilte i oppveksten, i håp om å passe inn - har det blitt vanskelig å holde på kontakten. I intervjuet skjønner vi også at kontakten med faren er brutt. Under intervjuet uttaler han følgende:

- Men jeg har spor av Eddy. (Edouard Louis)

- Du må ha noen psykologiske arr. (Finn Skårederud)

- Jeg tror jeg vil fortsette å være redd hele livet. Om jeg går alene om kvelden eller natten, er jeg alltid redd for å bli angrepet. Jeg ser meg over skulderen. Kvinner og homser kjenner til slikt. (Edouard Louis)

- Den største psykologiske arven er imidlertid sinnet. (Edouard Louis)


Etter bokbadet ble det boksignering, og jeg fikk selvsagt forfatterens dedikasjon i min bok. Dessuten tok jeg bilder av ham - bilder vi måtte ta om og om igjen inntil han var fornøyd selv (jeg fortalte nemlig at jeg skulle bruke bildene i et blogginnlegg om kvelden). Og selv må jeg si at jeg under hele bokbadet ble så rørt av forfatteren, fordi han viste all sin sårbarhet frem. Jeg kjente meg nesten helt hudløs mens forfatteren fortalte om sin oppvekst - og det var noe med kjemien mellom Edouard Louis og Per Buvik som virkelig stemte denne kvelden! Per Buvik var dyktig og han borret på de riktige og viktige stedene. En uforglemmelig kveld på Litteraturhuset ble dette!

Jeg gleder meg veldig til Edouard Louis` neste bok!

Foto: RMC