Ground Zero i New York

Ground Zero med Freedom Tower i bakgrunnen, New York (Foto: RMC)

Mannen min og jeg var i New York i påsken, og det er selvsagt ikke mulig å besøke denne byen uten å ta turen innom Ground Zero på Lower Manhattan. Dvs. det offisielle navnet er vel snarere  International Freedom Center. Uansett - i dette området ligger altså Freedom Tower og en rekke museer - med National September 11 Memorial & Museum som det mest sentrale (best kjent under navnet 9/11 Memorial, men som altså ikke må forveksles med et tilsvarende museum i Arizona). 

Vi valgte å besøke 9/11 Memorial. Det lønner seg å forhåndsbestille billetter på nettet, fordi man da slipper unna endeløse køer i den verste turistsesongen. Alternativt bør man være tidlig ute. (Linken til billett-bestilling finner du her.) Du kan lese mer om museet på Wikipedia.

Der hvor tvillingtårnene opprinnelig sto, er det i dag to bassenger - et sør og et nord. Rundt kanten på disse bassengene kan man lese navnene på dem som omkom i de aktuelle bygningene. 9/11 Memorial handler imidlertid ikke bare om dem som omkom i forbindelse med ødeleggelsen av tvillingtårnene, men også om Pentagon og det fjerde flyet som styrtet før det traff sitt bestemmelsesmål. Det er likevel ikke til å komme forbi at tvillingtårnene i World Trade Center har en sentral plass på museet - både pga. beliggenheten og pga. antall mennesker som omkom nettopp her. 

Fordi hendelsene i forbindelse med 11. september 2001 er så velkjente, nøyer jeg meg med å knytte noen kommentarer til bildene nedenfor. For øvrig kan jeg legge til at det fremdeles den dag i dag foregår hektisk byggeaktivitet i området, og flere tårn eller skyskrapere er planlagt oppført.

Fordi det var surt og kaldt og nokså grått den dagen vi var der, var det en egen
stemning rundt minnesmerket på Ground Zero - med de enorme vannanleggene
der hvor tvillingtårnene en gang sto. (Foto: RMC)

Hele tiden mange mennesker som kom og gikk. (Foto: RMC)

Slik så de ut ... tvillingtårnene i World Trade Center.
(Foto: RMC)

Den opprinnelige Manhattan skyline - slik den var før 11. september 2001.
I forgrunnen Brooklyn Bridge. Bilde fra utstillingen på museet. (Foto: RMC)

Nesten 3000 mennesker ble drept den dagen terrorhandlingene fant sted.
(Foto: RMC) 

Utstillingen var temmelig intens, der vi var omgitt av et konstant surr av
stemmer - autentiske opptak fra 11. september 2001. Det var umulig å
bevege seg gjennom gangene her uten å få en klump i halsen og kjenne
at tårene presset på. (Foto: RMC)

De opprinnelige veggene i tårnenes underetasjer står der fremdeles. Inne i
museet kunne vi bevege oss mellom de opprinnelige tårnene. (Foto: RMC) 

I tiden etter terrorangrepene hersket det mye tvil og spekulasjoner rundt hvem som
ble drept. Mange pårørende søkte desperat etter sine etterlatte, i håp om at de
skulle dukke opp i levende live ... Her fikk vi se noen av disse etterlysningene.
(Foto: RMC) 

"No day shall erase you from the memory of time." Virgil. Denne
veggen består av nesten 3000 keramikkfliser med forskjellige blånyanser i hver
eneste en av dem - hver av dem et symbol på hvert unike menneske som ble drept
akkurat denne dagen. (Foto: RMC)

Denne trappen blir kalt "The Survivors Stairs". Her
sto den også opprinnelig, og hele museet er konstruert for
at nettopp denne trappen skulle få stå - som et symbol
for en del mennesker som kom seg ut av bygningen
i tide, før den raste sammen. (Foto: RMC)

Et teppe mettet med symbolikk som er viktig for amerikanerne. (Foto: RMC)

En del av teppet inneholder bilder av alle dem som døde. (Foto: RMC) 

Bildene fra 11. september 2001 og dagene etter minner om et helvetes
forgård ... (Foto: RMC) 

Utbrente rekvisitter sto utstilt i museet - som denne brannbilen. (Foto: RMC) 

Mange besøkende fant seg en rolig plass for å ta stedet og stemningen inn -
gjerne etter å ha vært til stede på en eller flere filmvisninger i museet.
Her kunne vi høre overlevendes historier, og vi kunne også følge
oppryddingen og byggingen av minnesmerker m.m. (Foto: RMC)

Mange forvrengte deler av bygningsmassen viser hvilke krefter som har vært
i sving da bygningene raste sammen. (Foto: RMC) 

Minnesmerke på Ground Zero (Foto: RMC)

Vi hadde spesielt blitt anbefalt et besøk innom St. Paul´s Chapel -
en kirke som spilte en sentral rolle i forbindelse med
sørgetiden etter 11. september, slik vi har forstått det.
Kapellet var dessverre stengt pga. rennovering mens vi var der.
(Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Metropolitan Museum of Art i New York

- New York påsken 2015 (et overblikk)

Stig Beite Løken: "Skogen i tapetet"

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.) 

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper. 

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen. 

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre. 

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker. 

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete. 

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen. 

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte. 

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen. 

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs. 

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst til uttrykk når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken  overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt. 

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Utgitt: 2015 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217
ISBN:978-82-02-47990-9
Boka har jeg fått tilsendt fra forlaget

Stig Beite Løken (Foto: Lånt fra forlaget)

New York påsken 2015 (et første overblikk)

I motsetning til i Norge stopper ikke alt opp i New York "bare" fordi det er påske.
Her er en gjeng med barn på vei til skolen. (Foto: RMC)

Påskeferien i år tilbrakte mannen min og jeg i New York. Vi hadde til sammen en uke til disposisjon, og "jobbet" oss iherdig gjennom typiske turistattraksjoner som Ground Zero og 9/11 Memorial, noen av de største museums-trekkplastrene (MoMA, Guggenheim og Metropolitan), var oppe i høydene (Empire State Building og Rockefeller Center), i ulike bydeler (Brooklyn, Meatpacking District, Chinatown, Little Italy, Wall Street, Central Park - bare for å nevne noe) og spiste mye god mat. Er det noe New York og kanskje spesielt Manhattan er kjent for, så er det nettopp maten!

Jeg kommer i tiden fremover til å skrive noen reisebrev fra New York, men foreløpig nøyer jeg meg med å presentere et lite utvalg av bilder av menneskene vi så underveis. 

Enjoy!

Ved Battery Park på Lower Manhattan demonstrerte studenter mot et
regelverk de var uenige i. (Foto: RMC)

Kvinner i burka var faktisk et sjeldent syn på Manhattan. (Foto: RMC) 

En bokelsker besøker ikke New York uten å ta turen innom Strand Bookstore!
(Foto: RMC) 

"Think big!" Eller som vi stadig fikk høre under
vårt New York-opphold: "The more money you spend,
the more fun you get!" Vi opplevde prisnivået i New York
som høyt, noe vi ikke minst kan takke valuta-kursene for.
En ting er sikkert: skal man få litt ut av et New York-opphold,
nytter det ikke med et slunkent reise-budsjett ... (Foto: RMC)

Vi bodde på Times Square - midt i teater-distriktet - og her var det
musicaler og teater for en hver smak! (Foto: RMC) 

En gjeng med ungdommer ved Ground Zero (Foto: RMC) 

Tilstedeværelsen av politi var påtakelig. Men så opplevde vi også
New York som en meget trygg by! (Foto: RMC)

Utenfor Metropolitan - et museum man ikke kommer utenom når man er i
New York! (Foto: RMC)

Imponerende samlinger med kunst fra hele verden på Metropolitan. (Foto: RMC) 

Menneskene kommer tett på i en storby som New York - uansett hvor man
befinner seg (her fra Metropolitan). (Foto: RMC)

Mange mennesker på Metropolitan i en by hvor de virkelig kan
køavvikling! (Foto: RMC)

Langveisfarende på Metropolitan. (Foto: RMC)

På vei ut til Frihetsgudinnen og Ellis Island - med Manhattan skyline i
horisonten (Foto: RMC) 

Frihetsgudinnen (Foto: RMC) 

Ute på Ellis Island - dit immigrantene måtte innom for å bli vurdert før de
eventuelt (!) slapp inn i USA - her med en gjeng studenter som møttes for
fellesfotografering. Mottaket på Ellis Island ble nedlagt en gang på 1950-tallet.
(Foto: RMC) 

Mange stilige mennesker i New York! (Foto: RMC) 

En bar vi dumpet innom i Meatpacking District - og hvor hele barområdet
bugnet av gamle, avlagte BH-er ... (Foto: RMC) 

Chelsea Market - et eldorado for matglade mennesker! (Foto: RMC)

Et lite kryddermarked inne på Chelsea Market (Foto: RMC) 

Et koselig syn i de ellers så overfylte gatene, synes nå jeg ... (Foto: RMC)

Selfie-entusiasmen blomstrer i New York. Likevel var det så og si kun asiatene som
benyttet selfie-stenger. (Foto: RMC)

Pannekake-kulturen står høyt i kurs i USA! (Foto: RMC)

Brooklyn Bridge - et must å få med seg når man er i New York! (Foto: RMC) 

Brooklyn Bridge (Foto: RMC) 

I Williamsburg i Brooklyn (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Ground Zero i New York

- The Metropolitan Museum of Art i New York

"Birdman" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Filmen som fikk Oscar i kategorien beste film i år

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger. 

Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen. 

Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.

Scene fra filmen, etter at Mike Shiner har entret teatersettet.

Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.

Duket for rivalisering?

Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som på scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid. 

Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?

Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på. 

"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem. 

Det har sin pris å gjøre suksess på Broadway

Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ... 

En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi. 

Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl. 
Spilletid: 119 min.