"The Imitation Game" (Regissør: Morten Tyldum")

En film om et glemt matematisk geni fra andre verdenskrig

Litt om Oscar-nominasjonene

Det er ikke mange dagene siden årets Oscar-nominasjoner ble offentliggjort. Norsk filmweb.no har publisert en svært brukervennlig og god oversikt over alle nominasjonene, med klikkbare linker til de ulike filmene. Blant annet finner man her en liste over alle filmene som er nominert som beste film, og dette er: 

- American Sniper
- Birdman
- Boyhood
- The Grand Budapest Hotel
- The Imitation Game
- Selma
- The Theory of Everything
- Whiplash

Den eneste filmen jeg pr. i dag har sett, er - i tillegg til "The Imitation Game" - "The Grand Budapest Hotel" (som jeg dessverre ikke har fått tid til å blogge om enda). Det er imidlertid enda en stund til vinnerne skal kåres (22. februar 2015), så mye kan skje innen den tid ... Ambisjonene mine er i alle fall å se alle filmene og omtale dem her på bloggen min - før 22. februar. 

"The Imitation Game" er den filmen som har blitt nominert hele åtte Oscar-statuetter, fordelt på følgende kategorier:
- Beste film
- Beste regi (Morten Tyldum)
- Beste mannlige hovedrolle (Benedict Cumberbatch)
- Beste kvinnelige birolle (Keira Knightley)
- Beste adapterte manus
- Beste klipp 
- Beste produksjonsdesign
- Beste originalmusikk (Alexandre Desplat)

Litt om regissøren Morten Tyldum

Det er selvsagt ekstra morsomt at regissøren Morten Tyldum (f. 1967) er norsk! Hva dette gjør for vår norske selvfølelse, vi som aldri ellers pleier å kunne hevde oss i konkurransen om beste utenlandske film, er ikke lite! Tyldum har regissert "Hodejegerne" (2011), "Buddy" (2003) og "Varg Veum - falne engler" (2008). Alle nordmenn med litt mer enn gjennomsnittlig interesse for film, har selvsagt sett disse filmene! 

Skepsisen til hva teamet har fått til, tiltar etter som tiden går og resultatene uteblir ...

Om "The Imitation Game"

Denne filmen handler om den britiske matematikeren og kryptoanalytikeren Alan Turing (f. 1912 d. 1954). I følge Wikipedia regnes han som grunnleggeren av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens, dvs. at han fant opp forløperen til det vi i dag kjenner som digitale computere. Under andre verdenskrig jobbet han ved Government Communication Headquarters ved Bletchley Park, hvor han laget en dekodingsmaskin og bidro til å knekke tyskernes kodemaskin Enigma. Fordi kodene ble endret hver eneste dag, ble Enigma-kodene ansett for umulige å knekke. Turing innså at det ville kreve helt eksepsjonelle evner og kapasitet fra menneskehjerner - ja, egentlig var det en umulighet - for å regne ut alle de uendelig mange tall- og bokstav-kombinasjonene det var tale om. Avsløringen av Enigma-kodene ble avgjørende for utfallet av krigen. 

I filmen fremstilles Turing som et datageni og en nerd, som kun hadde tanke for faget sitt. Lettere Aspergersk må han også ha vært, fordi han åpenbart slet med de sosiale kodene, ikke forsto ironi og dessuten hadde problemer med humor. Dette holdt på å koste teamet dets eksistensberettigelse. Først etter at Joan Clarke (i Keira Knightleys skikkelse) ble med i gruppen og lærte Turing hvordan han skulle få de andre i teamet til å like ham og dermed ønske å samarbeide med ham, skjedde det store ting i gruppen. Dette skulle bli helt avgjørende for at oppdragsgiveren fremdeles skulle ha tiltro til dem og la dem få den nødvendige arbeidsro. Resultatene uteble ikke - riktignok som et kappløp med tiden og de knappe tidsfristene de fikk å jobbe ut fra. 

Noe så uvanlig som en skarp kvinne-hjerne kommer med på Alan Turings team.

I filmens åpningsscene har det skjedd et innbrudd hjemme hos Alan Turing. Året er 1952. To  politimenn dukker opp hjemme hos Turing, hvis leilighet fremstår som en eneste stor data-lab. Ingenting er stjålet, og dette får spesielt den ene politimannen til å fatte mistanke om at noe ikke er helt som det skal. Han finner frem til Turings mappe fra krigen, men der er det intet. Var han en spion? Tilfeldigheter fører til avsløringer om at Turing er homofil, og at innbruddstyven er en han har foretatt "usømmeligheter" med. 

Teamet jobber på spreng - også etter at de skjønner at en av dem er spion.

Under avhøret forteller Turing sin historie til politimannen, som skjønner at han i realiteten sitter overfor en krigshelt. Saken har imidlertid gått for langt, og er umulig å stanse - i en tid da homofili ble sett på som noe vederstyggelig og ikke minst straffbart. Den dømte fikk den gangen valget mellom kjemisk kastrasjon eller fengsel ... Uansett valg var man i grunnen fint ferdig som menneske i samfunnet etter en slik dom. Og så kan man bare gjette seg til alle lidelsene til de andre 49 000 homofile som har opplevd å bli domfelt pga. i sin legning i årenes løp England ...

Geniet Alan Turing konstruerer en maskin som skal være til hjelp for å
dechifrere Enigma-koden.

Det er en sterk historie som fortelles i denne filmen. En historie som tragisk nok er sann. Historien forteller blant annet hvilke konsekvenser det fikk å praktisere sin homofili. Samtidig gir filmen også Alan Turing en slags oppreisning for den urett som den gangen ble begått mot ham. Dessuten er det en historie om krigens paranoia, der man aldri kunne vite sikkert om nærmeste kollega var venn eller fiende. Regien, skuespillerprestasjonene - spesielt Benedict Cumberbatch´sin rolletolkning av Alan Turing, manus og klipp har dessuten bidratt til at historien fremstår som fengende og interessant. Uten å ha sett de øvrige filmene vil jeg anta at Benedict Cumberbatch har store muligheter for å vinne en Oscar for sin glitrende rolletolkning av det nerdete matematikkgeniet Alan Turing. Keria Knightly har nok ikke de samme mulighetene i sin birolle som Joan Clarke, kvinnen Alan Turing egentlig skulle gifte seg med, men vendte ryggen i siste liten. 

"The Imitation Game" går fremdeles på norske kinoer. Jeg anbefaler varmt å få den med seg!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Imitation Game" fikk en Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: The Imitation Game
Nasjonalitet: USA
Genre: drama 
Skuespillere: Benedict Cumberbatch (Alan Turing), Keira Knightley (Joan Clarke), Matthew Goode (Hugh Alexander), Rory Kinnear (Nick), Alllen Leech (John Cairncross), Mark Strong (Stewart Menzies) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Bjørn Stærk: "Ytringsfrihet"

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger. 

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene. 

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen. 

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge". 

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21) 

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener. 

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i. 

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det. 

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere. 
"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening. 

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.  

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til. 

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for. 

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte. 

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen. 

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil. 

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer. 

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man. 

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 129
ISBN: 978-82-8280-43-1
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv

Bjørn Stærk (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Knut Olav Amås - 4. april 2013 - Frie ytringers mørke sider - Er det ikke farlig å slippe til potensielt skadelige ytringer? Det kan være det, men alternativene til åpne ordskifter er verre. De fungerer ganske bra i praksis, fører sjelden til katastrofer. Men det forutsetter at man bekjemper virkelighetsforståelser og verdisyn som kan gjøre skade hvis mange tar dem på alvor.
Påstander bør være etterrettelige, urimelige tolkninger bør unngås. Men de kravene er ikke entydig enkle. For det finnes ikke enighet om hva som er urimelig, heller ikke om hva som er uomtvistelige fakta i enhver sak. Kampen om hva som er fakta, er også del av den politiske striden.
Jeg er enig med Bjørn Stærk, sannheter kan komme fra uventet hold: «De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.»- Morgenbladet v/Solveig Nygaard Langvad - 12. april 2013 - Ordet er fritt - Intervju med forfatteren - "– Sensuren er de systematiske hindringene. Når det er bestemte ideer som ikke slipper til i offentligheten så er det ikke nødvendigvis på grunn av et lovbrudd, men det kan kalles sensur likevel. Hvis du sier noe kontroversielt og enten får 10 000 kroner i bot fordi det er et lovbrudd eller blir hengt ut på en avisforside fordi det er for eksempel rasistisk eller blasfemisk, så er det siste alternativet kanskje mer skremmende. Resultatet kan bli det samme, at man ikke sier det, og da kan vi godt kalle det sensur. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt." (Artikkelen er dessverre skjult bak en betalingsmur.)
- Fri tanke v/Even Gran - 9. april 2013 - For eller mot ytringsfrihet? - Intervju med forfatteren - På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.
Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.
– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)

Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?" 

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 

Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv. 

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 

William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)

William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 

Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 

Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 

Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!

En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)

Ketil Bjørnstad: "Veien til Mozart"

To musikerportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham! Jeg har i årenes løp omtalt en rekke av Bjørnstads bøker på bloggen min.

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv. 

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patagonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet). 

Mozart- og Schubert-konsert på Schönbrunns orangeri,
Wien, desember 2014 (Foto: RMC)

Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min. 

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives. 

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det. 

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)

Mozart-statue i Salzburg, 2004
(Foto: RMC)

Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer. 

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess. 

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far? 

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne  Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var. 

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten. 

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg. 

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme. 

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste. 

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart. 

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ... 

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart. 

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien. 

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ... Og neste gang Tryllefløyten fremføres i Operaen, er jeg en selvskreven gjest!

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 428 
ISBN: 978-82-03-35764-0
Boka har jeg kjøpt selv.

Ketil Bjørnstad (Foto: Benedicte Ugland)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Toril Sæther - 5. oktober 2014 - Mozart-biografi med personlig vri - Ketil Bjørnstads biografi om Mozart er blitt like mye selvbiografi som biografi. Det er et vellykket grep. ... Bjørnstad skriver fra sitt eget ståsted. I annethvert kapittel veksles det mellom Bjørnstad og Mozart. Det fungerer godt, ikke minst fordi Bjørnstad har alle forutsetninger for å kunne skrive både personlig og klokt om Mozart, med sin bakgrunn som musiker, komponist og forfatter. I Bjørnstads penn blir dette også en bok om allmennmenneskelige temaer som barndom, oppvekst, kjærlighet, familierelasjoner og sorg – og hvordan alt kommer til uttrykk i musikken. ... Veien til Mozart er en klok, innsiktsfull, velskrevet og ikke minst humoristisk bok om Mozart, Bjørnstad, musikken og livet selv.
- Reading Randi - 6. november 2014 - Jeg er utrolig fascinert av Ketil Bjørnstad som forfatter, musiker og "tusenkunstner" - han overbeviser som skjønnlitterær forfatter, men også når han beveger seg på det biografiske området - jeg ble rent trollbundet da han i 1984 dro meg inn i Oda Kroghs forunderlige bohem verden. I denne biografiske betraktningsboken på Mozart gjør han en fin personlig vri på det hele - vi blir kjent med den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart gjennom Ketil Bjørnstads vei til han.
Veldig engasjerende skrevet. Bjørnstads første møte med Mozart i tidlige barneår, en mor som spilte han og en far som påskyndet det hele - var ikke en jublende suksess i starten - men etter hvert ble Mozart en viktig komponent i K. Bjørnstads liv, en sterk relasjon som har blitt livslang.
- Tine sin blogg - 22. mars 2015 - Ketil Bjørnstads romaner inneholder så mye mer enn en underholdende historie. Så uendelig mye mer.... Han gjør seg sine betraktninger med en innsikt, som for meg er levende og troverdig. Han skriver om det han kan, musikken og greier å formidle en kjærlighet til denne og til Mozart, som får meg til å sukke tungt når jeg leser. Han er optimistisk og morsom, og gir mange tidsbilder fra sin barndom som vi "litt" voksne, kan humre gjenkjennende til.
Oppbyggingen av romanen med veksling mellom de to historiene gjør den lett å lese. Han har et så vakkert språk at jeg satt med et fornøyd smil om munnen, selv når det ikke var morsomt.



Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.