På Blackwell´s i Oxford, England - Storbritannia (artikkel 25)

Blackwell´s i Oxford, England (Foto: RMC)

I mitt forrige innlegg om min (og min manns) rundreise i Storbritannia, skrev jeg om turen vår fra Dufftown til Oxford. Min tanke er å lage flere innlegg fra Oxford.

Det er veldig mange ting man kan gjøre i Oxford, og jeg skal ta for meg noe av det vi valgte å bruke tiden vår på. Blant annet hadde vi stor glede av å ta en turistbuss Oxford rundt, fordi dette ga oss et godt overblikk over byen. Noe av opplegget er jo at man kan hoppe av og på bussene etter eget forgodtbefinnende. 

Bare for å ha sagt det med en gang: som ihuga bokelsker reiser man ikke til Oxford uten å få med seg Blackwell´s! Jeg aner ikke hvor mange kvadratmeter denne bokhandelen disponerer, men det kan ikke være få. På dette tidspunktet tror jeg dette må ha vært den største bokhandelen jeg noen gang hadde vært inne i - men det var altså før Eldorado i Oslo - Nordens største bokhandel - ble åpnet. Kanskje noen av mine lesere vet hvilken bokhandel som er størst?

Underetasjen på Blackwell´s (Foto: RMC)

Jeg antar at det som sikkert er aller mest interessant, er antall hyllemeter med bøker ... 

Uansett - Blackwell´s er imponerende stor - mye større enn det relativt beskjedne inngangspartiet skulle tilsi. Og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at de hadde alt der - absolutt alt! Til og med en spennende DVD-samling med filmtitler knyttet opp til litteraturen, blant annet. 

Foto: TC

Jeg ble virkelig helt forgapt og vi brukte lang, lang tid inne i bokhandelen. Våre handleposer ble dessuten tyngre og tyngre ... 

Tidligere på turen hadde vi bla. vært i East Sussex og besøkt Monk´s House - Virginia Woolf og hennes manns sommerresidens i East Sussex (en sommerresidens de etter hvert brukte som sitt hovedhjem etter at leiligheten i London ble skadet under krigen), så noe av det jeg så etter var (for meg) ukjente Virginia Woolf-utgivelser. Dessuten havnet det ikke rent få DVD´er i posene våre - i tillegg til mye annet rart. 

Det er et skikkelig miljø rundt denne bokhandelen, med litteraturkvelder, forfattertreff etc. - slik vi er vant til også i våre hjemlige trakter. I og med at vi var der i sommerferien og dessuten ikke hadde veldig mye tid på oss, fikk vi dessverre ikke med oss noe. Men dersom du planlegger å reise til Oxford en gang, anbefales det å gå inn på Blackwell´s nettsider for å se om det skjer noe spennende mens du er der! For det er virkelig celebre gjester som kommer innom - f.eks. Jung Chang den 11. november i år!

Jeg deler noen flere bilder fra Blackwell´s-besøket nedenfor!

Utallige montere, bord og hyller med bøker (Foto: RMC) 

Litteratur om Oxford var selvsagt interessant!
(Foto: RMC)

Morsomme rekvisitter! (Foto: RMC)

Ikke overraskende var denne boka full av blanke ark! :-) (Foto: RMC)

Haugevis av "ta tre betal for to"-tilbud (Foto: RMC) 

Fra Dufftown i Skottland til Oxford i England - Storbritannia (artikkel 24)

Vakkert skotsk landskap (Foto: RMC)

I min forrige artikkel fra min og min manns rundreise i Storbritannia i fjor sommer, skrev jeg om maltwhisky-hovedstaden Dufftown. 

I denne artikkelen skal jeg bare helt kort si noe om hvordan vi kom oss fra Dufftown til Oxford i løpet av en dag. 

Veiene i Skottland er vesentlig dårligere enn veiene i England - først og fremst fordi de er så smale. Dette betyr at man bruker mye lenger tid på å komme seg gjennom Skottland, og veiforholdene kan nok på mange måter sammenlignes med store deler av Norges veier utenfor tettbebygde strøk. 

The Tormore Distillery, Skottland (Foto: RMC)

Avstanden fra Dufftown til Oxford hadde vi beregnet til noe i overkant av 80 mil, og vi hadde fått tips om at det lønte seg å kjøre via Perth og Glasgow selv om dette i luftlinje ikke var den korteste veien. Vi valgte likevel å følge dette tipset, og i all hovedsak gikk det veldig greit. Riktignok regnet det stort sett hele tiden, slik det mye godt gjør i Skottland om somrene, og vi måtte derfor avpasse farten ytterligere etter forholdene. Da hjalp det i alle fall at det var mye flott natur å se på underveis. Vi kjørte dessuten forbi ikke rent få destillerier. Ekstra moro når vi kjente igjen navnene, selvsagt. 

Skotsk landskap (Foto: RMC)

Inntrykket var i alle fall enormt mye grønn natur så langt øyet rakk - slik det jo blir i et land hvor det regner stort sett en gang og bestandig ... 

Vi var forespeilet at turen fra Dufftown til Oxford kom til å ta rundt ni timer, men til syvende og sist brukte vi nesten 13 timer. En ting var været, som satte en hel del begrensninger for hvor raskt det var forsvarlig å kjøre, men vi støtte også på et annet problem. Da vi nærmet oss Oxford, skjedde det nemlig en ulykke på motorveien. Et vogntog full av flunkende nye biler hadde fått skrens, og dermed flakset de nye bilene i alle retninger ... Hele motorveien måtte stenges av, og etter at all trafikk hadde stoppet fullstendig opp i en drøy time og vel så det, ble trafikken omdirigert. Om det var vi som ikke skjønte alt eller omkjøringen som var klønete skiltet, er ikke godt å si, men faktum er at vi brukte et par timer på den siste veibiten inn til Oxford - en veibit som under normale omstendigheter skulle tatt sånn ca. en halv times tid. 

Endelig skikkelige motorveier i England! (Foto: RMC)

Alle forsinkelsene gjorde at det var ganske sent da vi endelig kjørte inn til Oxford sentrum, og vi var derfor ikke helt klare for å lete livet av oss etter et passende hotell i en passende prisklasse. 

Vi valgte det første og beste hotellet vi fant  - et victoriansk hotell like i utkanten av Oxford - Cotswold Hotel. Et aldeles nydelig hotell, skulle det vise seg - særlig fordi vi fikk penthouse-rommet i øverste etasje, rommet som het Balliol. På dette hotellet hadde nemlig alle rommene helt spesielle navn. "Pene" priser var det også ... 

Cotswold Hotel (Foto: RMC)

Fordelen med å bo på Cotswold Hotel var at det bare var 10 minutter å gå inn til sentrum, og det gjorde at det var mulig å ta en pust i bakken i løpet av en lang dag. Ellers må jeg fremheve at servicen var upåklagelig og at maten var utsøkt! Virkelig et hotell å anbefale dersom man skal en helg til Oxford! Vi ble på dette hotellet i to netter ... 

For øvrig gjorde Oxford et solid inntrykk, men dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg! 

Nedenfor har jeg tatt med noen bilder fra Balliol-rommet vårt - penthouse-rommet på Cotswold Hotel!

Francesca Borri: "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria"

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette. 

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Syrias president Bashar al-Assad
(Foto: ukjent)

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ... 

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo (Foto: AP, The Telegraph)

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn. 

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Francesca Borri (Foto: ALESSIO ROMENZI)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine. 

Damascus (Foto: ukjent)

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ... 

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet. 

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper". 

Amin Maalouf: "Vi trenger mer enn
en identitet."

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter. 

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem. 

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Krigens uttrykk, slik den var i 2012.

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri. 

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom. 

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten  Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ...  De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ... 

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ... 

Francesca Borris´"I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå. 

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Utgitt i Italia: 2014 
Originaltittel: La guerra dentro
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Spartacus 
Oversatt:Kristin Gjerpe og Astrid Nordang
Antall sider: 196
ISBN:978-82-430-0915-8
Boka har jeg kjøpt selv

Francesca Borri (Foto: ukjent)

Andre artikler om boka:
- NRK v/Ingunn Rauk - Den eigentlege krigen er utanfor Syria  - 29. oktober 2014 - "– Det eg verkeleg ikkje kan akseptere er er det som skjer der ute, og då meiner eg hos redaktørane og avisene, seier Borri, som meiner måten medieindustrien dekkjer krig på er beint fram skammeleg."
- Dagens Næringsliv v/Eirik B. Traavik - 24. oktober 2014 - Ensomt vitne (bak betalingsmur)
- Klassekampen v/Åsne Seierstad - 1. november 2014 - Å vaske blod av potetene - Insisterende: Det er det dypt menneskelige som imponerer mest ved Francesca Borris «I krigen – et vitnesbyrd fra Syria».
- Vårt Land v/Olav Solvang - 29. oktober 2014 - Villig til å dø for krigens ofre - "I april var Francesca Borri den eneste utenlandske journalisten i Syria. Hun trodde hun skulle dø i bomberegnet."

Dufftown, Skottland - Storbritannia (artikkel 23)

Dufftown sentrum (Foto: RMC)

Jeg begynner omsider å nærme meg slutten på mine reisebrev fra en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg foretok i fjor sommer. 

Glo og René (foto lånt fra deres
nettside)

Dufftown er en bitte liten by i Moray, og regnes som maltwhisky-hovedstaden i Skottland. Dersom det ikke hadde vært for at mannen min hadde besøkt denne byen i sin ungdom og gjerne ville tilbake, vet jeg ikke om tilfeldighetene ville ha ført oss hit. For øvrig skulle vi akkurat denne dagen - en tirsdag - til Inverness, men fordi vi ikke fant denne byen særlig sjarmerende, bråsnudde vi og kjørte sørøstover mot Dufftown i stedet. Der ankom vi i kveldingen. 

I Dufftown tok vi inn på Morven Bed & Breakfast hos René og Glo. Egentlig hadde vi tenkt å bli der kun en natt, men da René fortalte at han pleide å arrangere whisky-smakinger med blindtest-konkurranser en gang pr. uke - hver onsdag - bestemte vi oss for å bli der i to dager. Det angret vi virkelig ikke på! René var dessuten svært behjelpelig med å finne spennende whiskysmakinger for oss - bl.a. på Aberlour. 

Whiskysmaking arrangert av René Morven (Foto: RMC)

Dufftown består grovt sett av én gate, og klokketårnet i enden av gata ble tidligere brukt som fengsel. I 2011 bodde det i underkant av 1 700 mennesker i Dufftown, så det er virkelig ikke store byen. En av de virkelig store happeningene i Dufftown er den årlige whisky-festivalen som finner sted på høsten. 

Selv om byen er liten, har den sine restauranter og butikker, sine puber og overnattingssteder. Dufftown er nemlig sentrum for turer til mange av de omkringliggende destilleriene i området - Speyside. Denne ruta inkluderes i The Malt Whisky Trail, og omfatter Dufftown og omegns syv destillerier. 

Whisky-regionene i Skottland

For øvrig kan du finne en liste over samtlige av Skottlands destillerier på denne Wikipedia-siden. Du kan dessuten lese mer om skotske whiskyer her. 

I tillegg til at vi dro på en arrangert whiskysmaking på Aberlour, reiste vi innom flere destillerier - bl.a. Glenfiddich og Balvenie. Alle severdigheter i området handler om whisky, whisky, whisky og atter whisky - i et land med 108 destillerier, om jeg ikke husker helt feil. Ikke alle destilleriene har sine egne merkevarer, men produserer sprit som brukes av andre produsenter (i blended whisky-varianter). 

Som kartet over Skottland viser, snakker man altså om whisky fra Highland, Lowland, Speyside, Campbeltown og Islay. Speyside  har flest destillerier og blant de mest kjente er Aberlour, Balvenie, Cragganmore, Glenfiddich og Glenlivet. Og generelt kan det vel sies - uten at jeg på noen måte skal fremstå som noen ekspert (for det er jeg langt fra) - at de mest "hårete" utgavene av single malt whisky, dvs. de whiskyene som har mest peat eller røyksmak, gjerne kommer fra øyene - Islay. Eksempler på dette er bl.a. Bowmore, Lagavulin og Laphroaig. Noen av de beste whiskyene jeg har smakt, kommer nettopp derfra - men så liker jeg kraftig smak når jeg skal kose meg med en god whisky. 

Dufftown og omegn

Det morsomme med å være i Dufftown er at mange av destilleriene ligger som perler på en snor langs en rute. Man trenger ikke å reise langt for å finne dem - og i sin ytterste konsekvens går det faktisk an å gå. Men det fordrer nok at man har litt mer tid enn hva vi hadde denne gangen. Drømmen om å komme tilbake til Dufftown under høstens whiskyfestival ble født på denne turen ... i tillegg til et ønske om å komme ut til øyene. Some day! Og skulle du som leser dette innlegget få lyst til å reise til Dufftown, anbefaler jeg virkelig Morven Bed & Breakfast - nesten nærmeste nabo til klokketårnet i den ene gata i byen - på The Square - med kontaktinformasjon morven at dufftown.co.dk - og vegg-i-vegg med stedets gourmet-restaurant.

Du kan lese mer om Dufftown her.

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra vårt opphold i Dufftown - med kommentarer. 

Enjoy!

Glenfiddich (Foto: RMC)

Glenfiddich (Foto: RMC) 

Godsaker in pre ... (Foto: RMC) 

I dette området har man vært plaget med landeveisrøveri av whisky-
transporter - på lik linje med pengetransportran her hjemme for 10-20 år siden.
Det er nemlig store verdier ute og ruller når whisky er i transit. (Foto: RMC)

Bussholdeplass i Dufftown - med et gammelt destilleri-apparat som "pynt". (Foto: RMC) 

Balvenie-destilleri (Foto: RMC) 

Bygninger med historisk sus like i nærheten av Dufftown (Foto: RMC)

Denne puben ligger i nærheten av Aberlour-destilleriet,
og er verdt et besøk. Om ikke annet så for å bla i den tykke, tykke
whisky-menyen! (Foto: RMC) 

Aberlour (Foto: RMC)

Chivas Regal er en blended whisky, og henter blant annet råvarene sine fra
Aberlour. (Foto: RMC) 

Dyrebare varer (Foto: RMC)

Så var vi klare for smaking på Aberlour (Foto: RMC)

Selv om det ikke var høysesong, hadde mange funnet frem til
Aberlour akkurat denne dagen (Foto: RMC)

To av de viktigste bestanddelene i whisky; bygg og torv/peat (som brennes
for å gi bygget sin karakteristiske røyksmak) (Foto: RMC)

Vi fikk også omvisning på Aberlour - her inne i selve destilleriet (Foto: RMC)

Onsdag kveld var vi klare for enda en smaking - nå i regi av René i Dufftown!
(Foto: RMC) 

Vi var ikke de eneste nordmennene som var til stede under smakingen.
(Foto: RMC) 

Utstyrt med smake-sertifikat må vite! (Foto: RMC)

Etter smakingen ble det konkurranse med blindtesting (Foto: RMC)

Og gjett hvem som vant? De to eneste tilstedeværende norske mennene - blant
annet min mann! Disse to var de eneste som fikk alle rett! Det var selvsagt
stor stas! (Foto: RMC)

"When I saw you" (Regissør: Annemarie Jacir)

Om livet i en palestinsk flyktningeleir i 1967

Regissøren Annemarie Jacir er palestinsk filmregissør og poet, og hun har vunnet en rekke priser for sine filmer.

I filmens åpningsscene befinner vi oss i en flyktningeleir i Jordan og året er 1967. Mange palestinere har mer eller mindre vært på flukt i nesten 20 år, mens Tareq og moren hans nylig har kommet til flyktningeleiren. 

Seksdagerskrigen er nettopp over, og både Gaza og Vestbredden er okkupert. De aner ikke hvor Tareqs far befinner seg. Det eneste moren og de andre flytningene i grunnen vet er at det ikke bare er å vende hjem igjen. Akkurat dette skjønner imidlertid ikke Tareq. Han savner hjemmet sitt, senga si, faren sin, vennene, livet sitt ... Han vil hjem!

Tareq forgår av kjedsomhet og det fullstendig meningsløse livet i flytningeleiren. Han er godt over middels begavet innenfor matematikk, men får ikke brukt evnene sine. Læreren på skolen i flytningeleiren opplever det trøblete å bli korrigert av Tareq når han selv regner feil, og han finner et påskudd til å kaste Tareq ut av klasserommet. 

Tareq var en gang en glad gutt med et helt vanlig liv.

For Tareq blir tilværelsen om mulig enda mer meningsløs, og beundrende følger han de tøffe unge mennene som trasker av gårde mot noe ukjent og spennende, bort fra den traurige flyktningeleiren, som ingen andre får forlate, og som daglig fylles opp av enda flere flyktninger. De unge mennene er motstandskjempere, og de trener seg opp til å bli soldater ute i villmarken. Tareq brenner etter å følge dem, men han er bare 11 år ... 

Etter et fortvilet opprør mot moren stikker Tareq av gårde. Målet er å komme hjem. Bare flaks redder ham fra den sikre død i ørkenen. En av motstandsbevegelsens menn finner ham nemlig, og bringer ham til treningsleiren. Der blomstrer Tareq opp. Gløden kommer tilbake i øynene hans, og livet har plutselig fått en mening. Motvillig lar lederen for soldatene Tareq få være med på treningen - inntil moren, som er fortvilet over at sønnen er borte, plutselig dukker opp i leiren en dag. Hun ønsker å få med seg sønnen tilbake til flyktningeleiren, men må til slutt gi tapt. Da velger hun selv å bli i leiren, der hun gjør nytte for seg ved å vaske og reparere klær. I mellomtiden hører de på radioen om israelske angrep på den flyktningeleiren de nylig forlot ... Målet er motstandskjemperne, som israelerne er overbevist om at befinner seg i flyktningeleiren. 

Palestinske frihetskjempere.

"When I saw you" er en sår historie om å miste alt man har i en krig, og om å finne en slags mening i tilværelsen når alt annet virker håpløst og uten retning. Mahmoud Asfa spiller 11 åringen Tareq med en fantastisk innlevelse, og hans rolletolkning alene bar faktisk filmen, som ble valgt ut som Palestinas bidrag til Oscar-utdelingen for beste fremmedspråklige film i 2013. Selv om den ikke nådde opp i denne konkurransen, har den mottatt en rekke priser - bl.a. prisen for beste arabiske film under Abu Dhabi International Film Festival. 

Mor og sønn

Motstandsbevegelsens menn og kvinner fremstilles i filmen som heroiske, men like fullt først og fremst som svært menneskelige med sine lengsler og drømmer. Dessuten står en stolt kultur i fokus for de sosiale samlingene rundt leirbålet. Filmen inneholder ingen krigsscener. 

Dette er en film jeg håper flere får med seg! Den gir et innblikk i en del av vår nære historie, den gangen Midtøsten-konflikten var i sin spede begynnelse. 

Filmen har nokså nylig hatt release på DVD. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lamma shoftak
Nasjonalitet: Palestina
Genre: Drama
Språk: Arabisk 
Skuespillere: Mahmoud Asfa (Tareq), Ruba Blal (Ghaydaa), Saleh Bakri (Layth), Anas Algarelleh (Mr. Nasser), Ali Elayan (Abu Akram), Ruba Shamshourn (Zain), Ahmad Srour (Touissant) og Firas W. Taybet (Majed)
Spilletid: 99 min.