Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)

Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 

Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)

Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 

Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)

Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 

Bokbordet (Foto: RMC)

De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 

Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

På kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)

Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)

Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:

"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)

Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)

Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:

67 bøker var nominert til Årets roman.

78 bøker var nominert i Åpen klasse.

23 av 67 romaner var krim.

28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.

28% av stemmene gikk til dokumentar.

13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!

Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)

Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.

Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)

Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 

De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)

Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."

Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    

Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 

Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."

Og med dette takker jeg for meg! Jeg har meldt meg ut av arrangementskomiteen og ønsker de gjenværende medlemmene lykke til videre i arbeidet!

Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin. 

Amin Maalouf: "Identitet som dreper"

Et essay om identitet, som burde vært pensum for våre politikere!

Amin Maalouf (f. 1949) har utgitt en hel del bøker, som alle har det til felles at de omhandler viktige spørsmål i livet; om å leve i eksil/være den som dro fra familie og venner, om å ha flere kulturelle bein å stå på, om opplevelsen av å være noe splittet fordi man står med et bein i hver leir osv. Jeg er på ingen måte noen stor Amin Maalouf-kjenner, siden jeg kun har rukket å lese fire bøker av ham så langt i mitt liv. Samtlige leste bøker er omtalt her på bloggen min. Selv om Amin Maalouf er en mesterlig forteller, noe som ikke minst kommer svært tydelig frem i hans romaner "Leo Afrikaneren" og "De forvillede", må jeg likevel innrømme at det er essayisten Maalouf jeg fremfor alt beundrer høyest. Hans bok  "Verden i ubalanse" hører til noe av det beste jeg har lest. 

I boka "Identitet som dreper" som utkom så tidlig som 1998 - en ambisiøs og kanskje litt skremmende tittel - starter forfatteren med å forsøke å definere hvem han er. Han er født i Libanon, oppdratt i den kristne tro, behersker arabisk, bor i Frankrike og skriver på fransk - og hvis han i tillegg trekker inn noen slektninger her og der med litt andre preferanser, så har han riktig mange elementer i sin person som danner mennesket Amin Maalouf. Han mener at man ikke kan være halvt det ene eller det andre. Derimot er man alt - alt på en gang. 

"Jeg har ikke flere identiteter, jeg har en eneste, og den består av alle de elementene som har formet den, ifølge en helt spesiell "dosering" som aldri er den samme fra person til person. 

Iblant, når jeg har avsluttet en uhyre detaljert beskrivelse av nøyaktige hvilke grunner jeg har for å gjøre krav på alle mine tilhørigheter, hender det at en eller annen kommer bort til meg, legger hånden på skulderen min og mumler: "Det var riktig av Dem å uttale dem slik De gjorde. Men hva er det De føler, i dypet av Dem selv?" (side 7-8) 

Dette spørsmålet avslører ifølge forfatteren et svært utbredt menneskesyn som er farlig. For det indikerer at det er en kjerne i alle mennesker som er uforanderlig, og som ikke påvirkes av noe annet som siden skjer i vedkommendes liv. Det er dette som f.eks. skaper frykt kanskje spesielt for muslimer - at det skal bli "for mange av dem", og at enhver muslims drøm er å innføre sharia-lovgivning i det landet de har valgt å bosette seg i. Når slike holdninger får rotfeste, blir det vanskelig å oppdage hvert unike menneske, som er seg selv - på godt og vondt. 

Det er nærliggende å trekke inn hetsen vi har opplevd mot Faden, den unge kvinnen som førte an da tusenvis av muslimer valgte å demonstrere mot muslimske ekstremister i Oslo sentrum for en drøy uke siden (i slutten av august 2014). For ikke å snakke om Hadia Tajik tidligere denne siste uka (i begynnelsen av september 2014) ... Til og med norske skeptikere har gått ut mot begge disse kvinnene og hevdet at egentlig - i dypet av seg selv - så ønsker de sharia-lovgivning i Norge. Fordi man åpenbart tror at alle muslimer er bundet sammen i en slags hemmelig orden og egentlig ønsker å overta landet vårt. Dessuten har man satt likhetstegn mellom en bitte liten del av deres identitet, blåst den opp til det ugjenkjennelige og definert dette som sannheten om hele personen. Som om vedkommende ikke hadde evne til selvstendig tenkning selv. Det er til å få grøsninger av!

Samtidig som en kompleks identitet kan gjøre at man får mange bein å stå på, kan den også forsnevre synet på mennesket man har foran seg. Det viktigste et samfunn kan legge opp til er at man får lov til å være alt man er - uten å måtte velge. Dersom man tvinges til å velge, fordi dette er den eneste måten man kan bevare sin egenart på, kan det bli farlig. For fundamentalistiske islamister har religionen blitt den eneste tilhørigheten man har valgt, og i verste fall kan dette skape terrorisme og mordere, mener Maalouf. 

Om det å være kristen og araber skriver Maalouf på side 19:

"Men det må også sies at det  både være arabisk og kristen er en svært spesiell situasjon. Man tilhører en absolutt minoritet og det er det ikke alltid lett å leve opp til. Man blir dypt og varig merket av det, og for min del vil jeg ikke benekte at det har vært avgjørende for de fleste av de valg jeg har måttet treffe i mitt liv; også det å skrive denne boken. 

Hvis jeg således betrakter hver av disse delene av min identitet separat, føler jeg nærhet til godt og vel halvdelen av alle mennesker, enten gjennom språk eller religion. Hvis jeg derimot ser de samme to kriteriene under ett, står jeg overfor det som er min særegenhet. 

Jeg kunne betrakte alle tilhørigheter på samme måte: det faktum at jeg er fransk er noe jeg deler med rundt seksti millioner andre personer, det at jeg er libanesisk deler jeg med åtte til ti millioner, hvis jeg regner med diasporaen. Men hvor mange andre enn jeg er både franske og libanesiske? Aller høyst et par tusen.

Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet."

Identitet redusert til kun én tilhørighet er det som i følge Maalouf får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant susisidal holdning, som i verste fall kan forandre dem til mordere og morderes medløpere. Et forvrengt verdensbilde følger som regel med. Man er kun opptatt av sin ene tilhørighet og evner ikke å sette seg inn i hvordan "de andre" har det. 

Hva er det som gjør at Vesten under kristendommens dominans har vist seg å være så fornyende rent samfunnsmessig, mens landene som er dominert av islam har vist den motsatte utviklingen? Man kan vel ikke akkurat si at kristendommen tradisjonelt har vært en tolerant religion, jf. inkvisisjonen, tvangskristning, kolonialisering av den tredje verden etc. Sånn sett kan man faktisk hevde at moderniseringen har skjedd på tross av kristendommen, fordi kirken har strittet imot nær sagt et hvert fremskritt, men har måttet gi seg til slutt. Mens islam tradisjonelt sett har vært en svært fredelig religion, og hvor både kristne, jøder og muslimer har levd i fredelig sameksistens i århundrer mange steder i verden. Mens det altså i dag er motsatt ... Hvorfor? Kan det være at trusselen fra Vesten eller all den amerikaniseringen vi står overfor, gjør at store folkegrupper finner én felles identitet - som muslimer? Slik at det blir et "vi" og "dem", og at "de andre" oppleves som truende for deres eksistens og derfor må motvirkes? 

"Jeg slutter meg altså ikke til den gjengse oppfatningen som er så utbredt i Vesten, og som av bekvemmelighet anser den muslimske religion som kilden til alt det vonde man lider i de samfunn som bekjenner seg til den. Som jeg tidligere har hevdet, tror jeg heller ikke vi helt kan skille mellom en trosretning og skjebnen til dens tilhengere. Men det forekommer meg at religionenes innvirkning på menneskene altfor ofte overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen." (side 55)

Det er enkelt å tolke sin religion i toleransens og åpenhetens ånd når det går godt i samfunnet, mens det motsatte blir tilfelle når det går litt dårligere. Antakelig tilspisses dette ved at Vesten har hatt tilgang til mye mer velstand enn hva den muslimske verden tradisjonelt har hatt. 

"Når jeg snakker om samfunnets innvirkning på religionen, tenker jeg for eksempel på at når den tredje verdens muslimer går så voldsomt løs på Vesten, så er det ikke bare fordi de er muslimer og Vesten er kristent, men også fordi de er fattige, undertrykte og forhånede, mens Vesten er rikt og mektig. Jeg sa "også", men mente egentlig "fremfor alt". For når jeg ser på dagens militante muslimske bevegelser, er det lett å fornemme påvirkningen fra sekstiårenes fokusering på den tredje verden, både i retorikk og resonnement. Men jeg leter forgjeves etter en bakgrunn i islamsk historie. Disse bevegelsene er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tid, med dens spenninger, forvrengninger, skikker og skuffelser." (side 58)

Maalouf trekker også frem menneskenes hang til å skylde på andre. De forskjellige folkegruppene har drevet med dette i all tid. Ekstremisme er et veldig nytt fenomen, og det er i første rekke nasjonene - ikke religionen - som har regjert i de muslimske Middelhavsområdene (side 71).  

Idet boka nærmer seg slutten kommer Amin Maalouf inn på hva som skal til for å skape et sunt samfunn hvor det er plass til alle. Det handler om å anerkjenne flere tilhørigheter innenfor et nasjonalt kollektiv - både språklige, religiøse, regionale m.m. - fordi dette kan bidra til avspenning og et sunnere forhold mellom de ulike befolkningsgruppene. Det skal imidlertid lite til før tiltak kan få den motsatte effekten, nemlig at man lager ghettoer for enkeltgrupper, ikke integrering slik meningen var. Dessuten må man for all del unngå systemer som oppfattes diskriminerende, fordi man da bare erstatter en urett med en annen. Dette kan igjen føre til ytterligere splittelse.

"Hvis vi vil redusere ulikheter og spenninger som skyldes rasemessige, etniske eller religiøse forskjeller, finnes det bare én fornuftig og hederlig vei, nemlig å virke for at hver borger skal behandles som en hel borger, uavhengig av hvilke tilhørigheter han måtte ha. Det er klart at slike vyer ikke kan bli til virkelighet over natten, men det er ingen grunn til fortsatt å gå i motsatt retning." (side 127)

Mens jeg leste Maaloufs bok måtte jeg hele tiden minne meg om at boka ble skrevet i 1998 - lenge før 11/9, lenge før valget av den fargede presidenten Omaba, før internett virkelig tok av, før den arabiske våren ... Mitt inntrykk er at han - når han skuer fremover - nesten er profetisk. Vi har fått mer terrorisme, men USA har fått sin fargede president! Tittelen - Identitet som dreper - har dessuten fått en "dypere" mening ... Ikke til å undres over at Amin Maalouf i de senere år har vært en yndet foredragsholder om identitet - basert på sitt essay "Identitet som dreper". 

Jeg ønsker sterkt og inderlig at flere skal få øynene opp for denne boka, som fremdeles er lett tilgjengelig og inneholder en rekke almenngyldige synspunkter. Boka burde være pensum for alle som skal bekle offentlige stillinger - og kanskje for politikere spesielt! Jf. den fordummede debatten som har funnet sted rundt Hadia Tajik og Faden i de siste par ukene. Amin Maalouf er ikke bare en meget klok mann, men han har i aller høyeste grad brukt sin helt spesielle bakgrunn til å berike verden med sine bøker! 

"Identitet som dreper" er en tankevekkende, lærerik bok som man bør lese langsomt, for å klare å fordøye det han kommer med underveis. Og dersom vi tror at det er religionene som har ansvar for de verste katastrofer som har rammet menneskeheten spesielt i det 20. århundre, så tar vi altså feil. Det beste med hele boka er at forfatteren aldri velger side eller legger skylden på noen av partene. Og jeg får ikke inntrykk av at det er fordi han av prinsipp vil unngå å velge side. Derimot viser han hvordan det ene påvirker det andre, slik at det i dag er umulig å si hva som kom først - høna eller egget ... Den eneste farbare vei er anerkjennelse av ulikheter for å oppnå tillit og respekt på tvers av etnisitet, religion, nasjonalitet, språk etc. Når tillit og respekt er på plass, kan man også snakke sammen på et høyere nivå og være i posisjon til å kritisere det hos hverandre som er mindre bra, uten å bli oppfattet som nedlatende eller respektløs.

Jeg avslutter denne omtalen med et sitat fra side 48 i boka:

"Da må jeg imidlertid minne dem om at de verste katastrofer det tjuende århundre har sett, som despotisme, forfølgelse og tilintetgjørelse av all menneskelig frihet og verdighet, ikke kan tilskrives religiøs fanatisme, men tvert imot en fanatisme som enten angrep religionen, som marxismen, eller vendte den ryggen. som nazismen og en del andre nasjonalistiske doktriner. Det er riktig at det etter 1970-årene ser ut til at religiøs fanatisme virkelig har tatt en dobbel munnfull for å ta igjen de andres forsprang, men den har ennå langt igjen. 

Det tjuende århundre har lært oss at ingen enkelt lære per definisjon er frigjørende. Alle kan skli ut, alle kan være fordervet, alle har blod på hendene, såvel kommunismen, liberalismen, nasjonalismen, alle verdensreligionene, eller sågar sekularismen. Ingen har monopol på fanastisme, ei heller på humanisme."

Måtte forlaget sørge for at Maaloufs sakprosabok "Korstogene sett fra arabernes side" igjen ble tilgjengelig for det lesende publikum!

Utgitt: 1998
Originaltittel: Les identités meurtrières
Utgitt første gang på norsk: 1999
Forlag: Pax
Oversatt:Per E. Fosser 
Antall sider: 137
ISBN:  82-530-2528-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Amin Maalouf (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka og forfatteren m.m.:
- Aftenposten v/Per Kristian Haugen - 10. desember 2008 - Vi trenger mer enn én identitet
- Dagbladet v/Lill Salole - 6. november 2013 - Identitet som dreper eller beskytter - "FOR Å SKAPE trygge identiteter som beskytter må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst. Som Amin Maalouf skriver i sin bok «Identitet som dreper»: «Hvis ikke disse personene får leve ut sitt mangfold av tilhørigheter, hvis de evig og alltid skal oppfordres til å velge leir, kalles til å finne sin plass i stammens rekker, ja, da er det grunn til å frykte hvordan det skal gå i verden»."
- Dagen v/Kari Fure - 11. januar 2008 - Når identitet blir livsfarlig - "Hvis man fullt ut aksepterer sitt eget mangfold, er det en berikende og frodig opplevelse, sier Maalouf."
- Blend - Norges flerkulturelle magasin v/Shazia Sarwar - 2. februar 2007 - Omtale: "Identitet som dreper" - "Boka burde være obligatorisk for alle i det moderne vestlige samfunn og også verden for øvrig. Maalouf sine kunnskaper og analyser kan bidra til å øke forståelse mellom forskjellige etniske grupper og nasjoner. Det beste med boken må være at den verken er belærende eller sytende. Den forteller ikke at noen har rett og andre feil. Det den viser er hvordan menneskets oppfatning av sin identitet henger sammen med den hverdagen han lever i. Har du oppfattelsen av at noen angriper en bestemt del av din identitet vil du forbinde deg mer med akkurat den delen. I dagens verden kan vel dette godt sies om muslimer og oppblomstringen av konservativt islam."

Chimamanda Ngozi Adichie: "Kvelningsfornemmelser"

Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned. 

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ... 

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved  henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ... 

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Thing Around Your Neck
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Mona Lange 
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-05-40308-6
Boka har jeg kjøpt selv.

Andre omtaler av novellesamlingen:

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 18. november 2009 - Friskt og fandenivoldsk fra Nigeria

- Aftenposten v/Ingunn Økland - 17. november 2009 - Fryktløse noveller

- Dagbladet v/Thomas Marco Blatt - 30. november 2009 - En hang til å forskjønne etnisk herkomst - Cimamanda Ngozi Adichie har levert en konfliktfylt novellesamling

- Bloggeren Karin på bloggen En verden full av bøker - 24. april 2010 - Ujevn novellesamling: Kvelningsfornemmelser

- Bloggeren Åslaug på bloggen Min bok- og maleblogg - 14. april 2012 - Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser

Møte med Siri Hustvedt på Litteraturhuset 3. september 2014

Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Et lekent og sprudlende møte med norsk-amerikanske Siri Hustvedt!

Den 3. september i år fikk Litteraturhuset besøk av en gjenganger - nemlig Siri Hustvedt, forfatteren av blant annet romanen "Denne flammende verden" (link til min omtale av boka, som tidligere i år utkom på Aschehoug forlag). Dette er en roman som har fått alle Siri Hustvedt-kjennere til å omtale den som hennes aller beste så langt. Jeg fikk ikke med meg eksakt hvor mange ganger tidligere Hustvedt har vært gjest på Litteraturhuset, men det skal ikke ha vært helt få. Blant annet var hun der i fjor, sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster. Selv tilhører jeg dem som har fulgt forfatterskapet til Paul Auster (link til mine bloggomtaler av hans bøker) i atskillig flere år enn Siri Hustvedts forfatterskap (link til mine bloggomtaler av hennes bøker). Mens jeg så og si har lest nesten rubbel og bit av det Paul Auster har skrevet, har jeg fremdeles en del bøker igjen før jeg har kommet meg gjennom alle Siri Hustvedts bøker. Akkurat det er jeg likevel ikke lei meg for, fordi det betyr at jeg har mye å glede meg til! 

Fra Litteraturhusets program (faksimile)

Det lønner seg definitivt å være tidlig ute når en så profilert forfatter som Siri Hustvedt ankommer Litteraturhuset! Det var jeg denne gangen, og dermed sikret jeg meg ikke bare plass i selveste Wergelandssalen på Litteraturhuset, men jeg satt at på til bare fire benkerader fra forfatteren! For øvrig i godt selskap med flere venner - blant annet bloggerne Silje, Nora og Miriam. De fleste som besøkte Litteraturhuset denne kvelden, måtte for øvrig nøye seg med å sitte i en av de andre salene og se det hele på storskjerm. Hele tre saler var nemlig fylt i tillegg til hovedsalen! Hustvedt ble bokbadet av journalisten og litteraturkritikeren Kåre Bulie. 

Hele fire saker var fulle under Siri Hustvedt-
arrangementet på Litteraturhuset! (Foto: RMC)

I "Denne flammende verden" er det en kvinnelig kunstner som står i sentrum, nemlig Harriet Burden. Leende påpekte Hustvedt at hun tidlig skjønte at historien ikke kunne bæres av Harriet alene, for da ville "leseren brenne opp". I boka har hun gitt fortellerstemmene til flere av dem som sto Harriet nær mens hun levde, og sammen tegner disse stemmene eller personene et fragmentert bilde av den avdøde kunstneren Harriet Burden. Alle med utgangspunkt i sine ståsteder, med de fallgruber som hele tiden er til stede for at man både misforstår og eksternaliserer egne "greier" over på den andre. 

Vanligvis leser ikke Siri Hustvedt anmeldelser av egne bøker, men denne gangen har hun lest mengder av dem. Inntrykket vi tilhørere ble sittende med var at dette hadde vært fornøyelig lesning! Er det i det hele tatt noen som har mislikt boka? "Denne flammende verden" er riktignok en krevende bok, kanskje først og fremst fordi den ikke inneholder en kronologisk handling eller de vanlige dialogene vi er vant til innenfor roman-genren. Dersom det ikke hadde vært for at hovedpersonen er fiktiv, ville boka neppe hørt inn under roman-grenren, bare for å ha nevnt dét.

I romanen inviterer Harriet Burden i første omgang Hess til å være med på et prosjekt. Eksperimentet består i å finne ut hva som skjer dersom en mann presenterer kunsten hennes. Vil kunstverket da få en høyere verdi, og bli bedre ansett i kunstmiljøet? Hustvedt trekker paralleller til når man får vite at et maleri av van Gogh likevel ikke er malt av ham. men av en av hans elever. Dette vil medføre at verdien av maleriet synker vesentlig - ikke fordi maleriet i seg selv med ett blir dårligere, men fordi det betyr noe hvem som har malt det. Hustvedt mener at det er noe av det samme som skjer når det er en kvinne som står bak et kunstverk. Det blir ikke like høyt aktet som dersom det var en mann som sto bak. 

Samtidig som Siri Hustvedt opplyser at hun har skrevet om kunst, er hun snar til å påpeke at "Denne flammende verden" egentlig ikke handler om kunst eller er et sosiologisk studium av kunstmiljøet i New York. Bruken av kunst er bare et grep for å få frem karakterene i boka. 

Harriet Burden blir i romanen beskrevet av flere personer med hver sine skiftende perspektiver. Det er dette som er historien. Gjennom dette fortellergrepet ønsker Hustvedt å få frem at vi ikke er passive observatører, men at vi er aktive i vår persepsjon og fyller inn tomme rom med egne preferanser. Hun fortalte at hun blant annet har eksperimentert med å sitte foran flere malerier i 1-2 timer, dypt konsentrert. Det skjer noe med opplevelsen av et maleri når man har sittet foran det i dyp konsentrasjon i et par timer. Man begynner å se ting man ikke ante var der. Det skjer "amazing things", understreket Hustvedt. 

Siri Hustvedt er svært fascinert av Kirkegaard, men er også av den oppfatning at han har/hadde en defensiv oppfatning av eget ansvar for det som skjedde rundt ham. Hun er også inne på den kvinnelige filosofen Cavendish. Hun ble først berømt 300 år etter sin død. Mens hun levde var hun svært overbevist om at hun kom til å bli berømt en gang, men samtiden lo av henne og tok henne ikke på alvor. I dag innser man at hun var forut for sin tid og et stort geni. Var det fordi hun var kvinne at hun ikke ble hørt i sin samtid? Hustvedt mener at det er svært sannsynlig. For øvrig trekker Hustvedt frem impresjonistene , som i sin samtid ble ansett som klisjéfylte og som derfor møtte massiv motstand i kunstmiljøet på 1800-tallet. I dag er vi ikke i tvil om at dette er stor kunst.

Etter Harriet Burdens død dukker det opp en viss interesse for henne. Kvinnen som først og fremst ble betraktet som kunsthandleren Felix Lords kone, og som i den sammenheng var mer en celebritet enn en virkelig berømt person. Hustvedt forklarer forskjellen mellom begrepene "celebrity" og "fame". Fame/berømt er noe man er når man blir gjenkjent for noe man har gjort, men for å være celebrity/celebritet trenger man ikke å ha gjort noe som helst, men er kjent for sin personlighet eller image eller som konen til en som har gjort noe spesielt. Harriet Burden var uten tvil først og fremst en celebritet, fordi hun hadde fått tre menn - de tre maskene - til å stå bak hennes egen kunst. Offentligheten kjenner henne ikke som den kunstneren hun faktisk er. 

Deretter gikk Hustvedt over til å beskrive de tre maskene. Anton Tish - den første masken - var en hvit mann som nettopp hadde kommet ut fra universitetet. Ingen ville imidlertid kalle ham "hvit mannlig kunstner". Han var kunstner og ferdig med det! Den andre masken - Phineas Q. Eldridge - var ikke bare farget, men også homofil. Slik man f.eks. omtaler kvinnelige kunstnere som nettopp dét - "kvinnelig kunstner" - er også det at man er farget og har en homofil legning noe som trekkes frem - "homofil kunstner", "farget kunstner" etc. Nettopp denne doble "grunnen" til å diskriminere Eldridge var en del av Harriet Burdens eksperiment. Den siste masken var kunstneren Rune, en mer etablert kunstner. 

Siri Hustvedt i samtale med Kåre Bulie (Foto: RMC)

Siri Hustvedt tok frem et tankeeksperiment for å illustrere hva hun tenker med hensyn til persepsjon. Hvis vi tror at vi først drikker en 100 dollar-vin og deretter en 10 dollar-vin, er sannsynligheten for at vi får større glede av det første glasset meget stor. Det betyr ikke at vi alle er idioter. Det er bare slik ting fungerer. Hun sammenligner dette med placebo, og understreker at det er noen psykologiske faktorer som spiller inn. Det er noe av det samme som skjer med kvinnelige kunstnere og hvordan vi vurderer dette - bevisst eller ubevisst. Det er derfor det er viktig å snakke om dette, fordi dette vil gjøre oss mer bevisst på det som skjer. Og det vi er bevisst på, kan vi faktisk gjøre noe med - i motsetning til det vi tenker i ubevisstheten. Det er vi jo ikke en gang klar over at vi tenker, det går på automatikken. (For øvrig kjernen i alt som har med kognitiv coaching og kognitiv terapi, bare for å ha nevnt det!)

Boka er full av ironi. Hustvedt ønsket å skape en stemning som skulle få leseren til å tenke "tuller han?", "er det seriøst?". Akkurat dette grepet koste hun seg med under skrivingen av boka. 

Deretter kom Siri Hustvedt inn på feminine og maskuline trekk ved hovedpersonen. Harriet Burden er en stor kvinne - hele 187 på sokkelesten. Når hun kalles Harry, har dette sammenheng med at det var nettopp dette faren kalte henne i oppveksten. Som om hun var den sønnen han aldri fikk og inderlig hadde ønsket seg ... Harriet har også en hel del maskuline sider, i tillegg til sin fysiske størrelse. Hun er ambisiøs og ønsker fremfor alt anerkjennelse - ikke kjærlighet. I dette skiller hun seg sterkt fra de typiske kvinnelige hovedrolleinnehaverne innenfor litteraturen. 

11/9 er nevnt i boka. Siri Hustvedt påpeker at all den tid handlingen er lagt til New York og blant annet foregår i 2001, er det helt umulig ikke å komme inn på dette. Harriets elsker Bruno snakker om dette fordi han (med flere) opplever at denne terrorhendelsen påvirker kunstmarkedet brutalt. 

Ingen tvil om hva som var kveldens
hovedattraksjon på Litteraturhuset
3. september 2014! (Foto: RMC)

Siri Hustvedt snakket og snakket under intervjuet, og trengte vel strengt tatt ikke noen spørsmål fra Bulie for å strukturere bokbadet av seg selv. Selv opplevde jeg intervjueren som litt slapp og mindre engasjert enn hva jeg er vant til når jeg er på Litteraturhuset. Men ett spørsmål glitret han til med, og det var spørsmålet om Hustvedt har fått noen reaksjoner på boka som har overrasket henne. Ja! svarte Hustvedt. Noen kritikere har gått inn i historien i boka og tatt side med noen av karakterene i boka, mens de f.eks. har forkastet Harriet Burden som usympatisk. Da har hun blitt sittende nokså forundret tilbake ... Hun trodde vel at litteraturkritikk handlet om noe annet ...

"Denne flammende verden" er nominert til Man Booker Prize i år. Langlisten ble offentliggjort 23. juli i år, mens kortlisten vil bli publisert 9. september - altså førstkommende tirsdag. Vinneren kåres den 14. oktober i år. (Hvis du ønsker å følge en blogger som bl.a. har Booker-prisen som et sentralt element på sin blogg, kan jeg anbefale Clementines Har du lest-blogg og hennes Booker-pris-innlegg.)

Da Hustvedt fikk vite om nominasjonen, var den første tanken som slo henne: Dette ville Harriet blitt så glad for å høre! Hustvedt lo av seg selv da hun sa dette, samtidig som det sier mye om hvilken betydning det har å leve side om side med en egenskapt, fiktiv figur i en roman over så lang tid. Til slutt blir personen nesten virkelig for forfatteren. 

Hustvedt påpeker at når man får høre om kvinner som gjør det stort innenfor et eller annet felt, så går hun selv ofte i fellen med å vurdere utseendet på vedkommende først. Dette kan noen ganger komme i veien for selve prestasjonen. Det er vanskelig å tenke seg at en flott kvinne med store pupper og timeglassfigur faktisk (også) er intelligent. Sånn sett mener hun at rynker er bra for karrieren, og ler hjertelig av denne kommentaren. 

Mot slutten av intervjuet kom Hustvedt inn på at en kjær hobby for henne er tegning. Dette gir mye glede. Kunstverdenen er nok litt redd denne boka. I alle fall er den tidd ihjel i kunstnermiljøet i New York. Det har for øvrig ikke vært hennes mening å gi kunstnermiljøet et spark. Dette er et miljø som drives av menn med mange penger, og hennes meninger er kun én stemme i debatten. Det er mye materiale i fotnotene i romanen hennes for den som er interessert. Her finner man blant annet henvisninger til kilder hun brukte da hun gjorde research til boka. 

Boksignering med Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Siri Hustvedts hovedmål med boka, i tillegg til at hun har lekt og kost seg mens hun konstruerte plottet, har vært å bryte stereotype oppfatninger - blant annet om at det ikke skal være mulig både å være emosjonell og intelligent. Det er nemlig fullt mulig!

Da forfatteren ble takket av av arrangøren, var meddelelsen til Siri Hustvedt klinkende klar: "You are welcome back - whenever you want!" 

Og dermed var en fantastisk litteraturkveld over - en kveld da alle i salen satt helt fjetret og hørte på alle Siri Hustvedts kloke ord og tanker. En kvinnelig forfatter som tross sine rynker fremdeles er utrolig flott - uten at jeg et øyeblikk betviler at hun er både intelligent og et følelsesmenneske av rang!

Etter bokbadet ble det selvsagt boksignering, og jeg fikk faktisk anledning til å samtale noen setninger med forfatteren før det var nestemann i køen sin tur å få signert sitt eksemplar av en Hustvedt-bok. Mitt eksemplar av "Den flammende verden" lå dessverre gjenglemt hjemme, og jeg så meg derfor nødt til å kjøpe en ny bok, selv om jeg hadde den fra før av ...

Med hilsen fra Siri Hustvedt! (Foto: RMC)

Muriel Spark: "Frøken Brodies beste alder"

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år. 

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til. 

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig. 

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep. 

Victoria Street ned mot Grassmarket i
Edinburgh (Foto fra eget bildearkiv)

Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen. Då da forfatteren fortalte om jentene som var på vei mot Grassmarket, var jeg med med en eneste gang!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Utgitt: 1961
Originaltittel: The Prime of Miss Jean Brodie
Utgitt i Norge første gang: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-495-1195-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Muriel Spark (Foto: Ulf Andersen/Getty Images)

Andre omtaler av boka:
- Siljes Skriblerier - 9. Januar 2013 - Silje goes classic: The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. august 2014 - Roman i sin beste alder
- Norsk Oversetterforening: Oversattaften - Vigdis Hjorth og Merete Alfsen samtaler om Muriel Sparks "Frøken Jean Brodies beste alder" - ble arrangert på Eldorado bokhandel i Oslo 26. august 2014