Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans. 

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman. 

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år.  Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ... 

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ... 

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ... 

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alveberg-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad. 

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette? 

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ... 

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug har utgitt papirutgaven)
Opplesere: Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig
Spilletid: 7 t 48 min. (283 sider)
Jeg har mottatt lydboka fra Lydbokforlaget

Ketil Bjørnstad (Foto: Roger Neumann)

Ketil Bjørnstad: "Pianology"

Peter Normann Waage (red.): "Midtøsten etter den arabiske våren"

Artikkelsamling om den arabiske våren

"Midtøsten etter den arabiske våren" med Peter Normann Waage som redaktør, utkom på Arneberg forlag høsten 2012. Selv om det har skjedd store ting i tiden etter utgivelsen, tok jeg likevel sjansen på å kjøpe boka, som jeg kom over under Oslo bokfestival i helga - på Arneberg forlags stand på Karl Johan. Jeg har nemlig lenge savnet en god bok som oppsummerer noe av essensen i det som skjedde våren 2011 og i tiden etterpå. 

De tre vinnerne av Bjørnsonprisen for 2012  - Biskop Thomas, Wojoud H. Mejalli og David Zonsheine - har blitt invitert med hvert sitt bidrag i boka - i tillegg til at Peter Normann Waage har skrevet et forord, mens Kari Vogt har skrevet en innledning med tittelen "Den arabiske våren" og  Berit Thorbjørnsrud har skrevet artikkelen "De kristne i Midtøsten - kun på museum". 

Selve den utløsende handlingen - dvs. det som startet det hele - fant sted i Tunis den 17. desember 2010. Da satte nemlig grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i en fortvilet protest mot at myndighetene hadde nektet ham å selge varene sine i veikanten. Fattige var familien fra før av, men denne handelen hadde gjort ham i stand til å holde liv i dem alle sammen. Nektelsen fratok ham levebrødet, og dømte i realiteten hele familien hans til sultedøden. 

"Hendelsen ga støtet til "Den arabiske våren", et oppgjør over hele den arabiske verden mot tyranniske ledere, korrupsjon og sosial håløshet.

Opprøret kom like overraskende på verden som Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd hadde gjort vel 20 år tidligere. Men hva ble - og blir - konsekvensene?" (sitat fra bokas smussomslag)

Biskop Thomas fra Egypt er koptisk, og har stått bak en rekke initiativ til fremme av dialog og menneskerettigheter i Egypt. Wojoud Mejalli er fra Jemen og gir i sin artikkel et innblikk spesielt i kvinnenes situasjon i Jemen. Blant annet har hun engasjert seg sterkt i  problemet med tvangsgifte av barn. David Zonsheine fra Israel er grunnlegger og leder av organisasjonen "Mot til å nekte" for israelske militære som nekter å tjenestegjøre i de okkuperte palestinske områdene. 

Kari Vogt er meget profilert i Norge og trenger neppe noen spesiell presentasjon, men er altså religionshistoriker med dyptpløyende kunnskaper om Midtøsten og muslimske samfunn. I sin artikkel skriver hun bl.a. om opprøret på Tahrir-plassen i Kairo den 25. januar 2011 og etter hvert i flere andre land. Det er grunn til å merke seg følgende:

"Det dreide seg for det første om spontane demonstrasjoner som hele tiden fulgte sin egen dynamikk - og som naturlig nok fikk forskjellig forløp i de ulike landene. For det andre var det ikke ett enkelt politisk parti, en religiøs fraksjon eller en bestemt samfunnsklasse som stod bak. Demonstrasjonene favnet brede lag av folket, fattig og rik, menn og kvinner, høyre- og venstreorienterte, religiøse og sekulære, muslimer og kristne. Det fantes følgelig ingen leder eller ledergruppe som kunne kjøpes, fengsles eller elimineres.

Det tredje og viktige punktet var kravet om politisk frihet. Det bandt folkemengden sammen. Alle lot seg oppildne og inspirere av tanken om et mer rettferdig samfunn. Heller ikke her er det mulig å tegne et enhetlig bilde, men demokratisering, ytringsfrihet og likhet for loven ble sentrale krav. Økonomisk rettferdighet og nei til korrupsjon var del av dette. Et felles slagord ble "folket ønsker regimeskifte", al-sha´b yurid iqsad al-nizam, eller ganske enkelt et fyndig irhal, "forsvinn"! " (side 10)

Videre skriver hun på side 11:

"Foreløpig er resultatet dette: Fire land har vært gjennom avgjørende regimeskifter - det dreier seg om Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. I Libya, deretter i Syria, grep makthaverne raskt til våpen, og høsten 2012 er krigen i Libya så vidt avsluttet mens Syria er midt i en gruvekkende borgerkrig." 

Pt. har Egypt hatt et nytt maktskifte, og borgerkrigen i Syria er på ingen måte avsluttet ... Og i Marokko og Jordan har kongehuset lovet demokratiseringstiltak. Dessuten ga presidentene i Irak og Sudan avkall på å stille til valg i neste runde ... 

I følge Kari Vogt har den arabiske våren blitt kalt kvinnenes vår. Mange kvinner har nemlig stått på barrikadene i kampen for frihet. Det vi foreløpig ser er at det i mange land er islamske partier som har vunnet frem, og spørsmålet det er naturlig å stille er om de vil fremme og forsvare demokratiske verdier og menneskerettigheter i tiden fremover. Og dessuten: vil de forsvare religiøse og etniske minoriteter? Og hvilke lover skal gjelde - skal islamsk lov være eneste kilde, eller en av flere rettskilder, spør Kari Vogt, før hun avslutter med at "den arabiske våren har så vidt begynt" ... 

Den artikkelen jeg fant aller mest interessant i samlingen er det Berit Thorbjørnsrud som står bak. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Hennes artikkel handler om de kristnes situasjon i Midt-Østen i dag, særlig med henblikk på Den koptisk-ortodokse kirken i Egypt. Opp mot 10 % av Egypts befolkning antas å tilhøre dette kirkesamfunnet, men egentlig vet ingen eksakt hvor mange det dreier seg om. Noen ganger er det i makthavernes interesse å holde antallet skjult, fordi det minimerer kirkesamfunnets innflytelse i samfunnet, og derfor er ingen spesielt interessert å finne ut hvor mange de er. I Thorbjørnsruds artikkel forklares kirkens bakgrunn.

De kristnes situasjon i Midt-Østen ble betydelig forverret etter at USA inntok Irak. Noe av forklaringen er at de kristne ofte blir mistenkeliggjort for å stå i ledtog med Vesten, mens realiteten er at de kristne i denne regionen står langt fra Vesten både i troens innhold og i deres verdisett. Det er store forskjeller på hvordan de kristne blir behandlet i de ulike landene - alt fra at de er relativt likestilte til at de ikke kan eie fast eiendom eller praktisere sin tro i organiserte former. 

"Den arabiske våren skapte sterk entusiasme; diktatorene falt i rask rekkefølge, og innbyggernes drømmer om mer frihet, mer trygghet, mer rettferdighet og bedre muligheter for alle, blomstret. Nesten to år senere er det helt klart at svært meget gjenstår før slike drømmer kan realiseres. Det hersker mye uro, og mange engster seg for fremtiden. Men har de kristne sterkere årsaker til å engste seg enn andre?" (side 52)

Situasjonen er i alle fall den at de kristne flykter fra regionen ... 

Biskop Thomas tar i sin artikkel "En nasjons forvandling" for seg Egypts situasjon fra rett etter Kr. og frem til høsten 2012, en historie som avsluttes med diktatoren Mubaraks fall. Han hadde da sittet med makten i ca. 30 år. 

Dr. Wojoud H. Mejalli tar i sin artikkel "Lykkelige Arabia. Revolusjon og kvinner i forandringens tid" for seg kvinnenes situasjon i Jemen. Jemen er kanskje det fattigste landet i hele regionen, og andelen av analfabeter er høy. I slike land er som regel kvinnenes situasjon svært kritisk. Selv om det er for tidlig å trekke noen bastante konklusjoner, påpeker hun at kvinner har hatt en nøkkelrolle i de arabiske opprørene, men at det fortsatt er en stor utfordring for dem å endre sine posisjoner i de nye systemene. 

David Zonsheine har skrevet en artikkel med tittelen "Friheten tennes i hjertets hemmeligste og vakreste fold", og her inntar han en nokså kritisk holdning til sitt eget lands politikk. 

"Den arabiske våren kom helt uventet på israelerne. Et land som anser seg selv for å være et demokrati, og som ønsker at nabolandene også er det, er et land man kunne forvente ville hylle og følge revolusjonene som feiet over den arabiske verden med en genuin, om enn forsiktig, optimisme. Men den israelske regjeringen ga den arabiske våren en kjølig mottakelse ... " (side 105)

Antakelsen om at den arabiske våren vil bli en islamitisk, anti-vestlig, anti-liberal, anti-israelsk og anti-demokratisk bølge mener man i Israel at har slått til. Man har ikke tiltro til at det kan vokse frem noe annet enn dette som følge av den arabiske våren ... 

Fremdeles kjenner vi ikke fasiten av hva som blir det endelige utfallet av den arabiske våren. Det jeg imidlertid håper inderlig er at ikke Vesten (les: USA) begynner å blande seg ytterligere inn i de prosessene som pågår i Midt-Østen, fordi vår nære historie (jf. invasjonen i Afghanistan og Irak) har vist at vondt bare blir enda verre ... Problemene må løses av de som primært er involvert. Og vi vet ikke en gang hva som egentlig foregår ... 

Jeg ble atskillig klokere etter å ha lest denne lille artikkelsamlingen - i alle fall i forhold til hva som egentlig skjedde våren 2011, og om noe av utviklingene etter dette. Og så håper jeg det dukker opp flere bøker av denne typen i tiden som kommer! I så måte mottas tips med stor takk! 

Utgitt: 2012
Forlag: Arneberg forlag
Antall sider: 126

Bokbloggertreffet 2013

Årets bokblogg-treff ble erklært for åpnet!

Det er ett år siden forrige bokbloggtreff, og i og med at vi i arrangementskomiteen (som består av Line, Lise, Silje, Gro, Elin og meg) nå har arrangert et slikt treff for andre år på rad, kan vi konstatere at en tradisjon er etablert. 

Arrangementskomiteen dro lærdom av erfaringene fra i fjor, og i år ble det derfor lagt opp til et luftigere program med rikelig anledning til mingling slik at man kunne bli bedre kjent. Denne gangen var det for øvrig stort sett kjente ansikter å se, for noe av effekten fra i fjor var rett og slett at vi ble bedre kjent. Selv om bokbloggere er kjent for sine skarpe penner, er det tross alt annerledes å møtes ansikt til ansikt enn å befinne seg "der ute" i cyperspace. I år var det imidlertid ikke mye genanse å spore blant deltakerne, så praten gikk lett og ledig. 

Lise ønsket alle velkommen

Allerede i ellevetiden på formiddagen ankom de første, og hele to timer var satt av til uformell mingling og prat. 

For eget vedkommende var det også ekstraordinært hyggelig at forfatteren bak "Mysteriet mamma" - Trude Lorentzen - tok turen innom, og at jeg fikk anledning til å snakke med henne om en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg!

I ett-tiden var de fleste av de i alt 51 påmeldte på plass, og Lise (bak bloggen Knirk) ønsket alle velkommen. Deretter ble det informert om bokbloggerprisen som etter planen skal utdeles for første gang på bokbloggertreffet i 2014. Dessuten ble det bl.a. informert om hva bookcrossing egentlig er for noe. Så ble det litterær quiz ledet av Silje (står bak bloggen Siljes skriblerier), hvor poenget var at vinnende lag kunne forsyne seg av bokbordet før alle andre. I den forbindelse rettes en stor takk til alle forlagene som hadde donert leseeksemplarer av høstens bøker til arrangementet, slik at vi arrangører kunne tilby et rikholdig utvalg av bøker i såkalte "goodie-bags". 

Line og Gro (sistnevnte er initiativtaker
for opplegget med bokbloggtreff, og står
bak bloggen Groskro´s Verden)

Uten mat og drikke duger heltene ikke, og etter første del av programmet hadde vi derfor lagt opp til en enkel baguette-lunch. Undertegnede hadde kvelden før tilbrakt ikke helt få timer med å smøre baguetter, slik at vi skulle holde kostnadene for den enkelte nede på et minimumsnivå. 

I tretiden var Elin (bak bloggen Bokelskerinnen) klar med sitt foredrag om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen. Som en tilhører underveis så betimelig stilte spørsmål ved: Er det et poeng å ha flest mulig lesere? Vel - de fleste ønsker vel at det de skriver skal bli lest av mange, men poenget er vel at det er grenser for hvor langt man er villige til å gå for å få flest mulig lesere. 

Bokbordet

 Elins poeng var for øvrig at det er vikig ikke å gå på akkord med seg selv, men gjøre det man føler at man er best på. Hun nevnte blant annet publisering av blogginnlegg på andre sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, Bokelskere osv. Dessuten gjennomgikk hun en del journalistiske termer som vesentlighet, sensasjon, aktualitet, eksklusivitet osv. Tagging av innlegg, bruk av bilder og linker er eksempler på andre virkemidler. Hun var også innom dette med integritet - dvs. at man skal tenke seg godt om mht. hva man lar seg bruke til. Dersom man er i tvil, oppfordret hun oss til å svare nei. Integritet og troverdighet er alfa og omega dersom man ønsker å bli tatt seriøst som blogger. 

Elin snakket om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen

Det ble livlige diskusjoner etter Elins innlegg, og det var tydelig at det var en lydhør og interessert forsamling som var til stede under foredraget. 

Etter dette var det Line (står bak bloggen Lines bibliotek) som skulle snakke om litteraturkritikk på blogg. Noe av det første hun innledet med var å konstatere at det som skiller en bokblogger fra en vanlig leser er at bokbloggeren er en skribent som foretar vurderinger av litteratur i det offentlige rom. Hun mente også at all den tid det foretas vurderinger i et blogginnlegg, er det tale om en bokanmeldelse og ikke "bare" en bokomtale. En bokanmeldelse kan riktignok være både god og dårlig, men er like fullt en bokanmeldelse. 

Elin snakket om litteraturkritikk på blogg

Når man skal vurdere en bok, blir man alltid stilt overfor en rekke dilemmaer - som: har jeg forstått boka riktig? er jeg for snill/ukritisk? er jeg for streng? Noen "anmelder" sin egen leseropplevelse, mens andre er mer opptatt av å fremstå som mer objektiv i sine vurderinger. Det er viktig å finne sin egen stil - sin egen stemme. Selv om man i og for seg kan snakke om ulik smak innenfor litteratur, kommer man likevel ikke utenom at det finnes en del objektive kriterier for hva som er god eller dårlig litteratur. "Målet er å være så rettferdig som mulig mot tekstens prosjekt, og sin egen opplevelse av den", mente hun. Hun understreket viktigheten av presisjon, og kom med noen tankevekkende eksempler på hva som fungerer og ikke fungerer i en bokanmeldelse. Generelt advarte hun mot å være for bastant, men i stedet være mer ydmyk for at det kan være andre oppfatninger om en bok, måten en forfatter skriver på etc. 

Etter dette ankom forlagssjef Anne Fløtaker fra Cappelen Damm for å snakke om hvordan litteratur blir til. 

Anne Fløtaker fra Cappelen Damm

Det er sterk konkurranse om de beste talentene og det å få tak i flinke debutanter er noe alle forlag brenner etter. Årlig innkommer det omlag 700 skjønnlitterære manus bare til Cappelen Damm, og hvis man er heldig er det kanskje 2-3 av disse som ender opp som roman. Det sier seg selv at det ikke er først og fremst her man finner debutantene. 

Fløtaker fortalte også om det tålmodighetsarbeid som ofte ligger bak utgivelsen av bøker generelt, og hvor viktig det er at det oppstår et godt samarbeid mellom forfatter og forlegger. Hun understreket dessuten viktigheten av dagens boklov, som sikrer innkjøp av anslagsvis 1000 eksemplarer av hver utgivelse som omfattes av innkjøpsordningen. På denne måten er det mulig å utgi nokså smale bøker, uten at dette blir et rent tapsprosjekt for forlagene. 

Og med dette var det faglige innholdet på årets bokbloggtreff over for denne gang. 

I år kunne de som var interessert være med på en felles middag, og akkurat dette benyttet ca. halvparten av de påmeldte bokbloggerne seg av. Etter middagen var det fest på plassen mellom Gyldendal og Aschehoug - på Sehesteds plass. Noen av oss valgte å bli med på dette - helt til "the bitter end". Mange kjente forfattere var å se på plassen, og selv om bloggerne blir tilskrevet mye makt i det litterære Norge, kan vi vel ikke akkurat skryte på oss at vi ble nedrent av forfatterkjendiser. Moro var det lell! Og mange var vi som fikk knyttet enda flere vennskapsbånd i løpet av denne dagen! 

Noe jeg har registrert i dag er at det er en gjengs oppfatning av at bokbloggtreffet var meget vellykket, og at vi på en måte har funnet vår form. Neste år blir riktignok enda morsommere, for da skal vi som tidligere nevnt kåre en vinner av bokbloggprisen. Det kommer mer informasjon om dette etter hvert, men foreløpig kan jeg røpe at vi regner med å gjennomføre avstemning i januar neste år og ha en shortlist klar før 1. februar 2014, og at vi deretter skal blogge om bøkene på denne listen. Målet er å løfte frem norsk litteratur, og bokbloggerne ble under treffet derfor oppfordret til å lese mer bredt og ikke bare konsentrere seg om bestselgere blant de norske utgivelsene i inneværende år. 

Vi skylder Gyldendal forlag en stor takk fordi de stilte med lokaler - i år som i fjor! Og ikke minst: en stor takk til alle som bidro til at årets bokbloggtreff ble en suksess!

Hanne Mari Førland: "Langs linjene - møter ved Oslo T-banespor"

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane. 

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner. 

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster. 

Ellingsrud T-banestasjon (illustrasjon fra boka)

Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet). 

Trosterud T-banestasjon (illustrasjon fra boka)

Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er. 

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ... 

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet. 

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:

Tøyen T-banestasjon (illustrasjon fra boka)

"Danseren

 hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen?  ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...

Tekst til Furuset T-banestasjon 

"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig. 

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

Utgitt: 2013
Forlag: Liv forlag
Antall sider: boka inneholder ikke sidetall, men hver av de 26 T-banestasjonene har fått fire sider hver
Her kan du lese mer om bokprosjektet
Jeg har fått boka fra forlaget

Oslos T-banenett

David L. Cooperrider og Diana Whitney: "Appreciative Inquiry - A Positive Revolution in Change"

Innføring i en metode for endringsledelse

Appreciative Inquiry (AI) er en organisasjonsutviklingsmetode som ble utviklet på begynnelsen av 1980-tallet av David L. Cooperrider (en av forfatterne bak herværende bok) og Suresh Srivastva, kan jeg lese på Wikipedia. Gjennom en systematisk søking etter det beste hos menneskene og i deres organisasjon, dannes grunnlaget for en kollektiv læringsprosess. Dette oppnås ved å stille ubetingede positive spørsmål, og gjennom samtaler styrkes relasjonene i organisasjonene, noe som skaper håp, optimisme og økt kapasitet for å nå den enkeltes og organisasjonens potensial. 

"Appreciative Inquiry" inneholder en nokså kortfattet innføring i hva AI egentlig er. Metoden betegnes som "today´s hottest new change management approach" og føyer seg sånn sett inn i rekken av mange trender som har kommet på banen i løpet av de siste tiårene - som grunnleggingen av den positive psykologien, LØFT (løsningsorientert tilnærming), lykkeforskning osv. Det som skiller AI fra disse andre teoriene, er metoden som ligger i bunnen. Like fullt handler mye av dette om det samme: det du gir oppmerksomhet, får du mer av. Har du et negativt problemfokus - vel så blir problemene større. Har du derimot et positivt fokus - ja, så får du mer av dette. Enkelte vil velge å kalle dette en selvoppfyllende profeti - mens atter andre snakker om Pygmalion-effekten. AI handler om å skape organisasjoner som begeistrer. 

"Appreciative Inquiry (AI) is a new model of change management, uniquely suited to the values, beliefs, and business challenges facing managers and leaders today." (fra bokas forord)

AI handler om: "creating a positive revolution in the field of organization development and change management". Kort sagt innebærer dette at en organisasjon ikke er et problem som skal løses, men det stikk motsatte. Alle organisasjones berettigelse har sitt utgangspunkt  i å møte utfordringer eller å tilfredsstille spesifikke behov i samfunnet. 

De fleste institusjoner, familier, skoler, selskaper etc. fungerer på en uskreven regel: en regel om å fikse alt som er galt og la styrkene ta vare på seg selv ... Dersom man i stedet fokuserer på styrkene, kan man bl.a. oppnå at det er lettere å motivere mennesker til å gjøre det man ønsker at de skal gjøre, at de er inspirert mens de gjør det og at de faktisk føler at de vokser på oppgavene. Det handler ikke om å være utelukkende positiv ("mindless happy talk"). Vi kan ikke ignorere problemene - vi nærmer oss dem i stedet fra den andre siden. 

"Are you ready for a positive approach to change? Are you tired of the same old discussion of what´s not working, how hard it is to overcome, and who´s to blame? Do you have hopes and dreams for your organization? Would you like to see engagement, commitment, and enthusiasm rise along with revenues and profits? Are you searching for a process to open communication, unleash human potential, and create learning organizations? If your answer to any of these questions is yes, you are ready to accept the invitation to the positive revolution, to embrace Appreciative Inquiry, and to benefit from a positive approach to change management." (side 6)

Hva er egentlig Appreciative Inquiry?
Appreciate: Det handler om å gjenkjenne det beste i mennesker eller i verden rundt oss, å bekrefte tidligere og nåværende styrker, suksesser og potensial, å oppfatte det som er sunt og gir liv til systemene rundt oss.
Inquire: Handler om selve undersøkelsesmetoden - å stille spørsmål - å være åpen for å se nye potensialer og muligheter.

The Positive Core: "The positive core of organizational life is one of the greatest and largely unrecognized resources in the field of change management today." (side 8)

Å skifte fokus fra problemanalyse til positiv kjerneanalyse (positive core analysis) er selve nøkkelen til positive endringer. 

Dypest sett handler AI om appreciative interview - en en-til-en dialog blant organisasjonens medlemmer og interessenter gjennom å bruke spørsmål som fokuserer på høydepunkthistorier, om verdier, om hva som gir liv til organisasjonen når den er på sitt beste. Eksempler på spørsmål er følgende:
- hva verdsetter du mest ved deg selv, ditt arbeid og din organisasjon?
- beskriv en periode hvor du var på ditt mest engasjerte og følte deg levende og vital?
- hva er kjerneverdiene som gir liv til din organisasjon når den er på sitt beste?
- forestill deg din organisasjon om ti år fra nå - når alt er slik du alltid har ønsket at den skulle være. Hva er annerledes? (dette minner om mirakelspørsmålet i LØFT!)

"Appreciative Inquiry is a narrative-based process of positive change. It is a cycle of activity that starts by engaging all members of an organization or community in a broad set of interviews and deep dialogue about strengths, resources, and capabilities." (side 15)

4-D sirkelen:

I midten av sirkelen befinner "the affirmative topic choice" seg - dvs. den strategiske kursen som organisasjonen bestemmer seg for. "AI topics become an organization´s agenda for learning, kmowledge sharing, and action." 

Det opereres med fem faser (jf. Wikipedia hvor jeg har hentet det som følger):
- The affirmative topic choise/definisjonsfasen: Ledelsen og de ansatte blir enige om formålet med utviklingsarbeidet, hvordan man skal arbeide og hvem som skal involveres.
- Discovery/oppdagelsesfasen: Hele organisasjonen er med på å undersøke "det beste" hos alle ansatte og i organisasjonen. Kan gjøres gjennom intervjuer, historiefortelling, fokusgruppesamtaler etc., for å finne ut hvilke forutsetninger som er til stede når organisasjonen fungerer på sitt beste, hva som gir energi i det daglige arbeidet etc. Det er viktig at alle spørsmål er positivt formulert! 
- Dream/drømmefasen: Deltakerne involveres i å utarbeide en drøm/visjon for hvordan organisasjonen ser ut hvis de livgivende faktorene eller stryker er til stede hele tiden. Hvordan vil organisasjonen da fungere? Hvilke resultater vil man kunne oppnå? Jf. mirakelspørsmålet (hva hvis du våkner i morgen og alt er forandret til slik du drømmer om - hva er det første du legger merke til? osv.)
- Design/designfasen: Deltakerne involveres i samtaler om hvordan organisasjonen bør se ut for å realisere den drømmen som er skapt. 
- Destiny/realiseringsfasen: Målet er å sørge for at innovasjonstenkningen og den anerkjennende måten å jobbe og lære på brer seg til nye områder i virksomheten og integreres i det daglige arbeidet. 

I boka nevnes et eksempel fra British Airways, som klarte å snu utviklingen av en organisasjonskultur preget av misnøye og negativitet til det motsatte, nemlig et selskap med fokus på det de kunne gjøre enda bedre, en bedriftskultur preget av stolthet over arbeidsplassen. (side 18 flg.) Det handler om å spørre: Hva vil du ha mer av?

I kapittel fire i boka beskrives "the AI Summit" (fire dagers toppmøte for gjennomføring av fasene discovery, dream, design og destiny i organisasjonen) og roadway express (moving from good to great). Jeg går ikke nærmere inn på dette her. 

For at endringsledelse skal være suksessfull, kreves oppmerksomhet, fokus og enighet mellom mange mennesker. Blant annet handler det om at ulike mennesker i en organisasjon har forskjellige roller. Lederens rolle er å plante frøet og fremelske det beste i andre ("to plant the seed and nurture the best in others"). Gjennom å stille positive og virkningsfulle spørsmål, alltid forvente det beste og være sant og ekte nysgjerrig på hvilke håp og drømmer organisasjonens medlemmer har, vil positive endringer inntre. 

Tabellen overfor viser hvordan kjerneteamet (the core team) kan opptre i en AI-prosess. 

I kapittel syv redegjøres det for ulike prinsipper; the constructionist principle, the simultaneity principle, the poetic principle, the anticipatory principle og the positive principle. 

Hvorfor ønsker mennesker å delta i Appreciative Inquiry? AI skaper en kontekst med mennesker som blir kjent med hverandre som mennesker og ikke bare som rollefigurer, det skaper rom for at folk kan bli hørt og dermed føler seg både sett og verdsatt, relasjoner skapes på tvers av funksjoner, det er lov til å ha drømmer, det etableres et miljø hvor mennesker er fri til å velge å forplikte seg, man får handlerom med støtte og det er lov å være positiv! AI er med andre ord starten på et eventyr når man begir seg inn på dette feltet. For når mennesker ser det beste i andre, deler deres drømmer og også bekymringer ("ultimate concerns") - da er de forbundet med hverandre på en slik måte at de sammen kan skape en bedre verden. 

Boka avsluttes med et sitat av Einstein:

"There are only two ways to live your life. One is as though nothing is a miracle. The other is as though everything is a miracle."

Som en bitte liten innføring i metoden appreciative inquiry fungerer denne boka absolutt, men spørsmålet er om man ikke ville kunne få vel så mye igjen for å lese den atskillig mer omfattende boka "Organisasjoner som begeistrer - appreciative inquiry" av Bjørn Hauger, Thomas Højland og Henrik Kongsbak fra Kommuneforlaget, hvor det gis en mer grundig innføring i hva AI er. Jeg synes nemlig at David L. Cooperriders bok ble altfor overfladisk. Etter å ha lest atskillige bøker om positiv psykologi både i og utenfor arbeidslivet, og også ulike tilnærminger til LØFT og tilsvarende emner, interesserer dette temaet - altså endring fra negativt til positivt fokus og effektene av dette - meg veldig. Det er nok derfor absolutt mulig at jeg kommer til å grave meg dypere ned i dette temaet. For øvrig er boka meget lettfattelig og oversiktlig, pedagogisk og greit skrevet. Jeg savnet like fullt flere eksempler som kunne ha belyst temaet fra flere sider. Jeg savnet dessuten en noe mer kritisk tilnærming til metoden, og ble sittende igjen med et inntrykk av at dette ble for enkelt. Alt i alt en helt grei bok jeg gir terningkast fire. 

Utgitt: 2005
Forlag: Berret-Koehler Publishers
Antall sider: 80

Georges Perec: "Livet bruksanvisning"

Livet som et (menings-løst) puslespill ... ?

Georges Perec (f. 1936 - d. 1982) var - sikkert med skam og melde - en totalt ukjent forfatter for meg da denne boka kom opp som et forslag i en av mine lesesirkler. Men nettopp dette er noe av poenget med lesesirkler; at man skal bli inspirert, få presentert nye forfattere og bøker, bli presset til å lese noe man kanskje ikke ville ha lest ellers, og til å diskutere bøkene for dermed å få enda mer ut av dem. 

Aller først litt om forfatteren ... Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp utenfor Paris, kan jeg lese på bokas smussomslag. Mens faren døde av skuddskader i 1940, døde moren i holocaust, trolig i Auschwitz. Perec regnes som en av Frankrikes viktigste etterkrigsforfattere. Han har skrevet flere romaner, men akkurat denne - "Livet bruksanvisning" - anses som hans hovedverk. Boka er dessuten nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør". På Wikipedia kan man lese mer om forfatteren. 

Romanen er blitt sammenlignet med verker som "Prosessen", "På sporet av den tapte tid" og "Ulysses", og selv om jeg bare har lest "Prosessen" vil jeg nødig bidra til å skape et inntrykk av at tematikken er den samme - med mindre man tenker seg at alle disse verkene har ett til felles: tilværelsens totale meningsløshet ... "Livet bruksanvisning" er imidlertid fornøyelig lesning, her er det masse humor - og selv om jeg opplevde at de første 100 sidene var tunge å komme gjennom, så vil jeg absolutt fremheve at det er vel verdt å fortsette, ikke gi seg helt i starten. Det er for øvrig det rikholdige persongalleriet, ikke språket, som gjør at boka tidvis kan oppleves noe tung. Språket er fantastisk og boka er derfor en drøm for lesere som elsker å meske seg i flotte sitater. Etter hvert går lesingen lettere, fordi det er et driv i historiene som gjør at man hele tiden ønsker å komme videre, se hva som skjer. 

"Livet bruksanvisning" med undertittelen "Romaner" er en avansert og dyptpløyende roman - for ikke å si romaner - som jeg mener krever sin leser. Boka inneholder 99 kapitler - like mange som antall rom som finnes i leiegården hvis beboeres liv og levned beskrives. Noen av kapitlene handler ikke utelukkende om leiligheter, men også om trappoppganger, kjellerboder osv. Det sies at forfatteren beveger seg mellom leilighetene i leiegården som etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. Jeg må innrømme at akkurat dét klarte ikke jeg å få med meg mens jeg leste boka. 

Et vell av historier presenteres, og i begynnelsen følte jeg meg helt overveldet av detaljnivået og alle personene som ble presentert. Jeg lurte dessuten på om noen av historiene var autentiske, men fant fort ut (etter litt googling) at det aller meste er ren fiksjon. 

Som en rød tråd gjennom boka går én hovedhistorie, nemlig den om Bartlebooth, hans akvareller og puslespill - en besnærende historie som fengsler fra første stund! I mangel av andre mål i livet - og meget bemidlet - bestemmer han seg for at han skal male 500 akvareller av ulike havner i verden. Han har ca. to uker på å ferdigstille hvert maleri, og når de er ferdige, sendes de altså hjem til medhjelperen hans, Winckler. Der blir maleriene omgjort til puslespill. Etter noen år på farten kommer Bartlebooth hjem, og han tar da for seg et puslespill av gangen. Når de er ferdig puslet, sendes de til destruksjon, etter nøye planer som mest av alt må betegnes som ritualer. Hele poenget er at puslespillene skal tilintetgjøres. Hvilket sterkt uttrykk for livets totale meningsløshet, tenkte jeg mens jeg leste historien, som nokså fragmentert presenteres underveis i boka. 

Historien om James Sherwood, mannen som samler på unica, dvs. unike samlerobjekter, er også besnærende. Riktig fornøyelig er det når forfatteren beretter om hans innkjøp av et sjelden relikvium - Jesu blod - og ender opp med å bli rundlurt. Skjønt hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket? 

I appendikset til boka - et rikholdig sådan som går over 100 sider - er det fra side 670 til 674 listet opp preferanser til godt over 100 ulike fortellinger i boka, med sidehenvisning til der fortellingen nevnes første gang. Det er da man skjønner at dette er en roman helt utenom det vanlige. Jeg har i alle fall aldri vært borte i en så usedvanlig og spesiell roman som dette tidligere. 

I tillegg til å beskrive interiør og kunst nitidig og så detaljert at man kan bli imponert av mindre, opererer forfatteren også med skildringer som tegner svært levende bilder av personene i boka - ofte med ikke rent lite humor. Mange ganger ble jeg sittende og humre, og fordi mange av formuleringene var fornøyelige, måtte jeg lese dem høyt for mannen min. En av de mest fantastiske setningene jeg fant i boka var f.eks. denne:

"Og bak denne døren som alltid var stengt, den langsomme hevns morbide kjedsomhet og disse senile monomaner som tygget drøv på sine historier og pønsket ut sine ynkelige feller." (side 259)

Eller måten forfatteren beskriver Bartlebooths pusling:

"Ut fra dette kan man avlede noe som kanskje er den dypeste sannhet ved puslespillet. På tross av hvorledes det fortoner seg, er ikke puslespillet noe enmannsspill. Alle bevegelsene den som setter sammen puslespillet foretar, har den som laget puslespillet, foretatt før ham. Hver bit som han tar opp én gang og en gang til, som han undersøker og kjærtegner, hver kombinasjon han prøver på og prøver på enda en gang, hver famling, hver intuisjon, hvert håp, hver skuffelse er bestemt, beregnet, uttenkt av en annen." (side 230)

Historien om familien Réol og deres forsøk på å komme ut av en gjeldskrise, med diverse krumspring i noe som i beste fall må anses som en allegori av byråkratiet på sitt verste - den toppet på mange måter det meste. Hvordan nå frem i et system av total inkompetanse?

"Dette var en god dag og en god tid, for alle visste at Faucillion både hadde sine gode og dårlige dager og sine gode og dårlige tidspunkt på dagen. Mandag var han i dårlig humør som enhver annen. Fredag var han adspredt som enhver annen. Torsdag måtte han delta i et seminar som ble arrangert av ingeniørene på Regnesenteret, om "Datamaskiner og Bedriftsledelse" og han trengte hele dagen til å lese gjennom notatene som han hadde forsøkt å ta på seminaret i forrige uke. Og i tillegg var det selvsagt umulig å snakke med ham om noe som helst før klokken ti om morgenen og etter klokken fire om ettermiddagen." (side 554)

Og fremdeles har jeg ikke nevnt stikkord som røverhistorier, føljetonger, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer - i tillegg til "vitenskapelige, antropologiske, entonologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst og fotografi - for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv." (sitat fra bokas smussomslag) "Og i alt dette finnes det likevel noe som er blankt. Noe som er ukjent. Noe som forblir usagt." Og så er spørsmålet: hva da? Hva sier denne boka oss utover å underholde oss med et vell av historier, den ene mer fantastisk enn den andre?

Her får jeg rett og slett lyst til å sitere fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Perecs gigantverk tok luven fra sine samtidige som "et Pompidou-senter blant busskur", som en kritiker sa, og innbrakte forfatteren den prestisjefylte Prix Médicis i 1978. Boken forsøker både å nedtegne hverdagslivets myldrende detaljer og å være en engasjerende fortelling. Samtidig er den en forbløffende formøvelse. Den er et portrett av en leiegård i Paris. Vi beveger oss rundt i bygningen, og hvert rom får ett kapittel. Perec var glad i puslespill og lek, og brukte matematiske formler til å lage lister over ting som de 99 kapitlene måtte inneholde, samtidig som et snirklete sjakkproblem avgjør beretningens gang. 

Den sentrale forestillingen er like labyrintisk. En rik engelskmann ved navn Percival Bartlebooth oraniserer livet sitt rundt et femtiårig prosjekt: "et vilkårlig påtvunget program uten annen hensikt enn sin egen fullførelse." Hans estetiske bestrebelser omfatter produksjonen og tilintetgjørelsen av en rekke oljemalerier, som ikke fører til noe. For at ikke denne nullitet skal fremstå som en gjenspeiling av Perecs egen estetiske gjerning, må vi være klar over at skrivingen hans ikke er eksistensiell, men eksperimentell. Perec hadde vært medlem av Oulipo ("Arbeidsgruppen for potensiell litteratur") siden 1967. Han holder seg til gruppens læresetninger og forsøker å gjenforene litteraturen med de fagene den har blitt atskilt fra, slik som matematikk og spillteori."

Boka er et skattekammer for den lekne og nysgjerrige leser, som tar utfordringen med å forsere en murstein av en bok, som betegnes som et mesterverk blant litteraturkjennere. Den er overraskende morsom og lettlest når man bare kommer ordentlig i gang. Selv klarte jeg ikke å få øye på noen dyptgripende moral eller noe mer grunnleggende eksistensielt i fortellingene. Tvert i mot tror jeg poenget er å kose seg med alle de kostelige detaljene, alle historiene som hele tiden veller frem. Og selv om jeg for min del valgte å la være å gå i dybden på de matematiske gåtene forfatteren presenterer her og der, tror jeg ikke at min leseglede ble svekket av den grunn. Her er det åpenbart at boka vil kunne apellere til noen hver med sin detaljrikdom. Noen av oppramsingene ga meg kanskje ikke så mye, rent bortsett fra at jeg ble imponert over den kunnskap forfatteren må ha hatt om nær sagt det meste som har spesielt med estetikk og sans for detaljer å gjøre. Alt i alt en bok jeg aldri - virkelig aldri! - kommer til å glemme, og som jeg heller ikke ser bort fra at jeg en eller annen gang kan komme til å lese om igjen. Jeg konkluderer med at denne boka fortjener terningkast fem - tett opp under en sekser. Og så håper jeg at flere tar utfordringen med å lese "Livet bruksanvisning"! Den er tilgjengelig i pocket, og det er Gyldendal som står bak utgivelsen.

Utgitt: 1978
Originaltittel: La Vie, mode d´emploi
Utgitt i Norge: 1996
Oversatt: Truls Winther
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 680 (inkl. appendiks fra side 573)

Georges Perec

En høstdag langs Langevann i Lørenskog