Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 

Kart over Lewis og Harris

Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 

Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 

Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 

Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 

Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.

Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 

Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 

En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 

Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 

Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 

Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 

Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 

Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 

Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 

Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 

Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 

En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 

En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 

St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 

Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 

Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!

Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!

En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Affinity Konar: "Mischling"

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere! 

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid. 

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger. 

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin. 

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus. 

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet. 

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz. 

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249). 

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen! 

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg. 

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen. 

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka! 

Avslutningsvis ønsker jeg å presisere at jeg selv har bedt om et leseeksemplar av boka fra forlaget, og at jeg er en fri og uavhengig blogger som ikke får betalt for det jeg skriver. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: Mischling
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
ISBN:978-82-8169-428-6
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. 

Affinity Konar (Bildet har jeg lånt av forlaget.)

Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekten, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde. 

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer (eller? Tidligere har det vært antydet at det skulle bli fem bøker.). 

Nesje-karens sønn Edvard Anton ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel, og det kostet ham mye savn og mangel på kjærlighet. Foreldrene ønsket imidlertid at han skulle kunne se frem til å arve gården deres, og det var mer enn de selv hadde å tilby. Han var dermed den av sønnene som kom til "duk og dekket bord". Ble han lykkeligere av den grunn? Og bare for å minne om det: det er Edvard Anton som er forfatterens bestefar.

Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København. De neste 50 årene kunne han ikke vende tilbake til Norge uten å risikere fengsel. Han forble for all fremtid en nokså fjern slektning. Barna hans derimot ønsket kontakt med sine norske slektninger. 

Eilert reiste som 16-åring til Amerika for å prøve lykken "over there", og fulgte dermed etter tanten og onkelen - Gjertine (moren Seriannas søster) og Ole Aas - som hadde reist til Amerika tidligere. Lite visste han hvilket slit som skulle møte ham i Amerika, for tanten og onkelen hadde skrytt hemningsløst av det forgjettede landet Amerika. Etterhvert valgte han å slå seg ned på Alberta-prærien i Canada. 

Den første boka - "Slåttekar i himmelen" (2014) - startet med historien om Nesje-karen og Serianna, og forholdene bønder uten egen jord levde under på slutten av 1800-tallet i Norge. I tillegg fikk vi høre om Edvard Anton, Bastian Georg og Gjertine. Etter hvert giftet Gjertine seg med Ole Aas, og så reiste de til Amerika. 

I den andre boka - "Bror din på prærien" (2015) - fulgte vi Eilert på hans reise til Amerika, og hans skuffende møte med sin deprimerte tante Gjertine og hennes mann Ole Aas. Selv valgte han - som allerede nevnt - å reise til Alberta-prærien i Canada, der han slo seg ned med sin første kone. 

Den tredje boka - "Land ingen har sett" (2016) - handlet i hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bodde i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Anton Edvard klarte seg ikke på innkomstene fra gården han var "så heldig" å arve fra sin tante og onkel, og måtte ta seg andre jobber ved siden av for å overleve. Eilert startet med to tomme hender i Canada, og jobbet hardt for å klare seg og være i stand til å sette mat på bordet hver dag. Eilert var en svært religiøs mann og kirkelivet sto derfor svært sentralt i hans liv. Så kom første verdenskrig, og Eilerts drøm om å besøke foreldrene mens de fremdeles levde, svant hen. Kornprisene gjorde livet på prærien til et helvete, for når avlingene for en gangs skyld var store, sank prisene så mye at det likevel nesten ikke gikk rundt. 

Den siste boka - "Liv andre har levd" (2017) - handler både om Eilert, Anton Edvard og Lars. Handlingen starter i 1927, med et Norgesbesøk. Eilert er hjemme i Norge for første gang etter han reiste hjemmefra i 1893. Kona døde i barsel året før. Da var datteren Ruby, som hadde Downs syndrom, rukket å bli fire år. Ruby trenger kontinuerlig tilsyn. Han trenger en kone, men skal vende tilbake til Canada med noe helt annet enn en ny kone ...

Lars, Anton Edvards sønn, velger å bli med Eilert tilbake til Canada og farmen Donalda. Da han etter hvert skjønner at onkelen ikke har penger å betale ham for jobben på farmen, velger han å reise på tømmerhogst i British Columbia et par år etter. Så blir han psykisk syk, antakelig av schizofreni, og må innlegges på asyl. Etter at Eilert sørger for at nevøen blir sendt til nabobyen, slik at han selv kan følge ham opp, velger myndighetene å sende ham tilbake til Norge. Der ender han sine siste 18 år på et nytt asyl, for det meste lagt i reimer. Han er ikke den første i Hoem-slekta med sinnslidelse ...

Livet på Albertaprærien er beinhardt. Det var ikke enkelt å klare seg uten en kvinne på gården, og i 1930 gifter Eilert seg derfor med enken Anne Ness. Han tviler seg frem til at dette må være riktig, for det er ikke godt for et voksent menneske å leve alene. Den tidligere så strenge mannen mykner opp, og hans nye kone gjør livet for dem alle enklere. Det trengs, for nå begynner de harde tredveårene. Avlingene svikter år etter år, og påfører Eilert mer og mer gjeld. Er det ikke været som svikter, så er det insekter. Og skulle farmerne slumpe borti et år med gode avlinger, svikter kornprisene. 

Med midlene Anne Ness tilfører gården går det på et vis, men skolelandet som Eilert tidligere hadde kjøpt, må avgis til myndighetene, bit for bit. Det er sjelden noe igjen til å betale med etter at kornet er høstet og solgt. Eilerts aldri sviktende pågangsmot går som en rød tråd gjennom boka, også i brevvekslingen med myndighetene om skatter han ikke er i stand til å betale. 

Brødrene Eilert og Anton Edvard brevvekslet hele livet. I denne siste boka har det kommet mange barn til - på begge sider av Atlanteren - og det store persongalleriet gjør at det tidvis er vanskelig å få fullstendig oversikt over hvem som er hvem. For meg som valgte å høre lydbokutgaven av denne boka, var det en fordel å sitte med oversikt over persongalleriet fra side 497 til 506 i papirutgaven av boka. Samtidig var denne oversikten litt forvirrende, for hvorfor står ikke Anton Edvard nevnt som ett av barna til Serianna og Nesje-karen?

Edvard Hoem er på sitt beste når han på sitt humoristiske vis skriver om forholdet mellom mann og kvinne, og om hva som skal til for at mennesker skal klare seg - på alle nivåer i livet. Han er også meget god når han skriver om Eilerts gudstro, der Eilert henter inspirasjon og råd til sitt eget liv, og leser det han ønsker å lese for å få brikkene til å stemme i sitt eget liv. Han er også meget god når han analyserer hva det gjorde med Anton Edvard å vokse opp hos sin tante og onkel. 

Det ligger så mye usagt mellom linjene, men som likevel ikke er vanskelig å forstå. Et stykke ut andre halvdel av boka ble det etter mitt syn litt for mye oppramsing, og dette svekket noe av helhetsinntrykket av boka. Likevel ikke mer enn at jeg atter en gang sitter igjen med en sterk leseopplevelse. Det har rett og slett vært helt fantastisk å lese disse fire bøkene om Hoem-slekten! 

Vi har fulgt spesielt Eilert og Anton Edvard gjennom de tre siste bøkene, og har dermed fått med oss ikke rent lite av Norges historie, spesielt  vinklet inn mot bøndenes situasjon. Dessuten har vi fått høre mye om hvordan det egentlig var å reise til Amerika (og Canada) for å prøve lykken "over there". Det var ikke enkelt uansett hva man valgte. Det handler om Hoem-slekten i disse bøkene, men jeg vil anta at historien er nokså lik for de fleste som valgte å reise fra Norge til Amerika.

I og med at primærnæringene dominerte i Norge, faktisk helt frem til industrien for alvor begynte å blomstre i Norge på 1960-/1970-tallet, kan man undres over hva som ville ha skjedd dersom 800 000 nordmenn hadde blitt igjen i Norge. Det var så mange som valgte å reise til Amerika, fordi det ikke var mat og utkomme nok til alle her hjemme. 

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Bloggerne Kleppanrova og Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 13 t 3 min.
Antall sider: 506 
ISBN: 
ISBN: 
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og har mottatt lytteeks. fra Lydbokforlaget

Edvard Hoem (Foto: Paal Audestad - bildet er lånt av forlaget.)

Luke 24: En forkortet julekalender (7)

God jul til både nye og gamle lesere av bloggen min!

Jeg avslutter min forkortede julekalender her på bloggen med en siste luke, som i motsetning til de foregående samlelukene, står helt for seg selv. 

Jeg regner med at mine lesere er spesielt opptatt av bøker - og kanskje også litt av film (?) - og derfor kan forvente seg noen bokpakker under juletreet i ettermiddag/kveld? I denne siste luken skal jeg selv fortelle helt kort hvilke bøker jeg ønsker meg og ser frem til å lese i juleferien. 

Som bokblogger mottar jeg mange leseeksemplarer fra flere forlag, og det er ingen hemmelighet at jeg mottar langt flere enn jeg rekker å lese. Derfor må jeg prioritere knallhardt. Denne juleferien har jeg tenkt å rekke over en hel del bøker - aller helst en pr. dag, selv om det er helt urealistisk. (Har jo ikke bare meg selv å tenke på ... Og bare for å ha presisert det: det er en god ting!)

Her er listen over bøkene jeg skal lese:

Jeg er allerede halvveis inn i "Mischling" av Affinity Konar, og boka er overraskende god! Når jeg sier "overraskende" god, så tenkte jeg på forhånd at boka kanskje var "hypet" opp. Det er den ikke. For det første er det få anmeldelser av den, og for det andre har jeg ikke funnet en eneste blogger som har skrevet om den. 

Tematikken er Holocaust, Auschwitz, Mengele og hans tvilling- og trilling-"forskning" - sett fra to tvillingers synsvinkel. Pearl og Stasha er bare 12 år gamle, og det vi får innblikk i er sterkt! 

Jeg tror ikke det er mulig å komme uberørt fra en slik bok! (Link til min bokomtale er lagt til i ettertid.)

Jeg har veldig sansen for Kjell Westös bøker, og nå er han ute med en ny bok som nylig er blitt oversatt til norsk. Dette er "Den svovelgule himmelen".

Jeg har både papirutgaven og lydbokutgaven av boka, og kommer nok til å velge lydboka, men ha papirutgaven ved siden av. 

Som alltid er det Helsingfors som er kulisse for handlingen, og denne gangen skal vi tilbake til 1960-årene. "En episk Helsingforsskildring i ekte Kjell Westö-stil, fra en av Finlands store forfattere på sitt aller største" - det lover godt!

Niels Fredrik Dahls siste selvbiografiske roman "Mor om natten" handler om en sønn som blir kjent med en mor han aldri virkelig har vært nær - ikke før han flere år etter hennes død åpner dagboken hennes ...

Moren skrev i dagboken mens forfatteren var barn. Hans bok handler om arv og ensomhet. 

Boka har fått strålende kritikker, og jeg har lenge skjønt at dette er en bok jeg bare må få med meg. Jeg har valgt meg lydbokutgaven, og skal nok ut og "gå" denne boka i juleferien. 

Endelig er den her - den tredje boka til Tore Renberg om Hillevåggjengen! Jeg har selvsagt lest de to foregående, og ser veldig frem til å lese denne siste - "Skada gods". 

Her loves det "barokk galskap og kriminell humanisme fra Norges sørstater"! Renberg klarer nemlig det kunststykke å få oss til å synes synd på de kriminelle hovedpersonene, og ser verden gjennom deres perspektiv - og det på en sånn måte at alt henger sammen på et vis. 

Jeg kjenner på et brennende behov for å få harvet meg gjennom denne boka!

Jeg har hørt så utrolig mye bra om Thorvald Steens siste bok "Det hvite badehuset". Nå må jeg rett og slett få lest den! 

I likhet med flere av hans foregående romaner, er også denne selvbiografisk. Forfatteren lever med en arvelig sykdom som gjør at han nå sitter i rullestol. Hvorfor holdes det hemmelig for ham at han kan ha arvet en kromosomfeil? 

Forfatteren oppsøker sin mor i håp om å få henne i tale ... Vil hun fortelle ham noe - før det er for sent?

Jeg kommer til å høre lydbokutgaven - også denne gangen.

Jeg har selvsagt lest Ketil Bjørnstads "Sekstitallet" og "Syttitallet", og kan nesten ikke vente med å få lest "Åttitallet", som jo er mitt tiår! 

Det har vært skrevet en del om denne boka i media, og for å si det sånn: Jeg tror ingenting på at Ketil Bjørnstad vil kritikerne til livs, slik det har blitt hevdet i media. Det som det handler om er at kritikerne må utøve sitt faglige skjønn på en saklig og uhildet måte. 

Jeg ser frem til å lese boka selv, og gjøre meg opp min egen mening om både det ene og det andre når det gjelder Bjørnstads forfatterskap og hans liv. 

Jeg har aldri vært noen stor Jan Kjærstad-fan, men har skjønt såpass at "Berge" er en bok jeg bare ikke kan la passere. Den har fått så gode kritikker at den har rykket opp til må-lese-status. Boka er for lengst innkjøpt! 

For øvrig håper jeg at Lars Saabye Christensens siste roman "Byens spor" ligger under treet denne jula. I og med at dette er en tittel jeg har strødd ut som julegavetips, har jeg nemlig latt være å skaffe meg den. Enda ... 

Det blir mye norsk litteratur nå på slutten av året, og det er fordi jeg håper å få en solid bakgrunn for å stemme inn noen favoritter til neste års bokbloggerpris. Da må jeg yte bøkene og forfatterne full rettferdighet!

Nå gleder jeg meg til å høre hvilke bøker du fikk til jul! Er det noen av dem du gleder deg spesielt til å lese?

I mellomtiden ønsker jeg god jul!