Matias Faldbakken: "The Hills"

Lattervekkende kammerspill

Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken. 

Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min. (Fra før av har jeg kun lest Rune Christiansens "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" av årets Bragepris-nominerte bøker.)

"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg. 

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)

Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?

"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)

Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i. 

Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras. 

"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)

Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre. 

Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor? 

Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse. 

"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot. 

Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans? 

Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 232
ISBN: 978-82-495-1847-0
Boka har jeg kjøpt selv.

Matias Faldbakken (Foto: Ivar Kvaal)

Fjodor Dostojevskij: "Forbrytelse og straff"

En av verdens beste bøker!

Mitt forhold til romanen

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg leste en bok av Dostojevskij. "Forbrytelse og straff" ble regnet som et "must" å få med seg for jusstudenter på 1980-tallet - særlig fordi hovedpersonen Raskolnikov nettopp studerte juss, og fordi romanen er et studium i en forbryters tanker. Jeg leste romanen i 1989, samtidig som jeg leste strafferett og straffeprosess på jusstudiet. Det som slo meg den gangen - og også nå i forbindelse med min gjenlesning - er hvor høyt utviklet det russiske strafferettssystemet faktisk var på midten av 1800-tallet, sammenlignet med andre land på den tiden. Selv om tematikken i romanen ikke først og fremst er på fengselsstraffen som sådan (ikke annet enn i epilogen), men mer på politiets etterforskning og opplevelsen av skyld hos forbryteren, tenker jeg at romanens tematikk har stor overføringsverdi til noen av de mest grusomme ugjerninger som er begått i nyere tid. I dagens rettssystem vektlegges for øvrig hensyn som allmennprevensjon (dvs. at straffen skal virke avskrekkende og få mennesker til å avstå fra forbryterske gjerninger) og rehabilitering (den straffedømte skal jo som hovedregel tilbake til samfunnet etter endt straff), mens straffen i tidligere tider mer hadde en funksjon som hevn. I enkelte tilfeller handler det dessuten - før som nå - om å fjerne spesielt farlige elementer fra samfunnet, kanskje en gang for alle. 

Om forfatteren

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (f. 1821 d. 1881) skrev nesten 40 bøker fra debuten i 1846 og frem til sin død. (Kilde: Wikipedia) Nesten alle hans bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er utvilsomt "Forbrytelse og straff", som i tidligere oversettelser hadde tittelen "Raskolnikov", samsvarende med navnet på hovedpersonen i romanen. I tillegg er romanene "Spilleren", "Idioten", "Kjellermennesket" og "Brødrene Karamasov" svært berømte. "Romankunsten hans har hatt stor påverknad på forfattarar i ettertida, og då spesielt på framveksten av eksistensialismen og modernismen. Dostojevskij skreiv realistiske, psykologiske verk, som ofte tok opp samfunnstilhøve som politikk og religion." (sitat fra Wikipedia)

Om oversettelsen

Den utgaven av "Forbrytelse og straff" som jeg leste i 1989 inngikk i Gyldendals Magnumbøker-serie. Romanen hadde undertittelen "Roman i seks deler med en epilog", og det var Ivar Digernes som sto for oversettelsen. Da jeg valgte å gjenlese boka på nytt, valgte jeg til slutt Bokvennens klassikerutgave, der det er Jan Brodal som har oversatt boka fra russisk. Språket i denne siste utgaven er mer moderne, selv om jeg vil understreke at Digernes´oversettelse heller ikke er så verst. For å ta et eksempel fra boka - det aller siste avsnittet i epilogen - så går dette slik i Digernes´ oversettelse:

"Men her begynner en ny historie - historien om et menneskes gradvise fornyelse, om hans gradvise gjenfødelse, om hans overgang fra en verden til en annen, om hans erkjennelse av en ny, hittil ukjent virkelighet. Dette kunne gi stoff til en ny fortelling - denne er til ende."

I Brodals oversettelse lyder det samme avsnittet slik:

"Men her begynner en ny historie - historien om hvordan et menneske gradvis fornyes og steg for steg når frem til gjenfødelsen, hvordan det går fra en verden til en annen, og hvordan det stifter bekjentskap med en ny og hittil fullstendig ukjent virkelighet. Dette kunne blitt emnet for en ny fortelling - med vår fortelling er med dette ført til ende."

Språket i Digernes´ oversettelse er noe mer gammelmodig og ordknapt, mens Brodal har tilført teksten noe mer. Dette gjør nok teksten mer tilgjengelig for de fleste, vil jeg anta, og etter å ha byttet litt på bøkene underveis i min lesning, var jeg ikke i tvil om at jeg foretrakk Brodals oversettelse, selv om jeg i nevnte eksempel ovenfor ville foretrukket Digernes´mer elegante oversettelse. Brodal har ikke tatt bort opplevelsen av å lese en gammel klassiker. Blant annet skriver han konsekvent "efter" og ikke "etter" - bare for å ta ett eksempel. Uansett - dette blir en smakssak. Det blir til sammenligning som å lese Hamsun i gammel og nyere språkdrakt. De fleste av oss foretrekker "på" og ikke "paa", mens vi gjerne vil beholde ord som "skildrerier" og helst ser at dette ikke erstattes med "malerier". Slik har i alle fall jeg det med gamle og moderne oversettelser. Det handler dypest sett om hvilken stemning man ønsker å komme i når man leser gamle klassikere. Det har noe ved seg at det opprinnelige språket, det forfatteren selv brukte, er gjenkjennelig. 

Mer om Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" m.m.?

Jeg ønsker å sitere fra baksideteksten på min gamle Magnum-bok, fordi jeg synes dette er svært godt formulert:

"Fjodor Dostojevskijs store romaner står i en særstilling i det 19. århundres realistiske litteratur. Ved bruk av en konsentrert og ofte melodramatisk intrige som kan minne om kriminalromanens, bringes hans personer i en psykologisk spenning som utløser alle de motstridende krefter i deres sjelsliv. Forbrytelse og straff (i oversettelse ofte kalt Raskolnikov) som utkom i 1866, er uten tvil Dostojevskijs mest berømte roman. Gjennom studenten Raskolnikovs mord på en ussel pantlånerske gir forfatteren en genial skildring av forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser de evige spørsmål om menneskets vesen, moralens grunnlag, skyld og soning."

Et viktig tema i romanen er hva fattigdom gjør med mennesker. Dostojevskij hadde det vanskelig økonomisk i hele sitt liv, og dette preger romanene hans - også "Forbrytelse og straff". I en periode satt han i fengsel på grunn av politisk aktivitet, og han tilbrakte blant annet ti år i Sibir. Han kom ut igjen i 1854, og flyttet tilbake til St. Petersburg, hjembyen sin, i 1860. Senere ble han rammet av den ene tragedien etter den andre. Kona og broren døde, han led av depresjon og ble senere spillavhengig (dette førte til romanen "Spilleren", en euforisk roman om hva det innebærer å være fullstendig hektet på pengespill). Han skrev både "Forbrytelse og straff" og "Spilleren" for å tjene penger raskt. Etter dette skrev han noen av de mest kjente bøkene sine. (Kilde: Wikipedia)

I følge den samme Wikipedia-siden har Dostojevskij hatt stor påvirkning på forfattere som Albert Camus, Franz Kafka og Gabriel García Márquez. Også Knut Hamsun skal ha blitt sterkt inspirert av ham. Selv tenkte jeg på Hamsuns "Sult", som Hamsun skrev i 1890, dvs. syv år etter at "Forbrytelse og straff" kom ut på norsk for første gang (1883).

Da jeg leste boka på slutten av 1980-tallet, gikk diskusjonene rundt Raskolnikovs opplevelse av å være hevet over lov og rett og Nietzsches overmennesketeori. Det handlet ikke om retten til å herske over andre mennesker, selv om teorien rundt dette senere har blitt misbrukt, men om menneskets "vilje til å søke makt gjennom å utnytte verdens viljekvanta".

Noe av det som gjør russiske romaner litt vanskelig tilgjengelig er et stort persongalleri, der en og samme person benevnes med flere navn. "Forbrytelse og straff" er intet unntak. Helt bakerst i boka har forlaget (Bokvennen) laget en oversikt over de i alt 31 personene som opptrer i romanen. Dette er til stor hjelp under lesningen, der f.eks. Raskolnikovs søster betegnes både som Avdotija Romanovna Raskolnikova, Dunja og Dunjetsjka, bare for å nevne ett eksempel. 

Om boka

Raskolnikov er en juss-student som har måttet sette studiene til side fordi han ikke har penger. Han bor i et bittelite krypinn, og har ikke en gang lås til kottet sitt. Ikke at det er noe å stjele der. Han eier nemlig ikke nåla i veggen. 

"Det var i begynnelsen av juli, og usedvanlig hett i været. Henimot aften forlot en ung mann sitt lille kammer av en hybel i en av de store leiegårdene i S-gaten. Langsomt gikk han nedover gaten, det virket som om han ikke kunne bestemme seg for hva han ville gjøre, inntil han til slutt la veien mot K-broen.

Heldigvis hadde han unngått å møte hybelvertinnen i trappen. Det lille kammeret hans lå helt oppe under loftet, og lignet mer et skap enn på et værelse. Vertinnen som gav ham kost og losji i dette kottet, holdt til i sin egen leilighet en etasje under, slik at han hver gang han skulle ut på gaten, var nødt til å gå forbi kjøkkenet hennes, der døren nesten alltid stod på vidt gap ut mot trappeoppgangen. Hver gang den unge mannen gikk forbi denne døren, fornemmet han en egen smertelig følelse av feighet, det var en følelse han skammet seg over, og som derfor fikk ham til å rynke sint på brynene. Han satt opp over ørene i gjeld til vertinnen, og var redd for å møte henne." (side 5)

Beskrivelsen av Raskolnikov er interessant fordi vi møter en mann som gjennom hele romanen nærer stor forakt for alle som en eller annen måte utøver makt overfor andre mennesker, som oftest representert ved at de er bemidlet. Det være seg hybelvertinnen, pantlånersken han senere myrder, mannen som ønsker å gifte seg med hans søster osv. Forskjellen mellom de fattige og bemidlede er enorm. Raskolnikov er imidlertid ikke en som kryper for andre. Han er stolt. Så stolt at han heller gir fra seg det lille han har til mennesker som er enda mer nødstilt enn ham selv, i stedet for å sørge for å få i seg mat selv. 

Da moren i et brev forteller at hans søster skal gifte seg med Pjotr Petrovitsj Luzjin, blir Raskolnikov rasende. "Så lenge jeg lever skal det ikke bli noe av dette ekteskapet, og herr Luzjin kan dra pokker i vold!" (side 61) Det som plager Raskolnikov er tanken på at søsteren skal ofre sin egen lykke for å redde ham og moren fra fattigdom. Herskapet Svidrigajlov, søsterens tidligere arbeidsgiver, får også unngjelde. Felles for alle med penger er at de utnytter sine posisjoner overfor de ubemidlede. Denne maktubalansen piner Raskolnikov. 

"Slik pinte og plaget han seg med disse spørsmålene, og det var ham endog en viss nytelse. Disse spørsmålene var forøvrig ikke nye for ham, de var ikke dukket opp i dette øyeblikk, det var gamle og nagende spørsmål som han lenge hadde båret på. ... Nå hadde morens brev slått ned i ham som et lynnedslag. Det var klart at nå måtte det bli slutt på tungsinnet, slutt på den passive lidelse og på grublingen over problemenes uløselighet. Nå måtte det ubetinget gjøres noe, og det hurtigst mulig, ja på flekken. Nå måtte han ta en eller annen avgjørelse, koste hva det koste ville, eller så ..." (side 68)

Pantlånersken er ikke populær. "Hun er rik som en jøde", "men ... er riktig en heks ..." (side 96) Ondskapsfull og lunefull er hun visstnok også. Dersom lånefristen ble oversittet med en eneste dag, lot hun pantet gå til forfall. Renter tok hun også - månedsrenter på opp mot syv prosent. Studentene diskuterer henne høylytt.

"Hør nå videre. På den annen siden har vi de unge, friske krefter, som går til spille fordi de ikke får noen understøttelse, og slike finnes i tusenvis og over alt! Gode gjerninger og foretagender i hundrevis, ja tusenvis ville man kunne sette i verk og hjelpe videre for penger som det gamle kvinnfolket ellers vil la gå til spille i ett eller annet kloster! Hundre, ja kanskje tusener av eksistenser, ville på denne måten kunne hjelpes inn på sin bane, mangfoldige familier ville kunne reddes fra armod, oppløsning og undergang, fra moralsk fordervelse og veneriske sykdommer - og alt sammen for hennes penger! Å ta livet av henne og ta pengene hennes, for så ved hjelp av disse pengene å vie seg til tjeneste for hele menneskeheten og den felles sak: Hva mener du, vil ikke én, ørliten forbrytelse bli oppveiet av disse tusenvis gode gjerninger? For dette ene liv - tusener av liv frelste fra forråtnelse og oppløsning. Ett menneske må dø, men i bytte for hundre liv - det er da et enkelt regnestykke! Og hva betyr vel livet for en eneste tæringssyk, dum og ondskapsfull gammel kjerring på altets stor vekt? Ikke mer enn livet til en lus eller til en kakerlakk, nei ikke det en gang, for denne gamle kjerringen er et skadedyr. Hun forderver andres liv, hun er ond; her om dagen bet hun i raseri Lizaveta i fingeren; det var bare såvidt den ikke måtte amputeres." (side 99)

Underveis spekulerer Raskolnikov i hva det er som gjør at nesten alle forbrytelser oppdages og røpes så raskt, og at sporene etter alle forbrytelser er så åpenbare og lette å følge. Han mener at svaret er å finne i forbryteren selv, fordi både vilje og dømmekraft svekkes i gjerningsøyeblikket - nettopp når dette behøves aller mest. Svekkelsen angriper mennesket som en sykdom, som deretter utvikler seg langsomt ... For egen del var han overbevist om at han ville bevare fullt herredømme "under utførelsen av det foretagende han hadde uttenkt, ene og alene av den grunn at det han hadde planlagt "ikke var en forbrytelse" ..." (side 107)

Det bygger seg opp til mordet på pantlånersken ... 

Og så går det ikke riktig helt som planlagt. Raskolnikov har ikke så mye kontroll som han trodde at han kom til å ha, og egentlig er han som en hvilken som helst forbryter når det kommer til stykket. 

Min oppfatning av boka

"Forbrytelse og straff" er en meget kompleks roman med mange lag. Hovedplottet er selvsagt mordet på pantlånersken og Raskolnikovs tanker og grublerier både i forkant og etterpå. Romanen inneholder imidlertid så mye, mye mer. 

Vi møter familien Marmeladova, der familieforsørgeren, den fordrukne Semjon Zacharovitsj Marmeladova, for lengst har mistet sin stilling som embetsmann og drikker opp det lille familien har å leve av. Han dør og tilbake sitter enken, den tæringssyke Katerina, og hennes farløse små barn, og Sonja, datteren fra avdødes første ekteskap. Vi møter Raskolnikovs gode venn og hjelper, Razumikhin, som senere kaster sine øyne på hans søster Dunja, som dropper ekteskapsplanene med Luzjin, mannen som har sulteforet Dunja og moren i tiden før det planlagte bryllupet (en strategi som slår helt feil, og som han senere angrer dyrt og hellig på). Dessuten blir vi vitne til godseier Svidrigajlovs fånyttes forsøk på å få Dunja på kroken, etter at han mest sannsynlig har tatt livet av sin kone. Alle som har penger utnytter dem som ikke har noe. Fra dette er det ett unntak. Raskolnikov er riktignok lutfattig, men hver gang han har midler, ender ham med å gi disse fra seg. Dette fører blant annet til at Sonja (som egentlig heter Sofija Semjonovna Marmeladova) elsker ham og til sist følger ham til Sibir. Kjærligheten vinner og ingen er til salgs! Ikke for noen! 

Det var helt fantastisk å lese denne romanen om igjen! Jeg nøler ikke med å betegne "Forbrytelse og straff" som en av verdens beste romaner. Ikke bare er samfunnsforholdene på midten av 1800-tallet meget godt beskrevet, men det aller mest imponerende er den dype psykologiske innsikten Dostojevskij viser i sin beskrivelse av persongalleriet. Kanskje kan man innvende at noen av personene, særlig maktpersonene, ikke har fått mange forsonende trekk. På den annen side merker vi at selv ikke godseier Svidrigajlov tar det helt ut i en scene der han i sitt møte med Dunja faktisk kunne ha avgjort hennes skjebne, en gang for alle. Det gjør heller ikke Luzjin eller etterforsker Porfirij Petrovitsj i situasjoner der de utvilsomt rår over mye makt. De fremstår som hele mennesker, på godt og vondt. Den eneste som er ussel uansett hvordan man snur og vender på det, er pantlånersken. Hun er grisk, tenker bare på seg selv og utnytter de svakeste blant de svake - alltid til egen fordel. Hvem er egentlig lei seg for at hun er død? 

Romanen er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det! 

Utgitt: 1866
Originaltittel: Преступление и наказание
Engelsk tittel: Crime and Punishment
Oversatt til norsk første gang (med tittelen Raskolnikov): 1883
Min utgave: 2014
Forlag: Bokvennen 
Oversatt: Jan Brodal
Antall sider: 822
ISBN: 978-82-560-1822-2
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Fjodor Dostojevskij

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen. 

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 

Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...

Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 

En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!

Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...

"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

De fem siste nyanskaffelsene på kokebok-fronten

Det er ikke hva som helst av kokebøker som slipper inn på mitt kjøkken! Årsaken er at det er svært fullt der fra før av, og at det ikke er mulig å presse inn en eneste bok til før en annen må ut. Minimumskriteriet er at jeg må være 100 % sikker på at kokebøkene faktisk kommer til å bli brukt og ikke kun blir "hylle-fyll". Mer hylle-fyll er en luksus jeg ikke kan unne meg lenger - til tross for at jeg elsker å samle på bøker, også kokebøker - og selv om jeg elsker å kose-bla i kokebøker uten nødvendigvis å måtte lage alt som står der. 

Det er ikke hvert år jeg skaffer meg så mye som fem nye kokebøker. I år har jeg skaffet meg flere, blant annet surdeigsboka fremfor noen - "Surdeig" av Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld. Den har jeg også skrevet om her på bloggen. (Linken peker til min omtale av den.) 

Jeg har ingen tradisjon for å skrive om kokebøker på bloggen min, selv om jeg elsker å lage mat og absolutt har mine favoritter i kokebøkenes verden. Når jeg likevel velger å gjøre dette nå, er det fordi jeg for alvor har begynt å få leseeksemplar-forespørsler om kokebøker - fordi jeg er bokblogger. Jeg har lenge vært i tenkeboksen på om jeg ønsker å bruke bloggen min til dette. Samtidig har jeg en så stor interesse for matlaging at det føles naturlig å inkludere også denne interessen i bokbloggingen min. 

Selv om jeg uansett anser meg helt fri og uavhengig til å velge om jeg skal skrive om slike bøker eller ikke, og vanligvis skriver mest om mine inspirasjoner på Instagram-kontoen min, har jeg denne gangen lyst til å lage et innlegg om mine fem siste nyanskaffelser. To av disse fem bøkene har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt leseeksemplarer av tre bøker fra forlaget Gursli Berg.

Trine Sandberg: Trine inviterer
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelse: 2017
Denne boka har jeg kjøpt selv

I noen år har jeg vært en stor fan og beundrer av Trine Sandbergs prosjekt med Trines blogg og kokebokutgivelser. Jeg har selvsagt de to foregående kokebøkene hennes! Jeg foretrekker nemlig å ha bøkene liggende på benken mens jeg lager mat etter hennes oppskrifter. Det blir ikke det samme med Ipaden. Dessuten hender det ikke sjelden at jeg må opp med et par av bøkene samtidig, fordi jeg trenger oppskrifter fra flere av bøkene. 

Disse kokebøkene er så velbrukte og hyppig i bruk at jeg faktisk vil hevde at det nesten ikke går en uke uten at jeg henter frem minst en av dem og finner inspirasjon til matretter jeg ønsker å lage. Det være seg fulle middagsretter, nanbrød, grytebrød eller annet. Når jeg lurer på "var det over og undervarme eller varmluft?", "hvor mye var nå steketemperaturen igjen?" osv. 

Ekstra moro har det dessuten vært å bli kjent med forfatteren i forbindelse med en matreise til Marrakech tidligere i år! Jeg har skrevet om denne matreisen på bloggen min (men kommer i løpet av kort tid med enda et innlegg om selve matkurset), og det har også Trine Sandberg og bloggeren bak Enestående mat gjort. Jeg var selvsagt på lanseringsfesten av "Trine inviterer - Menyer til hverdag og fest", og fikk i den forbindelse en signatur fra forfatteren selv i mitt eksemplar.

Hva er det som gjør hennes kokebøker så spesielle? At de er så brukervennlige, er min første tanke! Alt det som suverene kokker og kokebokforfattere lar være å skrive om, fordi det er ting som "goes without saying" - alt dette har Trine med i sine oppskrifter! I og med at hun har egen blogg, får hun jevnlig tilbakemeldinger fra sine lesere og beundrere om hva som fungerer og ikke fungerer, og kan derfor rette opp ting og supplere her og der - før oppskriftene ender i trykket form mellom to permer. Oppskriftene fungerer godt, og for oss som er helt avhengig av gode oppskrifter for å lykkes på kjøkkenet, er de helt gull! Min påstand er at når man følger Trines oppskrifter til punkt og prikke, så må det bli vellykket! Og det er nettopp dette - den gode mestringsfølelsen som hun gir sine følgere - som er bakgrunnen for suksessen hennes. Dessuten er oppskriftene overkommelige for de fleste. 

I denne siste boka er det fokus på festmat. Her er det også mange pizza-oppskrifter, kjærkomment egnet for fredagskos med familien! Jeg har allerede rukket å lage mat etter et knippe av oppskriftene i boka, og det har blitt bra hver gang! Krydderblandingene og smakssammensetningene går rett hjem hos meg!

Niru Kumra: Masalamagic
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelse: 2017
Denne boka har jeg kjøpt selv

Det var nokså tilfeldig at jeg oppdaget denne kokeboka i en bokhandel for noen uker siden. Fra før av kjenner jeg Masalamagic-konseptet fra Matlagings-DVD´en til Niru Kumra - "Indisk mat på norske fat" - som jeg skrev om her på bloggen i 2012. Jeg var i alle fall ikke sen om å grabbe til meg boka. Den skulle jeg ha! 

Det er ikke uten grunn at det indiske kjøkken rager skyhøyt i den internasjonale gourmet-verdenen. Jeg leste en gang at det indiske kjøkken er blant verdens fem beste - på linje med det franske kjøkken, som er gjennom-ikonisert. 

Selv elsker jeg både å lage indisk mat fra bunnen av, og å gå på indiske restauranter og ta for meg at alle rettene som det indiske kjøkkenet er så kjent for. Foreløpig har jeg ikke rukket å lage så mange av rettene i Niru Kumras bok, men jeg har allerede merket meg flere retter som står for tur hjemme hos meg. 

Jeg elsker hele prosessen med å finne oppskrifter jeg har lyst til å følge, skrive handlelister, reise rundt i nærmiljøet for å kjøpe inn råvarer, og komme hjem og starte opp på kjøkkenet mitt. Jeg er svært heldig som bor i et multikulturelt område, der det både er asiatiske butikker, tyrkiske butikker og annet som har det jeg trenger. Å slippe å kjøpe pjuskete koriander-blader på kjøpesentrene, men i stedet dra til "tyrker´n på hjørnet" for å få tak i hans friske og upåklagelige grønnsaker - det er ren lykke! 

Oppskriftene i "Masalamagic" er intuitive og enkle å forstå. Det er selvsagt en fordel å kjenne til noen grunnprinsipper i det indiske kjøkken, slik at man vet hvordan oppskriften skal forstås dersom man er i tvil. Dessuten anbefales det å lese de første 40 sidene i boka, hvor du får en innføring i helt grunnleggende ting - som ord og uttrykk, krydderne du må ha, betydningen av de ulike krydderne osv. Dessuten er det helt avgjørende for suksessen å vite hvor mye varme de ulike krydderne tåler for å fungere optimalt i rettene. 

Det er høyt nivå på oppskriftene, og jeg garanterer at når du serverer mat fra denne boka, kommer gjestene dine til å bli imponert over dine kokekunster! Vær oppmerksom på at noen av rettene er sterkt krydret, og at alle ikke er like vant til dette. Se an ditt publikum og ha i mindre chili - både i pulverform og i fersk utgave - når du skal servere indisk mat fra denne boka. Mannen min og jeg løste dette sist gang ved at vi skar opp fersk chili, som vi hadde ved siden av. Vi drysset disse chiliene på vår egen mat, og lot de andre gjestene slippe. Det var alle glade for, for det ble jammen sterkt nok likevel ... for de andre, altså! 

Det fine med denne boka er at Niru Kumra også byr på glutenfrie retter og retter for veganere og vegetarianere. Og forresten: Visste du at nan er et festbrød? Eller at tikka betyr beinfritt kjøtt, altså filet? Dette og mye annet - som f.eks. å lage indisk te/chai - lærer du i denne kokeboka! 

Niru Kumra og Masalamagic selger for øvrig ferdigmat, som er tilgjengelig i butikkene. Blant annet papadam - det sprøe flatbrødet du alltid får før maten når du er på indisk restaurant. Jeg kjøpte papadam for litt siden, og de skulle stekes på høy varme i under et minutt. Det ble kjempegodt! 

Selv drømmer jeg om å komme på matlagingskurs hos Niru Kumra! Det handler om å få tid til dette ... Niru Kumra har selvsagt en blogg!

Italia - En matsafari - Jon Berg (i samarbeid med Trattoria Popolare) 
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2016
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

Denne kokeboka, en skikkelig foodie-bok, er skrevet av og for matelskende mennesker på et svært høyt nivå. Her får vi nemlig ikke bare oppskrifter hentet fra ulike deler av Italia - som Roma, Sicilia, Piemonte, Lombardia, Liguria, Veneto og Toscana, bare for å nevne noen - men vi får også en innføring i de mer særpregede forholdene ved hvert enkelt mat- og vindistrikt. Dessuten introduseres vi for restauranteiere og vinprodusenter. Maten og den lokale vinen henger selvsagt nøye sammen. Sjelden har jeg opplevd å lese så litterære tekster i en kokebok, skjønt Dag Tjerslands bok "Mitt Toscana", som jeg skrev om her på bloggen i 2011, kommer svært nær. 

"Bordene er dekket med hvit duk, og vi kan skotte inn vinduet til kjøkkenet i det lille blå liksomhuset. Fire kokker finjusterer kveldens retter, som har siciliansk stempel. Midt i lokalet sitter en mann alene og smiler bredt hver gang han tar en bit av en ny rett og smaker på en ny vin. Kelnerne går i hvit skjorte, svart vest og rød sløyfe, de er diskré og oppmerksomme. De er klare for aftenens festforestilling." (side 39)

Vi skjønner at vi er blant mat- og vinelskere, og det er nesten poetisk det hele. Senere i samme kapittel presenteres vi for overskrifter som "Dårlig mat er ugudelig", "Artisjokker i stallen" og "Sicilias sjel" - før vi presenteres for oppskrifter som forutsetter at du allerede har laget raviolien din selv eller har rå svinepølse tilgjengelig. Og for deg som elsker cannoli, den helt spesielle italienske kaken som består av knasende sprø kjeks og med en søt og myk krem inni - på side 62 får du oppskriften på den sicilianske utgaven av denne kaken. 

Piemonte er selve innbegrepet på italiensk vin! Det er her du finner baroloen. Under overskriften "Hele Piemonte i ett jafs" presenteres vi for følgende på side 95:

"Alba er intet mindre enn mat- og vinhovedstaden i et av verdens mest berømte mat- og vinområder, Piemonte. Naturligvis med et bugnende matmarked, et overveldende skue hver lørdag formiddag. Her kommer hele regionens produsenter med sitt: ost, skinke, pølser, høner, kyllinger og kalv, oliven, frukt og grønnsaker. Dessuten den hvite trøffelen, Albas kronjuvel, trygt forvart under glassklokker." 

Eller når vi på side 98 kan lese følgende - under overskriften "Champagne i nedoverbakke" (og takk og lov for at forfatteren ikke bruker det fornorskede "sjampanje"-ordet - jeg grøsser hver gang jeg ser champagne skrevet på denne måten):

"Ethvert måltid her starter altså med et glass champagne. For ti euro får du en flying start, og han sparer ikke på dråpene, generøse Alessio. Alt er raust her. Her er 70 forskjellige champagner, utvalget er så bra at mange kommer langveisfra for å kjøpe. Det er jo veldig godt med en oppfriskende champagne etter å ha smakt seg gjennom krevende rødviner fra Piemonte dagen før."

Lengselen etter Italia er sterk når jeg leser slike nydelige avsnitt.  

Og slik kunne jeg selvsagt ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. Denne boka er en kose-bok, som man henter frem - gjerne når lengselen etter sol og sommer og Italia blir for sterk. Man kan drømme seg helt bort i denne boka. Det er bare å plukke ut et kapittel som passer til den stemningen man måtte være i. 

Helt til slutt nevner jeg at det helt bakerst i boka er noen grunnoppskrifter på risotto, polenta, gnocchi, pasta, ravioli med fyll eller i strimler, pizzadeig, tomatsaus, bechamel, pesto, ulike former for kraft etc. Matoppskriftene lenger foran i boka blir enklere å nærme seg når du har lest deg gjennom disse grunnoppskriftene! 

Kulinarisk Akademi: Kok & Stek
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2016
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Det denne boka lærer deg er alle de viktigste teknikkene for varmebehandling av mat - "kort og godt koking og steking" (jf. forordet i boka, side 7)

Noe mat skal stekes på høy varme, annen mat på lav varme, i kortere eller lenger tid. Noe egner seg best for steking - annen mat for koking. Boka er ment som et oppslagsverk hver gang man er usikker på hva som vil gi det beste resultatet. Teknikkene er grunnleggende klassiske, og de kan brukes nær sagt uansett hvilke matretter man tenker å lage. 

De som står bak boka er Jostein Medhus (han har hatt regien) og Marius Martinsen og Kristian Rønnestad (som har hatt hovedansvaret for foto og oppskrifter). 

"God mat handler mye om lidenskap, hyggelig selskap og alle de gode samtalene som et godt måltid fører med seg. Vi håper Kok & Stek vil inspirere til mange smakfulle opplevelser." Skriver forfatterne av boka i forordet ... Jeg slutter meg uforbeholdent til dette!

Mange av budskapene i boka er klokkeklare og sterke, og gir en viktig påminnelse om hvorfor vi gjør hva. Som at kokingens formål er å bryte ned fibre og bindevev for at råvaren skal bli mør. Som viktigheten av å ha nok væske under hele kokeprosessen, og at det er en klar fordel med en vid kjele med god kontaktflate ... Vi vet det jo egentlig, men gjør vi alltid det som er rett likevel?

Boka inneholder et helt lass med supre tips i den helt eminente klassen. Hvordan lager man for eksempel en super base til en kjøttsuppe? Det er godt mulig at moren din kunne dette, men lærte du dette av henne? Var du interessert nok rett før du i 19-20-årsalderen flyttet fra barndomshjemmet? Jeg er redd for at det er store kunnskapshull mellom den generasjonen som laget tradisjonell mat fra bunnen av, og min generasjon som er mest opptatt av det italienske, indiske og tyrkiske kjøkkenet - kort sagt alt annet enn "kjedelig, norsk mat". 

Når man har levd i noen år, dukker likevel interessen for ting man opplevde som barn, mirakuløst nok opp igjen. Men da er gjerne mor ikke lenger tilgjengelig. Derfor trenger vi bøker som "Kok & Stek", fordi de fyller et behov og et tomrom. 

I alle fall - tilbake til kjøttsuppebasen: Man tager en svineknoke og så tilsetter man gulrot, purre, løk, hvitløk, fersk timian, helpepper og laurbærblad - og så selvsagt vann - og koker opp det hele. Oppskriften finner du på side 17 i boka! 

Når man skal koke sjøkreps i kraft, kan det være greit å vite hvordan man skal gå frem for å lage denne kraften. På side 27 finner vi svaret. Jeg får vann i munnen bare av å lese oppskriften, for her er det mye godt! Har du aldri laget gnocchi fra bunnen av? Oppskriften i denne boka er så tilforlatelig enkel at jeg får lyst til å sette i gang med det samme! Laget moren din kålruletter da du var barn? Det gjorde min mor, og det er med beklagelse jeg må melde at jeg aldri har gjort et forsøk på å lage dem selv. Det får jeg lyst til å gjøre noe med når jeg leser oppskriften på side 47! Skrei med sandefjordsmør - her får du en fin oppskrift på side 52. 

Står grønnsakene i kjøleskapet i fare for å gå ut på dato - f.eks. fordi du skal på ferie? Hvorfor ikke sylte dem? "De syltede grønnsakene bør stå i minimum to døgn. De passer utmerket til fiskeretter og salater. Uåpnet glass holder seg i to måneder. Åpnet glass bør brukes innen en måned." (side 60) Her er det dessuten oppskrift på hollondaise-saus, hvordan man kan servere kamskjell med sitron- og pepperrotmelk (skal smake himmelsk!), helstekt lammelår, et lass med desserter, grilltips etc.

Bak i boka er det samlet en rekke tilleggsoppskrifter - som hvordan du karamelliserer løk, hvordan du koker couscous, hvordan du lager rødvinssaus og wasabimajones, estragonsmør og aioli. Dessuten får du en innføring i teknikker som confitering (konservering av mat), blansjering (en måte å behandle råvarer på, som skal videreforedles senere - typisk behandling av sopp før frysing), posjering (betyr å koke uten å koke - maten trekker i væske like under kokepunktet), sous vide (handler om vacuumpakking av mat) m.m. Som du skjønner: boka er den reneste skattekiste! 

Kulinarisk Akademi: Saus & Kraft

Forlag: Gursli Berg

Utgivelse: 2014

Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

I introduksjonen til denne boka, som inneholder en sauseskole, presiseres det at en god saus er noe av det viktigste i et måltid, og er den som løfter retten og råvarene mot himmelen. "Ordet saus betegner alt fra de klassiske sausene som brun saus og bechamel, til majones, dessertfyll og suppebaser. En god kraft er en forutsetning for en vellykket saus." 

Forfatterne av boka har dessuten valgt å ta med noen  prosesser, som gjennom steg-for-steg-bilder viser hvordan man skal gå frem for å lage for eksempel en vellykket majones eller bernaise. 

"Det å lage god mat er en fin avkobling, det skal være gøy, og det skal være en fornøyelse å spise den." 

Boka er delt inn i åtte kapitler. Her lærer vi å lage klassiske sauser, sauser til kjøtt, fugl, fisk og skalldyr, og sauser til grønnsaker og søte desserter. Dessuten er det ett kapittel med grunnoppskrifter på kraft, og ett kapittel med 10 prosesser det er lurt å lære seg. 

Jeg innrømmer det glatt: de fleste sausene som lages hjemme hos meg, kommer fra butikken. Som regel handler det om posesaus, men når jeg virkelig skal slå til, kjøper jeg Jacobs. Joda, jeg kan lage saus. Det lærte jeg faktisk av faren min, som ikke var borte vekk på kjøkkenet. I årenes løp har det imidlertid sneket seg inn en oppfatning av at kjøpesaus er sunnere enn hjemmelaget saus. Men stemmer det egentlig? I grunnen handler det nok vel så mye om at den maten jeg typisk trenger saus til, som oftest lages i en travel hverdag. Dessuten smaker ikke pose-saus så aller verst heller ... synes nå jeg da. I helgene lager jeg det meste fra bunnen av, og da inngår krydderier og sauser i et større hele - det vil si at sausen gjerne er en del av hovedretten og ikke serveres i eget sausenebb, hvor man porsjonerer ut hvor mye man vil ha. Men hva gjør man når man har gått tom for posesaus og står der med kjøttkakene? Det blir jo ikke det samme uten en brunsaus ... Det er i alle fall greit å være i stand til å lage en saus fra bunnen av! 

En annen sak er at de som virkelig briljerer på kjøkkenet, har et helt arsenal av kraft som er nedfrosset i terninger i fryseren. Dette er noe jeg skulle ønske at jeg også hadde, men som jeg hittil har jeg slått det fra meg fordi jeg ikke tror jeg har tid. Egentlig - for å være helt ærlig - har jeg ikke visst helt hvor jeg skal begynne. Med denne boka blir terskelen for å komme igang atskillig lavere! 

Boka byr på mye mer enn det jeg har nevnt. Blant annet en god oppskrift på aioli! Aioli er et must når man som jeg (og mannen min) baker alt brødet vi serverer hjemme, selv. Ikke er det spesielt usunt heller. 

Og hvorfor ikke prøve oppskriften som i denne boka er kalt "kalkunfest" (side 85) neste gang kalkun kommer opp på menyen? Her er det nemlig oppskrift både på selve stekingingen, tips om å legge kalkunen i lake dagen før steking (!), og stuffing. 

Eller hva med en hummersaus? (side 95) Eller blåskjellsaus med safran? (side 105) 

Og hva gjør du med eggehvitene etter å ha laget vaniljekrem eller vaniljesaus? Lager en pavlova, så klart! (side 199) 

Når jeg trenger kraft i en oppskrift, har jeg som regel tydd til buljongterninger eller en eksklusiv Jacobs-utgave. I bokas nest siste kapittel presenteres enkle, høyst overkommelige oppskrifter på fiskekraft, kylling-/hønsekraft, kjøttkraft, skalldyrkraft etc. Sistnevnte er noe å tenke på etter et rekeparty. Her inngår nemlig 2 kg rekeskall (evt. skall av hummer eller sjøkreps) i oppskriften. Ellers er det verdt å merke seg at "mirepoix", en ingrediens som inngår i flere av oppskriftene, er "de fire store", dvs. løk, purreløk, sellerirot og gulrot, som vaskes, renses og kuttes i terninger. 

Den kanskje aller morsomste delen av boka finner du i siste kapittel under overskriften "prosesser". Her suppleres teksten med trinn-for-trinn-bilder, som gjør det enkelt å lykkes. Det handler om å redusere kraft, noe som kalles demi glance. Her lærer vi også å lage majones fra bunnen av. På denne nettsiden finner du sauseskolen, med videoer! 

For egen del har jeg tenkt å bruke vinteren til virkelig å dypdykke i disse bøkene! Det er forbundet med sjelefred å stå over grytene, og for hver gang man lager en ny rett, lærer man noe som gjør at det er enklere å nærme seg en ny oppskrift. Det handler om å ha tro på seg selv, våge seg ut i ukjent farvann og oppleve mestringens saliggjørende virkning! 

Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg! Og pst! Både "Kok & Stek" og "Saus & Kraft" er for tiden i salg i bokhandlerne! 

Lykke til!