Inge Schilperoord: "Mudderhund"

Når driftene kommer i veien for et normalt liv ... 

Nederlandske Inge Schilperoord (f. 1973) er kriminalpsykolog, og hun skriver både i fagblader og aviser, kan jeg lese på bokas smussomslag. "Mudderhund" er hennes debutroman. Boka ble ansett som årets bok i Nederland da den kom ut i 2015 (med tittelen "Muidhond"). Forfatteren mottok Bronseuglaprisen for beste debut, og har i tillegg vært blant finalistene til fire andre priser. "Mudderhund" er oversatt til ni språk foreløpig, og det blir garantert flere oversettelser. Så oppsiktsvekkende god er den nemlig! 

Det er svært sparsomt med informasjon om forfatteren på nettet. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka anmeldt i kun én norsk avis - Morgenbladet (dessverre bak betalingsmur, jeg har ikke lest den) - og av en norsk blogger (Elise Cathrin). Det forundrer meg sterkt at denne boka ikke har vakt større oppmerksomhet (og at det ikke finnes noen oppføring om henne på Wikipedia).

Min omtale er et stykke på vei en spoiler, selv om jeg ikke røper slutten. Dermed er du advart!

Om boka

Jonathan har nettopp sluppet ut av fengselet etter å ha sittet inne - tiltalt for overgrep mot et barn. Etter et utall rettsmøter som har ført frem til frifinnelse i ankedomstolen - på grunn av bevisets stilling - er han fri ... "inntil videre". Den tidligere fastsatte fengselsstraffen og vilkåret om tvungent psykisk helsevern har falt bort. Alt fordi ingen har kunnet finne trøyen som det "etter offerets forklaring skulle sitte fellende spor på" ...  (side 12) Saken kan bare gjenåpnes dersom det skulle dukke opp flere bevis. 

Mens Jonathan satt inne, ønsket han ikke besøk av sin mor. Da han møter henne igjen for første gang på flere måneder, og hun er overlykkelig. 

"Du er tilbake." Øynene hennes lyste. Han smilte igjen, litt forlegen, ubekvem med situasjonen. Gutten min. Han snøftet, som om han var ti år gammel, og ikke tretti. Smilet hans måtte være bredt, slik hadde han tenkt det på forhånd. Men ansiktsmusklene føltes stive og ville ikke samarbeide. Hun hadde vært alene hele denne tiden, tenkte han, det var hans skyld. Nå måtte han gjøre det godt igjen. Det minste han kunne gjøre, var å være litt vennlig. (side 16)

Huset der Jonathan og moren bor, skal snart rives og de må flytte. Det meste er i sterkt forfall, men det er ingen vits i å reparere noe som helst. Ikke har de penger heller. Dagene fylles med rutiner som gjør den ene dagen lik den neste. Det handler om å stå opp, gå turer med hunden Milky, gå på jobb, spille kort med moren, støvsuge, lage mat ... Dessuten har Jonathan en skrivebok, der han skriver opp ting. Det handler om viktigheten av hyppige gjentakelser, om å lage seg vaner. Han har nemlig feil tanker, som han må trenge bort gjennom disse daglige rutinene. Alt dette lærte han mens han var under psykiatrisk oppfølgning i fengselet. Han får absolutt ingen oppfølgning etter at han slapp ut fra fengselet, men har et sterkt, sterkt ønske om å leve et så normalt liv som mulig.

Overgrepet mot Betsy, som den lille jenta het, snakker de ikke om. Moren bekymrer seg for at sønnen alltid er så alene. Han har ingen venner på sin egen alder. Ingen venner i det hele tatt - ikke i noen alder, bare for å ha presisert det ... Men han har Milky og etter hvert også fisken Tinca, en suter eller mudderhund-fisk i karpeslekten, som bor i et akvarium på Jonathans rom. Det blir overmåte viktig for ham å holde liv i fisken, som er skadet da han fanget den.

I nabohuset bor Elke sammen med moren sin. Elke er ni år, og hun er fryktelig ensom. Det er ingen andre barn i nabolaget, og moren hennes er stort sett alltid på jobb. Elke elsker å gå tur med Milky. Hun er i det hele tatt svært glad i dyr. Elke oppsøker Jonathan i hver ledige stund, og hun vil så gjerne være med på å mate Tinca. Hennes nærvær gjør Jonathan engstelig for tilbakefall, og han jobber med seg selv og tar i bruk alt han lærte mens han var under tvungent psykisk helsevern i fengselet. Noen ganger prøver han å støte Elke fra seg, men hun tar ikke signalene. Hun har jo ingen andre.

Han hadde satt frem funnene deres, beundret dem og fortalt om dem. Hun så på, full av forundring, og gikk så bort til ham og kysset ham på kinnet. "Pent," hvisket hun. Først fortrakk han ikke en mine. Men ansiktet hennes var så nært hans. Og så ga hun ham et kyss til, strøk hunden over hodet, og ville så sitte hos ham. På fanget. Han hadde aldri hatt et mykt, levende vesen som henne så tett på seg. Hun var så lett.

Dommeren hadde avgjort at han hadde utnyttet henne. Men for ham var det som om det var noe stort, umåtelig, noe uutsigelig utenfor ham som hadde utnyttet ham. Han ville aldri kunne forklare eller sette skikkelig ord på det. Men det var noe som plutselig hadde gjort det lette, lette han følte inni seg, tyngre, helt uten videre, uten hans medvirkning, bak hans rygg. Dette hadde han aldri kunnet si til psykologen, han ville trodd at han kom med unnskyldninger, eller at han "eksternaliserte", som de kalte det, at han ikke tok ansvaret for sine handlinger. Likevel var det akkurat slik han hadde opplevd det. Hvordan kunne det være feil? (side 119)

Elke kommer stadig innom for å se hvordan det går med Tinca. Det er ulidelig varmt, og fisken tåler ikke varme. Det er imidlertid helt umulig for Jonathan å få temperaturen i akvariumet under den kritiske grensen på 23 grader. Parallelt med at Tinca blir mer og mer skranten, går det i utforbakke med Jonathans selvkontroll ... Moren er bekymret for sønnen og ønsker ikke at han skal slippe ungen inn i huset. 

"Jeg ønsker å se deg slik jeg alltid har sett deg, som min egen snille gutt, men jeg vet ikke om jeg klarer det lenger." (side 169)

Hvordan skal det gå med Jonathan? Og Elke?

Mine tanker om boka

De fleste - også medfanger i fengslene hvor pedofile soner sin straff - anser seksuelle overgrep overfor mindreårige barn som noe av det mest nedrige et voksent menneske kan gjøre. Pedofili straffes ofte etter opptil flere bestemmelser i straffelovens kapittel 26 i norsk rettsvesen. Samfunnets reaksjoner er sterke, og den verste straffen er ikke nødvendigvis fengselstraffen, men den sosiale utstøtelsen etterpå. Men bare for å ha presisert det: det å være pedofil er ikke ensbetydende med at man er en fare for sine omgivelser. Det handler om selvkontroll, personlig modenhet og et genuint ønske om å leve på riktig side av lovverket. Noen trenger å gå i terapi for å klare dette, og/eller gjennomgå kjemisk kastrakjon, men mange klarer seg uten noen av delene.

Inge Schilperoord har i "Mudderhund" tegnet et psykologisk meget troverdig portrett av en pedofil mann som har begått et seksuelt overgrep overfor et barn. Han er selv fortvilet over at han ikke har klart å kontrollere sine seksuelle lyster. Han er glad i barn, og det siste han vil er å skade dem han er glad i. Det var ikke dette livet han ønsket seg.

Selv om Jonathan har begått et seksuelt overgrep overfor en mindreårig, slipper han altså fri igjen - fordi det ikke finnes avgjørende bevis mot ham. En ting er at han ikke får sin straff - noe ganske annet er at han faller utenfor oppfølgningsopplegget han utvilsomt hadde trengt for ikke å ende opp som overgriper på nytt. I "Mudderhund" følger vi ham og hans tanker om det som skjer rundt ham, hvordan han tiltrekkes av Elke og føler ømhet for henne, hvordan han stålsetter seg for å ha kontroll ... Han ønsker å støte henne fra seg slik at selvkontrollen ikke skal bli satt på harde prøver han kanskje ikke klarer å nedkjempe, men dette fører bare til at hun klamrer seg enda mer til ham. Så lenge de har et felles prosjekt - at Tinca skal overleve - går det tålelig greit. Men så går det mot slutten for Tinca, og da er det som om noe brister i Jonathan.

Inge Schilperoord klarer det kunststykke å få oss til å kjenne sympati for Jonathan. Han er egentlig et stort barn i en forvokst mannskropp, som har vokst opp med en mor som aldri har vært til stede for ham "på ordentlig". Hun som i grunnen ønsker at han skal være "hennes lille gutt", og som antakelig aldri har forholdt seg til at han i mellomtiden har blitt en voksen mann på 30 år. Vi aner at moren drikker. Hun sitter enten som en zombie foran TV`en eller spiller endeløse kabal-rekker med seg selv. Noe annet liv har hun ikke. Rundt dem forfaller det meste, og til og med bikkja er i en sørgelig forfatning - skitten og ekkel og lite tiltalende å kose med ... Men Elke bryr seg ikke om det, sulteforet som hun er på kjærlighet. Hun bryr seg heller ikke om at vennen hennes er en mann som er minst tre ganger så gammel som hun selv. Hun er ikke den eneste som er sulteforet på kjærlighet ...

Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ...

"Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Boka er en del av Aschehougs Sidespor-serie.


Utgitt i Nederland: 2015
Originaltittel: Muidhond
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Eve-Marie Lund
Antall sider: 208
ISBN: 9788203372315
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Foto: Keke Keukelaar/De Beeldunie

Wenche Fuglehaug: "Det store sviket. Æresvold og æresdrap i Norge"

Når æren er viktigst - en innføring i forholdene i Norge

Andre bøker og filmer om æresvold og æresdrap

I årenes løp har det kommet ut en god del litteratur på norsk om æresvold og æresdrap. Med Iram Haqs film "Hva vil folk si", har jeg blitt oppmerksom på et nytt begrep, og det er "sosial kontroll" - en mildere form for reaksjon, som enten kommer alene eller som i ytterste konsekvens kan føre til kidnapping, tvangsekteskap og æresdrap. 

For egen del begynte min interesse for temaet med Ayaan Hirsi Alis bok "Krev din rett", der hun tar et oppgjør med kvinnesynet i islam. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at forfatteren, som er somalisk, må leve under streng bevoktning for ikke å bli drept av "sine egne". I Souads bok "Brent levende" møter vi en kvinne som blir vansiret etter et drapsforsøk, og som kom seg unna og må leve i skjul for at slektningene hennes ikke skal få tak i henne. I Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner" møter vi ni menn som har drept søstre, døtre og andre kvinner i sine familier. De færreste fremsto som helter etter drap de på mange måter ble tvunget av familien til å gjennomføre - angivelig for å stoppe sladderen en gang for alle ... Men det motsatte skjedde - sladderen tok fullstendig av ... I Lene Wolds bok "Ære være mine døtre - En fars fortelling om å drepe sitt eget barn" møter vi en far som har drept en av døtrene sine og som ikke lyktes i å drepe en annen datter. Forfatteren har møtt den overlevende datteren, og har dermed oppnådd noe helt unikt: å få høre en historie fra begges perspektiv. Som Wold skriver i sin bok på side 133: 

"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..."

En annen bok som også er interessant å få med seg når man snakker om sosial kontroll og arrangerte ekteskap og/eller tvangsekteskap, er Nazish Khans bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med." Og i samme åndedrag er det naturlig å nevne den tunisiske filmen som på norsk har fått tittelen "Min arabiske vår", fordi tematikken også her er arrangert ekteskap versus tvangsekteskap (hvor frivillig er det egentlig?) Vår egen Amalie Skram skrev for øvrig om tvangsekteskap i sin roman "Forrådt" fra så tidlig som 1892. I Katrine Seles bok "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak" møter vi noen kvinner som har flyktet fra tvangsekteskap og trusler om æresdrap. 

Samtlige linker viser til mine innlegg her på bloggen.  

Om forfatteren

Wenche Fuglehaug har mer enn 30 års erfaring fra Aftenposten, og har særlig jobbet med barn og unges oppvekstvilkår, spiseforstyrrelser og psykiatri. Hun var med i Aftenpostens 22. juli-gruppe og hadde da et spesielt ansvar for overlevende og etterlatte. Hun jobber i dag som featurejournalist i Aftenpostens lørdagsavis og i A-Magasinet. "Det store sviket" er hennes første bok. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren på sine nettsider)

Om situasjonen i Norge

Sosial kontroll, æresvold og æresdrap er dessverre ikke noe som bare skjer andre steder i verden. Noen ganger kommer det ubehagelig nær, som den gangen tre søstre ble drept av broren sin på Kaldbakken i Oslo (2006). Når man kjenner noen som kjenner noen og det nesten er rett utenfor egen stuedør ... 

Hva handler det egentlig om? Religion, gamle kulturelle fenomener eller rett og slett galskap? Altså psykiatri? 

Wenche Fuglehaug skriver i kapittelet "Desperate rop om hjelp" (side 18 flg.) om at så mange som 597 ungdommer i 2016 ba om hjelp fordi de fryktet å bli tvangsgiftet, kjønnslemlestet eller utsatt for inngripende kontroll fra familien sin. Dette representerte en økning på 50 % sammenlignet med året før. Åtte av ti henvendelser kom fra jenter, og det betyr at også gutter har bedt om hjelp. Seks av ti var under 18 år. Det er forbudt i henhold til norsk lov å tvinge noen til å inngå et ekteskap. 123 av dem som ba om hjelp var ikke bare redde for å bli giftet bort - de var redde for å bli tvangsgiftet. Antakelig er mørketallene store. I familier der dette er vanlig, tas gjerne datteren med til opprinnelseslandet med enveis-billett. Der blir hun etterlatt for så å bli giftet bort til en mann familien har plukket ut til henne. Voldtekt på bryllupsnatten og en total mangel på frihet følger gjerne etter dette. I Fuglehaugs bok får vi høre mange konkrete eksempler på dette, der kvinnen ikke har noe hun skulle ha sagt. 

"Dårlige økonomiske vilkår i mange land øker også presset på familiene i Norge. Det forventes at de ofrer en datter for å få nok en slektning tettere knyttet til Norge. Jentenes muligheter for å slippe unna er få." 

Tradisjoner og kultur er avgjørende for at jenter giftes bort med tvang, sier (Merete) Munch (spesialutsending for integreringssaker ved ambassaden i Jordans hovedstad Amman), men etter hvert har advokater og andre i hjelpeapparatet også snakket om andre forklaringer:

"Ære er selvfølgelig viktig for mange familier, men her har vi også å gjøre med økonomiske motiver."

Døtre er nødens salgsvare. (side 25)

Undersøkelser viser at gifte har bedre helse enn enslige og skilte. Dette gjelder imidlertid ikke for de som har giftet seg arrangert eller med tvang. De har mer psykiske problemer. Kvinnene som har valgt ektefelle selv er langt oftere yrkesaktive enn kvinnene som foreldrene har valgt ektefelle til. Dessuten er kjønnsrollemønsteret mer moderne i familier der ektefellene har valgt hverandre av kjærlighet. 

Spørsmålet er om dagens minoritetsungdom i stadig større grad vil ha innflytelse på valg av ektefelle, ikke minst fordi de tar høyere utdannelse. 

Ikke alle er like optimistiske. (side 31)

Om skam og ære

Når man snakker om ære handler det ikke primært om en handling i seg selv, men om om det omdømmet eller ryktet en person eller gruppe har. Det er særlig kvinnene som må sørge for å leve opp til helt bestemte idealer for at familiens ære skal opprettholdes. Klarer hun ikke det, påfører hun familien skam. Mennene har ære, mens kvinnene har ærbarhet. Ære og skam utgjør to ytterpunkter. Jenter og kvinner må kontrolleres og passes på slik at de ikke gjør noe som får andre til å snakke negativt om dem. (side 49)

Tenk deg et nabolag med mange voksne, ungdommer og barn med minoritetsbakgrunn. En av dem, en jente, har gjort noe naboene misliker, tar avstand fra eller fordømmer. Jentas foreldre hadde i utgangspunktet reagert litt, men først da datterens handling ble samtaleemne, følte de skam og tapt ære. 

Betyr det at hvordan andre ser på deg og din familie faktisk er viktigere enn hvilket verdigrunnlag og hvilken personlig mening du selv har? Er det en sammenheng mellom selvfølelse og andres anerkjennelse? Svaret er selvfølgelig ja, men i hvilken grad og styrke variere i de ulike  samfunn. Muslimske ungdommer har gjerne et mer bevisst forhold til begrepene ære, skyld og skam enn annen norsk ungdom. De skjuler ofte såkalte skamfulle handlinger for å beholde et godt rykte. (side 50)

Æreskulturen brukes som et middel for å oppnå sosial kontroll, og individets egne ønsker kommer i annen rekke i forhold til kollektivet. 

Aima, en kvinnelig medisinerstudent med pakistansk bakgrunn tar avstand fra izzad-begrepet (som på punjabi betyr ære) og sier følgende:

"Det er deg og Gud. (...) Det er Ham du skal svare til når det gjelder handlinger. Det er ikke folk du skal vise rundt. Det er overfor Ham du skal leve et godt liv, og det er overfor Ham du skal svare for dine handlinger. Det er der den store æren ligger. Hva er vitsen med ære når du ikke har ære overfor Gud? Det er tankegangen min, men det er et kjempeproblem blant annet i den pakistanske kulturen. (...)" (side 51-52)

Eller som en annen pakistansk kvinne på 26 år sier det:

"Ære og skam kommer fra kulturen, gamle tradisjoner og gammel bondsk tankegang hos analfabeter på 70-tallet. Bønder fra Pakistan som kommer hit, har ikke utviklet seg, men holder på gamle tradisjoner. De vet ikke så mye om islam." (side 52)

Vi får også høre om "dhagan celis" eller kulturell rehab. Det handler om ungdommer som er blitt "for norske" og som etterlates i hjemlandene sine etter ferie - med enveisbillett, uten at de visste om dette på forhånd. 

"Hvordan kan foreldre som har flyktet fra krig, sitte trygt i Norge mens de utsetter egne barn for utrygghet og vold i landet de selv valgte å forlate?" spør forfatteren ... (side 103)

Historien om Sarah

I Wenche Fuglehaugs bok er det særlig historien om Sarah som går gjennom boka som en rød tråd.  Sarah kom fra Afghanistan sammen med resten av familien i 1997. Nå skulle hun aldri mer behøve å rømme, lovet faren henne. Lenge fikk hun drive med sitt, og hun elsket å trene og å være sammen med vennene sine. Verken foreldrene eller brødrene brydde seg spesielt mye om hva hun drev med, så lenge hun ikke var opphav til problemer eller bekymringer. Gradvis begynte imidlertid restriksjonene. Hun fikk ikke delta i skolens svømmeundervisning fordi dette ikke ble ansett sømmelig. Moren begynte også å komme med kommentarer om at hun måtte lære seg å bli en god husmor og hustru for den mannen hun skulle gifte seg med. Dessuten fikk hun ikke være ute etter klokka syv om kveldene. 

Hun som alltid hadde vært glad i moren, så henne plutselig som en tragisk figur. Lat, dum, uinteressert. Hun gjorde ingenting bortsett fra å sitte i telefonen og slarve med sine muslimske venninner. Hun gikk nesten aldri ut, og gadd ikke gjøre den minste anstrengelse for å lære seg norsk. Så sitter hun her og snakker til meg som om jeg drømmer om å bli en kopi av henne! (side 60-61)

En dag er hun vitne til at faren plutselig kastet et glass glovarm te i ansiktet på moren, fordi han er irritert over at teen er for varm. På grunn av smertene løp moren gråtende ut på badet for å skylle ansiktet i kaldt vann. Ingen våget å si noe. Sarah ble redd faren sin, men etter å ha snakket med venninnene sine om episoden, blir hun "beroliget". Alle de andre fedrene er nemlig likedan ... "De gjør det de mener er vårt eget beste." (side 63) Å gå til legen med skadene var utelukket. 

Etter hvert ble det vanskelig å leve som norsk jente ute og som muslimsk datter hjemme. Det var som om hun kolliderte hver eneste dag. Hun var verken det ene eller det andre, men måtte alltid velge og ta hensyn. Sarahs far var taxisjåfør, og sjåførene var "voktere av god moral".  

Så kom det for en dag at foreldrene hadde planlagt at Sarah skulle gifte seg med en fetter i hjemlandet. Han skulle være både kjekk og velstående, og var 30 år, det vil si dobbelt så gammel som henne. Avtalen om giftemålet var forseglet da hun ble født, hvilket var tradisjon og en helt vanlig måte å gjøre det på, fikk Sarah høre. Foreldrene kalte det aldri tvangsekteskap, men en familietradisjon. 

Sarah tok kontakt med en lærer, og etter dette skjedde det raskt. Hun fikk hjelp til å flykte hjemmefra, og dette ble starten på et liv med "kode 6". På tidspunktet da hun rømte hadde hun såvidt begynt i 1. klasse på videregående. Å stå uten noen støtte fra foreldrene og familien, var tøft - helt på grensen av hva hun kunne klare å takle. Foreldrene prøvde alt for å få henne tilbake. De troppet opp hos barnevernet for å fortelle at hun "bare var i opposisjon", at hun var ung og dum, at det ikke stemte at hun ble kontrollert. Bare hun kom hjem, skulle alt blir bra. 

Innimellom får vi høre historier om andre som vendte hjem, som lot seg overtale - bare for å bli giftet bort i full fart. En av jentene tok sitt eget liv få måneder etter det inngåtte ekteskapet. Vi får også høre om Leya, som før tragedien som endte med at hun ble tatt av dage, fikk høre av sin voldelige ektemann at "jeg kommer ut av fengsel, men du kommer ikke ut av kista ..." 

Sarah har blitt en flyktning i Norge. Hun tvinges til å leve i skjul, og må stadig flytte til nye adresser der ingen kjenner henne fra før. Når skal hun for alvor kunne ta fatt på et voksenliv, som innebærer å gifte seg med en hun er glad i, få egne barn og leve et normalt liv? Slektningene er overalt, og det å ta taxi eller annen kollektivtransport er forbundet med stor fare for henne. Hun er ikke alene om å ha det slik. 

"Jeg er ingen. Jeg har ingen." (side 181)

Om æresdrap i andre land

Antakelig blir minst 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år, hevder FN. Andre mener at det dreier seg om rundt 20 000 æresdrap hvert år. 

"Er æresdrap og sjalusidrap det samme? Svaret er nei, og det er én vesentlig forskjell: Et æresdrap skjer som regel ikke i affekt, men er en overlagt handling. Mordet skjer på grunn av tap av familiens ære. Det er ikke bare mennenes rett, men også deres plikt å drepe den kvinnen som har vanæret familien. Handlingen legitimeres moralsk i henhold til æreskodeksen, og den godkjennes og applauderes gjerne også av storfamilien.

I motsetning til sjalusidrap handler æresdrap om kollektivets klo om individet, og hvem som helst av de nære slektningene kan ta livet av henne om hun har vanæret familien." (side 142-143)

Mye baseres på rykter eller at en av familiens kvinner nekter å innordne seg familiens ekteskapsplaner. Kvinnens kropp er hele familiens anliggende. 

Om æresdrap og tvangsgifte i Norge

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som er drept i Norge der motivet er familiens ære. Det er Kripos som har ansvaret for drapsstatistikken i Norge, og de registrerer motiv som sjalusi, hevn og krangel, men ikke ære. Dersom politiet har mistanke om at et æresdrap er begått, blir det ført opp som "annet motiv". Dermed synes ikke æresdrap i statistikken. I årenes løp har fordelingen av drap begått av etnisk norske og personer med utenlandsk opprinnelse forskjøvet seg veldig. Ett av to drap begås av personer med utenlandsk opprinnelse. I og med at 13 % av Norges befolkning er innvandrere, betyr dette at de er overrepresentert i statistikken. I følge Kripos skyldes det at langt flere innvandrere og flyktninger har kommet til Norge, og at mange er traumatisert. 

Til sammenligning ser man den samme trenden i Sverige. "Hver tredje kvinne har levd i Sverige i mindre enn fire år, og drapene begås av ektemenn." (side 144)

Det hører til sjeldenhetene at menn drepes for ære, men det skjer. 

Det er ingenting som tyder på at problemet med æresdrap er avtakende i Norge. Tvert imot, faktisk. Dette har sammenheng med tilstrømningen av flyktninger de senere årene. Flere og flere kvinner lever på sperret adresse - på såkalt "kode seks". 

Noen ganger kan man stille seg spørsmålet om det er ære eller psykiatri som er årsaken til drap. Som da de tre søstrene Nafisa, Saadia og Sobia ble brutalt drept i sitt hjem på Kalbakken av sin 30 år gamle bror Shazad Khan i 2006 ... Jentene var 13, 24 og 27 år gamle ... Familien var preget av manglende integrering, og tragiske følger av et tvangsekteskap for den eldste av kvinnene. Dette førte til at den mellomste nektet å la seg tvangsgifte. En yngre bror hevdet etterpå at drapsmannen ikke hadde fått god nok psykiatrisk behandling og oppfølgning. 

Viktige stemmer i debatten

Etter et annet trippeldrap begått i utlandet, og som ble straffet etter norsk lov (en juridisk nyvinning), gikk Akhtar Chaudhry, en SV-politiker som er rangert som en av landets ti mest innflytelsesrike innvandrere og som har jobbet i flere år i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) med æresrelatert vold og integrering, ut på bloggen sin med at "det er mennesker som tar liv, ikke begreper, ikke tradisjoner". Han skrev også:

"Det har aldri vært ulovlig for voksne mennesker å gifte seg med den de elsker. Tvert imot. At det er en rett også innen islam, hvis religionen først skal blandes inn i dette. Og hvordan kan ære være så forbannet større enn livet?" 

"Det er ingen ære i å brutalisere en hel, ung generasjon." (side 152)

Shaheen Sardar Ali har vært tilknyttet Universitetet i Oslo i over ti år som professor II ved Det juridiske fakultet, og hun sier dette om tvangsekteskap:

"Den pakistanske minoriteten ønsker å få flere fra sin egen familie inn til landet, og den eneste måten de kan gjøre det på en lovlig måte er å bruke loven om familiegjenforening."

Hun er ikke så sikker på om tvangsekteskap nødvendigvis handler om kultur eller religion. Sheheen Sardar Ali mener alliansene er kalkulerte planer og økonomiske strategier, og hun uttaler:

"Tvangsekteskap er en vanvittig egoistisk handling. Foreldrene kan umulig tenke på barnas beste. Her har du en datter som er født og oppvokst i Norge, som mest sannsynlig har høyere utdannelse, snakker norsk og andre språk flytende, og så gifter du henne med en person uten utdannelse fra en fattig landsby i Pakistan. Du plasserer ham i et land hvor han er komplett døv, dum og blind. Dette er ikke noe bra start på et forhold for noen av partene." (side 191)

"Kvinnene er verst"

Advokat Monica Lindbeck hevder at det er mødrene som er verst. Det er kvinnene "som sladrer, trekker i tråder, er strategene og intrigemakerne, mens mennene er de som har siste ord og som iverksetter planer og ønsker om ekteskapsallianser og utøver trusler, vold og i verste fall drap." (side 196)

"For hver mann som utøver vold og utløser konflikter, står det minst to kvinner og klapper ham på skulderen", sier den danskafghanske forfatteren og samfunnsebattanten Geeti Amiri. Kvinnene anklager "den egoistiske" datteren som vanærer familien, og støter henne fra seg og bryter gjerne all kontakt. Mødrene forsvarer ikke døtrenes rett til å kle seg som de vil, til å inngå samboerskap, drikke eller gå på bar. Det skilles mellom anstendighet og hor. Nyanser finnes ikke.

En annen hevder at det er kvinnene som bakvasker, sladrer og utstøter andre jenter og kvinner, ofte med svært alvorlige konsekvenser. Dette kan selvsagt skyldes at det er mødrene det pekes på dersom døtrene kaster skam over slekten, antyder professor Unni Wikan. 

Hva gjør egentlig svik i tillitsrelasjoner mellom nærstående? 

"Det å bli sveket er vanskelig å mestre. For i sviket ligger tap av tillit og illusjoner. Grunnleggende verdier som ærlighet og redelighet settes på spill, og når man blir sveket, kan man føle seg verdiløs, som om ingen lenger bryr seg. Noen beskriver svik som en kontrakt som brytes. Den ene parten blir sittende igjen med sorg, smerte og følelse av tap. Den andre går gjerne videre som om ingenting har hendt." (side 205-206)

Er det håp?

Det er selvsagt stor grunn til å understreke at ikke alle muslimske foreldre tviholder på gamle tradisjoner. Noen er både intellektuelle, moderne og liberale, og velger frihet for barna sine. De har tatt inn over seg at de lever i Norge, i et samfunn der folk stort sett lever i respekt for hverandre og i respekt for norske lover og tradisjoner. 

Som Sarah sa det under en av samtalene med forfatteren:

"De færreste foreldre er ondskapsfulle, men de er hjernevasket og tror at deres kultur og måte å leve på er det beste for barna. Så de gjør alt det vonde mot oss, og sier det er til vårt beste selv om det er til vårt verste." (side 213-214)

Høsten 2016 skrev Azra Gilani, 67 år gammel og etter 45 år i Norge, en kronikk i Aftenposten, under overskriften "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" Hun tok et oppgjør med sine medsøstre som ikke står opp for sine døtre, men viderefører æreskulturen. Etterpå mottok Gilani drapstrusler. Å stå frem på denne måten hadde en høy pris. Samtidig opplevde hun positive ting. Like fullt: det ble taust etter kronikken. Gilani lurte på hvorfor muslimske kvinner ikke skrev innlegg etter dette - turte de eller ville de ikke? Hadde de ingen meninger, kunne de ikke norsk eller våget de ikke å skrive?

En muslimsk mann sa det slik:

"Redselen for hva alle andre sier og mener, må bort. Hvis man tror på Gud, hvorfor er folks mening så viktig? Det er vanskelig å forstå. Jeg synes det er et paradoks at i vestlige, sekulære samfunn er folk i mindre grad opptatt av andre folks meninger til tross for at mange ikke tror på Gud. Men i land der man virkelig tror på Gud, er naboens og slektningers meninger veldig viktig." (side 235)

Selv sitter jeg og tenker på en jente jeg kjente en gang og som alltid ble møtt av sin etnisk norske mor med "Hva tror du far vil si?" når hun presenterte nye kjærester for sin mor. Redselen for hva faren ville si førte til at hun i grunnen aldri satset på noen ... Morens kontroll ble for sterk. Den stakkars faren kom aldri til orde, forskånet som han ble for alt. Sosial kontroll finnes også blant etnisk norske, men ikke i samme form og med de samme konsekvensene som i historiene vi får høre i Wenche Fuglehaugs bok ... 

Mine tanker om boka

Wenche Fuglehaugs bok om æresvold og æresdrap i Norge er blant årets viktigste bøker, tenker jeg. Boka kommer som bestilt til Iram Haqs film "Hva folk vil si", fordi boka i bunn og grunn handler om det samme. Fuglehaugs bok er riktignok bredere anlagt, fordi vi her får høre flere historier og får mer presentert mer fakta om problematikken, mens Iram Haqs film tar utgangspunkt i en enkeltskjebne. Selv sitter jeg og kjenner på at det er forsket for lite på hva det vil si å vokse opp mellom to svært ulike kulturer. Av og til presenterer Statistisk sentralbyrå statistikk som viser at tendensen med ekteskap inngått mellom innvandrere som er født og oppvokst i Norge, og typisk søskenbarn fra hjemlandet, er avtakende. Men hvor mye da? At en stor andel av de 600 unge som søkt hjelp i 2016 fordi de fryktet tvangsekteskap og æresdrap, forteller at det ikke er tale om et fåtall av tilfeller. Mørketallene er nok enda større, og bak disse er det enda flere svært triste enkeltskjebner.

Antall velutdannende kvinner som er annen og tredje generasjons innvandrere er økende i Norge. Hvor vanlig er det at kvinner med høyere utdannelse får velge sin ektefelle selv, og hvor vanlig er det at familien stiller med et antall kandidater som kvinnen får "velge" mellom, slik Nazish Khan skriver om i sin bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"? Hvor sterkt er det psykiske presset, og hvordan oppleves dette av kvinnene selv? Hva skjer dersom man nekter å gifte seg med en slektning fra hjemlandet? Og hvor mange av barna som ikke dukker opp på skolebenken etter endt sommerferie, er blitt igjen i foreldrenes hjemland frivillig eller ufrivillig? Vi vet alt for lite om dette. Belastningen for dem som ikke kjenner seg igjen i dette bildet i det hele tatt, blir dermed også stor. Man er moderne og fri, mens "alle " etnisk norsk tror at man er tvangsgiftet eller lever i et arrangert ekteskap - fjernt fra virkeligheten. Det er heller ikke greit. Jeg skulle ønske at det også var plass til alle dem som ikke kjenner seg igjen i historiene til de mest marginaliserte i samfunnsdebatten. Nyansering - ikke sigmatisering og generalisering - er hva vi trenger!

Uansett hvordan flertallet av annen eller tredjegenerasjons kvinner (og menn) har det i Norge, er det viktig at historiene til de mest marginaliserte blir hørt, og at det er rom for å ta samfunnsdebatten i det offentlige rom. Det er debatten og utfordringene som ligger i dette som gjør at verden tross alt går videre. Da må man også dobbeltmoralen til livs. Det vil si at en ting sies utad, mens noe annet erfares innad. Jeg tenker at det er en lykke med alle som våger å snakke i det offentlige rom. Jo flere stemmer som blir hørt i debatten, desto mer kunnskap og mindre fremmedfrykt vil oppstå rundt disse temaene.

Det er ikke veldig mange år siden kvinnene i Norge tok til orde for flere rettigheter. Mye har skjedd siden den tid. Noe tilsvarende tvinger seg frem i innvandrermiljøene, og kanskje kommer de største endringene for alvor først i neste generasjon?

Jeg håper at riktig mange - både etnisk norske og innvandrere - leser Wenche Fuglehaugs bok! Den er godt skrevet, belyser mange nyanser i tematikken og forteller i all sin grellhet om konsekvensene for dem som velger å gå sin egen vei når hele slekten står imot. Hvilket samfunn ønsker vi når det kommer til stykket? Det må vi våge å diskutere!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 254
ISBN: 978 82 489 2044 1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Wenche Fuglehaug (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Eksepsjonell fortellerkunst!

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt mer enn 20 bøker siden debuten i 1986 (se forfatterens egen nettside). Nå er han ute med romanen "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen", tre år etter at "Ensomheten i Lydia Enemans liv" kom ut. Etter å ha lest Miriam Stendal Boulos´ meget interessante bok "Lykke og eksil" om Rune Christiansens forfatterskap, er min interesse for dette forfatterskapet for alvor tent. Jeg var for øvrig på Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, i forbindelse med hans lansering av Lydia Eneman-boka. (Samtlige lenker peker til tidligere innlegg på bloggen min.) 

Fanny er 17 år og har nettopp mistet foreldrene sine i bilulykke. Etter foreldrenes død er hun helt alene. Ingen søsken og ingen slektninger - bare Fanny tilbake. 

"Til tross for sine unge år fikk Fanny lov til å bli boende i barndomshjemmet. Månedene gikk, men sorgen fulgte henne, den tilhørte henne, som øyefargen, den skjeve nesen og formen på fingrene. Det var en både arbeidsom og kravløs tid der i det gamle huset. Fanny gjorde som best hun kunne, det var ingenting særskilt, komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede." (side 10) 

En dag oppdager Fanny en hjort inne på soverommet sitt. Hun må få den ut, og det hele ender med at den blir skremt og hopper ut av vinduet fra andre etasje. I fallet knekker den noe i kroppen, og klarer ikke å komme seg videre. Fanny tvinges til å ta livet av hjorten med en øks. 

Fanny er ensom og har ikke veldig mange mennesker rundt seg. Etter hvert skal presten Tobias Alm forbarme seg over henne og gi henne en jobb som gjør at hun ved jevne mellomrom må komme til kirken. Fanny skjønner at han gjør det for å hjelpe henne, men hun takker ja likevel. 

Mest av alt handler Fannys hverdager om å komme seg på skolen og sørge for at dagene går på sitt vis. 

"Hun tenkte ... at hun husket så lite, at hun kanskje ikke ønsket å huske, at hun helt uvilkårlig holdt hukommelsen på armelengs avstand. Det dukket opp en hendelse, og så forstyrret hun den med å tenke på noe annet. Men "tenke på noe annet", hva betydde det? Uansett hva man tenkte på, tenkte man på noe annet. Slik hang verden sammen. Gjorde den ikke? Man la nykløyvde vedkubber i en stabel og tenkte straks på sin far. Man tenkte på faren sin og så for seg en skogssti som ledet oppover en ås. En morgen da Fanny var liten, bare en jentunge, åpnet hun kjøkkendøren og ropte på hunden, som lå under takskjegget slik den pleide om nettene. Den sto på stive bein og klynket. Men hvorfor? Hva var det som hadde fanget dens oppmerksomhet? Hva hadde skremt den? Det hadde hun glemt. Glemt eller fortrengt, drevet tilbake. Og hundens navn? Nei, nå måte hun virkelig av gårde." (side 28-29)

Jeg tenkte underveis i min lesning at dette sitatet forteller en del om stemningen i boka, og om hvor sentral Fannys forhold til egen hukommelse og glemsel er. Hun fyller tilværelsen med vedhugst, støvsuging, vask av tøy og rydding i huset, mens hun konstaterer at hun ikke har skapt noe som helst av det hun har rundt seg. Uten sorgen, som hun holder på armelengs avstand, er det egentlig ingenting tilbake ... Likevel savner hun ingenting - bortsett fra Janos, en gutt i klassen som hun er avstandsforelsket i. Men hvordan har det seg at hun er forelsket i en gutt som er selve innbegrepet på avvisning? Som hun tenker: " ... i hans nærhet var hun en det var kastet vrak på". (side 61) Etter hvert skal det likevel være Karen hun tiltrekkes av.

Avstanden mellom det virkelige og det drømmeaktige er tidvis marginal, og det er ikke alltid like opplagt hva som er hva. Som da hun og Karen kjører til havet ...

"En svær lase av hvitt skum reiste seg fra brottsjøen, og rett før dønningene trakk seg ut, lignet den flagrende skumfilla en hest, en ponni som desperat forsøkte å unnslippe drukningsdøden. Fanny plukket opp en kjepp og kastet den mot den kavende stakkaren. Ponnien steg i en skyndsom bue, klarte endelig å rive seg løs før et vindkast slet den i stykker. Det var en selsom forsvinning. Det var som om en død en stakket stund hadde trådt inn i de levendes verden." (side 175)

Forholdet mellom Fanny og presten er nært, og presten har etter hvert gitt henne et par bøker han ønsker at hun skal lese. Fanny blir nedstemt av bøkene - den ene som handlet om "det mest bedrøvelige av liv", og den andre om "ikke å reise dit man ønsker seg, aldri å ankomme det stedet man drømmer om, en slags sammenrast eller aldri påbegynt ferd" ... Vennskapet med presten ender tragisk. Som om bøkene er et slags forvarsel på all den meningsløshet han selv har gått og båret på lenge ... 

Jeg har ikke en dyptpløyende kjennskap til Rune Christiansens bøker, men har et sterkt inntrykk av at han har en helt umiskjennelig fortellerstil i bøkene sine. Det er noe litt gammelmodig eller tidløst over måten han skriver på, og jeg sitter med en opplevelse av at hver setning er finslipt og avstemt. Teksten er overlesset av adjektiver, men uten at dette virker påtatt eller feil. Tvert imot passer det svært godt til resten. Noen ganger ble jeg sittende og smile av små detaljer, som først bæres frem nesten pompøst, for så å bli alminneliggjort av fortelleren - som om det ikke har noen vesentlig betydning likevel. De fleste som elsker stor fortellerkunst, faller for dette og kjenner på det poetiske i romanen. Der andre forfattere til dels kan oppleve å bli latterliggjort av kritikerne for bruken av metaforer, adjektiver og innsikter, ville det ikke ramle noen inn å gjøre det samme med Rune Christiansen. Jeg er overbevist om at det skyldes at Christiansen er så gjennomført og at han behersker denne helt spesielle skrivekunsten ned til fingerspissene. Derfor blir det aldri klisjéfylt eller kleint. Det er som Dagbladets kritiker Maya Troberg Djuve skriver i sin anmeldelse av boka tidligere i høst: "Få skriver bedre enn Rune Christiansen. Presist om dramaene i våre uanselige liv." Bare boktitlene hans! "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" høres kanskje pompøst ut, og likevel er det så dekkende for romanens tema at jeg imponeres!

Selv mener jeg at det er eksepsjonell fortellerkunst vi er vitne til i denne romanen! Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv. 

Jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 213
ISBN: 978 82 495 1838 8
Jeg har kjøpt boka selv.

Niroz Malek: "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo"

Aleppo-fortellinger

Jeg hadde aldri hørt om den kurdisk-syriske forfatteren Niroz Malek (f. 1946) før jeg fikk nyss om at en bok med fortellinger fra Aleppo var under utgivelse. Etter dette har jeg gått og ventet på denne boka, som på norsk har fått tittelen "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo". En tittel som bærer bud om krigens mørke ... Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner. 

Viktigheten av litteratur som utvider vår horisont

Det er Kjersti Enger Jensen som har oversatt denne boka fra arabisk til norsk. I et intervju i Klassekampen (under tittelen "Vi trenger rause forlag") tidligere i høst uttalte hun følgende:"Det finnes mange litterære perler der ute som kunne vært oversatt, men fordi de ikke foreligger på engelsk, og muligens fransk, plukkes de ikke opp av norske forlag. Jeg skjønner at de ikke tør å ta sjansen, men det føles også som interessen mangler litt," sier Jensen.

Hun mener det ikke handler om at arabisk litteratur generelt kan være vanskelig tilgjengelig.

I samme artikkel uttalte oversetter Mohammad M. Izad at dersom man vil ha en stor flora av oversatt litteratur, kan man ikke bare tenke salgstall. Det viktigste er å gi publikum muligheten til å skaffe seg større innsikt. "En kan oppdage viktige nyanser av et fremmed samfunn gjennom litteratur hvis variasjonsbredden er til stede, sier Izad." Selv vil jeg trekke dette enda lenger, og hevde at uten å stimulere til folks nysgjerrighet og forståelse for andre kulturer som er annerledes enn vår egen, vil verden aldri gå fremover. Dette går selvsagt begge veier. Som kloke Torbjørn Færøyvik så treffende sa det i innledningen til sin bok "Orientekspressen" - (hans uttalelse har stor overføringsverdi til litteraturen): 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." 

Ingen anmeldelser av boka så langt ...

Bøker som "Slik natten er" skal ikke bare skal gjennom ett nåløye, men flere. For så snart aktuelle bok faktisk er oversatt til norsk, så var det anmelderne da ... Hvor ble det av dem? Selv har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av Niroz Maleks bok - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant de uprofesjonelle (altså bloggerne) ... Men jeg håper selvsagt at de kommer!

Hvem er Niroz Malek?

Et søk på Niroz Malek i Wikipedia førte meg kun til en tysk side, som på ingen måte yter forfatteren full rettferdighet. Her er det ikke nevnt noe om at han er kurder, og kun denne siste boka hans er nevnt i bibliografien. (Forlag som utgir bøker av litt ukjente forfattere burde virkelig ta oppgaven med å oppdatere Wikipedia på eget språk seriøst! For når man står med en ukjent forfatters bok i hendene, er det viktig å finne saklig faktainformasjon av aktuelle forfatter - også på andre steder enn kun forlagenes egne nettsider.) 

Dette førte meg uansett videre til forlagets presentasjon av Niroz Malek:

Niroz Malek er altså en kurdisk forfatter, som er født og oppvokst i Aleppo (som ligger i Syria). Han er utdannet ved kunstakademiet i Aleppo og i yngre år var han billedkunstner. Nokså tidlig - allerede i 1967 - la han billedkunsten på hylla, og ble forfatter på heltid. Så langt har han utgitt åtte novellesamlinger og seks romaner. Han skrev "Slik er natten" mens krigen pågikk - dvs. i første halvår av 2014. Boka er blant annet oversatt til fransk, og i 2016 mottok Malek Le prix Lorientales. Juryen beskrev boka som "et treffende vitnesbyrd, alltid hevet over hatet". Videre var den "skrevet som en krigsmotstanders reisedagbok. Som Aleppos egen stemme." 

Om boka

Denne lille boka, som kun rommer 116 sider, er delt inn i 26 små kapitler med korte, men talende titler. Fordi det er den samme jeg-personen vi følger gjennom hele boka og fordi hvert kapittel er datert, er det nærliggende å tenke på dette som en slags dagbok. Noveller er det nemlig ikke. 

Vår navnløse jeg-person (forfatteren eller hans alter-ego?) sitter i en leilighet og skriver om hverdagen i det krigsherjede Aleppo. De fleste - om ikke alle - har et forhold til denne byen, og vet at det knapt finnes noen by i Syria som har vært hardere rammet av krigen (som etter hvert har blitt en krig mot IS) enn nettopp Aleppo. Jeg har selv både lest og skrevet om Francesca Borris dokumentarbok "I krigen - et vitnesbyrd", hvor Aleppo står helt sentralt. Dessuten har jeg lest og skrevet om Cecilie Hellestveits bok "Syria - En stor krig i en liten verden" og Sigurd Falkenberg Mikkelsens bok "Arabisk høst". Alt dette har vært med på å forme mitt syn og min oppfatning av hva som har foregått i Syria generelt og Aleppo spesielt. 

I det første kapittelet snakker vår jeg-person i bilder om fortidens venner. Han henviser til brev han har fått, hvor noen er døde, andre har forlatt landet og atter andre har han bare mistet kontakten med. Å samle på brevene er en måte å komme nær alle han har mistet. Det handler om minner om en tid som er forbi. 

En annen gang må han minne seg om at det finnes folk som ikke liker det han skriver. Pennen merker frykten og nekter å skrive - selv om det ikke er noen i rommet ... 

I kapittelet med tittelen "Den første himmelen" møter vi en mann - omtalt i tredjeperson entall - som opplever en voldsom eksplosjon. Dette raderer nabobygningen fra kartet. Selv er han glad for at hjemmet hans fremdeles er intakt. 

"En absolutt stillhet kom krypende. I den andre enden av Tayr-gaten var det som om selve lufta manglet, som om den var blitt slukt av en avgrunn. Folk, i det minste noen av dem, hadde kastet seg til jorden. Andre så lamslåtte ut der de mekanisk vandret rundt på leting etter gjenstander som hadde fløyet fra hendene deres, eller barn som plutselig hadde forsvunnet og ikke var å finne noe sted ... " (side 39)

Så kommer han hjem til sin egen blokk og begynner å bevege seg oppover i etasjene. Bare for å oppdage at taket er borte, og at han er omgitt av blå himmel ... "Ett sted av gangen klatret de oppover mot himmelen til han endelig ble borte bak et lag av strålende blått." (side 41)

En interessant og tilsynelatende digresjon fra bokas øvrige tematikk er "To romaner", der jeg-personen har lest romanen "Og dagen varer lenger enn et århundre" (1983) av Tsjingiz Aitmatov og fører en fiktiv samtale med denne forfatteren som for lengst er død (f. 1928 d. 2008). Det handler om et manglende kapitel i boka, som gjør at han ikke skjønner så mye av det som skjer. Tilfeldigheter fører ham til en annen bok av samme forfatter - "Dsjengis-khans hvite sky" (1993) - som synes å være nettopp det manglende kapittelet i den første boka. Et kapittel forfatteren ble tvunget til å ta ut for i det hele tatt å få den første romanen gjennom sensuren ... Hvorfor ble ikke dette kapittelet lagt inn i den første boka på et senere tidspunkt? lurer vår jeg-person ... Aitmatov svarer at dette kunne bli sett på som et vitnesbyrd om det gamle regimet, "som røvet friheten fra både landet og folket som levde der" (side 51). "Derfor lot jeg det forbli en hemmelighet som slike oppegående lesere som deg kan oppdage på egenhånd." Så handlet kapittelet likevel om noe som antakelig ikke kunne sies på en annen måte uten at Malek selv ville fått problemer med utgivelsen av sin bok - nemlig hvilke latterlige følger det kan få når kunsten ikke får leve og utvikle seg på sine egne premisser. 

Vi får krigen veldig tett på i denne boka, der jeg-personens hjem etter hvert befinner seg innenfor sperrelinjene, som voktes av soldater. I kapittelet "Kom, la meg si at jeg elsker deg" møter vi et ektepar som har kjent krigen tett på kroppen. Hvilken betydning har ordene "jeg elsker deg" når man befinner seg så nær mye tragedie?

"- Vær så god. Vet du, jeg tror ærlig talt ikke at slike ord gjør inntrykk på folk lenger. De har mistet all mening. Hva betyr de? For meg er de bare ord som ikke lenger betyr noe i så blodige tider som vi lever i. Se for deg dette: På lærerrommet i dag fortalte arabisklæreren min meg noe. Han hadde sett trist og bekymret, rent sagt miserabel, ut siden i morges. Han nærmest hvisket, som om han var redd for noe: "Kan du forestille deg, frøken? For tre måneder siden mistet broren min sin tretti år gamle sønn i området rundt Bab al-Hadid. Han var på vei hjem til barna sine da en tønnebombe som noen hadde kastet ut fra et fly, landet foran ham midt i gaten. Hele han forsvant, vi fant ikke så mye som en eneste liten bit av ham. Siden den dagen har faren hans, altså broren min, vært stum. Forestill deg ei tønne full av skrap og splinter som dreper. Han døde og etterlot seg absolutt ingen spor." (side 98-99)

Og så er det Fatima som i bokas siste kapittel "Et hvitt klede" dør, fordi apoteket mangler de mest elementære medisiner som kunne ha reddet henne. Bare en eneste dose kunne reddet henne. Bare en ... Medikamentet var "ute av produksjon" ... 

Mine tanker om boka

Først og fremst er jeg veldig glad for at bøker som dette i det hele tatt kommer ut på norsk! Det er nemlig ingen selvfølge i en tid der slike utgivelser trenger offentlig støtte (som det blir stadig mindre av ...) for i det hele tatt å være bærekraftig for et forlag. Egentlig burde slike tilskudd vært ført inn under budsjettposten "fredsskapende arbeid" i statsbudsjettet (om noe slikt finnes ...). 

Niroz Maleks bok "Slik natten er" er en knallsterk beretning om en krig de fleste av oss bare kjenner fra relativt overfladiske nyhetsinnslag, og hvor det er vanskelig å få noen helheltsforståelse av hva som egentlig foregår. Dvs. dette har jo faktisk blitt mye enklere etter hvert, i alle fall etter at IS ble ansett som en større trussel for verdensfreden enn Assad-regimet. For nå handler ikke Syriakrigen lenger om et utall opprørsstyrker som kjemper mot Assad, men om å få stabilisert Midtøsten-regionen igjen og bli kvitt IS. 

Maleks bok handler imidlertid ikke om politikk. Han tar ikke standpunkt for og imot Assad, og IS og andre opprørsstyrker nevnes ikke med et ord. Kanskje ligger det likevel kritikk mellom linjene, siden "alle" vet hvem som står bak f.eks. de forferdelige tønne-bombene ... Det han derimot tar helt klart avstand fra, er krig, og dette får han frem ved å fortelle om krigens konsekvenser. I all hovedsak er fortellerstemmen i boka nokså lavmælt, men oftere og oftere lenger ut i boka blir stemmen mer insisterende og høylytt. Lite pakkes inn, og det er mulig at dette har sammenheng med at krigen var på sitt aller verste i denne perioden. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest ulike bøker om konflikten. Og det var vel nettopp da IS også for alvor kom på banen. 

Boka er godt skrevet! Styrken i historiene ligger i at disse er balanserte og at hatet er fraværende. Språket er litterært, og selv om jeg ikke har kunnskaper til å kunne sammenligne den norske utgaven med den originale arabiske boka, sitter jeg med en opplevelse av at oversetteren nødvendigvis må ha gjort en god jobb. Rent språklig fløt det nemlig godt. I og med at det er en slags kronologi i fortellingene, ble jeg fanget av boka og ønsket bare å lese videre. Plutselig hadde jeg lest den fra perm til perm, uten avbrudd. Her er det ingen happy ending, dessverre ... 

Boka har som tidligere nevnt en slags dagbokform, men uten egentlig å fremstå som en dagbok i ordets rette forstand. Selv om vi av og til får høre historier som forfatteren gjenforteller uten å ha vært der selv, kan man heller ikke si at samtlige kapitler fremstår som noveller. Dette er heller ikke en dokumentar, selv om mange av hendelsene som beskrives er virkelige nok. Forfatteren har i stedet brukt litterære virkemidler for å formidle hva som skjedde i Aleppo i første halvår av 2014, der brutaliteten tiltok voldsomt utover våren. Det er sterke ting vi får høre, og det i et land som ikke er så langt fra oss - verken fra Norge eller land vi nordmenn elsker å feriere i. Litteratur som dette bidrar til å gi krigens lidelser et menneskelig ansikt. 

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere Svenska Dagbladet (et sitat som finnes på bokas smussomslag):

Aktualiteten i dessa noveller från ett brinnande och avhumaniserat Aleppo är så brännande som den kan bli, men Malek är ingen dagtidningsreporter. Tvärtom tar han sin tillflykt till fantasin och närmar sig en magisk realism, där gränsen mellan då och nu är like tunn som den mellan döda och levande. Sorgen ligger ofta tung över texterna, men får ibland också sällskap av en oerhört levande humor.

Og som forlaget skriver om boka på sine nettsider:

Alle fortellingene som er samlet i denne boken er forfattet mellom januar og juli 2014 og gir et helt annet vitnesbyrd om krigens brutale virkelighet enn det vi er kjent med fra tv-bilder og avisreportasjer. Og forfatterens tilnærming til hverdagen i den krigsherjede byen, er alt annet en journalistisk – han søker like gjerne tilflukt i fantasien, drømmene og minnene, for beskrive en verden preget av oppløsning, der fortiden og nåtiden glir over i hverandre og der de dødes tilstedeværelse synes å være vel så virkelig som de overlevendes. Men selv om historiene ofte kan virke dystre og sorgtunge, er de ikke uten håp og en varm, underfundig humor.

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Les den!

Utgitt: 2015
Originaltittel: Tahta sam´il harb
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: SolumBokvennen
Oversatt fra arabisk til norsk: Kjersti Enger Jensen 
Antall sider: 116
ISBN: 978-82-560-1967-0
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Niroz Malek (Jeg har lånt bildet av forlaget)