"En handelsreisende" (Regi: Asghar Farhadi)

Iransk ekteskaps-drama

Den iranske filmen "En handelsreisende", som kanskje er mer kjent med den engelske tittelen "The Salesman", ble i forbindelse med årets Oscar-utdeling kåret til den beste fremmedspråklige filmen. Filmen konkurrerte med den danske filmen "Land of Mine", svenske "A Man Called Ove", australske "Tanna" og tysk-østerikske "Toni Erdmann". I tillegg vant filmen priser for beste manus og beste mannlige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes i 2016, og en rekke andre nominasjoner og priser på internasjonale filmfestivaler. Regissøren Asghar Farhadi står blant annet bak filmen "A Separation" (med den norske tittelen "Nader og Simin - et brudd" - 2011) og "About Elly" (2009). (Linkene peker til mine filmanmeldelser her på bloggen.) 

"En handelsreisende" hadde Norgespremiere 10. mars i år, og DVD´en har nettopp hatt release i Norge.

Ekteparet Emad og Rana er begge skuespillere i teaterstykket "Death of a Salesman" av Arthur Miller i Teheran. Her spiller de ekteparet Willy og Linda Loman.  Emad er i tillegg instruktør på en skole. 

Emad og Rana har nettopp flyttet inn i et bygningskompleks, hvor de har fått seg en leilighet. Det pågår bygningsarbeider i nabolaget, og en natt truer bygningen med å kollapse. Alle beboerne flykter ut av bygningen. Heldigvis bryter ikke bygningen fullstendig sammen, men det går ikke lenger an å bo der. Beboerne får hentet ut tingene sine, slik at de kan etablere seg andre steder. 

En visuelt vakker film!

Ekteparet blir tildelt en leilighet hvor det åpenbart har bodd en annen kvinne, fordi tingene hennes er stuet inn på et av rommene. Hvem hun var er det ingen som ønsker å fortelle dem.   En kveld er Rana alene hjemme, og hun går inn på badet. Det ringer på og hun antar at dette er ektemannen. Hun låser derfor opp ytterdøren og fortsetter på badet. 

Senere kommer Emad hjem og han undres over at Rana ikke er der. Så oppdager han en masse blod på badet ...

Det viser seg at Rana er på sykehuset, hvor hun blir sydd i ansiktet på grunn av skadene hun har fått. Emad får vite at hun er blitt overfalt, men Rana er lite meddelsom om hva som egentlig hendte. Rana vil helst at han skal tro at hun bare ble slått og at det ikke hendte noe mer. Hun nekter å dra til politiet. 

Emad begynner å gjøre undersøkelser for å finne ut hvem som bodde i leiligheten før dem. Hvem var denne kvinnen? Og hvem var det egentlig den fremmede mannen - for en mann var det - ønsket å besøke? Mens Emad gjør sine undersøkelser, glir ekteparet lenger og lenger fra hverandre ... 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen. 

Scene fra filmen

Tematikken i filmen er svært tabubelagt, og derfor er vi seere henvist til å tenke det meste selv. Samtidig er det liten tvil om at noe mer enn stump vold må ha skjedd. Konsekvensene av at omgivelsene får vite dette er så store at det beste er å gjemme det bort og aldri mer snakke om det - med store følger for parforholdet. Vil mannen klare å ta i sin kone dersom det skulle komme frem at en annen mann har hatt henne? Hva vil omgivelsene tenke om hans kone dersom de får vite mer? Det er en hårfin balanse i det hele, og dette er hovedessensen i filmen, som for øvrig er visuelt vakker og nydelig filmet. I tillegg er den handlingsmettet og med et spenningskurve som gjør at enkelte har kalt den en thriller. Jeg for min del holder på at dette er et drama. Det er også slik filmen er kategorisert da den ble vist på norske kinoer tidligere i år. Filmen fikk da-9 årsgrense.

Det er mye symbolikk i filmen. Bygningene som truer med å kollapse er et slags forvarsel til ødeleggelsene som ekteparet har i vente. Å flytte inn i en leilighet der den forrige leietakeren har flyktet hals over hode og ikke en gang har fått med seg alle tingene sine, har åpenbart også sin pris. Når noe kommer mellom ektefeller og dette er noe de ikke kan snakke om, vil det uvegerlig føre til problemer - før eller siden. Tabuer er aldri enkle å forholde seg til. I et samfunn der alt som har med seksualitet utenfor ekteskapets rammer, er strengt forbudt, vil selv det minste brudd på reglene kunne få fatale konsekvenser. Kanskje er det tross alt best for samfunnet å feie det hele under teppet? For enkeltindividene er det imidlertid i verste fall ødeleggende. 

Denne filmen har hatt stor suksess over alt hvor den har blitt vist. Det skjønner jeg godt. Filmteknisk er filmen lytefri. Lyssettingen i scenene - både på teaterscenen i filmen og i scenene som utspiller seg mellom ektefellene - er utsøkt nydelig, og får frem stemningen ettersom handlingen skrider frem. I begynnelsen er det lyst, for så å bli mørkere og mørkere.  Det er heller ikke tilfeldig at det er "A Salesmans Death" som spilles på teaterscenen, for parallellene mellom skuespillet og det levde livet er flere, selv om rollene på et vis er omvendte i det virkelige liv. Skuespillerne i filmen er dyktige, og samspillet mellom dem er svært troverdig. 

Jeg synes de fleste filmene som vi i Vesten får tilgang til fra Iran, er svært interessante. Måten tabuer angripes på, uten at det blir for politisk, er beundringsverdig (og antakelig helt nødvendig for å få kunstnerisk frihet ...). Skilsmisser og ekteskapsdrama går igjen (i filmer som "Ten" og "Nader og Simin - et brudd"), og tilsvarende gjelder forbudt kjærlighet - som i "Circumstance". Sensur et tema i "Taxi" (og det er problematisk i et land som Iran, noe ikke minst regissøren Jafar Panahi har fått merke) og kvinneundertrykkelse er tema i "Women without men". "Spurvenes sang" er kanskje først og fremst humoristisk, men under ligger det mye alvor. Fattigdom og lemfeldig behandling av arbeidstakere er her bakteppet. Og atter andre ganger kan det bli vel sært - som i "Shirin" ... (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Jeg anbefaler "En handelsreisende" varmt! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: فروشنده / Forušande
Engelsk tittel: The Salesman
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Taraneh Alidoosti (Rana), Shahab Hosseini (Emad), Babak Karimi (Babak)
Spilletid: 119 min.

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera"

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ... 

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker. 

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning. 

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder. 

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre. 

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann  ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene? 

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet. 

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig. 

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år." (side 109) 

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor. 

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare må du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Utgitt i Italia: 2006
Originaltittel: La figlia oscura
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Antall sider: 151 
ISBN: 978-82-521-9335-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Nina Lykke: "Nei og atter nei"

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag. 

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side.  Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske. 

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst. 

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ... 

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare? 

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem. 

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ...  Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ... 

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider. 

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien! 

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel. 

Bloggerne Artemisias Verden og Beathes Bokhjerte har også skrevet om denne boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydfil)
Antall sider: 269
Spilletid: 7 t 22 min.
Oppleser: Anne Ryg
ISBN: 978-82-495-1592-9 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6508-4 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv.

Nina Lykke (Foto: Jo Michael)

Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017

Forfatteren av "Der fire veier møtes" på visitt i Oslo

Det er tre år siden den finske forfatteren Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys". Den norske utgaven kom ut på norsk med tittelen "Der fire veier møtes" i 2016. Jeg anmeldte boka her på bloggen 17. februar 2016. (Linken peker til min anmeldelse.)

Oppfølgeren "Lopotti" kom ut i Finland i 2016, og på norsk med tittelen "Lyset bak øynene" i forrige uke.


Janicken Von der Fehr presenterte Tommi
Kinnunen og Janneken Øverland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Forlagets presentasjon av arrangementet

Dette skrev forlaget på arrangementets Facebookside:

Velkommen til bokmøte med Tommi Kinnunen i samtale med kritiker Janneken Øverland om sitt forfatterskap og sin nye roman "Lyset bak øynene". Den finske forfatteren Tommi Kinnunen ble møtt med stor begeistring for sin debutroman «Der fire veier møtes» i fjor. Nå er han aktuell med en ny roman.

I «Lyset bak øynene» møter vi ni år gamle Helena som sendes fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men bærer på en hemmelighet. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

Tommi Kinnunen (1973) er født i Kuusamo i det nordøstlige Finland. For debutromanen «Der fire veier møtes» var Kinnunen nominert til Finlandia-prisen og ble tildelt prisen for Årets roman 2014 og den finske bokhandlerprisen. «Lyset bak øynene» er hans andre roman. Den var nominert til Finlandia-prisen i 2016 og ble stemt fram som lesernes Finlandia-favoritt.

Janneken Øverland er kritiker og tidligere forlegger.

Janicken Von Der Fehr fra forlaget Pax presenterte forfatteren på Last Train i går kveld. Hun siterte blant annet følgende fra Janneken Øverlands anmeldelse av debutboka i Klassekampen 17. februar 2016:

"Skarp, scenisk familieroman .... en slags verbal sudoku, der loddrett og vannrett først stemmer når [leseren] får satt sammen alle bitene. En bevegende roman om de nære ting, om krise, krig og kjærlighet."
Om arrangementet på Last Train
Tommi Kinnunen fortalte at han savnet karakterene fra den første boka da han planla sin andre bok. Han hadde da allerede "tatt livet av" tre av personene i "Der fire veier møtes", sa han smilende. Det er slike ting man har makt til å gjøre når man er forfatter. Samtidig understreket han at han har et avslappet forhold til døden.

Da Kinnunen skulle begynne på sin andre bok, hadde han nettopp fått sitt første barn. Dette fikk ham til å tenke på sin egen barndom. Dermed stoppet han opp ved Helena, som var et lite barn i den første boka. Å sende et blindt barn til en blindeskole i en annen by var godt ment sett fra familiens side, men dette var ikke helt enkelt for Helena. Akkurat dette hadde han lyst til å skrive om.

Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

I den første boka er det en jordmor som er den sterke personen. Visste han hvem som kom til å bli den sterke personen i den neste boka da han begynte skrive? lurte Øverland på. Kinnunen svarte at han ikke helt vet hvor en bok ender når han begynner å skrive. Noen ganger blir han overrasket selv.

I alle familier er det et senter hvor det enten kommer noe godt eller vondt fra. Selv tenker han at det bør være kjærlighet og en konflikt for at det skal bli god litteratur. I den første boka er det blant annet en konflikt mellom den første svigerdatteren og svigermoren. Dessuten er det en konflikt mellom Onni og Lahja. I finsk litteratur er det for øvrig ingen "big deal" at det er en sterk kvinnelig hovedperson.

I litteraturen blir handicappede mennesker ofte fremstilt som svært vennlige - som om de må kompensere for det minuset det er å være handicappet i møtet med andre mennesker. Derfor gjorde det sterkt inntrykk på Kinnunen da han møtte en kvinnelig leser som selv satt i rullestol, og som ba ham innstendig om ikke å gå i denne fellen. I ettertid mailet han med denne leseren, og dette var svært interessant for ham som forfatter.

Da Tommi Kinnunen bestemte seg for å skrive om Helena som er blind, kontaktet han Blindeforbundet, og fikk fire kontaktpersoner som han kunne bruke underveis i skriveprosessen. Han sendte dem skriftstykker og fikk deres tilbakemeldinger på måten han beskrev Helenas utfordringer som blind. Hver gang fikk han korrigeringer fordi han hadde tatt feil. Hvordan virker lukt på et blindt menneske? Hvordan tolker blinde lyder rundt seg? Ekkoet som lyder lager forteller den blinde om rommets størrelse, lyder kan fortelle hvilke rom som befinner seg hvor i huset, lett trekk kan fortelle hvor vinduer og dører er osv. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for ham, og han lærte mye.

Kinnunen har brukt atskillig flere informanter under skriveprosessen denne gangen. Janneken Øverland påpekte at beskrivelsen av hele livsløpet til Helena, der hun etter hvert blir en gammel kvinne, gjør henne til en svært virkelig person. Som leser lærer man mye om hvordan det er å være blind.

Flere personer i Kinnunens bøker er veldig flinke i praktiske yrker. Enkelte er handy og bygger hus, noen er flinke til å fotografere osv. Selv beskriver Kinnunen seg som passe handy, men ikke nok til at han kan leve av det. Til vanlig jobber han som lærer, men for noen år siden kjøpte han og kona en hytte. De hadde ikke så mye penger og han var derfor nødt til å gjøre alt selv. Da oppdaget han gleden ved å bygge, at han kom i flow mens han holdt på. Han har samme opplevelsen når han skriver. Tiden flyr uten at han merker det. Plutselig har mange timer gått mens han har vært helt oppslukt av arbeidet, og har glemt seg selv.

Tommi Kinnunen vokste opp med mange historier om bestemoren sin. Selv møtte han henne aldri, for hun døde mange år før han ble født. Han har brukt noen enkelthistorier om henne i boka, særlig når han skriver om jordmødre i Nord-Finland. Kinnunens far var en dyktig fotograf, mens han selv er ganske middelmådig. Faren forteller historier med bildene sine, mens han selv forteller historier med ord. Han har hentet mye inspirasjon fra farens yrke i disse bøkene.

Tommi Kinnunens bøker (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et par av personene i hans siste bok er outsidere. Toumas skjønner at han må reise bort, fordi det er lettere å være outsider (dvs. homofil) i en storby - selv på 1990-tallet.

Kinnunen tenker om seg selv at han er melodramatisk i skrivingen. Det er en fin ting når man er forfatter, medga Janneken Øverland smilende.

Tommi Kinnunen vokste selv opp i Nord-Finland, og måtte flytte sørover for å studere. Ingen av hans søsken ble igjen i nord, og dette har ført til konstant dårlig samvittighet for en aldrende mor.

Janneken Øverland lurte på om han har en spesielt god hukommelse om egen barndom, siden han skriver så levende om barndom i bøkene sine. Kinnunen mener at han har god hukommelse, men ikke på de typiske tingene man kanskje tenker på. Han kan huske mange detaljer om interiør, mens han er dårlig på å huske ansikter. Øverland mener at han er god på å beskrive forholdet mellom yngre og eldre mennesker, og at han er en veldig ivaretakende skribent ("caring writer"). Dette fikk Kinnunen til å trekke frem at han var yngst i en søskenflokk. Han var den alle tok vare på. Samtidig ga dette ham følelsen av at alle de viktige tingene hadde skjedd før han ble født.

Som lærer er Kinnunen veldig oppmerksom på at folk sørpå vet svært lite om hva folk nordpå opplevde f.eks. under krigen. Hele landsbyer ble brent ned i sluttfasen av krigen, og dette påførte dem som opplevde dette store traumer. Dette ønsket han å fortelle om i sin bok.

Historiene Kinnunen forteller er ikke kronologiske. Er det slik hjernen hans fungerer (med mange hopp frem og tilbake i tid)? lurte Øverland på. Dette fikk Kinnunen til å le. Han medga at han ikke klarer å skrive en historie fra begynnelse til slutt, etter en kronologisk linje. Øverland mente at det uansett er enklere å lese den siste boka sammenlignet med den første, der det virkelig er mange hopp frem og tilbake i tid.

Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

Er bøkene realistiske? spurte Øverland. Kinnunen dro på det. Detaljene i boka er meget korrekte, for han har brukt mye tid på research, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Men historiene som sådan er diktet, selv om han har brukt mye som har skjedd i virkeligheten, og som er flettet inn i boka.

Er Kinnunen ferdig med denne familien nå? spurte Janneken Øverland. Kinnunen opplyste at han er i gang med sin tredje bok, og at den ikke handler om denne familien. Han har vært nødt til å distansere seg fra karakterene i de to siste bøkene. Samtidig er det et par karakterer han er litt nysgjerrig på, så hvem vet?

Kinnunen røpet at den siste boka handler om en glassdesigner. Også dette er et yrke han har hentet fra sin egen slekt. Å skrive om dette krever mye research ...

Og med dette var bokmøtet over, og alt jeg kjente på var et sterkt behov for å gå løs på "Lyset bak øynene". Det gjorde jeg også da jeg kom hjem!

Tommi Kinnunen skrev dedikasjoner i bøkene til oss som var til stede etter bokmøtet.




En personlig hilsen fra forfatteren i min bok!

Claire-Louise Bennett: "Dam"

En helt, helt spesiell leseopplevelse! 

Noen ganger er det med litt undring at jeg registrerer at en debutroman blir et fenomen, en sånn som "alle" ønsker å lese - og så er det egentlig ingen som klarer å si noe veldig fornuftig om hva boka egentlig handler om. "Dam" er en slik bok. Dersom jeg ikke på forhånd hadde visst at dette faktisk er en roman, ville jeg ha brukt litt tid på å finne ut akkurat det. Boka er tilsynelatende nokså fragmentarisk, men det som gjør at den tross alt henger sammen, er at den samme kvinnelige hovedpersonen går som en rød tråd gjennom den, og at tematikken er at hun har isolert seg på landsbygda. Det er hun som er jeg-personen i boka. Vi får aldri vite hennes navn.

I alle fall - Claire-Louise Bennett er engelsk, men bor i Irland. Hun har skrevet både noveller og essays, og disse er blitt publisert i The Moth, The Irish Times og en rekke andre steder i følge forlaget. "Dam" er hennes første bok. Så var hun likevel ikke et ubeskrevet blad før denne boka kom ut. Da så! 

Claire-Louise Bennett var til stede på Litteraturfestivalen på Lillehammer på forsommeren, og selv om jeg ikke var der, var jeg så heldig å komme over en streamet utgave av samtalen mellom henne og Karl Ove Knausgård. Det var neppe tilfeldig at det var han som intervjuet henne, siden han er en av eierne bak forlaget Pelikanen som har utgitt boka på norsk. 

Bare for å ha sagt det med det samme: Det er nesten ikke mulig å beskrive denne boka. Den må oppleves! Still inn sansene på de vareste og mest følelsesladede innstillingene, og jeg lover deg en helt utrolig leseopplevelse! Jeg var innom hele spennet i følelsesregisteret mitt. Mest latteren, for å være helt ærlig. Det er nesten ikke den ting som ikke blir beskrevet og det på måter man aldri har tenkt på før. 

"En deilig dyp og bred vinduskarm uten panel, bare den pussede muren, sval og fin: det perfekte stedet for en bolle. For flere boller i grunnen, rett og slett flere boller. Vinduskarmen er så dyp at den kan romme tre temmelig store boller uten å virke det minste overfylt. Da blir det ekstra tiltalende å pakke ut sykkelveskene og dandere alt med omhu i bollene i vinduskarmen." (side 10)

Eller når vår jeg-person beskriver seg selv:

"Det ville ikke være grepet helt ut av løse lufta å antyde at jeg, generelt sett, kan ligne på og innimellom ha utstrålingen til et menneske som dyrker jorda. Det vil si at jeg innimellom kan oppfattes som jordnær i ordets aller snevreste forstand. Men sannheten er at jeg har dyrket fram svært lite og bare nærer en viss høflig nysgjerrighet overfor hagearbeid." (side 13-14)

I en stream of consciousness der vi kun får vår jeg-persons perspektiv på det som skjer, følger vi henne i alle hennes tankesprang, fra det ene til det andre. Som da hun av grunner "som bestemt nekter å la seg huske", sitter inne hos naboen, mutters alene med kåpen på, mens hun tenker på naboens forberedelser til "den store dagen" og hvor hun selv har ønsket å forære et lite bidrag - enten det nå var vimpelranker eller en eske med sugerør. Underveis er det så mange digresjoner at det ikke er det minste rart at verken hun eller vi som leser, greier å holde tråden. 

Når vår jeg-person beskriver sitt eget forhold til det annet kjønn, opplevde jeg både at jeg lo og at latteren satte seg litt fast i halsen. Hvor tar hun det fra? tenkte jeg underveis. 

"... At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. .... Dermed måtte jeg vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden. Hvilket for det første innebar at slike selvransakende gjennombrudd som det jeg akkurat da opplevde, aldri før hadde fått anledning til å oppstå, og for det andre innebar det også at jeg høyst sannsynlig hadde latt meg lure inn i en lang rekke overbevisende, men i realiteten falske forelskelser. Såpass ny og overbevisende var denne tanken at jeg måtte la den ligge en stund mens jeg feide over gulvene, men da jeg hentet den fram igjen etter en liten stund, fremsto den plutselig flat og komplett ufarlig, mer som den typen artige frekkheter man iblant kan lese på fargesterke postkort med bilder av freske husmødre iført glinsende slengbukser i tropiske grønnsjatteringer. Det har ikke noe å si, sa jeg til meg selv, du driver bare på med litt forskjellig og har det gøy mens det pågår, ikke tenk mer på det. ..." (side 56-57)

Eller når hun vurderer muligheten for å ta livet av seg ved å stikke hodet inn i stekovnen, men konstaterer at produsenten av Baby-Belling-komfyrer må ha vært svært klar over hva slags kunder produktene deres vil brukes av og hvilke mørker tanker og morbide tendenser slike mennesker kan tenke å ruge over, fordi muligheten for å få hodet inn i ovnen på en behagelig måte er nokså små ... 

Hva skjer egentlig når man er syk og forsvarsverkene ligger nede. Er man ikke helt seg selv, eller er det nettopp da man er seg selv mer enn noensinne? Når man er redusert til sine aller mest lidenskapelige understrømmer ... 

"Takket være min grunnleggende umodenhet - kjennetegnet ved en hardnakket mangel på ambisjoner - utgjør ikke virkelige hendelser så stor forskjell for meg, ettersom virkningen av dem på sinnet mitt enten er null eller fullstendig smadrende, og jeg derfor naturligvis må sette spørsmålstegn ved hvorvidt min egen evne til å danne minner står i noe som helst samsvar med det som faktisk skjedde - skjellsettende opplevelser og den slags inkludert. Når det er sagt, utviser derimot drømmene mine en ganske imponerende teft for minner - jeg drømmer aldri om fortiden, ikke om den ytre fortiden, men ganske ofte kan jeg for eksempel drømme om dagdrømmer jeg hadde da jeg var mye yngre - ved trær, bak gardiner, den slags. Skjønner du?" (side 174-175)

Nei, det er ikke alt vi skjønner. Likevel er det fascinerende å bli kjent med romanens jeg-person og hennes tidvis nokså forvirrende tanker, der hun sliter med å være tilstede her og nå, og aller mest befinner seg enten i fortid eller fremtid. Likevel er hun nokså bevisst sine egne svakheter, og det på en rent ut sagt fornøyelig måte, som får latteren til å trille både titt og ofte under lesningen. Det ligger imidlertid en sår historie bak, der vår navnløse jeg-person har forlatt en akademisk karriere og har flyktet fra folk, ut av byen for å gjemme seg bort på landet. Det er denne delen av historien, det hudløse, som gjør at latteren noen ganger setter seg litt fast i halsen. Alle henvendelsene til oss lesere - "skjønner du?" - oppfattet jeg som et behov for en slags anerkjennelse som mangler i resten av hennes liv. Samtidig skjønner vi at opphenget i all verdens vesentlige og uvesentlige detaljer i hverdagen, i realiteten er en slags flukt og unnvikelse fra å ta fatt på de større krisene i livet hennes. Som årsaken til at hun i det hele tatt befinner seg der hun er, og ikke tar opp igjen det livet hun har forlatt ... 

Etter å ha vendt den siste siden, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke. 

Jeg kan ikke få fullrost denne romanen nok! 

En annen blogger som har skrevet et innlegg om boka, er Beathes Bokhjerte. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Dam
Utgitt i Norge: 2017 
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 186
ISBN: 978-82-93237-91-4
Boka har jeg kjøpt selv.

Claire-Louise Bennet (Bildet er lånt av forlaget)

Helga Flatland: "En moderne familie"

Når foreldrene skilles

Helga Flatland (f. 1984) debuterte i en alder av 24 år med den første boka ("Bli hvis du kan. Reis hvis du må") i det som senere skulle bli en triologi om ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian, som alle mistet livet da de kjørte på en mine i Afghanistan. I fjor kom romanen "Vingebelastning", der Flatland befester sin posisjon som en forfatter å regne med i den norske samtidslitteraturen i dag. Her går hun dypere inn i personligheten til hovedpersonen, og det på en svært troverdig og overbevisende måte.

Nå er Helga Flatland ute med enda en roman - "En moderne familie". Selv om tematikken er en noe annen, benytter hun på et vis det samme fortellergrepet som i trilogien, nemlig ved å la flere forskjellige fortellerstemmer slippe til. Tre søsken forteller hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse, og det er tre temmelig ulike historier som fortelles. Jeg elsker dette fortellergrepet! Det bør få oss til å tenke oss godt om fordi bevisstheten om at det alltid finnes noen andre perspektiver vi også bør ta i betraktning før vi feller våre dommer, gjør oss mer ydmyke og mindre skråsikre. Om ikke annet, burde vi alltid være litt mer nysgjerrige og litt mindre bastante, stille flere spørsmål og konkludere litt sjeldnere. Det finnes aldri bare én "sannhet" - det finnes alltid flere. Den dagen flere innser akkurat dette, tror jeg at menneskeheten kan gå en lysere fremtid i møte. Jeg tror imidlertid at vi har et godt stykke frem før vi er der ...

Torill og Sverre har vært gift i førti år. I forbindelse med Sverres 70 årsdag inviterer de sine voksne barn og deres familier til Italia. Liv, Ellen og Håkon har for lengst flyttet hjemmefra, men likevel er det foreldrene deres som er samlingspunktet i familien. Det er her de har hentet sine verdier, og foreldrene har dessuten vært forbilder i forhold til å stå løpet ut. Da bomben springer under Italia-oppholdet - at de har tenkt å gå fra hverandre - er barna i sjokk. Sjokket blir desto større da det kommer frem at det kanskje aldri har vært det helt store mellom dem. 

Hver og en av barna slipper til som jeg-personer i boka. De har høyst ulike ståsteder i livet. Liv er eldst og er godt etablert med familie og barn. Hun er likevel den som bruker mest tid til å gruble over hva som gikk galt mellom foreldrene. Kanskje skyldes det at dette rokker ved alt hun har trodd på og basert livet sitt på? Dette påvirker ekteskapet hennes, og fører til at mannen hennes går til ekstreme ytterligheter for å bli sett av henne. Ellen har nok med sine egne problemer. Hun og samboeren hennes sliter nemlig med å få barn, og dette går på forholdet løs. Hun klarer ikke å forstå at hun er verdt å elske, siden hun aldri kan bringe forholdet over i en ny fase - med barn. Håkon er yngst, og har sin helt egen historie å fortelle. Han bodde hjemme lengst, og han er fremdeles i opposisjon til alt som er "opplest og vedtatt" i samfunnet rundt ekteskapet og dets funksjon. Han vil først og fremst være fri og uavhengig, og gjøre sine egne valg. Helt til han selv blir forelsket ... 

Foreldrenes skilsmisse utløser flere kriser hos barna, men alt er ikke bare av det onde. Noen hver har kanskje godt av å bli mer bevisstgjort på hvor de står i livet? Enkelte valg er dessuten kanskje enklere å ta med det som bakteppe at foreldrenes tilsynelatende trygge ekteskap ikke holdt? 

Salget av barndomshjemmet slår ikke like hardt ut hos alle, men blir traumatisk for yngstemann som fremdeles ikke har skaffet seg fast grunn under beina i sitt voksenliv. Det sjokkerende ligger kanskje i at foreldrene, som åpenbart har levd for barna, nå tenker mer på seg selv enn dem? Har alt bare vært et falsum? 

Det mest spennende grepet i romanen - slik jeg opplevde det - er beskrivelsen av det som skjer når foreldrene fremstår mer som personer med egne behov, det vil si at de er til for sin egen del og ikke bare for barnas skyld. Hvorfor skulle ikke foreldrene kunne forvente å få noe ut av sitt voksenliv - like så mye som barna gjør? Hva er det egentlig som er så sjokkerende ved dette? Sånn sett tenkte jeg at boktittelen "En moderne familie" henspeiler på at det vanlige i dag er at godt voksne mennesker faktisk har et ønske om å realisere seg selv - om de aldri så mye er over 70 år. At 70-åringer i dag prioriterer å reise på spennende utenlandsturer fremfor "å ofre seg" fullstendig for barnebarna, slik at deres barn kan realisere seg selv - den tiden er forbi! 

En av tingene jeg ser at de profesjonelle kritikerne har satt fingeren på ved denne romanen, er at det meste er "overforklart" og at svært lite overlates til leserens fantasi. Et stykke på vei er jeg faktisk enig i dette. Det burde ha ligget noe i historien som vi kunne ha dvelt ved, noe som hadde gjort boka velegnet f.eks. til en skikkelig boksirkel-diskusjon. Samtidig tenker jeg at tematikken i denne boka er å belyse de ulike ståstedene til barna, og få frem hvor ulike deres "sannheter" er om det som egentlig skjedde. Prisen vi betaler for det valgte fortellergrepet er kanskje at alle situasjoner blir tværet for mye ut, men det fikk meg likevel ikke til å ønske at romanen hadde fulgt det mer tradisjonelle sporet med bare en forteller. Kanskje savnet jeg mest av alt litt mer konflikt og mer temperatur mellom barna og foreldrene. Mer høylytt krangling og mer skittentøysvask, som er elementer i de aller fleste skilsmisser ... I de fleste forhold som går over styr etter mange år, sitter det som regel (minst) en bitter person tilbake, som opplevde å gi mer enn man fikk tilbake. Personene i denne romanen er for høflige og forsiktige med hverandre, og det var derfor mest her jeg savnet noe mer. 

Alt i alt opplevde jeg likevel denne romanen som givende å lese. Så får vi heller bære over med at vi kanskje ikke satt tilbake med så mange spørsmål å gruble over denne gangen. Jeg er uansett veldig sikker på at dette er en roman som vil slå godt an hos mange lesere. Lydbokutgaven med tre ulike opplesere fungerte for øvrig svært godt, og kan anbefales!

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Ane Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Antall sider: 239
Spilletid: 7 t 42 min.
ISBN: 9788203362361 (papirutgave)
ISBN: 9788242165640 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Erika Flatland (Foto: Niklas Lello)

Haruki Murakami: "Elefanten som forsvant"

Ny samling med murakamiske noveller fra 1980-1991

Som den ihuga Haruki Murakami-fan jeg er, sørger jeg som regel alltid for å få med meg siste nytt på Murakami-fronten. Så også denne gangen, da Pax forlag tidligere i år utga "Elefanten som forsvant", som inneholder 17 noveller som er skrevet i perioden 1980-1991. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Flere av novellene er lett gjenkjennelige som forløpere eller inspirasjonskilder til senere romaner. Jeg har lest de fleste av bøkene hans, og har også omtalt en hel del av dem her på bloggen min.

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har en stor tilhørerskare i Norge. Det faktum at samtlige av hans 17 bokutgivelser er oversatt til norsk, sier i grunnen alt. Det fremgår for øvrig av den engelske Wikipedia-siden om forfatteren at en 18. bok er utgitt - "Killing Commendatore". Det er med andre ord bare å glede seg!

Hva er det egentlig med Murakami som trollbinder oss lesere? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger, uten egentlig å komme frem til noe entydig svar. Persongalleriet i bøkene har riktignok en del fellestrekk; som at de er ensomme (også i sine parforhold) og at noen av dem nærmest må karakteriseres som outsidere, men likevel uten å være altfor outrerte. Denne gangen møter vi på flere - de fleste er menn - som har falt litt på siden av det etablerte. Noen ganger ikke verre enn at f.eks. en er arbeidsledig. Måten han beskriver mellommenneskelige relasjoner på og krydrer hverdagslige hendelser med overraskelser (ofte ganske creepy), noen ganger i grenselandet mellom det realistiske og det uvirkelige, er også med på å gjøre ham til en spesiell forfatter. Dessuten er det en del humor i de mest absurde historiene. Sist men ikke minst er det noe med stemningen i historiene hans. Noen ganger bygges det opp til en uhyggestemning, før vi skjønner at dette først og fremst skjer på det indre planet - dvs. oppe i hodene til personene i historiene - og ikke så mye på det ytre planet. 

I novellesamlingen "Elefanten som forsvant" møter vi like mange skjebner som antall noveller i samlingen. I "Søvn" møter vi en kvinne som ikke får sove, og som gjør det hun kan for at mannen hennes ikke skal oppdage det. Hennes indre verden er noe hun helst holder for seg selv. For å holde ut leser hun "Anna Karenina" på nettene. I "Trekkoppfuglen og tirsdagskvinnene" møter vi en arbeidsledig jeg-person som plutselig får en oppringning fra en for ham fremmed kvinne, som hevder at han en gang var forelsket i henne. Alt hun ber om er 10 minutter av hans liv, og det viser seg at hun vet urovekkende mye om ham ... I "Det andre bakeriraidet" møter vi det nygifte paret som ender med - som tittelen så talende forteller - med å rane et bakeri. Novellen får oss til å tenke hva vi egentlig vet om menneskene vi har rundt oss. Å være gift med en kvinne som faktisk har en rifle og et par finlandshetter liggende mtp. fremtidige behov, må utvilsomt være spesielt! "TV-fyrene" er en ytterst creepy historie, som også innbefatter et ektepar som åpenbart holder mye for seg selv og ikke deler sin indre tankeverden med hverandre. Mennene som kommer med TV´en ser ut til å ha krympet ... Kona er helt uanfektet av det hele, mens mannen lurer ... Det har visst også skjedd med elefanten i tittelnovellen "Elefanten som forsvant". Historien jeg likte aller best, kanskje fordi den har det mystiske og fantasifulle i seg, var "Den dansende dvergen". For en historie! Snakk om å få sine største drømmer oppfylt, men til hvilken pris! 

I og med at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, som for øvrig er nydelig opplest av Duc Mai-The, kjente jeg på at noen historier gikk litt inn det ene øret og ut det andre. Noen ganger spolte jeg tilbake og hørte novellene om igjen, men uten at de ga meg noe mer. Andre historier "satt som et skudd". De gjorde et sterkt inntrykk på meg. Og atter andre ganger ble jeg sittende igjen som et spørsmålstegn til slutt. Hva var poenget med historien? Hvor ville forfatteren egentlig? For meg virket historiene rett og slett uferdige. Jeg satt derfor igjen med et inntrykk av en noe ujevn samling av noveller, som spente fra det glitrende til det mer likegyldige. Samtidig vil jeg understreke at Murakami kan skrive om nærmest hva som helst og likevel gjøre det meste interessant. Det handler da om hans evne til å gå inn i det rent menneskelige og gjøre dette på en gjenkjennelig måte. Selv innbilder jeg meg at det typisk japanske er å være veldig privat - også i ekteskapet - mens det typisk norske er å dele mye mer både med venner og ektefeller. Men her er jeg antakelig bare fordomsfull. Haruki Murakami har gjennom hele sitt forfatterskap skrevet om japanske menneskers liv og levned, og dette har han gjort på en slik måte at jeg alltid tenker at "folk er folk", uansett hvilken kulturbakgrunn de måtte ha. Det handler om hva mennesker er opptatt av, hvilke drømmer de har og hva de gjør av anstrengelser for å nå sine mål. Dessuten handler det om hvordan mennesker agerer i forhold til hverandre. 

Jeg anbefaler lydbokutgaven av denne boka! Duc Mai-The er den mest eminente oppleseren av Haruki Murakamis bøker jeg vet om. Ingen over - ingen ved siden! I tillegg er novellene oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring, og da blir det jo bra! Denne novellesamlingen inneholder for øvrig så mange fine historier at den er verdt å få med seg, selv om alle ikke faller like mye i smak hos absolutt alle lesere. (Og dersom du ikke har lest noen noveller av Haruki Murakami, anbefaler jeg deg å starte med novellesamlingen "Menn uten kvinner", som kom ut i 2016. Den er glitrende!)

Utgitt enkeltvis i : 1980-1991
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Duc Mai-The
Antall sider: 362
Spilletid: 13 t 3 min.
ISBN: 9788253039213 (papirutgave)
ISBN: 9788242164629 (lydfil)
Jeg har mottatt en lydfil fra Lydbokforlaget

Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Enda en afrikansk forfatter som det er vel verdt å bli kjent med!

I hele sommer har jeg knapt kunnet bevege meg inn i en bokhandel uten å møte på denne boka - gjerne med påskrift fra en av de ansatte om hvilken fantastisk roman dette er. Jeg er generelt veldig engstelig for å gå glipp av store ting innenfor litteraturen, og ble selvsagt nysgjerrig. Før jeg rakk å områ meg, var første opplag av boka utsolgt. Etter å ha lest den er jeg ikke overrasket. Dette er nemlig en slik bok som slår godt an hos flertallet av lesere. Den gjør dessuten så sterkt inntrykk at leserne ikke kan la være å snakke om det etterpå. Ryktene sprer seg som ild i tørt gress, og før vi får snudd oss er den en bok "alle" bare må lese. 

Chigozie Obioma (f. 1986) er opprinnelig fra Nigeria, men er bosatt i USA hvor han underviser i litteratur ved University of Nebraska. "Den forbudte elven" er hans debutbok, og den kom ut i 2015 (med originaltittelen "The Fishermen"). Boka ble nominert til Booker-prisen i 2015. Forfatteren har vunnet flere internasjonale priser for boka, som for tiden er oversatt til over 20 språk. Nå skriver Obioma på sin andre bok "Falkejegeren". (Du verden - han er jammen modig som har gått ut med dette mens han er i skriveprosessen, tenkte jeg da jeg leste dette! Det kan vel egentlig bare bety én ting: at boka så og si er ferdig.) (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

Om boka

Vi befinner oss i Nigeria og året er 1996. Vår jeg-person, Ben, har tre brødre; Ikenna, Boja og Obembe. Ikenna er eldstemann på femten, Boja er fjorten, Obeme er elleve og Ben er ni år. Da faren, som jobber i Nigerias sentralbank, forflyttes til en filial i Yola, endres livet deres dramatisk. 

"Fra og med i dag skal jeg bo i Yola, og jeg vil ikke at dere skal lage vanskeligheter for mor." Han skar grimaser da han sa det, som hver gang han ville jage fryktens hunder i oss. Han snakket langsomt og med mørk og høy stemme, hvert ord hamret dypt inn i bevisstheten vår. Slik at hvis vi skulle være ulydige, kom vi til å huske nøyaktig når han hadde gitt oss den detaljerte formaningen med den enkle påminnelsen: "Jeg sa det." 

"Jeg kommer til å ringe henne regelmessig, og hvis jeg får høre dårlige nyheter" - han viftet med pekefingeren for å understreke ordene - "jeg mener, noen som helst slags rampestreker, skal dere få smake syndens sold." (side 11)

Etter et par måneder bryter brødrene seg fri fra den gamle ordenen med sinnsro, lydighet, lesing og den daglige siestaen. I stedet begynner de å utforske verdenen utenfor den de er vant til. I begynnelsen spiller de fotball etter skolen. Men så en dag blir de fiskere. De skaffer seg utstyr og drar ut til elven Omi-Ala. For å komme dit må de forbi et område med ville griser. 

"Vi fisket med stor iver, som om det daglig samlet seg et stort publikum ved elven for å se på oss og heie på oss. Vi brydde oss ikke om lukten av brakkvann, svermene av insekter som drev innved bredden hver kveld, eller det kvalmende synet av alger og blader som dannet kart over vanskeligstilte nasjoner på den motsatte elvebredden, der knudrete trær hang ned i vannet. Kledd i filler og gamle klær dro vi til elven hver bidige dag med de rustne blikkboksene våre, døde insekter og meitemarker i oppløsning. For vi hadde god glede av fiskingen, tross i alt besværet og den dårlige avkastningen." (side 19)
Det er bare én hake ved det: guttene får ikke lov til å gå til denne elven av foreldrene sine. Elva Omi-Ala var en gang ren og klar og forsynte innbyggerne både med vann og fisk. Nå er den en forurenset pøl og et ondskapens arnested, en "besmittet vugge". Dessuten verserer det mange rykter om elva - som at det foregår fetisjistiske ritualer langs dens bredder. Et lemlestet kvinnelik skal dessuten ha dukket opp året før. 

Mens de er på vei hjem fra en fisketur, møter de landsbygærningen Abulu, som varsler at en av brødrene kommer til å drepe Ikenna. Abulu er beryktet for sine spådomskunster. De møter også på presten og en nabokone. Deretter er ikke veien lang til at foreldrene får greie på det som har skjedd. Neste gang faren er hjemme, vanker det juling. 

"Mors forsøk på å helbrede Ikenna var bortkastet på ham. For spådommen hadde gått berserk som et blodtørstig villdyr og ødela sinnet hans med galskapens utemmede kraft, rev ned bilder, knuste vegger, tømte skap og veltet bord til alt han kjente, alt han var, alt han var blitt, lå smadret tilbake. For min bror Ikenna var frykten for den døden Abulu hadde spådd ham, blitt noe påtagelig, en innestengt verden som han var ugjendrivelig fanget i, og det eksisterte ingenting utenom den. 

Jeg hadde en gang hørt at når redselen tar et menneskes hjerte i besittelse, krymper de. Det kunne man si om broren min, for da frykten inntok hjertet hans, frarøvet den ham mange ting - sinnsroen, velværet, vennskap, helsa, til og med troen." (side 107)

Moren klarer ikke å holde styr på barna mens ektemannen er borte, og ektemannen blir vitne til at alle hans drømmer om hva sønnene skulle bli - lege, advokat, ingeniør og flyver - forvitrer ... 

Hva jeg tenker om boka

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, uten at dette er en krimroman.    Jeg leste ut boka i løpet av svært kort tid, nærmest uten å være i stand til å slippe den. Jeg bare måtte få vite hvordan det gikk med denne hjemsøkte familien, hvor de voksne klamret seg til den moderne verden, mens barna holdt på å gå til grunne i gammel overtro. Vanligvis er det barna som står for utviklingen, mens foreldrene holder igjen - men her er det altså omvendt. Skjønt moren står i en mellomposisjon. Mens ektemannen er velutdannet, har hun vært hjemme med barna og hatt en liten jobb på det lokale markedet på si´. 

Måten Chigozie Obioma beskriver det som skjer underveis, er hva jeg tidligere kanskje ville ha kalt "forblommede", fordi historien er så overlesset med adjektiver, metaforer og bilder at det tidvis kan bli for mæget av det gode. Samtidig er det noe med at dette er i tråd med en annen skrivetradisjon enn hva vi europeere er vant til. Etter hvert konkluderte i alle fall jeg med at det var helt greit. Ikke helt få ganger måtte jeg smile på grunn av forfatterens oppfinnsomhet. Han sparer liksom ikke på kruttet. Samtidig maner han frem en uhyggestemning som preget det meste av handlingen i boka. Han holder oss i en skrustikke, slik at det er vanskelig å legge boka fra seg. 

Ekstra pikant er blandingen mellom igbo, joruba og engelsk. Måten disse språkene blandes sammen og har hver sine formål og begrensinger, er interessant lesning. Det hele får et muntlig preg over seg, noe som gjorde at jeg tenkte at boka må være ypperlig som lydbok! 

Dramaet som utspiller seg i boka er dypt psykologisk. Forfatteren kryper nærmest inn under huden på hovedpersonene, og beskriver et persongalleri og et miljø så levende at jeg ikke hadde problemer med å se scenene for meg. Samholdet mellom brødrene er rørende beskrevet, og det samme gjelder sorgen etter at splittelsen mellom dem er et faktum. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en spådom blir en selvoppfyllende profeti ... I følge de gamle tradisjonene og overtroen er nemlig alt forutbestemt, og det nytter derfor ikke å kjempe imot. 

Bakteppet i romanen er politiske uroligheter i Nigeria, noe som for øvrig har ført til at så mange store og viktige nigerianske forfattere stort sett bor utenlands. Likevel er fortiden deres fra Nigeria så nær at de ikke blir en type eksilforfattere som for lengst har mistet forbindelsen med sine røtter og tegner et stereotypt bilde av situasjonen i sitt hjemland. Tvert i mot tenkte jeg at det Nigeria forfatteren beskriver, er meget realistisk og autentisk. Særlig gjelder dette kampen mellom det moderne og gammel overtro. Han er også inne på effekten av at presidentkandidater som har besøkt landsbyer som ledd i sin valgkamp, får støtte fra folket bare fordi de en gang har sett ham - helt uavhengig av politikken vedkommende står for. 

Etter å ha lest "Den forbudte elven" av Chigozie Obioma, konstaterer jeg at jeg kan føye enda et navn til min liste over forfattere jeg følger med på. Det er dessuten spennende med alle de nye stemmene fra Afrika! Bøker som dette er med på å utvide våre kunnskaper og perspektiver om et kontinent de fleste av oss kjenner alt for lite til. Selv om denne boka omhandler det dysfunksjonelle i overgangen fra det gamle til det nye ... Dette er nemlig også en del av Afrikas historie.

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: The Fishermen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-8169-409-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Chigozie Obioma (Jeg har lånt bildet fra forlaget)