Inghill Johansen: "Bungalow"

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig. 

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001. 

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to. 

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av. 

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i  gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer. 

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten. 

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid. 

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ... 

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne. 

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104) 

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ... 

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 135
ISBN: 978-82-495-1773-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Inghill Johansen (Foto: Pernille Marie Walvik)

Patrick Modiano: "Så du ikke går deg bort"

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014. 

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste. 

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer. 

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014. 

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute. 

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme. 

- Jeg skal være ærlig med Dem ...
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt. 
- Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ...
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
- De er vel ikke sint for det?
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans. 
- Hvorfor skulle jeg være det? (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går. 

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen. 

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene. 

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ... 

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ... 

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52) 

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ... 

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ... 

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd. 

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det. 

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ... 

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst. 

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent. 

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-02-48078-3
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (bildet har jeg lånt av forlaget)

Astrid Sverresdotter Dypvik: "Berlin-historier : Kald krig i den delte byen"

Spennende om den kalde krigen

Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden har alltid interessert meg. Historien om den delte byen Berlin er ekstra fascinerende, fordi det "bare" var en mur som skilte et felles folk i flere tiår og ga dem svært ulike levevilkår - få meter fra hverandre. Astrid Sverresdotter Dypvik (f. 1977) har skrevet en bok om dette, og selvsagt var det klart at jeg måtte få den med meg! 

Andre bøker om Berlin

Mange har skrevet om Berlin og om hva som skjedde før, under og etter siste verdenskrig. Jeg nevner bl.a. Erik Larsons "I dyrets buk" (før krigen), Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" (under krigen) og Ian Burumas "År null - En fortelling om 1945" (umiddelbart etter krigen). Det er også verdt å merke seg Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama", fordi den forteller en viktig historie om det som skjedde etter murens fall. (For å forstå denne historien, må man nødvendigvis vite noe om det som skjedde forut.) I tillegg er det laget en rekke filmer om tematikken. Det som kanskje mest av alt har kjennetegnet litteraturen om den kalde krigen, er alle spionthrillerne som det i en periode gikk tretten på dusinet av. (Men som etter den kalde krigens slutt med ett fremsto som uaktuelle og uspennende.) For ikke å glemme alle dokumentarene om avhoppere ... 

Om boka

I Dypviks "Berlin-historier" kommer vi tett på flere ekstraordinære mennesker som var berørt av den kalde krigen - fordi hun har intervjuet dem. Akkurat dette gjør boka hennes så veldig mye mer interessant enn mye annet som utgis innenfor tematikken i dag. Tidligere har hun utgitt "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" (2012). Også her har hun hatt fokus på enkeltskjebner. Dypvik er journalist og historiker. 

Boka er delt inn i tolv kapitler, og her tar Dypvik for seg temaer som barna fra Sachsenhausen, folk som flyktet og klarte å komme seg over til Vest-Tyskland, om en menneskesmugler, om terrorister, Kennedys besøk i Berlin og om å leve med splittede familier - bare for å nevne noe. 

De første kapitlene i boka handler om krigens avslutning, som var sentrert i Berlin.

"Sovjetunionen og vestmaktene hadde kjempa mot den same fienden. Men dei hadde ikkje kjempa same krig. Nazistanes krigføring på austfronten var meir brutal enn krigen i Vest-Europa. Nazistane såg Sovjetunionen og det dei kalla jødebolsjevismen, som sin ideologiske hovudfiende. Krigsbrotsverk var del av Wehrmachts militære strategi då dei invaderte Sovjetunionen i 1941. Dei kalla det ein Vernichtungskrieg, ein utslettingskrig. Folkemord var eit sjølvstendig mål for krigføringa. Erobringa av Berlin var slutten på denne krigen. 

... Kaos og ei tilsynelatande planløyse går att i mange av skildringane frå Berlins første veker under sovjetisk militærokkupasjon. Men den sovjetiske militæradministrasjonen gjekk i gang med å opprette ein ny orden då byen framleis stod i brann. Medan dei sovjetiske soldatane rana tilfeldig forbipasserande tyskarar for klokker, smykke og andre verdigjenstandar, sette den sovjetiske militæradministrasjonen i gang ei systematisk plyndring av tyske kulturskattar. Samstundes byrja dei på eit nitid arbeid med å sikre seg kontroll over den nedkjempa byen. Dei ti mennene som kom inn med fly frå Moskva, var eit av dei mest effektive reiskapane dei sovjetiske okkupantane hadde for å få grep om Berlin." (side 25)

Selv om Berlinmuren først ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet, var det her det begynte - det at byen ble delt. Før selve muren ble bygget, var byen delt av en "mur" så god som noen, nemlig et piggtrådgjerde. Det gjaldt å beskytte østtyskerne for fascistisk påvirkning fra Vesten.

Vi møter Hilde Benjaminsen, eller Blod-Hilde som hun ble kalt, kvinnen som dømte mange mennesker til døden. "Historia hennar inneheld ... eit paradoks som har ramma fleire frigjeringsrørsler. Ho starta sitt politiske liv som dei undertrykte sin forsvarar og enda opp i ei toppstilling i ein autoritær stat." (side 45) Vi møter Hartmut Richter som mot alle odds klarer å svømme gjennom Teltow-kanalen som gikk gjennom grensen mellom DDR og Vest-Berlin. "Sjølv om ikkje alle som forlét DDR, gjorde det av politiske grunnar, vart det framstilt slik i Vest-Tyskland. Der vart kvar einaste flyktning gjort til eit bevis for at det vesttyske politiske systemet var best. Dei kalla flukta ei folkerøysting med føtene." (side 56) (Men om ikke alle flyktet av politiske grunner, var det hardt å bli tvunget til å hykle at man tilbad styresmaktene som undertrykket sine egne innbyggere.) Siden smuglet han mange mennesker ut av DDR, men egen sikkerhet som risiko. Dessuten møter vi Rudi Dutschke, det tyske studentopprørets uformelle leder i 1968, mannen som ble skutt i hodet, men som overlevde. Attentatet mot ham ble starten på et tre dager langt gateslag. Og vi møter Werner Stiller, etterretningsmannen i Stasi, som etter nøye planlegging hoppet over til Vesten og tok med seg mange statshemmeligheter. Hans flukt førte til avsløring av mennesker i Vesten som spionerte for russerne. Dette rokket alvorlig ved balansen mellom øst og vest, fordi ingen lenger kunne føle seg trygge. 

Hva var det egentlig som skjedde i Tyskland på slutten av 1960-tallet, da vold og terrorisme nærmest eksploderte i landet. Det som i alle fall er sikkert er at en oppvoksende etterkrigsgenerasjon tok et sviende oppgjør med foreldregenerasjonen, som hadde ansvar for krigens ugjerninger og nektet å snakke om det. Men noen tok dette litt lenger enn andre ...

"Ein kan lure på kvar valden kom frå. Om ein stiller spørsmålet til dei som var der, vil dei truleg svare at valden kom frå dei andre. Ein annan måte å sjå det på er at valden hadde vore der heile tida. Den låg under det nye vesttyske velferdssamfunnet som reiste seg etter krigen. Den fanst i brotet mellom generasjonane som Hannah Arendt skreiv heim om, og i avgrunnen mellom Auschwitz-generasjonen og dei unge. Brotsverka til den eine generasjonen vart til terrorisme i den neste generasjonen. Også Italia og Japan, som var styrte av diktatorar som vart styrta i løpet av krigen, opplevde omfattande venstreradikal terror på 1970-talet. 

Den 2. juni 1967 vart det avfyrt eit skot i Berlin. Det blir ofte omtalt som startsskotet for den vesttyske terrorismen. Skotet fall då den persiske sjahen Mohamed Reza Pahlavi og kona Farah Dibah var på offisielt besøk i Vest-Berlin. Alt på flyplassen vart dei helsa velkomen av ei jublande folkemengde. Som ein gest til sjahen og kona hadde politiet fengsla alle eksiliranarane i byen, heilt på sida av alle rettslege reglar." (side 117)

Studenter demonstrerte i Vest-Berlin samme kveld. Byens politstyrker og sjahens egen etteretningstjeneste møtte demonstrantene, og en student ble drept, skutt på kloss hold. En kvinne - Gudrun Ennslin - sto frem og ropte følgende:

"Denne fascistiske staten er ute etter å drepe oss alle. Vi må organisere motstand. Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz. Men dem kan man ikke argumentere." (side 118) 

Ennslin ble senere en av Vest-Tysklands mest ettersøkte terrorister. Hun ble nemlig en del av Rote Armee Fraktion, senere kjent som Baader-Meinhof-banden. (Dette er det laget en film om - The Baader Meinhof Complex. Linken peker til min omtale av filmen.)

Det var for øvrig ikke bare folk som flyktet fra øst til vest. En og annen gang flyktet det faktisk folk den motsatte veien også. Slik tilfellet var med Jeffrey Carney, som i 1983 valgte å flykte til DDR. Forundret så han at hverdagslivet i Øst-Berlin var veldig normalt. Han møtte vennlige og smilende mennesker, barn som lekte i sandkassene, pensjonister som koste seg på benkene i parkene ... Han følte seg lurt. Dette var ikke fienden hans! Opplevelsen sier noe om hvordan øst og vest ble polarisert under den kalde krigen. Det han derimot ikke kunne se, var frykten mange levde under, og som var et resultat av tiår på tiår med overvåkning og angiveri. Uønskede individer fikk yrkesforbud, enten direkte eller indirekte, og det å være kunstner med et budskap ble høyst besværlig. Alle ønsket heller ikke å flykte. Det var her de hadde hjemmene sine, familien sin, tilhørigheten. Derfor tilpasset man seg som best man kunne, og gjorde det som skulle til for å unngå å miste retten til å gå på universitetet, å praktisere et elsket og/eller nødvendig yrke ... Etter murens fall kom nettopp dette på spissen. Hvor langt hadde det vært nødvendig å gå? Hadde man holdt seg innenfor akseptable grenser, eller beveget seg utenfor? Dette fikk ikke minst Angela Merkel merke ... (Det skriver ikke Dypvik om - det gjør derimot Ingrid Brekke.)

Min oppfatning av boka

Astrid Sverresdotter Dypvik skriver svært innsiktsfullt om jernteppets konsekvenser, fortrinnsvis for menneskene som bodde på innsiden og som ikke uten videre kunne reise derfra. Dersom man har lest en del om tematikken fra før av, er en god del av stoffet kjent. Likevel vil jeg si at hun tilfører mye nytt - ikke minst fordi vi kommer i nærkontakt med personene hun skriver om. De aller fleste av dem har hun intervjuet selv, og hun har også tilført stoffet egne refleksjoner og analyser. 

I et intervju i Dagsavisen 28. februar 2017 har Dypvik uttalt følgende:

– Den kalde krigen ble svært fortettet i vest-Berlin, et lite område omgitt av fiendtlig territorium, med ekstremt høy etterretningsaktivitet fra begge sider. Spioner er et svært myteomspunnet yrke, også i Norge. men vi kjenner spionene mest fra populærkulturen. Det jeg stadig hørte snakk om under arbeidet med denne boka, var alle spionene som var i Berlin. På begge sider. Hvordan jobbet de? Hva motiverte dem? Det interesserte meg, sier Djupvik, som blant annet har gjort bruk av de åpne Stasi-arkivene i Berlin: 111.000 hyllemeter dokumenter, med spionrapporter og avhørsreferat.

– DDRs etterretningstjeneste er gransket mer enn noen annen etterretningstjeneste i historien, fordi Stasi-arkivene er gjort tilgjengelig for forskere, påpeker Dypvik.

Det mest tankevekkende ved hele boka er hva som skjer når de unge mister troen på styresmaktene, og begynner å ta sjeen i egne hender. Reaksjonene blir så ekstreme, så svart-hvitt og så unyanserte at man kan bli mørkeredd av mindre ... 

Jeg håper at jeg gjennom mitt innlegg om "Berlin-historier" inspirerer flere til å lese den. Det er nemlig noe med å kjenne sin nære forhistorie og vite hva som har skapt den verden vi lever i i dag. Da kan man forhåpentligvis bedre forstå menneskene som ble berørt. Og best av alt: hente frem en mer dyptpløyende forståelse for hva det vil si å være forfulgt av et regime og ønske å flykte derfra for å berge livet! Det handler om få gå inn i ulike perspektiver, om å forstå at folk er folk og om å møte flyktningekrisen i dag med mer empati. Mens vi i dag er opptatt av om folk er reelle flyktninger eller "bare" økonomiske flyktninger, var ikke Vesten opptatt av det den gangen folk hoppet av fra land bak jernteppet. Den gangen var det vel så viktig å få bekreftet at det var Vestens verdier som var best ... At folk ikke holdt ut i østblokk-landene, var bevis nok. Motivene deres spurte man ikke etter, med mindre det var mistanke om spionasje. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2017

Forlag: Samlaget

Antall sider: 192

ISBN: 978-82-521-9238-4

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Astrid Sverresdotter Dypvik (Foto: Mariann Tvete)

Albertine Sarrazin: "Astragalen"

En outsiders bekjennelser

Denne boka hadde antakelig passert under radaren dersom det ikke hadde vært for Patti Smiths innstendige påvirkning. Ikke bare har hun skrevet forordet ti boka, men hun har også uttalt at "Astragalen" endret hennes liv. Det ga forventinger om en eksistensiell roman. Og er det noe denne romanen nettopp er, så er det dypt eksistensiell. Det handler om evne og vilje til å overleve, om å holde ut mens man drømmer om en bedre fremtid. 

Hvem var Albertine Sarrazin?

Den franske forfatteren Albertine Sarrazin (f. 1937 d. 1967) ble bare 29 år gammel. I løpet av sitt korte liv skrev hun tolv bøker (flere ble utgitt etter hennes død), hvorav tre er selvbiografiske. "Astragalen" er så vidt jeg vet den eneste av disse bøkene som er oversatt til andre språk (fra fransk). Boka kom ut på norsk første gang i 1979 - den gangen med tittelen "Bruddet", utgitt på Gyldendal. I år kom den ut i en nyoversettelse på Cappelen Damm, denne gangen med tittelen "Astragalen". 

Albertine ble født i Alger i Algerie, og ble forlatt etter fødselen. Hun ble tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og senere adoptert av en familie, som tok henne med til Provence i Frankrike. 

Adoptivfamilien var svært dysfunksjonell, og Albertine ble misbrukt seksuelt av et familiemedlem. Selv om hun var svært intelligent, sendte adoptivfamilien henne til en forbedringsanstalt i Marseille. Hun flyktet til Paris, og livnærte seg som prostituert samtidig som hun tilfredsstilte sin store interesse for litteratur. Oppveksten førte til en intens forakt for autoriteter. I 1953 deltok hun i et væpnet ran, og endte opp i Fresnes Prison. Under et rømningsforsøk brakk hun ankelen sin, og møtte Julien Sarrazin rett etter. De to giftet seg og fortsatte sine kriminelle løpebaner. De gikk ut og inn av fengsel, og opprettholdt kontakten gjennom brevveksling. Albertine skrev sin første roman "Astragalen" mens hun satt i fengsel, men den ble først publisert etter at hun kom ut (1965). Romanen, som hadde klare selvbiografiske trekk, ble raskt oversatt til engelsk. Hun utga etter hvert flere bøker. I en alder av 29 døde hun som følge av komplikasjoner under en nyreoperasjon. (Kilde: Wikipedia)

Patti Smiths forord

Patti Smiths forord er en del av opplevelsen av å lese "Astragalen". Vi som har et forhold til "Just kids" (2010) og "M Train" (2015) - særlig den første - vet at kampen for overlevelse og det å kunne leve av og for litteraturen og musikken, har preget Patti Smith sterkt. (Begge lenker peker til mine omtaler på bloggen.) Jeg går uten videre ut fra at det er denne delen av Albertine Sarrazins kamp - ikke hennes kriminelle løpebane - som har gjort Albertine til Patti Smiths ledestjerne "gjennom de hundre søvners netter" (side 12).

"Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge." (side 7)

Selv hadde Patti Smith en paperbackutgave av "Astragalen" liggende i kofferten da hun turnerte verden over i 1976. "Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien - en mangefasettert, nydelig mann som gjorde meg til hustru og senere enke. Etter at han døde tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattekiste sammen med andre bittersøte minner." (side 11)

Forfatterens tidlige død bidro utvilsomt til å gjøre den til en slags kultbok, som har blitt elsket av opprørsk ungdom i årtier. Som kritikeren Naima Chahboun har uttalt i Ekspressen (se forlagets egen presentasjon av boka):

"Med sin amoralske grunnholdning og rastløse appetitt på livet, levendegjør Anne 1960-tallets ungdomskultur og frihetslengsel. Like selvfølgelig som hun nekter å innta offerrollen, nekter hun å kjenne skyld. Men skitten, kynismen og den nakne brutaliteten gjør Astragalen til en eksistensiell odysse gjennom filleproletariatets lovløse territorium snarere enn et romantisk eventyr."
Om boka

Åpningsscenen i boka starter etter at "Astragalen"´s jeg-person Anne har hoppet fra et vindu i fengselet, og har havnet på bakken, nesten 10 meter lenger ned. Under sammenstøtet med bakken opplevde hun en "stjerneeksplosjon". Det ene beinet bærer henne ikke, og hun oppdager at ankelen har svulmet opp. Anne er på flukt fra fengselet, hvor hun soner en lengre dom. Det handler om å komme seg vekk, fort-fort før noen finner på å lete etter henne. 

Anne klarer etter mye strev å komme seg opp til veien, og den første hun støter på er en lastebilsjåfør som ikke våger å ta henne med. Så møter hun Julien. Han tar henne med på motorsykkelen sin til sin mor. Det er ikke mulig å oppsøke lege de første par ukene, fordi hun risikerer å bli angitt og ført tilbake til fengselet. Her overlater han henne til familien, og han dukker deretter kun opp nattestid. Han er nemlig på rømmen selv. 

"Jeg hadde gjenkjent Julien lenge før han sa det selv. Det finnes noen tegn som er usynlige for folk som ikke har vært i spjeldet: en måte å snakke på uten å bevege leppene, mens øynene uttrykker likegyldighet eller det stikk motsatte; sigaretten inne i håndflaten, å velge natten som tidspunkt for å handle eller snakke etter å ha måttet tie hele dagen." (side 33-34)

Lengselen etter Julien gjør smertene i beinet til å holde ut. Alt for de korte, korte stundene hun får med ham ... "Så lite det var, så lite det skrapte i overflaten av den ensomheten vi bar på!" (side 49)

Anne vil helst ikke være til byrde, og etter hvert som tiden går er det rimelig opplagt at det er nettopp det hun er. Etter et dyrt sykehusopphold som "noen" har betalt for, begynner det å bli tvingende nødvendig at hun gir noe tilbake. (I den forbindelse viste det seg at hun hadde et brudd i astragalen, et bein i ankelen.) Særlig etter at Julien er tatt igjen, og må sone en dom i fengsel. Måten budskapene pakkes inn, forkledd i høflighetsfraser, alt for å ivareta verdigheten til de impliserte, er fascinerende lesning. 

"Stakkars Pierre, han vil at jeg skal jobbe hjemmefra, og så stjeler jeg whiskyen hans ...

Jeg tar opp tråden: "Gjerne for meg, men jeg lurer nå på om Julien ville sette særlig stor pris på å få vite at han er hallik."

"Hallik og hallik, det er bare ord. Han kommer tvert imot til å bli riktig fornøyd. Han liker ikke å ha gjeld. Og dere er ikke gift heller, er dere vel?"

Og så forklarer Pierre at disse pengene ikke ville være å anse som inntekt, men som gjeld jeg skylder; at det bare er på de betingelsene han vil ta dem imot, og at jeg dessuten er fullt ut i stand til å forklare saken for ham jeg kaller (ærlig talt, jente!) "mannen min", og at jeg sikkert greier å gjøre det på en slik måte som ikke sjokkerer ham noe videre: "Kvinnfolk er jo så flinke til å overtale ..."

Siden Pierre var i sin fulle rett, Julien ikke ante noe som helst og jeg inntil videre var nokså uvesentlig, burde ikke opplegget være anstøtelig for noen som helst. (side 88-89)

Den nye tilværelsen har også noen fordeler, fordi den fører mer frihet med seg. Men savnet etter Julien er der hele tiden. Det er ham hun lengter etter, og hun føler seg ikke som et helt menneske før hun er gjenforenet med ham. Hun trenger mye tid og ømhet for at hun selv skal bli en kraft og "en kilde til noe som helst". (side 124)

Men først og fremst er det angsten for å bli tatt som henger over henne.

"Hvis jeg etter timelange forhør skulle ende med å oppgi adressen min, kommer ikke purken til å finne annet enn en truse som henger til tørk over radiatoren, og en haug med kvitteringer som forklaring på alle gjenstandene som virker altfor fine til ikke å være stjålet; kvitteringer for radioen, armbåndsuret og reisestrykejernet.

Jeg må være forberedt, hvert sekund, hvert skritt jeg tar ..." (side 139)

Hvordan går det med Anne til slutt? Blir hun lykkelig og fri, eller ender hun opp i spjeldet igjen? Og kjærligheten til Julien? Hvordan kan den få næring under disse forholdene? Svaret finner vi nok i Albertine Sarrazins virkelige liv ... 

Min oppfatning 

"Astragalen" fanget meg fra første side! Dramaet vi presenteres for er eksistensielt, og det handler om å gjenvinne en frihet som Anne opplever er tatt fra henne på urettmessig vis. Hun har jo ingen tro på autoriteter i utgangspunktet, så hvilken rett hadde de egentlig til å sperre henne inne? Det hele fikk meg for øvrig til å reflektere en del over følgende filosofiske spørsmål: Hvor frie er vi mennesker egentlig? Hvor bundet er vi av det miljøet vi vokser opp i? Hvor mye er i grunnen gitt på forhånd og hvor mye styrer vi selv? Hvor frie er valgene våre når det kommer til stykket? Når man har opplevd det vi vet at forfatteren har gjort, og som hun også skriver om i denne boka - hvilken sjanse har man egentlig her i livet til å havne på "den rette vei"?

Friheten har sin pris. I begynnelsen er Anne prisgitt omgivelsene sine siden hun ikke klarer å gå. Igjen er hun sperret inne i et fengsel, og dermed fremstår flukten som et paradoks. Hele tilværelsen hennes er klaustrofobisk, der hun må gjemme seg bort på et loft for å unngå å bli sett. Anne har ikke rørt en mann på fire år. Julien behandler henne med respekt, vart og ømt, og hun skjønner raskt at han er en sjelefrende. De to er like, på rømmen som de er begge to. Det er ikke det minste rart at disse to fortapte sjelene forelsker seg i hverandre. Dessuten er det forelskelsen i Julien som gir det hele en mening. Livet faller riktignok litt sammen hver gang Julien er med andre kvinner, men hun tilgir ham likevel. Hva annet kan hun gjøre?

Albertine Sarrazin skriver levende og intenst på en måte som berørte meg som leser. Hun har en helt egen stil, og flere steder er avslutningene eller oppsummeringene poetiske. Jeg kjente på desperasjon og fortvilelse, og jeg lot meg også fascinere av hovedpersonens stolthet. Hun lar seg ikke plukke på nesen, og uansett hvor sørgelig livet hennes fremstår som, er hun stolt av seg selv og det hun får til. Uansett hvor dysfunksjonelle valgene hennes er, er hun selv hellig overbevist om at hun tar kloke og rasjonelle beslutninger. Hun er street smart og vet hva som skal til for å klare seg. Der andre ville ha sett katastrofen inn i hvitøyet - der får hun til og med den til å fremstå som vakker. 

"Hvor er drømmen? Hvor trekker morgendagen meg? Badet i morges, på stranden ... Beske bobler stiger igjen til overflaten ... Kom tilbake, Julien. Jeg venter på deg, i denne rene, pent oppredde sengen." (side 201)

Jeg likte denne romanen! Jeg likte den svært godt til og med! Det er ikke all litteratur som berører like sterkt som denne historien om Anne. Boka er lettlest og er ikke vanskelig tilgjengelig på noe vis. Jeg er dessuten dypt imponert over at en ung kvinne med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.  

Jeg anbefaler "Astragalen" varmt! 

Utgitt på fransk: 1965
Originaltittel: L´Astragal
Utgitt på norsk første gang: 1979 (med tittelen "Bruddet")
Min utgave er utgitt: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 203
ISBN: 978-82-02-47817-9
Jeg har kjøpt boka selv.

Albertine Sarrazin (Foto: Philippe Le Tellier/Paris Match/Getty Images)

Helga Flatland: "Vingebelastning"

En dyptgripende historie om en ung manns forsøk på å finne seg selv

Helga Flatland (f. 1984) imponerte stort med triologien om bygdemiljøet som ble rammet da de tre ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian mistet livet etter å ha kjørt på en mine i Afghanistan. Bøkene utkom i årene 2010 til 2013, og den første utgivelsen fant sted da hun bare var 24 år. Med dyp psykologisk innsikt skildret hun bygdesamfunnets reaksjoner på det som skjedde. (Linken peker til mine omtaler av bøkene i triologien.)

I 2016 var hun ute med sin fjerde roman - "Vingebelastning" - og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke fikk lest den allerede mens den var ny. Antakelig har det sammenheng med at antall leste bøker har stupt de siste par årene. Det er for mange bøker som sloss om oppmerksomheten, og dermed tar ting atskillig lenger tid for meg enn det som strengt tatt er ønskelig. 

I "Vingebelastning" møter vi Andreas, som ytre sett er en vellykket mann på 30 år. Han har en mastergrad og en spennende jobb, samboer og orden på økonomien. Likevel er han ikke lykkelig. En liten ulykke, som egentlig er en bagatell i det store og det hele, vipper ham fullstendig av pinnen. Hva er det som har gått galt? Tittelen "vingebelastning" fikk meg til å tenke på det å skulle stå på egne bein, bli flyvedyktig ... og så blir det for stor belastning på vingene ... Så stor at det ikke er mulig å lette etter det som oppleves som en aldri så liten kræsjlanding. For Andreas handler det mest om fly, og tidlig i romanen hører vi om en flystyrt. Dermed har vi linken til bokas tittel. 

Andreas får diagnosen klinisk depresjon. Etterpå legger han det meste på denne merkelappen. Gjør han for mye ut av det? Hvor mye skyldes eventuelt en ulykkelig barndom, og hvor mye skyldes at han faktisk ikke vet hva han vil med livet sitt? Kanskje er det to sider av samme sak, når alt kommer til alt? Er forventningene til livet, jaget etter lykken, at alt skal være så perfekt og at man på død og liv "skal" være superlykkelig hele tiden, for stor? Hvilken rolle spiller samboeren Hanne i dette, hun som ønsker at han skal avansere på jobben, mens Andreas i grunnen er fornøyd med tingenes tilstand som de er? 

For Andreas innebærer det å bli diagnostisert at han endelig blir sett. Kanskje for første gang i sitt liv ... I tilbakeblikk til barndommen skjønner vi at han egentlig aldri har blitt sett av foreldrene sine, ja at de faktisk ikke har vært i besittelse av noen omsorgsevne å snakke om i det hele tatt. Foreldrene har nemlig hatt mer enn nok med hverandre og seg selv. 

Selv om alt det ytre er på plass, har Andreas ikke klart å bygge opp en trygg plattform i livet sitt. Forholdet med Hanna vakler. Hun takler ikke den selvopptattheten som er en naturlig del av de fleste dypere depresjoner. Dette krever noe annet av henne enn at hun i det lengste forsøker å ignorere tegnene hos Andreas og endog bebreider ham for det som skjer. Hun gir ham mao. mer av det han har fått så alt for mye av i sitt liv: ignoranse og det å ikke bli sett. 

Jeg opplevde ikke at behandlingsapparatet tok lett på diagnostiseringen av Andreas. Tvert imot tenkte jeg at han risikerte å bli sluppet for fort. Han var ikke klar for å ta fatt på livet enda og burde ha fått mer tid hos terapeuten sin.

Noe av det jeg beundrer Helga Flatland for er hennes evne til å krype langt under huden til en ung mann med en depresjon. Dette handler om så mye mer enn å være en del av dessertgenerasjonen. Lykken handler ikke om å kunne velge på øverste hylle her i livet, og det er ikke slik at dersom man "får alt servert opp i fanget", så borger dette for et lykkelig liv. Derimot handler lykken om å ha fast grunn under beina, føle at man blir sett og elsket for den man er, ikke som den alle andre rundt en ønsker at man burde ha vært. Historien om Andreas er historien om en ung mann som mangler en sunn og solid selvfølelse, og som har mistet sitt indre kompass som skulle ha hjulpet ham til å finne den rette veien i livet. Om han noen gang har hatt dette kompasset ... Andreas fremstår som utrolig selvopptatt og selvsentrert, og dette er eminent skildret av Helga Flatland. Andreas fremstår svært autentisk og troverdig, og vi blir glad i ham selv når han er på sitt mest krevende. Sterkest er skildringen av ham når han ser tilbake på barndom og ungdomstid. 

Christoffer Hag Maure leste nydelig, og jeg vil derfor anbefale lydboka spesielt. 

Nå gleder jeg meg til å lese Helga Flatlands femte roman - "En moderne familie" - som har fått strålende kritikker!

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokforlaget)
Antall sider: 267
Spilletid: 7 t 3 min.
Oppleser: Christoffer Hag Maure
ISBN: 9788203359408 (papirutgaven)
ISBN: 9788242164759 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt høreeks. fra Lydbokforlaget

Helga Flatland (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Hermann Ungar: "De lemlestede"

Nyutgitt klassiker!

De sjeldne gangene det dukker opp bøker litt utenom det vanlige, prøver jeg å ha sansene åpne for dette. Som da tilfeldighetene førte meg til denne boka av den tsjekkisk-jødiske forfatteren Hermann Ungar ... Det viste seg at det dreide seg om et glemt forfatterskap, som for meg ukjente Teori & Praksis Forlag nå forsøker å revitalisere. Det håper jeg virkelig de vil lykkes med! Etter å ha lest "De lemlestede" - en burlesk roman som absolutt ikke bør oppfattes som for smal eller sær for å kunne nå frem til riktig mange lesere - får jeg nemlig lyst på mer. Forlaget utga i fjor "Klassen" av samme forfatter, som de har spesialisert seg på. Den skal jeg lese!

Om forfatteren

På en norsk Wikipedia-side om forfatteren kan vi lese at Hermann Ungar (f. 1893 d. 1929) var en tyskspråklig tsjekkisk forfatter. "Han var aktiv i det jødisk-intellektuelle miljøet i Praha, Wien og Berlin på begynnelsen av 1900-tallet." I løpet av sitt korte liv - han ble bare 36 år gammel - rakk han å utgi syv bøker innenfor sjangrene romaner, noveller og skuespill. Som nevnt er kun to av disse oversatt til norsk, og det er eminente Sverre Dahl - vår beste nålevende tysk-norske oversetter! - som står bak oversettelsene. 

Hermann Ungar ble regnet som en av de store talentene i mellomkrigstiden, men ble siden glemt, som så mange av hans samtidige forfattere på den tiden. I nyere tid er det gjort flere forsøk på å revitalisere hans forfatterskap, og dette har ført til at nye lesere har kunnet glede seg over hans bøker. 

Jeg antar at det er Teori & Praksis Forlag som står bak den norske Wikipedia-siden, som faktisk er mer omfattende enn den engelske (hvilket er heller uvanlig). På den engelske siden kan vi imidlertid lese at Hermann Ungars bøker var influert av ekspresjonisme og psykoanalyse, og at han var høyt verdsatt av Thomas Mann, som var gudfar til sønnen Thomas Michael Ungar. På den norske siden blir vi gjort oppmerksom på at det finnes en egen nettside om Hermann Ungar. Den tyske Wikipedia-siden er for øvrig noe mer detaljert. Og for meg som fikk Stefan Zweig-fornemmelser av å lese "De lemlestede", selv om Zweig - hvis man kan si det slik - er mer sofistikert i sitt litterære språk, falt noen brikker på plass her. Han var jo en samtidig med Ungar og Mann, han også. Som Hermann Ungars sønn uttalte en gang (sitat fra den engelske Wikipedia-siden): Ungar "wrote about sex and psychosis in a manner that shocked the establishment". 

Jeg synes det er synd at det ikke finnes noen nettside for Teori & Praksis Forlag, der det kunne ha fremgått hvilke idéer og planer forlaget har med tanke på fremtidige utgivelser, hva som er årsaken til at forlaget har utgitt disse to Ungar-romanene m.m. Samtidig er det flott at Wikipedia er oppdatert med en norsk side om forfatteren. Dette burde flere forlag tatt på alvor. Det er nemlig som om bøkene kommer nærmere når noen har tatt seg bryet med å lage en egen presentasjon til norske lesere i forbindelse med slike nyutgivelser av forfattere som tidligere ikke har vært oversatt til norsk. Disse sidene kommer jo dessuten opp - som regel på toppen - når man googler på forfatterne. Det er en god ting!

Om boka

"Fra han var tyve år hadde Franz Polzer vært funksjonær i en bank. Hver dag klokken kvart på åtte om morgenen gikk han til kontoret sitt, aldri ett minutt før eller senere. Når han gikk ut av sidegaten han bodde i, slo klokken i tårnet tre ganger.

I hele den tiden Franz Polzer hadde vært funksjonær, hadde han hverken skiftet stilling eller bolig. Han flyttet inn i den da han oppga studiet og gikk inn i yrkeslivet. Boligvertinnen hans var enke, omtrent like gammel som ham. Da han flyttet inn hos henne, var hun i sørgeåret etter sin mann. 

I alle de årene han hadde vært funksjonær, hadde Franz Polzer aldri vært ute på gaten om formiddagen, bortsett fra på søndager. Han kjente ikke lenger hverdagene der ute når forretningene er åpne og en del mennesker presser seg frem i gatene. Han hadde aldri vært borte en eneste dag fra banken." (side 3)

Vi kjenner på at tvangsnevrosene står i kø hos denne mannen, som vi skal følge gjennom de i alt 146 sidene som boka består av, etterfulgt av Leif Høghaugs etterord på drøyt 30 sider. Denne hangen til at ingenting må forandres, skal sikre et forutsigbart liv uten overraskelser av noe slag. Like fullt skal det bli dette som fanger ham til slutt, slik at han blir ute av stand til å finne en vei ut på egen hånd. 

Enken stiller opp for ham, og hun går der som en umælende skygge i lang tid. Hun tar tom. hånd om pengene hans, og sørger for at de rekker til det som skal til i et regelmessig liv. Etter hvert som sorgen hennes blir et tilbakelagt stadium, våkner det en lidenskapelig kvinne i henne. Hun vil ha Franz Polzer, mens han på sin side avskyr kvinner og sex. Det viser seg at dette har sammenheng med hans oppvekst, der tanten - farens søster - flyttet inn etter at moren døde. Han været at det foregikk noe incestuøst mellom faren og søsteren fordi han var vitne til at faren kom ut fra sin søsters soverom midt på natten. For ham fremstår derfor kjønnslig omgang som noe motbydelig. Da enken begynner å gjøre tilnærmelser, kjenner han kun avsmak. 

Polzer vurderer å flytte, men det fremstår som en umulighet for ham å få tid til dette i hans stramme program. Han kan ikke være borte fra banken - det har han jo aldri vært før - og dermed føler han seg fanget der han er. Dette skjønner enken, og plutselig er det hun som har makten over ham og tvinger seg på ham. Hun bokstavelig talt tukter ham og tar ham med vold. For Polzer er hun ikke en kvinne, men et lass med kjøtt - hengende kjøtt. Og skammen han kjenner på er incestuøs - som om han har sex med den søsteren han aldri har hatt.

Parallelt følger vi Franz Polzers vennskap med Karl Fanta, en jødisk mann han ble kjent med i ungdommen. Egentlig studerte han medisin, men etter at Karl Fanta avbrøt sine studier pga. sykdom, kunne han ikke fortsette. Nå er vennen syk. Kroppen hans er full av sår og han har amputert en rekke lemmer og sitter der nesten bare som en torso tilbake. Han fortviles over at kona Dora, hans vakre kone, egentlig forsøker å bli kvitt ham. Dora er derimot fortvilet over at ektemannen tror så dårlig om henne. Hvem snakker egentlig sant? Oppfatter Karl Fanta virkeligheten slik den faktisk er eller er han "bare" paranoid og konspiratorisk i tankegangen? Eller blir alle hans bange anelser en selvoppfyllende profeti? Hva kom først; mistankene eller faktum? Underveis skjer det ting som får oss til å tvile på absolutt alt på en gang. Det hele utvikler seg til en forviklingskomedie, eller kanskje mer som en tristesse. For i bunn og grunn er jo alt så tragisk at man kan få vondt av mindre. Samtidig er situasjonene lattervekkende, men på en mørk måte. 

Kanskje kan det hele oppsummeres til at hovmod står for fall? Mens han som prøvde å unnvike alt som betydde forandring og som ikke grep inn i tide, tilsynelatende blir sittende med fanget full av skyld ... Alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut, men hvordan få utenforstående til å tro nettopp dét? tenkte jeg til slutt ... 

Min oppfatning av boka

Språket i "De lemlestede" etterlater overhode ingen tvil om at dette er en forfatter å regne med blant klassikerne. Det er en stilsikker forfatter som har ført romanen i pennen, og som leser fikk jeg følelsen av at ikke en eneste setning var tilfeldig. Derav Stefan Zweig-følelsen som oppsto underveis i lesningen. 

Jeg har ingen problemer med å skjønne at boka vakte stor oppsikt da den ble utgitt. I 1920-årenes Norge ville den garantert ha blitt forbudt. Sexscenene med innslag av tvang og vold er sterke selv i dag, selv om det skal atskillig mer til for å sjokkere dagens lesere. DN-kritiker Bjørn Gabrielsen skriver i sin anmeldelse av boka den 16. juni i år at "Hermann Ungars "De lemlestede" fra 1923 er en "Stoner" fra mellomkrigstiden med innslag av sentraleuropeisk "Fifty Shades of Grey". 

Størst inntrykk gjør hovedpersonens ensomhet. Han er så alene. Han har ingen å bryne tankene sine med. Ingen som kan korrigere ham, eller gi ham råd ... Dermed blir tvangstankene selvforsterkende. De er jo de eneste han har. Det nærmeste han har kommet å ha en venn, er i Karl Fanta. Underveis antydes det noe homoerotisk mellom dem i ungdommen, men som aldri ble forløst. Kanskje kommer Karl Fantas kjærlighet til Franz Polzer tydeligst frem gjennom at han har kalt sønnen sin for Franz? 

Handlingen i boka fant sted i en tid der antisemittismen i Europa var i sterk fremvekst. Jødene var ikke populære i sin samtid, og dette beskriver forfatteren gjennom Franz Ungar, som nærmer seg sin jødiske venn Karl Fanta med stor skepsis. Ekstra tankevekkende er denne beskrivelsen fordi forfatteren selv var jøde. Franz oppdager at Karl er et godt menneske, og mot alle odds (?) blir de gode venner. Senere - etter at Karl ble syk - settes vennskapet på sterke prøver, men ikke en eneste gang svikter Franz sin venn. Det er for øvrig ikke bare Karl som er lemlestet. Det er i aller høyeste grad også Franz, om enn av mer sjelelig karakter. Enken han bor hos er også på sitt vis lemlestet, der hun utnytter sitt grep på en leieboer for å få tilfredsstilt sine basale seksuelle behov. Likeverdighet er ikke det som preger deres forhold. 

Det var med glede jeg fant frem til et av sommerens nummer av Morgenbladet, der Bernhard Ellefsen har anmeldt denne boka. Som han skriver på slutten:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre." 

Bedre kan det ikke sies! 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den kan du ganske enkelt ikke gå glipp av dersom du ønsker å følge med i tiden!

Utgitt på tysk: 1923
Originaltittel: Die Verstümmelten
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Teori & Praksis Forlag
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 146 (pluss etterord av Leif Høghaug, side 149-182)
ISBN: 978-82-690438-2-2
Boka har jeg kjøpt selv