Lise Forfang Grimnes: "Kaoshjerte"

Den første av i alt tre bøker om Minja 

Lise Forfang Grimnes (f. 1970) debuterte som forfatter med "Kaoshjerte" høsten 2014. Samme år ble hun nominert til Bokbloggerprisen, og hun vant Kulturdepartementets debutantpris. Dette begrunnet juryen med følgende:

Lise Forfang Grimnes roman viser en økende trend i barne- og ungdomslitteraturen: Benyttelsen av hjemlige, norsk folklore og mytologi i litterære verk. Lenge har vi hatt mer fremmede arter som vampyrer og zombier blant oss, men nå synes tiden mer enn moden for hjemmeavlede arter. Hos Grimnes er det huldra som danner det originale tematiske elementet – og som skaper mye dramatikk og spenning i teksten. For hva skjer om du er en hulder, men ikke vet om det? Og hvordan kan en konfrontere ubehagelige sannheter fra fortiden?

Den stramme og elegante komposisjonen bidrar til å holde leserens interesse fanget i lesningen på vei mot en løsning. Ved forsiktig å presentere ledetråder avdekkes gradvis sannheten for Minja og leseren – og knytter romanen an til mysteriefortellingen.

Samtidig knytter huldremotivet an til det å bli voksen og å bli kjent med seg selv og egne ønsker og begjær – og med dette har Grimnes skapt en velskrevet, spennende og ikke minst original fortelling med mytologisk forankring.

Jeg kjenner forfatteren fra bokbloggermiljøet, og i en periode var vi begge medlemmer av Bokbloggerkomitéen. Vi trakk oss begge fra dette vervet i september 2014. Jeg har lenge vært i tvil om jeg burde skrive om denne boka her på bloggen, fordi jeg kan oppfattes som inhabil. I min blogging er det viktig for meg å fremstå som fri og uavhengig. I og med at forfatteren og jeg verken før eller siden har pleid privat omgang med hverandre, tenker jeg at det likevel kan gå an. Jeg har selv kjøpt både denne første boka "Kaoshjerte" og oppfølgeren "Blodskraft" som utkom i høst. Jeg har for øvrig deltatt på lanseringsfestene både i forbindelse med utgivelsen av den første og den andre boka. Vanligvis leser jeg ikke fantasy, opptatt som jeg er av realisme og autentisitet. Tanken var at jeg skulle gi bort bøkene i presang, men så begynte jeg å lese "Kaoshjerte", og så klarte jeg ikke å stoppe ... Nå vet i alle fall du som leser dette innlegget om mitt forhold til forfatteren, og så kan du velge å legge vekt på det jeg skriver eller du kan la det være. 

"Kaoshjerte" er delt inn i tre deler. Den første delen er egentlig et frempek til det som er bokas hovedtema, hvor handlingen er lagt til perioden 4. - 7. august. Handlingen i del 2 - selve hovedhandlingen, slik jeg ser det - finner sted i perioden 20. juli til 3. august. Her ser Minja tilbake på noe som har hendt. I tredje og siste del er handlingen lagt til perioden 7. - 11. august, og vi er tilbake i nåtid igjen. 

"Jeg våkner av en lyd og slår øynene opp.

Det eneste jeg husker før alt hviskes bort, er et kyss. Et ansikt forsvinner før jeg klarer å se det tydelig. Jeg løfter hånda, drar fingrene over leppene. Pekefingeren min blir farget svakt rød. Blod.

Et øyeblikk har jeg et stort sug i kroppen, men det slipper tak. Som et ras av jord faller alt sammen og blir begravet.

Ikke bli borte." (side 9)

Minja er 16 år - snart 17. Hun bor på Stovner og bestevennen hennes heter Josef. Han er iransk. Hun bor sammen med sin mor. Moren har vært på ferie, og meningen var at Minja skulle være sammen med venninnen Silje på hytta. Idet hun våkner husker hun ingenting. Gradvis går det opp for henne at hun slett ikke har vært på hytta, men et helt annet sted. Hvor har hun vært? Og hvor i all verden er Josef? Det kan ikke Minja huske. Hun har rett og slett hukommelstap. 

"Vi er verdens minste familie. Bare mamma og jeg, ingen søsken, kusiner, tanter eller onkler. På bursdagen min får jeg alltid to gaver. Én fra mamma og én fra "resten av familien". Det har blitt en tradisjon, en spøk vi ler av. Mamma vet at det er en latter med grums i. Jeg tror det er derfor vi ler. 

Tanken på at jeg har en mormor som kanskje lever, har alltid gjort meg nysgjerrig. - Ikke gidd, sier mamma. - Hvor mange julekort og bursdagsgaver har du fått i løpet av åra? 

Et godt poeng.

Men likevel har min forbudte mormor hjemsøkt meg i alle år ... " (side 43)

Etter hvert som spenningen i boka bygger seg opp - nærmest til det uutholdelige - møter vi en mormor som slett ikke er hyggelig i det hele tatt, huldre både i kvinne- og mannsskikkelser, mennesker i den virkelige verden og "mennesker" fra det hinsidige ... Hvem er egentlig hvem? Og hvor i herrens navn blir det av Josef etter hvert? Og hvorfor har Minja kjempekrefter, på lik linje med Hulken? 

"Kaoshjerte" er godt skrevet og den meget originale historien er finurlig bygget opp. Fortellerstemmen er muntlig og litt naivistisk i stilen, slik en ungdomsbok bør være, tenker jeg. Det forhold at handlingen er lagt til Stovner bidrar nok til at mange vil identifisere seg med Minja og hennes fremmedgjorthet i verden. Dette understøttes av blandingen mellom det etnisk norske og innvandrermiljøet på stedet. Forfatteren har gjort rikelig med research spesielt i det iranske innvandrermiljøet, og dette preger handlingen i boka sterkt. Samtidig som tematikken er erkenorske huldre, handler boka kanskje aller mest om å finne seg selv og sine røtter. Først da står man støtt i seg selv. Nå lander riktignok ikke alt i denne første boka, som er den første i det som er planlagt å skulle bli en triologi. Mer kan jeg ikke røpe uten stor risiko for å spoile boka. Bokbloggeren Ellikkens anmeldelse av oppfølgeren "Blodskraft" gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Noen av dem som har skrevet om denne boka er bloggerne Solgunn ("Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen."), Ellikken ("Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.") og Groskro ("I mine øyne er del to, som også er lengst, best. Der blir historien fortalt på en nydelig måte. Jeg følte også at dette var veldig spennende, nesten som en krimhistorie, da Minja prøver å vinne bestemorens tillit og finne ut hvorfor hun er så kald og ikke vil ha noe med barnebarnet sitt å gjøre."). Alle har de det til felles at de kjenner forfatteren, og er åpne om dette.

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 360
ISBN: 978-82-93-25969-2
Boka har jeg kjøpt selv

Lise Forfang Grimnes (Foto: Kari Løvaas)

Edvard Hoem: "Land ingen har sett"

Sterk tredjebok i serien om Hoem-slekten!

Det er få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Edvard Hoem (f. 1949). Aller best synes jeg han er når han dikter seg inn i virkelige personers liv. Disse virkelige personene er i det alt vesentlige hans egen slekt, om han da ikke skriver om seg selv - som i "Heimlandet. Barndom", kanskje en av hans aller sterkeste bøker.

I 2014 kom boka "Slåttekar i himmelen". Hoem tok utgangspunkt i sin egen oldefar, Knut Hansen Nesje, eller Nesje-karen som han som regel ble omtalt som. Handlingen startet i 1874, kort tid før han som enkemann møtte Serianna. Hun skulle bli hans andre kone. Nesje-karen fikk fire sønner, og samtlige av dem ble etter hvert borte fra hjembygda. Anton Edvard ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel. Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København, en reiste til Amerika og en slo seg ned i Molde. I den første boka var det Gjertine, Seriannas søster, og Ole Aas som reiste til Amerika, men brevene de sendte hjem førte til at flere følte seg kallet til å reise til en bedre fremtid "over there". Samtidig fikk vi et sterkt innblikk i hvordan det sto til i Norge på slutten av 1800-tallet, der det ikke var noen fremtid for fattigfolk, særlig ikke der hvor man var en av mange søsken. Og det gjaldt jo de aller fleste. 

Den andre boka i serien - "Bror din på prærien" - kom i 2015. Her møtte vi Eilert, som i en alder av 16 år reiste over til stedet der tanta Gjertine og onkelen Ole Aas hadde slått seg ned. Han møtte en svært deprimert tante, og forholdene var på ingen måte så lovende som beskrevet i brevene. Etter hvert reiste han til Canada. Han holdt seg på den smale sti, og styrte unna overivrige kvinnfolk som gjerne ville kapre den høyreiste og flotte nordmannen. Parallelt fulgte vi Serianna og Nesje-karen der hjemme, barnløse som de var blitt på sine eldre dager, siden alle barna hadde reist sin vei. 

Denne tredje boka handler i all hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bor i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Vi følger dem i årene fra 1912 til 1927. Anton Edvard, "den heldige" i søskenflokken som tilsynelatende kom til duk og dekket bord hos sin barnløse tante og onkel og arvet deres gårdsbruk, har for lengst innsett at gården ikke er stor nok til å leve av. Han er nødt til å ta seg andre jobber for å overleve. Eilert starter med to tomme hender på Alberta-prærien, og jobber seg møysommelig opp og frem. Det handler ikke bare om å overleve og kunne sette mat på bordet hver dag. Ambisjonen til begge brødrene er å bli gjeldfri en dag - før de blir for gamle. I brevene som verserer mellom brødrene merker vi en kjærlig konkurranse, hvor de begge inspirerer hverandre til å stå på. Og bare for å ha presisert det: Anton Edvard er forfatterens farfar. Da han får sønnen Knut, er det forfatterens far det er tale om. 

Langt hjemmefra i et land der de norske farmerne ikke kunne språket, var det ikke bare viktig å bo sammen med sine egne. Det å ha et felles bedehus handlet ikke først og fremst om gudstro-dyrkelse, men om et sted å treffe likesinnede i en tid der alt var slit fra morgen til kveld, år ut og år inn. Å treffes en gang i uka og utveksle nyheter, holdt dem oppe. Brev fra Norge var allemannseie. Alle levde og åndet for nytt fra hjemlandet. Slik var det også på den andre siden av Atlanteren. Fikk noen et Amerika-brev, fikk alle lese det. 

"Kjære Broder Anton Edvard! Guds Naade og Fred!

Etter dette fromme ønsket gjekk Eilert over til å gi råd til veslebror sin. Eilerts råd gjaldt både timelege og åndelege spørsmål, dei var utvitydige og poengterte, og gjerne forsynte med eit utropsteikn, før han avslutta med å opplyse kor mykje kveite han hadde sådd om våren og køyrt i hus om hausten. Alt han skreiv, var blanda med ertande hint om kor smått han syntes alt var i det landet som broren budde i, og som han sjølv hadde forlate: 

Kom over til mig, saa skal jeg give dig lige meget jord for ingen ting som alle Hoem-gaardene til sammen! 

Anton Edvard tok seg ikkje nær av det han kalla den bauske tonen til Eilert, og det gjorde han rett i. Alt var godt meint, for Eilert nærte sterke kjensler for broren. Han prøvde å ta igjen det han hadde forsømt den gongen dei budde i same hus, før broren mot sin vilje vart send den barnlause onkelen og tanta." (side 26)

Så kom krigen. Første verdenskrig gjorde tanken om å vende tilbake til Norge helt umulig. Dette var hardt for Eilert, som drømte om å besøke sin mor Serianna, mens hun fremdeles var i live. 

Mange av personene vi som har lest denne triologien har blitt så glad i, faller bort i denne tredje boka. Ikke bare dør Nesje-karen, Seriannas ektemann, men det harde livet på prærien og alle barnefødslene i en tid uten prevensjon, krever også sine ofre. I tillegg var det ikke alle år som ga like mye grøde, og hva gjorde de da? For ikke å snakke om i år der det endelig er nok korn, men hvor kornprisene er så lave at det bare så vidt går rundt ... 

"Hausten 1919 kom dei første teikna på at verda ikkje var i lage. Mindre enn eit år etter at krigshandlingane stilna, vart det arbeidsløyse, i Europa og på det amerikanske kontinentet. Prisen på sild og fisk stupte, og det same gjorde kornprisene. Dei enorme kornlagera som var bygde opp i krigsåra, både i Frankrike og Canada, gjorde at farmarane fekk lite igjen for avlingane sine." (side 288)

Farmerne slet seg nesten ihjel, hele tiden drevet av drømmen om et bedre liv - om ikke for seg selv, så for etterkommerne sine. I motsetning til slekten på den andre siden av havet, kunne de etter hvert skaffe seg automobiler, men også i Norge kom fremskrittet nærmere - i form av mer moderne landbruksmaskiner. Drømmen om å bo i Roslyn når farmerlivet var over, levde i Gjertine. Alt for å få være i nærheten av sønnen Edward og hans familie ... Vi kommer også tett inn på Anton Edvards sorg over ikke å vokse opp sammen med den familien der han skulle ha hørt hjemme. Konene til brødrene har dessuten en stor plass i deres liv, og beskrives kjærlig av forfatteren. Beret Anna, som er gift med Anthon Edvard, Martha som er gift med Eilert, Gjertine som er gift med Ole ... Uten disse kvinnene ved deres side, uten deres kjærlighet og ståpåvilje, hadde ikke mennene hatt mye å leve for. 

Et vendepunkt i livet til Ole og Gjertine, utløst av en krise, gjør at de til slutt kan oppfylle drømmen sin om et hus i Roslyn. Krisen inneholdt med andre ord en godt skjult gave ... 

Personene i bøkene om Hoem-slekten er høyst virkelige, og forfatteren har gjort solid research for å skrive dem. Samtidig har han selv understreket at han har vært nødt til å dikte seg inn i livene deres, og forsøkt å forestille seg hvordan det må ha vært å leve livene deres. i etterordet til "land ingen har sett" skriver han:

"Heller ikke dette er slutten, så sant ikkje noko uventa skjer. Fjerde band i bokserien vil fullføra historia om Eilert Knudtson og bror hans Anton Edvard. Denne siste kalla seg i vaksen alder Edvard Hoem, men forfattaren bestemte seg for å halde på døypenamnet hans for at stoffet ikke skulle lide under at han sjølv ber same namn, og for å minne om at sanninga i romanen først og fremst er av dikterisk karakter. Ei viktig målsetting i arbeidet med boka har vore at historiske fakta skal stemme, og ale detaljar vere riktige, så langt vi kan etterspore dei. Men til sjuande og sist er dette ein roman, der samtalar og situasjoner er oppdikta." (side 413)

Denne gangen valgte jeg å høre lydbokutgaven i stedet for å lese boka selv. Det ble en fin opplevelse! Jeg ser at flere anmeldere har bemerket at akkurat denne boka ikke berørte like sterkt som de to foregående. I og med at det kommer to bøker til, og vi er midt i et løp som etter planen skal resultere i en bokserie på fem bind, tenker jeg at det er naturlig at enkelte av bøkene kan oppleves mer stillestående enn resten. Fordi forfatteren selv har hatt som ambisjon å holde seg så tett opp til sannheten som mulig, tenker jeg at de historiske fakta begrenser mulighetene for å lage mer drama enn det er grunnlag for, slik at vi lesere skal sitte igjen med en opplevelse av å ha lest en spennende bok. For meg holdt det lenge å lese om slitet, slik det må ha fortonet seg for dem som valgte å reise til Amerika og Canada. Dette slitet var ikke mindre for dem som ble igjen, men det var likevel på en litt annen måte. Underveis er det like fullt små og store "plott" å glede seg over. Hva skjer med Ole og Gjertine etter at et annet kvinnemenneske har dukket opp på arenaen? Vil Martha klare av med alle barnefødslene? Kommer Ole seg hjem til Norge mens moren Serianna fremdeles er i live? Klarer Gjertine og Ole å kjøpe seg et hus i Roslyn? Slike ting ... 

Aller best likte jeg å lese de delene av boka som handlet om samspillet mellom ektefellene, der de innså at alle barnefødslene ville få sin pris om de ikke sluttet i tide. Likevel klarte de ikke å holde seg fra hverandre. Staheten hos både mennene og kvinnene, der begge parter skjønte når nok var nok, er fornøyelig og humoristisk beskrevet av forfatteren, som av og til blander seg inn i historien. Akkurat dét skal vi nok få se mer til i de neste to bøkene, som nødvendigvis må legges opp til forfatterens egen tid. Det at han er tro mot sitt prosjekt, nemlig å fortelle historien på begge sider av Atlanterhavet, gjør at jeg gleder meg sterkt til de neste bøkene! Vi har Norges nære historie med mellomkrigstiden, andre verdenskrig og etterkrigstiden - og vi har forholdene i USA og Canada i en tid der fremskrittet på noen områder lå langt foran Europa, og samtidig så langt tilbake hva gjaldt f.eks. kvinnefrigjøring og den slags. 

Jeg anbefaler denne bokserien på det aller varmeste! For å få fullt utbytte av "Land ingen har sett", må man lese de to foregående bøkene "Slåttekar i himmelen" og "Bror din på prærien"! Selv har jeg lyst til å lese alle bøkene om igjen! 

Mange har skrevet om dette boka; VG ("Ny sterk roman om Hoem-slekten"), NRK ("For meg har det vore viktig å fortelje historia på begge sider av Atlanterhavet, seier han."), Aftenposten ("Land ingen har sett er en majestetisk slektskrønike som vil ha alt med, på merkbar bekostning av det episke løftet"), Dagsavisen (Han er nemleg heilt sikker på at menneska før liknar menneska no. – Eg skriv om menneske som verkeleg levde. Forfedrane mine. Men jo meir eg skriv om dei, dess meir romanpersonar blir dei. Sjølv om dei er biografiske menneske.) og Vårt Land (Her er romantikk og attrå, sanselighet og livsglede, tro og tvil. Lystige historier, smertefulle avskjeder, alminnelig hverdagsliv og lykkelige stunder, alt er porsjonert ut med sikker hånd i en roman som vil fange mange, men som mangler de store øyeblikkene.). I tillegg har bokbloggerne Bokbloggberit (Land ingen har sett er ein lærerik og underhaldande roman. Fleire episodar kan ein humra godt av, medan andre hendingar er sorgtunge, rørande og/eller opprørande. Eg vart ikkje fullt så gripen av denne som eg vart av dei føregåande to. Det skal her nemnast at eg hadde svært store forventningar på førehand.), Kleppanrova (Boka handler om livet, kunsten å finne muligheter til å overleve og livet med barnefødsler og kvinner som begynner å si i fra at nå får det være nok barn. "Barn er guds gave mener mennene", men det mente ikke kvinnene og legene. Slik blir det konflikter ut av.Man føler slitet og strevet gjennom fortellingen.), Reading Randi og Min bok- og maleblogg.

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser av lydboka: Edvard Hoem
Spilletid: 10 t 27 min.
Antall sider: 413
ISBN: 978 82 495 1691 9 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163974 (lydfil)
Papirtgaven har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.

Edvard Hoem (Foto: Paal Audestad)

Frode Grytten: "Menn som ingen treng"

Helt rå novellekunst! 

Jeg mener at Frode Grytten (f. 1960) er den aller beste novellisten i Norge! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker - helst de som av diverse årsaker har havnet litt på siden av det etablerte. Det måtte eventuelt være Carl Frode Tiller i Innsirklings-triologien, men da snakker vi på den annen side ikke om noveller, men om romaner ... 

For å ta det viktigste først - på selveste julaften! Dersom du mangler én siste presang til noen og trenger et hurtig-julegavetips, så er mitt råd klinkende klart: kjøp denne boka av Frode Grytten i dag! Du kan kjøpe den til hvem som helst - også til mannlige slektninger som "egentlig" ikke leser så mye. De kommer til å elske denne boka, de også! Novellene er relativt korte, lettleste og poengterte. De går rett hjem! 

"Menn som ingen treng" er Frode Gryttens niende novellesamling, og det er ni år siden sist han utga en novellesamling, kan vi lese på forlagets nettsider. Boka ble nominert til Bokhandlerprisen, men akkurat den var det Vigdis Hjorth som stakk av med i år. I de senere årene har Grytten blant annet konsentrert seg om å skrive romaner ("Saganatt. Lundetriologien" (2011) og "Brenn huset ned" (2013)), men mest kjent er han antakelig for sin eminente novellesamling "Bikubesong" (den fikk han Brageprisen for i 1999). I tillegg har han utgitt novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen" (2007) og romanen "Flytande bjørn" (2005). Samtlige linker peker til mine innlegg på bloggen. 

Hva handler "Menn som ingen treng" om? Egentlig har forlaget selv presentert denne novellesamlingen på glitrende vis:

"Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng."

Og vi kunne ha lagt til farlige menn ... For menn som ingen trenger, som ikke føler seg nødvendig eller sett, blir noen ganger farlige ... 

"Jesus, sa far og las opp frå avisa. Det var ei sak om ein amerikansk politikar som hade blitt tatt på fersken i bilen saman med to prostituerte. Folk vil ha ein heil masse ting for ingenting, sa far min, har du tenkt på det? Det hadde eg ikkje tenkt på, så eg svarte ikkje. Utan å sjå opp sa far min at folk snytte på skatten, folk stal og lovde og laug og lurte kvarandre. Han sa at det fanst ei grense mellom rett og gale i dette livet, og at eg aldri måtte ta til å studere juss, for advokatane sin jobb var å rote med den grensa. Dette måtte eg love han, at eg aldri tok til å studere juss. Som om eg eingong hadde vurdert det." (side 26)

Vi befinner oss i novellen "1974", der mor har reist på landet for å tilbringe sommerferien sammen med sine to sønner. Far skal komme etter når han får fri fra jobben. I mellomtiden forelsker mor seg i en mann, og det bygger seg opp til en katastrofe etter hvert som hun blir mer og mer uforsiktig og ikke tar seg bryet med å skjule sine følelser for denne mannen i omgivelser der "alle kjenner alle". For så ankommer far ... før tiden ... Han moren egentlig ikke trenger lenger ... 

I "Airbag" møter vi far og sønn, begge fra Polen, som lever av å kræsje andres biler. Hvor lenge kan de holde på før det går galt? Underveis kjenner vi på de klassiske far-sønn-forventningene, men som her bryter alle de normale grensene. I "Kokepunkt" møter vi Harry som blir misforstått, og novellen blir en påminnelse om at når vi tror vi har hele bildet, så har vi kanskje ikke det likevel. Og om hvor håpløst det kan fortone seg å forsøke å få andre til å forstå når de allerede har bestemt seg for noe ... Tilsvarende gjelder jeg-personen i "Ytre karakteristika" som blir straffeforfulgt for noe han kanskje, men kanskje ikke, har gjort. Når forhånddommen er falt - nytter det egentlig å protestere? I "Mann, 72" møter vi en vietnamesisk mann som kjører seg bort etter å ha satt av kona på Gardermoen. Hva står i avisene om en slik sak, og hva skjedde rent faktisk? Og kanskje selve høydepunktet i novellesamlingen: "Finnmark"! Der møter vi en mann av det heller tvilsomme slaget som har fått ei mindreårig jente av god familie til å forelske seg i ham, og så stikker de av og reiser på innbruddsraid i hyttefelt der han har vært håndverker tidligere. Hvordan er det mulig å nære så varme følelser for kvinnen i sitt liv (som egentlig er et barn) og samtidig være så følelseskald? I "SK4609" ber en mann om fri fra jobben og han reiser deretter til England for å leve ut hittil skjulte sider ved seg selv ... 

Hva skjer med menn som ingen egentlig trenger? Vi aner det mer mellom linjene enn i det som sies rett ut. Her er det nemlig mye undertekst, og det krever at vi stopper opp og tenker før vi rusher videre til neste novelle. Grytten fanger opp nyanser og fascetter i presise og skarpe setninger, som får det til å grøsse i meg. Som når han i novellen "1974" sier at "1974 var året då far min tok til å gå laus på sin egen familie". Ikke noe mer. Bare dette. Mange bilder kom opp i mitt hode. Ikke til å undres over at kona hans forelsket seg i en annen ... en mer galant herremann som var høflig og snill og omtenksom ... 

Grytten får frem hvor lite vi egentlig vet om andre mennesker, noe som skyldes at vi som regel er så forutinntatte fordi vi tror vi har skjønt så mye ... Og så har vi egentlig ikke skjønt noe som helst. Selv om Grytten ikke som f.eks. Kjell Askildsen er minimalistisk i sine skildringer, er det ikke mye unødig utenomsnakk i hans noveller. Han vet hvor han vil, og han leder oss dit - ofte med tankevekkende og overraskende poeng. 

Det jeg liker aller best er det virkelighetsnære aspektet ved Gryttens noveller, og hans evne til å skildre så fullstendig ulike menneskeskjebner. Jeg ble sittende med et inntrykk av en forfatter som finner sin største inspirasjon til å dikte når han sitter med avisen foran seg og leser om mennesker som har gått seg vill, og virkelig går inn for å fatte hva som lå forut for det som skjedde. Dette har han gjort med en slik innlevelse at det hele fremstår svært troverdig og autentisk. Hva skjuler seg bak avisoverskrifter som "Mann, 72"? Og hva skjuler seg bak en kaldblodig forbryter som har gått berserk og drept flere mennesker? Hva tenker et slikt menneske? Bak alle menneskeskjebnene ligger det noen samfunnsstrukturer som nettopp gjør dem mulige. Fattige mennesker i møte med det rike Norge. Mennesker som har falt utenfor samfunnets rammer, men som like fullt er midtpunktet i sitt eget univers og tolker alt ut fra dette. Mennesker som fordi de har falt utenfor, ikke får de vanlige korrektivene som de fleste andre får når de er i ferd med å falle ut ... Mennesker som er fremmedgjort i det samfunnet de skulle ha vært en del av ... Gjennom novellene gir Grytten oss en mulighet til å bli kjent med disse menneskene vi vanligvis ikke omgås, og slik beriker han oss med noen flere perspektiver. Dette får han til uten å moralisere på noe vis. Det er opp til oss selv hva vi skal mene om de ulike skjebnene vi møter. Jeg ble sterkt grepet mens jeg leste!

"Menn som ingen treng" er en brilliant novellesamling, som jeg anbefaler på det varmeste!

Novellesamlingen er anmeldt i alle de store avisene, og jeg nevner her noen (pluss litt til); VG ("Gryttens novelle-comeback er knallbra!"), Dagsavisen ("Grytten i toppform - Frode Gryttens nye novellesamling viser en forfatter i elitedivisjon"), Vårt Land ("Frode Grytten skriver beske skildringer av menn i krise som lengter hjem"), BT ("Briljant om hjemløse menn - Frode Grytten kombinerer skarp samfunnsanalyse med glitrende skrivekunst"), Aftenposten ("Fedrenes synder og sønnenes sammenbrudd"), Dag og Tid ("Ti historier om farlege menn") og StudVest ("Knallgod novellesamling"). Dessuten har bloggerne Kulturbloggen til Guffen (Guffen tilrår) og Tine skrevet om boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 245
ISBN: 978-82-495-1688-9
Boka har jeg kjøpt selv

Frode Grytten (Foto: Paul S. Amundsen)

Luke 24. God jul!

Foto: Rose-Marie Christiansen

God jul til følgere av bloggen min! 

Jeg avslutter min diktjulekalender med et dikt av Stein Mehren. Diktet oppfattes kanskje ikke som spesielt "julete" for de fleste, men for meg er dette et dikt med en tematikk som kanskje spesielt opptar meg i julen. 

For meg handler julen om de store spørsmålene. Ikke nødvendigvis spørsmål om kosmos, gudstro og livet og døden, men mer hvorfor spesielle ting skjer i vår tid, hva som gjør at noe fungerer mens andre ting ikke fungerer,  hva som er bakgrunnen for konflikter og for den sakens skyld misforståelser, hvilke beveggrunner mennesker jeg sliter med å forstå har, hva som gjør at noen mennesker fungerer godt og "alltid" synes å takle de utfordringene livet gir, mens andre liksom ikke får det til og noen ganger låser seg fast i mønstre de ikke kommer ut av ... Mest utfordrende er det nok der hvor selv det å stille spørsmål oppleves som skummelt, fordi det gjør en åpen og ærlig dialog svært vanskelig. 

Spørsmål som dette motiverer meg sterkt i min lesning - først og fremst gjennom valg av bøker (og også film), og dernest i hvordan jeg tilnærmer meg temaene i disse. Jeg har alltid som mål å lære noe nytt, noe som kan gi meg en økt forståelse av alt som ikke er helt A4 ... Og det er jo en hel del! Det oppdager vi etter hvert som vi blir eldre og utvider horisonten vår. Hva får vi gjort noe med, og hva bør vi la fare? En hel del handler om klokskap, mens mye handler om å stille spørsmål og ikke være (altfor) forutinntatt. De fleste diktene jeg har presentert i julekalenderen i år har handlet om slike spørsmål, i større eller mindre grad. 

Takk til alle som har gitt meg fine tilbakemeldinger på min diktjulekalender - både her og i andre sosiale medier!

Store spørsmål

De store spørsmål har ingen

løsninger, har ingen svar

Store spørsmål er ikke til

for at vi skal besvare dem

Men for at vi skal leve dem

De største gåtene forblir

gåter. Og det er som gåter

de lar oss forstå vår plass

i verden, idet de ubønnhørlig

setter oss på plass i oss selv

Stein Mehren

Luke 23: Hans Børlis dikt "Lengselen"

Foto (av et maleri): Rose-Marie Christiansen

LENGSELEN

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge 

en blå kongekappe

selv over tiggerens 

magre skuldre.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 22: Erling Christies dikt "Døden er ingen avskjed"

Foto: Rose-Marie Christiansen

DØDEN ER INGEN AVSKJED

Hvem sier de døde sover?

Hvem sier at dette var alt, eller at

det finnes en verden av større renhet

der de som forlot oss gikk inn

til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg

med vår avmektige mildhet

og trøstes hjelpeløst flakkende hender

Hit har vi fulgt deg

med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.

Til vi igjen

gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du

inn i de lysende sternetåkers 

frysende fjernhet

Dit våre ord, våre ytterste syner

aldri kan gå?

Barn, jeg sier deg:

Døden er ingen søvn

Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders

gave av jordisk ømhet:

Uendelig nær er du alltid her

er de døde bestandig her og ny

i evig lys over hverdagens skritt 

på jorden.

Erling Christie

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 21: Hans Børlis dikt "Du blir grå"

Foto: Rose-Marie Christiansen

DU BLIR GRÅ

Du blir grå etter hvert som 

livet tar livet fra deg.

Liten og grå.

Men rommet over deg vokser seg større

jo mer du sjøl minker bort.

Du less ikke bli vár det,

du kavar trottig på,

likner ei pjuskete gammal kråke

som sjangler på vingene

over en flammende kveldshimmel,

luter nakken og kikker nærig

etter noe etendes 

nede på stubbmarkene.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 20: Gunnar Reiss-Andersens dikt "Til hjertene"

Foto: Rose-Marie Christiansen

TIL HJERTENE

Glem aldri henne

du aldri møtte, -

som kanskje møter 

deg etter døden.

Glem aldri henne

som kanskje ventet

på å få møte

deg hele livet.

Glem aldri henne

som har din lengsel.

Glem aldri henne

for den du elsker.

Glem aldri henne

for hun alene

er det du elsker

i den du elsker.

Gunnar Reiss-Andersen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 19: Hans Børlis dikt "Hold sinnet ditt mjukt!"

Foto: Rose-Marie Christiansen

HOLD SINNET DITT MJUKT!

- Hold sinnet ditt mjukt, 

sier en stemme i vinden.

- La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagens gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt vart og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Julegavetips

Det er knapt en uke igjen til jul, og ikke all verdens med tid dersom alle julegavene enda ikke er i hus. I dette blogginnlegget kommer jeg med noen boktips til deg som er opptatt av kvalitetslitteratur, og som ønsker å finne den perfekte gaven til din kjære, søsken, foreldre, svigerforeldre, fjerne slektninger, gode venner og bekjente. Samtlige linker nedenfor går til mine egne bokomtaler.

Til ham:

De fleste menn jeg kjenner leser ganske lite, men når de først leser går det mye i krim eller typiske "manne-bøker", som feks. Jon Michelets serie om krigsseilerne - "En sjøens helt" - der femte bind kom ut i høst. 

Jeg er selv ingen stor krimelsker, men jeg bor sammen med en som er det. Dersom jeg skal trekke frem en krimforfatter som er meget høyt skattet hjemme hos oss, så må det bli Chris Tvedt! Lars Kepler er eller ikke å forakte. Begge er ute med flunkende nye bøker i år; Chris Tvedt med "Djevelens barn" og Lars Kepler med "Kaninjegeren". 

Dersom han som du ønsker å kjøpe en bok til, er en leser som konsumerer mye forskjellig innenfor litteratur, passer samtlige tips nedenfor - under overskriften "til henne" - også for ham! 

Til henne (og ham?):

En av høstens store snakkiser er Vigdis Hjorths bok "Arv og miljø". Årsaken til dette er blandingen av fiksjon og virkelighet, og en debatt som har rast i mediene om etikk innenfor litteraturen. Personlig likte jeg boka svært godt, men jeg innser samtidig at den ikke passer for alle. Boka er krevende å lese, og man bør ha sansen for bøker med psykologisk dybde for å like den. Gjør man det, kommer man ikke utenom "Arv og miljø"! (For øvrig er det noen lesere som har problemer med boka pga. de etiske sidene ved den. Det er mao. fullt mulig å ha sansen for psykologiske bøker uten å like denne boka.)

Og mens vi er inne på det virkelighetsnære ... Edouard Louis´ bok "Voldens historie" handler om alt som skjer (fortrinnsvis) etter en voldtekt i forfatterens leilighet. Forfatteren borrer dypt i egen psyke, og åpner dessuten opp flere andre perspektiver som det er mulig å se det hele fra. Det er ytterst interessant. Forfatteren, som er homofil,  skriver svært godt!

Hva med å gi Lucia Berlins novellesamling "Håndbok for vaskedamer" til svigermor? Med mindre din svigermor er sart av natur og ikke orker råskapen i disse novellene ... Her er det mye levd kvinneliv, inspirert av det livet som den avdøde forfatteren selv levde i sin tid. Det er kvinner som drikker, kvinner med kols, vaskedamer som vet mer om ektefellene hun vasker hos enn de vet om hverandre osv. 

Eller hva med å sette vennene dine - både hun og han - på sporet av Karl Ove Knausgårds eminente encyklopedi ved rett og slett å gi dem "Om høsten"? Sannsynligheten for at de bare må fortsette med de tre neste bøkene - "Om vinteren", "Om våren" og "Om sommeren" - er stor! Dermed gir du dem muligheten for mye litterær glede - utover den ene boka! 

Patti Smith står for meg som er av de virkelig bedre nålevende forfatterne. Jeg ble fullstendig betatt av hennes bok "Just kids", og var mer enn klar da "M Train" kom ut på norsk. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og den fikk meg i sin tid til å anbefale lesere følgende: "Les sakte og nyt!" Boka passer for alle som har et forhold til forfatteren og den tiden hun har levd i. Samtidig er det kanskje greit å vite at temaet musikk så godt som fraværende i boka. 

Anne Enrights bok "Veien til Boolavaun" er en bok som jeg vil tro passer for de fleste. Vi følger barna i en familie, hvis liv har blitt høyst forskjellige, på vei hjem til en mor som skal selge barndomshjemmet. Her finner vi et nokså lavmælt familiedrama av typisk irsk merke. Det jordnære og realistiske har stor plass i romanen.

Kjenner du noen som har planlagt en ferietur til Shetland, Orknøyene eller Hebridene? I så fall er Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" den perfekte gave for dem! Boka utkom i 2011, men er fremdeles enkel å få tak i. Jareg kom i høst ut med en ny bok - denne gangen om Irland. Jeg har ikke lest den enda, men har selvsagt kjøpt den. I hennes bøker får du høre alle historiene om stedene hun har besøkt på øyene. Historier du selv aldri vil få tak i som vanlig turist, men som altså beriker din egen turistopplevelse. 

I "Gi meg himmelen" skriver den kinesiske eksil-forfatteren Xue Xinran om Kinas ettbarnspolitikk. Kanskje er dette en bok for en av familiens kvinner?

Adonis problematiserer i sin bok "Vold og islam" forholdet mellom islam og makt, helt fra islams begynnelse og frem til i dag. Boka er en samtalebok, og underveis kommer forfatteren inn på den arabiske våren, som han mener har vært helt katastrofal. Men - kanskje er det for tidlig å trekke de helt store konklusjonene enda? I alle fall - dette er en bok å bli klokere av! Og hans budskap må for all del ikke misforståes (med eller uten bevisst vilje), slik at frontene mellom Vesten og arabiske land forsterkes ytterligere. 

Sigurd Falkenberg Mikkelsen kom i høst ut med boka "Arabiske høst", og her kommer vi virkelig tett på det som skjedde  tiden fra 2010 og frem til i dag. Les og bli litt klokere, tenker jeg! Dette er nok ikke boka du gir i gave til en innvandrerfientlig slektning eller venn, men kanskje til en som gjerne søker mer kunnskap for å få en balansert oppfatning av det som skjer i verden?

Edvard Hoems bøker om egen slekt på Mørekysten og utvandring til USA og Canada, passer for alle, er min påstand. Selv har jeg både lest "Slåttekar i himmelen", "Bror din på prærien" og "Land ingen har sett" (den siste har jeg ikke rukket å omtale enda), og jeg elsker serien! Det er noe med ømheten i skildringen både av kvinne- og manneskjebner som virkelig berører dypt! Jeg har blitt utrolig glad i menneskene i disse bøkene, og kjenner på en sterk glede ved at det skal komme flere bøker i serien! Disse bøkene kan du gi til hvem som helst - menn og kvinner, unge og gamle, storlesere og sporadiske lesere ... De kommer til å elske den, alle som en!

Og mens vi først er inne på serier, så kommer vi selvsagt ikke utenom Elenea Ferrantes bøker. "Mi briljante venninne", "Historia om det nye namnet" og "Det som flyktar og dei som blir". Den fjerde og siste boka i serien kom i høst. Jeg har ikke rukket å lese den enda. Napoli-kvartetten passer for de fleste, fordi det er så mange 
lag i serien. Hva du enn gjør: Ikke kall dette "damelitteratur"! For det er det ikke! Serien passer også for menn - vel og merke de av dem som også leser andre ting enn bare krim. 

Ketil Bjørnstad har begynt på et spennende prosjekt, der han skal skrive seg gjennom tiår for tiår. Dette er bøker for den nostalgiske, som vil ha et tilbakeblikk på våre nære historie. Vi følger ham gjennom barndom og ungdomstid i "Sekstitallet", og inn i voksentilværelsen i "Syttitallet". 

Av norske boktitler i høst nevner jeg også Monica Isakstuens bok "Vær snill med dyrene", Tore Renbergs bok "Du er så lys", Tomas Espedals bok "Året", Ivo de Figueiredos bok "En fremmed ved mitt bord", Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" og Miriam Stendal Boulos´ bok "Lykke og eksil - om Rune Christiansens forfatterskap". 

Og nesten helt til slutt nevner jeg Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg", som er en knallsterk bok om rasisme i vår tids USA. Få øynene opp for denne viktige boka! Gi den til tenåringen, til svigerfar, til mannen din eller kona! Alle har godt av en dose litteratur av dette kaliberet! 

Glem heller ikke Tommi Kinnunens bok "Der fire veier møtes", som bærer bud om et spennende nytt finsk forfatterskap. Her kommer det en oppfølger. 

"Den første sten" av den erfarne danske forfatteren Carsten Jensen er også vel verdt å få med seg. I ytterste konsekvens en "manne-bok" om krigen i Afghanistan! 

"Hatet mitt får dere ikke" av Antoine Leiris er en litterært sterk bok om det som skjer etter en terroraksjon, der forfatteren og hans sønn blir fratatt hhv. sin kone og mor ...

Jeg håper at jeg har gitt deg opp til flere idéer om julegaver til familie og venner! 

Lykke til og god jul! 

Rose-Marie 😊

Luke 18: Hans Børlis dikt "Rart å tenke på"

Foto: Rose-Marie Christiansen

RART Å TENKE PÅ

Rart å tenke på dette: Det finnes

milliarder av mennesker i verden

som ikke vet at du er til.

Likevel

stiger hvert menneske på Jorden

ut i livets lys

gjennom dine følsomme pupiller,

omspunnet av dine nervers

brennende spindeltråd, prisgitt

din død, som er 

et mektig susende verdenstre

med røtter djupt i mørket

i hvert hjerte på Jorden.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.