Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv

Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

"Wind River" (Regissør: Taylor Sheridan)

Dyster thriller fra et indianerreservat

Denne filmen har jeg hatt i bakhodet en god stund nå. Jeg rakk dessverre aldri å se filmen på kino. Nå er den å få tak  i på DVD.

Regissøren av "Wind River", Taylor Sheridan (f. 1970), er først og fremst manusforfatter, selv om han har regissert noen filmer. Av og til opptrer han også som skuespiller. Blant annet står han bak manuset til kjente filmer som "Sicaro" (2015) og "Hell or High Water" (2016). Han har også skrevet manuset til herværende film. 

Handlingen i "Wind River" er lagt til Wind River Indianer-reservat i Wyoming. Dette reservatet ble etablert i 1868. I 2011 bodde det ca. 40 000 mennesker her. Dette er shoshone- og arapaho-indianernes reservat. 

Jegeren Cory Lambert (spilt av Jeremy Renner) er ute på jakt da han kommer over liket av en ung indianerkvinne. Han kjenner henne igjen. Kvinnen er Natalie Hansen, hun ble bare 18 år og hun var en venninne av Corys datter som døde tre år tidligere. Han har aldri kommet over sorgen etter datterens død, og Natalies dødsfall minner ham altfor mye om den første tiden etter datterens dødsfall. 

Handlingen foregår i Wind River-reservatet

Natalie var barføtt da hun ble funnet, og det har gått koldbrann i føttene hennes. Det er åpenbart at hun har sprunget for livet, og at hun må ha sprunget langt. Liket har ligget i skogen i et par dager før det ble funnet, uten at noen har etterlyst henne. Hva har skjedd med henne? Hvem løp hun fra?

Janne Banner ber om assistanse fra Cory Lambert

FBI-agenten Jane Banner ankommer for å etterforske saken. Hun møter et macho-miljø som ikke tar henne helt på alvor. Ikke er hun kledd for det røffe vinterklimaet i området. Og det gjør ikke akkurat saken noe bedre at hun heller ikke forstår de sosiale kodene med det samme. Blant annet skjønner hun ikke hvorfor foreldrene ikke har etterlyst datteren sin. Og hun fanger ikke tidsnok opp hvilken ufattelig sorg foreldrene til den indianske jenta bærer på ... Nå har de bare et barn igjen, og han anser de tapt fordi han er rusavhengig. 

Det viser seg at Natalie har vært utsatt for en gjengvoldtekt. Kroppen hennes er full av merker etter slag, så det hele har gått hardt for seg. Døden har inntruffet som følge av at hun har pustet inn iskald luft i lungene mens hun løp for livet. Blodet har krystallisert seg, og så har hun dødd av kvelning til slutt. Var det et drap? Vel, det er ikke patologens oppgave å konkludere med det. Hans konklusjon om den direkte dødsårsaken påvirker imidlertid hvor mye hjelp Jane Banner kan tilkalle. I praksis ingen ... 

Jane Banner skjønner at hun trenger hjelp, og hun ber Cory om dette. Men mens hun jakter på en morder som skal få sin straff, har han en litt annen agenda. Her på bygda gjør man nemlig opp med gjerningsmennene selv, uten innblanding fra myndighetenes side ... 

Mann-til-mann-prat om å miste en datter

Min vurdering av filmen

Jeg starter med noen av filmens svakeste punkter. Jeg synes generelt det er lite heldig at skurkene i en film (eller for den sakens skyld i en bok) fremstilles kategorisk svart-hvitt. I det virkelige liv har selv de største drittsekkene noen forsonende trekk. Den verste gjerningsmannen i denne filmen har virkelig ingen. Det svekker i mine øyne troverdigheten ved skikkelsen. Senere i filmen skal dette også gjøre det litt for enkelt for Cory å få sympati for skjebnen han lar bli denne mannen til del ... 

Jane Banner må låne klær for å kunne bli med ut til stedet der liket av Natalie er funnet. Hele gjengen drar avgårde med snøskutere i et forrykende snøvær. Ikke bare det - det var attpåtil meldt snøstorm. Så kommer de frem til åstedet, og plutselig skinner solen fra skyfri himmel. Dette forklares med at "slik er været her ute", og at plutselig kan det snu igjen. Det virket rart for meg. 

Skytescenene der absolutt alle heltene overlever, mens alle skurkene dør, virker heller ikke helt troverdig for meg. Jeg skal ikke si så mye mer om dette, fordi jeg risikerer å spoile filmen. 

Totalt sett likte jeg likevel filmen, svakhetene til tross. Jeg likte at filmen handler om forholdene i et indianerreservat, og jeg likte at den satte kvinners stilling i et samfunn som dette på dagsorden. Det er ikke mer enn et år siden jeg kjørte gjennom et digert indianerreservat i USA - navajo-reservatet - og det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Særlig fordi reservatet så og si kun besto av udyrket mark (amerikanerne har tømt grunnvannsreservoarene slik at området for en stor del mangler vann ...). Det eneste vi så her og der var husvogner - ikke ordentlige hus. Det er mye alkoholisme og andre rusproblemer i indianerreservatene i USA i dag, og dette er en sentral tematikk i "Wind River". I denne filmen ser vi de samme husvognene og lite annet i det golde landskapet ... 

Noen av samtalene, spesielt noen mellom Cory, som er en hardbarket jeger, og Natalies indianske far, virket noe konstruerte. Cory sier alle de riktige tingene. Så har han da også tenkt mye på hva det vil si å miste et barn etter at datteren hans døde tre år tidligere. Men som en mann-til-mann-prat ute i dette macho-landet har jeg liten tro på at menn seg i mellom snakker på denne måten. 

Jeg har vel nærmest karakter-drept filmen etter dette, og blir kanskje ikke helt trodd når jeg likevel sier at jeg likte filmen. For å si det sånn: dette er en film man gjerne liker godt der og da. Det er først og fremst etterpå at man antakelig begynner å tenke at det skurrer her og der ... Som thriller er filmen dyster, skremmende og tankevekkende. Det handler om hvordan menn ser på kvinner, om hvordan ting blir løst, om forholdet mellom en minoritetsbefolkning og storsamfunnet ... Og så er filmen rett og slett drivende spennende. 

Jeg tror ikke du vil angre dersom du ser filmen. Samtidig håper jeg at du tar med deg noen av momentene jeg har pekt på. Kom gjerne tilbake til bloggen min med noen synspunkter! Jeg diskuterer gjerne!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Wind River
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Thriller 
Skuespillere: Jeremy Renner (Cory Lambert), Elizabeth Olsen (Jane Banner), Graham Greene (Ben Shoyo - politisjef i reservatet), Kelsey Asbille (Natalie Hanson), Gil Birmingham (Martin Hanson, Natalies far) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Samlesning av Carl Frode Tillers "Begynnelser"

Samlesning i mai

Carl Frode Tillers roman "Begynnelser" er en av fire romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i kategorien Årets roman. 

De øvrige nominerte romanene er: 
"Tung tids tale" av Olaug Nilssen (samlelesning i mars i regi av bloggeren Les Mye)
"Berge" av Jan Kjærstad 
"Tante Ulrikkes vei" av Zeshan Shakar (selveste jokeren i nominasjonsprosessen)

I mai er det altså Carl Frode Tillers roman vi bokbloggere som er med på å stemme frem favoritter til Bokbloggerprisen 2017, skal samlese. Gjennom samlesningen håper vi selvsagt at vi er med på å skape litt blest rundt den forfatteren - og selvsagt aktuelle bok - som er i fokus av vår oppmerksomhet. 

Det er ingen hemmelighet at Carl Frode Tiller er blant mine favoritter i den helt øverste klassen når det kommer til våre norske samtidsforfattere. Det skyldes at han er så suveren når han beskriver menneskepsyken og det dysfunksjonelle i mennesker. Alt som ligger mellom linjene, det usagte som vi likevel forstår, hvor nedrige mennesker kan være mot hverandre, alle kranglene som tar helt av, og hvor desperat vi mennesker er etter å bli likt, elsket ... 

"Begynnelser" handler om en mann som er dypt deprimert. Allerede i bokas åpningsscene får vi vite at hovedpersonen Terje har tatt livet av seg. Boka handler om hvorfor dette skjedde. Oppbyggingen av boka er svært original, for fortellingen fortelles nemlig bakover. Vi starter med foranledningen til selvmordet, og ender opp i Terjes barndom til slutt ... 

Dette skriver forlaget om boka:
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

Og dette skrev jeg da jeg anmeldte boka på bloggen min i oktober 2017:
"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...

Opplegget for samlesningen i mai:

Vi leser og diskuterer Carl Frode Tillers bok på bloggene våre. Jeg håper også at riktig mange også legger igjen kommentarer på dette blogginnlegget, men jeg skal forsøke å få tid til å delta i diskusjonene uansett hvor de måtte finne sted.  

Link til publiserte innlegg legges på den offisielle bokbloggersiden. 

Lykke til med samlesningen!

(Må innrømme at jeg lot meg inspirere av malen som Moshonista benyttet da hun presenterte "Anorektisk" av Ingeborg Senneset ...)

Carl Frode Tiller - bildet tok jeg i september 2014 på
Litteraturhuset i Oslo.

"Alias Grace" (regissør: Mary Harron)

Filmatisering av Margaret Atwoods roman "Alias Grace"

Jeg ser forholdsvis lite på serier, og den viktigste grunnen til dette er at jeg har aversjon mot avhengighetsskapende serier som er proppet fulle av såkalte cliff hangers, slik at man bare må se enda en sesong og enda en sesong og enda en sesong ... Jeg vet dessuten at dette vil gå utover dyrebar lesetid, og den er allerede et knapphetsgode som jeg vokter strengt. 

Dessverre gjør dette at jeg svært sjelden ser kortere mini-serier også, som det faktisk er en ende på. For jeg vet jo akkurat hvordan det går ... Det er jo ikke mulig å få lagt seg før man har sett alle episodene. Akkurat dette skjedde her om dagen. 

Jeg har hørt mye bra om mini-serien "Alias Grace", som er basert på den canadiske forfatteren Margaret Atwoods roman med samme navn. "Den må du se!" har alle som vet at jeg elsker film (og bøker), fortalt meg ganske lenge. Joda, vi har Netflix hjemme hos oss, og "Alias Grace" var absolutt tilgjengelig. Dersom jeg hadde visst at serien inneholdt seks episoder og ikke bare fire som jeg trodde, hadde jeg nok blitt betenkt. For jeg hadde så mye annet jeg ønsket å bruke kvelden på ... Heldigvis vil jeg si, visste jeg ikke det. Kvelden gikk, og jeg så episode etter episode etter episode sammen med mannen min. For ham ble nok dette litt for "damete", men for meg ble det en høydare! Serien er nemlig meget god! Ingen tvil om det!

Litt om Margaret Atwood, boka som mini-serien er basert på m.m.

Margaret Atwood (f. 1939) er en canadisk forfatter med et imponerende forfatterskap! Jeg leste en god del av hennes bøker for ca. 20 år siden, og siden har jeg dessverre falt av. Jeg tror det har sammenheng med en forestilling om at hun skriver bøker innenfor fantasy-sjangeren. Som MaddAddam-trilogien blant annet. Bokelskere jeg tidvis omgir meg med, har presisert at Atwood ikke skriver fantasy slik jeg kanskje har trodd (dvs. med fantasi-verden, underjordiske hovedpersoner, onde krefter etc.), men at dette virkelig er interessante bøker for voksne - med mye samfunnsengasjement (dermed ikke noe galt med førstnevnte kategori, men det er ikke der mine interesser ligger). Fremtidsdystopi er antakelig en mer dekkende beskrivelse av Atwoods senere romaner. Jeg har latt meg overtale til å kjøpe nettopp MaddAddam-trilogien. Så lenge den er i hus, øker i alle fall sjansen for at serien vil bli lest ... en eller annen gang. 

"Alias Grace" er basert på en sann historie fra 1843. Da ble nemlig Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery drept av to tjenere. Disse het Grace Marks og James McDermott. Han ble hengt, mens hun fikk livsvarig fengsel. Atwood har diktet videre på denne historien og legen Simon Jordan, som får Grace til å fortelle sin historie, er fiktiv. Gjennom dette fortellergrepet lar hun oss lesere få innblikk i et forbrytersinn. Det vil si - hva Grace Marks egentlig var - om hun faktisk medvirket til drapene eller var helt uskyldig - får vi faktisk aldri vite. Historien som sådan er like fullt svært, svært fascinerende! 

Tematikken i boka - hvordan vi lager våre egne historier slik at vi hele tiden kan se oss selv i speilet og vite at "dette kan jeg stå for", selv om samvittigheten ikke er så ren som vi kanskje vil ha det til - og hvordan minner og hukommelse kan spille oss et puss, og hvor man kan lure på hvor etterrettelig man egentlig er - har flere andre forfattere spilt på. Det er særlig to forfattere jeg kommer på i farten, og det er Julian Barnes og Graeme Maccrae Burnet. 

Graeme Maccrae Burnets roman "Med blodig forsett" handler om en fattiggutt og flere mord han er anklaget for. Forsvareren hans ber han skrive ned sin historie, og det er en historie preget av uskyld. Hva er sant? Var han offer for omstendighetene, der en fattiggutt som ham var nærmest sakesløs når han ble beskyldt for de uhyrlige mordene, eller var han det man må kunne betegne som en upålitelig forteller? Parallellene til Margaret Atwoods roman er sterke! 

I Julian Barnes´ roman "Fornemmelsen for slutten" (som også er filmatisert - med tittelen "The Sense of An Ending" - handler ikke om mord, men tematikken er den samme. Det handler nemlig om hvordan vi tenderer til å endre virkeligheten og forteller våre historier slik at vi selv skal komme best ut av det. "Plottet" i romanen består i å avsløre for hovedpersonen hvor upålitelig hans egen hukommelse har vært, og hvordan han rett og slett har fortrengt en grusom handling han sto bak, og som innvirket på flere menneskers livslykke (helst mangel på sådan) gjennom et helt liv. Der hadde han trodd at han var et godt menneske, og så hadde han faktisk gjort dette ... 

For øvrig kan nevnes at mange venter på at Margaret Atwood skal få Nobels litteraturpris. Jeg har lest for få av hennes bøker til å ha noen kvalifisert mening om dette. 

Om filmen "Alias Grace"

Dr. Simon Jordan er hyret inn for å foreta en psykiatrisk vurdering av Grace Marks. Hans oppdragsgivere håper at det han kommer frem til skal føre til at hun blir frikjent for mordet på Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery. Grace har da allerede sonet 15 år i fengsel. 

Grace

Grace har ingen minner rundt selve drapene, men forteller villig om sitt liv til dr. Jordan. Det hele begynner da hun sammen med moren, faren og småsøsknene sine emigrerte fra Irland til Canada. På overfarten døde moren. Faren var stort sett full på hele turen, og bedre ble det ikke da de var fremme. Han behandlet henne svært dårlig, og mer enn en gang forsøkte han å voldta henne i fylla. Så får Grace jobb som tjener i et hus. Selv om all lønn går til faren, begynner den lykkeligste tiden i hennes liv. 

Dr. Jordan besnæres av Grace ...

Grace deler rom med Mary Withney, og vennskapet mellom de to skal komme til å bety svært mye for henne. Mary er en glad og livsbejaende ung jente, som forelsker seg i sønnen i huset. Dette holder hun hemmelig for alle, men Grace skjønner etter hvert sammenhengen. Så bli Mary gravid, og fremtidsutsiktene er dystre. Hun får gjennomført en illegal abort, men blør ihjel og dør. Grace er svært opprørt over det hun ser. Også av at det hele dysses ned av husfruen, som skjønner at det er sønnen hennes som har vært på ferde ... 

Så begynner sønnen å legge seg etter Grace ... Hun er redd og skjønner at det bare er et tidsspørsmål før også hun kan være ille ute. Derfor har hun ikke garden oppe da en tidligere tjener oppsøker henne og ber henne begynne i tjeneste hos Thomas Kinnear. Der vil hun få mye bedre lønn, og hun kommer bort fra et hus som bare minner henne om den avdøde venninnen og hennes skjebne. At hun går nærmest fra asken til ilden skjønner hun dessverre for sent ... 

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe, for det vil kunne ødelegge gleden ved å se denne mini-serien. Det jeg imidlertid kan love er et besnærende drama av beste merke! Forteller Grace den sanne historien til dr. Jordan, eller fremstiller hun seg selv mer uskyldsren enn hun egentlig er? Det er vel kort sagt det som er hovedtematikken i serien. I tillegg får vi med oss hvordan fattigfolk hadde det for nesten 200 siden, hvordan de ble utnyttet og hvor lite deres liv var verdt når det kom til stykket. Drømmen om å komme seg opp og frem var levende hos mange, mens realitetene var at de ikke hadde en sjanse i datidens samfunn. Var du nederst på rangstigen, forble du der til du gikk i graven ... 

Skuespillerprestasjonene i denne mini-serien er for en stor del ypperlige. Ingen kunne ha passet bedre i rollen som Grace Marks enn Sarah Gadon! Hun fyller denne rollen på imponerende vis. Edward Holcroft spiller dr. Simon Jordan, og han får ikke fullt så mye å spille på som Sarah Gadon. Likevel - rolletolkningen er kraftfull. Jeg ble nok ikke like begeistret for Anna Paquin i rollen som husholdersken Nancy, men det kan tenkes at det hadde med rollen hennes å gjøre. 

Tidskoloritten er overbevisende, og dette gjelder både kulisser, kostymer og miljøet som hendelsene er satt i. 

Jeg anbefaler denne serien varmt! (Og selv om mannen min syntes serien var "vel damete", holdt han ut! Dette er nok heller ikke den verste serien å tilbringe kvalitetstid sammen med sin kjære ...)

Og så skal det nok ikke gå så veldig lenge før jeg ser "The Handmaid´s tale", som også er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn. Dette er en fremtidsdystopi, som Filmpolitiet kåret til årets beste TV-serie i fjor. Så får det heller være at serien rommer 12 episoder ... Får vel sette av en hel dag, da ... (skjønt Filmpolitiet advarer mot maratontitting, fordi tematikken er så tung og dyster ...)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Alias Grace
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Sarah Gadon (Grace Marks), Edward Holcroft (dr. Simon Jordan), Rebecca Liddiard (Mary Whitney), Zachary Levy (Jeremiah the Peddler), Kerr Logan (James McDermott), David Cronenberg (Reverend Verrenger), Anna Paquin (Nancy Montgomery), Paul Gross (Thomas Kinnear) m.fl. 
Spilletid: 6 episoder á 45 min. (4,5 timer)

Ilan Pappe: "Ti myter om Israel"

Oppgjør med myter som kommer i veien for en fredsprosess

Få konflikter har interessert meg sterkere enn den som har pågått mellom Israel og Palestina over flere ti-år. Jeg undrer meg stadig over hva det er som gjør at to parter i en konflikt kan ha så vidt forskjellige syn at det nærmest fremstår som en umulighet at de noen gang skal kunne bli enige om noe som helst. Dette kompliseres ytterligere ved at det verserer så mange "vedtatte sannheter" om de involverte at det til slutt ikke er godt å si hva som er hva. 

Det er jo i og for seg ganske forutsigbart når det kommer bøker og filmer laget av den ene parten i konflikten, som utelukkende demoniserer den andre parten. Det er i grunnen som forventet. Desto mer interessant er det når det dukker opp stemmer i debatten, som hevder det motsatte av hva man skulle forvente. Som at israelere kritiserer sitt eget lands myndigheter ... Ilan Pappes "Ti myter om Israel" er en slik bok, i og med at Ilan Pappe selv er israeler. Men han er ikke den første israeleren som kritiserer Israel.

Ilan Pappe (f. 1954) har skrevet en rekke bøker om israelsk og sionistisk historie. Han har en stor tilhengerskare og er av mange ansett for å være Israels modigste historiker. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

Andre bøker om Israel-Palestina-konflikten

Jødiske S. Yitzhar skrev i sin bok "Khirbet Khizah" fra 1949 (!) om flere av mytene som Ilan Pappe tar opp i sin bok - blant annet at Palestinas jord lå brakk da Israel ble opprettet og at palestinerne forlot landet frivillig. Israeleren Amos Oz skriver i sin bok "Hvordan helbrede en fanatiker" om hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere, og at den største utfordringen består i at begge sider av konflikten er så fanatiske. Egentlig er begge parter ofre, kastet ut som de har blitt i land etter land ... Og det finnes flere jødiske forfattere som er ytterst kritisk til eget regime. Som den israelske forfatteren David Grossman. 

For øvrig vil jeg trekke frem Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt. Min israelske reise" (2015), Dag Hoels "Armageddon Halleluja!" (2014), Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til" (2012), Finn Iunkers "Stemmer fra Israel" (2017), Åshild Eidems "Spillet om Gaza" (2013), Mads Gilbert og Erik Fosses "Øyne i Gaza" (2009) og Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" (2012). Og da bør jeg vel også nevne Jan Otto Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" (2010), som egentlig handler om foranledningen til Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Men her tar han også opp at det må være legitimt å kritisere Israels krigshandlinger uten samtidig å bli ansett som antisemitt. En meget viktig distinksjon, synes jeg. (Samtlige linker peker til innlegg på bloggen min.)

Intervju i Vårt Land

Før jeg sier noe om Ilan Pappes bok, har jeg lyst til å sitere fra et intervju han ga til Vårt Land den 8. mars i 2018, i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. 

– Ja, jeg er en pro-palestinsk historiker, og er stolt av det. For meg handler dette om rettferdighet og menneskerettigheter, om å støtte de undertrykte og kolonialiserte, de okkuperte, sier Ilan Pappe, professor ved Exeter University i Storbritannia, bokaktuell med norsk utgave av bestselgeren Ti myter om Israel, som utkom på engelsk i fjor.

I boken peker han ut ti grunnleggende sionistiske beretninger om Israel og hvordan de omstridte landområdene for 70 år siden ble til den jødiske staten, og kaller dem myter basert på forvrengninger og oppspinn.

Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets nasjonale ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel).

– Jeg lager ikke sprekkene i den israelske veggen, jeg bare peker på dem. Som historiker mener jeg det er min moralske plikt ikke bare å peke på disse falske mytene, men å sørge for at historien blir hørt, at overgrepene og implikasjonene av handlingene blir beskrevet. Og da blir jeg også en aktivist, erkjenner Pappe.

Mytene

"Historien ligger til grunn for enhver konflikt. En sannferdig og uhildet forståelse av fortiden åpner for en mulig fred. Forfalskning eller manipulering av historien, på den annen side, får katastrofale følger. Som tilfellet er med den israelsk-palestinske konflikten, kan historisk desinformasjon, selv forbundet med senere års historie, gjøre voldsom skade. Denne overlagte misforståelsen av historien kan fremme undertrykkelse, og beskytte et kolonist- og okkupasjonsregime. Derfor burde det ikke overraske at desinformasjons- og forfalskningsstrategier pågår den dag i dag, og spiller en avgjørende rolle i enhver forlengelse av konflikten, som levner svært lite håp for fremtiden.

Oppkonstruerte feilslutninger, om israelsk og palestinsk fortid og nåtid, hindrer at vi forstår utspringet til konflikten. Samtidig arbeider den vedvarende manipuleringen av fakta mot interessene til dem som er blitt ofre for den pågående blodsutgytelsen. Hva må gjøres?" (fra forordet på side 9)

Boka er delt i tre; i del en tar Pappe for seg fortidens feilslutninger, i del to nåtidens feilslutninger og i del tre veien videre. 

Ilan Pappe gjør det han føler at han må, fordi det er i samsvar med hans samvittighet og rettferdighetssans: han forsøker å fortelle historien om det som foregikk på en så sannferdig og historisk korrekt måte som mulig. Og han vet hva han snakker om, for som historiker har han hatt tilgang til historiske kilder. Det han skriver er for øvrig ikke overraskende dersom man har lest en del om konflikten fra flere sider. Jeg fant sånn sett lite nytt i hans bok, samtidig som jeg ikke har lest en bok som gir en slik samlet oversikt som Pappe gir i "Ti myter om Israel".

Den første og mest "banale" myten som er spredt rundt i verden er at Palestina ikke bare var et folketomt land, men også lite dyrket land. Og den neste: at palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948. Det var vel neppe intensjonen da staten Israel ble opprettet at folk som bodde der fra før av skulle jages fra gård og grunn? Fra steder de hadde bodd gjennom generasjoner, hvor de hadde sine frukttrær og oppdyrkede jorder? 

" ... Palestina var ikke et folketomt land. Landet inngikk i et rikt og fruktbart østlig middelhavssamfunn, som på 1800-tallet gjennomgikk store moderniserings- og nasjonaliseringsprosesser. Det var ingen ørken, som ventet på å blomstre. Det var et idyllisk land, på terskelen til det tjuende århundre, som et moderne samfunn, med alle fordeler og ulemper slike forvandlinger fører med seg. Sionistenes kolonisering vendte denne prosessen til en katastrofe for flertallet av den innfødte befolkningen." (side 28)

Når man opererer med påstanden om at jødene var et folk uten land, antar man uten videre at de jødiske bosetterne utgjorde ett folk. Men det gjorde de ikke. I forkant av opprettelsen av staten Israel, mens Palestina var et britisk protektorat, oppmuntret det britiske konsulatet i Jerusalem helt uformelt jøder til å komme til Palestina. I begynnelsen ble jødene også tatt vel i mot av palestinerne som bodde der fra før. De tenkte vel ikke at landet deres skulle bli tatt fra dem i nær fremtid. For øvrig pågår fremdeles debatten rundt spørsmålet om de jødiske bosetterne som stammet fra khazarene, et tyrkisk folk fra Kaukasus, som konverterte til jødedommen på 900-tallet, egentlig har noen genetisk forbindelse med jødene fra romersk Palestina. (side 43)

Jødenes tilbakevendelse til Palestina har som kjent fått mye støtte fra kristne sionister, som er overbevist om at den jødiske hjemkomsten innvarsler fullbyrdelsen av det guddommelige løftet om endetiden. 

"Jødenes retur var forløperen til Messias´ gjenkomst og de dødes oppstandelse. Det sionistiske prosjektet for kolonisering av Palestina nøt godt av denne esoteriske, religiøse overbevisningen." (side 59) Samtidig oppnådde man å tømme Europa for jøder ... 

En annen myte Ilan Pappe vil til livs er påstanden om at sionisme ikke er kolonialisme. 

"Om man påstår at Palestina var et land uten folk, som bare ventet på et folk uten land, ville palestinerne ha mistet ethvert argument for å beskytte seg. Alle deres bestrebelser på å klamre seg til landet, blir grunnløse voldshandlinger mot de rettmessige eierne. Det er altså vanskelig å skille diskusjonen om sionismens koloniserende kvaliteter, fra spørsmålet om palestinerne som et kolonisert innfødt folk. De to er nært forbundet i den samme analysen." (side 74)

Det er også en myte at palestinerne ikke ønsket å forhandle med britene i årene før opprettelsen av staten Israel. 

"Frem til 1937 forsøkte komitéen (les: Den høyere arabiske komité - et organ som representerte samtlige politiske partier og bevegelser i det palestinske samfunnet) å inngå kompromiss med den britiske regjeringen, men på det tidspunktet hadde både sionistene og imperialistene sluttet å bry seg med palestinernes syn, og fortsatte ensidig å bestemme landområdets fremtid. På denne tiden hadde den palestinske nasjonalbevegelsen begynt å betrakte sionismen som et koloniseringsprosjekt, som måtte bekjempes. Likevel, selv i 1947, da britene bestemte seg for å sende hele saken til FN, la palestinerne, sammen med andre arabiske stater, frem et forslag om en udelt stat i Palestina, som erstatning for mandatet." (side 78-79)

FN sto tilbake med to valg; en felles stat som inkluderte de eksisterende jødiske bosetterne, men uten å tillate videre sionist-kolonisering, eller en deling av landet i en arabisk og en jødisk stat. FN valgte en todeling. Partene fikk en halvpart hver. 

Det som videre skjedde i Israel kaller Ilan Pappe for etnisk renskning. Flertallet av palestinerne som bodde i den nyopprettede staten Israel, ble fordrevet for å oppnå at Israel ble en homogen region. Israels handlinger betegner han som krigsforbrytelser mot menneskeheten. Det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Dette er "en forbrytelse ingen noen gang har måttet stå til rette for" ... (side 102) Pappes påstand er at så lenge den etniske rensningen, som fremdeles pågår, ikke erkjennes eller håndteres av verdenssamfunnet, vil vi aldri se noen løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Han tar også til orde for at påstanden om seksdagerskrigen i 1967 var en "ufrivillig krig", er og blir en myte. Dette var en villet krig, og den endte som kjent med okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen. Hva er egentlig igjen av det landet som palestinerne skulle ha?

Ilan Pappe angriper også en annen myte - nemlig den at Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. Det pågår en enorm forskjellsbehandling mellom jøder og ikke-jøder i Israel i dag. F.eks. får jordeiere ikke lov til å inngå transaksjoner med ikke-jødiske statsborgere. Ikke-jøder får heller ikke bo hvor de ønsker. Med henvisning til Vestbredden og Gazastripen, med daglig ydmykelse av millioner av palestinere, mener Pappe at "Midtøstens "eneste demokrati" (oppfører) seg som et diktatur av verste sort". (side 137) Svaret Israel pleier å avgi er at forordningene er midlertidige, og at de vil opphøre når palestinerne "oppfører seg bedre". 

Pappe betegner Oslo-avtalen som en katastrofe for palestinerne. I stedet for å bidra til fred, var avtalen et diktat som var diktert av Israel. Prisen palestinerne betalte for avtalen var at de aldri kunne vende hjem igjen. 

"Siden Oslo-prosessen ikke var en virkelig fredsprosess, var palestinernes delaktighet i den, og deres uvilje mot å videreføre den, ikke et tegn på den angivelige urokkeligheten, og den opphetede politiske kulturen deres, men en naturlig respons på et diplomatisk narrespill, som konsoliderte og styrket Israels kontroll over de okkuperte områdene." (side 156)

Arafat ønsket at Israel skulle trappe ned den intensive koloniseringen av Vestbredden, gjøre slutt på den daglige brutaliseringen av vanlige, palestinske liv (gjennom strenge restriksjoner for bevegelsesfrihet), hyppige tilfeller av kollektiv avstraffelse, fengsling uten rettergang og konstante ydmykelser ved kontrollpostene. (side 158)

Veien videre

Det har lenge vært hevdet at tostatsløsningen er den eneste veien videre, men dette er Ilan Pappe ikke enig i. Han tror at realitetene tatt i betraktning, er det kun en vei videre og det er gjennom en felles israelsk og palestinsk stat. Den israelske koloniseringen gjør nemlig utsikten til enhver tostatsløsning usannsynlig. At palestinerne skal nøye seg med betinget selvstyre i 20 % av sitt hjemland, er heller ikke sannsynlig. 

"Tostatsløsningen er som et lik, som hales ut av likhuset nå og da, pent kledd, og fremstilt som spill levende. Når det, nok en gang, er blitt påvist at det ikke fins liv igjen i liket, sendes det tilbake. For fremtiden vil det eneste som kan endres, være at FN anerkjenner Palestina som fullverdig medlemsstat." (side 207)

Pappe mener at straks tostatsløsningen er erklært død og begravet, "er et vesentlig hinder for rettferdig fred i Israel og Palestina fjernet". (side 210)

Man kan mene hva man vil om opprettelsen av staten Israel, men det er et ugjenstridig faktum at de jødiske bosetningene er kommet for å bli. De lar seg ikke fjerne. De bør derfor være en del av fremtiden, men "ikke med utgangspunkt i konstant undertrykking og fordrivelse av palestinerne". (side 213)

Helt til slutt skriver Ilan Pappe svært klokt følgende:

"Vi fortjener alle en bedre slutt på fortellingen om Holocaust. Det kunne ha innebåret et sterkt multikulturelt Tyskland, som viste vei for resten av Europa, et amerikansk samfunn som, med stort mot tok tak i fortidens raserelaterte overgrep, som gir gjenklang den dag i dag, en arabisk verden som fjerner alt barbari og all umenneskelighet ... 

Ingen av delene vil skje om vi går i fellen, og fortsetter å behandle mytene som sannheter. Palestina var ikke folketomt og jødene hadde hjemland. Palestina ble kolonisert, ikke "gjenløst", og dets folk ble fordrevet i 1948, de dro ikke av egen fri vilje. 

Koloniserte folk, selv under et FN-charter, har rett til å kjempe for sin frihet, selv med en hær, og en slik kamps vellykkede utfall ligger i opprettelsen av en demokratisk stat, som inkluderer samtlige av sine innbyggere. En diskusjon om fremtiden, løsrevet fra de ti mytene om Israel, vil forhåpentligvis ikke bare bidra til å bringe fred til Israel og Palestina, men kommer også til å hjelpe Europa i en avslutning på andre verdenskrigs skremsler, og den mørke kolonitiden." (side 214)

Min vurdering av boka

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg lest det meste av det Ilan Pappe skriver om, tidligere. Det er imidlertid ett unntak, og det dreier seg om tankene hans rundt tostatsløsning versus en felles stat. Dette med en felles stat som eneste farbare vei er nye tanker for meg. Pappe argumenterer godt for seg, og er svært overbevisende i sin retorikk. Den uverdige situasjonen for millioner av palestinere kan ikke fortsette i det uendelige, og jeg er dessuten veldig sikker på at svært mange israelere ønsker at andre løsninger enn dem som har vært forsøkt hittil, skal forsøkes. 

Pappe signaliserer et godt og sunt menneskesyn gjennom sin fremstilling av konflikten og mytene som verserer. Undertrykkelse er ikke veien å gå, og det skaper aldri noe klima for endring til det bedre. Å tro at palestinere som hver eneste dag behandles som om de er potensielle terrorister og derfor må holdes under et strengt regime, plutselig skal oppføre seg så vennligsinnet at israelske myndigheter skjønner at "nå kan vi slippe opp restriksjonene og behandle dem som likemenn", er utopi. Selv blir jeg redd hver gang jeg leser i avisene om nye trefninger ved Gazastripen. Hvordan skal denne uverdige situasjonen ende? 

Pappe skriver godt, og jeg håper at denne boka blir lest av mange - på den rette måten. Hele konflikten er tragisk, og det er skapt en situasjon med en voldsspiral som ingen ende vil ta. Det som er sikkert er at Pappe har greie på det han skriver om, og alle påstandene han kommer med er solid faglig forankret. 

Jan-Erik Østlie i tidsskriftet Fri Fagbevegelse anmeldte Ilan Pappes bok den 9. mars 2018. Han skriver blant annet dette: 

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.

Ja, det gjenstår å se om også de som mener at Israels myndigheter er i sin fulle rett til å behandle palestinerne slik de gjør, vil lese en bok som dette ... Men det er lov å håpe!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Ten myths about Israel
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Jarle Petterson
Etterord av Jørgen Jensehaugen 
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-560-2013-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ilan Pappe (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Serhij Lesjtsjenko: "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina"

En inngang til forståelse av Ukrainas politikk

I nyere historisk tid har Ukraina dukket opp i nyhetsbildet i en rekke saker, som ikke akkurat har satt landet i et heldig lys. Det handler særlig om alle korrupsjonsskandalene som har versert - nær sagt uten ende. Og det handler ikke om enkelte grådige offentlige tjenestemenn, men om statsministere og presidenter som har vært verstingene selv. De som var satt til å styre landet til borgernes beste - og så var de kun opptatt av å berike seg selv og salte ned rikdommene på hemmelige konti i Sveits, på Bahamas etc. Penger som landets innbyggere hadde trengt så sårt til helt nødvendige ting ...

I 1999 ble statsminister Pavlo Lazarenko arrestert for hvitvasking av penger. Senere var det statsminister Julia Tymosjenko sin tur (vi husker vel alle damen med flettene rundt hodet?), og så var det president Viktor Janukovytsj (også omtalt som Yanukovych) sin tur ... Sistnevnte flyktet fra Ukraina til Russland etter at folket protesterte fordi han i 2013 stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med hva folket ønsket etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991. Da hadde folket demonstrert på Maidan-plassen i Kiev i november 2013. Det hele begynte som en fredelig demonstrasjon, der Janukovytsj´ avgang ble krevet, men endte med voldeligheter for å løse opp demonstrasjonen 30. november. Mer enn 100 mennesker ble drept, og minst like mange såret. For ikke å snakke om alle som forsvant sporløst etterpå ...  

Jeg har tidligere skrevet om dokumentarfilmen Maidan her på bloggen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg - slik det alltid gjør når viktige menneskerettigheter står på spill. Dessuten tenker jeg på Tsjernobyl-ulykken i 1986, som Nobelprisvinner Aleksijevitsj Svetlana har skrevet om i "En bønn for Tsjernobyl" (første link peker til en Wikipedia-artikkel - den siste til min omtale av Svetlanas bok). Også dette er en historie om et (helseskadelig) bedrag satt i system fra myndighetenes side (den gang Sovjetunionen). 

Serhij Lesjtsjenko (f. 1980) (også omtalt som Serhiy Leshchenko) er en ukrainsk parlamentariker, blogger, pressefrihetsaktivist og tidligere gravejournalist. I årene 2000 til 2014 jobbet han i internettavisen Ukrainska Pravda, der han spesialiserte seg på korrupsjon. På grunn av hans engasjement i kampanjer for åpenhet i det ukrainske parlamentet, er han i dag medlem av den parlamentariske komiteen for forebygging av korrupsjon. Lesjtsjenko ble i 2013 tildelt presseprisen til Fritt Ord og ZEIT-Stiftung. I 2014 kåret Reportere uten grenser ham til en av 100 informasjonshelter. Han er dessuten plassert på Magasinet Focus sin liste over de mest innflytelsesrike ukrainerne i 2017. (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren) Det er mao. en forfatter som virkelig kjenner tematikken han skriver om i boka "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". 

"Oligarkenes vekst og fall" inneholder to bøker. Den første er "Pavlo Lazarenkos amerikanske saga" (fra 2013) og den andre er ""Mezhygirskyj-syndromet" - Viktor Janykovitsj´diagnose" (fra 2014). Og bare for å minne om noen sentrale fakta: Pavlo Lazarenko var statsminister fra juli 1996 til 1997 - mens Leonid Kutsjma var president (fra 1994-2005). I 2002 ble Viktor Janukovitsj statsminister - inntil Julia Tymosjenko overtok i 2005. I 2006 var Janukovitsj tilbake i statsministerstolen, og i 2007 var Julia Tymosjenko igjen statsminister. I 2010 ble Janukovitsj valgt som president, og det var han inntil det begynte å brenne under føttene hans etter at han takket nei til assosasjonsavtalen med EU. Han flyktet til Russland i februar 2014. I februar 2014 invaderte russerne Krim-halvøya, og siden har dette landområdet vært under kontroll av separatister og russiske militære, kan vi lese på denne Wikipedia-siden.

"I januar 2017 ble Donald Trump innsatt som USAs president. Det kom som en overraskelse, og for meg også en skuffelse, at han vant, for jeg hadde personlig observert folk som i mange år hadde vært delaktig i ukrainsk korrupsjon, gå inn i Trumps nærmeste krets og bli hans politiske rådgivere. 

En av dem var Paul Manafort, som Trump ansatte som sin valgkampsjef. Manafort måtte gå av etter avsløringen av hans forbindelser til Ukrainas korrupte president Viktor Janukovytsj og Regionpartiet. Da Janukovytsj flyktet, etterlot han seg i underkant av tusen håndskrevne sider med oversikt over illegale transaksjoner som skulle hjelpe ham med å beholde og øke sin politiske makt. 

En av aktørene i dette "skyggebokholderiet" var Paul Manafort ..." (fra prologen på side 9)

Jeg skal ikke gå i detalj i historien om Pavlo Lazarenkos flukt til USA, men synes det er på sin plass å nevne at han heldigvis ikke kom til et land der han kunne gå fritt omkring. I stedet ble han umiddelbart arrestert, og ble etter hvert også tiltalt for sammensvergelse med hvitvasking av penger som formål, svindel med elektronisk pengeoverføring og transport av tyvgods - bare for å nevne noen av tiltalepunktene. Det handlet om minst 100 millioner dollar som Lazarenko hadde stjålet fra det ukrainske folket. Men - i 2012 var straffen ferdig sonet, og i dag er Lazarenko en fri mann som bor i USA.

Dette er en historie om et system med såkalte oligarker, og som besto i å gi en liten elite med maktpersoner tilgang til det meste av det som var av verdier i landet. Inntektene ble spredt på flere hender, og innebar blant annet at for å drive med illegal og forbrytersk virksomhet måtte man dele halvparten av inntektene med folk høyere oppe i maktapparatet (statsministeren og presidenten). Det var prisen for at de som kunne ha grepet inn, så en annen vei. 

"Tidligere ambassadør for USA i Kiev, John Herbst, har beskrevet dette fenomenet med at oligarker forbruker og bor i ulike land, mer presist: "For disse menneskene er det beste stedet å nyte den rikdommen de har stjålet fra sine landsmenn, ikke Ukraina, men Polen, London eller New York. Og de som jukset i valget i 2004, tenkte bare på sine egne interesser, ikke på å realisere Regionpartiets plattform. De var ikke villige til å gjøre noen offer selv, for formålet med å jukse var å kunne holde seg ved makten og bli enda rikere ved å robbe sine ukrainske landsmenn." (side 139) 

På tross av den store utbredelsen av korrupsjon i Ukraina, er Lazarenko den eneste topp-politikeren som er straffedømt for korrupsjon. Dette skjedde ikke i Ukraina, men i USA. At Julia Tymosjenko har sluppet unna straffeforfølgelse undrer man seg over, etter å a lest Lesjtsjenkos bok om oligarkene. Som han skriver på side 164: "Alt det gassoligarken og siden politikeren Julia Tymosjenko har opplevd, ville vært nok til å fylle flere liv." På en norsk Wikipedia-side om henne kan vi lese hun fikk tilnavnet "gassprinsessen" fordi hun ble rik gjennom privatisering av landets energisektor - mens hun var energiminister ... Det antas at hun har en formue på rundt 60 milliarder dollar! Hun har sittet i fengsel, men ble i februar 2014 løslatt. Den formelle begrunnelsen var at de forhold hun var dømt for, nå var avkriminalisert ... 

I den andre boka, som handler om Viktor Janukovitsj, starter Lesjtsjenko med å fortelle om hva han så allerede under den journalistiske dekningen i anledning Viktor Janukovytsj´ innsettelse som president i Ukraina i februar 2010.

"Vi så en flokk med oligarker ile til for å vise Janukovitsj sin respekt. Mange av dem ante ikke at om noen måneder ville de måtte dele businessen sin med ham hvis de ønsket å fortsette å vokse, og om noen år ville de i det skjulte finansiere opposisjonen for å framskynde Janukovitsj´ avgang ..." (side 136)

Lesjtsjenko skriver videre at oligarkene foretrekker å bli stilt for retten i London, fordi de ikke har noen tillit til rettssystemet i eget land. Et rettssystem de selv har bidratt til å undergrave i en årrekke ... De sender barna sine til skoler i Sveits, fordi de ikke har tillit til utdanningssystemet i eget land, og de beskytter seg med flere titalls vakter "fordi de ikke tror på at et samfunn som er revet i stykker av korrupsjon, kan være trygt ..." Likevel fortsetter de å undergrave sitt eget lands mulighet for å bli friskt og funksjonelt. 

Mezjyhirja er palasset Janukovitsj bygget mens han var president i Ukraina. Etter hans flukt til Russland, kunne et forbløffet pressekorps og andre bivåne alle "herlighetene" han hadde samlet. Det handlet om et hus på over 4000 kvadratmeter, og innholdet betegnes som "en legemliggjøring av alle de komplekser, fobier og begjær som en ikke helt psykisk frisk organisme rommer". (side 143) Det handlet om et utall av luksusbiler, om en egen zoologisk hage, om egen golfbane, om biljardbord i 100 000-euroklassen, om en spisestue der hver stol er formet som en trone, om heiser så full av strass at det "ser ut som et skrin fra en sjeik" osv. 

Historien om Janukovitsj´ siste dager ved makten, der han "måtte" søke hjelp hos russerne for å få bistand til å slå ned Majdan-opprøret (fordi hans egne militære styrker nektet å bistå i rensningen av Majdan), åpnet veien for de russiske styrkene. Okkupasjonen av Krim-halvøya skjedde i kjølvannet av urolighetene i landet. 

I epilogen skriver Lesjtsjenko om hva som skjedde etter Maidan og avsettelsen av Janukovitsj. Petro Porosjenko ble valgt til president i mai 2014. Det ble dessverre ikke noen drastisk endring i oligarkiet, men mer av det samme - bare med nye maktforhold. 

"Det kom ikke noe økonomisk gjennombrudd under Porosjenko, til tross for at det for første gang i det selvstendige Ukrainas historie ble opprettet et anti-korrupsjonsorgan som skulle bekjempe korrupsjon på høyt nivå. Det dreier seg om Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå, som i to år gikk til sak mot personer som tidligere ikke skulle røres: parlamentsmedlemmer, skattedirektoratsjefen, statsadvokater og dommere.

Det førte straks til at alle de gamle politiske elitene, som var interessert i å tjene penger på politiske prosesser, dannet felles front mot Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå. Slik motstand er typisk for overgangsstater der statens overhode ikke viser politisk vilje til å bekjempe korrupsjon." (side 221)

Og videre på side 222:

"Forandringene som millioner av ukrainere hadde håpet på, forsvant i en lang rekke manifestasjoner av inkompetanse og sammensvergelser."

Til tross for nedslående fakta om korrupsjonsskandaler og at systemet ikke renses for folk som har vært dypt innblandet og som har korrupsjon "i blodet", er Lesjtsjenko optimist. Han tror at Ukraina trenger sterkere bånd til Vesten; ikke bare som moralsk støtte, men gjennom hjelp til tilpasning av lovgivning, åpning av markeder og direkte utenlandske investeringer. Ukraina er et land med mange muligheter og en velutdannet befolkning, som også kan fungere som en forpost for å "holde trusselen om russisk aggresjon lenger unna Vesten". 

Mine tanker om boka

Det er sjelden man kommer over bøker som til de grader bretter ut et helt lands korrupsjonskultur - med navngitte enkeltpersoner - slik Serhij Lesjtsjenko gjør det i "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". Hans bok (eller bøker) utgjør derfor et viktig bidrag inn i forståelsen av ukrainsk politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 - med hovedfokus på årene fra 1995 og frem til 2014. Selv opplevde jeg dette som sørgelig lesning. Dvs. at et helt lands befolkning - mer enn 40 millioner mennesker - skal være så prisgitt makthavere som kun har ett mål for øye: å berike seg selv mest mulig mens de har sugerørene inn i statens økonomi. Penger som skulle ha vært investert i skolesystemet, helsevesenet, forsvar, rettsvesen, infrastruktur, boliger og økonomisk vekst for landets innbyggere, har systematisk blitt tappet ut av systemet for å gi noen få mennesker enorme rikdommer. 

Selv ble jeg sittende og undre meg over om det har skjedd en positiv bedring etter 2014, dvs. etter at Lesjtsjenko skrev disse to bøkene. Den 5. mars i år sto en kronikk på trykk i Aftenposten, og det er forfatteren selv som skriver. Kronikken har overskriften "Det pågår en kamp om gamle og nye verdier i Ukraina". Her skriver han om at arbeidet mot korrupsjon kun går for halv maskin, fordi NABU (Nasjonalt Antikorrupsjonsbyrå i Ukraina) utsettes for mye motstand av makthaverne. President Poroschenko viser offisielt sin støtte til NABU (etter press fra Vesten), men bak kulissene undergraves arbeidet "på alle mulige måter". Likevel mener han at mye er oppnådd, ikke minst på grunn av et nytt lovverk som sikrer et transparent system for offentlige anskaffelser. Dette er likevel ikke tilstrekkelig. Snart er det igjen presidentvalg, og vi må derfor håpe på at det blir et skritt i riktig retning. 

Lesjtsjenkos bok er interessant lesning! Den kunne nok med fordel ha vært bedre redigert, for det er en del gjentakelser underveis og fremstillingen har også tidvis et litt rotete preg. Det er det ikke så mye å få gjort noe med for en norsk oversetter og/eller et norsk forlag, men jeg er uansett glad for at en bok som dette er oversatt for norske lesere! Den er viktig! Boka gir meg lyst til å lese mer om Ukraina. 

Jeg anbefaler denne boka til alle som interesserer seg for europeisk politikk!

Her er noen bøker om Ukraina som det kan være verdt å merke seg:
- Morten Strand: "Ukraina - Grenselandet mellom øst og vest" (2015)
- Erika Fatland: "Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen" (2017)
- John Færseth: "Ukraina (landet på grensen) (2014)
- Richard Sakwa: "Frontlinje Ukraina" (2015)
- Bjørn D. Nistad: "Ukrainas historie" (2017)

På denne Wikipedia-siden kan du lese mer om forfatteren.

Utgitt: 2013 og 2014
Originaltitler: Американська сага Павла Лазаренка (American saga of Pavlo Lazarenko) (2013) og Межигірський синдром (Mezhyhiria Syndrome) (2014)
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Pax
Oversatt:Hege Susanne Bergan
Antall sider: 225
ISBN: 978-82-530-3993-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Serhij Lesjtsjenko (Foto: Hanna Hrabarska)