Monica Isakstuen: "Vær snill med dyrene"

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka. 

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen. 

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ... 

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ... 
L Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem. 

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side. 

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden. 

(Bokbloggerne Beathe (5. oktober 2016) og Gro (3. oktober 2016) har også skrevet om denne boka. De er av en annen oppfatning enn meg, og har blant annet lagt vekt på at de ikke likte hovedpersonen og synes hun var for selvmedlidende. Men er ikke de fleste dét i en skilsmissesituasjon, og er det ikke nettopp dette forfatteren har fanget opp? Tenkte nå jeg ...

Ellikken og Reading Randi har også skrevet om boka (27. oktober 2017).

Utgitt: 2016
Forlag: Tiden
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-10-05551-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Monica Isakstuen (Foto: Paal Audestad)

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.

Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan

Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller

truer livet til barna ... 

Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"

Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Hyena Road

Nasjonalitet: Canada

Sjanger: Drama/krig

Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)

Spilletid: 120 min.

Antoine Leiris: "Hatet mitt får dere ikke"

Om sorgen over å miste ...

Antoine Leiris (34 år) er journalist og tidligere kronikkforfatter i radiokanalen France Inter og France Bleau. Han mistet kona Hélène i forbindelse med terrorangrepet i Paris 13. november 2015. Hun var tilfeldigvis på rockekonsert på Bataclan da terroristene slo til. 

Bataclan var bare et av flere mål som ble angrepet av IS den kvelden, men det var her de fleste døde. Totalt ble 130 mennesker drept (eller 137 dersom vi tar med selvmordsbomberne også), og 89 av disse befant seg på rockekonserten på Bataclan. Mangelen på muligheter for flukt ble skjebnesvangert, særlig fordi terroristene ikke bare nøyde seg med å skyte inn i menneskemengden, men også kastet granater inn blant de tilstedeværende. Utenom de døde ble 368 mennesker skadd, herunder 80-99 kritisk ... kan vi lese på Wikipedia. 

Ettårsdagen for den sjokkerende hendelsen nærmer seg nå, og i den forbindelse regner jeg med et økt fokus på saken. Det finnes vel knapt noen som ikke har et forhold til Paris på et eller annet vis, og vi kjenner oss derfor sterkt berørt av det hele. (Slik som jeg også kjenner meg sterkt berørt hver gang det skjer en terrorhandling i Istanbul, bare for å ha presisert det.) I realiteten kunne dette ha skjedd hvor som helst (og det er også mange terrorhandlinger flere steder enn i Europa). Selv var jeg i Brüssel knapt en måned etter terroren i Paris, og siden det var herfra de fleste terroristene som medvirket i Paris kom fra, var byen sterkt preget av hendelsen. Det var lite turister i Brüssel, og den var i høyeste beredskap med tungt bevæpnet politi og forsvar meget synlig absolutt over alt.

Hver gang en terrorhandling finner sted, dukker det som regel opp bilder av ofrene og litt informasjon om deres bakgrunn. Hvor kom de fra? Var det menn eller kvinner, unge eller gamle, barn eller voksne som ble drept eller skadet? Det er særlig dette vi har fått vite. Jeg har også registrert en ny tendens etter en terrorhandling i Istanbul, der myndighetene gikk ut med informasjon om ofre som var nygifte og kun fikk oppleve kort tid av ekteskapelig lykke, om ofre som var på vei til mennesker de var glad i osv. På denne måten får vi et mye nærere og mer personlig forhold til det som har skjedd, også når handlingen har funnet sted langt fra der vi selv bor og kanskje aldri har vært. Vi får ta del i noe universelt menneskelig, nemlig at folk er folk uansett hvor de kommer fra. Dessuten at menneskeliv andre steder er like mye verdt som våre egne liv ... 

I "Hatet mitt får dere ikke" får vi høre Antoine Leiris´ historie. Han og hans 17 måneder gamle sønn mistet nemlig hhv. en kone og en mor i en av de verste terrorhandlingene som har rammet Frankrike i nyere tid. Hvordan er det å oppleve å sitte hjemme en helt vanlig fredagskveld og vente på at ektefellen skal komme hjem fra konsert. Og så skal det etter hvert vise seg at hun ikke kommer ... Faktisk aldri mer ... Hun skal aldri komme hjem igjen fordi hun er drept i et helt meningsløst terrorangrep. Antoine Leiris har kalt innledningen i sin bok som handler om denne første natten for "Natten i helvete". 

Antoine ønsker å være våken når kona kommer hjem, og han leser mens han venter. Plutselig dukker det opp en melding på mobilen hans. "Hei, er alt bra? Er dere hjemme?" Han gidder ikke å svare. Så følges den første av en ny melding: "Er alt bra?" ... "Er dere i sikkerhet?" (side 9-10) Dette får ham til å skru på TV´en. Først skjønner han ingenting - inntil han ser overskriften "Attentat på Bataclan" ... Det er jo der kona hans har tilbrakt kvelden. Eller var det dét? Han sjekker, og konstaterer at joda, det var der. Da begynner han å ringe henne - om og om igjen - uten å få svar ... 

Etter hvert ankommer broren hans og konas mor, og de reiser ned til byen. I første omgang sjekker de alle sykehusene for sårede, men ingen har oversikt over ofrenes identitet enda. Så begynner ventetiden, den uendelig ventetiden hvor alt fremdeles er mulig og ingen håp er fullstendig slukket. Hjemme skal han ta seg av sønnen Melvil, som knapt har et skikkelig språk. Hvordan forteller man egentlig en 17 måneder gammel baby at mamma er død? Og hvordan håndterer man sin egen bunnløse sorg når man samtidig skal være en støtte for barnet sitt og sørge for at de trygge rammene opprettholdes? 

"Bare de som ikke har noen å skylde på er alene med sorgen sin. Jeg føler meg som en av dem. Alene med sønnen min som snart skal spørre meg om hva som skjedde den kvelden. Hva kan jeg fortelle ham, om jeg har plassert ansvaret for vår historie på noen andre? Hvis det er mot denne andre han må vende seg for å forstå? Døden ventet på moren hans den kvelden, de var bare dens sendebud. ... Vi vil aldri komme tilbake til livet vårt slik det var før. Men vi kan ikke bygge livet vårt mot dem. Vi vil gå videre i vårt eget liv." (side 33-34)

Noen dager etter terrorangrepet skriver Antoine et åpent brev til terroristene på sin Facebook-profil. 

"Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke. Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte. 

Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over." (side 53)

Da boka gikk i trykken kunne man konstatere at Antoines innlegg hadde blitt delt 230 000 ganger på Facebook. Brevet er også utgangspunktet for denne boka, som handler om de to første ukene etter terrorhandlingene. Her følger vi forfatteren og sønnen gjennom den første vanskelige tiden, der de blant annet opplever hvordan mammaene til de andre barna i Melvils barnehage lager mat til dem, som blir sendt hjem hver dag. Som om han, en mann, ikke skulle være i stand til å gjøre en så hverdagslig ting som å lage mat til seg selv og barnet sitt ... Han makter ikke å nekte å ta i mot maten, men innrømmer i boka at de ikke spiste noe av maten de fikk. Den ble kastet.

"Hatet mitt får dere ikke" er en meget sterk bok om en helt hudløs sorg, der Antoine Leiris for å skåne sønnen sin, må holde det meste av sorgen inne i seg. Likevel "glipper" det av og til og tårene og hulkene kommer, og plutselig er det sønnen som trøster sin far. Uansett hvor nært vi kommer disse to menneskene i deres sorg, blir det aldri "kleint" eller "too much". Heller ikke klisjéfylt eller tårepersete, for å ha presisert det! Som den skriveføre journalisten Leiris utvilsomt er, behersker han nemlig evnen til å balansere det hele, slik at vi kanskje mest av alt kjenner på underteksten, det som ikke sies direkte, men som til gangs kan føles ... dersom man er mottakelig. Selv leste jeg boka under en flytur tidligere denne uka, og jeg kjente at jeg måtte kvele gråten noen ganger, og skynde meg å tørke et par tårer før dette ble for synlig for omgivelsene. Jeg tror derfor at jeg vil anbefale andre å lese denne boka når man er hjemme hos seg selv. 

Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg under lesningen var hvor grusomt forfatteren opplevde å bli stilt spørsmålet "Hvordan går det" ... om og om igjen ... 

"I barnehagen vet alle det. Når jeg kommer om morgenen bærer alle en maske. Dødens karneval. Jeg kan fortelle dem, så mye jeg bare vil, eventyret om en mann som ikke har mistet fotfeste, jeg klarer ikke å få dem til å legge vekk masken. Jeg vet at for dem så er jeg ikke lenger meg, jeg er et spøkelse. Hélènes spøkelse. 

Melvil, derimot, han er et lite levende menneske. Han er knapt kommet inn døren før han får maskene til å falle. Han tripper inn, sier ha det til meg, smiler, og idet han bryter ut i latter havner begravelsesansiktene på bunnen av lekekassa." (side 91-92)

Dette er en bok som jeg håper riktig mange får med seg. Verden er ikke alltid et godt sted å være, og når terrorhandlinger som dette skjer, må vi gjøre det vi kan for ikke å bli "nummen" for andres lidelser. For egen del skulle jeg ønske det kom tilsvarende bøker fra Tyrkia, Pakistan, Palestina, Libya, Syria, Afrika ... etc. Litteraturen åpner øynene våre på en helt annen måte enn hva selv krevende nyhetsinnslag kan makte å frembringe. Når vi skjønner at likhetene mellom mennesker er større og sterkere enn ulikhetene, gjør vi samtidig noe med holdninger som fremmedfrykt, rasisme, generalisering (som til forveksling ofte er det samme som rasisme) og hat. Idéen med boka - at terroristene i alle fall ikke skal få gleden av å bli hatet - er sterk. For hvorfor skal vi la oss styre av frykten og hatet? Det løser ingenting. Tvert imot skaper det mer frykt og hat. Og det er jo ikke dét vi ønsker oss!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er både tankevekkende og svært godt skrevet.

Utgitt i Frankrike: 2016
Originaltittel: Vous n´aurez pas ma haine
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum Forlag
Oversatt: Christina Mediaas
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-560-1909-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Antoine Leiris (bildet har jeg lånt av forlaget)

James Rebanks: "Sauebondens liv"

Helt enestående om sauedrift! Rørende, intelligent og meget litterær!

Hvem hadde vel trodd at en sauebonde fra Nord-England og hans debutbok "Sauebondens liv" skulle seile opp som en av de mest utrolige, aller mest overraskende og følelsesladede bøkene jeg har lest på det jeg kan huske? Det er for øvrig ikke bare jeg som har latt meg berøre sterkt av denne saueboka. Anmelderne i alle de store avisene har brukt uttrykk som "litterær sensasjon", at å lese denne boka "føles omtrent som å klatre opp en åsside og se ut over et stort og åpent landskap ... den gir deg både ro og perspektiver", at "blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks´fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri" ... osv. Jeg kan underskrive på at ingen av dem overdriver! Ikke i det hele tatt!

Jeg ante i grunnen allerede da boka kom uanmeldt i min postkasse etter ferien i sommer at dette ville være en bok for meg. Både tittelen på boka og bildet på smussomslaget førte til at jeg ble sittende og bla i boka samme dag som den ankom. Det var ikke tilfeldig. Tidligere i sommer var nemlig mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland, og vi var innom Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. For å si det sånn: jeg har vel aldri sett så mange sauer på beite i hele mitt liv. Det var sauer over alt! Nå var riktignok vi der på en svært takknemlig del av året - i siste halvdel av juni - og vi så ikke akkurat så veldig mye til hvor hardt det kan være på disse øyene når det stormer som verst. Men man trenger ikke særlig fantasi for å skjønne at livet der ute på øyene må være hardt store deler av året (for ikke å si det meste av året). Mange steder var det heller ikke godt å skjønne hvor i all verden sauene kunne søke ly i uvær og blæst. I alle fall ikke på Shetland, der det bokstavelig talt ikke fantes et eneste tre, og hvor landskapet var relativt flatt. Jeg endte i alle fall opp med å ta bilder av ikke rent få sauer i løpet av ferien. Jeg ble aldri lei av å betrakte disse sauene. 

James Rebanks og hans gård befinner seg i Nord-England, nærmere bestemt i Lake District, midt i et område som er definert som en nasjonalpark. Her har familien hans drevet med sauedrift i generasjoner, og kunnskapene har blitt overført fra far til sønn i slektsledd etter slektsledd i uminnelige tider. 

I bokas innledning møter vi en svært skoletrøtt gutt som lengter etter at skolegangen - pliktløpet - skal ta slutt. En del hendelser satte sitt preg på ham. Som "den helvetes lærerkjerringa (som) mente at vi var for dumme og fantasiløse til "å gjøre noe med livet vårt" ... " "At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer." (side 14)

James Rebanks gjorde det elendig på skolen, og fullførte ikke en gang skolen. Han skulle bli sauebonde, og så ikke hvilken nytte han skulle kunne ha av skolegangen. Først senere - etter at leselysten var vekket for alvor - innså han at han faktisk hadde et godt hode, og dette førte ham til Oxford, der han studerte i noen år. Og der har vi også forklaringen på at han er så til de grader skrivekyndig som denne boka beviser. Han sier selv at han måtte lære seg å skrive.

Boka er en slags memoarbok om Rebanks egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene, og den handler om menneskene han har hatt rundt seg. Mennesker som lever i Lake District står sentralt. Og sauene og hva sauedrift faktisk er og betyr.  

Foto: Rose-Marie Christiansen

"Det beiter rundt ti forskjellige flokker på vårt fell, et svært område med hei og snaufjell. Fordi det ikke er noen store rovdyr der, kan sauene gå og beite uten tilsyn, men flere ganger i året blir de hentet ned for lamming, klipping og andre nøkkelaktiviteter i flokkens liv. Bortenfor allmenningen vår ligger andre fjellområder der andre sauegårder har beiterettigheter, så teoretisk sett kunne sauene våre vandre tvers over Lake District. Men det gjør de ikke, for de vet hvor de skal holde seg på fjellet. De er hefted - som lam lærte mødrene dem hvor de hørte til: en ubrutt læringskjede som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Derfor kan sauer aldri bli solgt vekk fra fjellet uten at det eldgamle båndet blir brutt. Dette er visstnok den største konsentrasjonen av beiteallmenninger i Vest-Europa, og her har en mer opprinnelig form for sauehold enn det som bedrives i store deler av verden i dag, overlevd." (side 29)

Underveis får vi høre om ulike sauslag, der særlig Herdwick-sauene var å foretrekke siden disse sauene tåler klimaet i Lake District så mye bedre enn andre typer sauer. Vi blir innviet i viktigheten av å tilføre flokken friskt blod. Derfor er sauebøndene nødt til å selge og kjøpe sau. Det handler om å gjøre driften bærekraftig over tid. Det som skiller en sauebondes suksess fra en annen er hvorvidt man har teften for å treffe de riktige valgene. På auksjonene tilbyr man sine beste dyr - noe annet fungerer ikke. Et godt renomme fører til generelt høyere priser på dyrene fra aktuelle gård på litt sikt. Selv vant han en sølvpokal da han bød frem en premievær på auksjonsmarkedet et år. 

"Det var den beste væren vi noen gang hadde hatt, og den raget et hode høyere enn sine jevnaldrende værer på auksjonen. Jeg hadde stelt den godt og vist den bra, så den var på sitt aller beste da det var som viktigst. Under dommervurderingen snek jeg meg opp på det høyeste punktet midt i ringen. Der fikk jeg den til å stå helt perfekt. Den sto som en konge og så ned på de andre - et gammelt utstillerknep. Væren visste den var best, vi skulle bare vise alle de andre det i tilfelle de ikke hadde sett det. Far blunket til meg og smilte da han så det." (side 118)

Foto: Rose-Marie Christiansen

At han etter hvert hadde begynt å studere i Oxford prøvde han å holde for seg selv. Blant dem som visste det, merket han en usikkerhet - inntil de skjønte at han fortsatt var seg selv, og så snakket de om sau i stedet. 

Det dukker opp sykdommer blant sauene, og det gjelder å ha alle sanser åpne for å få syke dyr under behandling i tide. Da munn- og klovsyke-epidemien slo til i 2001, måtte de slakte ned hele bestanden. Det var en katastrofe av noen dimensjoner som man nesten ikke kan forestille seg. Alt arbeidet med å avle opp en sauebestand gjennom årtier - bortkastet! Og bare å begynne på nytt ... 

Swaledale-værene har horn som krøller seg ... ofte "en eller to ganger som en ammonitt før de blir gamle". (side 165) Hos noen vokser hornene inn i hodet, og da må de sages av. Ellers tar de langsomt livet av væren. 

Beskrivelsen av parringen av værene og søyene er virkelig et kapittel for seg. Værene blir klint inn med en oljeglatt masse i sterk farge. Etter at det har gått en tid, skifter de farge på værene. Dermed ser bonden hvilke værer som har besteget hvilke søyer, og så kan de følge med på om en vær har befruktningsproblemer. Dessuten vet de i hvilken fargesyklus på seksten dager søyene ble befruktet i når de senere på våren føder lam. Det er de eldre værene som er mest utholdende. De kan nemlig bestige hundre eller flere søyer, mens de yngre kanskje bare klarer 15-20 søyer. Fruktbarheten er helt avgjørende for produksjonen av lam til våren. 

Selve lammeperioden er en meget sårbar periode i sauedriften som sådan. Aller helst skulle han ha vært til stede over alt. En fødende søye som ikke får ut lammet sitt på egen hånd, er i livsfare. Samtidig gjelder det ikke å stresse søyene slik at de stikker av og utsetter både seg selv og det ufødte lammet for risiko. Igjen handler det om å ha teft og det rette blikket - noe som handler om mye erfaring og visdom. Noen ganger dør likevel lammet og andre ganger er det søyas liv som går tapt. Da gjelder det å få koblet de morløse lammene sammen med søyene som har mistet lammene sine. 

"Jeg tar lammet i hendene da jeg kommer hjem. Skinnet fra det døde lammet blir en tettsittende vest. Beina til det morløse lammet stikker ut av beinhullene og hodet gjennom halsåpningen. Straks hodet og beina er på plass, faller ikke skinnet av. Så setter jeg lammet i en liten kve sammen med den sørgende søya og holder pusten i håp om at hun vil ta det til seg. Søya ser på lammet med falsk fell og skuler mistenksomt. Så snuser hun på det og blir forvirret. Det lukter akkurat som lammet hun hadde for en time siden. Hun går noen runder i kveen mens lammet er sultent og nærmer seg henne. Hun er ikke overbevist om at det er hennes. Dulter det over ende med hodet et par ganger, samtidig som trangen til å amme noe som lukter riktig, konkurrer med mistanken om at jeg har hatt en finger med i spillet. Kanskje vet hun også at lammet hennes er dødt." (side 250-251)

Og de gamle gjetertriksene fungerer! Samtlige søyer som har mistet lammene sine i barsel, tar til seg de morløse lammene. Her samarbeider sauebondene på tvers av gårdene sine. Alt for å redde liv. Det hele er så rørende beskrevet at jeg måtte kjempe mot tårene.

Foto: Rose-Marie Christiansen

En annen utfordring er når uvær slår til under lammingen. Det trenger i grunnen ikke å være verre enn at det er kaldt og vått. Et lam som ikke umiddelbart blir tatt hånd om av moren, risikerer å dø i løpet av svært kort tid. Det klarer ikke å holde på kroppsvarmen alene rett etter fødselen. Bonden springer mellom de fødende og redder det som reddes kan. Balansen mellom liv og død er hårfin. Å være sauebonde er sannelig ikke noen dans på roser. 

Hva var det som gjorde at denne boka tok meg fullstendig med storm? - for å bruke et forslitt uttrykk. Det aller viktigste er faktisk at James Rebanks er så inderlig åpen og ærlig. Han legger ikke to fingre i mellom, men forteller ting akkurat slik de er. Han prøver ikke å fremstå som noen helt, og selv når han krangler med faren sin, er han både nyansert og full av selvinnsikt. Her tegnes det aldri noe svart-hvitt-bilde. Han har nemlig stor respekt for sin gamle far, selv om han er både sta og gammeldags, for han kjenner virkelig ingen som er så til de grader arbeidssom som ham. Han sparer seg aldri. Det er verken penger eller berømmelse som driver faren. Derimot en masse ære ... James Rebanks byr på seg selv, og boka er svært personlig, samtidig som han sier en hel masse om sauedrift som sikkert er ganske universelt innenfor denne bransjen.

Boka er dessuten glitrende skrevet. Naturen skildres på en vakker og poetisk måte, samtidig som brutaliteten i naturen er høyst tilstedeværende. Er det noe Rebanks får til så er det å beskrive hverdagen som sauebonde så levende at jeg følte at jeg var med ham, tett på, absolutt hele tiden. Man trenger ikke å være oppvokst på en sauefarm i England for å ha følt på det skumle i å stikke seg litt ut, og det i et miljø der det ikke er kult å være verken skoleflink eller lesehest. Lenge skjuler han at han elsker å lese bøker, inntil han blir avslørt under quizen på den lokale puben. Men plutselig er det fint å ha ham med på laget, fordi bøndene endelig kan knuse lærerne på puben! For James Rebanks er det viktig at den utdannelsen han etter hvert får i Oxford ikke skal komme i veien for ham der hjemme. Han er jo den samme som han alltid har vært. Han har sett nok eksempler på folk som har reist vekk for å ta seg høyere utdannelse, og som kommer hjem og ikke lenger passer inn. Samtidig tvinger det moderne samfunnet ham til å måtte ha to jobber, og da kommer det godt med å ha litt skolegang. Ikke en eneste gang får vi vite hva han utdannet seg til - som om dette er helt uviktig.

Ærligheten i fremstillingen og evnen til å fortelle de gode historiene, kombinert med at Rebanks skriver litterært godt, gjør "Sauebondens liv" til en helt enestående og eksepsjonell bok. Her kommer vi tilbake til røttene, som - selv om disse røttene ikke er direkte mine eller dine - handler om nødvendig matproduksjon i samfunnet. Rebanks reiser på en måte kjerringa, og har gjennom denne boka vist for all verden hvor mye respekt vi faktisk bør ha for de som jobber i primærnæringer som sauehold. Dette er ikke et yrke for de som ikke lykkes andre steder i samfunnet. Dette er derimot et yrke hvor kun de ekstremt arbeidssomme og intelligente er i nærheten av å ha en sjanse til å lykkes. 

Kan det bli litt vel mye med 300 sider om sauehold? Nei! Faktisk ikke! Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok! 

Forfatteren er for øvrig ute med en bok nr. 2 - "The Illustrated Herdwick Shepherd". Det er bare å håpe på at også den kommer på norsk snart!

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Shepherd´s Life
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hege Mehren
Antall sider: 301
ISBN: 978-82-328-0057-5
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

James Rebanks (Foto: Eamonn McCabe)

Jacqueline Woodson: "Another Brooklyn"

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk. 

Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman. 

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.

Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.  
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin. 

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)

Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...

På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk. 

Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk. 

"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)

August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia. 

En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve. 

Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd. 

"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)

Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?

Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde. 

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være. 

Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme. 

Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt. 

Utgitt i USA: 2016
Forlag: Amistad
Antall sider: 175
ISBN: 978-0-06-235998-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Jacqueline Woodson (Foto: David Shankbone)

Tsung Woo Han: "Through Dust and Ruins"

"Terracotta Soldier", Xian, Shaanxi, 1997

Kinesisk fotokunst på sitt beste!

Fotografen Tsung Woo Han (f. 1955) er opprinnelig fra Korea, men har levd sitt voksne liv i Paris, San Francisco og New York. "Through Dust and Ruins" utkom i 1998, og mitt eksemplar (som er signert av fotografen selv) kjøpte jeg på Strand Bookstore, New York, i forrige uke. Jeg fant boka i 3. etasje, der de sjeldne bøkene på Strand bor. 

Tsung Woo Han deltok i gruppeutstillinger blant annet i New York og Birmingham i årene 1992 til 1996, før han i 1998 hadde soloutstillinger i San Francisco og Santa Monica. Det er Chinese Cultur Foundation of San Fransisco som står bak utgivelsen av "Through Dust and Ruins", som egentlig er en katalog over bildene som ble utstilt i 1998. I dag er boka eller katalogen et samleobjekt, og jeg har blant annet funnet ut at man må ut med fra 89,99 dollar og oppover for et brukt eksemplar på Amazon. Jeg betalte bare 40 dollar for mitt eksemplar på Strand. 

Følgende fremgår av katalogen:

"The passage of time is a recurrent theme in Han´s work. Whether intentionally or not, many of his photographs show the effects of time and how the Chinese incorporate the old into their present-day life: a dilapidated yet still functional house, a section of the decaying Great Wall, a young woman in front of an agent gateway. China, an ancient culture moving into the 21st century, is a land of many contrast. These contrasts are manifested poignantly in Han´s photographs as he juxtaposes city dwellers and rural farmers, ancient ruins and modern cities." 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Resting", Taigu, Shanxi, 1998

Det var mens jeg gikk rundt i tredje etasje på Strand i forrige uke at blikket mitt fallt nettopp på denne boka. Kombinasjonen av at boka lå på et bord som handlet om "photography", og at fronten var utpreget kinesisk, med bilde av en terracotta-soldat fra Xian i Shaanxi, fikk meg til å stoppe opp. Jeg begynte å bla i boka, og ble umiddelbart fengslet av bildene. Denne boka måtte jeg bare ha! 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Bus Stop", Beijing, 1998

Sepia-effekten og de litt blasse fargene forsterket følelsen av noe forgangent, samtidig som motivene utvilsomt er hentet fra det moderne Kina. Jeg har en sterk affeksjon for Kina, og kjente det bokstavelig talt i magen da jeg bladde i boka. Estetikken, stemningen i bildene, kontrastene, komposisjonene ... Alt stemte for meg! 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Splendid Entrance", Qixian, Shanxi, 1998

"Because history and the past are so much a part of the Chinese landscape, the changing present can only be understood when set against China´s historical background. Many artists have photographed China with a journalistic approach. Others have focused on pure aesthetics. What makes the photography of Tsung Woo Han special is the combination of his knowledge of the country´s history and his artistic sensibility." (fra forordet i boka) 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Opened Gate", Taigu, Shanxi, 1998

Forfatteren av forordet i boka, Manni Liu, forteller at Tsung Woo Han er født av kinesiske foreldre i Seoul, Korea. Tsung Woo Han har alltid følt seg knyttet til kinesisk kultur, særlig til nord hvor hans familie kom fra. I 1988 reiste han rundt i Kina i tre måneder, og fotograferte den nordlige delen av Shaanxi og Shanxi-provinsen. Han oppsøkte Liu i 1996 og viste ham arbeidene sine. Liu ble fullstendig fengslet av lyrikken i de øde landskapene Han hadde fanget i bildene sine. På denne bakgrunn subsidierte Chinese Culture Center en reise for Han til Nord-Kina, som en utvidelse av prosjektet fra 1988. Målet var å fotografere mennesker og landet mellom ørkenen og byene. 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Lady in Blue Dress", Beijing, 1998

Bildene Han tok ble utstilt i regi av Chinese Culture Center i 1998. Han er sitert i boka med følgende ord:

"My photographs discover China´s past, see the changing present, and wonder about the future yet to come."

Mitt eksemplar av Through Dust and Ruins" er signert av fotografen

Etter at jeg fikk tak i denne boka og ble kjent med en for meg helt ukjent fotograf som tar de vakreste bilder, ble jeg selvsagt nysgjerrig og ønsket å vite mer om fotografen. Resultatene av mine søk på nettet er dessverre nedslående. Det eneste jeg har funnet ut er at Tsung Woo Han har deltatt på en gruppeutstilling i regi av Chinese Culture Center of San Francisco i 2011 - "From Then ´Til Now: 46th Anniversary Auction Showcase". Ikke en gang på Wikipedia var det noe å finne om ham. Han har heller ikke utgitt noen (flere) bøker. 

"Through Dust and Ruins" inneholder 20 bilder - inklusive forsiden. 17 av bildene er fra Shanxi, og 3 er fra Beijing. Dette er fotokunst på sitt aller beste! Jeg føler meg svært heldig som har fått tak i dette sjeldne eksemplaret av en nydelig fotobok - fra Rare Book Room på Strand, New York. 

Utgitt: 1998
Utgitt av Chinese Culture Foundation of San Fransisco
Jeg har kjøpt boka/katalogen selv.