What to do in Bergen?

Vågen - med Bryggen i bakgrunnen (Foto: RMC)

I sommer har jeg vært noen turer i Bergen, Norges vakreste by etter min oppfatning. Etter hvert har jeg tatt noen bilder, og disse har jeg lyst til å dele i dette innlegget, som jeg har valgt å kalle "What to do in Bergen". Dersom du skal til Bergen eller bare har tenkt på det, håper jeg at mitt innlegg kan fungere som inspirasjon! Enjoy!

Atelier Hetland på Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

En av de første tingene jeg vil anbefale er en tur innom Atelier Hetland på Bryggen. Kjenner du ikke til bildene hans? Ta en titt på denne linken - her vil du se flere av Hetlands humoristiske motiver! 

Gamle Bergen Bymuseum (Foto: RMC)

Gamle Bergen Museum - også kalt Bymuseet - er åpent mellom kl. 09.00 og 16.00 i sommersesongen (dvs. fra 15. mai til 31. august). Utenom sesongen har jeg inntrykk av at man kan avtale gruppebesøk. Her finner du en liten bydel bestående av rundt 50 hus fra perioden 17. - 19.-tallet. Utrolig sjarmerende sted!

Meyermarken bydelspark (Foto: RMC)

Når du først er på denne kanten av byen, bør du få med deg denne vakre parken - Meyermarken bydelspark i Sandviken!  De irrgrønne plenene og de gamle bygningene er virkelig et flott skue! Og for et foto-objekt!

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Man besøker selvsagt ikke Bergen uten å ha opplevd Bryggen! Aller helst med ett eller flere bilder av bygningene i solskinn på kameraets minnebrikke! I bakgrunnen ser du Håkonshallen og Havnekontoret, som i dag er hotell. 

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Det er noe helt eget ved å rusle rundt på Bryggen sommerstid. Når man er blant dem som har vært her utallige ganger tidligere i årenes løp, er det som om man oppdager byen på nytt når man betrakter hordene av turister som knipser i vei. 

Rasmus Meyers Samlinger (Foto: RMC)

På en av turene mine var jeg innom Rasmus Meyers Samlinger. I dag er det slik at man kan kjøpe en billett og få tilgang til fire kunstmuseer som ligger på rekke og rad langs Lille Lungegårdsvann - kalt Kode 1 - Kode 4. I Rasmus Meyers Samlinger - Kode 3 - finner du en av de fineste samlingene av Edvard Munch-bilder, og på et av de andre stedene en av de fineste med Nikolai Astrup-bilder. Jeg vil virkelig anbefale å ta turen innom her!

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Midt i byen - ved Lille Lungegårdsvann og Festplassen - ligger Musikk-paviljongen. Jeg elsker denne paviljongen! Den er så flott om sommeren, bekranset som den er av de mest fargerike sommerblomster! Jeg må alltid innom denne for å sikre meg et bilde! Særlig når det er sol! (Her kan du forresten lese en interessant artikkel i Bergens Tidende blant annet om Festplassen.)

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Til venstre for musikk-paviljongen ligger Hotel Norge, og til høyre ligger kjøpesenteret Sundt. Dette må også kunne betegnes som "midt i byen".

Dickens på Ole Bulls Plass i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi er i sentrum - her ligger Ole Bulls Plass med Dickens i bakgrunnen. Dickens er en café som har eksistert "til alle tider", også mens jeg var student i Bergen på 1980-tallet. Den gangen anså vi dette som et nokså probert sted, litt for dyrt for en vanlig student-økonomi. Brune steder som Wesselstuen og "halvbrune" steder som Café Opera passet bedre både for lommebok og image. Når jeg i dag besøker Bergen, elsker jeg å ta turen innom Dickens. Få utesteder kan nemlig by på en tilsvarende utsikt ut mot bylivet som nettopp her! På Ole Bulls Plass ligger Den Blå Steinen - et kunstverk skapt av kunstneren Asbjørn Andersen. 

Torgallmenningen, Bergen (Foto: RMC)

På min forrige Bergen-tur var store deler av Torgallmenningen plutselig blitt et sted for brettspill. Fascinerende å se hvordan dette engasjerte store og små! Sjakk-brettet var imidlertid for de mer avanserte, og det ble ikke akkurat nedrent av mennesker. 

Johanneskirken i Bergen (Foto: RMC)

Noe som er ganske nytt i bybildet i Bergen er at trappa opp til Johanneskirken er pusset opp. Dette har nesten blitt Bergens svar på Romas spansketrapp. Vannfall og blomster har gjort trappa til en turistattraksjon, og det synes jeg er stilig! Mens jeg bodde i Bergen på 1980-tallet, var trappa svært sliten og forfallen - faktisk nokså trist, når jeg tenker etter. 

Ole Bulls Plass (Foto: RMC)

Jeg må forresten ta med et bilde av veien ned fra Den Nationale Scene til Ole Bulls Plass, fordi den er så flott! Med sine strenge formklipte busker, med plen i midten, er dette blitt en flott lunge for rekreasjon midt i byen. Her er ingen skilt hvor det står "ikke trå på plenen!" Som vi ser har noen slått seg ned på plenen lenger ned, og de koser seg i finværet. I Bergen er det finvær når det ikke regner! Og fordi man alltid kan regne med - i alle fall som en hovedregel - at klimaet på Vestlandet er mye mildere enn på Østlandet - er det nydelig å være ute - selv om det ikke er sol. Hvis det altså ikke regner ... 

Torgallmenningen (Foto: RMC)

Vannspeilet midt på Torgallmenningen er fantastisk i oppholdsvær! Dersom du er foto-entusiast, anbefaler jeg deg å gå litt rundt her. Du vil garantert finne fine foto-objekter! Bygningene speiler seg i vannet - i likhet med folkene som sitter langs kanten og slapper av og nyter oppholdsværet i sommervarmen

Street Art i Bergen (Foto: RMC)

Det er ikke bare i Oslo at street art har tatt helt av. I Bergen er dette veldig populært - kanskje ikke minst takket være kunstneren Dolk, som ingen vet hvem er. Det er utrolig morsomt å gå rundt i bakgatene i Bergen. Det er nemlig her du finner gatekunsten. Plutselig får du øye på den, og da er det bare å finne frem kameraet! Dette motivet fant jeg i noen bakgater i Vågen. (På denne bloggen kan interesserte lese mer om street art i Bergen. Dessuten har Tine et innlegg på sin blogg om street art i Bergen.)

Vågsallmenningen i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi snakker om gatekunst og Vågen - denne skulpturen er det Magne Furuholmen som har laget. Den står midt på Vågsallmenningen - med den gamle brannstasjonen og det gamle posthuset i bakgrunnen. Er den ikke flott? (Mer om Vågsbunnen finner du her.)

Lille Markevei i Bergen (Foto: RMC)

Lille Markevei er en sjarmerende gate som går fra Jernbanen og innover byen, som en parallellgate til Kaigaten (som går langs Lille Lungegårdsvann, på motsatt side av kunstmuseene som jeg har nevnt tidligere). Denne lille gatestumpen inneholder noen av de mest sjarmerende småhus i Bergen sentrum, og det er flere virkelig artige butikker her. Ikke besøk Bergen uten å ta turen innom her!

Småhusbebyggelse i Bergen (Foto: RMC)

Jada, dette er også et hus! Riktignok er mange av trehusene i Bergen små og trange, men trangere hus enn dette skal du heldigvis lete lenge etter å finne! Men her bor det altså folk! Jeg mener å huske at jeg fant dette huset i noen av gatene ovenfor Bryggen. 

Utsikten fra tårnet på Havnekontoret (Foto: RMC)

Dette bildet har jeg tatt fra tårnet på Havnekontoret helt på enden av Bryggen. Jeg ba om lov til å gå opp i tårnet i hotell-resepsjonen, og fikk et nøkkelkort med adgang til dette. Husene du ser takene på, er de klassiske Bryggen-husene. (Prøv for all del å ikke si Brygga til en Bergenser - da forstår de ikke hva du mener. Det heter Bryggen! )

Båtliv i Vågen, med Strandkaien på den andre siden (Foto: RMC)

 Det er svært hyggelig å spasere langs Bryggen - særlig i solskinn. Det ligger som regel mange store båter inne i Vågen, og dette gir byen nesten et Sørlands-preg. Her ser vi over til Strandkaien på den andre siden av Vågen. 

Beffen i Vågen (Foto: RMC)

Hvis du får mulighet til å ta Beffen ut til Sandviken, så gjør endelig det! Båten går fra innerst i Vågen, og det koster 100 kroner tur-retur. På veien ut møtte vi tvillingbåten som var på vei ut til Akvariet. 

Nordnes - her med Nykirken i front (Foto: RMC)

Ja, jeg vet det. Jeg har ikke nevnt Fløien eller Akvariet. Selvsagt er dette må-ting når man er i Bergen. Jeg har bare ikke prioritert det selv på mine turer i sommer, og har derfor ikke noen bilder å by på i dette innlegget. Men selvsagt: du MÅ opp på Fløien! Velg en dag med pent vær og vær tidlig ute! Ellers risikerer du spesielt sommerstid å bli stående i lange køer. Dette bildet er for øvrig tatt på Nordnes - her med Nykirken i front. 

Utendørs teater på Bergenhus Festning (Foto: RMC)

Sist gang jeg var i Bergen, valgte jeg og bokblogger-Tine å få med oss et utendørsteaterstykke av Shakespears King Lear på Bergenhus Festning. Det var amatørteater-truppen The Synergy Theatre som fremførte stykket. Rent bortsett fra at vi var altfor tynnkledde og frøs en del, var det en utrolig morsom opplevelse! Skuespillerne var flinke, og fordi vi ble fôret med vafler og kaffe i pausen, gikk det helt greit. Mitt råd er: vær åpen for opplevelser litt utenfor det vanlige, men ta på deg mer klær enn vi hadde dersom det er snakk om utendørs underholdning. Selv om det er sommer! Selv ville jeg vurdert å ha med et ullpledd i sekken - sånn for sikkerhets skyld. At man ikke fryser, høyner den kulturelle opplevelsen!

Bybanen i Bergen (Foto: RMC)

Ta en tur med Bybanen! Denne banen er bergenserne veldig stolte av, og i løpet av 2016 går den helt frem til Flesland. Da blir dette en alternativ rute - i tillegg til flybussen. 

Kajakskole i Store Lungegårdsvann (Foto: RMC)

Dersom du er i Bergen i flere dager, kan du jo vurdere om du ønsker å ta et kurs i havkajak-padling. Ved Store Lungegårdsvann, rett nedenfor den nye Høyskolen og ADO Arena, er det en kajakpadle-skole. En venninne og jeg fikk presentert "en eskimo" av lederen av kurset den dagen. En "eskimo" betyr at roeren tipper kajaken sidelengs og klarer å vippe denne opp på den andre siden. Det så småskummelt ut, synes jeg, men mannen i kajaken hadde åpenbart full kontroll!

Bokkafeen Krok og Krinkel  (foto: RMC)

Dersom du er av det litterære slaget - og det er du sikkert, siden du har funnet frem til min blogg - så kan jeg jo tipse deg om et par steder du bør stikke innom. Det ene stedet er bok-kaféen Krok og Krinkel som ligger i Lille Øvregaten 14. Stedet har en egen Facebook-side. Stedet har også en blogg, men den er dessverre sørgelig lite oppdatert.

Boksalongen i Bergen (Foto: RMC)

Det andre stedet du må få med deg, er Boksalongen på Litteraturhuset Bergen. Dette stedet ligger i Øvre Skostredet 5 (i Vågen-området). Dette stedet har jeg planer om å skrive et eget innlegg om. For øvrig legges snart høstprogrammet ut, og det kan være lurt å ta en titt på dette i god tid før avreise. Det kunne jo nemlig tenkes at det er arrangementer der du kunne tenke å sikre deg billetter til! Som regel - det har i alle fall jeg lagt merke til - kommer de store forfatterne først til Litteraturhuset i Oslo på onsdager, for så å dukke opp på Litteraturhuset Bergen dagen etter, altså på torsdager. Med andre ord helt perfekt å få med seg en torsdagskveld her i forbindelse med en langhelg i Bergen! (Jeg skriver stort sett alltid om bok-arrangementene på Litteraturhuset i Oslo her på bloggen min, og jeg håper også at jeg får oppleve noen arrangementer i Bergen utover høsten. Linken fører til mine litteraturkveld-innlegg.)

Mathallen på Fisketorget i Bergen (Foto: RMC)

For øvrig er det selvsagt et "must" å besøke Fisketorget når man er i Bergen. Fisketorget er ikke hva det en gang var. En gang - f.eks. på 1980-tallet - var det fiskerne selv som sto på torget og solgte fangsten sin. I dag er torget stort sett overtatt av utlendinger - mye spanjoler og italienere, ut fra hva jeg klarte å bedømme sist jeg var der - og prisene er til å få åndenød av. Jeg fikk f.eks. med meg at en liten tallerken med litt assortert utvalg av sjømat kostet 350 kroner. Jeg tror ikke en gang jeg hadde blitt lunchmett. Dette fikk meg til å strene over gaten og innta min lunch på Zupperia. Der ble jeg mett til halve prisen av hva det kostet på Fisketorget. Godt var det også!

Strandkaien i Bergen (Foto: RMC)

Jeg håper at jeg med dette har klart å inspirere noen til å ta turen til Bergen! Dette blir garantert ikke mitt siste innlegg fra Bergen!

Fra før av har jeg laget et innlegg i 2011, 2012 og 2014 - i tillegg til et innlegg om Troldhaugen. 

Curzio Malaparte: "Kaputt"

Mesterlig om krigens grusomheter

Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.

Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn. 

I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne. 

For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).

Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske. 

"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)

Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen. 

At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!

"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)

Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ... 

"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)

 At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger. 

Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.

" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken." 

Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...

"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)

I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer. 

Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg. 

"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945" (samtlige linker fører til mine omtaler av disse bøkene). Bare for å ha nevnt noen ... 

Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett må oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle. 

Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!

Utgitt i Italia: 1944
Utgitt i Norge første gang: 1948
Mitt eksemplar er utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 572
ISBN: 978-82-93237-35-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Curzio Malaparte (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 26. juli 2015 - Forbilledlig nyoversettelse av sjelden krigsbok - Utpenslede estetiske skildringer brytes av grusomme scener i Curzio Malapartes roman fra 1944. Det hadde begynt å blåse, noen jøder dinglet i trærne», skriver den italienske krigskorrespondenten Curzio Malaparte. Det er våren 1941. Seierssikre tyskere er på frammarsj i Ukraina. Med seg har de Malaparte, som dekker det antatte seierstoget for den italienske avisa Corriere della Seras. Artiklene han sender hjem får salgstallene til å fyke i været.
«Kaputt», som egentlig er en roman, er bygget på disse krigsartiklene. Den ble ifølge Malapartes nokså bevingede forord påbegynt i Ukraina 1941.
Siden fra en reise til Polen og Smolenskfronten i 1942, og til Finland året etter. Et siste kapitel er hentet fra Italia, dit han vendte hjem etter Mussolinis fall i 1944. Da boka kom ut i 1944, ble den en voldsom suksess. Også her i Norge, da den kom ut fire år senere. Anne Arnebergs forbilledlige nyoversettelse bygger på en revidert utgave fra 1950.
- Dagens næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 19. juni 2015 - Mesterverk fra Annen verdenskrig - En løs kanon av en reporter skulle til for å skrive et litterært mesterverk fra Annen verdenskrig. Curzio Malapartes roman «Kaputt» utgis nå på nytt på Knausgårds forlag.
- Aftenbladet v/Jan Zahl - Krigsklassikar fra Pelikanen - "Kaputt" er ifølgje forlagssjef Eirik Bø ein av dei mest oppsiktsvekkande tekstane om krig som nokon gong er skriven. Boka blei ein internasjonal bestseljar, men forsvann så inn i attgløyma – før ho dei siste åra igjen er utgitt på ei rekkje språk, blant anna i New York Review of Books sin klassikarserie.
Og 67 år etter at boka første gong kom på norsk, gir altså det stavangerbaserte Knausgård-forlaget Pelikanen boka ut på nytt – med støtte frå Skagen-gründar Kristoffer Stensrud og kona.
"Kaputt" er skriven av den italienske forfattaren og journalisten Curzio Malaparte (1898 – 1957), som frå 1941 av reiste som krigsreportar med dei tyske styrkane. Først til Afrika, sidan til Austfronten. I boka tek han oss med bak dei tyske linjene gjennom Skandinavia, Russland, Balkan og Italia.
- Morgenbladet v/Olaf Haagensen - 3. juli 2015 - I dyrets tegn - Curzio Malapartes Kaputt er en overveldende roman om kollektiv voldsutøvelse. Dens brutale fortellinger fra 2. verdenskrig gjør den likevel ikke til noen klar antikrigsroman.

Suite Française (Regissør: Saul Dibb)

Irène Némirovskys roman er endelig filmatisert!

Filmen "Suite Française" er basert på Irène Némirovsky´s mesterverk av en roman med samme navn, eller "Storm i juni" (linken fører til min omtale av boka), som er den norske tittelen. Historien bak romanen er minst like fascinerende som selve romanen, blant annet fordi den ble skrevet mens krigen pågikk. Némirovsky´s ambisjon var at denne romanen skulle bli hennes hovedverk og bestå av fire deler. Hun rakk aldri å fullføre mer enn to av delene, fordi hun som jøde ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun etter kort tid skal ha dødd av tyfus. Resten av historien om bokmanuset, som ble publisert av datteren Denise 60 år etter morens død, kan du lese om i min omtale av Denise Epsteins bok "Å overleve og å leve". 

Boka, som filmen er basert på, er delt i to deler. Den første delen handler om flukten fra Paris, mens den andre delen handler om livet i en fransk landsby etter at okkupasjonen er et faktum. I filmen, som hadde release medio mars 2015, er det lagt mest vekt på romanens andre del. Dvs. vi følger Lucille Angellier og hennes svigermor Madame Angellier mens de henter inn leieinntekter fra sine leilendinger, og som blir overrasket av tyske bombefly på vei hjem. Store menneskemengder er i bevegelse på veiene. Folk vil bort fra storbyene, som de antar er mest utsatt når fienden kommer. 

Da tyske soldater inntar den lille landsbyen, blir familien Angellier påtvunget en tysk offiser. Han forlanger å få disponere et rom på godset deres. Lucille rakk knapt å gifte seg før ektemannen måtte dra ut i krigen. Lucille er selv lidenskapelig opptatt av musikk, og ingenting gjør henne lykkeligere enn å spille på pianoet som hun i sin tid fikk av sin far. Madame liker imidlertid ikke musikk, og hun bestemmer at det ikke skal spilles på pianoet før sønnen er tilbake fra krigen. Pianoet blir låst - til Lucilles store sorg.

Tyske soldater inntar den lille landsbyen

Den tyske offiseren heter Bruno von Falk. Det første han ber om er nøkkelen til pianoet. Mens Lucille inntar måltidene sammen med sin bistre svigermor, tvinges de til å sitte å høre på det vakre pianospillet til Bruno - kveld etter kveld. Det viser seg at Bruno var komponist før krigen tvang ham til å bli soldat. Han er gift, men rakk knapt å bli kjent med sin kone før også han måtte ut i krigen. 

Plutselig er det tyske soldater over alt

I landsbyen er det lenge siden det var noen menn. Kvinnene og en og annen mannlig krøpling som slapp å gå ut i krigen, tar seg av hus og gård. Nærværet av unge, vitale menn gjør noe med de unge kvinnene i landsbyen, og flere innleder etter hvert forhold til de tyske soldatene. 

På grunn av Bruno og Lucilles felles interesse i musikk, oppstår det en spesiell kontakt dem imellom. Lucille er imidlertid under streng bevoktning av sin svigermor, som mener at Lucille ikke en gang bør samtale med ham. Inntil det oppstår flere situasjoner i landsbyen hvor det plutselig er svært nyttig at Lucille faktisk kan utnytte at Bruno er betatt av henne ... 

Etter at Lucille får vite at ektemannen hennes er tatt til fange av tyskerne og dessuten ikke er den edle mannen hun tok ham for å være, skjer det noe med henne. Hun er meget betatt av Bruno selv, og spørsmålet er om hun klarer å motstå ham når mulighetene er der ... 

Lucille og Bruno 

Slik filmen er laget er "Suite Française" blitt et nokså klassisk kjærlighetsdrama i krig. Det er for øvrig et meget gripende drama, som viser hvor vanskelig det er å holde sin sti ren når situasjonen er så ekstrem som nettopp i en krig. Og hvor det menneskelige i oss - og særlig lengselen etter litt kjærlighet - gjør at grenser overskrides. Hvis det her var noe som irriterte meg, så er det hvordan de fattige jentenes forhold til tyske soldater fremstilles simpelt, mens Lucilles og Brunos kjærlighet fremstår som edel og "ren" ... Fordi de var "penere mennesker" enn fattigfolket ... Samtidig kan jeg ikke annet enn å beundre at nettopp Irène Némirovsky var i stand til å skrive så mye menneskelighet og varme inn i en tysk soldat - og det i en tid da hun selv var forfulgt som jøde og levde i skjul - i evig angst for å bli oppdaget fordi det betydde den sikre død. 

Vanskelig å unngå at noe skjer ...

Det jeg opplevde som så utrolig vakkert med boka som filmen er basert på, er imidlertid mye godt borte. Der var det de tekstlige og litterære kvalitetene som berørte meg aller mest, og faktisk særlig i den første delen av boka som ikke er med i filmen; om hvor forskjellig henholdsvis de rike, middelklassen og de fattige taklet flukten fra Paris. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var flotte, selv om jeg ble bitte litt skuffet over hvor karikerte enkelte ble fremstilt. Til og med Madame Angellier, spilt av Kristin Scott Thomas, ble på en måte litt endimensjonal, så streng og følelsesmessig avstumpet som hun fremstilles. Men der hun er streng, der er Lucille både følsom, ren og uskyldig. Ikke til å undres over at hun appellerte til Brunos følsomme kunstnersinn. Under andre omstendigheter ville deres kjærlighet ha vært noe av det mest aktverdige man kunne tenke seg - i en krig var den derimot helt umulig ... Michelle Williams er den fødte Lucille! Hun er nydelig, troverdig og skjønn! Og Matthias Schoenaerts som Bruno var akkurat så kjekk som han skulle være! En soldat som nesten ikke klarer å trykke på avtrekkeren på pistolen når situasjonen krever det av ham, uten å bevre rundt munnen og skjelve på hånden, å ja - vi skjønner så altfor godt at Lucille har problemer med å motstå ham! 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Jeg vet at filmen har release på DVD i Norge i september i år, og at den foreløpig ikke har vært vist på norske kinoer. Men ærlig talt: norske kinomatografer kan da ikke overse denne filmen? Du får uansett tak i DVD´en på Amazon! Dersom den kommer på kino, bør du ta med lommetørkle! Uten at filmen er en tåreperse av den grunn, bare for å ha presisert det!

Innspilt: 2014

Originaltittel: Suite Française

Nasjonalitet: England, Frankrike, Belgia

Språk: Engelsk og tysk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Michelle Williams (Lucille Angellier), Kristin Scott Thomas (Madame Angellier), Matthias Schoenaerts (Bruno von Falk), Sam Riley (Benoit), Ruth Wilson (Madeleine) Eileen Atkins (Denise Epstein), Lambert Wilson (Viscount de Montmort), Margot Robbie (Celine) m.fl.

Spilletid: 107 min.

Hans-Ulrich Treichel: "Den bortkomne"

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland. 

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ... 

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt. 

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie. 

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre. 

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer. 

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!

Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!

Utgitt i Tyskland:1998
Originaltittel: Der verlorene
Utgitt i Norge: 2000
Forlag: Pax
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 110
ISBN:82-530-2172-0
Boka har jeg lånt

Hans-Ulrich Treichel (Foto: ukjent)

Sarajevo, Bosnia Hercegovina - 2015

Sarajevo - en av de mange fargerike trikkene i byen (Foto: RMC)

Tidligere i sommer var familien min og jeg på badeferie i Makarska i Kroatia. Som alltid når vi legger turen til Kroatia, benytter vi dette som et utgangspunkt for spennende turer i området. I år fikk vi anledning til å reise til Sarajevo (som også innebar en kort tur innom Mostar, der vi for øvrig også var i fjor - linken fører til mitt innlegg om denne turen), og vi benyttet reisebyrået vårt i den forbindelse. 

Å kjøre fra Makarska til Sarajevo tok noen timer. Vi startet i sekstiden om morgenen, og først i tolv ett-tiden kom vi til Sarajevo. Da hadde vi riktignok hatt noen stopp underveis. (Turen tok hele dagen, og vi var tilbake i Makarska bortimot elleve samme kveld.)

Gatebilde i Sarajevo - med loppemarked langs fortauet (Foto: RMC)

Sarajevo er ikke en veldig stor by. I selve bykjernen bor det anslagsvis 310000 mennesker, fremgår det av Wikipedia. Byen er hovedstaden i Bosnia Hercegovina. Dersom vi også tar med Stor-Sarajevo, rommer den over 660000 mennesker. Den er med andre ord på størrelse med Oslo. Bosnia-Hercegovina var som kjent en del av Jugoslavia før Balkan-krigen på begynnelsen av 1990-tallet, da hele samveldet gikk i oppløsning. 

Fiskere i Sarajevo (Foto: RMC)

Noe av det som spesielt særpreger Sarajevo og gjør den til en by litt utenom det vanlige, er mangfoldet. Nettopp her har tilhengere av samtlige verdensreligioner - muslimer, jøder, kristne (herunder katolikker og ortodokse) - levd side om side i århundrer. Det er ikke for ingenting at byen kalles "Europas Jerusalem"! Fra før av kjenner vi til at f.eks. Mostar (i mitt innlegg om denne byen skriver jeg litt om det) har blitt en splittet by. Hva som er tilfelle for Sarajevo vet jeg faktisk ikke. Kanskje noen av mine lesere kan supplere mine kunnskaper?

Mengder med løs-hunder i Sarajevo (Foto: RMC)

Det var på grunn av skuddene i Sarajevo at første verdenskrig startet. Kronprins Franz Ferdinand og hans kone Sofie ble drept den 28. juni 1914. Under den guidede turen vi fikk i byen, var vi eksakt på det stedet dette skjedde. Det var veldig spesielt!

Det første inntrykket som slo i mot oss da vi kjørte inn i Sarajevo, var for øvrig mengder med trikker som etter ordinær europeisk standard for lengst har gått ut på dato. Trikkene fungerte imidlertid som bare det, og representerte eksotiske fargeklatter i bybildet. Vi fikk høre at disse trikkene var en gave fra Sveits og Østerrike til Sarajevo etter Balkan-krigen. 

Noe annet vi så, var mengder med løs-hunder. Disse virket svært så fredfulle og ufarlige, men jeg tror ikke det ville være lurt å nærme seg dem likevel. En ting er de hygieniske forholdene - noe annet ukjent hunde-gemytt ... tross alt!

På guidet tur i Sarajevo (Foto: RMC)

Noe annet Sarajevo er kjent for er den fire år lange beleiringen av byen under Balkan-krigen (linken fører til en interessant artikkel på Wikipedia om dette). I årene 1992 til 1995 var byen beleiret av bosnisk-serbiske styrker. Forunderlig nok er det så vidt jeg vet knapt skrevet romaner om Balkan-krigen enda - med et par unntak. Den ene boka jeg har lest heter "Cellist of Sarajevo" skrevet av Steven Galloway (linken går til min omtale av boka), som nettopp handler om beleiringen av Sarajevo. Den andre er Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!". (Linken fører til min bokomtale.) Dessuten er det skrevet noen bøker om rettsoppgjøret etter krigen; "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic (anbefales!) og Åsne Seierstads to bøker "Med ryggen mot verden" og "Med ryggen mot verden - fremdeles" med portretter fra Serbia (som jeg fremdeles ikke har lest). (Dersom du som leser dette innlegget, har litteraturtips, er jeg svært takknemlig om du skriver om dette i kommentarfeltet til dette innlegget.)

Gravplasser over alt i Sarajevo (Foto: RMC)

Mens krigen raste og beleiringen av Sarajevo pågikk, døde det mange mennesker. Snikskyttere voktet over byen fra alle åsene rundt byen, og det var med fare for livet at folk beveget seg utendørs. Guiden vår fortalte at 10-11 000 mennesker døde i aktuelle fireårs periode, og at nesten 60 000 ble skadet. I perioder døde 50-60 mennesker hver eneste dag som følge av skuddskader. Snikskytterne benyttet blant annet den taktikken at de skjøt barn i beina. Deretter kom voksenpersoner løpende for å redde barnet, og så ble de skutt ... alle sammen.

Byen og dens infrastruktur ble sterkt skadet, og de fleste bygningene i byen har fremdeles mengder med kulehull. Der står de - som en påminnelse om det som skjedde for over 20 år siden. 

En annen ting som gjorde et sterkt inntrykk på oss, var alle gravplassene i byen. De døde måtte begraves for å forhindre sykdommer og epidemier, men det var ikke mulig å benytte de vanlige gravlundene på grunn av faren for å bli skutt under begravelsessermoniene. I dag finner vi gravplasser over alt. I byens parker, under motorveiene - kort sagt over alt. Det gjør at det ikke er helt lett å glemme det som skjedde ... Vi fikk høre om tunnelene som ble gravd under byen, slik at det skulle bli mulig å frakte både mat og andre livsnødvendigheter til innbyggerne under beleiringen. 

Gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)

Når man er på en slik utflukt som vi var, og hvor man bare har noen få timer til rådighet, sier det seg selv at det er vanskelig å få tid til mer enn et høyst overfladisk besøk. Vi konsentrerte oss mye godt om gamlebyen, men rakk å ta en liten titt over i den nyere delen av byen. Blant annet fikk vi besøkt den romersk-katolske katedralen. Mannen min og jeg har som tradisjon å tenne lys i alle katedraler vi besøker, men her var dette ikke mulig. Vi ble i grunnen ikke tatt så veldig godt i mot inne i kirken i det hele tatt, siden vi så åpenbart var turister. Det var garantert en tabbe og entre katedralen med et kamera dinglende rundt halsen ... (som jo er helt nødvendig når man er på tur og ønsker å fange fine og spesielle øyeblikk med kameralinsen ...)

På et torg i Sarajevo (Foto: RMC)

Selv om vi rakk så altfor lite under vårt Sarajevo-besøk, fikk med oss hvor spennende denne byen faktisk er. Jeg kjenner at jeg må tilbake! Jeg likte stemningen, og jeg ble så utrolig nysgjerrig på å se mer! Kanskje særlig for å finne ut hvordan folkene lever i denne byen, om den fremdeles bærer preg av vennlighet og forståelse på tvers av religionene - i det hele tatt hvordan det fungerer her. Og for en som er interessert i å fotografere, er byen rett og slett et Eldorado! Selv har jeg valgt svart-hvitt-bilder denne gangen (med unntak av den fargerike trikken), fordi jeg følte at dette harmonerte best med grunntonen i byen. Ikke fordi byen er trist og grå (det er den langt fra!) - mer fordi jeg føler at byens sjel kommer bedre frem på den måten. 

Ved Sebij - en av fontenene fra den ottomanske tiden - i Sarajevos
gamleby (Foto: RMC)

Sarajevo er rik på museer, leser jeg på Wikipedia. Dessverre ble mye ødelagt under Balkan-krigen. Desto viktigere har det blitt å bevare det som er igjen for ettertiden. På Wikipedia kan jeg også lese at vinnerne av Nobels litteraturpris Vladimir Prelog og Ivo Andric kommer fra nettopp Sarajevo. Dersom du ikke har lest Ivo Andrics fantastiske bok "Broen over Drina" enda, har du virkelig noe å glede deg til! Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv, og linken fører til min bloggomtale av den. 

En annen grunn til å besøke Sarajevo er Sarajevo Film Festival, som ble etablert mens krigen fremdeles vedvarte - dvs. i 1995. I følge Wikipedia har den vokst seg til å bli den største i sitt slag i sørøst-Europa. I år foregår denne festivalen fra 14. til 22. august.

Nedenfor følger noen flere av bildene jeg tok mens jeg var i Sarajevo. Enjoy!

På et torg i gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)

I Sarajevos gamleby ligger butikkene tett
(Foto: RMC)

Japanere på tur i Sarajevo (Foto: RMC)

Eksklusive hijaber for en hver smak! (Foto: RMC)

Her møtes den gamle og den nye bydelen i Sarajevo (Foto: RMC)

Her kan man finne alt hva hjertet kan begjære - vel og merke av nips og annet
husgeråd! (Foto: RMC)