"The Artist" (Regissør: Michel Hazanavicius)

Perfekt ned til minste detalj!

Endelig har jeg fått sett "The Artist"! Jeg kom meg nær sagt som vanlig ikke på kino da den gikk, og måtte derfor vente på DVD-releasen. Og kanskje angrer jeg faktisk ikke rent lite på akkurat dét, fordi det selvfølgelig ville ha vært en helt annen opplevelse å se den i en kinosal på et digert lerret og med et ditto lydanlegg ...

"The Artist" er en svart-hvitt-stumfilm produsert i 2011, som "en romantisk hyllest til 1920-tallets filmindustri i Hollywood", for å sitere Filmwebs presentasjon av filmen. Hovedpersonen er George Valentin, en stor stumfilm-stjerne, hvis karriere er på hell pga. lydfilmens inntreden i filmverdenen. Det forhold at han nekter å forholde seg til lydfilm gjør ikke saken noe bedre.

Mens karrieren hans fallerer, forsøker en ung skuespillerinne som han en gang hjalp til å komme i gang med sin karriere, å hjelpe ham. Hun er nemlig forelsket i ham. Valentin er imidlertid så stolt, så stolt, og spørsmålet er hvor langt han faktisk må synke før han er i stand til å gripe hennes utstrakte hånd ...

Mine første minner om stumfilmer har jeg fra min tidligste barndom i Porsgrunn, hvor det var gratis kino 1. og 17. mai. Helan og Halvan og Charlie Chaplin dominerte på filmplakaten, inntil disse ble utkonkurrert bl.a. av Tarzan-filmer og Ali Baba og de 40 røverne. Det var derfor ren nostalgi å se "The Artist", som riktignok er så stilistisk finslipet at man faktisk kan kalle den stor kunst. Svart-hvitt-effektene utnyttes til fulle, og bare dette gjorde det til en stor opplevelse å se filmen. I tillegg krever selvsagt en stumfilm at skuespillerne spiller på helt andre strenger enn i en lydfilm. Ansiktsmimikken tas nesten ut til det karrikerte, godt underbygget av filmmusikken som ikke overlater veldig mye til fantasien. Det var veldig fascinerende å se denne filmen, som er perfekt ned til hver minste detalj. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi terningkast seks. Filmen har mottatt et imponerende lass med priser, og ble nominert til intet mindre enn 10 Oscars. Den vant til slutt fem av disse -  bl.a. for beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste originalmusikk og beste kostymedesign. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Artist
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, komedie, romantikk
Språk: Stumfilm
Skuespillere: Bérénice Bejo (Peppy Miller), Jean Dujardin (George Valentin), John Goodman (Al Zimmer), James Cromwell (Clifton), Penelope Ann Miller (Doris Valentin), Missi Pyle (Constance), Malcolm McDowell (butleren)
Spilletid: 96 min.

"Kung Fu Panda 2" (Regissør: Jennifer Yuh)

Fantastisk 3D-animasjon

I den første filmen om Kung Fu Panda ble Pandaen Po ved et uhell utnevnt til dragekriger. Dermed ble han nødt til å lære seg Kung Fu, og før han visste ordet av det ble han tvunget inn i rollen som byens redningsmann da en ond snøleopard truet med å overta makten ... Selvsagt vant det gode til slutt!

I denne oppfølgeren møter vi Po som dragemester, hvis hovedoppgave er å beskytte Fredsdalen samme med Kung Fu-mesteren og alle sine venner (De Fantastiske Fem). Livet er deilig og fredsommelig, inntil en ny fiende truer med å utrydde Kung Fu og ta over makten ved hjelp av et uhyggelig våpen. Kung Fu-mesteren utfordrer Po til å ta opp kampen mot denne fienden, som viser seg å være en påfugl. Ingenting er umulig når man har funnet den indre roen i følge Kung Fu-mesteren. Men hvordan skal Po finne den indre roen når magen hans bestandig rumler av sult, og han dessuten plages av mareritt og tanker om hvor han kommer fra? Dermed er det duket for dypdykk i hans mystiske og fordekte barndom, som skjuler en uendelig sårhet da det går opp for ham at han er adoptert og at hans foreldre en gang ga ham bort. Elsket de ham ikke? Parallelt skal han dessuten overvinne påfuglen og dens ondskap.

Dette er den første 3D-filmen jeg har sett på familiens nyerverede 3D-TV - og FOR en opplevelse å se den i dette formatet! Helt spektakulært! Amerikanerne kan det med å trykke på sentimentalitetsknappene hos seerne, og dette fungerte som bare det! En gulglende liten panda med menneskebaby-lyder er og blir en sjarmbombe, uansett hvordan man enn snur og vender på det. Kampscenene i 3D er fantastiske, og sjelden har jeg sett en animasjonsfilm (etter Istid-filmene) som har fengslet meg mer! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Kung Fu Panda II
Nasjonalitet: USA
Genre: animasjon
Spilletid: 90 min.

"El Bulli - Cooking in Progress" (Regissør: Gereon Weyzel)

Om en spansk avantgarde restaurant i verdensklasse 

El Bulli var en spansk avantgarde restaurant med beliggenhet nord for Barcelona langs Costa Brava-kysten (i nærheten av byen Roses), inntil den ble stengt for godt i juli 2011. Restauranten hadde tre stjerner i Michelin-guiden, og ble i mange år på rad kåret som verdens beste av Restaurant Magazine. 

Så populær var El Bulli at det ikke var uvanlig med et par millioner reservasjoner pr. sesong med varighet av seks måneder, til tross for at kapasiteten kun utgjorde 8000 middager. Hvordan var dette mulig? I denne dokumentaren får vi langt på vei svaret.

El Bullis sesong varte fra midten av juni til desember, og resten av året brukte stabens kjerne til å utvikle nye retter og smakssammensetninger. Vi følger teamet gjennom disse seks månedene, hvor de prøvde ut utallige smakskombinasjoner, som til slutt munnet ut i nye spennende retter - fortrinnsvis småretter i eksklusivt sammensatte gourmet-måltider av aller ypperste klasse. Med base i Barcelona og med innkjøp foretatt på Barcelonas store matmarked La Boqueria, som ligger i en sidegate til La Rambla, ble det eksperimentert, smakt og nærmest vitenskapelig notert i sirlige kataloger hva som var vellykket og hva som ikke var fullt så smakfullt. Noen ganger var poenget å blande sammen smaksstoffer som harmonerte med hverandre, og andre ganger smaksstoffer som trakk i ulike retninger. Ikke nødvendigvis for alltid å smake bare godt, men også for å fremkalle overraskelser og følelser ... Vi får også høre om utfordringene med å planlegge retter med sesongens råvarer både til lands og til vanns, uten å ha disse tilgjengelig i sin beste utgave på eksperimenteringstidspunktet. Av en eller annen merkelig grunn er ikke viner viet noen plass i denne dokumentaren.

Jeg elsker å se på andre som lager mat, og selv om det meste som foregikk i denne dokumentaren lå langt over mitt nivå og for den saks skyld fatteevne, var det fascinerende å se hvor mye arbeid som ligger bak velkomponerte retter. Selve stjernen i showet var Ferran Adria, men i teamet hans inngikk også Oriol Castro og Eduard Xatruch - viktige bidragsytere i alt arbeidet med å skape nye retter.

Aller mest spennende var det å være vitne til sesongåpningen av restauranten, hvor det var en slik mengde av kokker på kjøkkenet at det krevde solid styring for å sikre orden og unngå kaos. Det er da man skjønner at det ikke holder å ha en spennende meny å by på, eller for den saks skyld lekre lokaler. I tillegg kreves en stram regi på kjøkkenet, og vi  skjønner også at samarbeidsklimaet mellom de ansatte er av største viktighet - for ikke å glemme styring på innkjøp og god logistikk i forhold til tilgjengelige råvarer.

Underveis fremkom det at selve konseptet krevde at de ikke kunne tillate spontane gjester å komme innom, selv om de mot formodning skulle ha ledige plasser. Her var det nemlig av største viktighet at alle skulle skjønne at det var forhåndsbestilling som gjaldt - og for alt jeg vet også forhåndsbestilling av spesifikke retter? Med en bemanning på opp mot 42 stk. sier det seg selv at at det å spise på denne restauranten ikke kan ha vært folk flest forunt. På den annen side kan jeg lese på Wikipedia at et måltid kostet rundt 250 Euro. Dyrt nok, men ikke helt uoppnåelig dersom man inderlig ønsket en matopplevelse helt utenom det vanlige. Det jeg faktisk skjønner etter å ha sett denne dokumentaren, er at det nødvendigvis må koste så mye med tanke på alt arbeidet som ligger bak, samt alle menneskene som kreves på kjøkkenet for å kunne lage alle godsakene i løpet av en kveld (opp mot 30 småretter/tapas i en og samme meny). Restauranten er som sagt nedlagt, og stedet er planlagt gjenåpnet som et kreativitetssenter i 2014. Dokumentaren var både interessant, fascinerende og fornøyelig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: El Bulli - Cooking in Progress
Nasjonalitet: Spania
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Ferran Adria, Oriol Castro, Eduard Xatruch
Spilletid: 109 min.

Jeg tar også med en annen morsom filmsnutt om El Bulli, hvor Anthony Bourdain er med.

"Gamle mænd i nye biler" (Regissør: Lasse Spang Olsen)

Søt dansk thriller
I filmens åpningsscene har Harald nettopp sluppet ut av fengsel. De første som møter ham er kriminelle som truer ham til å innbetale gammel gjeld på rekordtid.

Harald ankommer sin restaurant, som under hans fengselsopphold har blitt drevet av Martin og Peter. I tillegg til at han er forbannet fordi guttene ikke hentet ham utenfor fengselet, er han ikke særlig imponert over alle forandringene de har foretatt i restauranten under hans fravær. Forandringene raderer han derfor bort i løpet av sekunder. Deretter drar alle mennene til sykehuset, hvor "Munken" ligger på det siste. Han har ett ønske: å få se sin sønn før han dør.

Guttene legger i vei mot Sverige, og alt de vet er at Munkens sønn heter Ludvig og at han sitter inne for noe bagatellmessige greier. Men hvorfor sitter han da på en strengt bevoktet sikringsanstalt? Ved hjelp av kløkt og en ikke rent lite spektakulær plan får de Ludvig ut, og flykter i full fart mot Danmark. At han har et forkvaklet kvinnesyn, skjønner de nokså snart, og når de får vite at han har drept fire-fem kvinner, faller liksom brikkene på plass. På sin ferd mot Danmark møter de Mille, og hun og Ludvig faller for hverandre. Men kan dette egentlig gå bra? Og rekker de frem til Munken i tide? En mann hvis høyeste ønske er at sønnen - i motsetning til ham - skal finne en kvinne han kan gifte seg med og bli lykkelig sammen med ...

Når trioen Kim Bodnia, Nikolaj Lie Kaas og Tomas Villum Jensen - den samme gjengen som spilte i "I Kina spiser de hunder" - møtes, blir det ellevill komedie av det. Der Kim Bodnia er tøffere enn toget, er Nikolaj Lie Kaas rørende naiv og godheten selv. Tomas Villum Jensen er limet og hjernen i gjengen, idet det er han som kommer opp med de gode idéene og som redder dem ut av krisene. Her blir vi vitne til bankran, kyniske organformidlere, tilfeldigheter som redder dem fra den ene krisen etter den andre - og i mellomtiden holder man som seer nesten pusten mens man håper at de skal slippe fra politiets klør ... Tidens tann har imidlertid tæret litt på denne filmen, som snart er 10 år gammel, så det blir likevel bare terningkast fire denne gangen. Men det blir i det minste en sterk firer!

Innspilt: 2002
Originaltittel: Gamle mænd i nye biler
Engelsk tittel: Old men in new cars
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Actionkomedie
Skuespillere: Kim Bodnia (Harald), Nikolaj Lie Kaas (Martin), Tomas Villum Jensen (Peter), Brian Patterson (Vuk), Torkel Petersson (Ludvig), Iben Hjejle (Mille), Jens Okking (Munken), Jacob Haugaard (Erling), Slavko Labovic (Ratko), Thomas Rode Andersen (Dan Hansen)
Spilletid: 92 min.

Harald er løslatt

Guttene har hentet Ludvig i Sverige

Disse guttene er det ingen spøk å komme ut for

"Blindness" (Regissør: Fernando Meirelles)

Filmatisering av José Saramagos roman "En beretning om blindhet"

I filmens åpningsscene stopper en bil helt opp i et veikryss og skaper trafikalt kaos. Inne i bilen sitter det en mann som er rammet av akutt blindhet. En annen mann kommer til og hjelper ham med å kjøre hjem, og forsøker samtidig å utnytte situasjonen. Før den blinde får et sukk for seg, er både hjelperen og bilen borte ...

Da den blinde mannens kone kommer hjem, drar de sammen til en øyelege som undersøker øynene hans. Legen finner ingenting galt med øynene hans, og er nærmest irritert på pasienten. Inntil han kort tid etter opplever at hans eget syn forsvinner. Så skjønner både han og myndighetene for øvrig at det dreier seg om en smittsom epidemi, og blindheten blir kalt "Hvitesyken" fordi de rammede føler at øynene er dekket av noe hvitt.

Myndighetene internerer de smittede inne på et falleferdig asyl. Der får de tildelt mat og vann, som det forventes at de skal fordele på rettferdig vis seg i mellom. Etter hvert kommer det flere og flere blinde til asylet, og det går ikke lang tid før det utvikler seg et slags anarki.

Øyelegen og hans kone er blant de første som ankommer asylet. Kona er seende, men later som om også hun er blind for å slippe å skilles fra mannen sin. Etter hvert som de internerte deler seg i en leir bestående av "de gode" og en leir bestående av "de onde", skal hennes syn bli avgjørende for deres skjebne ...

"De onde" tar raskt kontrollen over matforsyningene, og begynner å stille urimelige krav til "de gode" for at de skal få del i godene. De gode forsøker å få hjelp fra sine voktere, men så snart de kommer dem for nær, trues de med å bli skutt. I mellomtiden rakner et helt samfunn utenfor asylet, fordi "alle" er blitt blinde ... Hvordan skal det gå med dem til slutt?

Denne filmen er basert på Nobelprisvinneren José Saramagos roman "En beretning om blindhet", og det er Mark Ruffalo og Julianne Moore som spiller øyelegen og hans kone. Gael Garcia Bernal spiller lederen for "de onde". Idet alle mister synet, beskrives et økende kaos i en by vi aldri får vite navnet på. Biler kolliderer med hverandre, tendenser til plyndring oppstår, hygieniske og sanitære forhold forfaller, ingen henter søppelet som hoper seg opp over alt - og plutselig handler alt om å finne mat og drikke. Det hele er som et ondt mareritt ingen har lyst til å våkne opp fra. Inne på asylet våkner de mest grusomme sider ved menneskenaturen, der det faktisk ikke er noen grense for ondskapen hos enkelte. Og når volden eskalerer, må også de gode ta i bruk alt de har av styrke og makt - ganske enkelt for å ha en sjanse til å overleve ... Historien viser for øvrig hvor sårbart vårt samfunn er, og hvor avhengige vi er både av alle våre sanser og synet i særdeleshet, og av eksisterende maktstrukturer i samfunnet. Både skuespillerprestasjonene, kulissene og det rent filmtekniske gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Blindness
Nasjonalitet: Brasil, Canada, Japan
Språk: Engelsk
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Julianne Moore, Mark Ruffalo, Gael Garcia Bernal, Danny Glover
Spilletid: 116 min.

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og deretter dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Teori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.

Nikolaj

Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle

Nikolajs frilynte pappa i førersetet

"Shame" (Regissør: Steve McQueen)

Om skamfulle behov

Brandon er en flott mann i tredveårene. Utad svært vellykket, med en bra jobb og en leilighet med flott utsikt. Det imidlertid ingen vet er at han lider av sex-avhengighet. Han er alltid på jakt etter et nytt "offer", og når han ikke oppnår dette, kjøper han sex. Leiligheten hans er fylt med porno. Innerst inne drømmer også han om den store kjærligheten, men hans sex-avhengighet kommer hele tiden i veien.

En kveld Brandon har vært ute med sjefen sin David, en gift mann som ikke går av veien for et sidesprang i ny og ne, oppdager Brandon at det er noen i leiligheten hans. Han er overbevist om at det er innbruddstyver på ferde, men oppdager raskt at det er søsteren hans Sissy som har kommet på uanmeldt besøk. I likhet med Brandon er også hun nokså villfaren i livet sitt, uten evne til å slå rot noe sted. Men i motsetning til broren fremstår hun ikke som vellykket. Hun har ikke noe sted å bo, og spør om å få lov til å bo hos broren. Nokså motvillig går han med på dette.

Noen kvelder senere er Brandon igjen ute med David, og plutselig står søsteren hans på scenen og synger "New York, New York" på en jazzete og trist måte. Dette rører i noe hos begge mennene, og ender med at Sissy har sex med David i Brandons seng. Brandon er fra seg av avsky for at søsteren gjør dette mot ham, og flykter ut av leiligheten.

I mellomtiden blir vi vitne til at han dater med en vakker kvinne - Marianne - på jobben. Hun er så likefrem og ærlig i hele sitt vesen, og Brandon tror derfor at dette kan bli til noe mer enn kun et av hans mange kortvarige opplegg på damefronten. Helt til hans forførelseskunster overfor henne mislykkes så totalt at han fra seg av skam støter henne fra seg - selv om hun understreker at det ikke er så farlig ...

Etter hvert går Brandon og Sissy hverandre på nervene. Hun rydder aldri etter seg, bare roter og skaper kaos. Dessuten kommer hun ham ubehagelig nær når hun bl.a. oppdager all pornoen som befinner seg i leiligheten. Brandon ønsker at søsteren skal flytte ut, mens hun forsøker å apellere til hans samvittighet. Hun har ingen steder å dra. Brandon står like fullt på sitt: Sissy skal ut av hans liv! Selv om hun på mange måter er den eneste han har. Deretter blir vi vitne til to ensomme sjeler som det går det nokså raskt går nedover med. Kanskje trenger de hverandre mer enn i alle fall Brandon er klar over? Oppdager han dette i tide, før det er for sent?

Sjelden har jeg sett en film om to så til de grader desillusjonerte sjeler som i "Shame"! Vi aner at søsknenes oppvekst ikke har vært helt god, der de hver på sin destruktive måte desperat søker etter nærhet hos andre mennesker. Men uansett hvor mye de prøver, blir de bare mer og mer ensomme, innestengt i en kropp som ikke tillater at noen kommer for nær. Tidligere har jeg kun sett Michael Fassbender, han som spiller Brandon, i en film, nemlig "Hunger". Også den regissert av Steve McQueen for øvrig. Fassbender har ikke vært så lenge i skuespilleryrket (kun fra 2007), men er nok en vi kommer til å se mer til fremover. Carey Mulligan har jeg derimot sett i ganske mange filmer i den senere tid, mest som uskyldsren, ung og naiv. Desto mer interessant å se henne i en rolle som vamp. Filmens sentrale tema må vel uansett sies å være sex-avhengighet og hva dette gjør med den eller de som er rammet. Det er ikke mye lykke som følger i kjølevannet av en slik lidelse, og sånn sett viser denne filmen i all sin gru hvilke konsekvenser dette kan få. Pga. alle sex-scenene i filmen - og dem er det en del av - har filmen i Norge fått aldersgrense 15 år. Selv om skuespillerprestasjonene i filmen er gode, tror jeg like fullt ikke denne vil bli stående som en av dem jeg kommer til å huske veldig lenge. Ut fra en totalvurdering gir jeg terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Shame
Nasjonalitet: England, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Brandon), Carey Mulligan (Sissy), Jamels Badge Dale (David), Nicole Beharie (Marianne)
Spilletid: 97 min.

Brandon - en meget ensom mann 

Sissy synger "New York, New York" på en bar

Brandon forsøker å sjekke opp en dame på bar

Brandon dater med Marianne, en vakker kollega

Brandon og Sissy 

"Drowning by numbers" (Regissør: Peter Greenaway)

Inflasjon i mord

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en eldre mann og en yngre kvinne som bader i et par badestamper i en stue. Begge er svært beruset - både på alkohol og på hverandre. I bakgrunnen er det rikelig med frukt, blomster og kravlende insekter, som vi av og til får makabre nærbilder av. Men ikke nok med det: i bakgrunnen får vi også se en eitrende forbannet eldre kvinne, som "tilfeldigvis" er mannens kone. Nå er hun lei av hans utroskap og utenomekteskapelige eskapader - så lei at hun faktisk tar livet av ham der og da. Mannen er så full at han ikke klarer å kjempe i mot da hun presser hodet hans under vann, til han til slutt utånder ...

Den lokale rettsmedisineren blir tilkalt. Cissie den eldre tilstår uten videre at hun har druknet sin mann, og hun ber om hjelp til å dekke over mordet. Rettsmedisiner Madgett går med på å skrive ut en dødsattest som bekrefter at dødsårsaken er hjertesvikt. Og dette gjør han i håp om om å få Cissie den eldre til sengs ...

Dette skal imidlertid vise seg å bli innledningen på et mareritt Madgett ikke kommer seg ut av, for mordlysten våkner også hos de yngre kvinnene i familien - i første rekke hos Cissie den yngre og til slutt hos familiens aller yngste og nygifte Cissie. Og i tur og orden ber de ham dekke over mordene. Madgett håper og tror at han skal få noe tilbake fra disse i alle fall utvortes vakre kvinnene, men spørsmålet er om han ikke graver sin egen grav ...

Handlingen i denne svarte komedien av en film er både makaber og vakker på sitt helt spesielle vis. Og scenene med masse farger, mye liv både fra store og små - for ikke å si fravær av sådant (altså liv) - er og blir fascinerende! Humoristisk blir det dessuten fordi rollefigurene i filmen er rimelig karikerte. Regissøren Peter Greenaway står bak mange meget spesielle filmer - som "The Cook, the Thief, His Wife & His Lover", "Prospero´s Books" og "The Pillow Book" - og felles for hans filmer er at det makabre konkurrerer med det estetiske i hans filmuttrykk, slik jeg opplever dette. Dette gjør det til en nokså selsom opplevelse å se Greenaway-filmer. Han benytter dessuten jevnt over til dels ukjente skuespillere, og noen ganger er dette en klar fordel for at filmens særegenhet skal bevares. Slik opplevde jeg også "Drowning by numbers". Bare tittelen er tilstrekkelig til å pirre min nysgjerrighet! Når det på DVD-coveret står at "den visuelle appell av Mr. Greenaways arbeid er umiskjennelig" samt at det her dreier seg om "utsøkt filming", så er det ikke vanskelig å være enig i dette. Her blir det terningkast fem! (Filmen ligger i fullversjon på YouTube.)

Innspilt: 1988
Originaltittel: Drowning by numbers
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Svart komedie
Skuespillere: Joan Plowright (Cissie den eldre), Juliet Stevenson (Cissie den yngre), Joely Richardson (den yngste Cissie), Bernard Hill (Madgett), Jason Edwards (Smut), Bryan Pringle (Jake)
Spilletid: 119 min.

Cissie den eldre har drept sin mann

Rettsmedisineren er tilkalt

Morderiske Cissie´er - i tre generasjoner

Aslak Sira Myhre: "Herskap og tjenere"

Med Norge som den nye globale overklassen

Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.

Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.

Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.

Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.

Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.

Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:

"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.

Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."

Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:

"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"

I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?

Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:

"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.

Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)

Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem! 

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 143

Aslak Sira Myhre

"Tess" (Roman Polanski)

Sosialpolitisk drama fra viktoriatidens England

Roman Polanskis film "Tess" ble spilt inn i 1979, da Nastsassja Kinski kun var 18 år. Filmen er basert på Thomas Hardys roman "Tess av slekten d´Uberville", som utkom i 1891. På grunn av romanens innhold, vakte den stor oppmerksomhet og ikke minst moralsk forargelse da den utkom. Filmen førte til Nastassja Kinskis store gjennombrudd som skuespiller. Hardys bok er filmatisert til sammen fem ganger, men ingen så vellykket som i Roman Polanskis utgave, kan jeg lese på filmcoveret.

Tess vokser opp som en av flere barn i den fattige familien Durbeyfield i Dorset i England på slutten av 1800-tallet (i det som kalles viktoriatiden i England). Tilfeldigheter fører til at hennes forfyllede far får nyss i at de egentlig stammer fra den adelige familien d´Uberville, som har aner helt tilbake til William erobreren. Han og kona bestemmer seg som en følge av dette for å sende Tess til deres rike slektninger, i håp om at de skal skaffe henne en jobb og ta seg av henne.

Den bedårende vakre Tess ankommer familien d´Urbervilles residens, og hun faller nokså raskt i Alec d´Ubervilles armer. Han er mer enn villig til å ta seg av henne - på flere enn en måte. Han forelsker seg i hennes skjønnhet, og ender med å voldta henne. Etter hvert får Tess vite at Alec egentlig heter Stokes og at han har kjøpt navnet og tittelen sin. En stund finner hun seg i å være hans elskerinne, men da hun skjønner at hun er gravid, flykter hun hjem til sin familie. Der føder hun en sønn, som dør nokså raskt etter fødselen.

Senere tar Tess seg jobb på en gård, og der treffer hun Angel Clare. Alle jentene på gården er forelsket i Angel, men det er bare Tess Angel vil ha. De gifter seg og reiser hjem til hans gods. Før bryllupsnatten betror Angel Tess at han har hatt en kortvarig affære med en kvinne mens han bodde i London. Han ber henne tilgi ham, og dette gjør hun. Så forteller Tess Angel om sin affære med Alec. Men i motsetning til Tess klarer ikke Angel å tilgi henne dette. Han støter henne fra seg, og nok en gang rives grunnen vekk under føttene på Tess ... Kan hun noen gang vinne tilbake ektemannen - før det er for sent? Skjebnen har mer i ermet både til Tess, Angel og Alec, og spørsmålet er hvor dypt de må synke før stoltheten kan overvinnes?

Egentlig er jeg lite begeistret når filmer varer i bortimot tre timer, men denne gangen glemte jeg både tid og sted. Nastassja Kinski er betagende og nydelig i denne Polanski-klassikeren, som jeg sist så for en mannsalder siden. Som datter av en fattig familie var Tess prisgitt sine omgivelser, og et eneste feiltrinn kunne ødelegge en ung pikes fremtid fullstendig. At akkurat dette skulle være så skandaløst selv på slutten av 1800-tallet, har jeg vanskelig for å skjønne. Men kanskje skyldes all den moralske forargelsen den gangen at de moralsk forkastelige handlingene ble lagt til en person av høyere sosial rang enn Tess? Og det i en tid hvor mennesker av høyere sosial rang ble ansett å ha høyere moral, være av et finere vesen enn de fattige og sånn sett hevet over den gemene hop?

"Tess" er en filmklassiker som har stått seg godt selv om det er mer enn 30 år siden den ble spilt inn. Når jeg likevel ikke gir den mer enn terningkast fem, er dette fordi jeg aldri opplever at filmen blir virkelig dyp. Det er litt for mye som skal med av hendelsesforløpet, og dermed dveler man egentlig aldri ved noe underveis. Kanskje burde jeg også lese Thomas Hardys bok? Jeg ble for øvrig eitrende forbannet over dobbeltmoralen og det forhold at et sidesprang skulle arte seg så forskjellig for henholdvis Angel og Tess når det kom til stykket. Samtidig er det jo slik det var den gangen, og mon tro om ikke noe av dette lever i beste velgående selv den dag i dag? Sånn sett beskriver filmen bare forholdene slik de nå en gang var ... En virkelig severdig film, som for tiden inngår i Platekompaniets salgskampanje av gamle klassikere til lave priser (kr 59 pr. film). Avslutningsvis bør nevnes at filmen mottok tre Oscars - en som beste film, en som beste regissør og en som beste kinematografi, i tillegg til nominasjoner for beste skuespiller (Nastassja Kinski), beste produksjonsdesign og filmmusikk - i tillegg til et prisdryss og en mengde av nominasjoner fra annet hold. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Tess
Nasjonalitet: Frankrike, Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Nastassja Kinski (Tess Durbeyfield), Peter Firth (Angel Claire), Leigh Lawson (Alec Stokes-d´Urberville), John Collin (John Durbeyfield), Rosemary Martin (Mrs. Durbeyfield), Carolyn Pickles (Miriam), Richard Pearson (Vicar of Marlott), David Markham (Reverend Clare), Pascale de Boysson (Mrs. Claire), Suzanna Hamilton (Izz Huett), Caroline Embling (Retty), Tony Church (Parson Tringham), Lesley Dunlop (jente i hønsehus), Sylvia Coleridge (Mrs. d´Uberville)
Spilletid: 167 min.

Tess´ første møte med sin "fetter" Alec

Tess

En situasjon som fører til at Alec voldtar Tess

Angel og Tess gifter seg - hver med sine hemmeligheter

Nadine Stair: "If I had my life to live over"

Foto: RMC (i dagene etter 22. juli 2011)

IF I HAD MY LIFE TO LIVE OVER

I'd dare to make more mistakes next time.

  I'd relax, I would limber up.

I would be sillier than I have been this trip.

  I would take fewer things seriously.

    I would take more chances.

         

I would climb more mountains and swim more rivers.

  I would eat more ice cream and less beans.

  I would perhaps have more actual troubles,

    but I'd have fewer imaginary ones.

         

You see, I'm one of those people who live

  sensibly and sanely hour after hour,

    day after day.

              

Oh, I've had my moments,

  And if I had it to do over again,

    I'd have more of them.

  In fact, I'd try to have nothing else.

    Just moments, one after another,

  instead of living so many years ahead of each day.

    

I've been one of those people who never goes anywhere

  without a thermometer, a hot water bottle, a raincoat

    and a parachute.

If I had to do it again, I would travel lighter than I have.

If I had my life to live over,

  I would start barefoot earlier in the spring

      and stay that way later in the fall.

  I would go to more dances.

  I would ride more merry-go-rounds.

  I would pick more daisies.

              

               Nadine Stair,

               (85 years old)