Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Yègellé Tezeta@ Cargo

Den jødiske gravlunden i Praha

Bildene er fra en av mine turer til Praha - i 2006 (dvs. før
speilreflekskameraet kom inn i mitt liv)

Jeg leser for tiden Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha", en bok som virkelig krever sin leser pga. et rikholdig persongalleri, et avansert plott og mange detaljer. Jeg skal selvsagt skrive en omtale av boka når jeg er ferdig med den, men kan allerede nå røpe at noe av det som fascinerer meg aller mest med boka - som er "en heidundrende reise i historie, hat og antisemittisme, men også humor og dårskap", for å sitere en omtale av Leif Ekle datert 26.06.2011 på NrKs nettsider - er at den langt på vei forklarer noe av bakgrunnen for det jødehatet som senere kuliminerte i Holocaust under andre verdenskrig. Sånn sett er store deler av boka temmelig sjokkerende, men Eco gjør for så vidt ikke noe mer enn å beskrive forholdene slik de faktisk var i forhold til jødene på den tiden (dvs. på slutten av 1800-tallet i hjertet av Europa).

Tsjekkias hovedstad Praha er en by som står mitt hjerte nær, og i særdeleshet faktisk den jødiske bydelen Josefov, hvor den jødiske kirkegården eller gravlunden ligger. De gangene jeg har vært i Praha, har jeg som regel tatt en tur innom denne kirkegården. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Det helt spesielle med denne kirkegården, som fungerte som jødenes kirkegård fra 1400-tallet og frem til 1878, er alle gravsteinene - 12 000 i alt - som nærmest er stablet oppå hverandre. Det sies at om lag 100 000 mennesker skal være begravet her - bokstavelig talt lag på lag (angivelig 12 lag i alt mange steder). Årsaken er at dette var den plassen jødene i sin tid fikk tildelt for å gravlegge sine døde - verken mer eller mindre. De fikk ganske enkelt ikke utvidet sin kirkegård. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Sett utenfra ser det ut som om gravsteinene er kaotisk plassert, men det skal visst være et system på alt. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Denne kirkegården er for øvrig Europas eldste bevarte jødiske kirkegård. 

Pinkas-synagogen (Foto: RMC)

Når man er ved den jødiske kirkegården, anbefaler jeg spesielt en tur inn i Pinkas-synagogen (se bildet over), som er et minnesmerke over de 80 000 jødene fra Bohemia og Moravia som mistet livet i forbindelse med Holocaust under andre verdenskrig. Samtlige navn med fødsels- og dødsdato står innprentet på veggene. I denne synagogen kan man dessuten se en utstilling av tegninger som ble laget av jødiske barn i konsentrasjonsleirene.  Jeg har lånt et bilde fra Pinka synagogens nettside, som viser dekorasjonene på veggene. Det er utrolig sterkt å stå inne i denne synagogen og se mengdene med navn på mennesker som ble drept utelukkende pga. sin rasemessige tilknytning ...

Mitt spesielle forhold til gravlunden i Praha samt min interesse for jødenes historie gjør det til en nokså selsom opplevelse å lese om alt jødehatet i Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha" ... 

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på norske bloggkart!

Bokblogg-treff 2012

Sett av lørdag 15. september 2012 allerede nå!

Bokbloggerne Knirk og Groskro´s verden tok tidligere i vinter initiativ til et bokbloggertreff, som fant sted i Oslo i dag. Disse to, Siljes skriblerier, Bokelskerinnen og jeg hadde vårt første brainstormingmøte i dag. Lines bibliotek kunne dessverre ikke møte, men både hun og også Solgunn sitt skal være med i det videre arbeidet, som består i å lage et bokblogger-opplegg lørdag den 15. september under Oslo Bokfestival. De foreløpige planene går ut på å lage noe faglig innhold og/eller legge opp til en debatt eller diskusjon. Et skikkelig program kommer i løpet av juni. Mer informasjon og idéer kommer på en egen blogg som vil bli klar i løpet av en ukes tid. 

Har du lyst til å komme? Og hva kunne du tenke deg som program fra vår side for å bli interessert i å komme? Idéer imøteses i kommentarfeltet nedenfor!

Dette kommer til bli kjempegøy!

Groskro´s verden - Bokbloggertreff 2012
Knirk - Bokbloggere - Foren Eder!
Siljes skriblerier - Bokblogger - treff 2012
Bokelskerinnen - Lær om bokblogging og møt andre bokbloggere

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

Nyutgivelse av mesterlig Stefan Zweig-novelle!

"Matt av sjakknovelle"

Med denne overskriften beskriver anmelder Vidar Kvalshaug på side 12 i Kultur & Meninger i Aftenposten i dag Stefan Zweigs mesterlige "Sjakknovelle", som for ca. en måneds tid siden ble nyutgitt av Heinesen Forlag. (Jeg har ikke klart å finne ut om forlaget har en egen nettside. Det nærmeste jeg har kommet er www.ord.no, hvor denne boka er omtalt og kan kjøpes.)

I og med at bokanbefalingen er såvidt kort som den er, og heller ikke er å finne på nettet, gjengir jeg den i sin helhet:

"95 små sider stor er klassikeren Sjakknovelle en roman. Forløpet er et sjakkparti langt, lite persongalleri og altoppslukende spenning, men bakteppet med ideologier og diktaturer satt opp mot hverandre er langt større.

Stefan Zweig (1991 - 1942) er mest berømt for Verden av igår, men Sjakknovelle er hans virkelige mesterstykke.

Handlingen utspiller seg på et skip, og skip må alltid leses metaforisk.

Verden seiler sin egen sjø, men hvem vinner spillet - verdensmesteren eller den mystiske utfordreren? Eller menneskeheten?

Nyutgivelsen er kommet fordi boken har vært utilgjengelig siden 1970-tallet. Det er Ursula Monsens oversettelse fra 1951 som er språklig gjennomgått av forfatteren Johann Grip.

Vidar Kvalshaug"

Gjennom denne nyutgivelsen er en av mine drømmer gått i oppfyllelse. Som jeg skrev i min omtale av "Sjakknovelle" den 26. august 2010 - "Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere!" Dette er for øvrig en oppfatning jeg har om hele Stefan Zweigs forfatterskap - at samtlige av hans bøker bør nyutgis!

Min klare anbefaling til alle som er opptatt av litteratur i ypperste klasse er: 
                     løp og kjøp!

Orhan Pamuk: "Istanbul"

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg  sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul! 

Utgitt i Tyrkia: 2003
Originaltittel: İstanbul: Hatıralar ve Şehir
Utgitt i Norge: 2006
Oversatt fra tyrkisk: Bernt Brendemoen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 389

Orhan Pamuk

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 2

Spennende oppfølger av 1Q84 nr. 1!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner,  og "little people". 

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen ondskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Utgitt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 14 t 26 min. 

Haruki Murakami

Usynlige bøker selger dårlig

Bildet er lånt fra en artikkel i Aftenposten 10. april 2012

Får publikum de bøkene de vil ha? Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Dette spørsmålet stiller Jaran Dammann i sitt debattinnlegg som sto på trykk i Aftenposten den 10. april 2012 (og som dessuten er tilgjengelig på nettet).

Dammann snakker om "de usynlige bøkene", de bøkene det ikke brukes markedskrefter på, som aldri oppnår det privilegiet å ligge i store stabler i front hos de store kjedene. De bøkene som "forsvinner" inn i en eller annen hylle med ryggen ut ... Og som ingen har hørt om ...

Dammann debuterte selv med kriminalromanen "Mørkets ansikt" i februar i år. På tross av at han fikk en dobbeltside i VG med påfølgende god kritikk, førte ikke dette til at boka nærmest solgte seg selv, slik han hadde håpet på. Ikke bare var boka ikke å finne hos de store kjedene, men den kom heller ikke til å bli tatt inn - angivelig pga. innkjøpsstopp.

Dammann skriver videre:

"Det at alle butikkene i det store må handle likt, byr på utfordringer for flertallet av forfatterne. De få utgivelsene kjedene satser på selger bra. Resten har et veldig stort og tungt hjul å dra i gang før det skjer noe. Jeg skjønner jo godt hvorfor kjedene gjør som de gjør. Som andre profesjonelle aktører har de krav til avkastning, og da er dette en god løsning. Men når jeg ser på ordningen kan jeg ikke annet enn å stille meg spørsmålet - får publikum de bøkene de vil ha. Eller får de bare de bøkene kjedene mener de burde ville ha?

Jeg er ikke så naiv at jeg tror dette innlegget vil endre ordningen, håpet er at det kan gjøres justeringer som gjør det enklere å fange opp strømninger i markedet. Kanskje burde kjedene det første halvåret etter utgivelsene ha plikt til å erstatte solgte eksemplarer? Og kanskje kjedene i tillegg kunne satse mer på debutantutgivelsene, slik at i hvertfall de gode bøkene blir gjort kjent? Oppfordringen er herved sent."

Jeg har selv i lengre tid irritert meg over at det kun er bestselgerne - ofte til forveksling likt det man tidligere oppfattet som kiosklitteratur - som kjøres i front i de store kjedene. Som storkonsument av bøker - fortrinnsvis kvalitetslitteratur - føler jeg meg undervurdert som forbruker når det ikke brukes markedskrefter på de virkelig gode bøkene. Dette kombinert med at det stadig blir færre av de profesjonelle bokanmeldelsene i aviser og magasiner, gjør at det er vanskeligere å finne frem til perlene i litteraturen. I jungelen av nyutgivelser er det dessuten vanskelig å orientere seg når selv de største blødmene innenfor bestselgergenren har fått påtrykt "Mesterverk!" på sine smussomslag. Når slike markedsføringstriks benyttes av enkelte forlag, uten at lovnaden holder mål, får det meg som forbruker til aller først å sjekke hvilket forlag det er som har utgitt aktuelle bok, før jeg gidder å kjøpe en rykende fersk bok hentet fra stablene i front i de store kjedene.

Jeg tror i likhet med Dammann at hans innlegg ikke kommer til å endre bransjen. Problemstillingen med ivaretakelse av debutanter har versert så lenge jeg kan huske, uten at noe vesentlig har skjedd for å bedre deres situasjon. Desto morsommere er det imidlertid at kjeder som f.eks. Ark har engasjerte medarbeidere som skriver egne "anmeldelser" på bøker som står i hyllene, med fronten ut - som en teaser i mylderet av bøker! Det trengs i grunnen "bare" litt kreative butikkmedarbeidere for å få litt mer oppmerksomhet rundt de virkelig gode bøkene, som kanskje ikke når ut til det brede publikum, men som i aller høyeste grad har livets rett likevel.

Kanskje ikke til å undres over at blogging rundt litteratur er en vekstbransje som har kommet for å bli! Og det er heller ikke så rart at ferske bokutgivere ønsker et samarbeid med bloggere for å nå ut til et større publikum! Bloggerne har en fri og uavhengig stilling, og er ikke styrt av markedskreftene. I alle fall tror jeg at det er slik. Uten bindinger til noen vil bloggomtalte bøker som har livets rett sakte men sikkert nå ut til flere lesere. Og heldigvis finnes det nettforhandlere som har bøker på lager i lang tid etter at bøkene ikke lenger er å finne i butikkene! Vi forbrukere ønsker jo at flere gode bøker skal nå ut til oss - ikke bare de bøkene som nærmest kommer av seg selv fordi de er båret frem av aggressive markedsføringstiltak, i pene og lekre innpakninger som dessverre litt for sjeldent står i forhold til innholdet!

Hva tenker du rundt dette? Jeg ser frem til en spennende og engasjert debatt!

(For øvrig har bokbloggeren Gråblekka omtalt Jaran Dammanns bok "Mørkets ansikt" den 3. april 2012. Det samme har bokbloggeren Bjørn Sletten, NrK og Adresseavisa. Bokbloggeren Bokelskerinnen har dessuten intervjuet forfatteren.)

Barbaros Erköse & Tan Tunçağ feat Jehan Barbur - Way Of Love (Bosporos Breeze)

Istanbul IV (2012)

Den nest siste dagen under vårt opphold i Istanbul, reiste vi ut til Prinseøyene. Siden vi bodde i Gamlebyen (Sultanahmet), tok vi trikk T1 til endestasjonen Kabatas, og reiste deretter videre ut til Prinseøyene med en lokalbåt. Bare reisen i seg selv ut til den største av Prinseøyene - Büyükada - var en opplevelse i seg selv! Som sild i tønne sto passasjerene, og vi som trodde vi hadde sikret oss den panoramautsikten, ble skuffet vitne til at en haug med mennesker stilte seg foran denne utsikten ... Men - det var bare å reise seg og kjempe om plassen selv! ;-)

På vei ut til Kabatas på morgenkvisten, kjørte vi over Galatabrua, som var full av folk som sto og fisket i Bosporos. 

I avgangshallen på fergeleiet ble det etter hvert temmelig folksomt. Da vi fikk lov til å gå ombord på båten, stormet alle frem for å sikre seg de beste plassene på soldekket.

På vei utover til Prinseøyene kjørte vi forbi neset på Sultanahmet, hvor vi ser Topkapi-palasset i forgrunnen og Den blå moské og Hagia Sofia til venstre.

Alle tankskipene som kommer fra Svartehavet gjennom Bosporos-stredet og ut i Marmara-havet i retning av Middelhavet, er et spesielt skue. I skrivende stund leser jeg Orhan Pamuks bok "Istanbul", hvor han skriver om sitt eget forhold til skipene spesielt, og Istanbul-beboernes forhold til dem generelt - om kollisjoner mellom tankskip, eksplosjoner og branner, ødeleggelser og død, men også om en barnlig iver etter å telle passerende skip, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type last ... 

Underveis var vi innom de fire største av Prinseøyene - Kinaliada, Burgazada, Hybeliada og til slutt Büyükada. I bysantisk tid ble øyene brukt som forvisningssted, men fra siste halvdel av 1800-tallet slo mange rike utlendinger seg ned på øyene. Bebyggelsen er spesiell, og tettheten på praktfulle herskapshus er stor. Kun såkalt nødvendig bilbruk er tillatt, og ellers er det viktigste fremkomstmiddelet hest og kjerre. 

Hvorfor bør man dra ut til Prinseøyene? Vel, se bildene og bedøm selv! I tillegg til å spise lunch, valgte vi en lang tur med hest og kjerre rundt øya Büyükada, hvor vi nøt duften av pinjetrær og utsikten til havet. En fin måte å "lande" på etter flere hektiske dager inne i selve Istanbul, syntes vi.

Disse hijab-kledde jentene storkoste seg på turen, og noe av det som opptok både dem og oss mye underveis, var å mate måkene og fotografere dem når de kom svært nær.

Mange flotte inntrykk underveis!

Og så var vi fremme på Büyükada!

Vi var ikke alene, for å si det slik!

Hestekjerrer over alt!

Blomsterkrans-salget gikk strålende denne dagen!

Ett av øyas mange flotte herskapshus.

På tur med hest og kjerre øya rundt. Vakker og fredsommelig natur, pinjetrær i mengder, mennesker på tur langs veiene eller sittende på plenene med sine picknic-kurver ...

Underveis på vår tur rundt øya - her med heste-staller så langt øyet rekker ... og med en odør av det heller plagsomme slaget hengende over landskapet ...

Så bar det innover igjen til Istanbul!

Og atter koste vi oss med å ta bilder av nærgående måker.

Vi valgte å oppgradere standarden på returbåten betydelig, og dermed steg båtbilletten fra 4 til 5 tyrkiske lira ... (1 lira = litt mer enn 3 kroner)

Nickodemus - Cleopatra in New York - Hotel Costes, Vol. 3

Carolina De Robertis: "Perla"

Sterkt om den skitne krigen i Argentina 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez. 

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem". 

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på. 

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Perla
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Schibsted
Antall sider: 277

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Bokelskerinnen

Nickodemus - Mystery of Life (feat Andrea Montiero)

Istanbul III (2012)

Båtturer i Bosporos hører med under et Istanbul-besøk!

Hver dag så vi delfiner i havnebassenget

Vi måtte selvsagt besøke den asiatiske siden av Istanbul - her i Üsküdar.

Üsküdar

Bosporos

Nærgående måker

Denne kalligrafen - Mukadder Mustafa Erol - kjøpte jeg
kunst av. Med på kjøpet fikk vi en kalligrafi.

Den ferdige kalligrafien

I området ved Hippodromen

En tur med denne trikken opp gågata Istiklâl Caddesi og frem til Taksim-plassen anbefales!

Det pågikk en demonstrasjon da vi beveget oss ned fra Taksim-plassen i gågata Istiklâl Caddesi

Cicek Pasaji er et sjarmerende sted med mange koselige restauranter

I en av sidegatene til Istiklâl Caddesi ligger Galatasaray fiskemarked.
Det anbefales å spise på en av fiskerestaurantene her!

I en annen sidegate lå det et lite bazar-område

Tilbake i Istiklâl Caddesi

En gatemusikant i Istiklâl Caddesi

Pera Palas Hotel - virkelig verdt et besøk! Vi ankom rundt kl. 14.00 - just in time for tea!

Hotel Pera Palas Hotel ble bygget i 1892 med tanke på reisende med
Orientekspressen. Mange berømte gjester har bodd på hotellet i årenes løp. 

Overdådig kakebord!

Tea time betyr også klavermusikk! Denne herren spilte hva det skulle være!
Da han fikk greie på at vi kom fra Norge, trillet "Solveis sang" og "Dovregubbens hall"
ut fra hans fingre.

En fiskerestaurant jeg anbefaler varmt! Den ligger i bydelen Sultanahmet.

Moskéen Hagia Sofia i bakgrunnen

Inne i Den blå moské

Den blå moské - bygget av osmanerne i 1609 - 1616

Utenfor Den blå moské. Her er det en kattepus som koser seg i varmen!

Hagia Sofia - opprinnelig bygget av bysantinerne i 537, og senere omgjort til
moské av osmanerne etter deres erobring av Istanbul. Minaretene er bygget av
osmanerne. Her ser vi det som er igjen av fresker fra den bysantinske perioden.

Hagia Sofia

Storslått og vakker!

Hagia Sofia

Marmor-porten oppe på galleriet i Hagia Sofia

Basilikacisternen, som ligger under jorden, ble bygget av bysantinerne på 500-tallet. Dette var i sin tid et enormt stort vannanlegg som dekket hele 9800 kvm., og hvor byens innbyggere kunne hente det vannet de trengte. I dag er stedet museum, og her kan man gå rundt og kjenne historiens sus, mens lyden av musikk og dryppende vann samt belysningen gir en følelse av å oppleve magi.

Basilikacisternen

Medusas hode - inne i Basilikacisternen

Tyrkerne tror visst at vi nordboere er noen pingler når det kommer til krydder. Denne
gangen (på Han Restaurant) ba jeg om "very spicy" da jeg bestilte Han Casserole, med
det resultat at jeg fikk servert kanskje det beste jeg spiste under hele mitt opphold i Istanbul.

Turkish Delight

Fra sjarmerende Han Restaurant

Et rikholdig utvalg av souvernirer over alt