Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.

Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad. 

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)

Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 

Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke så stor. 

Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 

Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 

Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!

Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 

Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 

På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 

Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 

En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 

En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 

Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!

Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 

Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 

En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 

Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)

I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.

Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 

Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke så langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 

Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 

Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Elizabeth Strout: "Jeg heter Lucy Barton"

En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen"Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller. 

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen. 

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver. 

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting. 

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå. 

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv. 

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ... 

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ... 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien. 

Bokbloggeren Solgunn har skrevet om boka. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: My name is Lucy Barton
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hilde Rød-Larsen 
Antall sider: 179
ISBN: 9788232801114
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

Elizabeth Strout (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Tore Renberg: "Skada gods"

Ellevill fortsettelse om Hillevågs-gjengen!

Litt om forfatteren 

Tore Renberg (f. 1972) debuterte med kortprosaboka "Sovende floke" i 1995. 25 bøker står i dag på hans merittliste. Det handler blant annet om barnebøker, foredrag om litteratur (som hans flotte bok "På fest hos litteraturen", som kom ut i 2012) og skuespill. Men fremfor alt handler det om romaner. 

Jarle Klepp-bøkene er et kapittel for seg. Jeg har lest dem alle, og jeg har stort sett vært begeistret hele veien. Det hviler et alvor over bøkene som gikk rett hjem hos meg - særlig etter å ha fornemmet at det ligger noe selvopplevd bak spesielt Jarle Klepp-skikkelsen og hans oppvekstvilkår med en alkoholisert far. 

Om de to første bøkene i Hillevåg-serien

(Dersom du fremdeles ikke har lest noen av bøkene, bør du nøye deg med å lese min bokanmeldelse av den første boka - "Vi ses i morgen" - og vente med resten. Ellers risikerer du at jeg spoiler bøkene for deg.)

Ja, jeg vet at forfatteren selv kaller disse bøkene om Hillevågsgjengen for Teksas-serien. For meg er og blir imidlertid denne bokserien Hillevåg-serien! Sånn er det med den saken! 

Det hele startet med "Vi ses i morgen", som kom ut i 2013. Her møtte vi Jan Inge/Jani, Cecilie/Chessi og Rune/Rudi - kjernen i Hillevåg-gjengen - for første gang. Jani og Chessi er søsken, og de glimtene vi får inn i deres barndom er meget triste. Hva kunne det ikke ha blitt av søskenparet dersom foreldrene hadde vært der for dem i oppveksten? Jani har absolutt intellektuelle evner, men empatien hans er ikke svært velutviklet. Følelsene han av og til overveldes av, er vel for en stor del av egosentrisk karakter. Han er likevel ikke så avstumpet som Tong og ADHD-Rudi. Sistnevnte har så grandiose tanker om egen fortreffelighet at han sjelden går en ekstra runde med seg selv for å sjekke ut om resonnementene hans holder. Utad driver de et flyttebyrå. De store pengene henter de imidlertid inn på kriminell atferd. Det handler om innbrudd, torpedo-virksomhet og lignende. 

Denne første boka i serien om den dysfunksjonelle Hillevågsgjengen er eminent skrevet! 

I "Angrep fra alle kanter" (2014) møter vi ungguttene Rikki og Ben, som i likhet med Jani og Chessi har vokst opp under særdeles vanskelige forhold. Moren er bipolar, mens faren aldri er hjemme. Han tjener masse penger som han helst ikke vil bruke på familien sin. Ben og Rikki er nå hhv. 15 og 16 år. Etter å ha funnet en masse penger i huset, bestemmer de seg for å rømme hjemmefra. Og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres? Han faren deres i sin tid kom på kant med etter at han oppdaget at Rudi hadde spilt i en pornofilm ... 

Chessi er gravid, men hun er ikke sikker på om det er Rudi eller Tong som er faren til barnet hun venter. Jani er forelsket i Beverly, en ferm amerikansk kvinne av ukjent opprinnelse. Det skal bli skjebnesvangert for Hillevågsgjengen ... 

Denne andre boka bar preg av å være boka midt i serien. Den nådde ikke helt opp til den første boka, synes jeg, men er like fullt godt skrevet.

Om "Skada gods" 

Det gikk nesten tre år mellom den andre og den tredje boka i serien om Hillevågsgjengen. Nå har jeg endelig lest den - eller rettere sagt hørt den som lydbok - og du hildrande du, for en bok! I nesten 15 timer gikk jeg med lydboka "på øret", og de siste 10 timene hørte jeg på to dager. Det var så og si komplett umulig å legge boka fra seg! Med Tore Renberg som oppleser var lytteopplevelsen en sann fest! Jeg har for øvrig også hatt papirutgaven tilgjengelig. Dette er nemlig må-eie-bøker! 

"Hillevågsgjengen er tilbake dessverre. 

Advarsel:

Eksplisitt språkbruk
Usømmelig innhold

Fornedring av mannskroppen
Objektivisering av kvinnekroppen

Et vitnesbyrd fra vår barokke endetid
grufulle og skjønne historier om
det voldelig ...
det gripende ...
det latterlige ... 

Menneskelivet før oljekrisen

Det er desember 2012

Den vestlige verden er på fest hos seg selv
og innbyggerne elsker det

Pengene er store og mange
Menneskene har begynt å tro at:
a) dette har de fortjent
b) dette skal vare evig

I verdens rikeste by
- Stavanger - 
er troen sterkere enn noe annet sted

Vi ser store biler og svulmende lepper
Vi ser stolte menn og sprudlende kvinner
og lykkelige barn
Vi ser et perfekt samfunn

Gjør vi ikke?

Men ikke alle er invitert på festen 
Ikke ...
Hillevågsgjengen" (side 5 flg.)

Jani skal gifte seg med Beverly, og har oppsøkt kirkens rom for å meditere litt, da han støter på presten i kirken. Samtalen dem i mellom utvikler seg kanskje ikke helt i den retningen Jani hadde tenkt ... Særlig ikke etter å ha fortalt at flyttebyrået bare er deres hvite inntekt ...

" ... vi har, stort sett, holdt oss unna narkotika og vold og prostitusjon og porno og nazisme og mord. Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at det skal gå en grense der. Jeg har, kan du si, definert et slags etisk rom og bedt gjengen min om å holde seg der. Og stort sett har det fungert. Mer eller mindre. For det meste. Cirka." (side 34)

Og så forteller han presten om drapet på Tong, og om liket som ligger begravd i hagen. Og om det neste drapet på Rudis bror - faren til Ben og Rikki ... Betroelsene får presten til å vakle. Visst har han taushetsplikt, men dette ... Det er mer enn han kan bære ... Og dette får Jani, som skal gifte seg samme kveld, til å komme med trusler. 

Beverly og Jani får ikke kirkens velsignelse, men gjør det hele på sin måte, uten innblanding fra offentligheten. De nærmeste dagene utvikler ikke ekteskapet seg i den retningen Jani hadde sett for seg. Selv er han temmelig uerfaren i sin omgang med kvinner, og han elsker henne jo. Men er hun ikke vel lat? Hvem er hun egentlig, denne kvinnen som insisterer på at hun ikke er en dag over 50 år?

Så springer bomben. Chessi har funnet ut at Rudi har vært med i en pornofilm, og dette får Jani og Chessi til å støte ham fra seg. Han er ikke lenger velkommen der, og jages ut av huset. Rudi stakkar, har aldri stått på egne bein, og blir rådvill. De grandiose tankene han hadde om seg selv er som blåst bort. I mellomtiden presser Beverly Jani til å planlegge et drap på Rudi, fordi hun mener det blir farlig for dem å ha ham gående løs der ute. Rudi vet for mye. Rudi skjønner ikke at livet hans er i fare, og er ikke i stand til å forlate Stavanger. Han vil bare hjem til Chessi. Så roter han seg bort i en politimann som ikke har rent mel i posen, og hvor vi aner at forfatteren må ha blitt inspirert av saken rundt Eirik Jensen. Det bygger opp til et gjengoppgjør som i verste fall kan knuse hele Hillevågsgjengen fullstendig ... 

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe - ikke annet enn at boka er åndeløst spennende helt til siste side. Mens jeg leste boka, visste jeg ikke at det kommer enda en bok i serien. Jeg kjente på at jeg nesten ikke kunne tåle å tenke på at det skulle være slutt nå og at det ikke skulle komme flere bøker i serien ... Og så skjønner jeg at det faktisk kommer en ny bok! Jippi!

Mine tanker om boka

Med "Skada gods" er Tore Renberg igjen på topp med noe av det beste han har skrevet. Handlingen er riktignok til tider nærmest farseaktig og fremstår som lettere underholdning - hvilket den også er - men det hele er så gjennomført og i en språkdrakt som står 100 % i stil til innholdet. En side ved det hele er skildringen av det kriminelle miljøet. Vi tror på det! Og selv om gjengen har gjort de frykteligste ting, som å ta livet av andre mennesker, får Renberg frem noen formildende sider ved hvert enkelt av gjengmedlemmene, slik at de fremstår som hele mennesker - både på godt og vondt. Dette er ikke mennesker som går til grunne av samvittighetskvaler for det de har gjort. Derimot går de nesten i stykker når bunnen i tilværelsen truer med å revne under beina på dem. Det være seg Rudi som jages på dør, Chessi som mister sin kjæreste, Jani som begynner å tvile på at han faktisk er elsket, Ben og Rikki som nærmest gjensidig synes å ville utelukke hverandre ... 

På sitt aller beste er Renberg når han skildrer Beverly, denne ferme amerikanske kvinnen som er på hell i sin karriere som femme fatale. Hun vet hvordan hun skal spille på sin kvinnelighet, hvordan hun skal forme munnen for å fremstå helt uimotståelig, hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil ... Hun glemmer bare en ting - og det er at hun ikke fyller rollen som en klassisk kvinne som skaper litt hygge rundt seg. I stedet forventer hun selv å bli oppvartet, og det er ikke kompatibelt med Janis ønsker. Hun har lenge Jani i sin hule hånd. Jani ser det, men han opplever også at alt hun sier har relevans. Men så er det som om hun tar med seg dette når hun går ut av et rom, og når han er alene med seg selv igjen, svekkes vekten av hennes ord og forsøk på påvirkning ... Men det er kanskje først når han blir møtt av forakt fordi han leser Dostojevskij´s "Forbrytelse og straff" og andre mer høytsvevende verker at han skjønner at de befinner seg på helt ulike planeter ... 

Skildringen av en desperat Rudi på flukt er så hudløs at jeg kjente på sterk frykt for hvordan det skulle gå med ham. Likevel skjønner vi at den han dypest sett bryr seg om, er og blir ham selv. Uansett er det det dypt menneskelige vi sitter igjen med etter å ha lest denne og de to foregående bøkene om Hillevågsgjengen. 

Vi skjønner også at Jani kunne ha nådd så mye lenger dersom han ikke hadde blitt helt ødelagt i barndommen. Han kunne ha blitt noe stort, for det å lese kompliserte bokverk ligger for ham. Uten skolegang er det likevel begrenset hva han får ut av det han leser. 

Tittelen på denne tredje boka - "Skada gods" - er meget betegnende for hva serien handler om - nemlig skadde og dysfunksjonelle mennesker. Disse menneskene skildrer Renberg på en svært troverdig måte. Her er det også mye humor - riktignok beksvart til tider - men dog! 

Jeg anbefaler "Skada gods" og de to foregående bøkene av hele mitt hjerte! Dette er en sterkt avhengighetsskapende bokserie! Jeg anbefaler spesielt lydbokutgaven, siden det er forfatteren selv som leser. Renbergs opplesning - med tolkning av persongalleriet - tilfører lese- og lytteopplevelsen vanvittig mye ekstra! 

----------------------------------

Mange har skrevet om denne boka - blant annet bloggerne Reading Randi (som antyder at det kommer enda en bok!), Ebokhylla mi (Og det beste? Det ser jammen ut for at dette ikke blir en trilogi! For den slutten der, den bare beeeer om minst ei bok til! YAY! For hvordan går det med tvillingene til Chessi, fryseboksene og deres innhold, de videre planene for gjengen og deres mål om å bli aktverdige borgere, og ikke minst - den uventede gjesten i huset? For å si som Øystein Sunde, hører du Tore - jeg må, JEG MÅ HA MER!),Bjørnebok (På forfatterens facebookside fant jeg følgende kommentar på et innlegg, skrevet av forfatteren selv: Det blir et fjerde bind. Tvillingene må jo få komme til verden. 😄Djiises, så føkkings utrolig deilig!), Bokbloggberit (Renberg er ein eminent forfattar som framfor alt syner ei enorm forteljarglede. At forteljinga er ispedd ein stor porsjon samfunnskritikk oppi all galskapen gjer det heile meir meiningsfullt.), Pervoluto og Kleppanrova (Fantastisk bra lest av Tore Renberg. Jeg ser han for meg der han sitter og humrer og stor koser seg når han leser inn. Samtidig som han er veldig engasjert. Flott! Han og dialekten løfter hele boka! Renberg er dyktig til å beskrive persongalleriet sitt, folkene, klesstilen, talemåten og musikken, hva de står for og hvordan de oppfører seg, frekke som faen! Samtidig har han en del samfunnskritiske stikk i teksten.)- og de profesjonelle kritikerne Marta Norheim fra NRK (Når Renberg unner seg å leggje inn eitpar rundkast i siste sving, opnar han for nye bøker om denne gjengen. Dessutan er det jo ein graviditet på gang og nokre frysarar som skal tømmast. Sjølv om tre ofte er nok i ein bokserie, ønskjer eg meg ei bok nummer fire for å få vite korleis det går med desse folka som eg har stor sans for, men som eg nødig ville hatt på døra.), Elin Brend Bjørnhei fra VG (Handlingen har driv, elleville og overraskende vendepunkter og et språk som er både energisk og vart. Midt i alle de brutale skildringene, maler Renberg frem vakre, lyriske bilder. Her er også kårni og mørk humor. Musikk- og skrekkfilmreferansene er som alltid sterkt til stede, samt flere nikk til annen, klassisk litteratur.), Bjørn Gabrielsen fra DN («Skada gods» er noe så sjeldent som en bok som er like lett å anbefale både til den som skal på lang jobbreise og til forfinede lesesirkler.) og Anne Merete K. Prinos fra Aftenposten (Renberg var ikke Renberg om han ikke kjørte på med referanser fra høyt så vel som lavt. I årets utgivelse lar han eksempelvis Dickens, Dostojevskij og Ibsen møte Aerosmith, Tarantino og Coen-brødrene. Man skulle nesten ikke tro det var mulig, men den helsprø sjangerkrysningen lar beskrivelsen av bestialske voldshandlinger, dyp urettferdighet og en øm kjærlighetshistorie gå opp i en høyere forening.).

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 499
Spilletid: 14 t 57 min.
ISBN: 978-82-495-1854-8 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6539-8 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv - lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget

Tore Renberg (Foto: Tommi Ellingsen - bildet har jeg lånt av forlaget)

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2018

Mammutsalget 12. - 24. februar 2018 - med mine anbefalinger

Den 29. januar i år ble årets Mammut-katalog offentliggjort, og vi kan velge blant 807 boktitler denne gangen. Jeg har selvsagt studert katalogen grundig i min jakt etter noen perler som jeg ikke har fra før av. Nok en gang konstaterer jeg at det meste av det jeg kunne hatt lyst på, allerede befinner seg i mine bokhyller. Det er kanskje like greit, for stablene av uleste bøker er høyere enn noen sinne. (Breaking news: Jeg får jo aldri lest så mye som jeg tror eller ønsker at jeg hadde gjort.) 

Jeg har som tradisjon å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 2012, 2013, 2014, 2015, 2016 og 2017. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede! Boksalget starter mandag 12. februar, det vil si om en drøy uke, og det er mulig å forhåndsbestille bøker. 

Jeg har valgt å konsentrere mine anbefalinger rundt de 14 beste bøkene i katalogen (etter min oppfatning), men legger også ved linker til andre bøker jeg har omtalt på bloggen min tidligere (og hvor de beste av disse igjen er gulet ut). Lenger ned i dette innlegget røper jeg dessuten hvilke bøker jeg har lyst til å sikre meg under årets Mammut-salg, samt hvilke bøker jeg for lengst har skaffet meg, men ikke lest enda (blant bøkene i katalogen). 

Bok nr. 7 - Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet"

Er du blant dem som følger med på Ketil Bjørnstads bokserie, der han tar for seg tiår etter tiår? Der er i alle fall jeg, og jeg er svært begeistret for serien også. På et vis blir det et dykk inn i egen fortid, samtidig som vi følger forfatteren gjennom hans musiker- og forfatterkarriere - hele tiden med et skråblikk på samtiden og dens til enhver tid gjeldende moralkodekser og verdier. Man må absolutt ikke lese alle bøkene i serien kronologisk for få fullt utbytte av den, men det er selvsagt en fordel. Det går for øvrig helt fint å plukke ut noen av bøkene, og la være å lese andre - om man skulle kjenne på at det er for mye å gi seg i kast med dem alle. Selv har jeg også omtalt "Sekstitallet" på bloggen min, og går snart løs på "Åttitallet". Ikke la deg skremme av tykkelsen på boka! På Mammut-salget får du boka for 149 kroner. 

Bok nr. 28, 29, 30 og 31 - Elena Ferrante Napoli-kvartett

Dersom du aldri fikk med deg Elena Ferrantes Napoli-kvartett der bøkene "Mi briljante venninne" (nr. 28), "Historia om det nye namnet" (nr. 29), "Dei som flyktar og dei som blir" (nr. 30) og "Historia om det tapte barnet" (nr. 31), har du nå muligheten til å sikre deg samtlige bøker - innbundet - for 129 kroner pr. bok. Det vil jeg kalle et skikkelig kupp! Dette er en bokserie man blir helt hektet av! Du leser deg inn i Italias etterkrigshistorie, der kvinnene står i fokus og hvor mennene kun er tildelt biroller. Det handler om kvinnefrigjøring og prisen ved å gå foran først. Denne serien må leses kronologisk - ellers risikerer man å falle av underveis. Persongalleriet er nemlig stort. Jeg valgte selv lydbokutgavene, med fantastiske Silje Breivik som oppleser. Jeg kjøpte også papirutgavene i sin tid - mest fordi dette er må-eie-bøker, men også fordi det er en oversikt over persongalleriet med en kort oppsummering forrest i hver av bøkene. (Det spennende er for øvrig at Elena Ferrantes tidligere bøker utgis på norsk i disse tider. De to bøkene jeg allerede har rukket å lese, har vært fantastiske, og nå i vår kommer en tredje bok.)

Bok nr. 43 - Frode Grytten - "Menn som ingen treng"

Når Frode Grytten utgir bøker - hva enten det er romaner eller noveller det er tale om - så er det fest! Dette er en novellesamling i den ypperste og helt rå klassen! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker som har havnet på siden av det etablerte. I disse novellene er det mye undertekst, og det viktigste er kanskje mest av alt det som ikke sies. Han får frem hvor forutinntatte vi er i våre møter med andre mennesker, og hvor lite vi faktisk vet om dem. Når vi tror at vi har skjønt "alt", har vi egentlig ikke skjønt noe som helst ... 149 kroner må du ut med for å få denne boka. 

Bok nr. 53 - Vigdis Hjorth - "Arv og miljø"

Vi må tilbake til bråket rundt Karl Ove Knausgårds virkelighetslitteratur og Min kamp-bøkene for å oppleve en lignende furore som det som skjedde da Vigdis Hjorths "Arv og miljø" ble utgitt. Hva er virkelighet og hva er fiksjon, og finnes det noen etiske grenser innenfor litteraturen? Debatten rundt utgivelsen av boka nådde nye høyder da søsteren Helga Hjorth kom ut med sin bok, som et motsvar til Vigdis´ bok. Da ble nemlig all tvil rundt hva som faktisk var virkelig, fjernet. Min anbefaling er å lese "Arv og miljø" på helt egne premisser, uten å tenke for mye på hva som er hva. Boka er nemlig drivende godt skrevet! Og det er nærmest et "must" å få den med seg dersom man ønsker å følge med i samtidslitteraturen. 

Bok nr. 54 og 55 - Edvard Hoems familie-krønike

Edvard Hoem har utgitt fire bøker i sin bokserie om Hoem-slekten - fra 1874 og frem til slutten av 1950-årene. Serien begynner med "Slåttekar i himmelen" (2014), og er blitt fulgt opp med en ny bok hvert år. "Bror din på prærien" (nr. 54) og "Land ingen har sett" (nr. 55) er bok nr. 2 og 3 i serien, som jeg mener bør leses kronologisk for at man skal få fullt utbytte av historien(e) om Hoem-slekten. (I fjor høst kom den fjerde boka i serien - "Liv andre har levd" - ut.) Edvard Hoem skriver fantastisk godt! Jeg har i all hovedsak valgt lydbokutgavene av bøkene, fordi det er forfatteren selv som leser. Det gjør han nydelig! Jeg har også sikret meg bøkene, fordi de er så vakre, og fordi jeg vet at jeg kommer til å lese dem om igjen en dag. Bøkene koster hhv. 149 og 179 kroner på Mammut-salget.

Bok nr. 67 - Tommi Kinnunen - "Der fire veier møtes"

Har du fremdeles ikke hørt om Tommi Kinnunen? Da er det på tide å holde alle sanser åpne! Dette er nemlig et forfatter-talent av rang! En finsk familie står i fokus i denne romanen, og det er ingen lykkelig familie som skildres. Kinnunen borrer dypt i personlighetene i en familie der kjærligheten for det meste er fraværende. Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Boka koster 149 kroner. (Det kom ut en slags oppfølger av denne boka høsten 2017 - "Lyset bak øynene". Den er like god!)

Bok nr. 68 og 69 - Karl Ove Knausgårds årstids-encyklopedi

Som ihuget Knausgård-fan får jeg selvsagt med meg alt han skriver (unntatt når han skriver om fotball - der går liksom grensen for meg, og det sier mer om min manglende interesse for fotball enn om Knausgård, bare for å ha presisert det). Hans årstids-encyklopedi har jeg selvsagt fått med meg! På Mammut-salget har du sjansen til å sikre deg "Om våren" og "Om sommeren" (det finnes også en "Om høsten" og "Om vinteren" i denne serien). "Om våren" er definitivt den beste av disse to i en serie der det utmerket godt går an å lese bare en av dem, to-tre, hulter til bulter - etter eget forgodtbefinnende. Boka er mer personlig enn "Om sommeren", som antakelig ble skrevet da han befant seg midt i skilsmissen sin, og nødvendigvis måtte ha en distanse mellom sitt privatliv og bokprosjektet, slik jeg har forstått det. Samtidig inneholder "Om sommeren" noen herlige små-essays, som et om intelligens (den er verdt hele boka!). Bøkene koster 149 kroner pr. stk.

Bok nr. 220 - Ingrid Brekke - "Angela Merkel - Et europeisk drama"

Dersom du ønsker å forstå europeisk politikk, kommer du ikke utenom Angela Merkel! Ingrid Brekke har skrevet en uhyre interessant og kunnskapsrik bok om denne kvinnen og hennes rolle i Tyskland, EU og Europas politikk, der flyktningekrisen har dominert i de senere årene. Her kommer både nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn det er lett å slutte seg til. Det at forfatteren er personlig og kommer med egne refleksjoner, styrket etter min oppfatning denne boka. 

Bok nr. 373 - Patti Smith - "M Train"

Multitalentet Patti Smith leverer i øverste klasse - enten det er tale om musikk eller litteratur. Etter "Just kids" ble hun for meg en forfatter jeg bare må lese alt av! Hun er svært ydmyk når det kommer til temaer som livet og sin egen rolle og hva hun har å by på. Verdiene som livet hennes har vært tuftet på, står seg uansett hvilket tema hun skriver om. Bøkene hennes er fulle av preferanser både til film og litteratur, og selv sitter jeg og noterer spor jeg ønsker å følge opp. Hun er dypsindig, tar ikke lett på noe og bærer frem sine budskap med en form for melankoli som ikke må forveksles med det depressive. Hun er jordnær og ujålete, og man får lyst til å lese tekstene hennes sakte og i håp om å bli besmittet av hennes visdom. (Og pst! Det kommer en tredje bok ut nå i vår - den oversatte utgaven av "Devotion" som kom ut i fjor. Jeg har lest det meste av denne boka, og kan røpe at den er helt fantastisk!)

Bøker jeg har liggende ulest

Bøkene jeg har trukket frem spesielt og alle dem jeg har nevnt helt til slutt i dette innlegget, handler alle om bøker jeg selv har lest og omtalt her på bloggen. Samtlige linker peker til egne innlegg. Jeg har imidlertid flere uleste bøker liggende, og som jeg kommer til å prioritere i tiden fremover - og som er å finne i Mammutkatalogen. Jeg er overbevist om at det ligger flere uoppdagede perler i denne ulest-bunken!

Bl.a. gjelder dette Marie Auberts "Kan jeg bli med deg hjem" (nr. 5), Antoine Compagnon/Laura el Makkis "En sommer med Proust" (nr. 14), Anthony Doerrs "Alt lyset vi ikke ser" (nr. 16), Richard Fords "Det kunne vært verre" (nr. 34), Ida Hegazi Høyers "Historier om trøst" (nr. 47), Nicolai Houms "Jane Ashlands gradvise forsvinning" (nr. 56), Jens M. Johanssons "Et godt liv" (nr. 64), Ben Marcus´ "Flammealfabetet" (nr. 81), Robert Seethalers "Et helt liv" (nr. 115), Elisabeth Strouts "Olive Kitterbridge" (nr. 120), Colm Toibins "Marias testamente" (nr. 127), Carl-Henning Wijkmarks "Dresinen" (side 136), Odd Karsten Tveits "Salongen i Jerusalem" (nr. 312), Bernt Hagtveit/Gorana Ognjenovics´"Dannelse - tenkning, modning og refleksjon" (nr. 331), Carsten Jensens "Krigen som aldri tar slutt" (nr. 334), Sissel Furuseth/Jahn Holljen Thon/Erik Vassenden (red.) Norsk Litteraturkritikks historie 1870-2010 (nr. 359) og Peter Wohllebens "Trærnes hemmelige liv" (nr. 627).

Bøker jeg ønsker meg:

Jeg har også plukket ut et lite knippe med bøker jeg ønsker meg, og kommer til å kjøpe på Mammutsalget. Dette er følgende bøker: 

Margaret Atwoods "Hjertet gir seg ikke" (nr.4), Kim Leines "De søvnløse" (nr. 73), Peder Martin Lysestøls "Israel - Bak muren av myter og propaganda" (nr. 317), Simon Sebag Montegfiores "Dynastiet Romanov" (nr. 311), Martin Caparros´ "Sult" (nr. 326) og Halvor Tjønns "Muhammed - profet og kriger" (nr. 389). Jeg kommer til å nøye meg med dette ... tror jeg ... 

------------------------------------------------

Helt til slutt: 

Jeg burde selvsagt også ha nevnt følgende bøker (jeg har gulet ut de aller beste): John Donoghues "Urmakeren i Auschwitz" (nr. 17), Birger Emanuelsens "Anna og kjærligheten" (nr. 23), Anne Enrights "Veien ved Boolavaun" (nr. 26), Tomas Espedals "Året" (nr. 27), Jon Fosses "Trilogien" (nr. 36), Jonas Hansen Khemiris "Alt jeg ikke husker" (nr. 46), John Irvings "Mysterieavenyen" (nr. 58), Monica Isakstuens "Vær snill med dyrene" (nr. 59), Carsten Jensens "Den første sten" (nr. 62), Nina Lykkes "Nei og atter nei" (nr. 75), Selma Lønning Aarøs "Hennes løgnaktige ytre" (nr. 76), Haruki Murakamis "Menn uten kvinner" (nr. 92), Orhan Pamuks "Noe fremmed i mitt sinn" (nr. 104), Tore Renbergs "Du er så lys" (nr. 109), Parinoush Saniees "Det som ventet meg" (nr. 113), Betty Smiths "Det vokser et tre i Brooklyn" (nr. 117), Ivo de Figueiredos "En fremmed ved mitt bord" (nr. 239), James Rebanks´"Sauebondens liv" (nr. 249), Kyrre Andreassens "For øvrig mener eg at Karthago bør ødelegges" (nr. 267), Knut Hamsuns "Konene ved vannposten" (nr. 273), Ian Burmas "Vekten av skyld" (nr. 282), Edouard Louis´ "Voldens historie" (nr. 278), Adonis´"Vold og islam" (nr. 324), Antoine Leiris´ "Men hatet mitt får dere ikke" (nr. 338), Åsne Seierstads "En av oss" (nr. 346), Åsne Seierstads "To søstre" (nr. 347), Xue Xinrans "Gi meg himmelen" (nr. 354), Dag Tjerslands "Mitt Toscana" (nr. 438), Erling Kagges "Stillhet i støyens tid" (nr. 506), Kaja Nordengens "Hjernen er stjernen" (nr. 527) og  Torbjørn Færøviks "Orientekspressen - en vårreise" (nr. 595)

-----------------------------------------------

Dersom du har noen boktips fra katalogen, tar jeg imot disse med takk!