"Captain Fantastic" (Regissør: Matt Ross)

Når en hel familie melder seg ut av samfunnet ...

"Captain Fantastic" er den sjette Oscar-nominerte filmen jeg har rukket å se så langt. Viggo Mortensen er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle. Dette er den eneste nominasjonen som har blitt filmen til del i Oscar-sammenheng. Filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i begynnelsen av august 2016. DVD´en hadde release for et par uker siden. 

Matt Ross er både skuespiller, regissør og manusforfatter. Selv må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om ham før jeg så "Captain Fantastic". Filmen ble vist på Cannes Film Festival i 2016, og den har senere blitt nominert til en rekke priser og har også vunnet noen. 

Ben Cash og kona Leslie har seks barn, og de har bosatt seg i villmarken i Washington. De har tatt avstand fra kapitalismen og oppdrar barna sine til å ta avstand fra det typisk amerikanske livet. Ute i villmarken trener de opp ungene til å overleve i naturen. Barna trener fysisk styrke daglig, og er trent på linje med toppidrettsutøvere. Foreldrene står for all undervisning av ungene. I stedet for å feire jul feirer de en filosofs bursdag. 

Daglig trening i skogen

I filmens åpningsscene skjønner vi at Leslie er innlagt på sykehus, fordi hun er bipolar og er så deprimert at hun står i fare for å ta sitt eget liv. Det er hennes far som betaler for sykehusinnleggelsen. Han bebreider Ben og mener at det er den spesielle livsstilen han har fått datteren med på som har gjort henne syk. Ben mener at sykdommen ikke har noe med deres selvvalgte liv utenfor sivilisasjonen å gjøre. Leslie ble tvert i mot bedre av dette livet, inntil hun ble syk igjen. 

Så får Ben en telefon fra konas familie. Leslie har tatt sitt eget liv. Endelig har hun fått fred. Han er imidlertid ikke ønsket i begravelsen. Etter mye om om men bestemmer Ben seg for å blåse i dette, og han og de seks barna legger ut på en reise for å kunne delta i begravelsen. Underveis overnatter de hos Bens søster, og vi skjønner at han også er på kollisjonskurs med sin egen familie. Søsteren argumenterer for at barna bør gå på en vanlig skole, mens Ben mener at han har skolert barna sine bedre enn den offentlige skolen er i stand til. 

Ben og noen av barna.

Bens barn begynner også å tvile på ham. Vi aner et opprør fra to av sønnene. Den ene mener at moren kunne ha vært reddet med en annen behandling, mens den eldste sønnen skjuler for faren at han har kommet inn på flere prestisjefylte college. Det hele topper seg i begravelsen, der Ben leser opp Leslies testamente. Hun ønsket å bli kremert, og at asken skulle skylles ned i do. Det blir for mye for svigerfaren ... Ben kastes på dør. Da den yngste sønnen erklærer at han ønsker å bo hos besteforeldrene, bestemmer de andre seg for å redde ham. Til slutt går det riktig galt, og Ben bestemmer seg for at han skal gi opp det hele og etterlate barna hos svigerforeldrene ... Livet tar likevel en annen vending for dem alle til slutt ... 

Ben og barna tropper opp i begravelsen.

Jeg skjønner godt at Viggo Mortensen er nominert til alt som kan krype og gå av priser for sin rolletolkning i denne filmen. Når han likevel stort sett må nøye seg med nominasjoner, tror jeg det skyldes at filmen som sådan sliter med å heve seg over andre kvalitetsfilmer med en mye mer interessant tematikk, og muligens også et sterkere stjernelag. Av den grunn tror jeg ikke han kommer til å nå opp denne gangen heller, men det kan også hende at jeg tar feil.   

Skuespillerne som bekler rollene som Ben og Lesleys barn er i grunnen litt av noen typer, men de er samtidig såpass spesielle at de mer fremstår som karikaturer enn troverdige personer, tenkte jeg. Morsomme og interessante ja, men jeg tror ikke helt på at man blir som dem etter å ha levd i ødemarken svært avsondret fra folk i mer enn ti år. Jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av å ha sett en film av over middels kvalitet. Jeg opplevde den absolutt som engasjerende og fin. Dessuten er den rørende. Er det i det hele tatt mulig å holde den virkelige verden fullstendig på avstand? Og blir ikke livet i en familie, uten ytre stimuli, vel klaustrofobisk i lengden? Det hele kommer for alvor på spissen når moren deres blir borte. Hvor frie har egentlig barna blitt at å leve avsondret fra resten av samfunnet? Står de virkelig sterkere rustet til å ta fatt på voksenlivet etterpå? Er livet utenfor deres lille boble så farlig som Ben (og Leslie) ville ha det til? Slike spørsmål blir man sittende og bale med underveis. Vi får ingen svar, men må tenke selv. 

Dette er absolutt en film som er verdt å få med seg! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar er at denne filmen ikke vant noen Oscars i det hele tatt.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Captain Fantastic
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Viggo Mortensen (Ben Cash), Steve Zahn (Dave), Frank Langella (Jack), George Mackay (Bodevan Cash), Samantha Isler (Kielyr Cash) m.fl.
Spilletid: 114 min.

"Moonlight" (Regissør: Barry Jenkins)

Knallsterkt oppvekstdrama

"Moonlight" er nominert til åtte Oscars, deriblant i kategorien beste film og beste regissør. I tillegg er den nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige birolle (hhv. Mahershala Ali og Naomie Harris), beste tilrettelagte manus, beste klipp, beste filmmusikk og beste foto. Filmen vant for øvrig i klassen beste dramafilm under årets Golden Globe-utdeling. "Moonlight" hadde Norgespremiere på norske kinoer den 10. februar i år. 

Den amerikanske filmregissøren Barry Jenkins (f. 1979) er kjent for filmen han debuterte med i 2008: "Medicine for Melancholy". "Moonlight" er hans andre film. Den er basert på Tarell Alvin McCraneys teaterstykke "In Moonlight Black Boys Look Blue".

"Moonlight" foregår i Miami, og filmen er delt i tre deler. Vi møter den fargede gutten Chiron i tre avgjørende stadier av hans liv. I første del - "i. Little" - møter vi Chiron som ung gutt. Han er en mobbet og plaget gutt som kalles Little, og som går for lut og kaldt vann hjemme hos moren. Moren Paula er mer opptatt av å ruse seg enn å ta seg av ham og gi ham en trygg og god oppvekst. En dag redder doplangeren Juan ham fra hans plageånder. Selv om Juan er narkolanger, viser det seg at han kan tilby Chiron atskillig mer trygghet enn moren hans er i stand til. Juans samboer Teresa blir som en reservemor for ham, og hit kan han komme når det er helt Texas hjemme. Men hva når Chiron oppdager at Juan selger dop til moren hans?

Chiron og Juan i en scene i begynnelsen av filmen.

I del to - "ii. Chiron" - har Chiron blitt eldre. Moren har mistet all kontroll over sitt narkotikamisbruk, og nå er dette det eneste som styrer henne og hennes valg. Chiron har det ikke greit på skolen. Han plages og bankes jevnlig av andre gutter i klassen, antakelig fordi de skjønner at han er skeiv. I dette machomiljøet er det nærmest en dødssynd å være skeiv, og Chiron våger ikke å leve dette ut. Han våger knapt å innrømme overfor seg selv at han er annerledes. I en del scener ser vi at hjemmet der Chiron bor sammen med moren Paula blir mer om mer tømt for møbler, etter som moren selger unna det de har for å få penger til stoff. Han og skolekameraten Kevin har et homofilt, intimt møte på stranden, før de skilles ad. Chiron prøver å holde seg på den smale vei, men så går mobbingen over i en kamp om liv og død, og han er nødt til å sette seg i respekt. Nå er også Kevin med på dette - mot Chiron. Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at han får fengelsstraff for å ha tatt igjen. Ingen så at Chiron ble overfalt, men alle så at han tok igjen ...

Chiron har blitt eldre, og han er forrvirret mht hvem han egentlig er.

I del tre - "iii. Black" - har det gått noen år. Chiron er blitt doplanger selv. En nokså snill en, viser det seg, men dog en doplanger. Han kalles "Black" og ligner til forveksling Juan, mannen han møtte i sin ungdom. Rundt halsen har han et tykt gullkjede, han har gull i tennene og bilen han kjører rundt i er helt rå. Han har fått en oppringning fra Kevin som ønsker å treffe ham igjen etter alle årene som har gått. Han ønsker å si unnskyld ... Det blir et helt spesielt møte mellom de to ... 

Chiron som voksen mann. Bak den tøffe fasaden bor det en sårbar sjel.

Det er ikke mange replikker i denne filmen, men her sier blikk og fakter mer enn 1000 ord. De tre skuespillerne som spiller Chiron får uansett frem det finstemte og usikre i en ung mann som forsøker å finne fotfeste i en tilværelse uten noen trygghetspunkter. Der andre får korrektiver og har noen å spørre til råds, der har Chiron ingen. Alt handler om å holde masken, slik at ingen får mulighet til å se inn i hans sjelsliv. Der skjuler det seg blant annet en godt fortrengt homofil legning som han aldri har våget å leve ut. Det er vanskelig ikke å bli sterkt berørt av en film som dette, der det mellommenneskelige - på godt og vondt - er det som bærer hele filmen. Jeg kjente meg nærmest hudløs, der jeg hele tiden ønsket at det skulle gå bra med Chiron, at han skulle ha noe i seg som gjorde ham til en som klarte seg godt, tross alle odds han hadde mot seg. Klarte han seg? Vel, det er ikke godt å si ... Men vi sitter igjen med håpet!

Kevin i voksen alder.

Styrken ved filmen er at den er så stillferdig og har så mye undertekst. Det er ingen moraliserende pekefinger å få øye på noe sted, og alle konklusjonene må vi faktisk tenke oss frem til selv. I tillegg til at historien og måten den er fortalt på, bergtok meg, må jeg si at valget av skuespillere som fremstiller Chiron i de tre stadiene av livet hans, gjorde denne filmopplevelsen til noe helt spesielt! Vi blir glad i Chiron og føler med ham når turbulensen rundt ham truer med å ta fullstendig knekken på ham. Og så håper vi at godheten skal seire til slutt. 

Chiron i tre stadier av livet; spilt av hhv. Alex Hibbert, Ashton Sanders og
Trevante Rhodes.

Jeg anbefaler "Moonlight" varmt!

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant tre Oscars (fra å ha vært nominert innenfor åtte kategorier); beste film, beste mannlige birolle (Mahershala Ali) og beste tilrettelagte (adapterte) manus.) 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Moonlight
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mahershala Ali (Juan), Alex Hibbert (Chiron "Little"), Ashton Sanders (Tenåringen Chiron), Trevante Rhodes (Chiron "Black"), Janelle Monae (Teresa), Naomie Harris (Paula), Jaden Piner (Kevin som barn), Jharrel Jerome (Kevin som tenåring), Andre Holland (Kevin som voksen)
Spilletid: 111 min.

"Under sanden" (Regissør: Martin Zandvliet)

Barnekrigsfanger på selvmordsoppdrag i Danmark 

Den danske filmen "Under sanden" fra 2015 hadde Norgespremiere på kino 26. juni i fjor. Dystrere sommerfilm skulle man virkelig lete lenge etter! Nå er filmen en av fem nominerte i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Om en uke får vi vite hvem som vinner (dvs. natt til 27. februar). DVD´en ("Under sandet") hadde release for et par uker siden. 

Den danske regissøren Martin Zandvliet (f. 1971) er prisbelønt for alle sine (seks) filmer, men ingen av disse slår "Under sanden", eller "Land of Mine", som er den engelske tittelen. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha studert den engelske Wikipedia-siden til regissøren, er at filmen nærmest har gjort rent bort overalt der den har blitt vist. Når jeg tenker på fjorårets vinner, også den med tematikk knyttet til andre verdenskrig ("Sauls sønn"), samt at tabuer og "den egentlige historien" om andre verdenskrig er veldig i tiden nå, tenker jeg at "Under sanden" har vinnersjanser så det holder. Filmen treffer en nerve hos oss alle. Tematikken er knallsterk. Den gjør noe med oss. Man er ikke den samme etterpå.

Andre verdenskrig er over. Tilbake står et fritt Danmark med en minelagt vestkyst. Tyskerne fryktet en invasjon fra de allierte, og dette er årsaken til at Danmark var det mest minelagte landet i hele Europa etter krigen. Intet mindre enn to millioner landminer ligger nedgravd i sanden, og disse må fjernes før det er trygt å bevege seg der igjen. Sersjanten Carl Leopold Rasmussen får ansvaret for å rydde en del av vestkysten for miner, og han får en gruppe pur unge tyske krigsfanger - fjorten i alt - til sin disposisjon. Disse unge guttene skal med stor fare for eget liv sikre millimeter for millimeter i sanden ... Det minste lille feiltrinn vil koste dem livet. Svært få av dem skal komme til å overleve ... 

Sersjant Carl Leopold Rasmussen inspiserer de 14 tyske krigsfangene han har fått
til sin disposisjon. 

I det krigsherjede Danmark blir et sterkt hat rettet mot krigsfangene. Knapt noen av dem er over 20 år, og de bærer byrdene av sitt fedrelands synder. Carl Leopold hater tyskerne, og dette hatet lar han gå utover de unge guttene. I begynnelsen byr det ham i mot å gi dem mat. Det minste kny slår han hardt ned på. 

Millimeter for millimeter av stranden gjennomsøkes.

Guttene jobber hardt og går sultne til sengs. Til slutt driver sulten dem til å bryte seg ut av brakken de er innelåst i, og stjele mat fra grisene. Det går som det måtte gå. De blir syke og spyr som griser. For en av dem går det riktig galt. Han spyr over en mine han nettopp har gravd frem, og minen eksploderer. Dette får Carl til å skjønne at han faktisk må gi guttene mat. Om ikke annet for at han skal ha tilstrekkelig med folk til å få fjernet minene ... Som en av krigsfangene sa: vel og greit at han ikke bryr seg om at de dør, men det er vel i så fall et poeng at de ikke sulter ihjel før de får sjansen til å bli sprengt i filler ...

Noen ganger går det galt.

I hovedleiren ser man med forakt på Carl som nedlater seg til å stjele av matrasjonene for å gi de tyske krigsfangene mat. En natt dukker de opp og lar hatet sitt gå utover fangene ... på det mest nedrige og tarvelige vis. Carl får stoppet dem. 

Et gryende samhold vokser frem.

Etter hvert som Carl opplever at guttene har personligheter, at de roper på mamma når de er redde, at de har fine sider og er mennesker, oppstår det et slags samhold mellom dem. De spiller ball på stranda når de har fri, og guttene slapper av og smiler. De er blitt lovet at de skal bli fri når de har plukket stranda tom for miner. 

Selv om guttene etter hvert blir trente på uskadeliggjøre miner, hender det at
de får seg en overraskelse ... Et sted ligger det nemlig en mine til under, og disse
er koblet sammen. Løfter man opp den øverste, går minen under i luften ...

Hvor urimelig å legge skylden for all ondskap på disse unge guttenes skuldre ... Hvilke valg hadde de hatt i sine unge liv så langt? Mange av dem var vernepliktige barnesoldater som bare fulgte ordre, som aldri hadde hatt selvstendig makt, som aldri hadde drept noen ... De kunne knapt kalles soldater, så uerfarne var de. 

Ingen tvil om hvem som besitter makten ...

Så smeller det på et område som er ferdig sikret. Det er Carls hund som må unngjelde livet. Carl blir rasende, og guttene må gå arm i arm over den sikrede delen av stranda - for å bevise at de har gjort en skikkelig jobb. Spørsmålet er: rykker de tilbake til start, eller har det faktisk skjedd noe med Carl mens han har samarbeidet med guttene om mineryddingen? Og hvor mange kommer til å overleve dette minehelvetet?

Carl er rasende fordi guttene ikke har gjort en skikkelig jobb.

Det er nesten uutholdelig å se denne filmen, fordi historien er så dramatisk. Ikke uten grunn har den derfor fått 15 års aldersgrense. Selv om vi vet at krig og krigsoppgjør setter så og si all moral til side, fordi det blir slik når gammel urett skal gjøres opp med ny urett, er det også befriende å få vite den egentlige sannheten om krigen og det som skjedde etterpå. Her er det ingen helter, bare elende fra begynnelse til slutt. Samtidig er filmen et slags bilde på at innerst inne, langt inne, er vi mennesker likevel. Også i Carl bor det noe formildende, selv om det tar tid før denne siden av ham kommer opp til overflaten. Hans menneskelige sider har vært gjemt bort så lenge ... 

Skuespillerprestasjonene er formidable i denne filmen! Krigsfangenes selvmordsoppdrag foregår i vakre, jyske omgivelser, og historien er også sann. Dette er ikke noe man har kunnet lese om i danske skolebøker etter krigen, og filmen viser med all tydelighet hvordan også et okkupert land har sitt ansvar for å gjøre opp med en lite heltemodig fortid. Uten at jeg har sett noen av de andre nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film enda, kjenner jeg sterkt på at dette kommer til å bli en av mine favoritter. 

Avslutningsvis nevner jeg at filmen fikk meget gode kritikker i norsk presse etter Norgespremieren i 2016. Aftenpostens anmelder spurte "Er dette årets beste nordiske film?". VGs anmelder sa det slik: "Når en krig er over, er det seierherrene som forteller historien. Taperne fortjener ikke bedre. Eller?", Filmmagasinet skrev dette: "Filmen er ikke lite provoserende, og lar deg sitte igjen med en bitter ettersmak i munnen. Heller enn å vise død og fordervelse ved slagmarken, viser Under sanden oss at en krigs grusomheter fortsetter lenge etter at krigen er vunnet." NRK P3 skrev dette: "Imponerende drama med helspente nerver." 

Dette er en film du bare må se, dersom du ikke fikk den med deg mens den gikk på kino!

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen ikke vant noen Oscar. Prisen i kategorien beste utenlandske film fikk til den iranske filmen The Salesman.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: "Under sandet"
Engelsk tittel: "Land of Mine"
Nasjonalitet: Dansk
Språk: dansk og tysk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Roland Møller (sersjant Carl Leopold Rasmussen), Louis Hofmann (Sebastian Schumann), Joel Basman (Helmut Morbach), Mikkel Boe Følsgaard (løytnant Ebbe), Laura Bro (Karin), Oskar Bökelmann (Ludwig Haffke), Emil Belton (Ernst Lessner), Oskar Belton (Werner Lessner), Leon Seidel (Wilheml Hahn), Karl Alexander Seidel (Manfred), Maximilian Beck (August Kluger), August Carter (Rudolf Selke), Tim Bulow (Hermann Marklein), Alexander Rasch (Friedrich Schnurr), Julius Kochinke (Johann Wolff) m.fl.
Spilletid: 101 min.

"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

Carson McCullers: "Hjertet er en ensom jeger"

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt. 

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen. 

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets. 

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9) 

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det,  skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien. 

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og han nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe. 

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om. 

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir  oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv. 

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant. 

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Flere bloggere har skrevet om denne boka, og fellesnevneren er begeistring; Tine sin blogg, Kleppanrova og Bøker & Bokhyller. Dessuten er boka anmeldt i VG og Dagbladet - også der av begeistrede anmeldere.

Utgitt første gang: 1940
Originaltittel: The Heart is a Lonely Hunter
Utgitt første gang på norsk: 1945
Denne utgaven er utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 12 t 10 min.
Antall sider: 383
ISBN: 978-82-03-37124-0 (papirutgave)
ISBN: 9788242163943 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Carson McCullers (Foto: ukjent)

Ian McEwan: "Nøtteskall"

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.

I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere. 

Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:

"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. 

"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)

Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...

Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til. 

Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet. 

"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe! 

Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)

Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?

Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. (Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen.) Eller at han etter sin fødsel kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ... 

Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig. 

I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene. 

Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk! 

Mange har skrevet om denne boka; bloggerne Randi, Beathe, Min bok- og maleblogg, Reading Randi og Tine, og dessuten NRK (Selv i en thrilleraktig parafrasering av William Shakespeares «Hamlet», får Ian McEwan sagt sitt om klimautfordringer, asylpolitikk, fremmedfrykt og kulturelt forfall. Romanen «Nøtteskall» er et kammerspill i forfatterens ånd: Det er elegant og ender med forferdelse.), Dagsavisen (Alt som foregår av planlegging og samtale og onde gjerninger formidles til leseren gjennom fosterveggen. Besnærende. Her blir fottrinn i trappene, hviskende samtaler, kaffe- og vindrikking og Trudys psykiske tilstand kommunisert gjennom kroppens kanaler av blodårer og tarmer. Tettere på et menneskes innerste kan man ikke komme!) og Dagbladet («Jeg liker å dele et glass med moren min. Du har kanskje aldri opplevd, eller du har glemt, en god burgunder (yndlingsvinen hennes) eller en god Sancerre (også yndlingsvinen hennes) dekantert gjennom en sunn morkake», sier han et sted, med det mcewanske viddet som gjennomsyrer boka. Takket være sin mors høye alkoholkonsum, er han ikke sjelden på en snurr. Til tross for sin unge alder er han usedvanlig veltalende, distingvert, klok og velinformert. Gjennom støyen fra morens tarmer lytter han til BBC på radioen, verdenslitteraturen får han gjennom sin far, hvis språk er bygget opp av poesi.)

Utgitt: 2016
Originaltittel: Nutshell
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Einar Blomgren
Oppleser: Niklas Gundersen
Spilletid: 4 t 30 min.
Antall sider: 205 sider
ISBN: 9788242164438 (lydfil)
ISBN: 9788205498938 (papirutgave)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Ian McEwan (Foto: Rose-Marie Christiansen)