Carsten Jensen: "Den første sten"

Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ... 

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka. 

Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka). 

I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...

"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)

Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg. 

Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig. 

"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)

Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til. 

Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?

Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, og dette merker vi fordi de virkelige hendelsene som beskrives fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo".  Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban", Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" og novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer. 

Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ... 

Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at du nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt! Denne boka bør du virkelig ikke gå glipp av! Den er viktig!

Utgitt i Danmark: 2015
Originaltittel: Den første sten
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Press (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfilen)
Oversatt: Håvard Syvertsen 
Oppleser: Nicolay Lange-Nielsen
Spilletid: 22 timer 19 min.
Antall sider: 610
ISBN: 9788242163370 (lydfil)
ISBN: 9788275477550 (papirutgave)
Jeg har mottatt boka fra forlaget
Forfatterens egen blogg

Carsten Jensen (Foto: Isak Hoffmeyer)

Miriam Stendal Boulos: "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap"

Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum. 

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap. 

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min omtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om her på bloggen). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.

Rune Christiansen (Foto: RMC) 

"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger. 

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min omtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163) (Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet. 

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ... 

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-495-1403-8
Boka har jeg kjøpt selv

Miriam Stendal Boulos (Foto: Andreas Stendal Boulos) 

"Kippur" (Regissør: Amos Gitai)

Historisk krigs-drama fra Golanhøydene

Den israelske filmregissøren Amos Gitai (f. 1950) lager for det meste dokumentarer og filmer basert på virkelige hendelser, med en tematikk sentrert rundt Midt-Østen og jødisk-arabiske konflikter. I årene 1999 til 2011 konkurrerte syv av hans filmer om Gullpalmen under Cannes Filmfestival. Han har jobbet med mange kjente skuespillere - som Juliette Binoche og Natalie Portman, bare for å nevne et par av disse. Gitai har mottatt en rekke priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

"Kippur" handler om Yom Kippur-krigen, som fant sted fra 6. til 25. oktober i 1973. Krigen startet i form av et overraskelsesangrep fra Egypts side på jødenes mest hellige dag, Yom Kippur. Syria ble nokså raskt involvert, og i begynnelsen hersket det kaotiske tilstander - inntil Israel hadde klart å mobilisere sine styrker og var i stand til å slå tilbake. Den 24. oktober kom det i stand en våpenhvile som ble etablert under FNs beskyttelse. Krigen førte til oljekrise i 1973, siden den resulterte i stopp i oljeleveransene fra araberlandene og en mangedobling av oljeprisene. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene er vi vitne til en sanselig scene mellom Liron og hans elskede. Det hele avbrytes ved at Liron blir innkalt til å kjempe i krigen mot egyptere og syrere, som overraskende har angrepet Israel på landets helligste dag, Yom Kippur. Liron og hans venn Ruso, forsøker å ta seg frem til Sinai-halvøya og Golanhøydene, hvor krigen pågår. I kaoset som har oppstått finner de ikke frem, og må overnatte i bilen. 

Ruso og Liron forsøker å redde sårede i gjørmehavet.

Dagen etter blir de vekket av en lege som ber om skyss til Ramat David. Hans egen bil har havarert, og det er av største viktighet at han kommer frem til fronten. Vel fremme verver Liron og Ruso seg som frivillige i førstehjelpsteamet. Resten av filmen handler om alle de menneskelige ofrene en krig alltid krever. Folk dør rundt dem, mens andre er hardt skadet, men kan reddes hvis de bare får medisinsk hjelp i tide. Døde som levende fraktes til et helikopter som tar ofrene med til et feltsykehus, hvor de kan få mer legehjelp. Skadede soldater roper ut i desperat smerte, og teamet jobber hardt for å hjelpe dem som til en hver tid skriker høyest. Det er en kamp om liv og død, der knappheten på ressurser gjør at de ikke rekker over alle. 

Det er ingen ufarlig jobb Liron og Ruso har tatt på seg, for rundt dem skytes det hele tiden, og landskapet ser mer ut som et gjørmehøl enn landområder som det er verdt å kjempe for å beholde. Etter hvert skjer det uunngåelige ... De blir selv skutt ned mens de flyr av gårde i helikopter - sammen med døde og sårede ... 

Ikke ufarlig å bevege seg rundt ved fronten.

"Kippur" er en dramatisk film hvor sterke virkemidler er tatt i bruk. Vi blir riktignok aldri vitne til direkte krigshandlinger. I stedet ser vi en haug med tanks som kjører rundt - nesten uten mål og mening - og vi hører en masse skyting. Innimellom ligger likene og de sårede, som førstehjelpsteamet gjør hva de kan for å bringe i sikkerhet. Det er blod og istykkerrevne legemsdeler ... det er desperate smerterop og redsel ... Filmskaperen har ikke vært opptatt av å fortelle om krigen slik den fortonet seg fra begynnelse til slutt. Derimot tenker jeg at han har vært opptatt å få frem krigens meningsløshet og de menneskelige kostnadene. Vi får ikke vite slutten av historien. De israelske tapene var størst i begynnelsen, men så snudde det og det var angriperne som i størst grad led og til slutt tapte krigen. "Kippur" handler om de første dagene av krigen.

"Kippur" er basert på en sann historie om Yom Kippur-krigen, og er filmregissørens egen historie. Han var med på helikopteret som ble skutt ned. Skuespillerne i filmen har fått samme navn som de selv har. 

Jeg liker godt å se filmer fra virkeligheten, og tittelen på denne filmen gjorde meg så nysgjerrig at jeg selvsagt måtte kjøpe den da jeg kom over den. Jeg opplevde imidlertid den to timer lange filmen som noe langtekkelig, og skulle nok ha ønsket at den hadde omhandlet hele Yom Kippur-krigen og ikke bare de første kaotiske dagene mens Israel led de største tapene. Det hadde gjort filmen mer interessant. Jeg synes det ble tværet mye på det samme etter hvert. Inntrykket ble forsterket fordi det var lite dialog i filmen. Samtidig gjorde det et sterkt inntrykk å se hvordan førstehjelpsteamet stavret i regn og gjørme for å finne overlevende og lik, mens de selv utsatte seg for stor risiko for å bli drept. I en av scenene ser vi det hele fra lufta, der helikopteret svever over det gjørmete landskapet. Tanks-spor på kryss og tvers i gjørma, der det ikke var mulig å få forståelse for mønsteret i krigen. Hvilke tanks tilhørte fienden og hvilke tilhørte dem selv? Sett fra luften virket det hele absurd. Og det var nok også meningen ... 

"Kippur" er en må-se-film for alle som er over middels interessert i Midtøsten-konflikten!

Innspilt: 2000
Originaltittel: Kippur
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Liron Levo (Winraub), Tomer Russo (Russo) m.fl.
Spilletid: 123 min.



Follow my blog with Bloglovin

Ta-Nehisi Coates: "Mellom verden og meg"

Knallsterkt om rasisme

Ta-Nehisi Coates (f. 1975) er en amerikansk forfatter, journalist og lærer, og regnes som den mest toneangivende stemmen i spørsmål om rase og rasisme i USA. Han har skrevet for det amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic gjennom en årrekke, og ble i 2015 tildelt det prestisjetunge MacArthur Genius Grant for sine artikler om "komplekse og vanskelige emner som raseidentitet og systemisk diskriminering". For "Mellom verden og meg" mottok han The National Book Award 2015. (Kilde: bokas smussomslag) Mer informasjon om forfatteren finnes også på Wikipedia. 

"Mellom verden og meg" er skrevet som et brev til forfatterens tenåringssønn. Forfatteren/faren legger ikke fingrene imellom når han beskriver en rasisme som lever i beste velgående i et land der rasehets er forbudt ved lov. Hva er det som gjør at store grupper mennesker likevel blir marginalisert, og at det ikke hjelper at rasismen er fjernet fra lovverket? Har det gått for kort tid siden slaveriet og dernest segregeringspolitikken i USA? Må det gå enda et par generasjoner før rasismen til slutt ebber ut? 

"Amerikanerne tror på realiteten av "rase" som et definert, uimotsigelig trekk ved naturens verden. Rasisme - behovet for å tillegge folk dypt iboende trekk og deretter ydmyke, redusere og ødelegge dem - følger uunngåelig av denne uforanderlige tilstanden. På denne måten blir rasismen presentert som en uskyldig datter av Moder Natur, og man kan bare sørge over slavetrafikken og fordrivelsen av indianerne på samme måte som man sørger over et jordskjelv, en tornado eller et hvilket som helst annet fenomen som kan fremstilles som ikke menneskeskapt." (side 15)

Sønnen er 15 år, og det er et knippe av spesielle hendelser som har fått faren til å ønske å skrive denne boka til ham. Mens han ramser opp urettferdigheter som har rammet fargede i USA, regelrette drap begått av politiet hvis oppgave egentlig er å beskytte, konkluderer han med at politietaten i landet har myndighet til å ødelegge svarte kropper. 

"Det har ingen betydning om ødeleggelsen er resultatet av en uheldig overreaksjon. Det har ingen betydning at det ligger en misforståelse til grunn. Det har ingen betydning om ødeleggelsen springer ut fra en tåpelig policy. Selg sigaretter uten å ha tillatelsen i orden, og kroppen din kan bli ødelagt. Forsvar deg mot folk som prøver å holde kroppen din nede, og den kan bli ødelagt. Gå inn i en mørk oppgang, og kroppen din kan bli ødelagt. De som ødelegger den, vil sjelden bli stilt til ansvar. I de fleste tilfeller vil de kunne heve pensjon. Og ødeleggelse er bare det mest ytterliggående uttrykket for en makt hvis særrettigheter omfatter ransakelse, anholdelse, mishandling og ydmykelse. Alt dette er velkjent for svarte mennesker. Og alt dette er gammelt for svarte mennesker. Ingen stilles til ansvar." (side 18)

Underveis presenterer Coates en del statistikk for å underbygge sine fakta. Rundt 60 % av alle unge svarte menn som ikke fullfører high school, ender for eksempel i fengsel. Hvorfor gjøres det ikke noe for å komme til bunns i årsakene til dette? Selv opplevde han at uansett om han ikke var voldelig nok selv eller for voldelig, kunne det koste ham kroppen. Han slapp ikke unna uansett hva han gjorde. Han debatterer rundt det faktum at historien er "hvit" og at i den grad også svarte er med i den, så er det som "den første svarte guvernøren" og lignende - som om det er med en viss forundring man registrerer at også svarte mennesker har talent. Påstanden om at det ikke finnes rasister i Amerika, får også gjennomgå. I så fall dreier det seg om noen som ingen som trenger å være hvite, kjenner personlig. 

"Jeg døde ikke i min planløse ungdom. Jeg forgikk ikke i smerten ved ikke å vite. Jeg ble ikke satt i fengsel. Jeg hadde bevist for meg selv at det fantes en annen mulighet utenfor skolene og gatene. Jeg følte at jeg var blant de overlevende etter en stor naturkatastrofe, en pest, et skred eller jordskjelv." (side 152)

Det faktum at overgrep begått mot svarte mennesker ofte ikke straffes, befester troen på at hans og sønnens relativt privilegerte sikkerhet aldri kan stå imot et vedvarende angrep iverksatt i Drømmens navn. Og at den amerikanske drømmen egentlig ikke gjelder for dem ... Kun én rasistisk handling skal til for å ødelegge et helt liv, og trygge kan de aldri være ... 

"Hver gang en politimann interesserer seg for oss, er død, skade, lemlestelse mulig. Det er ikke nok å si at dette gjelder bare noen eller gjelder mer for kriminelle. Det øyeblikket politiet tok opp forfølgelsen av Prince Jones, var livet hans i fare. Drømmerne godtar dette som kostnaden ved å drive forretning, de aksepterer kroppene våre som valuta, fordi det er deres tradisjon. Som slaver var vi dette landets første lykkegave, det første avdraget på dets frihet. Etter borgerkrigens ødeleggelser og frigjøring fulgte forsoningen med sørstatene og gjenforeningen, og kroppene våre ble dette landets andre pantelån. Under New Deal var vi gjesteværelset deres, den ferdige underetasjen. Og i dag, med et enormt fengselssystem som er blitt lagringsplassen for svarte kropper på vei til et arbeidsprogram for Drømmere og en lukrativ investering for Drlmmerne; i dag, da 8 prosent av verdens fengslede er svarte menn, har kroppene våre refinansiert Drømmen om å være hvit. Svarte liv er billige, men i Amerika er svarte kropper en umåtelig verdifull naturressurs." (side 154-155)

Budskapet i "Mellom verden og meg" er knallsterkt! Mange ganger måtte jeg legge boka fra meg, fordi det krevde overskudd å lese videre. Budskapet i boka maner til ettertanke og til at man går i seg selv. Hva er dypest sett rasisme? Er det noe vi alle har i oss; noen mer - andre mindre? Er det ikke som med alle marginale grupper i samfunnet - at det krever høy grad av bevissthet for å unngå å falle i generaliseringsfellen? At man må spørre seg selv hva som motiverte en til den ene eller andre handlingen? 

Jeg tror ikke at hverdagsrasismen i USA er unik, og jeg tror ikke at lovverket regulerer bort rasisme. Dette er noe man må jobbe aktivt med for å komme til livs. I den konteksten trenger vi slike bøker som "Mellom verden og meg", fordi den er så klargjørende og får en til å tenke enda lenger. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Den er meget godt skrevet, og sitatfaktoren er stor. Jeg er veldig trygg på at Ta-Nehisi Coates på ingen måte overdriver! 

Dette er en bok jeg anbefaler varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Between the World and Me
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Heinesen Forlag
Oversatt:  Bodil Engen 
Antall sider: 177
ISBN: 9788281770430
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ta-Nehisi Coathes 

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

Janne Kjellberg (red): "Flukt"

En bok som burde bli pensum i grunnskolen!

"... vi er dei som blir knust mot kysten
vi er dei som hylar om vi i horisonten
oppdagar eit øyre som orkar å høre
vi er dei som har gått tom for bensin
vi er dei som bare ber om å få leve
vi er dei tusenar som seglar igjen"

Dette er avslutningen på Frode Gryttens dikt "Tusenar seglar igjen", og dette er åpningen på boka "Flukt" som inneholder 22 flyktningeportretter. 

I fjor eksploderte flyktningekrisen for alvor. I alle fall i den forstand at også vi her i Norge merket dette. Da hadde det nemlig blitt så mange av dem - spesielt fra Syria, men også fra Afghanistan og en del afrikanske land - at nabolandene ikke klarte å ta hånd om dem på en forsvarlig måte. Plutselig flommet de inn over landegrensene våre, og vi kunne møte på dem overalt - i alle fall i Oslo, men også i Finmark ved russergrensen. Det er jo grenser for hvor mange mennesker relativt fattige land er i stand til å ta hånd om. Ja, selv rikere land får jo problemer på ulike plan dersom det blir for mange flyktninger på en gang. 

Mer enn 70 profesjonelle bidragsytere har stilt opp for å lage "Flukt". Det handler om forfattere, fotografer og andre samarbeidspartnere. En oversikt over disse finnes helt bak i boka. Alt overskudd fra boksalget skal bidra til Flyktningehjelpens program for skolegang for unge flyktninger i nærområdene rundt Syria. "Det blir kanskje en dråpe i et stort hav av behov", uttaler forlegger Per T. Nordanger i bokas forord. Selv tenker jeg at boka vil ha en ganske annen funksjon for alle som finner bryet verdt å lese den - og det håper jeg er riktig mange: Det handler ikke primært om penger, men om holdninger! Holdningsendringer! 

I boka møter vi 22 høyst oppegående mennesker, som alle av diverse grunner har flyktet fra et eller annet. De har alle en historie, og felles for samtlige er at det har handlet om liv og død. Det fine er at vi blir kjent med disse menneskene, som gjennom portrettene gir ulike flyktningekriser et ansikt. Å lese denne boka forandrer livet til den som leser boka! Derfor mener jeg at boka burde være pensum i grunnskolen, siden det er her de mest grunnleggende holdningene hos mennesker dannes. 

I boka møter vi studenten Ahmad og faren Mohammad som flyktet fra Syria i 2013, og som kom til Norge knapt et år senere. De opplevde at det tok for lang tid før verden egentlig kom Syria til unnsetning. Da hadde krigen allerede ødelagt mye for menneskene som bodde der. Ahmad var villig til å dø for det han trodde på, men et liv i redsel kan aldri bli et godt liv. Han håper at han får oppleve et fritt Syria. I så fall har alt han har vært gjennom vært verdt det. 

Vi møter også menneskerettighetsadvokaten Mahnaz, som flyktet fra Iran i 2011, Reidar som flyktet fra Sørøya i Finmark på grunn av tvangsevakueringen under krigen, Kadir som flyktet fra den kurdiske delen av Irak i 1999, og Ali som flyktet fra Groznyj i Tsetsjenia i 2006 ... I tillegg møter vi en båtflyktning fra Vietnam, en politisk flyktning fra Chile, en jøde som reddet seg over til Sverige under krigen, en ungarer som kom til Norge som flyktning i 1956, en som flyktet fra krigen i Bosnia-Hercegovinia i 1994 ... bare for å ha nevnt noen. Spennvidden i historiene er stor, og felles for så og si alle er at de har klart seg godt i Norge. De har bidratt til å gjøre Norge til et mer spennende land å leve i, gjennom det mangfoldet de har tilført det norske samfunnet. 

Da kurdiske Kadir fikk spørsmålet om hva som er det viktigste han har lært på den reisen han har vært med på så langt i livet, svarte han følgende:

"- At det er utrolig hvor lite vi vet om menneskene rundt oss og hvor mye vi tror vi vet. Vi skulle tørre å nærme oss andre med et blikk som ikke kategoriserer, men som ser enkeltmennesket. Hadde man hatt det blikket på flyktningene som nå kommer til Europa, ville Europa sett helt annerledes ut." (side 59)

Jeg håper at mange flere får øynene opp for "Flukt"! Fordi det er talentfulle mennesker som har bidratt med å skrive ned historiene, er de svært godt formidlet. Svart-hvitt-bildene av personene som er portrettert, fungerer også veldig godt i denne konteksten. I tillegg innledes alle kapitler med et kart, hvor fluktruten som de aktuelle flyktningene har benyttet, er tegnet inn. Her fremgår det om de kom med båt, bil, tog, til fots, men fly etc. Gjennom portrettene tegnes det bilder av mennesker med gode verdisyn, ansvarlige holdninger og et ønske om å bidra. Vi får innblikk i deres drømmer og tanker om fremtiden. Og dermed kjenner vi på kroppen at vi har lyst til å inkludere disse menneskene i vårt samfunn! 

Tenk om alle de som har slukt Hege Storhaugs bok "Den ellevte landeplage", også leste denne boka!? Det vi trenger i dagens multikulturelle Norge er bøker som åpner oss opp, ikke bøker som gjør oss mer lukket. Verden har kommet tettere på, og akkurat det får vi ikke gjort noe med. Det ligger fremtid i toleranse, ikke i hat og fremmedfrykt. Og vi snakker ikke om økonomiske flyktninger - dem har vi ikke et ansvar for - men om mennesker som flykter for å redde livet og som er reelle flyktninger - dem har vi et ansvar for. Jeg er så lei av å bli møtt med holdninger som mest av alt minner om rasisme, mens det selvsagt må være helt greit å diskutere hvor mange mennesker Norge er i stand til å ta i mot uten at landets økonomi og samfunnet vårt går i oppløsning i forhold til hvordan vi ønsker å ha det. 

Dersom du ikke har tenkt å lese veldig mange bøker i år - les i alle fall denne boka! Den kan nemlig komme til å bli den viktigste boka du har lest de siste årene! Boka er for øvrig kåret til årets vakreste bok 2015 og vinner av Gullboken 2016. På www.flukt.net kan du lese mer om bokprosjektet.

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra redaktøren av boka, journalist Janne Kjellberg:

- Det har vært helt utrolig å se hvordan journalister og fotografer fra store deler av medie-Norge har kastet seg rundt for å være med og gjøre det de kan best: fortelle viktige historier. For meg er et viktig mål med boka å minne oss alle på hva det betyr for flyktninger å leve med en flukterfaring. En historie med flukt går ikke over, men fortsetter å leve videre hos dem som har opplevd det. Og det er noe vi alle kommer til å møte i tiden som kommer. Både som naboer, kolleger, familie og venner, sier Kjellberg.

Jeg anbefaler denne boka av hele mitt hjerte!

Utgitt: 2015
Forlag: Spartacus
Antall sider: 286
ISBN: 978-82-430-1020-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Rune Semundseth m.fl.: "Medarbeiderkoden"

En bok om medarbeiderskap

Rune Semundseth (f. 1966) er lederutvikler og foredragsholder med åtte bøker bak seg. "Medarbeiderkoden" kom ut i 2015. Denne boka har han skrevet i samarbeid med Einar Wergeland-Jenssen, som er organisasjonspsykolog. Semundseth er sivilmarkedsfører og har startet flere selskaper, blant annet Businessmastering AS der han titulerer seg som "Tankevekker & Struktør".

"Medarbeiderkoden" har undertittelen "Nøkler til aktivt medarbeiderskap", og akkurat dette er litt morsomt. Når man vanligvis snakker om ledelse er det gjerne begrepet lederskap som er i fokus. Her er det imidlertid medarbeiderne som er viktigst - derav begrepet medarbeiderskap.

Boka er inndelt i tre deler, hvor selve metoden, verktøykassen og leder- og medarbeiderperspektiver utgjør strukturen. Totalt er det 11 kapitler i boka. Det er lagt opp til at leseren skal aktiveres underveis. Begrepet lærende organisasjon går igjen som en rød tråd. Dessuten står selvinnsikt - det å kjenne seg selv - i fokus. Jeg antar at de fleste som er interessert i ledelses- og selvutviklingslitteratur er godt kjent med flytsonemodellen, som Csikszentmihàlyi står bak, og går derfor ikke inn på denne. For oss som har lest en del ledelseslitteratur, er teoriene som presenteres i boka, godt kjent. Det jeg vil trekke frem som positivt med denne boka, er måten dette presenteres på. Som leser får man en opplevelse av hele tiden å ha kontakt med skibenten.

Endringer handler om mot til å være utenfor komfortsonen, og da må man overvinne sitt eget trygghetsbehov. Kun da kan vekst og endring finne sted. Samtidig må man bare erkjenne at de færreste orker å være i vekstsonen for lenge ad gangen. For å få til endring må man ha veldig tydelig for seg hva man ønsker å oppnå, og hva man ønsker å unngå. Hva er ulempene med de gamle vanene og hva er fordelene med å lage seg nye vaner? Herfra hentes motivasjon til endring.

Det kapittelet som jeg følte var aller nyttigst for meg, var kapittel 9 som handler om å lede medarbeidere i endring.

"Medarbeiderkoden har dynamikken mellom trygghet og vekst i seg. I denne ligger kjernen til å forstå hvordan endringer kan skje, og hvordan vi kan lykkes med å skape bedre resultater med endringsprosesser i arbeidslivet. Hvis vi ledere kan finne balansepunktet mellom å utfordre våre medarbeidere så de merker det og samtidig tilrettelegge for en grunnleggende psykologisk trygghet, har vi det optimale utgangspunktet for å skape dynamikk og bevegelse i endringsprosesser. For mye utfordring for raskt skaper motstand og treghet i endringsprosesser. Det er naturlig at det er slik og faktisk tegn på sunnhet." (side 264)

Det spørsmålet enhver leder bør stille seg, er hvordan man gjennom sitt lederskap kan bidra til å skape en opplevelse av grunnleggende psykologisk trygghet hos dem man skal lede.

"Enhver endring starter med en erkjennelse med at noe opphører - enten det er selvvalgt eller pålagt. Det er typisk når vi først hører om endring så oppleves det nye som uklart - og nettopp dette vil prege vår oppfatning av det som skjer. Det er typisk at folk umiddelbart får en opplevelse av enten gevinst eller tap, og at dette styrer reaksjonen. Det er viktig at ledere vet noe om hva som er normalt for medarbeidere i denne innledende delen av transisjonsprosessen, og at de kan benytte denne kunnskapen i sin praktiske utøvelse av ledelse. Dette er ikke tidspunktet for å stille tøffe krav som leder, fordi det høyst sannsynlig vil forsterke motstand mot endring. Lederutfordringen er på den ene siden å "vekke" medarbeidere slik at de tar inn over seg at endringen kommer, og at den vil berøre dem. På den andre siden er det nødvendig for ledere å få tilgang til medarbeidernes perspektiv - det vil si forstå hvordan endringen oppleves fra de ansattes ståsted. Dette er nøkkelen til å kunne drive god endringsledelse." (side 271-272)

Det er skrevet et lass av bøker om tilsvarende emner, og fordi jeg selv har lest en hel del av dem, fant jeg lite nytt i denne boka. For dem som kun nøyer seg med å lese noen få slike bøker, vil "Medarbeiderkoden" kunne være svært nyttig. Boka er er pedagogisk bygget opp og presenterer de viktigste teoriene rundt endring, enten det er tale om endring på individnivå eller på organisasjonsnivå. I kunnskapsbedrifter er dette to sider av samme sak, for man kommer selvsagt ikke utenom enkeltindividene siden det er deres kunnskaper som utgjør kapitalen i virksomheten. Det handler om dialog og om å lytte aktivt i samhandling med medarbeiderne. I boka inviteres leseren til å ta aktiv del i metodene som presenteres, og sånn sett skiller den seg litt ut fra andre lærebøker om temaet. Det er rikelig med praktiske eksempler fra virkeligheten, og dette er viktige knagger for læringen underveis.

Jeg anbefaler "Medarbeiderkoden" varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 309
ISBN: 978-82-450-1757-1
Boka har jeg lånt

Rune Semundseth

  

Xue Xinran: "Gi meg himmelen"

Om noen av konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.

Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare må ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet. 

Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China:  Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)

I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer.  Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine. 

I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge? 

"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)

Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker. 

Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig så enkelt?

Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpesløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...

Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ... 

Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...

"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)

"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv. 

Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ... 

Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Buy Me the Sky
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Poul Henrik Poulsson
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-05-47290-7
Boka har jeg kjøpt selv

Xue Xinran (Jeg har lånt bildet fra forlaget)