Cannes Film Festival 2015

I disse dager arrangeres Cannes Film Festival 2016 (fra 11. til 22. mai). Og den som kunne ha vært der, sier jeg ... Jeg har selvsagt ikke sett en eneste av årets filmer, for det ligger som regel i slike filmfestivalers natur at her vises filmene for første gang - med mindre de tidligere har rukket å bli vist på andre filmfestivaler. Vi andre vanlig dødelige filmelskere må smøre oss med tålmodighet og vente en stund - inntil det er mulig å se filmene på kino. 

Selv har jeg ikke kommet lenger enn at jeg for tiden jobber meg gjennom filmene som ble vist under Cannes Filmfestival i fjor (2015). Jeg har heller ikke hatt så mye tid til å gå på kino, men har måttet nøye meg med å se de fleste filmene etter hvert som de har kommet på DVD. Men før jeg sier noe om de filmene jeg så langt har rukket å se, tar jeg med en oversikt over vinnerne i de ulike kategoriene:

Gullpalmen (spillefilm): "Dheepan" (regissør: Jacques Audiard)
Grand Prix: "Son of Saul" (regissør: Laszlo Nemes)
Beste regissør: "The Assassin" (regissør: Hou Hsiao-Hsien)
Beste filmmanus: "Chronic" (skrevet av Michel Franco)
Beste debutant: "La Tierra y la Sombre"/"Land and Shade" (regissør: Cesar Acevedo)
Juryens pris: "The Lobster" (regissør: Yorgos Lanthimos)
Beste kvinnelige skuespillere: Rooney Mara i "Carol" og Emanuelle Bercot i "Mon Roi"/"Min elskede" (her ble det delt pris)
Beste mannlige skuespiller: Vincent Lindon i "The Measure of a Man"/"Markedets lov"
Gullpalmen (kortfilm): "Waves ´98" (regissør: Ely Dagher)

En av de gjeveste prisene gikk til den franske filmen "Dheepan", som handler om flyktninger fra Sri Lanka som kommer til Frankrike under falske premisser. (Linken peker til min filmanmeldelse.)

I tillegg til at filmen er tankevekkende på flere plan, ikke minst med tanke på hva desperasjon og nød gjør med mennesker, blir vi vitne til hvordan flyktningene til slutt blir sin egen (falske) historie. Og man blir sittende og tenke: var dette så galt likevel - når det kom til stykket? 

Filmen er tilgjengelig på DVD, og jeg anbefaler den av hele mitt hjerte. Se den!

Grand Prix gikk til "Son of Saul" - for øvrig den samme filmen som vant Oscar i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. (Linkene peker til min filmanmeldelse og mitt innlegg om årets Oscar-utdeling.)

Jeg så denne sterke Holocaust-filmen på kino tidligere i år, og den gjorde et formidabelt inntrykk! Så sterk var den at jeg må ha DVD´en når denne kommer!

Dersom du ikke fikk den med deg på kino, og interesserer deg for andre verdenskrig, jødenes skjebne, filmer med et helt spesielt uttrykk og noe utenom det vanlige, er dette en må-se-film! DVD´en har release 13. juni.

Hou Hsiao-Hsien vant prisen som beste regissør for filmen "The Assassin", som er en samproduksjon mellom Taiwan, Kina og Hong Kong. Filmen har nettopp hatt release på DVD, og jeg så filmen i går. (Linken peker til min filmomtale.)

Jeg må innrømme at jeg ble svært overrasket over denne filmen. På forhånd hadde jeg en forestilling om en actionfylt og voldelig film - helt klart pga. tittelen (Leiemorderen). I stedet opplevde jeg en stilistisk nydelig film, der hver eneste scene er så vakker at man faller helt i staver. Det handler om lys, sterke farger, flotte kostymer ... Vakker, vakker, vakker!

"Chronic" vant i kategorien beste manus, og filmen har nylig hatt release på DVD.

Filmen handler om sykepleieren David som gjør alt han kan for at hans pasienter skal ha det bra mens de er i terminalfasen av sine liv. Men hvordan står det til med ham selv? Er det mulig å gi andre så mye omsorg, når man ikke får dekket egne behov? 

Denne filmen har fått strålende kritikker, og jeg skal absolutt se den etter hvert!

Den columbianske filmen "La Tierra y la Sombre" - med den engelske tittelen "Land and Shade" - vant debutantprisen. 

Ulike søk på nettet viser at denne filmen verken har gått på norske kinoer eller synes å være tilgjengelig på DVD (i alle fall ikke på Platekompaniet). Det er synd! Filmene som vinner priser under filmfestivalen i Cannes, er nemlig av høy kvalitet. Dette alene burde føre til at filmer som dette gjøres tilgjengelig for publikum, og ikke går fullstendig under radaren på innkjøpsavdelingen! Det er jo heller ikke hvert år det kommer colombianske filmer på det norske markedet ... 

"The Lobster" vant juryens pris. Filmen har Norgespremiere på norske kinoer 29. juli i år. 

Sjangeren er science fiction, noe som ikke akkurat er min favoritt. 

I filmen fortelles historien om en by der single mennesker får 45 dager på å finne seg en partner - ellers forvandles de til et dyr ... Historien er med andre ord svært spesiell. 

Jeg tror nok at jeg kommer til å avstå fra å se denne. (Men i ettertid har jeg likevel sett den - likte den ikke.) La imidlertid ikke dette hindre deg fra å se den - hvis filmens tematikk appellerer!

Rooney Mara vant prisen som beste kvinnelige skuespiller, sammen med Emanuelle Bercot i "Mon Roi"/"Min elskede". 

Rooney Mara spilte en rolle som en lesbisk kvinne på 1950-tallet i den amerikanske filmen "Carol". (Linken peker til min filmanmeldelse.) Rooney Mara ble også nominert i kategorien beste kvinnelige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling, men hun fikk ingen pris. (Linken peker til mitt innlegg om Oscar-utdelingen i år.)

Denne filmen har gått på norske kinoer og har release på DVD 11. juli. Se den! 

"Mon Roi" eller "Min elskede" har for lengst hatt både Norgespremiere på kino og release på DVD. Det var for sin rolle i denne filmen Emanuelle Bercot fikk sin pris.

Filmen er fransk og handler om et voldsomt og intenst kjærlighetsforhold. 

Denne filmen fikk meg til å irritere meg over Platekompaniets søkemotor. Ikke fikk jeg treff på den franske tittelen, og den norske tittelen (som er så ordinær) ga altfor mange treff slik at filmen var vanskelig å finne. Ofte er det tilfeldig hvorvidt en film får norsk eller engelsk tittel når den vises på kino, og da bør det også være mulig å få treff på alle aktuelle språk (dvs. både originaltittel, engelsk tittel og eventuelt norsk tittel). Skjerpings, Platekompaniet! 

For øvrig: selvsagt skal jeg se denne filmen!

Franske Vincent Lindon vant prisen som beste mannlige skuespiller for sin rolle i "The Measure of a Man" (på fransk "La loi du marché"). Filmen har fått den norske tittelen "Markedets lov", og den hadde Norgespremiere den 15. april i år. 

Jeg siterer fra Dagblandets anmeldelse av filmen, som jeg fant på Filmweb:

"MARKEDETS LOV er en varm og dyptfølt film i beste franske, sosialrealistiske tradisjon - i tråd med brødrene Dardenne, Mike Leigh og Ken Loach - med et varmt, bankende hjerte for den arbeidende klasses hverdag og verdighet.

Vi følger fabrikkarbeideren Thierry, som i en alder av 51 mister sin jobb og kjemper for å få tilværelsen til å henge sammen for seg selv og sin familie. Gjennom 20 måneder som arbeidsløs utsettes han for jobbsenterets likegyldige kurs, ydmykende samtaler og nedverdigende jobbintervjuer. Han ansettes endelig som sikkerhetsvakt i et kjøpesenter, men gleden over den nye jobb overskygges snart av moralske implikasjoner. Thierry må beslutte om gjenoprettelsen av hans eget menneskeverd, som følger med en fast inntekt, er prisen verd."

Vi skjønner jo umiddelbart at dette er en må-se-film! 

Kortfilmer er ikke det jeg kan mest om, og disse er som oftest også vanskeligst å få med seg fordi de sjelden utgis på DVD. Her kan du se en trailer fra kortfilmen "Waves ´98": https://vimeo.com/125144720

Mange filmer nådde selvsagt ikke opp i konkurransen om prisene - uten at de nødvendigvis er mindre severdige av den grunn. Selv har jeg så langt sett et par av disse filmene, og jeg nevner dem kort her. 

"Louder than Bombs" var Norges bidrag i konkurransen om Gullpalmen i fjor, og bare det å bli nominert er selvsagt morsomt! Sist gang en norsk film ble nominert i forbindelse med Cannes Filmfestival, var i 1979. (Linken peker til min filmanmeldelse.)

Det er Joachim Trier, danske Lars von Triers norske slektning, som har regissert "Louder than Bombs" - en film spekket med internasjonale filmskuespillere. Filmen er for lengst tilgjengelig på DVD.

Filmen er virkelig severdig!

"Sicario" (regissør: Denis Villeneuve) handler om USAs kamp mot narkokartellene i Mexico. Jeg har sett filmen, og linken peker til min anmeldelse av den!

Tøffingen Benicio del Toro spiller rollen som hemmelig agent med en noe diffus bakgrunn. Hvem er han, og hvilken agenda har han egentlig?

Filmen har hatt release på DVD. Den er veldig bra! Virkelig en ålreit film å se sammen med kjæresten, fordi dette er en kvalitets-macho-film (og dem finnes det ikke for mange av). 


Jeg har planer om å se flere av de nominerte filmene. Blant annet italienske "Mia Madre" og japanske "Our little sister" (denne filmen har jeg sett i ettertid og linken peker til min omtale av den), som begge er tilgjengelig på DVD. 

Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å se noen filmer du kanskje ellers ikke ville ha tenkt på! Del gjerne dine filmopplevelser og tips i kommentarfeltet! 

John Steinbeck: "Om mus og menn"

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn". 

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve. 

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap. 

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort. 

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg.  Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt. 

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre. 

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med. 

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere! 

Utgitt i USA: 1937
Originaltittel: Of Mice and Men
Utgitt første gang i Norge: 1939
Mitt eksemplar ble utgitt: 1995
Forlag: Pax
Oversatt: Haakon Bugge Mahrt
Antall sider: 113
ISBN: 82-530-1974-2
Boka har jeg kjøpt selv. 

John Steinbeck (Foto: ukjent)

"I lese- og skrivelandet" på Litteraturhuset 4. mai 2016

Utstyrt kun med Iphone, ble bildene fra arrangementet så som så, men jeg
håper i alle fall at et bilde som dette forteller litt om settingen i går. (Foto: RMC)

I går arrangerte Litteraturhuset i Oslo et spennende møte mellom tre forfattere, som snakket om sine skrivestrategier, og i hvor stor grad de blir inspirert av såkalte skrivebøker. Jeg sakser fra introen til arrangementet, som hadde tittelen "I lese- og skrivelandet":

Mange forfattere har utgitt bøker om sine veier inn i teksten, sine skrivestrategier. Klassiske tekster i sjangeren er ført i pennen av Marguerite Duras, Stephen King, Inger Christensen, Robert McKee og allerede siterte Lagercrantz. Men det finnes også utallige andre.

Tre norske forfattere snakker nå om sine favoritter innenfor den uensartete gruppen av det man kan kalle skrivebøker. Maja Lunde benytter seg ofte av erfaringer fra film- og TV-dramaturgi når hun arbeider, og trekker fram både Laurie Hutzler og Robert McKee som viktige inspirasjonskilder. Mona Høvring har festet seg ved brasilianske Clarice Lispectors tanker om at «när jag skriver, skriver jag med kroppen». Birger Emanuelsen har også valgt ut sin favoritt blant skrivestrategibøkene, tittelen er Telling true stories (red.: Mark Kramer og Wendy Call), og handler egentlig om non fiction og journalistikk. Hvordan anvendes den da på skjønnlitterære prosjekter?

Nå holder Lunde, Høvring og Emanuelsen hver sin innledning før de møter forfatterkollega og redaktør Mattis Øybø til samtale.

Kan man lære å bli forfatter? Finnes det noen oppskrift som kan kalles "How to?" Disse spørsmålene stilte Mattis Øybø, selv forfatter og redaktør i Tiden Norske Forlag, før hver av forfatterne fikk slippe til med hver sin innledning om hvilke strategier de benytter når de skriver. 

Maja Lunde (forfatteren bak romanen "Bienes historie" - linken peker til min omtale av boka) har bakgrunn fra film og TV, og er opptatt av den klassiske fortellingen. For henne står historien i sentrum av en roman, og hun er sterkt inspirert av McKee og hans bok "Story". Selve historien skal ligge i personene, og personene skal ligge i historien. Uten konflikt blir det hele uinteressant. Konflikten bør føre til et klimaks, der ulike verdier blir satt opp mot hverandre. Det er for henne viktig at karakterene utvikler seg underveis. Selv har hun hatt god nytte av en modell som heter caracter map (man finner mye interessant på nettet om dette ved å google - min kommentar), hvor seks ulike karaktertrekk må beskrives. Hun fascineres av denne modellen fordi "den stemmer" - også når hun har brukt den på seg selv. 

For Lunde er det viktig å ha som et utgangspunkt at hovedpersonen har foretatt en personlig reise og har turt "å kaste sine krykker", har forløst sitt potensiale og kanskje at på til blitt et bedre menneske til slutt. Hva skjer "hvis hun eller han bare våger?" På den annen side kan en god historie også handle om en som går nedenom og hjem. Lunde leter etter et mål og et behov hos personen. Disse kan være motstridende, og det er her konflikten (som oftest er av indre karakter) eller spennet i historien oppstår. Jenta ønsker å få den kjekkeste gutten, men egentlig - egentlig - trenger hun å bruke hodet sitt (på noe helt annet).  Mannen ønsker å tjene mest mulig penger og gjøre en vidunderlig jobb-karriere, men egentlig har han behov for å være mer sammen med familien sin. Osv. Disse indre konfliktene er tematikk i det fleste filmer. 

Lunde mener selv at hun helt utvilsomt har sin verktøykasse fra film og TV, men at hun tenker mest på dette de gangene hun bryter "reglene". 

Birger Emanuelsen har så langt utgitt fire bøker. (Jeg har ikke lest en eneste av dem, men fikk i grunnen lyst til å gjøre noe med det etter denne kvelden på Litteraturhuset.) Den boka han har blitt aller mest inspirert av, er "Telling true stories", som egentlig handler om sakprosa og journalistikk. Emanuelsen har en helt annen tilnærming til sine hovedpersoner enn hva Lunde har. Han stiller sine hovedpersoner en rekke spørsmål. Hvilke spørsmål stilles for å avsløre hva mennesker flykter fra, hva de frykter aller mest osv.? Det er sjelden en god idé å finne et eksepsjonelt menneske. Snarere tenker han at det er mer spennende å avsløre hva som gjør det lille mennesket eksepsjonelt. Han ønsker å skrive på en måte som gjør at hovedpersonene i hans bøker fremstår som ekte og hele mennesker. Når han "intervjuer" sine hovedpersoner, er det selvsagt han selv som svarer, men dette får han altså svært mye ut av. 

Mona Høvring er kanskje først og fremst poet, men hun har også utgitt et par romaner i nyere tid. Innledningsvis trakk hun frem en rekke forfattere som har betydd mye for henne. Hun siterte også fra en bok som jeg dessverre ikke fikk med meg tittelen på. Hennes høytlesning gjorde at jeg tenkte at diktopplesning med hennes stemme - med sterk og tydelig tonasjon - må være en fin opplevelse. 

Etter at de tre forfatterne hadde hatt hver sin innledning, dro redaktør Mattis Øybø diskusjonen videre. Han påpekte at den kanskje største misoppfattelsen er at alle de andre sjangerne er så enkle. Forfattere av andre sjangere tenker at krim er så lett å skrive, fordi den følger en bestemt oppskrift. Poesi har ingen historie og er bare ord. Et skjønnlitterært verk trenger ikke så mye research som sakprosa etc. Og så er det virkelig ikke slik når det kommer til stykket ... 

Står et velskrevet verk i motsetning til et verk med fremdrift? spurte Øybø. Han viste til at når man leser en velskrevet bok, krever det å nyte språklig eleganse at man stopper opp og bruker tid. Man må lese sakte for å få med seg alt og for å yte boka full rettferdighet. I en bok med et plott må det derimot gå fort. Er det mulig å skrive en bok som fremstår som den reneste page turner og likevel operere med språklig eleganse?

Birger Emanuelsen påpekte at forfattere viser sin personlighet i det de skriver. Utvetydighet gir fremdrift, mens tvetydighet ikke gjør det. Når det ligger erkjennelse av tvil i teksten, går lesingen saktere. Det gir seg selv. Maja Lunde mener at det må gå an å skrive en god historie med et godt språk. Og jeg som satt og hørte på, tenkte at de snakket forbi hverandre. Hva er et "godt språk"og "en høylitterær tekst"? Det er et hav av forskjell her. Den nyansen opplevde jeg at Lunde ikke fikk med seg (hun gikk i alle fall ikke inn på dette) - kanskje fordi det ikke er stuerent i en slik debatt å fremheve dette, fordi det kan skape et inntrykk av at den ene forfatteren setter seg over den andre? Emanuelsen spisset i alle fall ikke sitt budskap ytterligere. Selv er jeg ikke i tvil om at flere enn meg i salen må ha tenkt dette. En "godt skrevet bok" kan nemlig i beste fall ikke bli noe mer enn en underholdningsroman, mens en høylitterær bok overlever forfatteren og blir på et vis udødelig. Kanskje skyldtes min opplevelse av at forfatterne snakket forbi hverandre at de i bunn og grunn har ulike ambisjoner for sine forfatterskap?

Mona Høvring mente at det kan være en felle når skrivingen blir for strategisk. For dersom dette blir det viktigste, kommer man fort over i det sporet at man begynner å tenke på hva leserne vil høre. Hennes viktigste motivasjon for å skrive er å komme ut av seg selv for å finne ut mer. Derfor kan hun ikke tillate seg å bli for regelbunden. 

Hva er egentlig spennet i hovedkarakteren? spurte Maja Lunde. Hun mener selv at hun jobber intuitivt når hun skriver, og at hun tyr til verktøy når hun sitter fast. Hvilken indre konflikt har personen i seg, og hvor fører dette ham eller henne hen? Birger Emanuelsen prøver "å snakke frem" karakterene sine. Han er fascinert av forfattere som Jonathan Franzen, som finner sine karakterer gjennom å definere deres yrke, hva de kan og hva de er opptatt av, og så stiger personene på en måte opp av dette, nesten av seg selv. 

Mattis Øybø kom inn på Henrik H. Langelands skrivekurs. Langeland har også en "skrivebok" på samvittigheten - "Fortellerkunst". Det som er spennende med denne boka er at Langeland har tatt fatt i Per Pettersons roman "Ut og stjæle hester", og har analysert virkemidlene som er brukt. Petterson mener selv at han skriver intuitivt og ikke tenker på virkemidler i det hele tatt. (Dette snakket han mye om på et arrangement jeg var på i 2013, og som jeg har skrevet om her på bloggen.) Men kanskje er det slik at når man kan noe veldig godt, slutter man å tenke på hvorfor man gjør det ene eller andre "grepet" fordi det er så automatisert? Slik som en pianospiller bare spiller - uten å tenke på musikkteori mens han/hun spiller ... Mattis Øybø undret seg over at det er så mange som har gått på Langelands skrivekurs, uten at det har kommet noen store forfattere ut av dette ... 

Dette fikk Mona Høvring til å presisere at det ikke er farlig å kjenne til verktøyene. Men jo bedre man kjenner verktøyene, desto mer "intuitivt" kan man skrive. Begge romanene hennes begynner med en åpningssetning. Dette har gitt henne "den første tonen i låta", og ut fra dette har hun utviklet sine karakterer. Det viktige for henne er å gi karakterene liv. For dersom de blir for endimensjonale, blir det uinteressant å følge dem videre - ikke bare for leserne, men også for henne som forfatter. Maja Lunde fortalte at når hun sitter fast, er det verktøyene som gjør at hun kommer videre. 

Men når man snakker om alle "skrivebøkene" man har lest og hva dette gjør med en som forfatter - hva da med alle de skjønnlitterære bøkene man har lest? spurte Mattis Øybø. Han mente at man ikke kan bli en god forfatter uten å ha lest mange andre gode forfattere. Å skrive er som å kjøre bil i tåke - man ser litt og litt av gangen, men man kommer frem til slutt. 

Maja Lundes "Bienes historie" startet med en god idé. Mattis Øybø siterte Dag Solstad, som mener at "gode idéer" ikke er veien til en god bok. Solstad har blant annet uttalt at hans roman "Genanse og verdighet" startet med mange gode idéer som han forkastet, alle som en (linken peker til min bokomtale). Birger Emanuelsen mente at Solstad koketerer når han sier at han aldri har noen god idé som inngang til en ny roman. På den annen side er frykten for at en idé skal redusere det litterære verket, høyst reell. Ingen har lyst til å få sin bok redusert til "så det du ville fortelle var at ...", som om det ligger en skjult agenda bak det hele, nærmest et politisk budskap. Selv har han ambisjoner om at hans bøker skal gi noe mer enn dette. 

Mona Høvring oppfordret til at man bør være lydhør, men ikke lydig. Hun mener at Solstad setter alt på spissen. Selv har hun alltid en idé - også når hun skriver dikt. Tematisk tunge bøker, proppfull av research, blir sjelden god litteratur. Maja Lunde påpekte også at det er en kjempelang vei fra en idé til en ferdig historie. 

Mattis Øybø er selv svært fascinert av Jonathan Franzens romaner "Freedom", "Corrections" og "Purity" (linkene peker til mine bokomtaler). Han fortalte i den forbindelse om en egenopplevd hendelse som han har valgt å gi merkelappen "idéenes tilkortkommenhet". Han hadde bestemt seg for å skrive en maur-inspirert historie, og da var det betimelig å spørre om hva som styrer maurene. Maurteorier forteller om at strukturen begynner nedenfra og at maurene styres av sin grunnleggende maur-natur. Dette forsøkte han å overføre til det menneskelige. Etter å ha kommet et stykke på vei, strandet hele prosjektet. Idéen kom i veien for romanprosjektet. 

Helt til slutt inviterte Mattis Øybø forfatterne til å komme med sine skrivetips. Mona Høvring mener at små grep kan gjøre at historien forskyver seg på en spennende måte. Man kan endre fra "han" til "jeg", fra fortid til presens, fra mann til kvinne og omvendt osv. Gå til skrivebordet, bind deg fast og ikke forlat stedet før en forhåndsinnstilt klokke har ringt - da skjer det noe! Birger Emanuelsen mente at en forfatter bør holde seg for seg selv og ikke vise seg frem før man har noe presentabelt. Maja Lunde oppfordret til å slå av internett. Øybø mente at dersom du skal bruke et ukvemsord i en tekst, så må du for all del ikke avslutte en setning med dette ordet. Da "dør" nemlig setningen. Sett eventuelt komma etter setningen, og fortsett. Tør å fantasere og vær vågal, var det dessuten en av dem som sa (jeg husker dessverre ikke hvem ...).

Og dett var dett! En morsom og interessant kveld sammen med forfattere som ikke var redde for å dele sine "hemmeligheter" var over, og selv satt jeg svært beriket tilbake! 

Bokhandelen hadde noen av bøkene som det ble snakket om under panel-
debatten (Foto: RMC)

Mer Geneve ...

Gamlebyen i Geneve (Foto: RMC)

For en tid tilbake laget jeg et innlegg med noen bilder fra en Geneve-tur. Siden det dreide seg om en jobb-tur, bærer bildene preg av å være tatt under et visst hastverk. Jeg hadde ikke mye tid til å gå rundt med kameraet, så egentlig hadde jeg skuffende få bilder å bla meg gjennom da jeg kom hjem. 

Her er noen av de bildene jeg synes var best. 

Et forelsket par hadde inntatt denne benken (Foto: RMC)

United Nations 

Gatene i gamlebyen (Foto: RMC) 

Turister i Geneve (Foto: RMC)

På gata i Geneve (Foto: RMC)

På loppemarked i Geneve (Foto: RMC) 

På loppemarked i Geneve (Foto: RMC)  

På loppemarked i Geneve (Foto: RMC)  

En svane i Geneve (Foto: RMC)

"Labyrinth of Lies" (Regissør: Giulio Ricciarelli)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden. 

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen. 

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham? 

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Johann Radmann jobber seg gjennom bunkevis med dokumenter

Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept. 

Tidligere nazister med en fortid fra Auschwitz kalles inn til avhør

Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".) 

Johann møter den vakre Marlene, som han innleder et forhold med

Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt. 

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ... 

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)
Spilletid: 122 min.

"El Clásico" (Regissør: Halkawt Mustafa)

Norsk-kurdisk film om å drømme stort

"El Clásico" er Halkawt Mustafas andre film. Den første var "Rødt hjerte", en film jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Dette var en film som rørte meg til tårer, samtidig som jeg i min omtale påpekte at jeg opplevde virkemidlene som nokså enkle og at deler av persongalleriet ble litt for stereotypt fremstilt. 

Nå har jeg også sett "El Clásico", som for tiden går på norske kinoer (den hadde Norgespremiere den 15. april i år). Tittelen på filmen er betegnelsen på fotballkampene mellom Barcelona og Real Madrid, et fenomen som samler fotballfans fra hele verden. At en slik fotballkamp skal finne sted, utgjør selve rammefortellingen i "El Clásico". 

Brødrene Alan og Shirwan er kortvokste (dvs. dverger). Rent bortsett fra at de har svært korte bein, er de helt normale, voksne menn. De forelsker seg, er i stand til å forsørge seg selv og deltar på alle vis som ansvarlige mennesker i samfunnet. I den lille landsbyen i Nord-Irak, hvor de lever og bor, har de en naturlig plass - inntil en viss grense, skal vi etter hvert merke. 

På road trip gjennom Irak

Brødrene er bestevenner. Shirwan jobber hos Jajal, hvor han lager sko. Jajal elsker Real Madrin, det laget Ronaldo spiller på, mens Shirwan elsker Barcelona. Dersom det ikke hadde vært for at Alan er forelsket i Jajals datter Gona, ville han ha vært ærlig på at fotball ikke interesserer ham. Men så ønsker han så gjerne å gjøre inntrykk ... Jajal har laget noen sko som det er hans største drøm å overrekke til Ronaldo, men også han skjønner at dette bare kommer til å forbli en drøm. Men som han sier: "Det er viktig å drømme stort!" 

Shirwan er gift med sin kortvokste kone, hvis høyeste ønske er et barn. Shirwan ønsker ikke å oppfylle dette ønsket, fordi han frykter at de kommer til å få et kortvokst barn. Vi aner en dyp sårhet bak dette, for det har ikke vært lett for ham så langt i livet ...

Alan begynner å dyrke Ronaldo for å gjøre inntrykk på Gonas far Jalal.

Alan og Gona møtes i hemmelighet. De har vokst opp sammen, og de siste fem årene har de vært forelsket i hverandre. Gona er ikke kortvokst, men er svært langlemmet. Faren Jajal er svært stolt av sin flotte datter, men er litt engstelig fordi det fremdeles ikke har dukket opp noen ekteskapskandidat. 

Gona og Alan

En dag tar Alan mot til seg og spør om Gonas hånd. Dette fører til at Jajal blir rasende. Han kaster Alan på dør, fordi han opplever det helt uhørt at en kortvokst skal tro at han vil tvinge datteren til å gifte seg med ham. Da han skjønner at dette er noe også Gona ønsker, blir han om mulig enda mer rasende. Raseriet går også ut over Shirwan, som får sparken. Shirwan og kona leier bolig av Jajal, og han blir i tillegg kastet ut derfra. 

Jalal

Alan har tidligere spurt Shirwan om han vil bli med til Madrid for å møte Ronaldo, men dette har Shirwan sagt nei til. Nå har han likevel ikke noe mer å tape, og han oppsøker broren og sier at han vil være med. Alan har lagt seg opp en del penger, som hele tiden har vært tiltenkt et hus for ham og Gona, men nå tar han med seg alle pengene og så drar brødrene av gårde. Før de forlater landsbyen, bryter de seg inn i Jajals butikk og stjeler med seg Ronaldo-skoene. Disse skal de personlig overrekke Ronaldo. Håpet er at Jajal da skal forstå at han ikke blir en så aller verst svigersønn likevel ... 

For å få visum til Spania, må Alan og Shirwan til Bagdad. Så spørs det om de lykkes i å nå sitt mål ... Og til hvilken pris?

Som med Halkawt Mustafas første film opplevde jeg også her at tematikken i filmen er riktig alvorlig. Det handler både om retten til å velge sin ektefelle selv, om fordommer overfor kortvokste og om forholdene i Irak etter invasjonen av landet. Mens brødrene er på en road trip til Bagdad, utsettes de for mange farer. Det handler om kriminelle gjenger som regjerer langs landeveien, om utallige sikkerhetsforanstaltninger når grenser skal passeres og det handler om fattigmannsveien til penger - å selge sine indre organer (dvs. dem man har to av). Men uansett hvor eksistensielle mange av temaene i filmen er, satt jeg igjen med en opplevelse av en historie som tidvis tipper over i det klisjéfylte. Kanskje først og fremst fordi skuespillerne så tydelig er amatører, og fordi kjærlighetshistorien er en smule banal. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på Alan og Gonas kjærlighet, fordi deres relasjon fremstår for troskyldig og naiv. Dersom denne kjærlighetshistorien skulle ha blitt mer troverdig, måtte filmskaperen ha våget å by på mer pasjon. 

Resten av handlingen - f.eks. det brødrene opplever på road trip´en sin - løfter imidlertid filmen. Det hele reddes dessuten inn ved at Alan og Shirwan er helstøpte i sine roller og at vi blir sjarmert av dem. De fremstår til fulle som helt vanlige mennesker som tilfeldigvis har et lite handicap, dvs. at de har litt korte bein. Filmen ville utvilsomt ha tjent på mer profesjonelle skuespillere i de andre rollene, og at kjærlighetshistorien mellom Alan og Gona enten hadde vært tonet ned eller betydelig opp. Likevel vil jeg si at filmen er severdig! Fordi den er annerledes ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: El Clásico
Nasjonalitet: Norge, Irak
Språk: Arabisk/kurdisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Wrya Ahmed, Dana Ahmed, Kamaran Raoof, Rozhin Sharifi
Spilletid: 95 min.

Geneve

Foto: RMC

For noen uker siden var jeg en tur i Geneve, og jeg hadde selvsagt med med kameraet mitt på turen. 

Her er et lite utvalg av bildene jeg tok mens jeg var der. Enjoy!

Foto: RMC 

Fra gamlebyen. Foto: RMC 

Foto: RMC

Foto: RMC 

Foto: RMC

Foto: RMC

Foto: RMC

Legg til bildetekst 

Broken Chair. Foto: RMC 

Foto: RMC

Foto: RMC

Foto: RMC

"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 

Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 

Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.

Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 

Huset i Roshmia-dalen

Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 

Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt

Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 

Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 

Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.

Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.

I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:

"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 

Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.