"Louder than bombs" (Regissør: Joachim Trier)

Sannhetens pris

Joachim Trier (f. 1974) er en norsk regissør. Han er i slekt med den kjente danske regissøren Lars von Trier. "Louder than bombs" er hans tredje film, og dette er hans debutfilm på engelsk. Selv har jeg både sett og anmeldt hans andre film - "Oslo 31. august" (2015) - her på bloggen.

"Louder than bombs" hadde premiere på norske kinoer i oktober 2015, og filmen ble valgt ut for å konkurrere om Gullpalmen under Cannes Film Festival 2015 (som første norske deltaker i hovedkonkurransen siden 1979, den gangen Anja Breiens "Arven" deltok). Der konkurrerte filmen blant annet med "Carol" og "Son of Saul", filmer jeg tidligere har anmeldt på bloggen min. Andre filmer som det er verdt å merke seg i denne forbindelse, og som jeg skal anmelde etter hvert, er "The Assassin", "Our Little Sister" og "Mia Madre". For øvrig vant den franske filmen "Dheepan", som jeg skrev om her på bloggen i går.  

I "Louder than bombs" møter vi familien Reed, som en gang besto av fire familiemedlemmer. Nå er moren deres Isabelle død. Hun var en kjent krigsreporter, og tematikken er sånn sett svært lik den vi kjenner fra "Tusen ganger god natt", som den norske regissøren Erik Poppe står bak. Felles for begge filmene er at de handler om det helt spesielle ved det å være krigsreporter, om hvordan krigsreporteren blir dratt ut på reise igjen og igjen, utsetter seg for stor risiko for å bli drept, mens familien hjemme lurer på om de noen gang får se vedkommende igjen ... I begge filmene er krigsreporteren en kvinne. Begge filmer er laget av norske regissører, de er spekket med internasjonalt kjente skuespillere og språket er engelsk. Mens den kvinnelige krigsreporteren i "Tusen ganger god natt" (spilt av Juliette Binoche) er høyst levende, er Isabelle i "Louder than bombs" død ... 

Faren Gene forsøker å nå frem til sønnen Conrad, som mer eller mindre har
stengt ham ute etter morens død.

Familiefaren Gene Reed (spilt av Gabriel Byrne) prøver så godt han kan å holde familien samlet og intakt etter konas død. Det er nå tre år siden dødsfallet, som - forstår vi - var et selvmord. Isabelle var dypt deprimert på slutten av sitt liv, og vi forstår at dette trolig kan skyldes at hun sluttet som krigsreporter for å være mer hjemme med familien. Dermed mistet hun kanskje noe vesentlig som fikk henne til å kjenne seg levende ... 

Kanskje Jonah klarer det faren ikke får til?

Sønnen Jonah (spilt av Jesse Eisenberg) har for lengst flyttet hjemmefra og har etablert sin egen familie. Hjemme bor Gene sammen med sønnen Conrad, som nå er 15 år og som lever i sin egen boble på gutterommet, der han fordriver tiden med dataspill. Gene forsøker å nå frem til sønnen, men sønnen stenger ham ute. Han bebreider faren for morens dødsfall, men er ikke klar over at moren faktisk valgte å ta sitt eget liv. 

Gene har sine minner med isabelle

Det hele kompliseres ved at en venn av Isabelle, også han krigsreporter, ønsker å skrive en avisartikkel om henne. Her ønsker han å komme inn på hennes selvmord. Gene ønsker at han skal vente inntil han får fortalt dette til Conrad. Det han for all del ønsker å unngå er at sønnen skal få sjokk. Han inviterer Jonah hjem, og Jonah hjelper ham med å gå gjennom tingene til Isabelle, som bare har stått der i årene etter hennes død fordi han ikke har maktet å gå inn i dette selv. For hva risikerer han å finne når han begynner å lete i konas fortid? Hvilket liv har hun levd utenom familien? Orker han å bli konfrontert med dette? Parallelt følger vi ham, der han forsøksvis innleder et nytt forhold - denne gangen til hun som er sønnens lærerinne ... Vil forholdet til sønnen bli noe bedre når han oppdager dette? Hva er viktigst for ham, når alt kommer til alt? 

Vanskelig tenåring eller "bare" misforstått?

I samtalene med sønnen Jonah utfordres Gene til å tenke over hva som er "sannheten" - den sannheten han ønsker at Conrad skal involveres i. "Sannheten om hva?", spør sønnen. I tilbakeblikk ser vi moren Isabelle, hvordan hun betydde mye og kanskje mer enn faren, siden hun var så lite hjemme og slapp å forholde seg til familiens hverdagstrivialiteter ... Alle har de noe de ønsker å huske henne for, sin egen historie, og så er spørsmålet om familiemedlemmene orker å forholde seg til noe som skal rokke ved egne minner? Hvilken relevans har egentlig deres egne historier for de andre, og vise versa?

"Louder than bombs" er kvalitativt sett blant det bedre jeg har sett av norske filmer, selv om jeg holder en knapp på "Tusen ganger god natt" av Erik Poppe, en film det er veldig naturlig å sammenligne med siden tematikken er såvidt lik. Det er rett og slett mer emosjonelt "trøkk" i "Tusen ganger god natt", mens "Louder than bombs" fremstår mer stillferdig. Kanskje er det av den grunn litt urettferdig å sammenligne disse filmene? I førstnevnte film er det verden "der ute" som står mer i fokus, mens det i "Louder than bombs" nesten utelukkende er det relasjonelle som får oppmerksomhet. Noe av problematikken er for øvrig høyst gjenkjennelig, og da tenker jeg først og fremst på generasjonskløften mellom voksne og ungdommer, som tilbringer altfor mye tid med dataspill. Selv synes jeg at det er spennende at norsk film gjør seg så bemerket at internasjonalt kjente skuespillere finner det interessant å spille i dem. Dette medvirker til at filmene får langt større oppmerksomhet utenfor landets grenser enn hva de ellers ville ha fått. Det fortjener de!

Filmen hadde release på DVD nylig. Den var verdt pengene og tiden jeg brukte på den! 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Louder than bombs 
Nasjonalitet: Norge, Frankrike, Danmark
Sjanger: Drama
Språk: Engelsk 
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Jonah Reed), Gabriel Byrne (Gene Reed), Isabelle Huppert (Isabelle Reed), David Strathairn (Richard), Amy Ryan (Hannah), Rachel Brosnahan (Erin), Devin Druid (Conrad Reed) m.fl.
Spilletid: 109 min.

"Dheepan" (Regissør: Jacques Audiard)

Gullpalmevinner 2015

Den franske regissøren Jacques Audiard (f. 1952) har en rekke filmer bak seg og han er meget prisbelønt. Hans siste film er "Dheepan", og den vant han Gullpalmen for under Cannes Film Festival i 2015. 

"Dheepan" hadde Norgespremiere på norske kinoer i november 2015, og har nylig hatt release på DVD. 

Borgerkrigen på Sri Lanka startet i 1983, og varte helt til 2009. Da ble de tamilske tigrene omsider nedkjempet av militæret på Sri Lanka. 

Sivadhasan er en tamilsk tiger-soldat som har deltatt i borgerkrigen på Sri Lanka. Nå er krigen over, og han må flytte inn i en flyktningeleir. Det er ingen fremtid for ham på Sri Lanka, og han bestemmer seg for å søke politisk asyl. Han overtar passet til en død mann og hans døde familie. Sammen med en kvinne han knapt kjenner og en tilfeldig niårig jente utgir de seg for å være avdødes familie, og så reiser de avgårde på et skip som fører dem til Frankrike. 

Flykter fra Sri Lanka

I møtet med franske innvandringsmyndigheter blir Sivadhasan, som nå kaller seg Dheepan, tolket av en mann fra Sri Lanka. Tolken forteller Dheepan at han må finne opp en annen historie for å bli trodd av myndighetene. Hans egen historie står nemlig ikke til troende ... Dermed hjelper han Dheepan til å få oppholdstillatelse. Dheepans opprinnelige dekkhistorie - en historie det går "tretten på dusinet av" - ville nemlig mest sannsynlig ha ført til at han hadde blitt sendt tilbake til Sri Lanka. 

Yalini får seg jobb hos en som viser seg å være narko-dealer

Dheepan, Yalini og Illayaal blir tildelt en leilighet i Paris´ fattigstrøk Le Pré Saint-Gervais. Her har Dheepan fått jobb som portner/vaktmester. Siden innvandringsmyndighetene holder et øye med familien og de enda ikke har fått papirene som gir dem oppholdstillatelse, må de fortsette å late som om de er en virkelig familie. Dheepan begynner etter hvert å få følelser for Yalini, mens hun bare lengter etter å komme seg videre til England, der kusinen hennes bor. Den niårige jenta Illayaal lengter etter å tilhøre en ordentlig familie, og ønsker at Yalini skal oppføre seg som om hun er moren hennes. I mellomtiden blir vi vitne til at narkobander braker sammen i nabolaget deres, og dette gjør at forskjellen mellom deres nye tilværelse og et borgerkrigherjet Sri Lanka slett ikke er så forskjellig som man først skulle tro ... 

Illayaal drømmer om å bli en del av en virkelig familie

Det er mange lag i denne filmen. Noe handler om hva desperate mennesker er villige til å gjøre for å få et bedre liv et annet sted. Noe handler om våre forestillinger om hvem som har rett til beskyttelse. Men mest av alt handler denne filmen om hva det gjør med mennesker å måtte forlate alt som er kjent og kjært for en ny tilværelse i et annet land, der de verken forstår språket eller de sosiale kodene. Dheepan og Yalini er arbeidsomme folk, som er villige til å jobbe hardt for å få stablet et nytt og bedre liv på beina i Frankrike. De stiller ikke all verdens krav til komfort, bare livet blir trygt og forutsigbart. 

Yalini

Antonythasan Jesuthasan gjør en formidabel rolletolkning som Dheepan/Sivadhasan! Han fremstiller en mann som er vant til å holde sine følelser godt skjult. Ved hjelp av øyene får han likevel formidlet hva som foregår inne i Dheepan når han utsettes for den ene prøvelsen etter den andre, enten det handler om at han skal håndtere bydelens hardkokte kriminelle eller sine følelser for Yalini.

Tematikken i filmen er uhyre interessant, og filmen er dessuten både velspilt og godt regissert! Det er ikke uten grunn at filmen har mottatt Gullpalmen! 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015 

Originaltittel: Dheepan

Nasjonalitet: Frankrike

Språk: Tamil, fransk, engelsk

Skuespillere: Antonythasan Jesuthasan (Dheepan/Sivadhasan), Kalieaswari Srinivasan (Yalini), Claudine Vinasithamby (Illayaal) m.fl.

Spilletid: 115 min.

John Donoghue: "Urmakeren i Auschwitz"

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman. 

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge. 

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker. 

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ... 

Auschwitz - "Arbeit macht frei" (Foto fra 2007 - RMC)

I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig. 

- Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

- Får vi vite hvorfra?

- Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om. 

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ... 

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd. 

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ... 

"- Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

- Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

- Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Bokbloggerne Tine og Med Bok og Palett har også skrevet om boka.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Death´s Head Chess Club
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Tiden 
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 400
ISBN: 978-82-10-05467-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

"Borders of Heaven" (Regissør: Farès Naanaa)

Om å miste et barn

Filmen "Borders of Heaven" ble vist under Arabiske Filmdager i Oslo i helgen - som en av tre tunisiske filmer. De to andre var "As I open my eyes" og "Hedi" (linkene peker til mine omtaler av disse filmene). 

Den tunisiske regissøren Farès Naanaa er nærmest et ubeskrevet blad. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut særlig mer enn at "Borders of Heaven" er hans debutfilm. Jeg er for øvrig svært imponert over hva han har fått til! Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Ekteparet Sara og Samy har vært gift i syv år, og sammen har de datteren Yasmeen på fem år. De er svært lykkelige. Ikke bare er datteren deres store stolthet og glede, men ekteparet har også et solid forhold og sitter greit i det økonomisk. Saras foreldre stiller opp med penger når det trengs, mens Samys mor stiller opp med pass av barnebarnet når de trenger det. 

I filmens åpningsscene er de i et middagsselskap på stranda. Datteren deres kjeder seg og ønsker å leke i strandkanten. Hun småsynger der hun leker med sanda ... 

Yasmeen 

I senere scener i filmen skjønner vi at noe skjedde der på stranda. Noe helt forferdelig ... Antakelig en drukningsulykke. Detaljene får vi aldri vite. Sorgen og skyldfølelsen som ekteparet rammes av, holder på å ødelegge dem fullstendig. Hvorfor passet de ikke bedre på datteren? 

Sara og Samy sliter etter at datteren er borte

Mens Sara forsøker å komme videre, drukner Samy sorgen sin i alkoholrus. I tilbakeblikk får vi se episoder fra livet deres, mens datteren levde. Dette er minner som dukker opp, og alltid er lille Yasmeen nesten som en liten prinsesse i all sin uskyld. Hun stiller typiske og gjenkjennelige spørsmål fra barnsmunn. "Farmor, hvorfor er du alltid alene?" "Hvorfor følger månen etter oss, pappa?" 

Forsøker å trøste hverandre, uten å lykkes

Mens Samy drikker seg fra sans og samling, driver han kona Sara lenger og lenger fra seg. Er ekteskapet til å redde? Klarer de å finne tilbake til det de en gang hadde sammen, eller er alt ødelagt? 

Lotfi Abdelli og Anissa Daoud spiller ekteparet Samy og Sara, og det er sterke rolletolkninger vi er vitne til i filmen. Tematikken er universell, og selv om man selv ikke har opplevd å miste et barn, er det ikke vanskelig å forestille seg hva dette gjør med en. I alle fall ikke å etter å ha sett denne filmen! Spesielt imponert ble jeg over Lotfi Abdellis rolletolkning, der han spiller på hele følelsesregisteret. Han har også mottatt en pris i kategorien beste skuespiller for rollen i denne filmen under Dubai International Festival 2015.

Vanligvis handler slike dramaer om at det er kvinnene som sørger mest, mens mennene prøver å komme videre. Så bebreider kvinnene mennene sine for ikke å sørge nok, og så ryker ekteskapet. Her er det omvendt. Det er Samy som har det tøffest. Ikke fordi kona ikke var like glad i datteren, men hun har antakelig flere bein å stå på når sorgen rammer henne. Det har ikke Samy. Han stenger alt inne i seg. Først da hans mor tar fatt i ham og også introduserer hans døende far og noen gamle familiehemmeligheter for ham, løsner det ... Så spørs det altså om det er for sent ...

Samy besøker sin far på dødsleiet

Det er lite som tyder på at denne filmen kommer til å bli satt opp på norske kinoer. Det er synd. Det vi i alle fall kan håpe på er at filmen blir tilgjengelig på DVD. Selv er jeg takknemlig for at jeg fikk se den under Arabiske Filmdager 2016! Se den dersom du selv får sjansen!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Chbabek el Jenna
Nasjonalitet: Tunis
Språk: arabisk, fransk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Lotfi Abdelli (Samy), Anissa Daoud (Sara)
Spilletid: 83 min.

"Hedi"/"Min arabiske vår" (Regissør: Mohamed Ben Attia)

Om arrangert ekteskap og "frivillighet"

Den tunisiske regissøren Mohamed Ben Attia (f. 1976) har flere kortfilmer bak seg, og "Hedi" er hans første spillefilm. For denne filmen har han mottatt pris i kategorien beste debutantfilm under den 66. Internasjonale Filmfestivalen i Berlin. Hovedrolleinnehaveren Majd Mastoura har dessuten vunnet Sølvbjørnen for sin rolletolkning av Hedi. Min spådom er at denne filmen kommer til å gå sin seiersgang over alt hvor den blir vist. Tematikken er nemlig brennaktuell! Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap? 

Hedi skal gifte seg, og det er moren som har arrangert alt. Slik hun i grunnen har tatt hånd om sin hjemmeboende sønns liv siden han var en liten gutt ... Hedi er knapt i stand til å treffe egne valg, fordi moren alltid definerer det som er best for ham. At det inni ham bor en mann som er kunstnerisk anlagt, en følsom mann som ønsker seg noe mer ut av livet - det er hun knapt i stand til å ta inn over seg. Hun er heller ikke i stand til å forstå hva det gjør med ham at hun stadig klager over hvor lite han duger til, og hvor fantastisk hans bror er, som er bosatt i Frankrike.

Moren til Hedi har tatt hånd om livet hans helt siden han ble født

Bryllupet er planlagt ned til minste detalj. Bruden er vakker som få - det står ikke på dét. Egentlig er det ikke lov for Hedi og henne å møtes før bryllupet, men de møtes likevel i smug om kveldene i hans bil. Hedi har aldri opplevd å elske en kvinne, og lenge tror han at det hele er som det skal være. Men hvorfor er han så deprimert? Så fullstendig uengasjert i det som skjer? Ikke en gang da broren hans kommer hjem for å være med på bryllupet, endres noe i Hedi. 

Hvorfor er ikke Hedi lykkelig?

Hedi er bilselger og er mye på farten i jobben sin. Dette gjør at han må bo en del på ulike hoteller. Mens han er på reise, får han hete meldinger fra sin vordende brud. Hun elsker ham, lengter seg syk etter ham ... Men hun kjenner ham jo ikke, tenker Hedi. Hva vet hun egentlig om ham? Og hva vet han om henne? Handler det bare om å slippe unna en familie der moren og faren krangler hele tiden? At hun flykter fra noe og ikke til noe? Hvordan kan hun vite at hun elsker Hedi, når Hedi selv ikke føler noe som helst? Og hvilken fremtid kan han se frem til, der han som nygift skal flytte inn i andre etasje i morens hus, hvor hun kan fortsette å kontrollere alt han gjør? 

Endelig kjenner Hedi seg levende og glad!

På hotellet hvor Hedi bor, treffer han den frilynte Rym. Hun jobber innenfor turistnæringen, men er egentlig fra Frankrike. Det oppstår heftige følelser mellom de to, og et lidenskapelig forhold innledes. Hedi er så forgapt i henne at han blåser i jobben som en heller mislykket bilselger. De bader, snakker og elsker, og Hedi forsøker så godt han kan å glemme alle forpliktelsene han er viklet inn i. Han svarer ikke på telefoner fra arbeidsgiveren eller fra familien. I mellomtiden blomstrer han opp og kjenner at han virkelig lever. Rym er nysgjerrig på drømmene hans, og hun vil vite alt om ham. Samtidig forvirrer det Hedi at hun ikke har noen klar plan for livet sitt. Han har alltid vært omgitt av planer. Andres planer riktignok, men absolutt planer!

Ikke helt greit å være Rym ...

Halvhjertet drar Hedi tilbake til familien og gjør også et forsøk på å snakke med Khedija, sin vordende brud. Hvilke drømmer har hun? Utover at hun ønsker å gifte seg og få barn? Ingen, oppdager Hedi ... Hun er heller ikke nysgjerrig på hans drømmer. 

Hva i alle dager skal han gjøre?

Underveis blir vi vitne til hva alt dette gjør med Hedi og forholdet til Rym, kvinnen han elsker. I første rekke da hun får vite at han står rett foran ekteskapsinngåelse, til han begynner å vakle og skjønner at han faktisk må ta et valg. Er han i stand til å velge henne fremfor familien og dens vilje?

Det er en ytterst delikat problemstilling vi blir vitne til i denne filmen. Uansett hva Hedi velger, blir det ikke lett. Det er ikke bare han som skal leve videre med konsekvensene av sitt valg, men det skal en hel rekke andre mennesker også gjøre. Og hva er egentlig kjærlighet - i det lange løp?

Jeg ønsker ikke å si så mye mer, fordi jeg ellers risikerer å spoile filmen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og dette gjelder ikke bare Majd Mastoura  som spiller Hedi. Denne filmen er helt fri for politiske undertoner, og det er kun det familiære og relasjonelle som står i fokus. Dramaet er dyptgripende og det berører sterkt, siden det handler om noe så eksistensielt som retten til å velge sin ektefelle selv. Jeg vil likevel understreke at jeg med begrepet "tvang" ikke tenker på ytre tvang i form av trusler og den slags - mer om en opplevd tvang, hvor det å protestere får store konsekvenser. I alle fall når protestene kommer rett før det planlagte bryllupet ... Og i og med at Hedi det meste av sitt liv er blitt styrt av moren i ett og alt, er det ikke så enkelt å skulle sette seg opp mot henne ... Da er det greiest å vike unna, unngå konfrontasjon, ta den mer feige utveien ... 

Denne filmen er en av tre tunisiske filmer blant de i alt 20 filmene som Arabiske Filmdager har kunnet by på i år. De to andre er "As I open my eyes" og "Borders of Heaven". Jeg fikk med meg alle tre, og skal også skrive om den siste en av de nærmeste dagene. Som en av arrangørene påpekte før visningen av "Borders of Heaven": At det ble tre tunisiske filmer denne gangen, er ikke et resultat av et bevisst valg. Det lages bare utrolig mye god film i Tunis for tiden, og da ga det i grunnen seg selv denne gangen. 

Selv om de fleste av filmene ikke blir satt opp på ordinære filmvisninger på norske kinoer, håper jeg i det minste at mange av filmene blir tilgjengelig på DVD i tiden som kommer. Jeg anbefaler også dere som leser mine filmanmeldelser og som er sterkt interessert i film (og gjerne andre typer filmer enn de typisk "hollywoodske"), merker dere titlene på filmene. Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Filmen er tilgjengelig på DVD med tittelen "Min arabiske vår". (Kommentar tilføyd 25.10.2017)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Inhebek Hedi
Norsk tittel: Min arabiske vår
Nasjonalitet: Tunis, Belgia, Frankrike
Språk: arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Majd Mastoura (Hedi), Rym Ben Messaoud (Rym), Sabah Bouzouita (Baya), Omnia Ben Ghali (Khedija), Hakim Boumsaoudi (Ahmed)
Spilletid: 93 min. 

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter

"The Idol" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Feel good fra Gaza

For to år siden ble regissøren Hany Abu-Assads film "Omar" vist på Arabiske filmdager, som festivalens åpningsfilm. Regissøren var hedersgjest under filmfestivalen, og ble intervjuet etter den sterke filmen. (Linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så under de arabiske filmdagene i 2014.) 

Selv om "Omar" var en av de nominerte filmene til Oscar i klassen beste utenlandske film 2014, ble den (så langt jeg har klart å finne ut) ikke vist på norske kinoer. Kanskje nettopp takket være denne nominasjonen, er regissøren omsider satt på kartet som en man bør regne med, for hans siste film - "The Idol" - har premiere på norske kinoer den 22. april! Og bare for å ha presisert det: Det var på tide! Filmer som dette får et helt annet filmpublikum til å komme strømmende tilbake til kinoene, i stedet for å sitte hjemme og se på DVD´er på fredags- og lørdagskvelder!

I år presenteres altså den siste av Hany Abu-Assads filmer; "The Idol". Filmen er basert på den sanne historien om Mohammed Assaf, som vant den arabiske Idol-konkurransen i 2013 (Linken peker til Wikipedia-siden om sangeren). 

Første halvdel av filmen handler om Mohammeds oppvekst i Gaza. Familien hans klarer seg,  men har ikke flust med penger. Mens Mohammed, søsteren Nour og vennene deres springer rundt i gatene og leker, har de en stor drøm: å slå igjennom som band. 

Mohammed, Nour og vennene deres

Nour er en skikkelig gutte-jente, til morens store fortvilelse. Hun vil gjerne at datteren skal oppføre seg som jente, fordi hun må berede sjansene til en gang å bli gift. Nour synes dette er skikkelig kjipt, og det er faren hennes som sørger for at hun får fortsette å raljere i gatene på sykkel sammen med guttegjengen, og at hun får lov til å spille i bandet sammen med broren sin. Mens de sykler rundt i gatene i Gaza, er det ikke til å unngå at øynene våre trekkes mot alle de ødelagte bygningene i gatene.

Hvordan skal de få tak i skikkelige musikkinstrumenter? Her legges det en slagplan!

Vennegjengen opptrer på ulike gatehjørner, hvor de later som om de spiller på ekte musikkinstrumenter. Drømmen er imidlertid å få kjøpt en gitar, et trommesett og en forsterker. De selger stekt fisk på stranda for å skrape sammen tilstrekkelig med shekel, men opplever å bli lurt da de gir fra seg pengene til en mann som tilbyr seg å hjelpe dem. 

Mohammeds gudsbenådede stemme er innbringende!

Det kommer tidlig frem at Mohammed har en gudsbenådet stemme. Mohammed opptrer i moskéen, der han resiterer Koranen med sin vakre stemme. Endelig tjener de penger, og kan kjøpe ordentlige instrumenter! Dermed kan de opptre som et skikkelig band i brylluper. 

En sangpedagog ønsker å ta Mohammeds stemme opp til nye høyder, og Mohammed er med et stykke på vei. Men så blir søsteren hans syk. Hun lider av nyresvikt, og trenger en ny nyre. Dette koster mye penger, og er det noe familien deres ikke har, så er det så mye penger. Selv om hun tilbys dialyse, visner hun gradvis bort og dør hun til slutt. 

Mohammed er blitt voksen og drømmer om en musikk-karriere

I andre halvdel av filmen har det gått noen år, og Mohammed har blitt 23 år. Han går på universitetet og tjener penger til studieavgiften ved å kjøre taxi. Han har meldt seg på audition til den arabiske utgaven av Idol, men han kommer seg ikke til Operahuset i Kairo. I stedet forsøker han og bandet seg med en overføring via skype til TV-studioet som plukker ut talenter til konkurransen, men forsøket mislykkes. Mohammed gir opp. Han kommer ingen vei i Gaza ... Å komme seg ut fra Gaza, kan han bare glemme. 

En dag møter han en jente som fikk dialyse på det samme sykehuset som Nour. Hun er blitt en flott ung kvinne, og det oppstår noe mellom dem under denne taxituren. Hun gir ganske enkelt Mohammed mot til å skjønne at han må synge! Han må la verden høre ikke bare hans, men "vår" stemme!

Det våkner noe i Mohammed, og han bestemmer seg for at han skal rekke audition i Kairo. Underveis støter han på mange utfordringer, men fasiten kjenner vi jo. Han klarte å komme seg ut av Gaza, han fikk være med på konkurransen og han vant! I dag er han en veletablert verdensstjerne. 

Ikke la min spoling av historien forhindre deg i å se denne filmen! Den inneholder nemlig så utrolig mye mer enn den ytre rammehistorien. Humoren og varmen preger filmen fra start til slutt. Og ja - noen ganger blir det litt klisjéfylt og overdrevent feel good, men dette reddes av at historien faktisk er sann. Dette er en historie om en fattig gutt fra Gaza, som trosset alle hindringer og som nådde sine mål. Ja, mer enn det! Mohammed ønsket bare å synge, men ble i tillegg en verdensstjerne som i dag lever godt på sin sang. Underveis ble han overveldet av angst fordi han ikke visste om han ville klare å bære alles drømmer på sine skuldre.

Jeg har prøvd å finne ut om det er gitt ut et soundtrack til denne filmen, uten å lykkes. For nysgjerrige musikkelskere anbefaler jeg i stedet å gjøre et søk på Mohammed Assaf i Spotify. Den arabiske musikken hans er virkelig vidunderlig! 

For øvrig vil jeg understreke at Tawfeek Barhom gjør en flott rolletolkning som Mohammed Assaf. Det gjør også den unge skuespilleren i rollen som den 10 årige-Mohammed og hun som spiller søsteren Nour. Ellers bærer nok en del av skuespillerprestasjonene preg av å være dekket inn av amatører, uten at dette ødelegger helhetsinntrykket av filmen. Selv ble jeg sjarmert i senk og rørt til tårer av denne herlige filmen, som også har et dypere alvor bak all feel good´en. Det politiske budskapet er imidlertid aldri påtrengende. Det er heller ikke elendigheten i Gaza. Men vi ser den - ikke minst i form av ødelagte bygninger, krøplinger som går rundt i gatene og det nærmest umulige i å klare å komme seg ut av området, selv for å delta i en uskyldig sangkonkurranse. Uten at dette hadde kommet frem, ville filmen virkelig ha blitt en stor klisjé. Dette er nemlig en vesentlig del av livet for dem som bor i Gaza, og det kan man ikke skjule - selv ikke i en feel good-film som denne. Verdensstjernen Mohammed Assaf kan for øvrig heller ikke i dag bevege seg fritt ut og inn av Gaza. 

Denne filmen, som ble vist i Norge for første gang i går ettermiddag, vises under arabiske filmdager på Victoria kino i morgen søndag 17. april kl. 21.00. Og så kommer den på norske kinoer fra 22. april! Dersom du ikke går spesielt ofte på kino - få i alle fall med deg denne! Musikken er helt utrolig, historien er sann og du får innblikk i noen skjebner som de fleste av oss har godt av å få med oss!

Innspilt: 2015

Originaltittel: Ya Tayr El Tayer

Nasjonalitet: Palestina

Språk: Arabisk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Tawfeek Barhom (Mohammed Assaf), Qais Attaallah, Hiba Attaallah, Ahmad Qasem, Abdel Kareem Barakeh, Saber Shreim, Ahmed Al Rokh, Nadine Labaki

Spilletid: 100 min.