John Irving på Litteraturhuset i Oslo 27. januar 2016

John Irving (f. 1942) er en forfatter jeg har fulgt gjennom hele livet. Helt fra jeg leste "Garps bok" (1978) på begynnelsen av 1980-tallet og ble fascinert av det irvingske univers ... John Irving har utgitt 19 bøker etter debuten i 1968, men det var først med "Garps bok" at gjennombruddet kom. Jeg har lest de fleste av hans bøker, senest "I en og samme person" (2012). (Linken går til min omtale av denne boka.) Da var det riktignok noen år siden sist, fordi jeg hadde en opplevelse av ikke å bli like engasjert av bøkene hans som jeg opplevde i starten. Svært mange av Irvings bøker er filmatisert, og det har blitt riktig gode filmer av det! Dette gjelder "Garps bok", "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene", "Simon Birch" og "The Door in the Floor". Jeg har sett dem alle - flere ganger. 

I alle fall - da John Irvings navn dukket opp i programmet på Litteraturhuset, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til bokbadet. Onsdag denne uka møtte han altså opp sammen med den norske forfatteren Kristin Valla. 

Daglig leder Andreas Wiese ønsket John Irving velkommen, og opplyste i den forbindelse at dette var tredje gangen forfatteren besøkte Litteraturhuset. John Irving hadde skadet hånden sin, og dermed ville det ikke bli noen boksignering ute i bokhandelen etter bokbadet denne gangen. Mot legens råd hadde Irving likevel signert noen eksemplarer, som det var mulig å få kjøpt. 

Wiese påpekte at man alltid vet når man er i en Irving-bok. Irving har en egen form for magisk realisme - en slags engelsk versjon - og hans siste bok "Mysterieavenyen" er i så måte intet unntak. I boka tas vi med til Fillipinene og Iowa. Irving skal selv ha uttalt at virkelige mennesker er for ufullstendige til å passe inn i rammen av en roman, og derfor må han dikte dem mer spennende. 

John Irving selv opplyste at han har vært 12 ganger i Oslo. Første gang var i 1979/1980, og årsaken var at Norge var et av de første landene som oversatte hans bøker fra engelsk til et annet språk. 

"Mysterieavenyen" har han dedikert til fotografen Mary Ellen Mark. Hun var for øvrig på Litteraturhuset for tre år siden. Mark døde i mai i fjor. Hun var gift med regissøren Martin Bell. 

Ideen til det som mange år senere skulle bli bok, startet med at Mary Ellen Mark viste ham bilder av barn fra India som opptrådte på et sirkus. Hun ønsket at han skulle være med på å lage et filmmanus, og var vel vitende om at han ville bli berørt av fotografiene. Dette førte til at Mark, Bell og Irving reiste til India i 1990, og formålet var å filme detaljer som kunne være nyttig i en historie. (Her må jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt på bloggen - "On a Tightrope" - som handler om barnehjemsbarn i Kina som går på liner uten sikkerhetsnett.)

Jesuittene var involvert i de fattige barna i India. Etter hvert viste det seg for øvrig at filmteamet måtte gi opp hele prosjektet, og dette skyldtes det Irving karakteriserte som lite konstruktiv innblanding fra de indiske myndighetene. De tok derfor med seg historien og reiste. En historie som handlet om barn med potensiale for å bli sirukusartister ... Disse ble utsatt for stor risiko, der de balanserte på liner høyt oppe i luften, uten sikkerhetsnett. Dersom de ramlet ned, ville de mest sannsynlig dø - uten at noen slektninger ville savne dem. Holdningen var at det å vokse opp i slummen var enda farligere, og at barna hadde enda mindre muligheter for å klare seg der enn på et sirkus. Dette var den "rasjonelle" grunnen for at det ble oppfattet som greit å utsette barna for farene på sirkuset. Selv mente Irving at dette ikke er bra. Han er selv far til tre og har fire barnebarn, og i møte med barna kjente han på foreldrerollen, det å ha ansvar for å ta vare på barn slik at det ikke skjer noe med dem. 

Filmteamet reiste deretter til Mexico. Sirkusene der kan riktignok ikke måle seg med de indiske, men også her var det barn som ble utsatt for stor fare. I likhet med i India hadde barna det gjerne mye verre før de kom til sirkuset. Fattige barn var f.eks. involvert i søppelbransjen, hvor de sorterte søppel. Dette er et livsfarlig yrke. (Her må jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt her på bloggen om søppelsorteringsbransjen i Kairo - "Garbage Dreams".)

Over en 20 årsperiode reiste filmteamet flere ganger til Mexico. Det var kun filmprosjektet det handlet om. Ideen til en bok kom først mange år senere. Det var Martin Bell som sa de forløsende ordene under en samtale dem i mellom under en biltur. Ideen gikk ut på å starte i dag og se tilbake, en fortellerteknikk som fungerer utmerket i en roman, men som ikke er like så god for en film. Dermed hadde Irving selve roman-konstruksjonen på plass. Han har alltid vært opptatt av konstruksjonen før han går i gang med å fortelle en historie. Innholdet kommer gjerne senere. 

Vi møter det Irving kaller en aldrende mann på 54 år i "Mysterieavenyen". Denne mannen er eldre enn antall år skulle tilsi, for han "lever" egentlig ikke. Han er knapt til stede i sitt eget liv. Når han sover og drømmer derimot, våkner han opp. Han ser tilbake på det livet han har levd - hans virkelige liv - og dette fører ham tilbake til Fillipinene, den gangen han var 15 år. Vi dras dermed tilbake til 1970-tallet. 

Mens det å fullføre en film avhenger av flere mennesker, står og faller en bok utelukkende på ham selv. Irving snakket mye om forskjellen mellom film og roman. 

Kristin Valla påpekte at det skjer mye moro i John Irvings siste bok - blant annet har viagra en nokså sentral plass ... 

Dette førte til at Irving snakket og snakket - så mye at i alle fall jeg lurte på om han skulle snakke seg bort fra hele temaet. Men det gjorde han ikke, viste det seg til slutt. 

Irving tenkte på hovedpersonen som en som lever i sine syttiende år, selv om han bare er 54. Hans nåtid kan aldri måle seg mot fortiden, den gangen han var 14. Han er en voksenperson som nesten ikke er til stede i livet sitt. I stedet drømmer og dagdrømmer han. Det er først da han lever. John Irving har for vane å utfordre legen sin med romanfigurenes problemer. "Hva slags medisin tror du at han ville ha tatt?" spør han gjerne. Legen hans resonnerte seg frem til at denne mannen måtte ha et dårlig hjerte, noe som nok vil føre til at han må bruke betablokker. Da vil han også være seksuelt dysfunksjonell, og her kommer viagraen inn i bildet. Legen hans foreslo derfor viagra. Smilende fortalte Irving at betablokker og viagra ser veldig like ut dersom man ser dårlig, og det gjør man jo gjerne når man er 54 år. Ut fra dette har han spunnet rundt noen episoder, som er riktig så fornøyelige ... 

John Irving skriver om det han ønsker ikke skal skje. Han utforsker det han frykter. 

Dersom man ikke liker et menneske eller har noen som helst sympati for det, bryr man seg ikke om hva som vil skje med dem. Derfor er det viktig at en romanfigur appellerer til våre følelser på et eller annet plan. Irving introduserer i alle sine romaner en person man får følelser for, eller som man blir følelsesmessig engasjert i. Et annet viktig punkt i en roman er at man bør bli overrasket. Dersom man ikke blir overrasket, er det jo ingen grunn til å lese boka ferdig. Man bør derfor ha det han kaller en "teatralsk idé". Leseren må få følelsen av at "noe kommer til å skje", men ikke nødvendigvis hva. Uten en viss sympati med hovedpersonen, vil ikke leserne bli engasjert i historien. Irving tar gjerne utgangspunkt i personer som har noe uskyldig ved seg, og som vekker vårt følelsesmessige engasjement. 

Kristin Valla spurte Irving om hvilken betydning hans eget personlige liv har for det han skriver om. Irving selv tror ikke at dette har hatt noen betydning. Han har selv levd et helt ordinært liv. Han har aldri sett etter et "spennende" liv. 

Jo flere bøker du leser og desto flere filmer du har sett og steder du har besøkt, jo mer kommer følelsen av at "men dette er jo ikke nytt, dette har jeg vært borte i før". Irving blir noen ganger kritisert for å skrive om det samme. Det er f.eks. mange aborter i bøkene hans, og mye om utnyttelse av samfunnets outsidere. Irving blir selv litt oppgitt over dette. Skrev Shakespeare bare en gang om sjalu ektemenn? Nei - han gjorde dette om og om igjen! Gjorde dette ham til en dårligere forfatter av den grunn? Absolutt ikke!

Irving har noen temaer han kommer tilbake til igjen og igjen. "Abort igjen?" spør kritikerne. Ja, tror man kanskje at abort er noe som blir borte, som forsvinner fra dagsorden? 

Den dagen bestemte typer lidelser slutter å opptre i det virkelige liv - f.eks. utnyttelse av sårbare personer eller seksuelt misbruk av minoriteter - da skal han slutte å skrive om det. Men som vi jo skjønner ... det kommer aldri til å skje. Dessverre ... Og så lenge slike problemer finnes ute i den virkelige verden, så vil det også dukke opp i litteraturen. 

Å ha et "tema" i en bok handler om et intellektuelt valg, der man virkelig har tenkt nøye gjennom dette. Irving er som tidligere nevnt opptatt av konstruksjonen, det vil si hvordan han skal fortelle historien. Når vet du (leseren) det jeg (forfatteren) vet? Når skal han la oss vite at hovedpersonen er i seriøs trøbbel - gjerne før han/hun skjønner det selv? Dette er hva konstruksjon blant annet handler om. Eller som andre kanskje ville ha valgt å kalle det: fortellergrep. 

Noen historier venter i noen år før de kan bli fortalt. Slik var det med "Mysterieavenyen", skjønt den tok ekstremt mye lenger tid enn noen annen bok Irving har skrevet tidligere. 

Og dermed var en times bokbad over. Det var en interessant time, selv om jeg skulle ønske at Kristin Valla innimellom hadde sluppet mer til med spørsmålene hun garantert hadde forberedt. For oss som var til stede var det åpenbart at John Irving selv tok regien, og at han hadde mye på hjertet. 

For en gangs skyld hadde jeg ikke kjøpt boka til den bokbadede forfatteren på forhånd, og spørsmålet er: fikk jeg mer eller mindre lyst til å lese hans bok etter bokbadet? Svaret på dette er at jeg fikk mer lyst - særlig også etter å ha lest bokanmeldelsen til Sindre Hovdenakk i VG ... 

Mah-Rukh Ali: "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi"

Hva er IS? 

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette her på bloggen. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell. 

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser.  Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ... 

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes. 

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig. 

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler. 

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag. 

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende. 

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre. 

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre. 

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ... 

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Utgitt: 2015
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-489-1756-4
Boka har jeg fått i gave

Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka:
- Ingen?

Afewerq Gebre-Iyesus: "Tobbia - En etiopisk romanse"

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk. 

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette. 

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ... 

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen. 

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig. 

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Utgitt første gang: 1908
Originaltittel: Libbi welled tarik/Tobbia
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Reidulf Molvær
Antall sider inkl. forord og etterord: 154
ISBN: 978-82-7488-569-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Andre omtaler av boka:
- ingen ...

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk. "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 

Miss Vavasour

Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie

Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 

Tvillingene og Max

I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 

Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)

Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 

En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)

Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 

Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 

Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

Karl Ove Knausgård: "Om høsten"

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden. Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien. 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur. 

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt. 

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning! 

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 236
ISBN: 978-82-495-1560-8
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. september 2015 - Innfrir bare delvis - Aller best er Karl Ove Knausgård kanskje når han skriver om barn. Observasjonsevnen og innlevelsen hans overfor egne barn, og i glimt også sin egen barndom, er helt spesiell.
Alt i alt altså en litt ujevn bok, men likevel vel verdt å lese for alle de som gjerne vil følge dette nye prosjektet fra en ganske enestående forfatter.
- NRK v/Marta Norheim - 19. september 2015 - Knausgård på solsida - Boka er bygd opp av tre brev som vender seg direkte til den enno ufødde dottera der han presenterer familien og, ja, livet. Resten av boka er små tekster som forklarer mindre einskildting av svært ulike slag, som tenner, tyggegummi, fluger og oppkast, det vil seie fenomen eit barn vil bli kjent med relativt tidleg. Men her finst også tekstar om saker som er mest interessante for vaksengruppa, så som daguerreotypiar, oralsex og Flauberts «Madame Bovary». Så har også boka har eit uttalt dobbelt siktemål:
Jeg vil vise deg verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den.
Hva er det som gjør livet verdt å leve?
Ingen barn stiller det spørsmålet. For barn er livet selvsagt.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 18. september 2015 - Første og siste blikk - Knausgårds ekspansive presisjon fungerer også på små flater og vekker den avgjørende intensiteten i et forfatterskap som til nå har søkt seg mer mot rå nerve enn konsentrert form. Dette blir mer enn en barselbok for 1800-tallsorienterte fjerdegangsfedre. «Om høsten» frisker opp en romantung høst og rydder plass i litteraturen til givende beskrivelser av gummistøvler, ansikter, stillhet og jord.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 18. september 2015 - Knausgård med lysende bilder og masete påstander - Kvalitetene er mye viktigere enn svakhetene ... Det gir en egen glede å åpne en ny bok av Karl Ove Knausgård. Han fører leseren rett inn i et vitalt univers fullt av djerve tanker og sanselige bilder. Det er aldri noe knuslete over hans litteratur.

"Red Sorghum" (Regissør: Zhang Yimou)

Zhang Yimou og Gong Li´s filmdebut fra 1987!

"Red Sorghum" er basert på en roman av Nobelprisvinner Mo Yan. I forbindelse med prisutdelingen i 2012, uttalte Svenska Akademien at han "forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme". Flere av hans bøker er oversatt til norsk. "Red Sorghum" er en filmatisering av deler av romanen "Rødt korn", som kom på norsk i 1995. Jeg leste denne romanen da den kom ut, og mente den gangen at det var den beste kinesiske romanen jeg noen gang hadde lest. Det mener jeg langt på vei enda, selv om den møter hard konkurranse med "Ville svaner" av Jung Chang. 

Regissør Zhang Yimou (f. 1951) har gjennom mange år gjort seg sterkt bemerket som den virkelig store asiatiske regissøren fremfor noen. De fleste som interesserer seg for kinesisk film, har et forhold til filmer som "Hero" (2002), "House of Flying Daggers" (2004), "Farewell My Concubine" (1993) og "Curse of the Golden Flower" (2006), mens antakelig færre har kjennskap til "The Story of Qiu Ju" (1992), "Raise the Red Lantern" (1991) og "Jou Dou" (1990). Zhang Yimou debuterte for øvrig med filmen "Red Sorghum" i 1987. (Samtlige linker går til tidligere filmomtaler/anmeldelser her på bloggen.)

Gong Li (f. 1965) spiller hovedrollen i "Red Sorghum", og dette var hennes debut som skuespiller. Hun har hatt flere hovedroller i Zhang Yimous filmer - bl.a. i "Jo Dou", "Raise the Red Lantern", "The Story of Qiu Ju", "Farewell My Concubine", "Shanghai Triad", "The Emperor and the Assassin", "Memoirs of a Geisha", "Curse of the Golden Flower" m.m. Hun er en stor stjerne både i Kina og i resten av verden. 

Fortellerstemmen i "Red Sorghum" er barnebarnet til Jiu´er (som spilles av Gong Li). Vi befinner oss i Shandong-provinsen helt øst i Kina, under den andre Sino-japanske krigen (1937-1945). 

Jiu`er er giftet bort til en vin-maker, som er angrepet av lepra (dvs. at han er spedalsk). Vi følger brudefølget fra hennes barndomshjem til hennes nye hjem. Bærerne lurer på hvem bruden er, og de ønsker å få henne i tale. Vognen hun bæres i, svinges frem og tilbake, mens de danser og synger over slettene og gjennom durraen (sorghum). Til slutt høres en svak gråt inne i vogna. Bruden er både kvalm og redd pga. all gyngingen, og endelig skjønner de at de må gi seg. 

Brudefølget 

Før de kommer frem til vin-destilleriet, blir de overfalt av en banditt. Han forsøker å ta fra dem alle verdisaker og bruden, men i siste liten redder en av bærerne Jiu´er.

Vel fremme hos vin-makeren går det opp for bruden hvilken fare hun faktisk står overfor. Dersom ekteskapet skal fullbyrdes, er det med livet som innsats. Jiu´er stikker av og flykter tilbake til foreldrene sine. Der får hun ikke bli, og hun må pent finne seg i å dra tilbake. 

Underveis møter hun på sin redningsmann - bæreren som reddet henne fra banditten. Midt ute på durra-slettene, ligger de med hverandre. 

Tilbake på destilleriet viser det seg at Jiu´ers ektemann er død på mystisk vis. Det er mistanke om drap, men det blir aldri funnet noe bevis. Siden han ikke hadde arvinger, tar Jiu´er over driften. Til å begynne med ønsker alle arbeiderne å stikke av, men Jiu´er lover at dersom de blir, skal de få sin andel av fortjenesten. 

Jiu´er har tatt over destilleriet

Det kommer for en dag at Jiu´er og redningsmannen hennes har vært sammen på durra-slettene, og det ender med at Jiu`er tar ham til ektemann. Siden går årene. Hardt arbeid fører til at destilleriet blomstrer. Ekteparet får flere barn.

Så kommer krigen og japanernes invasjon. Japanerne skildres som et brutalt og ondsinnet folk, som ikke nøyer seg bare med å drepe. De vil også se lidelse. Noen av scenene er så sterke at jeg selv ville ha vært svært forsiktig med å se filmen sammen med barn under 15 år. 

I denne filmen ser vi allerede konturene av den filmstjernen Gong Li kom til å bli. Det er et sterkt drama, der vi til fulle blir vitne til en hel del av det som bor i det kinesiske folket. Det handler dypest sett om samfunnsstrukturer der individet i seg selv ikke har så stor plass. Kun slik kan et samfunn overleve under forhold der det eksistensielle hele tiden er truet - både i form av ytre fiender og av naturen selv. Men selv om livet er brutalt, er det plass både til erotikk og sanselighet. 

For meg som setter svært stor pris både på kinesiske forfattere, kinesiske filmer og ikke minst på regissør Zhang Yimou og skuespiller Gong Li, var det interessant å få med meg denne filmen. Det er noe med at når man først oppdager et navn, er det interessant å forfølge dette videre og finne mer av det samme. "Red Sorghum" bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og er selvsagt ikke så storslått som Zhang Yimous senere filmer. Likevel har den helt klart noen sterke kvaliteter som gjør det vel verdt også å få med seg denne. 

Innspilt: 1987
Originaltittel: 红高粱/紅高粱/Hóng Gāoliáng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Gong Li (Jiu´er), Jiang Wen (Jiu´ers ektemann) m.fl.
Spilletid: 95 min.