Ida Hegazi Høyer: "Fortellingen om øde"

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014. 

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien. 

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år. 

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening. 

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede slitet hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli. 

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans? 

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg. 

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til! 

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne! 

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-10-05475-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget

Ida Hegazi (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av denne boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 25. september 2015 - «Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman. Historien, språket og menneskene som befolker den. Alt stemmer.
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 23. september 2015 - Vi burde være mer alene - (Intervju) - Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.
– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 25. september 2015 - Den bærbare tragedie - I Ida Hegazi Høyers «Fortelling om øde» slipper ingen unna sin egen menneskelighet. Heller ikke på en paradisøy.
«Fortellingen om øde» er skrevet med et dvelende, drømmeaktig, men samtidig presist språk, som både kler tidskoloritten og skaper den nødvendige distanse.- Aftenposten v/Atle Christiansen - 10. oktober 2013 - Naturen tar revansj - Øya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.
- Tine sin blogg - 25. oktober 2015 - Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 3. november 2015 - Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i. ... Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.
- Elikkens bokhylle - 7. desember 2015 - Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.
- Groskro´s Verden - 26. november 2015 - Handlingens hovedramme er sann. Det var faktisk mennesker som dro til Galapagos øyene i Stillehavet og bosatte seg, men forsvant, endte som lik og noen overlevde. Ida Hegazi Høyer har skrevet en roman med det som ramme og det var en underholdende bok. Jeg likte boken, men den er ikke årets beste.
- Med bok og palett - 29. november 2015 - Hegazi Høyer skriver om hvordan et liv uten sosial kontakt er vanskelig å gjennomføre. Vi er avhengig av andre i forhold til både positive og negative relasjoner. I romanen viser hun til hvor lite som skal til før det oppstår problemer og uenighet når mennesker møtes, særlig under vanskelige og uvante forhold. Menneskene vi møter er svært ulike, og det sier seg sjøl at det må bli konflikter, til trass i at de egentlig har samme målsetting. De vil være fri!
Forfatteren skriver svært godt. På en enkel måte, men med mange nyanser. Historien er fascinerende, ikke minst pga at dette er bygget på en vanvittig, sann historie.

Karl Ove Knausgård: "Om vinteren"

Vinterlige tekster fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998. Det gikk seks år til hans neste roman "En tid for alt" (2004). I årene 2009-2011 utga han seksbinds-serien "Min kamp". Alle Knausgård-entusiaster har dessuten fått med seg essay-samlingen "Sjelens Amerika" (2013). Senere har han utgitt et par fotobøker i samarbeid med fotografen Thomas Wågeström - blant annet "Nakker" som utkom i 2014. Nå er han atter klar med et nytt prosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. Den første heter "Om høsten" og den andre heter "Om vinteren", og begge bind utkom nå i høst. De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" - kommer i 2016. I alt har Knausgård utgitt 14 bøker i årene 1998 - 2015. Og dersom den norske Wikipedia-artikkelen om forfatteren er 100 % oppdatert, så har han mottatt 11 litterære priser i årenes løp. Bøkene hans er oversatt til 18 språk.

Jeg har selvsagt sikret meg de to første bindene i encyklopedien. Dessverre har "Om høsten" forsvunnet i mengden av uleste bøker i heimen, men den dukker nok opp en gang. I mellomtiden har jeg hoppet rett på bind to - "Om vinteren". Dette er også det bindet jeg tidligere i desember var så heldig å få en signatur i fra forfatteren!

Signatur fra Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

"Om vinteren" er for øvrig skrevet av en far til et barn som snart skulle bli født, står det på bokas smussomslag. 

Boka er delt i tre deler - en for hver av vintermånedene. Desember og januar inneholder brev til en ufødt datter, mens februar inneholder brev til en nyfødt datter. Karl Ove Knausgård og hans kone er i dag firebarnsforeldre. 

Brevene tar for seg ulike temaer, som blir gjennomanalysert i nokså korte tekster. F.eks. handler noen av tekstene om menneskets anatomi; nesen, ørene og hjernen. Disse minner sterkt om essayet "Nakker" i sin oppbygning. Andre tekster handler om barndomsminner - både egne og barnas: den første snøen, julegaver, julenisser, kosedyr, fyrverkeri, tannbørster og støvletter. Mens atter andre handler om våre omgivelser: månen, vann, kulde, vinter, fonner og bål. For ikke å glemme dyrene: ugler, bjørnen, oteren, haner og fisk. Variasjonen i temaer er stor. Og for alle oss som har latt oss fascinere av Knausgårds observasjonsevne og glede over å beskrive det han ser, er denne samlingen av tekster fornøyelig lesning. Både der dette vekker egne minner og dermed blir gjenkjennelig, og der hvor han tar tankespinnet så mye, mye lenger enn hva jeg selv noen gang har vært i nærheten av gjøre og dermed utfordrer meg som leser. 

Aller best er Knausgård når han beskriver det jeg forbinder med det universelt menneskelige, slik han gjør i "Det sosiale". 

"Hvor stor kraften i det sosiale er, merker man ikke før det tas bort, omtrent som en narkoman først kjenner heroinets makt når det ikke er er. Samtidig er det jo i den ensomme og i den narkomane kampen står, det er i deres indre kreftene reiser seg, mens det ytre, heroinen og det sosiale, eksisterer uavhengig av dem, og er like passive som indifferente overfor dem. 

Jeg behøvde altså andre mennesker, fraværet av dem rev og slet i meg. Men hva behøvde jeg dem til? Til å bli sett? Til å bli tatt på? Til å bli bekreftet? Jeg mislikte å bli tatt på, så det var ikke det, men jeg ville bli sett og jeg søkte alltid bekreftelse - likevel var det ikke det heller, for som forfatter kan man både bli sett og bekreftet uten å møte et eneste menneske. Men hva var det da? 

Det sterke behovet for andre, som likesom stod og ropte inne i meg når jeg gikk rundt i det tomme huset, eller gikk rundt på den tomme øya, ble gradvis svakere, og kunne være helt borte i timer av gangen, etter hvert også dager. Siden vårt indre aldri eller tomt eller stille, selv ikke når vi sover, men alltid fylt av inntrykk, tanker og følelser, sev det noe annet inn i det rommet som først det sosiale hadde bebodd, deretter trangen til det sosiale. Det var de ikke-sosiale hendelsene. De var vel så rike og komplekse, bare av et helt annet slag." (side 127-128)

Tilsvarende kunne jeg ha trukket frem hans tekster om seksuelt begjær og livsfølelse og hva dette gjør med det vi forbinder med det dypt menneskelige ved oss. 

Hva var det jeg likte så sterkt ved de fleste tekstene i "Om vinteren"? Jeg tror det er flere ting. Det ene er at jeg fikk en slags deja vu til lesningen av "Min kamp", der digresjonene er mange og vel så viktige som selve hovedtråden i bøkene, som jo på et vis er forfatterens eget liv. Mange er nok dem - særlig blant dem som ikke har lest "Min kamp"-serien - som tenker at "Min kamp" er en eneste lang egotrip om forfatteren, og at dette er noe de virkelig ikke har behov for å lese. Mens det blant oss som faktisk har lest serien, er en opplevelse av at det er så mange fascetter ved disse bøkene, som egentlig handler mer om det universelt menneskelige enn om forfatteren som sådan. For ikke å snakke om alle preferansene til litteraturen underveis. Men for å få frem disse sidene, må han nødvendigvis by på seg selv, og det er nettopp dette han gjør. Alle digresjonene bygges ut langs den røde tråden, og blir dermed vel så viktige som alt det andre. 

I den nye encyklopedien rendyrkes formen fra Min kamp-digresjonene videre. Tekstene er i all hovedsak for korte til å kunne kalles essays, og kan vanskelig stå helt på egne bein. Men i denne samlingen, der et mangfold av temaer tas opp, hører de sammen og bidrar til å danne et større hele. Så det andre er faktisk tekstenes kvalitet som sådan, og fascinasjonen av hvordan det er mulig å gå inn i et så vidt spekter av temaer og samtidig gjøre dette til god litteratur. Det tredje er den dypere menneskelige innsikten han viser i flere av tekstene, som når han skriver om hvorfor det er viktig å unngå at barna føler seg krenket av foreldrene sine. Her viser han at han har tenkt så mye, mye lenger enn de fleste gjør. Å lese disse tekstene får leseren til å tenke videre på hvilken betydning dette kan ha for ens eget liv. 

Jeg mener at Knausgård har lykkes godt, selv om jeg må medgi at et lite knippe - kanskje 3-4 av de i alt 60 tekstene - ikke ga meg så mye som resten. Dette er likevel for bagatellmessig til at det rører ved min opplevelse av boka som helhet. Dette likte jeg å lese! Og jeg gleder meg til resten!

Boka er nydelig illustrert med bilder av Lars Lerins vinterbilder. Samarbeid av denne typen mellom kunstnere og forfattere burde faktisk flere få øynene opp for!

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

I mellomtiden intensiverer jeg jakten på "Om høsten" i heimen ... 

Utgitt: 2015 
Forlag: Oktober
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-495-1561-5
Boka har jeg kjøpt selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

Andre omtaler:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 5. november 2015 - Bok to i Karl Ove Knausgårds «årstidssyklus» er bedre enn den første.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 6. november 2015 - Knausgårds vinter - Det gjenstår å se hva skissene i Knausgårds lille årstidsverk kan lede opp til. Men det er klart nok skrevet til at man gladelig følger med videre.
- Dagbladet v/Frank Wandrup - 5. november 2015 - Dette er andre bind i Karl Ove Knausgårds Vivaldi-prosjekt, altså fire bøker viet hver sin årstid, formulert som brev til en datter som på det skrivende tidspunktet er under utvikling i mors liv.
Den musikalske henvisningen er ikke helt tatt ut av lufta, ettersom det går an å lese småstykkene i både «Om høsten», som kom i september, og «Om vinteren» som satser i et musikkverk.
- Dagsavisen v/Trond Haugen - 7. november 2015 - Her kommer vinteren - «Om vinteren» har lite å by på når det gjelder litterær nyhet. Den oppleves som en bok for gamle mennesker i alle aldre. Som sådan tiltaler den også meg. Men kritikeren i meg kjeder seg og sovner på sofaen, lykkelig uvitende om forlagets sperrefrister, og drømmer om den litteraturen som forandrer verden. I den drømmen dukker også Knausgård opp, mens han tumler rundt i snøen, skamløst fallende, lattermild, fri og uforutsigbar. Han skriver andre bøker.

"Avskjedsfesten" (Regissører: Sharon Maymon og Tal Grant)

Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner. 

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp. 

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene. 

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall. 

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ... 

Hva har de gjort? Samvittigheten gnager ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre. 

Vennegjengen slår seg løs

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si. 

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den. 

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis. 

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Israel

Språk: Hebraisk

Sjanger: Drama 

Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)

Spilletid: 88 min.

"Maidan" (Regissør: Sergei Loznitsa)

Dokumentar om det ukrainske opprøret vinteren 2013/2014

"Maidan" er en dokumentarfilm som handler om ukrainernes opprør mot president Viktor Yanukovych. Yanukovich var president i Ukraina fra februar 2010 til februar 2014. Han gikk av som en direkte følge av folkets protester. Og folket protesterte fordi han stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med den ønskede utviklingen for et folk som løsrev seg fra Sovjetunionen og ble selvstendig i 1991. 

Det bor om lag 45 millioner mennesker i Ukraina, som har en befolkningstetthet på 75 mennesker pr. kvadratkilometer. Folket har sitt eget språk - ukrainsk - og sin egen valuta - ukrainsk hryvnja. Hovedstaden er Kiev, hvor det bor nesten 3 millioner mennesker. 

Etter uavhengigheten i 1991, har etniske ukrainere strømmet til fra andre regioner i landet til Kiev. Denne byen har tross vanskene med å tilpasse seg markedsøkonomi og demokrati, vokst frem som den mest pro-vestlige og pro-demokratiske regionen i Ukraina, hvor politiske partier som fremmer integrering i EU har dominert de siste valgene, leser jeg på Wikipedia. 

Folket - hundretusenvis av mennesker - samlet seg på Maidan, som er Kievs uavhengighetsplass, og begynte å demonstrere vinteren 2013.  I ukesvis dreide det seg om fredelige demonstrasjoner, selv om retorikken mot styresmaktene var beinhard. I dokumentarfilmen blir vi vitne til at presidenten beskyldes for løgner, og karakteriseres som sviker - innimellom nasjonalistiske sanger som med all tydelighet viser et folk som er stolt av landet sitt, og som hyller sin uavhengighet. 

Den drøyt to timer lange filmen, som er uten fortellerstemme, viser hvor fredelig det hele gikk for seg, selv om folket ropte og skrek at president Viktor Yuanukovych måtte gå av. Myndighetene forsøkte lenge å overse det hele, men det kom til slutt til et punkt hvor dette ble umulig. Store politistyrker ble satt inn, og deretter eskalerte konflikten til borgerkriglignende tendenser. 

Borgerlignende tendenser.

Når nås grensen for at det ikke lenger er mulig å unngå bruk av våpen? Vi ser en politistyrke som så langt det er mulig forsøker å presse folkemengdene tilbake ved bruk av beskyttende skjold og tåregass. En rasende folkemengde bryter opp brostein, som kastes mot politiet. Bildekk brennes i gatene for å lage et teppe av røyk som beskyttelse. Et raseri som lenge har ligget og ulmet, får utløp og konsekvensene er etter hvert at mange blir såret og drept. Ble det løsnet skudd? Jeg vet ikke helt, men ordet snikskytter blir nevnt i løpet av filmen. 

Hundretusener av mennesker er samlet på Maidan.

I opprøret, som er blitt kalt 2014 Ukrainian revolution, skal 100 mennesker ha blitt drept og et tilsvarende antall såret, mens 100 mennesker rett og slett forsvant ... Alt i følge rulleteksten på slutten av filmen. 

Det er et sterkt stykke dokumentarfilm vi blir vitne til i "Maidan". Selv savnet jeg en fortellerstemme, og jeg synes vel også at filmen kunne ha vært noe strammere redigert. Samtidig opplevde jeg langsomheten i starten som et slags vitnesbyrd på hvor mye fredsommelighet som skjedde i forkant av det som nesten utviklet seg til borgerkrig, og som altså kostet den sittende presidenten, som var lovlig valgt, president-posten. Det handler rett og slett om skjevhet og en mangel på proporsjonalitet i hva som kom først og hva som kom sist.

Et folk som protesterer.

Regissøren Sergei Loznitsa (f. 1964) ble selv født i Hviterussland, men foreldrene flyttet til Kiev der han gikk på videregående skole. Han er altså ukrainsk, men har bodd i Tyskland siden 2001.

"Maidan" er en Dogwoof-dokumentar. Dogwoof er ledende innenfor distribusjon av dokumentarfilmer, og du kan lese om selskapet her. Jeg har etter hvert sett en god del Dogwoof-dokumentarer, og har omtalt et lite knippe av disse her på bloggen min. Blant annet gjelder dette "Burma VJ", "Last Train Home" (fra Kina), "Son of Babylon" (fra Irak) og "Garbage" (fra Egypt). Dessuten har jeg omtalt en del Piraya-filmer som "On a Tightrope" (fra Kina), "Belarusian Waltz" (fra Hviterussland) og "Yodok Stories" (fra Korea). Det både Dogwoof-filmer og Piraya-filmer har til felles, er at de avdekker undertrykkelse av mennesker og at fotografene tar noen sjanser når de filmer - noen ganger med livet som innsats. Dette er viktige filmer! Se dem når du får sjansen!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Maidan
Nasjonalitet: Ukraina/Nederland
Spilletid: 130 minutter

"Den grønne sykkelen" (Regissør: Haifaa Al-Mansour)

Opprørsk feel good-film fra Saudi-Arabia

Haifaa al-Mansour (f. 1974) er en filmregissør fra Saudi-Arabia. Ikke bare er hun Saudi-Arabias første kvinnelige film-regissør, men hun er også en av landets best kjente og mest kontroversielle regissører, i følge Wikipedia. "Wadjda" (originaltittelen til filmen "Den grønne sykkelen") er hennes femte prosjekt innenfor film. De fire foregående var kortfilmer, og "Wadjda" er den første spillefilmen som noen gang er produsert fra Saudi-Arabia. Historien om Haifaa al-Mansours liv er minst like spennende som den hun forteller i denne filmen, og som hun selv har skrevet manuset til. 

Det er for øvrig tankevekkende at det faktisk har vært mulig å lage denne filmen i et land der kvinner nektes å ta del i det meste av det offentlige liv. Det viser at det er rom for utvikling også på dette området. Om det filmtekniske ikke er perfekt i denne filmen, så bør vi se forbi dette, tenker jeg. For regissøren måtte for en stor del sitte inne i en bil, tildekket, og regissere skuespillerne via en mikrofon ... Hun kunne ikke stå åpent frem og dirigere/regissere mennene som medvirket i filmen. 

Wadjda er en jente på ti år, som bor i Riyadh i Saudi-Arabia. Her bor hun sammen med moren sin, som er prisgitt et mannssamfunn der det kun er mulig for henne å bevege seg utendørs dersom hun er i følge med en mannlig sjåfør. Hun elsker mannen sin, men ekteparet nærmer seg nå et uunngåelig punkt i samlivet. Siden hun ikke har født ham en sønn, må han finne seg en kone nummer to. Det eneste hun har å spille på er sin skjønnhet og sin dyktighet i husholdet, men er det nok? I gangen deres henger et bilde av farens familietre. Der er det kun menn som gjelder. Kvinner teller ikke. Wadjda henger opp en lapp med sitt navn på familietreet, bare for å finne lappen krøllet sammen på bordet dagen etter ... 

Wadjda er opprørsk av natur, og selv om det ikke er mye spillerom for opprør, gjør hun det hun kan. Hun går rundt i Converse-sko, noe som ikke blir særlig godt mottatt på jenteskolen der hun går. Alt som kan minne om selvstendig tankegang slås det ned på. Wadjda er ei gløgg jente, og det er ikke til å unngå at jeg tenkte mye på om det var en god ting eller en dårlig ting i det samfunnet hun vokser opp i. Rett og slett fordi mulighetene for et selvstendig liv er så snevert, slik jeg har oppfattet dette. Uansett hvilke karakterer hun kommer hjem med og uansett hvor stolt også faren er over dette, så hjelper det ikke. Hun er jente, og det teller ikke. 

På tross av morens skjebne og på tross av begrensningene Wadjda lever under, hindrer det henne ikke i å drømme om en spesiell grønn sykkel. Skikkelige jenter sykler ikke - det sørger skikkelige familier for. Likevel lærer Wadjda seg å sykle. Hun får låne sykkelen til vennen Abdullah oppå et hustak trener de sammen i all hemmelighet. Wadjdas drøm er å kappsykle med Abdullah en dag. Mens Abdullahs drøm er å gifte seg med Wadjda når de blir store nok. 

Wadjda og vennen Abdullah

Wadjda overleverer hemmelige brev mellom elskende, hun selger egenproduserte armbånd, hun selger kassetter fulle av ulovlige kjærlighetssanger - alt for å tjene penger til å kjøpe sykkelen. Men det monner ikke, for sykkelen koster 800 riyal, og alt hun klarer å få inn er en tier her og en tjue-lapp der ... 

Så annonseres det en konkurranse på skolen. Den som vinner konkurransen om å resitere Koranen, vil få en pengesum på 1000 riyal. Wadjda melder seg på, og selv om hun i perioder holder på å gi opp fordi det er en vanskelig oppgave hun har begitt seg ut på, jobber hun iherdig og trener hver eneste dag ... 

Faren er innom en tur, og lar seg oppvarte av sine kvinner mens han
selv underholder seg med TV-spill.

Klarer hun å vinne konkurransen? Får hun den grønne sykkelen til slutt? Og lar faren være å ta seg kone nummer to? Det er de store spørsmålene i denne filmen. Mens vi hele tiden blir vitne til alt kvinnene må tåle for å bli vel ansett ... Som at det ikke er lov til å ta i en Koran mens de menstruerer. Da må de bruke servietter for å beskytte Koranen, og dermed kan alle se det som burde vært privat. Som at jentene ikke får lov til å ta på hverandre, fordi dette kan føre til usømmeligheter. Som at alle jentene og kvinnene må gå fullstendig tildekket i svart, mens alle guttene og mennene må gå i hvitt ... Som at voksne kvinner i praksis ikke kan bevege seg utendørs uten følge av en mann. Som at det egentlig ikke er lov for kvinner å sykle i det offentlige rom ... Og så er det likevel et ørlite håp! For Wadjda kan - og hun gjør det! I og med at denne filmen er laget i Saudi-Arabia, er det til og med et håp om at det er med myndighetenes velsignelse. 

Wadjda og moren

Mellom linjene aner vi for øvrig at kvinnene er mye strengere seg i mellom enn hva mennene og samfunnet for øvrig er, kanskje fordi de vet så mye mer enn dem hva det koster å stå utenfor? Ved den minste overtredelse, går ryktene som ild i tørt gress - på grunn av kvinnene ... Kanskje lager de på denne måten ris til egen bak? Riktignok er samfunnet strengt, men kvinnene gjør sin egen situasjon enda verre ved å opptre som de reneste moralens voktere overfor hverandre. Ting som ellers kunne ha fått passere, blir ikke glemt. Tvert i mot blir dette klistret til de personene det gjelder, og kan dermed i verste fall føre til et ødelagt liv. Noe som igjen fører til at mødrene for å beskytte sine døtre, setter dem under enda strengere kontroll ... og så har man det gående ... Handlingsrommet snevres ytterligere inn. Men kanskje sitter dette inntrykket igjen fordi mennene er så perifere i denne filmen, der det er kvinnene som paradoksalt nok spiller hovedrollene?

Det mest oppløftende med filmen er - i tillegg til at den faktisk er filmet i Saudi-Arabia - at det er mye humor og latter i filmscenene. Skuespillerne er bare helt fantastiske, og det er spennende å få innblikk i levesettet i et land som er så lukket. Filmen får meg til å tenke på en bok jeg leste for mange år siden, som het "Jentene fra Riyadh" av Alsanea Rajaa (linken fører til min omtale av denne boka). Så kan man selvsagt stille spørsmål ved hvor store opprør det egentlig er tale om i denne filmen ... Alle kvinnene er tekkelige, de kan sin Koran, de underordner seg mennene, uansett hvor urimelig de måtte være, og opprørene det er tale om, handler aldri om moral i sin egentlige betydning. Hva betyr nå en sykkel mot at man må behandle en mann med den dypeste respekt selv når han spiller TV-spill? Uansett - dette er et første skritt i riktig retning, tross alt. Haifaa Al-Mansour har åpnet ballet, og det skal bli spennende å se hvilke filmer som kommer etter denne!

Filmen har tidligere vært vist på Arabiske filmdager i Oslo. 

Denne filmen anbefaler jeg på det aller, aller varmeste!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Wadjda
Nasjonalitet: Saudi-Arabia/Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Waad Mohammed (Wadjda), Reem Abdullah (moren), Abdulrahman al-Guhani (Abdullah), Sultan Al Assaf (faren) m.fl.
Spilletid: 98 minutter

Big Buddha and the Po Lin Monastery, Lantau - Hong Kong

I første halvdel av september i år var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong. Vi hadde selvsagt høye ambisjoner om å rekke det aller meste, og det gjorde vi også. Jeg har allerede laget en del innlegg fra turen; Jeg startet med noen inntrykk, fortsatte med folkene og byen og øya - før jeg skrev om fiskelandsbyen Tai O, Hong Kong sporveier, The Symphony of Lights og Aberdeen. I herværende innlegg skal jeg ta for meg The Big Buddha og The Po Lin Monastry. De fleste topp 10-ti-lister inneholder disse severdighetene, som er de største helligdommene i Hong Kong. 

I løpet av kort tid skal jeg skrive om Victoria Peak, øyene Cheng Chau og Lamma, Stanley, Temple Street Night Market, Tsim Sha Tsui, Macao og om maten. 

For å komme til The Big Buddha og The Po Lin Monastry, må man reise til Tung Chung på Lantau-øya. Dette er den samme øya hvor Hong Kong flyplass befinner seg, og øya har bruforbindelse til Kowloon, som er en del av fastlands-Kina. Man kan ta buss eller T-bane - eller som vi gjorde: ta taxi (spesielt fordi vi reiste på en søndag og forventet lange køer). Det ble ikke spesielt dyrt (med regn med et par hundre kroner fra Tsim Sha Tsui). Med buss og T-bane hadde det imidlertid blitt en helt annen pris. Kollektiv transport er rasende billig i Hong Kong.

Mannen min hadde gledet seg veldig til å ta kabelbanen til helligdommene, men den var "dessverre" stengt på grunn av reparasjoner en ukes tid. Vi ble derfor sendt bort til en busskø. Jeg synes alltid det er spennende å observere hvordan køavviklingen og køkulturen er på nye steder vi besøker. Det bor mange mennesker i Hong Kong, og er det noe de er gode på er det nettopp køavvikling. Og folkene? De oppførte seg forbilledlige! Både sivilisert og høflige, ut fra hva jeg kunne bedømme. (På returen støtte vi riktignok på noen uhøflige og fulle (!!!) kinesere, som helt sikkert ikke var pene i munnen sin - noe vi garantert ville ha fått med oss dersom vi bare hadde skjønt hva de sa, men det var også den eneste gangen vi opplevde noe slikt.)

De fleste i busskøen var nok Hong Kong-kinesere, men inni mellom var det også turister. Mest asiatiske turister, fikk vi inntrykk av. Vi ble verken beglodd eller behandlet annerledes alle andre. Her er man vant til vestlige mennesker i fullt monn, siden Hong Kong er en multikulturell smeltedigel.

Det var aldri vanskelig å finne frem, siden all skilting både var på kinesisk og engelsk. Det var sjelden noe problem å gjøre seg forstått på engelsk, bare for å ha nevnt det.  

Da vi ankom helligdommene med buss, tok vi avstikkeren ned til venstre og entret Ngong Ping Village, som egentlig var en handlegate full av eksotiske souvernirer som spisepinner i alle prisklasser (dvs. fra relativt dyrt til rådyrt), buddhaer i alle varianter og alskens annen nips. Selv om vi ankom tidlig på dagen, var det intenst varmt og om å gjøre å finne skyggefulle områder. Mens vi gikk i handlegaten, ble vi hele tiden minnet om hvorfor vi var der. Big Buddha kunne nemlig ses uansett hvor vi befant oss.  

Igjen ble jeg aller mest fascinert av menneskene, som så vidt jeg klarte å bedømme, virket så tilfredse. De bar preg av ikke å mangle noe - verken av ytre eller indre verdier. Og barna virket så sunne og vitale. 

Men også her er det selvsagt mennesker fra alle samfunnslag, og som ikke tar like stor del i velstanden som resten av befolkningen. 

Etter at vi hadde gjort oss ferdig med Ngong Ping Village, gikk vi inn på tempelområdet. Langs veien innover sto det statuer av diverse krigere i - for oss - nokså banale positurer. 

Høyt, høyt oppe kunne vi skimte Big Buddha. Statuen er 34 meter høy, veier over 250 tonn og er laget av 202 bronse-biter, kan vi lese på Wikipedia. Den ble ferdigstilt i 1993. Buddha-figuren symboliserer det harmoniske forholdet mellom mennesket og naturen, folket og skjebnen. Statuen og området rundt er i tillegg til å være et senter for buddisme i Hong Kong, også en populær turistattraksjon. 

For å komme opp til buddhaen må man gå opp 268 trappetrinn. Det gjorde vi, og det kjentes i lårene - det kan jeg love! Sett nedenfra er buddhaen riktig majestetisk, og det er han sannelig også når man befinner seg helt oppe hos ham.

Mange kommer til klosteret for å tenne røkelse og for å be. Dette bør man utvise respekt for når man er der, og for en foto-entusiast som meg betyr dette å avstå fra å ta bilder selv når dette er veldig fristende. Vi tente forresten en del pinner med røkelse selv, fordi omstendighetene tilsa at det var riktig. Vi har en tradisjon hvor vi tenner lys i alle kirker vi besøker, og for oss var det mindre viktig at det denne gangen dreide seg om røkelse i et buddhist-tempel-område. 

Det er mulig å kjøpe alt fra bittesmå til kjempedigre pinner med røkelse. Eksakt hva dette betyr, aner jeg ikke. 

Interiøret i templene er intet mindre enn svært imponerende. Og ja, jeg tror faktisk det er gull alt som glimrer. Dette taket finnes inne i det som i min engelske guidebok kalles Great hall. Dette er hovedhuset i Po Lin Monastry, og dette tempelet huser også flere buddhaer.

I dette mindre tempelet sitter tre buddhaer i gull. Det var ikke alle steder vi fikk lov til å fotografere, men bare man oppførte seg høflig og anstendig var det meste greit, fikk vi inntrykk av. 

Detaljrikdommen på tempelbygningene tok nesten pusten fra oss. Riktig vakre var de! Du kan lese mer om Po Lin Monastry på Wikipedia og ved å google på navnet. 

Mens jeg gikk rundt og fotograferte, støtte vi på disse canadiske damene. De ønsket at jeg skulle ta bilde av dem, og jeg ba kun om å få ta bilde av dem med mitt eget kamera til gjengjeld. De stilte mer enn gjerne opp - helt uvitende om at de dermed skulle komme til å havne på min blogg til slutt. 

Så var turen kommet til at vi skulle bestige alle trappene opp til buddhaen ... Sola sto allerede høyt på himmelen, og vi visste at vi kom til å bli stekt på veien opp. Men - det var så mye fint å se underveis at det faktisk gikk lettere enn vi hadde fryktet. Det var tydelig at buddhistene hadde pyntet seg til turen. Vi traff for øvrig på overraskende mange yngre kvinner som ut fra klesdrakten å bedømme, måtte være muslimer. Kanskje burde jeg ikke ha blitt så overrasket når jeg tenker meg om, men det ble jeg altså ...

De innfødte gikk med paraplyer for å verne seg mot sola. I begynnelsen (etter at vi kom til Hong Kong) oppfattet jeg dette som litt rart og eksotisk, men jeg skjønte etter hvert at det hadde mye for seg. Kanskje handlet det mest om å beskytte ansiktet mot solens eldende virkning, men vel så mye handlet det nok om ikke å få hodet fullstendig kokt i varmen. 

Langs plattingen oppe ved buddhaen kunne vi betrakte de seks Devasene som ofrer blomster, røkelse, lampe, salve, frukt og musikk til Buddha. 

Det sies at på en klar dag kan Big Buddha ses fra Macao, som ligger en times båttur lenger sør. 

Man er ikke uberørt når man står så nær den berømte buddha-statuen ... Vi betalte ekstra for å få gå inn i buddhaen. Vi gikk opp noen etasjer, og der fikk vi bl.a. se flotte kalligrafier og annen kinesisk kunst. Her var det strengt forbud mot fotografering. Og jeg som vanligvis ikke er så nøye på slike forbud, gjorde som jeg ble bedt om. 

Utsikten utover dalen, men Devasene i front, var formidabel! 

Og selv håper jeg at det etter hvert skal bli mer vanlig å reise til Hong Kong. Forhåpentligvis vil det føre til bedre reisehåndbøker enn den vi måtte ta til takke med - nemlig Top 10 Hong Kong i Eyewitness Travel-serien. En altfor overfladisk reisehåndbok etter min mening.

Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt.