Aberdeen Harbour, Hong Kong

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

I tidligere blogginnlegg har jeg skrevet om The Symphony of Lights i Hong Kong, Hong Kong sporveier,  Fiskelandsbyen Tai O på Lantau, folkene i Hong Kong, om byen og øya Hong Kong og noen inntrykk.  I dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om Aberdeen, en by på sørkysten av Hong Kong-øya. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Aberdeen var et av de første stedene hvor britiske tropper ankom i 1841. Stedet ble oppkalt etter den fjerde jarlen av Aberdeen, George Hamilton-Gordon. Hong Kong var som kjent en britisk koloni i 100 år (frem til 1997), og alle engelske navn har selvsagt et kinesisk parallell-navn. Aberdeens kinesiske navn er Heung Gond Tsai. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Aberdeen Harbour er vakker, og i likhet med det meste av bebyggelsen i Hong Kong og omegn består boligmassen i all hovedsak av skyskrapere, egnet til å få plass til mest mulig folk. I disse blokkene bor folk trangt. 

Aberdeen, Hong Kong - herfra gikk båtene (Foto: RMC)

Aberdeen er den største byen på Hong Kong-øya utenom selve Hong Kong by, og Aberdeen Harbour er en av Hong Kongs ni havner. Byen var på 1960- og 70-tallet kjent for sitt båtfolk (Tanka og Hoklo). I dag ligger det for det meste yachter og fritidsbåter i havna. Aberdeen er ellers kjent for sine flytende restauranter, og i den forbindelse er det særlig The Jumbo som er populær. 

Aberdeen, Hong Kong - flytende restaurant (Foto: RMC)

Bare for å ha nevnt det med det samme: The Jumbo er virkelig en turistfelle i ordets egentlige forstand. Ut fra det vi kunne bedømme - vi var nemlig der - kostet de fleste menyer rundt 800 kroner pluss pluss. Nå er det visst slik at maten på The Jumbo er riktig god, men hele opplegget er og blir svært turistifisert. Jeg ville heller ha brukt pengene mine på en annen type restaurant enn dette. Utenom de store sesongene er det dessuten litt stusselig å sitte nærmest alene i en diger restaurant, samtidig som det må være veldig slitsomt når det faktisk er stappende fullt med mennesker ... 

The Jumbo Floating Restaurant ble etablert i 1976. Det sies av mer enn 30 millioner besøkende har spist på denne restauranten i årene fra åpningen og frem til i dag. 

Aberdeen, Hong Kong - flytende restaurant (Foto: RMC)

Nede ved havna kan man for en hundrelapp få seg en båttur litt utenom det vanlige i havneområdet. Her ligger båtene tett i tett, og det å kjøre sikk-sakk mellom båtene var både morsomt og spennende. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Vi kom ganske tett på en del fiskebåter underveis. Noen av båtene så nærmest ut som noen utrangerte gamle holker, der de lå og duvet i havnebassenget. Her og der satt fiskere og reparerte garn og annet fiskeutstyr. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Det jeg tenkte på mens vi kjørte rundt, var hvilket flittig folk kineserne er. Her går det ikke mye tid til spille, og man tar vare på eiendelene sine. En livsinnstilling og et verdivalg jeg føler har gått litt tapt i den vestlige verden, fordi holdningen om at det bare er å kjøpe nytt, har tatt for mye over ... 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Vi var ikke de eneste som var på båttur denne dagen. Plutselig kom det nemlig en båt med mange damer som åpenbart tok bilde av det samme motivet. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Å kjøre rundt i båt i Aberdeens havnebasseng var som å befinne seg i en litt fremmed verden, der absolutt intet virket kjent fra før av. Og det på tross av at havnebassenget visstnok er svært berømt pga. scener fra filmer med James Bond og Bruce Lee ...

Det er mye fint å se og finne på i Aberdeen utenom å ta en båttur i havnebassenget. Blant annet finnes det en kinesisk te-hage, parker man kan besøke og restauranter man kan spise på (og som ikke har de prisene som The Jumbo opererer med.)  I så måte anbefaler jeg nettsiden chinahighlights.com. 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen vår. For oss var båtturen en høydepunkt, fordi det ga mange muligheter for morsom fotografering!

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Aberdeen, Hong Kong - detalj fra The Jumbo (Foto: RMC)

Aberdeen, Hong Kong - detalj fra The Jumbo (Foto: RMC)

Aberdeen, Hong Kong  - detalj fra The Jumbo (Foto: RMC)

Kjell Askildsen: "Vennskapets pris"

Novelle-mesteren er tilbake igjen!

Kjell Askildsen (f. 1929) er novellemesteren fremfor noen innenfor norsk litteratur! Personlig har jeg riktignok Frode Grytten som min store norske novelle-helt, men ikke veldig langt bak kommer Kjell Askildsen. Jeg har flere av bøkene hans i min boksamling.

Askildsen debuterte med novellesamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem" i 1953. Han var da 24 år. I løpet av sin over 60 år lange forfatterkarriere har han utgitt 16 bøker (i alle fall dersom Wikipedias bibliografi er oppdatert) - i det alt vesentlige novellesamlinger. Det er ikke veldig mye dersom man sammenligner ham med andre nålevende forfattere. Da han i år kom ut med novellesamlingen "Vennskapets pris", var det 19 år siden forrige utgivelse. I mellomtiden har det riktignok kommet flere utgivelser - blant annet "Samlede noveller" i 1999 og "Alt som før - Noveller i utvalg" i 2005 - men dette er nyutgivelser av gammelt stoff. Novellene i "Vennskapets pris" er skrevet i perioden mellom 1998 og 2004. 

Det som kjennetegner Kjell Askildsens noveller er ordknapphet eller minimalisme. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Askildsen har skapt en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og har, etter utgivelsene på 1980-tallet, fått ry som en av de fremste norske forfatterne innen sjangeren gjennom tidene. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På 1980-tallet utviklet han sin helt særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema."

Novellesamlingen "Vennskapets pris" består av 12 noveller, og de fleste av disse har mannsnavn - som "Konrad T.", "Willy Hassel", "Georg", "Gerhard P." osv. Dersom det ikke hadde vært for Askildsens novellesamling "Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten", ville jeg ha fått assosiasjoner til Dag Solstad. 

I den grad man kan si at novellene har et fellestrekk, så er det at de handler om møter mellom mennesker. Sånn sett er tittelnovellen "Vennskapets pris" nokså dekkende for tematikken i denne samlingen. Et annet trekk er at fortid møter nåtid. Det ligger noe der i fortiden som kommer frem i møtene med menneskene som befolker novellene. Hovedpersonene er jevnt over sære eller ensomme eller helst begge deler. Og de drikker. Og lyver. Uansett hva som skjer, er det ikke særlig plass til å dvele ved sympatiske følelser. Snarere fremkaller noen av scenene en trang til å le fordi flere av situasjonene har et komikkens skjær over seg. Mest av alt er det hovedpersonens klossethet i forhold til sosiale settinger som er årsaken til dette.

I et minimalistisk språk maner Askildsen frem nokså kalde møter, der det gjerne oppstår kjedelige situasjoner hvor det er naturlig å ønske seg langt bort, uten at det er mulig å slippe fra. Mens jeg leste enkelte av novellene kjente jeg på et ubehag. Ubehaget er en konsekvens av at mennene i novellene mangler evnen til å kommunisere med sine omgivelser. De kommer ikke på de "riktige" forløsende ordene, de ordene som kunne ha gjort møtene annerledes. Vi aner også at det bak tilsynelatende beherskede fasader, koker av følelser. Og da snakker vi ikke om glede, men først og fremst om gammelt nag og det som kort og godt er dekkende under begrepet "ugreie" følelser". Følelsene slippes sjelden ordentlig løs, ikke annet enn i små, små drypp. 

Jeg opplevde at kvaliteten på novellene var noe sprikende. På sitt beste er Askildsen helt genial, og selv må jeg nok innrømme at det var de lengste novellene som falt mest i smak. Tittelnovellen "Vennskapets pris" og "Konrad T" var dem jeg likte best, mens 2-3 av de øvrige knapt gjorde inntrykk i det hele tatt. 

Ubehaget berører noe eksistensielt i oss mennesker, og evnen til å fremkalle en slik sinnstilstand ved hjelp av få, presise ord, er nettopp det som gjør at disse novellene hever seg høyt over det meste som skrives av noveller i dag. Kjell Askildsen er en språkets mester!

Selv om novellene i "Vennskapets pris" holder en noe ujevn kvalitet denne gangen, gjør de beste novellene den vel verdt å få med seg! For en leser som ønsker å være oppdatert på noe av det viktigste som skjer innenfor norsk litteratur, er novellesamlingen et must! Terje Holtet Larsens oppleserstemme passet perfekt til novellene!

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (i papir)/Lydbokforlaget (lydbok)
Spilletid: 1 t 42 min.
Oppleser: Terje Holtet Larsen 
ISBN: 978 82 495 1598 1 (papir)
ISBN:  9788242162830 (lydbok)
Boka har jeg mottatt fra forlaget. 

Kjell Askildsen (Foto: Nils Petter Lotherington -
lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 2. november 2015 - Historisk comeback for Kjell Askildsen - Kjell Askildsen eier en helt egenartet evne til å skrive frem lavmælt spenning mennesker imellom, sylskarpt presise og ofte kammerspillaktige historier som treffer deg med ubarmhjertig sikkerhet.
- NRK v/Leif Ekle - 30. oktober 2015 - Den gamle mester - Det er umulig å tenke «Kjell Askildsen» uten samtidig å tenke «språk». Askildsens setninger er av det slaget som, uansett hvor enkle og kortfattede de er, kan romme små verdener av innhold og mening.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 28. oktober 2015 - Askildsens magi - Det er kommunikasjon som går i stå, og det er samtaler som flyter ut i ingenting. Som i tittelnovellen «Vennskapets pris», der to menn som en gang for mange år siden var gode venner, møtes på nytt. De oppdager at de ikke lenger har noe særlig å snakke om, men at den ene av dem bærer på et gammelt nag. Det hele er tatt på kornet, minimalistisk, stramt og ubarmhjertig.
- Dagens Næringsliv v/Mina Ghabel Lunde - 19. august 2015 - Men det er ikke mer å si! - Intervju med forfatteren - Jeg bruker like lang tid på en novelle som en annen forfatter bruker på en roman, sier Askildsen, som mener de hittil uutgitte tekstene føles slik i dag som de gjorde da han først skrev dem. Han er fornøyd med at de utgis.
- Jeg er veldig glad for det som skjer nå, veldig glad. Det blir et forlenget punktum.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 30. oktober 2015 - Tilbake i Askildsens univers - Flere av fortellingene i «Vennskapets pris» handler om middelaldrende menn som opplever noe fullkomment trivielt, gjerne at de ser en person gå forbi som de har sett gå forbi tidligere, enten i samme retning eller motsatt vei. At Askildsen fascinerer og tiltrekker så mange lesere skyldes i hvert fall delvis at han makter å gjøre slike situasjoner interessante. Vi har alle heftet oss ved uvesentligheter, men det er ikke gjenkjennelsen som er drivkraften. Hovedpersonene opplever ikke noen større epifanier, i høyden føler de seg kanskje vagt oppskjørtet eller så tar de seg en ekstra halvliter. Allikevel blar leseren om som om det var en krimroman.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 31. oktober 2015 - Kjell Askildsen med nydelig og rått comeback - Ikke alle novellene er helstøpt og avrundet på klassisk Askildsen-vis. De kan bli liggende i grenselandet mellom det gåtefulle og uferdige. Men alle disse tekstene har noe ved seg, og på sitt beste lever boken opp til Askildsens egen høye standard. Den utfyller forfatterskapet og gir nye nyanser til helt sentrale motiver.
- Tine sin blogg - 21. november 2015 - Innfallsvinklene er veldig forskjellige, og det er fantastisk at han greier å si så mye med så få ord. Noen historier føles litt ubehagelig, mens andre er snodig. Vi er innom erotikk, ensomhet og løgn og bedrag, så jeg opplevde denne samlingen som variert, selv om novellene har den samme grunnfølelsen.
- Ebokhylla mi - 19. november 2015 - Jeg forstod ikke hvor Askildsen ville med denne novellesamlingen, jeg - som i utgangspunktet er veldig glad i forfatteren. Jeg fant svært få poeng med hver av novellene, og som samling totalt sett så gav de meg svært lite. Dessverre. Askildsen skriver likevel særdeles godt. Også disse novellene har en språklig kvalitet som langt overgår de fleste. Men de grep meg ikke.

Linn Ullmann: "De urolige"

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene). 

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann. 

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit. 
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv? 

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner. 

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ... 

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene. 

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011. 

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg. 

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur.  Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ... 

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ... 

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 411
ISBN: 978-82-495-1201-0
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens nettside

Linn Ullmann (Foto: Agnete Brun - lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. november 2015 - Scener fra et dramatisk liv - Ullmanns språk, hennes evne til å få alt til å dirre, til å selv gjøre poesi ut av farens føtter under hans dødsleie, gjør at hun opererer på et helt annet nivå enn de aller fleste norske samtidsforfattere.
- NRK v/Marta Norheim - 21. november 2015 - Rått og vakkert fraktalfamiliedrama - Dette er ingen skandaløs eller utleverande roman. Det er heller ikkje eit oppgjer med foreldre som sette sine eigne behov først. Alle tre har rikeleg med gode, sære og ja, litt latterlege sider. Som alle andre. Hovudpersonen har skilsmissebarnerfaringar som mange andre i sin generasjon, og bruker på gjenkjenneleg vis dei verkemidla barn har i møtet med vaksne som vil noko anna enn barnet. Den aldrande faren misser minnet og til slutt døyr han. Alle fedrar døyr. Den fine balansen mellom det almenne og det heilt spesifikke får denne romanen til å dirre av intensitet. Forfattaren unngår elegant å snuble ned i dei openberre fallgruvene som finst når eit barn skal skrive om sine kjente foreldre.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 21. november 2015 - Intervju med forfatteren: - De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. november 2015 - Sjarmerende og nådeløst fra Linn Ullmann - ... Linn Ullmann etterlater ikke leseren veldig lenge i elendighetsrommet. Det er overskuddet og kreativiteten, sanseligheten og den nådeløse humoren som preger sidene i denne nesten berusende velskrevne romanen.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 27. november 2015 - Som i et speil - "Naturligvis tar hun seg friheter, både kompositorisk og sannsynligvis i gjengivelsen av enkeltopptrinn, og selvsagt er prosaen fortettet slik den også er i romanen hennes, men dette er Linns fortelling om Liv og Ingmar. Selv har hun valgt å utelate navnene på de tre hovedpersonene - de er "jenta", "faren" og "moren" ... "
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 20. november 2015 - Formsikker Ullmann På en merkelig, sår måte er «De urolige» en slags hyllest til avstanden mellom foreldre og barn. Når barn skriver om sine foreldre, kan det fort gli over i anklagens form. Ullmann dveler i stedet ved utilgjengeligheten på en måte som gir interessante betraktninger. For ingen slipper unna. Når jeg-personen trenger hjelp med lydopptageren hun brukte til samtalene, spør hun sin egen sønn om hjelp. Han er oppgitt over hennes tekniske hjelpeløshet, og hun spør seg selv når han begynte å snakke til henne med en voksen manns stemme.
Fortellerstemmens store kapasitet for øm erindring kommer raskt til å slite ut enkelte lesere. Men mange vil se en formsikker og overbevisende fortelling om hukommelse, tilhørighet og foreldre.- Tine sin blogg - 5. desember 2015 - Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.

A Symphony of Lights - Hong Kong

En av Hong Kongs junker i Victoria Harbour under lysshowet (Foto: RMC)

Verdens største permanente lys- og lydshow finner vi i Hong Kong. Hver eneste kveld kl. åtte begynner nemlig skyskraperne i Hong Kong å "leve" ... Samtidig går junkene ut på sjøen. 

Lysshowet varer i 14 minutter, og er så fascinerende at du rett og slett ikke har opplevd maken! For å få best mulig utsikt til showet, bør du stå på Kowloon-siden. Aller helst bør du stå ved det som kalles Avenue of Stars ved Tsim Sha Tsui - der hvor Star Ferry har sitt anløp. 

Lysshow i Hong Kong (Foto: RMC)

Lysshowet kalles "The Symphony of Lights" og omfatter alle bygningene som ligger langs Victoria Harbour på Hong Kong-øya. Hver bygning har sitt eget lysshow, men poenget er likevel at alle bygningene på et vis "spiller sammen", slik at hver enkelt enhet inngår i en større sammenheng. 

Lysshow i Hong Kong (Foto: RMC)

I forbindelse med høytider som jul og kinesisk nyttår, er det i tillegg fyrverkerishow her. 

Lysshow i Hong Kong (Foto: RMC)

Lysshowet har fem hovedtemaer som kort kan oppsummeres til "oppvåkning", "energi", "arv", "samarbeid" og "feiring". Flere ulike typer lys benyttes i showet - som laser, led lys, vanlig lys, projeksjonslys etc. 20 bygninger er med i showet. Du kan lese mer om dette på Wikipedia. Dessuten er den en rekke nettsider som redegjør for detaljene ved showet, som tourism.gov.hk og discoverhongkong.com. Du finner flere nettsider ved å søke på Symphony of Lights - Hong Kong. 

Nedenfor har jeg tatt med et lite utvalg av bildene jeg tok av lysshowet. Du finner flere bilder av lysshowet på nettet.

Dersom du ønsker å lese flere av mine innlegg om Hong Kong, klikker du på denne linken.

Lysshow i Hong Kong (Foto: RMC)

Lysshow i Hong Kong - med en junk i forgrunnen (Foto: RMC)

Lysshow i Hong Kong - med en junk i forgrunnen (Foto: RMC)

Lysshow i Hong Kong - med en junk i forgrunnen (Foto: RMC)

Helt til slutt: her er en filmsnutt fra You Tube!



Jan Garbarek & Ustad Fateh Ali Khan - Ragas and Sagas

"Escobar: Paradise Lost" (Regissør: Andrea Di Stefano)

Når forelskelser blir farlige ... 

Pablo Escobar (f. 1949 d. 1993) er en sentral figur i filmen "Escobar: Paradise Lost". Han var kjent som narkobaronen fra Colombia, og anses ansvarlig for omlag 80 % av all kokain som i sin tid ble smuglet inn til USA. I følge Wikipedia var Escobar en av verdens ti rikeste menn da han var på topp i sin kriminelle karriere. Så mektig var han at han var i stand til å erklære makthaverne i Colombia krig. 

Nick

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en ung mann - Nick - som sendes av gårde på et farlig oppdrag av Pablo Escobar. Escobar er i hardt vær og har gitt Nick beskjed om å bringe noen esker i sikkerhet og samtidig drepe mannen som fører ham til det hemmelige gjemmestedet. Det er ingen tvil om at Nick misliker situasjonen han befinner seg i, men at han ikke har noe reelt valg. Hvordan havnet han - en helt alminnelig og kjernesunn canadisk mann - i denne klemmen? Filmen handler nettopp om dette - det vil si hva som ledet frem til denne fatale situasjonen ...

"Escobar: Paradise Lost" er nokså løselig basert på en sann historie. I tilbakeblikk følger vi den canadiske surferen Nick som i 1991 kom til Colombia for å treffe sin bror og hans kone. Nokså raskt etter ankomst forelsket han seg i vakre Maria, som "tilfeldigvis" var Escobars niese. I begynnelsen hadde de to unge kontroll over ltilværelsen, men gradvis inntok Escobar en dominerende plass i livet deres, inntil de i praksis var fullt ut kontrollert av ham. Forsøk på å komme løs fra Escobars grep førte ingen steder hen. Han klaget på at noen pøbler plaget ham og broren nede på stranden. Ikke lenge etter var alle drept. Nick ble skremt. 

Nick og Maria forelsker seg

Underveis i filmen bygget det seg opp en spenning som var til å ta og føle på - særlig da vi var tilbake til nåtid hvor Nick skulle utføre sitt farefulle oppdrag, og skjønner at heller ikke han skal få leve ... 

Escobar er og blir en fascinerende skikkelse i historien. Hvordan var det mulig for ett menneske å få så mye makt? I denne filmen får vi et stykke på vei en viss innsikt i dette. Escobar delte nemlig av sin rikdom med de fattige, som i neste omgang elsket ham og beskyttet ham til det siste. Uten denne lojale støttet hadde han antakelig ikke kunnet holde på så lenge som han gjorde. Slik denne filmen er lagt opp, nærmer det seg imidlertid slutten for Escobar. Myndighetene har bestemt seg for at han skal tas - derav hans desperasjon. Og når en mektig mann nærmer seg stupet, tar han gjerne med seg flere i fallet ... 

I denne familien gifter man seg ikke bare med kvinnen - man
må ta hele resten av familien med på kjøpet!

Det er skrevet et lass med bøker og produsert en rekke filmer om Escobar. Det finnes garantert bedre filmer enn denne, som ikke en gang er satt opp på norske kinoer. Grunnen er nok den at filmen føyer seg inn i rekken av dem det går 13 på dusinet av. Når jeg likevel valgte å se den, skyldtes det ene og alene Benicio Del Toro! Aller mest forbinder jeg ham med rolletolkningen som Che Guevara i filmene "Che 1" og "Che 2". Men også filmer som "21 grams", "Basquiat", "Sin City" og "Traffic" har gjort sterkt inntrykk i årenes løp. I denne filmen om Escobar spiller han en kynisk drapsmann som rydder unna folk som kommer i veien for ham. Den ene settes om nødvendig opp mot den andre - alt for at han selv skal være trygg. Den yngre garde vil nok være mer opptatt av Josh Hutcherson, skuespilleren med en fortid fra filmer som "The Hunger Game". Selv er jeg nok litt for gammel til å la meg besnære av hans angivelige sjarme. Som en kuriositet kan jeg nevne at Javier Bardems bror Carlos Bardem spiller en kaldblodig leiemorder i filmen. 

Om ikke "Escobar: Paradise Lost" blir stående som en film av den helt uforglemmelige sorten, vil jeg fremheve at den kan passe godt å se sammen med kjæresten. Den har nemlig nok trøkk og action til at han ikke vil kjede seg, og en fin kjærlighetshistorie som ikke blir for klissete, og som hun garantert vil like. Hjemme hos oss falt i alle fall denne filmen atskillig mer i smak enn den forrige jeg fikk min mann til å lide seg gjennom (nemlig et to timers jødisk skilsmissedrama i rettssalen ...). Helt til slutt nevner jeg at regissøren Andrea Di Stefano er et nokså ubeskrevet blad innenfor regissør-yrket, mens han har noe skuespiller-erfaring. 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Escobar: Paraside Lost
Nasjonalitet: Frankrike, Spania, USA
Sjanger: Romantisk thriller 
Skuespillere: Benicio del Toro (Pablo Escobar), Josh Hutcherson (NIck Brady), Claudia Traisac (Maria), Carlos Bardem (Drago), Ana Girardot (Anne), Aaron Zebede (Pepito Torres), Micke Moreno (Martin)
Spilletid: 120 min.

Anders Giæver: "Første stopp Brooklyn"

Vidunderlig om Brooklyn!

Anders Giæver (f. 1961) er journalist, og jobber som kommentator i VG. Han har utgitt flere bøker. I årene 2008-2011 var han USA-korrespondent for VG, og han bodde da i Brooklyn, en bydel i New York. Det er dette oppholdet som har inspirert ham til å skrive boka "Første stopp Brooklyn", en tittel som er inspirert av Hubert Selbys kjente bok "Siste stopp Brooklyn". 

"Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, hadde Brooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den første multikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn som flyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søke lykken, i pakt med den amerikanske grunnloven. 

Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke nestekjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr "det å tåle" eller "å holde ut noe". Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke engang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet." (side 9 - 10)

Selv har forfatteren ingen tro på at førstegangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhattan. Men kanskje andre eller tredje gang, når de typiske turistattraksjonene  på Manhattan er unnagjort ... For ham vil uansett Brooklyn alltid være første stopp, slik det var for så mange nordmenn før ham. 

New Yorks bydeler 

Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Selv om Brooklyn kanskje ikke er den bydelen som står øverst på prioriteringslisten første gang man besøker New York, er jeg temmelig sikker på at det å gå over Brooklyn Bridge er noe som hører med - også på første tur til New York. Om ikke annet så for å betrakte Manhattan skyline fra litt avstand ... I så måte var det ekstraordinært spennende å lese om broens tilblivelse - et forhold Giæver behandler grundig i sin bok. Brooklyn Bridge er for øvrig en av tre broer som binder bydelene Manhattan og Brooklyn sammen (Manhattan Brigde og Williamsburg Bridge er de to andre). Da den sto ferdig i 1883, var den verdens lengste hengebro med sine 1834 meter over East River og et hovedspenn på 486 meter. (Kilde: Wikipedia) Det tok 14 år å bygge den, og 27 arbeidere mistet livet under byggingen. Det var dykkersyke som forårsaket de flestes død, og av den grunn måtte man gi opp å komme ned på stengrunn på den ene siden av elven. 

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

"Hva er det mest slående første gang du kommer til New York? Gjenkjenneligheten. De gule drosjene, dampen fra kumlokkene, eimen av pizza, de døgnåpne kaffesjappene, salget av ristede kastanjer fra traller, joggerne i Central Park og selvfølgelig skyskraperne - det gir en sterk opplevelse av déjà vu, du har vært her så mange ganger før." (side 23) 

Og årsaken er selvsagt alle filmene vi har sett, hvor handlingen har foregått i verdensmetropolen New York. Anders Giæver nevner kjente klassikere som "Hair", "Taxi Driver", "King Kong", "Tarzans eventyr i New York" og en rekke Woody Allen-filmer, bare for å ha nevnt noen. Når det spesielt gjelder Brooklyn nevner han Frank Sinatra og "It Happened i New York", "Staturday Night Fever" og "Det vokser et tre i Brooklyn". 

En gang var Brooklyn slavenes hovedstad. I dag opplever den afrikanske- og karibisk-amerikanske befolkningen seg fortrengt av kjøpesterke innflyttere, som overtar og pusser opp kvartal etter kvartal av det som tradisjonelt har vært svarte bydeler, skriver Giæver på side 49 i boka. 

Giæver trekker frem et annet spennende forhold ved Brooklyn og det er Bloglyn, "den svært løselig og situasjonsbestemte føderasjonen av uavhengige bloggere i Brooklyn". "For selv om de ikke er spesielt godt organisert, er Bloglyn en kraft å regne med. Da bloggingen tok av for alvor midt på 2000-tallet, og før Twitter og Facebook virkelig hadde festet grepet, var Brooklyn det området i verden med høyest bloggtetthet. Selve episenteret for all Brooklyn-blogging lå i nabolaget Clinton Hill, men alle strøk og bydeler hadde sin rause del av kaken, med lokalblogger, matblogger, aktivistblogger, shoppingblogger, restaurantblogger, historiske blogger, politiske blogger, eiendomsmarkedsblogger, turistblogger og utelivsblogger.

Selv om de var forskjellige i tema og tilnærming, hadde forbausende mange av bloggene en ganske lik tone. En litt gneldrete, breial, "jeg-er-ikke-redd-for-å-si-fra"-melodi, som gjerne rettet seg mot eiendomsutviklere, trafikketaten, høyere T-banepriser, etablering av merkevarekjeder på bekostning av lokal næringsvirksomhet og ikke minst, den felles hovedfienden ordfører Michael Bloomberg der inne i elfenbenstårnet på Manhattan. Samtidig viste de fleste en sann omsorg for sitt nærmiljø, en vilje til å beskytte hver bygning og forretning mot riving og oppkjøp. Kakofonien av stemmer fra Bloglyn utgjorde på mange måter Brooklyns stemme, like multikulturell og sammensatt som bydelen selv." (side 64-65)

Fette Sau, en spesiell restaurant
i Brooklyn (Foto: RMC)

Det går selvsagt ikke an å skrive en bok om Brooklyn uten å nevne Paul Auster og filmene "Blue in the Face" og "Smoke", filmklassikere som handler om det typisk brooklynske. Og i samme slengen nevnes at Brooklyn to hundre år før internett var et av arnestedene for den fri amerikanske pressen. Og selvsagt hører også Red Hooks med, som en gang var slummen i Brooklyn. Giæver har også funnet en del spor etter nordmenn, som en gang utgjorde en nokså stor koloni i Brooklyn. 

"Williamsburg Saving Bank med sitt klokketårn - en av New Yorks flotteste skyskrapere i stein fra tiden før stålkonstruksjonene - ruver over strøket. Fort Greene huser også Brooklyn Flea, byens kanskje beste loppemarked. Og Fort Greene har klart å beholde en etnisk, økonomisk og kulturell miks som gjør at det fortsatt kan sies å representere de fleste sider av Brooklyn." (side 132)

Jeg fant det morsomt at Giæver også nevner rapperen Jay-Z, mannen bak "Empire State of Mind" fra 2009. Det har blitt en låt jeg selv forbinder med å sveve over Manhattan i helikopter under en New York-tur tidligere i år. Jay-Z er en Brooklyn-gutt, som vokste opp i fattigdom i en bydel som var preget av at det var crack overalt. I dag er han en suksessfull rapper som har solgt flere plater enn Elvis Presley. 

Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. (side 145) De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen. 

Hasidiske jøder i Williamsburg (Foto: RMC)

"Williamsburgs ortodokse jøder og hipstere har likevel mer til felles enn bare skjegg. Begge gruppene kom over broen fra East Village på et tidspunkt hvor bydelen ikke akkurat var Brooklyns mest attraktive. I likhet med resten av byen var Williamsburg gjennom en ødeleggende nedgangsperiode fra 1960-tallet og frem til 1990." (side 150)

Så skjedde det endringer til det bedre på midten av 1990-tallet, og man kunne gå hjem alene fra T-banen om natten uten å bli overfalt av et crackhue ... (side 152)

I kapittelet om den jødiske humorrevolusjonen trekker Giæver frem MAD.

"For alle som skjønte kodene, var MADs satire en åpen jødisk harselas med først og fremst det hvite, protestantiske USA, makteliten og den konserverende forbrukerkulturen som preget landet på 1950-tallet. MAD gjorde narr av superheltene, cowboyene og egentlig alt som var goy, "ikke-jødisk"." (side 159)

En annen som gjorde den jødiske Brooklyn-humoren til et universelt fenomen, var Woody Allen. 

"Den jødiske humoren ble synonym med en intellektuell, akademisk, selvsentrert satire; en observasjonshumor som både latterliggjorde og rettferdiggjorde den priviligerte klassens trivielle problemer. Allen bragte den til arthousekinoene. På 1990- og 2000-tallet gjorde sjangeren kjempecomeback på fjernsyn." (side 166)

Coney Island hører med når man snakker om Brooklyn. Dette er nemlig siste stopp på T-banen. Stedet har bestandig hatt en folkelig masseappell, skriver Giæver. Han viser til Lou Reeds plate "Coney Island Baby" fra 1976. Dessuten preger bildet av Patty Smith og Robert Mapplethorpe fra 1969 med berg-og-dal-banen The Cyclone forsiden på Patti Smiths bok "Just kids" (linken går til min omtale av boka). 

"Entusiasmen for "fantasiens Coney Island", begeistringen for hva tivolibyen ved havet representerte og sto for, er det som har reddet stedet fra sanering og eiendomsutvikling." (side 175)

Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

Helt til slutt i boka har Anders Giæver tatt med en liste over 10 ting å få med seg i Brooklyn. Å krysse Brooklyn Brigde til fots står selvsagt som nr. 1 på listen. Som nr. 2 står å spise verdens beste pizza eller i alle fall å spise pizza på New Yorks mest berømte pizzaresteraurant - på Grimaldi´s eller Juliana´s rett under Brooklyn Brigde. Fra Promenaden kan man skue mot Manhattan skyline. Brooklyn Botanical Garden er et must, og dessuten Green Wood Cementry. Og jeg som trodde at New Yorks ostekake var greit nok å få med seg ... Nei, det er Junior´s berømte ostekake som gjelder! Giæver anbefaler å leie sykkel, og for de mest outrerte kan kanskje en padletur på Gowanus friste? Og sist men ikke minst hører altså Coney Island med. 

Manhattan skyline - sett fra Brooklyn (Foto: RMC)

Jeg elsker bøker som tar meg med til steder jeg enten kunne tenke meg å reise til eller hvor jeg selv allerede har vært. Grunnstemningen i Anders Giævers bok "Første stopp Brooklyn" er vidunderlig! En slik bok man koser seg langsomt med, og gjerne vender tilbake til fordi det blir mange detaljer - og rett og slett vanskelig å få med seg alt ved første gangs gjennomlesning. Dette er en slik bok som kommer til å bli med i kofferten neste gang jeg reiser til New York, og planlegger et grundigere besøk til Brooklyn. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg flere litteraturpreferanser - særlig inn i den jødiske litteraturen. Det er nemlig der jeg har mine preferanser til denne bydelen. Jeg kunne nok også ha ønsket meg litt mer om Paul Auster, og kanskje noe mer om museer og spesielle spisesteder. Samtidig skjønner jeg at dette ikke er Anders Giævers prosjekt, og at dette heller ikke er en reisehåndbok, selv om ti-på-topp-listen i slutten av boka kan tyde på det. Det Giæver har oppnådd gjennom denne kjærlighetserklæringen til Brooklyn, er å få meg til å ønske meg tilbake til New York nokså raskt igjen. Neste gang vurderer jeg også å bo i Brooklyn. 

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og forsøker å favne nokså bredt for at lite eller ingenting skal være glemt. Jeg har imidlertid én sterk innvending mot boka, og det er at den er altfor tynn! Dersom Giæver noen gang skal redigere boka, anbefaler jeg ham å slenge på minst 100 sider til, som han fyller med enda mer Brooklyn-stoff. 

Jeg anbefaler like fullt denne boka varmt! Og jeg tror den kommer til å ligge under riktig mange juletrær i år!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-02-45624-5 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Audun Vinger - 3. november 2015 - Amerikanske tilstander - Det er ofte befriende med bøker av moderat lengde, men i «Første stopp Brooklyn» blir det litt bråstopp. Giæver kunne godt kostet på seg minst åtti sider til. Det holder ikke helt med et hjertesukk mot slutten om alt han ikke fikk omtalt og alle nabolagene han ikke fikk portrettert, ei heller med et slags reiseguide-appendiks med ti steder man må besøke i Brooklyn.
- Bokstaver.no - 27. november 2015 - Annerledes bok om Brooklyn - I dag er det nesten ingen nordmenn igjen i Brooklyn. Den som går på leting, finner nok noe, men de aller fleste er enten ”gått til Norge (som de sa) eller er døde. Det er livets strenge skjebne og gang. Men minnene lever – og minnene kan ingen ta. De lever videre takket være Giævers bok som har fått den megetsigende tittelen ”Første stopp Brooklyn”. For mange, mange år siden lå det en bar i Red Hook som heter ”Ottos Bar” med undertittelen ”Første og siste stopp”. Tittelen minner om den, selv om den henter sitt motiv fra noe helt annet. Det kan leseren selv finne ut av. Det er spennende å lære rikt. Takk for en annerledes bok, Anders Giæver!