Helen Macdonald er poet, forfatter og vitenskapshistoriker ved Universitetet i Cambridge. Hun har tidligere utgitt et par diktsamlinger og flere fagbøker. Hun har bakgrunn som rovfugltemmer og har bidratt som forsker og rådgiver på forskjellige prosjekter for å styrke rovfuglbestanden i Storbritannia.
"H is for Hawk" utkom i Storbritannia i 2014, og boka har ført til Macdonalds litterære gjennombrudd. Boka har solgt over en halv million eksemplarer totalt, og har innbragt forfatteren Samuel Johnson-prisen i sjangeren beste sakprosa i 2014 samt Costa-prisen for årets beste bok samme år. Boka utkom på norsk med tittelen "H for hauk"tidligere i år. Over alt høster den gode kritikker - både fordi den er litterært meget sterk og helt spesiell, vakker, sår og så respektfull i sin tilnærming til denne i utgangspunktet så fryktede rovfuglen. (Kilde: Bokas smussomslag)
Helen Macdonald drømte om å bli falketemmer fra hun var ei lita jente. Hun leste alt hun kom over og lærte seg alt som var å vite om faget og fuglene. Ingen relevante bøker unngikk hennes oppmerksomhet. Likevel skulle det ta mange år før hennes drøm ble til virkelighet. Det var først da faren døde og hun selv nærmet seg førti at hun bestemte seg for at hun ville temme en hauk - betraktet som en av verdens ondeste fugler.
"Jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Hønsehauker er vanskelige. Har du noengang sett en hauk fange en fugl i hagen din? Jeg har ikke sett det, men jeg vet at det har skjedd. Jeg har funnet bevis. Ute på hellene i patioen en gang i blant, små fragmenter: det lille, insektlignende beinet til en sangfugl, med kloen knyttet hardt til senene som har strammet den; eller - enda grusommere - et avrevet nebb, overnebbet til en spurv, eller undernebbet, en liten blygrå konisk dråpe, svakt gjennomskinnelig, med noen årsmå kjevehår klebet til den." (side 11-12)
Fra før av hadde forfatteren erfaring med falker, falkoner som hun var. Fullstendig annerledes hønsehaukene, disse "nifse, blekøyde psykopater som levde og drepte i tette skoger. Falkene var rovfuglene jeg elsket: skarpvingede, prosjektiltunge fugler med mørke øyne og en ekstraordinær eleganse i luften." (side 29)
Så skaffer hun seg en hønsehauk. Hun betaler åtte hundre pund for den og kaller den Mabel. Hun burer seg inne i leiligheten sin bak nedtrukne gardiner, og begynner det møysommelig arbeidet med å temme den i utgangspunktet umuligste av alle fugler. Samtidig som vi følger hennes kamp mot (eller med?) Mabel, forteller hun oss om Whites biografi om temmingen av hauken Gos ("The Goshawk" fra 1951) - etter hvert omtalt som tragedien med White og Gos, siden han til slutt mistet fuglen.
" ... katastrofen var uunngåelig. White innså at hauken var ham selv, en fugl som var en "ungdom som var blitt drevet til vanvidd av alskens uforstand, savn og tukt". Og endelig innså han med gru at han selv var blitt tuktet, uansett hvor mange ganger han forsøkte å fortelle seg selv det motsatte. Hauken var barnet foran lekeslottet. Han var faren. Han var faren. Det var han som var diktatoren, ikke hauken. Så gikk da også den store tragedien mot sitt endelikt, og spikeren i kisten skyldtes naturligvis ren sentimentalitet." (side 169)
Hun eksperimenterer med mat som belønning, finner frem til den perfekte matchvekt på fuglen og gradvis, gradvis vokser det frem en relasjon mellom henne og Mabel. Hun må bare først komme forbi fuglens dødsangst, der den sitter tjoret fast og ikke kan komme noen vei. Er fuglen bare ond? Eller finnes det en leken fugleunge bak de kalde øynene? Klarer hun å temme Mabel og opprette et tillitsforhold, slik at hun kan slippe henne og stole på at hun kommer tilbake og setter seg på hansken hennes? Til slutt blir hun nesten ett med fuglen ... Hun vet ikke hvor hun selv slutter og hvor fuglen begynner.
"Der ute glemte jeg helt at jeg var menneske. Alt hauken så, var rått og ekte og sylskarpt, og alt annet ble fullstendig neddempet. Terrenget skapte betydninger i hodet mitt som kjentes som trykk, som lys, som gaver: følelser det var umulig å sette ord på, som når man værer fare eller noen leser over skulderen på en. Alt ble mer komplekst, men også underlig forenklet." (side 192)
"H for hauk" er en av de mest besettende romanene jeg har lest som handler om forholdet mellom et menneske og et dyr. Helen Macdonald beskriver naturen, opplevelsen av hauken som på et vis et mer opphøyet vesen enn henne selv som menneske, og hun skriver om følelsen av å miste kontrollen. Der White tvang gjennom egen vilje og tapte alt, der nærmer Macdonald seg dyret på dets egne premisser - og hun lykkes ... og vinner hva da? Den kampen som hun hele livet har drømt om å vinne ... Mabel gjør noe med hennes opplevelse av mening og retning i livet, der alt dreier seg om sansene og her-og-nå-opplevelser. Der det handler om å komme i kontakt med sitt eget jeg, avsondret fra resten av verden. I begynnelsen handler alt om å være så usynlig som mulig for fuglen. Derfor kan ikke vennene komme på besøk. Etter hvert handler det om å få kontakt med Mabel, kommunisere med henne. Når hauken flyr gjennom luften, løper hun på bakken - hele tiden i kontakt med fuglen for aldri å miste den av syne, redd for å lide samme skjebne som White og Gos. Uten Mabel er hun ingenting lenger. Alt som betyr noe er fuglen og dens velbefinnende. Det fuglen ser, det ser hun. Alt annet er uten betydning.
Jeg må innrømme at da jeg fikk denne boka anbefalt, tvilte jeg sterkt på at den ville fenge meg. Samtidig var det kanskje nettopp dette som fikk meg til å prioritere boka likevel? Hva var det egentlig med den? Skepsisen varte de første 20-30 sidene, boka ble lagt til side i noen dager, før jeg tok den frem og slukte den i løpet av en eneste dag. Historien var så besettende og så intens at jeg ikke klarte å legge boka fra meg. Jeg har for så vidt alltid vært fascinert av store rovfugler - fortrinnsvis havørner - uten å ha behov for nærkontakt gjennom annet enn zoomen på kameraet mitt.
Så ble også dette en historie om et myteomspunnet rovdyr som absolutt har flere sider enn ondskap og en hang til å drepe ...
Dette er rett og slett en av årets bøker, som man bør få med seg! Boka har sterke litterære kvaliteter og beskrivelsene av naturen er så fantastiske at jeg følte at jeg ble trukket inn i forfatterens univers, og ikke mitt eget. Kjærligheten til naturen og hauken gjennomsyrer hele boka, og jeg ble underveis i lesningen dypt rørt over hvordan forfatteren nærmet seg fuglen i håp om å temme den.
Denne boka anbefaler jeg veldig sterkt!
Utgitt i England: 2014
Originaltittel: H is for hawk
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Press
Oversatt: Knut Ofstad
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-7547-791-8
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget
 |
| Helen Macdonald (Foto: lånt av forlaget) |
- VG v/Arne Hugo Stølan - 18. mai 2015 - Macdonald er fantastisk god på å formidle den irrasjonelle og krevende relasjonen mellom hauk og trener. Austringeri heter det på fint, og det er ikke betraktet som like glamorøst og høyverdig som falkeoppdrett. Når det røyner på som mest, får hun hjelp og støtte fra filosofivenninnen Christine eller sin «hønsehauk-guru» Stuart.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. mai 2015 - Bestselger om hauketemming - Kan en litterær suksess handle om hva som helst, så lenge forfatteren går tett nok på det, med lidenskap? Den britiske vitenskapshistorikeren og poeten Helen Macdonald vakte oppsikt i den engelskspråklige verden ifjor med en bok om å temme en hønsehauk. «H for hauk» kommer nå på norsk med en lang liste skrytesitater. Hva er greia? Som forfatteren selv skriver om andres haukehistorier: «Det er lett å tenke: Hmm.»
- Aftenposten v/Maia Wang-Naven - 25. juni 2015 - Da Helen Macdonald bestemte seg for å temme rovdyret, ba hun vennene holde seg unna (intervju med forfatteren)
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 13. juni 2015 - Et vennskap med nebb og klør - H for hauk må være en av de tøffeste, vondeste og vakreste fortellingene om sorg og tap jeg har lest. Macdonald tør å være dypt personlig, hun er fylt av fortvilelse, føler seg laget av "langsomt ulmende metall". Etter hvert forsvinner hun inn i depresjonen. "Hjertet mitt er salt", tenker hun, måneder etter farens død.
Men Macdonald kan ikke forsvinne helt: hauken trenger henne. Mabel blir Macdonalds vei ut av mørket. De to er avhengige av hverandre, men av vidt forskjellige grunner.
Sorgarbeid handler også om omsorg; om å ta vare på og å bli tatt vare på; om å kjenne seg betydningsfull, og med det kjenne at livet har betydning.
Det går opp for en at livet er fullt av huller. Fravær. Tap. Ting som var der og ikke finnes lenger. Og man forstår at man er nødt til å vokse rundt og mellom disse hullene, selv om man kan strekke ut hånden dit tingene var, og kjenne den skarpe, skinnende tomheten på stedene hvor minnene befinner seg.
Mer enn noe annet viser H for hauk hvor nødvendig det er å ha noen rundt seg når verden er på sitt mørkeste, selv om denne noen er en fjærkledd, nebbete skapning med skarpe klør og morderblikk.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 3. juni 2015 - S for strålende - Det hele flyter nydelig fra episode til episode, fra kilde til kilde. Belest og belært, men aldri kjedelig og tørt. Hjerteskjærende personlig, i et klart, presist, bildeframkallende språk. Hvem ante at det er skrevet så vanvittig mye om falkonering fra før, og at dette kunne gjøres så interessant? «H for hauk» er en bok av den typen man aldri hadde sett for seg ville skrives, og med vanskelighet kunne se for seg at kunne bli spesielt vellykket. Men her er den, skam over alle fordommer.
«No man is an island», sier de i England. Det kan stå som en oppsummering på bokas konklusjon. For ingen mennesker er fugler heller, selv om Macdonald på sitt aller mest sorgdesperate opplever at hun nærmest smelter sammen med hauken sin. Blir natur.
- Moshonista - 15. juni 2015 - Naturligvis, true to character, kunne jeg greid meg med mindre sorgbearbeiding, og mindre White, til fordel for hauk og trening, men det visste jeg på forhånd. Jeg har en svakhet for forholdet mennesker/ville dyr, en slags Siegfrid and Roy besettelse, som er like sterk i dag som i Pippi/Mr.Nelson dager. Det var derfor smart av meg å høre lydboka, fristelsen til å skumme utgår.
Mer foruroligende er det at jeg ikke finner denne villskapen, eller symbiosen mellom fugl og menneske, hverken merkelig eller bekymringsverdig, men uungåelig. Jeg trodde det var slik alle dyreeiere med uregjerlige, og/eller ville, individer har det. En selvfølgelighet at det går på psyke og selvtillit løs, når du står der og brøler i skogen og ingen hund kommer, eller når beistet etter 3 år fremdeles ikke stoler på at du ikke har tenkt å klippe av han tærne når du kommer med klosaksa, og en ukentlig rutinemessig ørerens innbefatter 2t med munnkurvlirking. At du må se og tenke som en hund hønsehauk for å unngå alle utfordringer og utageringer.
Det er klart det er deg som menneske det er noe galt med.
Selvfølgelig må du grine - og drikke.
- Den har jeg lest - 1. juni 2015 - Er hauken en distraksjon, som leder tankene til forfatteren bort fra tapet av faren? Å temme en hauk er ikke noe man kan gjøre halvveis, det krever full dedikasjon. Sånn sett kan man si at, ja – hauken gjør at hun ikke kunne ligge på sofaen å være deprimert og stenge verden ute. Men det finnes mer konstruktive måter å sørge på. Hun hadde en jobb å gjøre, noe som ga hverdagene mening. Heller enn en distraksjon, vil jeg si at hauken er det som holder henne flytende, og som gir henne mulighet til å distansere seg fra andre uten å være alene og samtidig sørge. Hauken setter og holder henne i kontakt med flere mennesker, som hun lærer mye om – fordi det er noe med å komme så nært innpå naturen som gjør at mennesker åpner seg.
Jeg må også raskt kommentere språket i boken, som er nydelig.
I Norge var falkonering utbredt i middeladeren, i mens det fortsatt er miljøer for dette i Europa – spesielt i Tyskland og Storbritannia – er det å holde og jakte med rovfugl forbudt i Norge. Vi totalfredet rovfugl på 70-tallet. (SNL, NRK).
Jeg gleder meg til å høre hva forfatteren har å fortelle om boka!
Jeg skal dessuten sporenstraks bestille og sende et eksemplar til min bestevenninnes Kindle. Dette er en slik type bok jeg ønsker at de jeg bryr meg om skal få med seg.
Anbefales: De som har mistet noen, fugleinteresserte og de som er nysgjerring på hvorfor denne boken sanker priser og lovord.
