Elena Ferrante: "Mi briljante venninne"

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. 23 land har så langt kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.

De tre første bøkene har allerede utkommet på engelsk!
Her fra Strand Bookstore i New York tidligere i år
(Foto: RMC)

"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodige kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år.

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem. 

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne. 

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv. 

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt. 

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ... 

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de  besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum. 

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ... 

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham? 

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen. 

Utgitt i Italia: 2012
Originaltittel: L´amica geniale 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Samlaget (papirutgaven)
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal 
Oppleser: Silje Breivik
Spilletid: 12 t 11 min. (Antall sider: 405)
ISBN: 9788242162243 (lydfil)
ISBN: 9788252185904 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og leseeks. fra Samlaget


Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 6. juni 2015 - Elena Ferrante: Mi briljante venninne er et moderne storverk - Believe the hype: Første del av Elena Ferrantes fire bind lange roman om to venninner fra slummen i Napoli er ute på nynorsk. ... 
Lila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt. Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?
For Ferrante-fanatikere som ikke leser italiensk, blir ventetiden lang frem til høsten for å finne ut hvordan konkurransen mellom de to kvinnene forløper fra 1976 og frem til romanens nå i 2010. I den nåtidige prologen får vi vite at den 66-årige Lila har forsvunnet, og det er denne nyheten som setter minnene (og fortellingen) i gang hos Lenu. Hvem er egentlig den frie og modige av dem? I konkurransen mellom de to begavede jentene, er det aldri klart hvem av dem som er på topp. Er det et kjærlighetsforhold? Forvirringen ligger allerede i tittelen på første bind: Min briljante venninne er ikke Lila, slik fortellingen legger opp til, men Lenu, slik Lila ser henne.
- VG v/Kristine Isaksen - 6. mars 2015 - Rå vold i briljant roman - Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som var så full av livskraft og pulserende liv. Det er som om Elena Ferrante har tillatt seg å legge ekstra mye av seg selv og livet sitt i teksten, siden hennes egen identitet er skjult. ... Romanen har flere fellestrekk med den populære dameromanen: Den handler om kvinneliv, handlekraftige heltinner og vennskap, og er uten ironi.
Samtidig er det presise språket og den uforutsigbare handlingen i en liga over dameromanen. Boken, og kvartetten som den er første del av, har mange potensielle lesere – måtte de alle finne fram til den!
«Mi briljante venninne» er en hyllest til en by og et spesielt vennskap som tar pusten fra leseren.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann - 13. mars 2015 - Helt rå roman - Ferrante imponerer med å la to kvinners motsatte livsveier virvle opp tidens problemstillinger, uten å låse dem til stereotypene. Snarere tvinnes Elena og Lila sammen i et uavklart styrkeforhold. Slik beskrives symbiosen når Lila gifter seg som 16-åring: «Pengane forsterka inntrykket av at det eg mangla, hadde ho, og omvendt, i eit uendelig spel av utveksling og ombyting som, snart muntert, snart smertefullt, gjorde at vi ikkje kunne vere uten kvarandre.» Hvem har makten? Hvem er hvem? I Ferrantes kontrapunktiske roman kan egenskaper slå over i sin motsats, når som helst. Volden truer bak hjørnet. Det gir en eksplosiv dramaturgi. Mer ordinære partier finnes også, med intriger i det øvrige persongalleriet.

- NRK v/Leif Ekle - 11. mars 2015 - Gatesmarte, sterke jenter fra Napoli - En amerikansk kritiker skrev at å beskrive Elena Ferrantes Napoli-kvartett som feministisk litteratur er presist, men det kan samtidig bidra til å gjøre den mindre enn den fortjener. Underforstått: Denne kvinnelitteraturen unndrar seg båser og kategorier. Den er framfor alt bevegende, sterk og menneskelig uten kompromiss - fra en stor forteller.

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 9. mars 2015 - Briljant klassereise - Lila er slem. Men også briljant. Fattig og lurvete, men sterk. Ein ekte rakkarunge, redd verken vaksne eller ungar. Elena er djupt fascinert. Ho vil bli venninne med denne nye jenta, som oppfører seg annleis enn alle andre, og verkar omgitt av eit eige kraftfelt.
Noko ho klarer, men ikkje utan kostnad. For dess meir glitrande ho kjenner at Lila er, jo gråare kjenner Elena seg. Ofte følest det som ho berre er ein svak skugge i sitt eige liv, som om ingenting har kraft og farge om ikkje Lila er der for å tilføye det. Sjølv om det utanfrå sett går bra også med Elena, på skulen og etter som tenåra skrid fram i kjærleiken.
Likevel er det verdt det. Lila er spesiell. Modig og ekstremt intelligent, definitivt etla til noko eige. Slik ser det i alle fall ut gjennom Elenas auger då dei to veks opp saman i fattige Napoli på 1950- og 60-talet, også då ho godt oppi sekstiåra bestemmer seg for å fortelje hennar og Lilas historie. Særs Lilas.
- Artemisias Verden - 19. mars 2015 - Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
- Tine sin blogg - 23. april 2015 - Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.
- Med bok og palett - 16. januar 2015 - Ei på mange måter realistisk forteling frå livet i Italia på femtitalet, men også ei forteljing der ein sit att med mange spørsmål og uvisse. Gatene i Napoli og det brutale miljøet i bydelen vi møter, er godt skildra. Dette er ei ærleg og lettlese bok, med god, flytande oversetting til nynorsk. Eg kjem nok til å lese meir av Elena Ferrante, og andre italienske forfattarar i tida framover.
- Reading Randi - 29. desember 2015 - En spennende og spesiell roman som så absolutt gir en noe å tenke på i etterkant.

Charging Bull ved Bowling Green, New York

Charging Bull - eller Wall Street-oksen (Foto: RMC)

Charging Bull er en berømt bronsestatue som i dag forbindes med Wall Street i New York. Statuen består av 3200 kg bronse, og den er laget av billedhuggeren Arturo De Modica. I min Gyldendal reiseguide leser jeg at billedhuggeren og 30 av hans venner fraktet den til Wall Street og plasserte den foran New York Stock Exchange i 1989. De rakk det akkurat i løpet av de åtte minuttene det tok mellom politipatruljene. Senere ble statuen fjernet fordi den var til hinder for trafikken. Dessuten var den jo satt der uten tillatelse. 

Folksomt rundt den populære statuen absolutt hele tiden! (Foto: RMC)

Publikum hadde imidlertid allerede lagt sin elsk på statuen, og de protesterte høylytt da den ble fjernet. Siden ga Parks Department en midlertidig tillatelse til å plassere oksen på Broadway, like nord for Bowling Green. Der står den fremdeles den dag i dag, som et symbol og Wall Streets uoffisielle maskott. Billedhuggeren selv skapte denne skulpturen etter aksjemarkedets sammenbrudd i 1987, og han ønsket å symbolisere "det amerikanske folkets styrke, kraft og håp for fremtiden". Han brukte to år på å lage den, og materialet og arbeidet kostet ham 350 000 dollar (i følge Gyldendal reiseguider). 

Alle ønsker et portrett av seg selv ved siden av oksen (Foto: RMC)

I løpet av den uka vi var i New York rundt påsketider, passerte vi oksen noen ganger mens vi befant oss på Lower Manhattan, og jeg hadde hele tiden øynene åpne for muligheten til å få tatt et bilde av den uten en hel masse folk rundt. Det var så og si ikke mulig ... bortsett fra et kvart minutt eller så. Bildene jeg har tatt med her er derfor stort sett med mengder med mennesker rundt. 

Du kan lese mer om oksen på Wikipedia. Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene jeg tok. Ingen bør være i tvil om at oksen er umåtelig populær, og jeg vil faktisk si at denne er blant de kunstverk man bør få med seg når man først er i New York!

Politiet er på plass - i tilfelle det skulle oppstå håndgemeng blant publikum
(Foto: RMC)

Jaja ... det var opptatt foran, så da så ... (Foto: RMC)

En kraftfull statue! (Foto: RMC) 

Oksen - nesten i ensom majestet ... (Foto: RMC)

Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård: "Nakker"

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet. 

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min. 

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Illustrasjon fra boka

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse. 

Illustrasjon fra boka

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand. 

Illustrasjon fra boka

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124) 

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger! 

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag! 

Utgitt i Sverige: 2014
Norsk utgave utgitt: 2014
Foto: Thomas Wågström
Tekst: Karl Ove Knausgård
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-93237-16-7
Boka har jeg kjøpt selv. 

Thomas Wågström (selvportrett) og Karl Ove Knausgård
(Foto: Asbjørn Jensen)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - Med øyne på nakken - Karl Ove Knausgårds og Thomas Wågströms bok om menneskenakken demonstrerer litteraturens evne til å strekke ut tankene.
Hver for seg er de nokså kjedelige, Thomas Wågströms fotografier av nakne menneskenakker. Teknisk sett fremstår bildene som tilforlatelige, i sort-hvitt og med nakkene i sentrum, oftest glødende som bildets lyseste punkt. Først som serie – denne utgivelsen gjengir dusinvis av bilder – er det de antar en større betydning, men uten at vi kan spore noen egentlig bevegelse fra bilde til bilde. De står stille.
Med Karl Ove Knausgårds etterord i essayform, snur liksom hodene seg, og åpenbarer ansikter som kikker på oss, før de igjen vender seg vekk. Forfatterens tekst styrer helt fritt ved siden av fotografens arbeider, uten å bedrive nevneverdig fortolkning. Snarere utgjør nakkene springbrettet for en umiskjennelig knausgårdsk refleksjon over kulturens omdannende og domestiserende kraft.

Strand Bookstore, New York

Strand Bookstore i New York (Foto: RMC)

En bokelsker besøker ikke New York uten å ta turen innom Strand Bookstore! Denne helt spesielle bokhandelen holder til i krysset mellom 12. Street og Broadway, ikke langt unna Union Square. Her har den ligget siden 1956.

Bokhandelen ble åpnet i 1927, og den gangen lå den et annet sted på Manhattan. Strand Bookstore er en familiebedrift med mer enn 240 ansatte, kan vi lese på Wikipedia. Mange kjente mennesker har jobbet i denne bokhandelen - blant annet Patti Smith. Dette skriver hun om i sin selvbiografiske roman "Just kids" (linken fører til min bokomtale), som jeg leste med stor begeistring før jeg besøkte New York. På Wikipedia kan vi dessuten lese at i filmen "Julie & Julia" (linken fører til min filmomtale) hadde en rolleinnehaver jobb på Strand Bookstore. Videre nevner Steely Dan bokhandelen i sangen "What A Shame About Me" på albumet Two Against Nature, og handlingen i Joyce Carol Oates novelle "Three Girls" finner sted her. Bokhandelen har med andre ord en sterk plass i kulturen generelt og i litteraturen spesielt! 

På Strand Bookstores nettsider kan du lese mer om bokhandelens historie. Nettsidene er også informative mtp. forfatterkvelder, høytlesninger og andre arrangementer. Inne i bokhandelen er det for øvrig 18 Miles med nye og brukte bøker! Dette tilsvarer 29 000 hyllemeter med bøker! Det at man også får kjøpt brukte bøker her, gjør det mulig å finne bøker til riktig hyggelige priser. 

Når du planlegger en tur til New York og tenker å stikke innom Strand Bookstore, er det faktisk lurt å legge en slagplan. Hva er du ute etter? Siden koffertvekt er dyrebar, gjelder det å være sellektiv og tenke på hvilke forfattere det kan være enkelt å finne her, og som det er noe vanskeligere å finne hjemme. Skjønt med netthandel nå til dags spiller det knapt noen rolle lenger ... Likevel: det er noe eget ved å være her, kjenne på bøkene, lukte på dem (det gjør jeg alltid når jeg kjøper brukte bøker - for å unngå å kjøpe bøker med ekkel kjellerlukt som jeg ikke orker å ta med meg opp i senga), betrakte dem, få et inntrykk av innbindingskvaliteten osv. 

Jeg fikk tid til to turer innom Strand Bookstore mens jeg var i New York. Jeg ble nemlig en smule overveldet under første besøk, og trengte rett og slett litt tid til å tenke ut hva jeg ville ha (siden jeg ikke hadde lagt noen slagplan på forhånd). Dessuten var dollaren så pass dyr mens vi (mannen min og jeg) var i New York at shopping generelt ikke fristet særlig. Dermed øynet jeg muligheten for enda flere bøker i kofferten på returen. 

Her er noen av inntrykkene fra bokhandelen! Nyt!

Souvernirer hører med! Jada, de var noe overpriset, men det fortrengte jeg
glatt! (Foto: RMC)

Jeg hadde sansen for tema-bordene som var laget inne i butikken.
Her fikk jeg følelsen av at det ikke først og fremst var det
kommersielle som styrte hvilke bøker som havnet i front - slik
det dessverre er blitt i de fleste norske bokhandlere i dag. (Foto: RMC) 

Det er deilig å vandre rundt i en bokhandel blant likesinnede!
Folk som behandler bøkene med den dypeste respekt og andektighet!
(Foto: RMC)

Hyllemeter på hyllemeter på hyllemeter med alt hva hjertet - for ikke så si
hodet - kan begjære! (Foto: RMC) 

Noen bøker pekte seg ut for meg- som denne av Nikola Tesla ...
(Foto: RMC) 

Målrettede kunder på Strand Bookstore (Foto: RMC)

Tema-bordene på rekke og rad innover i første etasje av Strand
Bookstore (Foto: RMC) 

Romaner i mengder - bl.a. italienske Elena Ferrantes
romanserie som i disse dager er i ferd med å komme ut
på norsk - jeg er i gang med første bind - "Mi briljante venninne" -
som lydbok i skrivende stund. (Foto: RMC)

Så familiært å vandre mellom reolene - her står nemlig så mange gamle
bokvenner (Foto: RMC) 

Bøker så langt øyet rekker (Foto: RMC) 

Innimellom her fant jeg f.eks. et par bøker av Chaim Potok på engelsk -
bøker som aldri har blitt oversatt til norsk - blant annet "The Promise" som jeg
så langt kun har sett på film (linken fører til min filmomtale av "The Chosen")
(Foto: RMC) 

Noen av bøkene jeg kom hjem med - bl.a. en tykk samling av Stefan Zweig-noveller,
flere bøker av den spanske forfatteren Javier Marias (ikke oversatt til norsk)
og et par av Patti Smiths første poesi-utgivelser (Foto: RMC)

Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie (linken fører til mine seks bokomtaler
av bøkene i denne serien) har virkelig slått an i USA! Ekstra-
ordinært moro å få øye på en av hans bøker på Strand Bookstore! (Foto: RMC)

Times Square, New York

Times Square (Foto: RMC)

Påsken i år tilbrakte mannen min og jeg i New York. Jeg har tidligere laget fem blogginnlegg fra turen vår: et generelt innlegg om mennesker vi så underveis, et om Ground Zero, et om Metropolitan Museum of Art (the MET), et om Guggenheim-museet og et om Empire State Building (linkene peker til disse blogginnleggene). 

Vi valgte å bo på et hotell som lå på Times Square, mest fordi vi på forhånd trodde at dette ville være veldig sentralt og fordi vi antok at vi ville ha kort vei til hotellet dersom vi ønsket å slappe av midt på dagen. Hvor feil vi tok! Ikke benyttet vi anledningen til å hvile på hotellet midt på dagen (det hadde vi jo aldri tid til), og ikke var det spesielt sentralt heller (i så fall: i forhold til hva?). Dessuten var det uforholdsmessig dyrt. Vi kunne ha bodd hvor som helst i New York - egentlig - fordi det er nokså lange avstander fra Lower Manhattan og opp til Central Park uansett. I alle fall - fordi vi nå faktisk bodde akkurat der, fikk vi oppleve det pulserende og fascinerende livet på Times Square både sent og tidlig. 

I dette blogginnlegget ønsker jeg å dele noen av inntrykkene vi tok med oss hjem. Det handler først og fremst om stemninger, farger og lys. Neonlys, må vite! Eller led-lys, korrigerer mannen min ... Times Square er enorme mengder med reklameskjermer. Ingen andre steder i verden er det flere og dyrere reklameskjermer enn nettopp her. Og kanskje er det akkurat her merkevarenavn "skapes"? Når man har sett reklameplakatene blinke et tilstrekkelig antall ganger, skjer det noe i hjernen som gjør at man tror at man blir både kulere og mer trendy dersom man kjøper akkurat det produktet reklamen forteller at andre kule og trendy mennesker bruker ... Det jeg skjønte er at det må være enorme penger i motebransjen når kleskjeder og andre i det hele tatt har råd til å reklamere på Times Square.  Det koster visst mange millioner dollar (en guide fortalte oss eksakt hvor mye, men det har jeg for lengst glemt - bortsett fra at jeg ble dypt rystet og sjokkert over summene det var snakk om). Billigkjeden Hennes & Mauritz var sterkt representert. Blant annet ... 

Times Square (Foto: RMC

Times Square strekker seg fra 39. til 52. Street og ligger mellom 6. og 9. Aveny. Der vi bodde krysset Broadway 42. Street. Dette er midt i New Yorks teaterdistrikt. Det er et yrende liv i dette knutepunktet de fleste av døgnets timer. Rett utenfor vårt hotell lå The Red Stairs. Hva som var helt greia med disse trappene, skjønte vi aldri helt. Kanskje det handlet om en fantastisk utsikt nedover Times Square når man gikk opp i disse trappene? Eller kanskje er dette åsted for mange moteshow og annet (for eksempel den perfekte selfie med lysreklamene som kulisse)? Faktum var at det på kveldene sto tett i tett med mennesker i disse trappene.

Under den røde trappa lå TKTS - et av stedene hvor det er mulig å få kjøpt billetter til de mange teatrene i New York. Dersom man ønsker å komme litt rimeligere ut av det, kan man nemlig kjøpe billetter samme dag. På Times Square åpner billettsalget først et stykke ut på dagen. Da kan det være for sent å få billetter til de mest populære musicalene eller teaterstykkene. 

Vi valgte å reise til et annet utsalgssted i Brooklyn, der billettsalget startet allerede kl. 11.00, og dermed lyktes det oss å få billetter til Phantom of the Opera til nesten halve prisen.  I New Yorks teaterverden er det noe for enhver smak, og generelt gjelder at kvaliteten på oppsetningene er svært høy. Det kan man tillate seg all den tid stykkene går i år etter år,  hele tiden med en uendelig strøm av nye publikummere fra hele verden. New York er teater-metropolen fremfor noen. 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Times Square, som jeg tok under vårt New York-opphold. Enjoy!

The Red Stairs på Times Square (Foto: RMC)

Times Square (Foto: RMC) 

The Red Stairs på Times Square (Foto: RMC) 

Utsikten fra hotellrommet vårt på Times
Square (Foto: RMC)

Hotellet vi bodde på - Times Square (Foto: RMC) 

Times Square (Foto: RMC) 

Times Square (Foto: RMC)

Møte med Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel 5. juni 2015

Gunnar Tjomlids bok Placebo-
defekten 

Gunnar Tjomlid (f. 1974) er forfatteren bak boka "Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som den virker". Boka kom ut i 2013, og har vakt mye debatt fordi den handler om alternativ behandling og hvor lett det er å lure seg selv. For ikke å si å bli lurt ...

Innledningsvis nevner jeg at forfatteren har en blogg som heter SAKSYNT, hvor han tar opp kampen mot mange av de konspirasjonsteorier som verserer om vaksiner, medisiner og annet. Han reiser rundt og holder foredrag, og det var i den forbindelse jeg fikk overvære et av hans foredrag på Eldorado bokhandel i Oslo. 

Gunnar Tjomlid innledet sitt foredrag med å dra paralleller til idretten, der store idrettsmenn og -kvinner etter endt idrettskarriere inneholdende store bragder, livnærer seg ved å holde motivasjonsforedrag. Poenget er at tilhørerne etter endt foredrag skal sitte igjen med mer selvtillit enn da de kom, og tenke at også jeg kan få til det jeg vil, bare jeg vil det nok. Et foredrag som Tjomlids har derimot som formål å gjøre oss mer skeptiske, og dersom vi forlot salen og følte oss nedstemt, fordi vi hadde mistet selvtilliten, ja, så hadde han lykkes godt med sitt foredrag! 

Foredrag ved Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel
(Foto: RMC)

Jevnlig møter vi på mennesker som etter å ha prøvd alternativ medisin uttaler skråsikkert "Jeg bare vet!" og "Det virket for meg!" At noen føler at en behandling virket på dem - er det en god nok målestokk for effekten av behandlingen? Tjomlid understreket at hjernen vår er hardkodet til å lure oss selv hver eneste dag. Uansett hvor smart man er, er hukommelsen upålitelig som kilde til sannhet. Vi bygger opp et narrativ som skaper en følelse av kontroll, selv om det meste i livet er tilfeldig og utenfor vår kontroll. 

For noen år siden uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at Snåsamannen hadde helbredet sønnen hans for kolikk. Det handlet om fjern-healing pr. telefon. Dette var Hanssens narrativ, slik han husket det. Interessant nok husker visstnok hans eks-kone, sønnens mor, en helt annen historie - selv om også hun var der da dette skjedde ... 

Tjomlid trakk frem følgende postulat: Post hoc Ergo Propter Hoc (linken går til Wikipedias forklaring). Dette betyr "Etter dette, derfor på grunn av dette". Selv om A skjer tidsmessig før B, trenger ikke A være årsaken til B. Dette er typisk i vaksinesaker, der pasienten tilfeldigvis får en sykdomsdebut som ikke har sammenheng med vaksinen, men som pasienten er overbevist om skyldes vaksinen fordi dette kom samtidig. 

Hjernen leter hele tiden etter sammenhenger for å forstå virkeligheten. Vi liker ikke at ting bare skjer, og vi leter derfor etter en forklaring. Men i små forhold er det vanskelig - for ikke å si umulig - å trekke noe som helst ut av dette. Tjomlid trekker frem et eksempel der tre kvinner spontanaborterte etter at de fikk meningokokk B-vaksine i 1990. Betydde dette at vaksinen fremskyndet abort? Absolutt ikke. Det samme ser vi når det gjelder påstander om nettopp denne vaksinen som årsak til ME. Det er til dags dato ikke påvist noen større hyppighet av ME blant de vaksinerte sammenlignet med forekomst av ME i normalbefolkningen. Dette er vanligvis et parameter man leter etter når man er ute etter å finne sannsynlige sammenhenger. 

Gunnar Tjomlid snakker om regresjon mot normalen
(Foto: RMC)

Under overskriften regresjon mot normalen kom Tjomlid inn på dette med at det meste i naturen svinger. Når man observerer et fenomen eller en sykdomssyklus over tid, vil denne svinge fra ytterpunktene (fra verst til minst ille) til mellomstadier. Dette betyr at det meste har en tendens til å svinge tilbake mot normalen eller gjennomsnittet når man bare observerer over noe tid. Dette er et uttrykk for at når ting er på sitt verste, kan det i grunnen bare bli bedre. 

Vi oppsøker gjerne alternativ behandling når symptomene er på sitt verste. Da har vi gjerne prøvd "alt" og er villig til å prøve også alternativ behandling, hva enten denne heter homeopati, healing, fjern-healing pr. telefon eller hva det skulle være. Så kommer det en forbedring, og det vi tilfeldigvis prøvde sist, får all æren for bedringen. Det er derfor noen sier "Jeg bare vet at det virker!" eller at "Det virket i alle fall på meg!" Men skyldes bedringen virkelig behandlingen, eller at symptomene plutselig svingte til det bedre? Det kan altså være at man bare ble bedre helt av seg selv, selv om man føler veldig sterkt at det var behandlingen som virket. 

Når behandling og opplevd bedring skjer samtidig
(Foto: RMC)

De fleste sykdommer går faktisk over av seg selv eller har svingninger i sitt forløp. Den mest sannsynlige forklaringen på at noe tilsynelatende hjelper er derfor at det er sammenfall i tid mellom det man tror hjelper og bedringen man har opplevd. 

Det meste går altså over av seg selv, bare man gir det litt tid. Det er imidlertid vanskelig å få folk til å skjønne at noe skjer helt av seg selv. De fleste har nemlig behov for å knytte det til noe som de selv har initiert. 

Når det gjelder hukommelsen, så er det faktisk så enkelt som at vi husker det vi vil huske. De fleste tror at jo klarere man husker noe, jo sannere er det. Men slik er det ikke! 

Tjomlid fortalte om en episode fra sitt eget liv. Han husket dette så utrolig klart og var helt sikker på at det var akkurat slik det hele forløp. Det var imidlertid helt til han snakket med sin egen mor. Hun kunne fortelle ham at han ikke en gang var i nærheten da det skjedde. Så fortalte hun sin historie - hvordan det egentlig hang sammen ... Noen år senere snakket han med en tante som også var der da det skjedde. Hun kom med en tredje historie, og hevdet hardnakket at det var hennes historie som faktisk var den mest korrekte. Snakket noen usant eller løy? Absolutt ikke! Men ingen av dem hadde den fulle og hele sannheten om det som skjedde. 

Når tiden går, spiller hukommelsen oss opptil flere puss. Minnet endrer seg i årenes løp, og de fleste tror at det er det siste minnet som er det mest sanne. Dette har imidlertid formodningen mot seg. Det kan faktisk dreie seg om et falskt minne. Minnet er nemlig en prosess der man rekonstruerer det som har skjedd. For hver gang dette skjer, endres som regel noe. Minnet er ikke som å spille av en film som er lagret i hjernen. De fleste har hørt uttrykket om at "historier blir bedre og bedre" etter hvert som de blir fortalt og gjenfortalt et utall ganger. Det handler ikke om at man lyver, men at man forsterker det man får respons på. Dermed endres historien gradvis, og sannheten om det som skjedde blir annerledes enn den opprinnelig var. (Liten digresjon: det er nettopp av denne grunn at begivenhetsnære bevis i jussen har større bevismessig vekt enn det man "husker" mange år senere.) Det er viktig å være seg dette bevisst, i alle fall når dette er et tema innenfor ulike profesjoner. 

Noen ganger er våre egne historier ikke engang våre egne. Kanskje har vi hørt en historie så mange ganger at vi tror at den handler om oss selv, mens det egentlig var en annen dette handlet om. Minner grupperes og organiseres tidsmessig og temamessig, for å passe til den historien som gir mening og orden i et ellers kaotisk univers. Når to personer har opplevd det samme, men tolker hendelsene forskjellig. Hvem har "rett"?

Hva er egentlig placeboeffekten? (Foto: RMC)

Når man snakker om placeboeffekten, må denne forstås slik:

Behandlingseffekt = behandlingseffekt + naturlig utvikling av sykdommen (den svinger og/eller blir bedre av seg selv - regresjon mot gjennomsnittet) + placeboeffekt (forventningseffekter)

Man snakker dessuten om Hawthorne-effekten, altså at bare det å bli undersøkt i seg selv har en effekt. Dessuten kan det være målefeil eller støy i dataene. 

Det er ikke nok at en behandling "føles bra". Nærmere undersøkelser av placeboeffekten har vist at denne i seg selv ikke har noen reell effekt - bare på pasientens følelse av at det virker (men altså uten at det faktisk gjør det). 

Tjomlid mener at alternativ behandling ofte arter seg som et lavterskel-psykologtilbud. Bare det å møte en behandler som lar en snakke lenge om plagene sine, har en terapeutisk effekt på de fleste. Hos fastlegen blir man i gjennomsnitt avbrudd etter 18 sekunder ... 

Hvorfor tror vi at alternativ behandling virker?
(Foto: RMC)

Sansene våre bedrar oss, og derfor kan vi ikke stole på våre egne sanser. 

"Alternativtilhengere" og konspirasjonsteoretikere har en overdreven tro på verdien av subjektive opplevelser og anekdoter. En god skeptiker er først og fremst kritisk til seg selv og sin egen opplevelse av virkeligheten, påpekte Tjomlid. 

Vi ser bare en liten del av virkeligheten. Resten konstruerer hjernen og fyller ut. Han viste en video med en tryllekunstner og skifte av farger. Vi som satt i salen ble helt forbløffet over hvor lite vi fikk med oss. Det meste så vi ikke i det hele tatt - kun den lille detaljen vi konsentrerte oss om. 

Det handler i bunn og grunn om et selvbedrag. Sansene våre forer oss med data, dette overstyres av hjernens top-down-kunnskap, sansene våre registrerer svært lite og i grunnen kun det som er nødvendig for å overleve. Resten fyller vi inn selv. 

Vi ser ting i sin kontekst, og liker å tro at farger er absolutte. Men også farger tolkes ut fra sin kontekst. 

Helt til slutt i sitt foredrag kom Tjomlid inn på den farlige vaksinemotstanden som herjer enkelte steder i verden. Konspirasjonsteoretikere har kokt sammen en rekke teorier om hvor farlig enkelte vaksiner er, og glemmer hvor farlig det er ikke å vaksinere seg. Tjomlid viste hvordan statistikker blir misbrukt for å få frem ønskede poenger, og hvor man blander sammen hummer og kanari. Mange alvorlige sykdommers tidligere potensielle dødelighet begrenses f.eks. ved bruk av antibiotika (i alle fall i de deler av verden hvor dette er tilgjengelig), mens utbredelsen som sådan ikke var på retrett før store deler av befolkningen ble vaksinert for å oppnå flokkimmunitet. 

Gunnar Tjomlid snakket om farlig vaksinemotstand (Foto: RMC)

Tjomlid har engasjert seg mye i temaet vaksiner, og han har skrevet mange artikler om temaet i tillegg til det som fremkommer på hans blogg SAKSYNT. Blant annet artikkelen "Faglig desinformasjon om HPV-vaksine" som sto på trykk i Tidsskriftet for Den norske legeforening 21. februar 2012. Så lenge man følger noen grunnleggende retningslinjer for kildebruk, blir man tatt seriøst blant fagfolk, selv om man ikke er medisiner selv! 

Tjomlid understreket at "Vaksiner angår også meg!" og mente at flokkimmunitet er viktig. Blant annet har det vært en del myter rundt HPV-vaksinen, men det som er sikkert er at den virker. 

Når man snakker om at "vaksiner er farlige", er det viktig å ha klart for seg at ingenting er helt ufarlig. Man må imidlertid gjøre en vurdering av risikobalansen, og det er dessuten viktig å være klar over at fravær av vaksine (et "falskt nullpunkt") er mye farligere. Når man tenker vaksinen borte, er det andre risiki som dukker opp. 

Gunnar Tjomlid snakket om vaksiner (Foto: RMC)

Når det f.eks. gjaldt svineinfluensa-vaksinen, døde atskillig færre av svineinfluensa enn av en helt vanlig sesonginfluensa. Den store forskjellen var derimot at dødsofrene var så unge, mens gjennomsnittsalderen på dem som vanligvis dør av sesonginfluensa er over 80 år ... 

Tjomlid nevnte også påstanden om at legemiddelindustrien tjener så utrolig mye penger på vaksiner. I realiteten er det lite penger å tjene på utvikling av vaksiner. Legemiddelindustrien tjener derimot mye mer penger på kosttilskudd og medisiner for behandling av sykdommene (som vi vaksinerer oss mot). Vi bør være glade for at det i det hele tatt er noen som ønsker å utvikle vaksiner. Det blir færre og færre innenfor legemiddelindustrien. 

Farlig vaksinemotstand har blant annet ført til nye tilfeller av meslingeepidemier, som har tatt livet av atskillig flere enn dem som blir skadet av vaksinen. Difteri, en nesten utryddet sykdom, har også kommet tilbake. 

Å så et frø av frykt, er veldig enkelt! Det er bare å komme med en udokumentert påstand. Å reversere tvil og usikkerhet, er derimot vanskelig. Når man skal motbevise en udokumentert påstand, må man legge ned mye arbeid og forskning for å motbevise dette. Mye av skepsisen mot vaksiner bygger på feil statistikk og sviktende og dårlige argumenter. 

Og med dette var et engasjerende og interessant foredrag av nesten tre timers varighet over! Og vi som satt i salen lærte mye vi ikke visste fra før av, og som forbløffet oss. Dette handlet kanskje i særlig grad om evnen til persepsjon. Selv satt jeg igjen med mye respekt for forfatteren og hans prosjekt, som faktisk har en del paralleller til det arbeidet John Færseth har nedlagt i forbindelse med sin bok "KonspiraNorge". Det er virkelig flott at det finnes mennesker som er villig til å engasjere seg så sterkt for å være en motvekt til alt som påstås på nettet og andre steder! Uten disse stemmene kan konspirasjonsteoretikerne fort vinne kampen om "sannheten"! 

En hilsen fra forfatteren til meg (Foto: RMC)