Empire State Building - New York

Utsikten fra Empire State Building - egnet til å ta fullstendig pusten fra deg!
(Foto: RMC)

Før mannen min og jeg reiste til New York i påsken i år (linken fører til mine New York-innlegg her på bloggen), fikk vi følgende tips: "Glem Empire State Building og sats i stedet på Top of the Rock (Rockefeller Center)!" Begrunnelsen var at utsikten var så mye, mye bedre fra Top of the Rock. Vi valgte å dra opp til toppen av begge bygningene, og vår konklusjon er at javisst er utsikten på Top of the Rock mer spennende enn fra Empire State Building! Men så er det noe med at Empire State Building er høyest, og det er dessuten noe med å ha vært der. 

Empire State Building er 443 meter høyt og dermed New Yorks høyeste bygning (siden Tvilling-tårnene ved World Trade Center ikke er mer ...). Da er riktignok TV-tårnet regnet med. Den gangen bygningen ble satt opp, handlet det nettopp om å være størst og høyest. Bygningen har 102 etasjer, og var høyest helt frem til begynnelsen av 1960-årene. Til sammenligning var tvillingtårnene i World Trade Center 450 meter høye, og 566 meter dersom man regnet med antennen på toppen av det ene tårnet. Tvillingtårnene hadde dessuten 115 etasjer. Top of the Rock er "bare" 260 meter høy, og er den 14. høyeste bygningen i New York. Fordelen med utsikten fra Top of the Rock er at det er mulig å ta nydelige bilder av Empire State Building fra takterassen. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. (Og litt morsomt å vite for alle som har vært i toppen av Eiffel-tårnet i Paris: det tårnet er bare 300 meter høyt.)

Empire State Building ble oppført i 1931, ikke lenge etter krakket i Wall Street. Lenge gikk bygningen under tittelen "The Empty State Building", fordi det var problematisk å få leid ut lokalene i de vanskelige økonomiske tidene den gangen. Allerede i 1931 ble bygningen åpnet for turister, og i dag er den blant de mest populære severdighetene i New York. Bygningen har vært med i utallige filmer, hvorav King Kong nok er den mest kjente og i alle fall mest populære. 

Utsikt over hele midtre og nedre del av Manhattan. (Foto: RMC)

Da vi først befant oss i 86. etasje i Empire State Building, kom vi til at vi like godt kunne bli der til mørkets frembrudd. Mange hadde satt seg til rundt forbi for å vente på solnedgang, men etter hvert ble det så folksomt at det ikke var mulig å sitte på gulvet lenger. Og for oss som hadde trasket langt og lenger enn langt den dagen, var det faktisk en påkjenning å stå og vente i sånn ca 1 1/2 time på mørket. Men hva gjør man ikke for å sikre seg spennende bilder?

Vi kom til 86. etasje i Empire State Building (Foto: RMC)

Vi hadde for øvrig virkelig tenkt å ta heisen videre opp til 102. etasje, men plutselig klappet billett-maskinen sammen. Alternativet var å dra tilbake til 2. etasje for å kjøpe en oppgradert billett. Fordi det hele tiden strømmet på med mennesker som ønsket å nyte utsikten etter mørkets frembrudd, tok vi ikke sjansen på lange køer på nytt. Et tips fra min side er derfor: kjøp like godt oppgraderingen av billetten samtidig som du kjøper billett til 86. etasje. Du kommer nemlig garantert til å ha lyst til å komme til toppen når du først er der! Vi kom altså ikke helt opp til 373 meter over bakken, men måtte nøye oss med rundt 320 meter.

Helt til slutt noen praktiske opplysninger: Bygningen er åpen for besøkende hver dag mellom kl. 08.00 om morgenen og kl. 02.00 om natta. Jeg mener at vi betalte rundt 32 dollar pr. billett for å komme opp til 86. etasje. Man kan også betale noe mer for å slippe unna køene. Det kan jo være verdt det dersom man befinner seg i New York midt i toppsesongen og har liten tid til rådighet. Bygningen har egne nettsider, hvor du kan undersøke vilkår m.v. på forhånd. Empire State Building ligger for øvrig i 5th Avenue, der 32. Street krysser denne. 

Billett-maskinen i 86. etasje klappet plutselig sammen ...
(Foto: RMC)

Utsikten fra 86. etasje var endelig flott nok! I det følgende kan du se noen av bildene jeg tok fra toppen.

Been there - done that! Tommelen opp for selfies - uten selfie-stang!
(Foto: Christiansens)  

Flatiron Building er et berømt landemerke i New York. Bygget i 1902, og
medvirket til starten på skyskraperperioden i New York. (Foto: RMC)

Utsikt over nedre Manhattan - her kan man se Freedom Tower som stikker opp
ved Ground Zero . (Foto: RMC) 

East River (Foto: RMC)

Utsikt mot Upper East Side av Manhattan (Foto: RMC)

Utsikt over 32. Street, der både Madison Square Garden (se rund, rød bygning som
stikker ut) og kjøpesenteret Macy´s ligger. Hudson River i horisonten. (Foto: RMC) 

Utsikt mot Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

Kjente landemerker i New York (Foto: RMC)

Utsikt mot Upper East Side av Manhattan (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Ground Zero i New York

- Guggenheim-museet

- Metropolitan Museum of Art- New York påsken 2015 (et overblikk)

- New York påsken 2015 (et overblikk)

Guggenheim-museet i New York

Frank Lloyd Wrights spiral-hus fra 1959 - Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)

Guggenheim-museet hører med når man besøker New York, selv om mange av utstillingene nok må anses for spesielt interesserte. Det er imidlertid en egen sal med mer klassiske mesterverk, så selv om du ikke er interessert i moderne kunst, er det mye annet spennende å se på Guggenheim.

Selv har jeg besøkt Guggenheim-museet i Bilbao på en tidligere feriereise, jf. mitt blogginnlegg om dette. Uansett hvor mye glede man måtte ha eller ikke ha av de avanserte utstillingene, er det i alle fall en opplevelse å ta bygningene i nærmere øyesyn. Bare for å ha nevnt det: Museet er med på listen over 10 severdigheter Gyldendal topp 10 New York mener at man bør få med seg.

Taket i Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)

Guggenheim-museet i New York ligger mellom 5th Avenue og 89th Street, i nabolaget til Metropolitan Museum of Art (linken fører til mitt blogginnlegg om dette museet). Det er veldig greit å legge turen innom begge museene når man først er på disse kanter av Manhattan. Museet er åpent hver dag unntatt torsdag; på hverdagene og søndag mellom kl. 10.00 og 17.45, og lørdager mellom kl. 10.00 og 19.45.

Interiøret i Guggenheim-museet
(Foto: RMC)

Gyldendal topp 10 New York beskriver museet med følgende ord:

"Solomon G. Guggenheim Museet. En av 1900-tallets største arkitektoniske bedrifter, Frank Lloyd Wrights spiral-interiør fra 1959, er alene verdt et besøk her. Solomon Guggenheims kjernesamling av abstrakt kunst er blitt påplusset donasjer av flere viktige samlinger. Museet besitter mange arbeider av Brancusi, Calder, Klee, Chagall, Miró, Leger, Madrian, Picasso, Oldenberg og Rauschenberg. Bare en liten del av samlingen er utstilt, og den skiftes ut jevnlig, siden hovedsalen brukes til midlertidige utstillinger. Deler av Thannhauser-samlingen som innbefatter mesterverker av Cézanne, Gaugain, van Gogh og Picasso, er som regel utstilt. Guggenheim har den største Kadinsky-samlingen i USA. Kadinsky-galleriet har et roterende utvalg arbeider." (side 32) 

Dermed er det vel hevet over enhver tvil at museet kan være verdt flere besøk på senere New York-turer. Interesserte kan lese mer om museet på Wikipedia og på museets egne nettsider. 

Kawara´s koder på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Mens vi besøkte museet var det spesielt én utstilling som krevde fire etasjer: utstillingen On Kawara - Silence. En del av utstillingen besto av hundrevis av telegrammer til varierende mottakere, og som inneholdt setningen "I Am Still Alive". Telegrammene ble sendt i løpet av en ukes tid, og inngikk i sin tid i en utstilling Kawara laget i 1970. Med telegrammene ønsket han å proklamere at han ikke aktet å gjøre selvmord ... Paradokset med kunstverket skal være at det ble skapt av Kawara uten å ha vært i berøring av hans hender. 

Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

En annen del av utstillingen besto av en hel del koder og kalendere, samt mengder med postkort med opplysninger om når Kawara sto opp den aktuelle dagen. 

Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Det må være lov å tolke inn ikke rent lite humor i Kawaras kunstprosjekt.

Museet skriver følgende om utstillingen på sine nettsider:

"Through radically restricted means, On Kawara’s work engages the personal and historical consciousness of place and time. Kawara’s practice is often associated with the rise of Conceptual art, yet in its complex wit and philosophical reach, it stands well apart.

Organized with the cooperation of the artist, On Kawara—Silence will be the first full representation of Kawara’s output, beginning in 1964 and including every category of work, much of it produced during his travels across the globe: date paintings (the Today series); postcards (the I Got Up series); telegrams (the I Am Still Alive series); maps (the I Went series); lists of names (the I Metseries); newspaper cuttings (the I Read series); the inventory of paintings (Journals); and calendars (One Hundred Years and One Million Years). The exhibition will also present numerous drawings produced in Paris in 1964, which are fascinating proposals for unrealized works; and Kawara’s only two extant paintings of 1965, Location and Title, which herald the Today series. In conjunction with the exhibition, the Guggenheim will organize a continuous live reading of the artist’s One Million Years, the steady recitation of numbers from a vast ledger, which will be performed on the ground floor of the Guggenheim rotunda.

On Kawara’s paintings were first shown at the Guggenheim Museum in the 1971 Guggenheim International Exhibition. Over 40 years later this large exhibition will transform the Frank Lloyd Wright rotunda—itself a form that signifies movement through time and space—into a site within which audiences can reflect on an artistic practice of cumulative power and depth."

Utstillingen varer frem til 3. mai 2015.

Kawara´s telegrammer på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Personlig må jeg medgi at jeg hadde størst glede av den mer klassiske kunsten, som var utstilt i en av de lavere etasjene i museet. 

Edouard Manets maleri "Before the Mirror" fra 1870-årene,
på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Edouard Manets bilde av en lettkledd kurtisane som betrakter seg selv i et speil, er både vakkert og sanselig i sitt uttrykk. Bildet skapte oppstandelse i Paris den gangen det ble malt. En liten souvernir i form av et bokmerke med bilde av damen ble selvsagt med hjem.

Nedenfor er flere av bildene jeg tok på Guggenheim-museet i påsken i år. 

Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Interiøret på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Abstrakt kunst på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 

Et fascinerende speil-kunstverk på Guggenheim-museet
(Foto: RMC) 

Kawara´s arbeidsrom, Guggenheim-museet (Foto: RMC)

En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 

En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Empire State Building
- Ground Zero i New York
- Metropolitan Museum of Art- New York påsken 2015 (et overblikk)

- New York påsken 2015 (et overblikk)

"Far from Men" (Regissør: David Oelhoffen)

Få med deg denne storfilmen på Arabiske filmdager i kveld!

Film fra Sør arrangerer Arabiske Filmdager i Oslo denne helga - for femte år på rad. Totalt 21 filmer er satt opp på programmet, og det er jo helt sørgelig hvor lite man rekker over ... Særlig fordi ingen (eller hur?) av disse filmene kan forventes satt opp i det ordinære kinoprogrammet, og langt mindre er tilgjengelig på DVD - i alle fall ikke uten at man må importere filmer selv. 

En av filmene jeg plukket ut - i tillegg til "Casablanca Calling" - var storfilmen "Far from Men" eller "Loin des hommes" som er originaltittelen. Det var et par grunner til det - i tillegg til at filmen gikk midt på dagen i går: For det første er dette en filmatisering av Albert Camus´ novelle "Gjesten" og for det andre er det ingen ringere enn Viggo Mortensen som spiller hovedrollen. 

Med det algeriske fjellandskapet som kulisse utspiller det seg et formidabelt drama i denne filmen, hvor handlingen er lagt til året 1954. Nettopp det året da frigjøringskrigen i Algerie startet ... (Interesserte kan lese mer om dette på Wikipedia.)

Daru og hans "gjest" gjemmer seg i fjellene.

Viggo Mortensen spiller rollen som den idealistiske fransklæreren Daru, og for å kunne bekle denne rollen måtte han lære seg både fransk og arabisk. Skolen han jobber ved ligger midt i et goldt fjellandskap, nederst i en dal. Skolebygningen er primitiv, men glade barn - både gutter og jenter - kommer løpende hver dag for å lære å lese og skrive, og for å tilegne seg fransk og geografikunnskaper. Det hele er riktig så idyllisk. Etter endt skoleuke belønnes barna med en pose med korn, selve lokkemiddelet for å få foreldrene til å gå med på å sende barna dit i stedet for å arbeide. 

Tatt til fange av opprørere

En dag brytes idyllen, idet Daru pålegges å frakte en algerisk morder til byen Tinguit, som ligger en dagsmarsj unna. Daru ønsker ikke å påta seg dette oppdraget, men skjønner nokså raskt at han ikke har noe valg. Han aner imidlertid ingenting om det gryende opprøret, og dagsmarsjen han og hans "gjest" legger ut på, skal bli alt annet enn fredelig. Underveis støter de både på algeriske opprørere og franske soldater, og de kastes fra side til side i konflikten. Etter hvert får vi også høre gjestens historie. Mohammed, som han heter, har drept sin fetter, og for å unngå en blodfeide som ingen ende vil ta før alle mennene i begge slektene er utryddet, har han meldt seg for franskmennene. Hans tanke er at han ved å la seg dømme til døden, forhindrer ytterligere blodbad i hjembygda. Nettopp av den grunn nekter han å rømme, selv når mulighetene byr seg. 

Læreren Daru (spilt av Viggo Mortensen)

Dette er en film som gjør dypt inntrykk! Viggo Mortensen gjør en fantastisk rolletolkning som læreren Daru, som plutselig befinner seg i et slags vacuum i livet sitt. Han er født og oppvokst i et land som ønsker å kaste ham ut, siden hans røtter er franske, men han føler seg heller ikke hjemme hos franskmennene, som driver med uærlig krigføring. Her møter vi dessuten det vanlige dilemmaet når vestlige land kriger mot andre land: man definerer seg selv som krigere og soldater, mens "de andre" er terrorister. Dessuten vil jeg fremheve den nydelige fremstillingen av vennskapet mellom Daru og algerieren som skal bringes til Tinguit. 

Jeg siterer fra arrangørenes presentasjon av filmen:

"Regissøren har klart å bygge opp Far From Men med en spenningskurve lik de beste westernfilmer, kombinert med humanismen og de moralske dilemmaene som ligger dypt i Camus’ novelle. Resultatet er en av årets beste filmer, som fortjent har gått sin seiersgang på internasjonale filmfestivaler, høstet både gode kritikker og flere publikumspriser." 

Det er fremdeles mange billetter igjen til kveldens visning på Victoria kino kl. 20.45! Denne filmen er det virkelig verdt å få med seg!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Loin des hommes
Språk: Fransk og arabisk - med norsk tekstning
Nasjonalitet: Algerie/Frankrike
Sjanger: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen, Reda Kateb, Djemel Barek
Spilletid: 101 min.

"Casablanca calling" (Regissør: Rosa Rogers)

En optimistisk film om kvinnefrigjøring i Marocco

I år arrangeres Arabiske filmdager for femte år på rad. I år som i fjor er det Victoria Kino i Oslo som er senter for begivenhetene (skjønt man i år har fått litt drahjelp også fra Saga kino). Filmutvalget er enda større enn tidligere, idet totalt 21 filmer skal vises i løpet av fire dager. Det er så mye interessant som vises at man egentlig ikke burde gjøre annet enn å løpe fra kinosal til kinosal i håp om å få med seg mest mulig. Dette var dessverre ikke mulig for meg, og jeg var derfor nødt til å gjøre noen valg. 

En av filmene jeg plukket ut var "Casablanca Calling". Et lite mirakel av en dokumentarfilm, skulle det vise seg! 

I filmen møter vi tre helt spesielle kvinner, såkalte morchidat, dvs. kvinnelige, religiøse predikanter.

"Siden 2006 har mer enn 400 kvinner tiltrådt rollen som morchida og målet deres er dette: å frigjøre kvinner (og menn) fra en kvinnefiendtlig tolkning av islam. Filmen følger tre kvinner som reiser rundt i Marokko og veileder jenter og kvinner i alle aldre om tema som arrangerte ekteskap, barneekteskap, vold mot kvinner, økonomisk utnyttelse av kvinner og selvmord blant kvinner. Motforestillingene i det marokkanske samfunnet er mange og ifølge én mann i filmen er kvinner tikkende bomber som må giftes bort så tidlig som mulig for å unngå katastrofe. Det er slike forestillinger morchidat-ene kjemper mot. Selv om vrangforestillingene er mange i et land med ekstremt høy analfabetisme, er pågangsmotet til kvinnene desto større. Og det kjennes godt med litt karismatisk, muslimsk feminisme midt i alle historiene om muslimsk mannemakt." (Sitat fra arrangørenes presentasjon av filmen.)  

Kvinenne har ingen andre å rådføre seg med. 

Ønsket om å utdanne kvinner til å gjøre denne oppgaven er det myndighetene som står bak. Mange husker vel terroren i Casablanca i 2003 (les mer om dette på Wikipedia), et tema det for øvrig har vært laget en del filmer om - blant annet "Horses of God", som ble vist på Arabiske filmdager i 2013 (linken fører til min omtale av filmen). 

En av morchidatene vi møter i filmen.

Fattigdom, uvitenhet og ikke minst analfabetisme gjør at kvinnenes situasjon forverres betydelig. Når de blir møtt med påstander om hva profeten sier i Koranen, er de ikke i stand til å ta til motmæle. Mange forestillinger om hva som er lov og ikke lov, verserer, og dette harmonerer dårlig med et moderne samfunns krav. Morchidat-ene er godt skolerte i Koranen, går i dialog med kvinnene og gir dem konkrete råd. De retter også opp i tidligere misforståelser om hvor grensene for en kvinnes utfoldelse går - særlig når de ønsker å være gode muslimer. 

Underveis i filmen møter vi unge jenter i puberteten på et jenteinternat. Felles for disse unge jentene er at de kommer fra fattige familier, og at de ikke har noen å snakke med om alt de lurer på om livets mysterier - særlig i forhold til gutter, kjærlighet, ekteskap osv. En jente som har hatt kontakt med en gutt, og som blir straffet av sin far ved å bli tatt ut av skolen, tar sitt eget liv. Dette gjør et voldsomt sterkt inntrykk på jentene, fordi de jo føler at de har så mye til felles med denne jenta, som var helt normal og bare glad i å leve. 

En av morchidatene vi møter i filmen.

Rådene som gis er hele tiden innenfor islam, og morchidat-ene selv må tåle å bli møtt med kritiske spørsmål om hvordan de har valgt å leve sine liv. Hva med barna? Og hvem sørger for at mannen får mat på bordet når han kommer hjem fra jobb?

Koranen inneholder intet forbud for kvinner til å gå ut i jobb. Tvert i mot var profeten opptatt av at alle mennesker har en plikt til å tilegne seg kunnskaper. Som en av morchidat-ene innvendte da en ung mann mente at de hadde mye å lære av Vesten: de burde ikke glemme sine egne kulturelle røtter! En gang levde kvinner og menn som likeverdige mennesker, side om side. 

Også kvinnene på landsbygda får råd og veiledning i livene sine. 

Mye har skjedd til beste for kvinner (og menn) i Marocco i nyere tid. Bare det forhold at nedre giftealder er satt til 18 år, har betydd mye. Dette forhindrer likevel ikke at enkelte jenter er lovet bort til en fetter eller andre allerede mens de var svært smål ... Men som en av morchidat-ene ga som råd: Koranen forbyr tvangsekteskap, og man kan faktisk protestere uten å være en dårlig muslim av den grunn. 

Det tristeste var det å møte unge jenter på landsbygda, som jobbet for ingenting. De er analfabeter uten rett til et eget selvstendig liv. Mens de jobber, sover mennene i landsbyen, og alle pengene de tjener går til mennene. Mennene kan ikke en gang feie en gårdsplass uten å bli gjort til latter. I likhet med de fleste nødvendige oppgaver som hele tiden trenger på i et hjem ... Problemet med tvangsgifte av jenter eksisterer fremdeles, og det er en tragedie når det etter kort tid viser seg at ekteskapet var et feiltrinn fordi mannen ikke holder mål ... 

Dette er en modig og tankevekkende film, som virkelig gir grunn til optimisme! Veien til bedre forhold både for kvinner og menn i fattige land som Marokko, er utdannelse og kunnskap. Vel - det kommer til å ta tid, men hva annen kan man egentlig gjøre enn å påskynde denne prosessen? Det handler om holdninger og om mangel på rollemodeller. Den dagen mennene skjønner at de selv vil få det bedre - ja, et lykkeligere liv - når deres kvinner får bedre vilkår, den dagen vil fremskrittet komme i rekordfart! Ekstra givende var det for øvrig å se et kvinnesamfunn full av galgenhumor! 

Du kan lese mer om filmen på denne nettsiden:
- www.casablankacalling.com

Fikk du ikke med deg denne filmen i går? Vel, du har fremdeles sjansen til å få den med deg i dag! Kl. 16.00 vises nemlig filmen i sal 3 på Victoria kino. Det er fremdeles billetter å oppdrive! 

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: Marokko/Frankrike
Språk: Arabisk - tekstet på engelsk
Sjanger: Dokumentar 
Spilletid: 70 minutter

The Metropolitan Museum of Art - New York

The Metropolitan Museum of Art (Foto: RMC)

En av de tingene man bør få med seg når man besøker New York, er The Metropolitan Museum of Art. Dette er New Yorks svar på Paris´Louvre. Museet er det største i hele USA og et av de ti største museene i verden. Du kan lese mer om museet og dets samlinger på Wikipedia. 

Museet ble grunnlagt i 1870, og det lå opprinnelig i 681 5th Avenue. Senere ble det flyttet lenger ned i byen, før det i 1880 ble flyttet lenger opp på Manhattan til der hvor det ligger i dag (i 82. Street ved 5th Avenue). På museet finnes kunst fra hele verden, representert over en periode på 5000 år. Det er mer enn to millioner kunstverk i museet.  

Når man besøker dette museet må man bare innse at det er en umulighet å komme gjennom noe særlig mer enn en liten brøkdel av samlingene. En ting er tiden som medgår - noe helt annet er hva man er i stand til å ta inn i løpet av noen timer. Man må derfor foreta noen kvalitative valg. Et godt tips: start dagen på Metropolitian - før du har blitt for sliten av byens ståk og mas. Da er nemlig sjansen for at du orker mer, større. 

I en av mine reiseguider - Gyldendals "Topp 10 New York" - er det listet opp 10 utstillinger man bør få med seg; europeisk kunst, egyptisk kunst, Michael C. Rockefeller-fløyen, amerikansk fløy, Robert Lehman-samling, kostymeinstitutt, asiatisk kunst, Lila Wallace-fløy, europeisk skulptur og dekorativ kunst og Roof Garden. Vi valgte en bitte liten del av dette. For øvrig kan bemerkes at mens andre rikfolk kanskje drømmer om å få oppført en bygning i sitt navn eller å få en gate oppkalt etter seg, så kan rikfolk i USA få en museums-fløy oppkalt etter seg dersom de donerer sin kunstsamling eller betydelige pengebeløp til et museum ved sin bortgang.

Amerikanerne elsker forkortelser, og Metropolitan går derfor under betegnelsen "Met" i dagligtalen. Museets nettside finner du her, og det kan være lurt å studere kartet over museet før du går inn. Museet er åpent hver dag mellom kl. ti på formiddagen og ni om kvelden, og det koster 25 dollar for en voksen-billett. Vanligvis pleier jeg å kjøpe kunstbøker fra museer jeg besøker. Det gjorde jeg ikke denne gangen, og det angrer jeg sterkt på ... 

I dette blogginnlegget har jeg plukket ut noen av bildene jeg tok da mannen min og jeg besøkte museet i påsken. 

Mange morsomme kunstverk fra middelalderen i museet. (Foto: RMC)

En av de første salene vi kom til i middelalder-delen av museet. (Foto: RMC)

Fra middelalder-utstillingen (Foto: RMC)

Et badekar fra middelalderen (Foto: RMC)

Detalj fra badekaret (Foto: RMC)

Disse kinesiske kunstverkene i porselen er fra Qing-dynastiet (1944-1911). Man
antar at figuren til venstre er guden for velstand i militær forstand, mens den til høyre
er en tilsvarende sivil utgave. (Foto: RMC)

Bygningen er i seg selv et kunstverk! (Foto: RMC) 

Jeg fikk assosiasjoner til Picasso da jeg så denne figuren, men
var av asiatisk opprinnelse. Det morsomme var at figuren endret seg
alt etter hvilken vinkel man så den fra. (Foto: RMC) 

Det er flott å gå rundt på et slikt kunstmuseum, men tanken om "hvilket ran fra
andre kulturer" dette i realiteten er, kommer stadig tilbake til meg. (Foto: RMC)

Fremtidens Buddha - kunstverk fra Pakistan, ca. 3. århundre
(Foto: RMC)

Et spennende tak - som del av bygningen. (Foto: RMC)

I den japanske delen kunne man slappe litt av før man gikk videre. (Foto: RMC)

Amida Nyoral - the Buddha of Limitless Light -
fra Kamakura-perioden (1185-1333) (Foto: RMC) 

Arhat - en porselensfigur fra Liao-dynastoet (907-1125) (Foto: RMC) 

En museumsbutikk av det mer spenstige slaget (Foto: RMC) 

Utenfor Metropolitan - langs 5th Avenue (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Ground Zero i New York

- New York påsken 2015 (et overblikk)

Helle Helle: "Hvis du vil"

Eksistensielt om å gå seg vill i livet

Den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965) har utgitt 11 bøker fra hun debuterte i 1993 og frem til i dag. Syv av disse har kommet ut på norsk (samtlige på Oktober forlag). Selv har jeg bare lest en av disse - "Ned til hundene" (2009), en bok jeg for øvrig ikke ble overvettes begeistret for. Den gangen merket jeg meg imidlertid bokas sterke språklige kvaliteter, og hadde bestemt meg for at jeg ønsket å gi forfatteren flere sjanser. 

"Hvis du vil" er en av årets nominerte bøker til Nordisk Råds Litteraturpris, og nettopp av den grunn hører den med blant bøkene jeg har ønsket å prioritere å lese. (Her er en link til en oversikt over samtlige nominerte.)

Rammen for den lille kortromanen "Hvis du vil" er to villfarne joggere som møtes tilfeldig inne i skogen. Roar er 48 år og er ute og løper for første gang. Han er egentlig på seminar, og litt for sent oppdager han at skoene han har kjøpt ikke er i samme størrelse. Dette fører til vonde gnagsår. Den navnløse kvinnen er 10 år yngre, og har mer løpetrening, men kanskje ikke akkurat i denne skogen. Ingen av dem finner tilbake til utgangspunktet, og de er for lengst utenfor mobildekningsområdet. Mørket faller på, og de ender med å søke tilflukt i en gapahuk. Der er de nødt til å overnatte. Roars gnagsår gjør at han nesten ikke klarer å gå, og de har verken mat eller drikke med seg. Sårbarheten i situasjonen blir etter hvert eksistensiell, fordi det er så lite som skal til for å virke truende på hele tilværelsen. 

"Mørket ligger tett inne mellom granene, ingen av oss kommenterer det. Men vi har satt opp farten litt, det medfører et visst ubehag i mitt tilfelle. Jeg kompenserer for vannblemmesmerten ved å gjøre høyre bein lett stivt og svinge det i en liten bue for hvert skritt, men jeg holder tempoet. 
- Nå burde du absolutt ta dem av, det er jo mykt her, sier hun. 
Igjen kommer denne ustanselige klikkingen fra henne. Jeg lurer på om hun ikke merker det selv, ellers beveger vi oss lydløst på strekningen. 
- Hvor lenge har du løpt, da?" (side 12)

I løpet av natten forteller de hverandre sine historier. Hva annet kan de gjøre, der de er prisgitt hverandre i stundens alvor? Dette fører til en dyp fortrolighet som nesten bare er mulig mellom fremmede mennesker når man nettopp befinner seg i en eksistensielt truende situasjon. Vi aner at deres villfarelse - det at de har løpt seg vill i skogen - nesten blir et slags symbol på en villfarelse i livet som sådan. Begge befinner seg enten i eller like i nærheten av middagshøyden i livet, et slikt tidspunkt som naturlig kaller på tanker om hva man har fått ut av livet så langt og om dette er dit man vil. 

Hennes historie fortelles i tredjeperson entall - hans historie i jeg-form. Det er jo først og fremst han - Roars - perspektiv det meste ses fra i denne lille romanen. Vi aner to mennesker som så langt i livet ikke har tatt aktive grep om tilværelsen, men som bare har drevet i de retninger tilfeldighetene har ført dem. Fordi de må holde varmen i den kalde natten, kommer de svært tett på hverandre - i dobbel forstand. Så tett at det kanskje ikke er så nøye om de finner tilbake til sivilisasjonen så altfor raskt? 

"Det var noe som falt på plass i henne, kanskje var det sånn å ta seg sammen. Hun styrte humørsvingningene sine, hun skyldte på alle årene alene. Hver kveld lå hun i sengen og ramset opp alt det hun var takknemlig for. Det var urimelig mye." (side 99)

Kvinnen begynte tidligere å strikke, og slik formulerer forfatteren hennes tanker om dette:

"Bare tanken på Christian inni en genser hun hadde strikket." (side 99)

Hvordan beskrive kjærligheten mellom to mennesker vakrere enn dette, uten bruk av forslitte klisjéer?

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er alle refleksjonene som er flettet inn i historien, fordi de - samtidig som de handler om disse to personene - også får en slags gjenkjennelig allmenngyldighet. Det handler om faser i livet, om hva som betyr noe og om å åpne opp for andre. Om å evne å stole på andre, selv om man har fått noen slag i trynet i årenes løp. Det er greit å gå seg vill bare man ikke mister seg selv. 

Denne romanen er for meg en vakker kjærlighetshistorie om å elske og å ha mistet, og om å evne å reise seg igjen og starte på nytt. Historien grep meg dypt, og jeg kjente på en lyst til å lese den om igjen da siste side var vendt. Som om det å lese den om igjen ville gitt meg flere svar på spørsmålene jeg satt igjen med ... 

En fin bok det er verdt å få med seg!

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Hvis det er
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Trude Marstein
Antall sider: 141
ISBN: 978-82-495-1496-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Helle Helle (Foto: Sofie Amalie Klougart)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Dagsavisen v/Gerd Elin S. Sandve - 18. april 2015 - (Intervju med forfatteren) Hverdagsdramatikeren – Alle liv rommer en viss trivialitet. Visse ting som er de samme for alle. Man dusjer. Spiser frokost. Venter på bussen. Slike ting. Jeg kommer ikke på noe som er mer interessant å skrive om enn det, sier Helle Helle til Dagsavisen.
Hun er en av Danmarks aller mest anerkjente forfattere, nå aktuell i Norge med romanen «Hvis du vil», som er nominert som ett av Danmarks bidrag til Nordisk råds litteraturpris, som deles ut i høst.
I denne sammenhengen er imidlertid ikke «trivielt» noe synonym til «kjedelig». Selv om Helle Helles bøker aldri lener seg på voldsomme og dramatiske hendelser, på kriger eller epidemier, så er de i aller høyeste grad dramatiske.
- NRK v/Marta Norheim - 25. mars 2015 - Mislykka joggetur, vellykka roman - Gode forfattarar kan lage stor litteratur ut av det meste, til og med av jogging. Det dokumenterer den danske forfattaren Helle Helle i den nyaste romanen sin, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris. ... Nokon forfattarar er slik at du merkar at det er dei straks du har lese eit par setningar. Jon Fosse er slik, og Gro Dahle og Dag Solstad. Helle Helle er også slik. Sjølv om det finst folk som liknar, har Helle Helle ei eiga evne til å få enkle, tilforlatelege situasjonar til å vri seg, og til å få heilt greie tekstar til å verkeleg dirre av spenning. Den nyaste romanen er ikkje noko unntak. ... Som i så mange litterære rapportar frå samtida får vi også her inntrykk av at livet liksom berre har blitt sånn, utan at dei har styrt så veldig målretta og sånn sett blir virringa i skogen eit bilde på livet utanfor. Men kanskje skogslivet gjorde dei klokare, meir reflekterte og i stand til å ta tak i livet? Det får vi ikkje vite. Typisk Helle Helle.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 11. april 2015 - Magisk møte i gapahuken - Fabelaktig om to skadeskutte antihelter som ser helten i hverandre. ... Helle Helle har skrevet seks romaner som alle er på under 200 sider. Bøkene er fulle av hverdagslige detaljer og trivielle samtaler. Persongalleriet består stort sett av vanlige folk som lever sine liv i danske utkantstrøk. Er dette viktig, da, kan man spørre seg selv underveis.
Men på sitt beste klarer Helle å vise hvordan livet lykkes – eller raseres – av nettopp små og tilsynelatende ubetydelige hendelser. Hvis du vil er en oppvisning i denne subtile metoden.
- Tine sin blogg - 30. mars 2015 - Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.