W.G. Sebald: "Campo Santo"

Krevende og interessante tekster av Sebald!

W.G. Sebald (f. 1944 d. 2001) var tysk forfatter og litteraturviter, kan jeg lese på Wikipedia. Fra 1970 og i resten av sitt liv, bodde han i England. Blant mange litteraturkritikere ble han regnet som en het kandidat til Nobel-prisen. Sånn sett føyer han seg greit inn i rekken av potensielle kandidater som skriver om eksistensielle og kontroversielle temaer, gjerne fra andre verdenskrig. 

I henhold til bibliografien på Wikipedia (hvor den engelske siden er mer komplett enn den norske), er ikke antall Sebald-utgivelser overveldende. Dette skyldes nok dels at Sebald først debuterte i 1988, samt at han ikke ble veldig gammel (kun 56 år). Flere av bøkene hans er utgitt etter hans død. Dette gjelder også "Campo Santo", som inneholder en samling av tekster funnet blant Sebalds etterlatenskaper. 

Jeg siterer fra bokas smussomslag (og forlagets presentasjon av boka):

"Denne siste samlingen av tekster som W.G. Sebald etterlot seg, inneholder dyptpløyende betraktninger om mange temaer som er gjennomgående i arbeidene hans - kraften i erindringer og personlig historie, forbindelsen mellom kunstens avspeilinger og det virkelige livet, og tilstedeværelsen av gjenferd i naturen, på steder og i kunsten. 

Fire av tekstene er en hyllest til Korsika og snor seg elegisk mellom fortid og nåtid. Sebald utforsker også arbeider til forfattere som Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Günter Grass, og viser både hvordan litteratur kan bøte på urettferdighet i verden og hvordan det kom seg at denne type litteratur fikk så stor innflytelse over ham. 

Campo Santo er et passende minnesmerke over W.G. Sebald, som selv betraktet minnets og tidens omskiftelige natur med slik følsomhet."

Det fremgår av bokas etterord at Sebald planla å skrive en bok om Korsika, som aldri ble ferdig. "Korsika-prosjektet er det siste, aldri avsluttede verket til et tidlig endt dikterliv." (side 246) Disse er samlet i del en av "Campo Santo" (der også bokas tittel er en av kapitteloverskriftene), mens del to inneholder essays, en annen side ved Sebald - "essayisten og kritikeren". 

Selv fikk jeg mest ut av del to, fordi del en hadde noe uforløst over seg, uferdig som dette prosjektet jo tross alt var. Når det er sagt må det legges til at enkelte av essayene må rubriseres under kategorien meget krevende, fordi mange av referansene til disse var på et helt annet nivå enn hva jeg føler er min banehalvdel. Som analysen av Peter Handkes skuespill Kaspar. Her bør man kjenne til skuespillet fra før av for å få særlig utbytte av teksten. Aller best likte jeg når krigen - andre verdenskrig - er tekstenes preferanse. Og dem er det en hel del av - også her. Og det er det nasjonalsosialistiske marerittet som er gjenstand for Sebalds dyptpløyende analyser. Om hvordan litteraturen kan fungere som et viktig og sentralt verktøy for bearbeidelse av alle de traumer som oppsto i forbindelse med nazismen ... 

I essayet "Mellom historie og naturhistorie" - om den litterære beskrivelsen av total ødeleggelse" - stiller Sebald et meget interessant spørsmål: 

"Hvorfor ødeleggelsen av de tyske byene mot slutten av annen verdenskrig verken den gang eller senere med få unntak, som bekrefter regelen, er blitt gjenstand for litterær beskrivelse, finnes det til nå ingen fullgod forklaring på, skjønt det temmelig sikkert ville kunne trekkes betydelige slutninger om litteraturens funksjon av det riktignok komplekse problemet. Man skulle jo tro at luftangrepene, som ble gjennomført med stor planmessighet over flere år og umiddelbart berørte store deler av den tyske befolkningen, samt den radikale forandringen av de samfunnsmessige livsformene som ødeleggelsen medfører, rett og slett ville ha provosert fram et behov for å skrive om en slik erfaring. Mangelen på litterære vitner som kunne ha latt oss få vite noe om omfanget og konsekvensene av ødeleggelsen, alt det som er så påfallende for senere generasjoner, mens de som ble rammet, åpenbart ikke følte noe behov for å minnes, er desto mer forunderlig som det i kommentarene til den vesttyske litteraturens utvikling jo snakkes mye om den såkalte ruinlitteraturen. Således heter det for eksempel i den bekjennelsen til sjangeren som Böll forfattet i 1952: "Vi skrev altså om krigen, om hjemkomsten, og om det vi hadde sett i krigen, og som møtte oss da vi kom hjem: ruiner. Og i Frankfurter Vorlesungen av samme forfatter finnes bemerkningen: "Hvor hadde det historiske øyeblikket i 1945 vært uten Eich og Celan, Borchert og Nossak, Kreuder, Aichinger eller Schnurre, Richter, Kolbenhoff, Schroers, Langgässer, Krolow, Lens, Schmidt, Andersch, Jens og Marie Luise von Kaschnitz. Tyskland i årene 1945-1954 ville for lengst ha vært forsvunnet, hadde det ikke kommet til uttrykk i samtidslitteraturen." (side 65-66)

I essayet "Uskikkethet til sørge. Underskudd i etterkrigslitteraturen" stiller Sebald spørsmål ved fraværet av det han kaller "sorgreaksjoner etter en nasjonal katastrofe av enormt omfang" og "den påfallende uberørtheten som det ble svart med på spørsmål om likhaugene i konsentrasjonsleirene, den tyske hæren som forsvant i fangenskap, nyheten om millioner av mord på jøder, polakker. russere, om mord på politiske fanger fra egne rekker" osv. Kanskje handlet det om biologiske overlevelsesmekanismer og ikke rent lite fortrengning?

I essayet "Det skyldbevisste hjerte" skriver Sebald følgende:

" ... tydeligere enn noe annet samtidig verk demonstrerer Peter Weiss at en abstrakt erindring om de døde kan gjøre lite mot hukommelsestapets forlokkelser, hvis den i utforskningen og rekonstruksjonen av pinselens konkrete øyeblikk ikke også legger for dagen en medlidelse som er noe mer enn bare medlidenhet ..." (side 122-123)

Sitatfaktoren i boka er stor, fordi den inneholder et vell av kloke tanker som fikk meg til å bli sittende å fundere og tenke. Derfor er dette en bok som krever at man bruker litt tid på den, legger den fra seg innimellom, før man igjen tar den frem igjen. Tekstene er sterke og levende, og det forhold at Sebald stiller en del spørsmål om forhold i alle fall jeg ikke hadde tenkt på tidligere, gjør at den tilfører noe nytt, beriker og gir ny innsikt. Boka er krevende, og som jeg nevnte innledningsvis - en del fikk jeg rett og slett ikke fullt utbytte av fordi jeg ikke kjente alle de tilgrunnliggende preferansene for tekstene. Desto morsommere da når Sebald foruten krigen også skriver om Fitzcarraldo-filmen i essayet "Moments musicaux" - en film jeg faktisk har et forhold til! Og så kan man selvsagt kose seg med essayene om Kafka på bordell og Kafka på kino ... 

Helt til slutt på side 233 skriver Sebald at "Det er mange former for skriving; men bare i det litterære dreier det seg, hinsides registreringen av fakta og vitenskapen, om et forsøk på restitusjon." 

Det er et dypt alvor i Sebalds tekster, og det er dessuten et høyt presisjonsnivå i alt han befatter seg med. Min personlige mening er at samlingen hadde stått sterkere dersom de uferdige tekstene om Korsika ikke hadde vært med, men det er mulig at det er å banne i kirka å si dette høyt. De øvrige tekstene ga meg imidlertid mye, og jeg satt igjen med en opplevelse av at dette er stor litteratur. Når jeg i tillegg leser om Sebald at romanen "Austerlitz" er hans hovedverk, en bok som jeg faktisk har stående ulest et eller annet sted, så blir jeg oppildnet til å lese denne. Det hadde kanskje vært lurt å lese "Austerlitz" først også ... jf. NRK-anmelder Knut Hoems anbefaling, som er sitert nedenfor.

Utgitt første gang på tysk: 2003
Originaltittel: Campo Santo
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt fra tysk: Geir Pollen
Antall sider: 256
ISBN: 978-82-05-45322-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

W.G. Sebald (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Støland - 21. juli 2014 - Mesterlige Sebald - Flere av essayene kritiserer tyske forfatteres forsøk på å bearbeide det nasjonalsosialistiske marerittet. I arbeidet med å gi det meningsløse mening tyr de bl.a. til allegoriske omskrivinger og private bekjennelser som kommer til kort når det gjelder å forstå krigens objektive virkelighet. Sebald etterlyser en helt annen realisme i den litterære behandlingen av krigen, det være seg de alliertes terrorbombing av tyske byer eller de kortsiktige og langsiktige virkningene av tortur. Forklaringsmodeller tuftet på sosialdemokratiske tradisjoner kjøper han heller ikke.
- NRK v/Knut Hoem - 19. juni 2014 - Med Kafka på konferanse - I den tyskspråklige litteraturen er W.G Sebald på mange måter en outsider. Hans litterære stil er på sitt beste drømmeaktig og lyrisk. På sitt verste er han tåkete. I denne samlingen tekster er han litt av begge deler. ... Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder.

Ingrid Storholmen: "Her lå Tirpitz"

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia. 

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» 

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt. 

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle. 

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

Bombingen av slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem. 

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!" 

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte. 

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ... 

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet! 

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 240 
ISBN: 978-82-03-35806-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

I Alta er det et Tirpitz-museum, og her er linken til museets nettside. 

Ingrid Storholmen (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 21. november 2014 - I hjertet av et slagskip - Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
- Bergens Tidende v/Lars Helge Nilsen - 14. november 2014 - Et underkjent krigsdrama -
Fortellegrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte. I starten aner vi både spenning og uro over å bli utkommandert, og samtidig bekymring over å måtte reise fra sine kjære.
Senere den evige ventingen og de ørkesløse repetisjonene, den psykiske påkjenningen. I dag er det vanskelig å forestille seg det absurde i at en liten norsk kystbygd med noen hundre sjeler blir ufrivillig nabo med en flytende stålby med flere tusen innbyggere. En by som kunne bli bombet når som helst.
Og som ble det.
- iTromsø v/Sigrid Hansen - 8. august 2014 - Skriver bok om sjømennene på Tirpitz -
Forfatteren understreker at høstens roman ikke har som mål å være en biografisk roman. Hun har tatt seg den kunstneriske friheten til heller å skildre livene til mannskapet på skipet før, under og etter krigen.
– Jeg hadde lyst til å fortelle en alternativ historie, og prøve å finne menneskene bak uniformen, utdyper hun.
- Artemisias Verden - 16. oktober 2014 - Begeistret bokanmeldelse - Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.
- Reading Randi - 11. november 2014 - Tanker om en bok - I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en en grusom krig.
- Ellikkens bokhylle - 19. november 2014 - Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Tine sin blogg - 23. desember 2014 - ... med fare for å tråkke i salaten - Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.
- Min bok- og maleblogg - 19. november 2014 - Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.
- Tones bokmerke - 19. november 2014 - 'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen - Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen.
De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

Ebba D. Drolshagen: "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge"

Når vår historie- forståelse må skrives om

Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.

Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen. 

"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til de den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til. 

Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand. 

Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet. 

Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)

Drolshagen sammenligner Norge og Frankrikes forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom. Frankrike var forberedt på tysk invasjon, mens Norge ble fullstendig tatt på senga. Millioner av franskmennene flyktet før invasjonen (dette skriver bl.a. Irène Némirovsky om i romanen "Storm i juni"), mens nordmenn - litt satt på spissen - ble stående nokså tafatt med hendene i lomma og se på, mens en noe stusslig mengde med tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Dette sier mye om de kulturelle forskjellene landene imellom. 

Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av den samme historien, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige. Den norske sivilbefolkningen var høflige, fordi de visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser. Det som for dem var å vise en kald skulder, ble av tyskerne oppfattet som vennligsinnethet. Det er ikke for ingenting at det i denne konteksten snakkes om en "fløyelskledd jernneve". På overflaten fredelig og rolig - rett under overflaten ingen tvil om hvem som var seierherrer og herrefolk, og hvem som hadde å underordne seg. Drolshagen er like fullt opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt. 

Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv. 

I de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne, faktisk. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer. 

"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)

Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem ... (side 87)

Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne. Dette ble akseptert - i motsetning til kvinnenes befatning med fienden. 

"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profitterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)

De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensere som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem. Den gangen som nå skilte man mellom vanlige menige og befalet, som sto nærmere det øvre makthierarkiet i nazi-Tyskland. 

Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Alle husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" -  selv om det var krig. Kvinnene som forelsket seg i fienden var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (men som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem. 

"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)

Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interesse for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatene. 

"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndringen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)

Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforrædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørkeste og mest skamfulle historie. At disse barna ble plaget på grunn av sitt opphav - det var noe man aksepterte. Slik var det bare ... 

Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd på i en årrekke, men også for å møte dem de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med kalde skuldre. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere etter krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere på nytt. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen. 
          
Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det! 

Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Hun er ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og vi må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforrædere ikke satt der den burde (dvs. den satt faktisk ikke i rettsapparatet, men i massehysteriet og hevngjerrigheten hos folket flest, og dermed ble det tilfeldig hvem som ble dømt og hvem som ikke ble det) ... osv. I denne konteksten er Drolshagens bok svært viktig! Og selv sitter jeg og lurer på om tabuet fremdeles er så stort at boka ikke ble ofret særlig oppmerksomhet da den kom ut ... Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av den på nettet.

Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!

Utgitt: 2009
Originaltittel: Der freundliche Feind. Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Norsk bearbeidet utgivelse: 2012
Forlag: Spartacus
Oversatt: Oliver Møystad
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord
Antall sider: 239 (inkl. et rikholdig noteverk og kildehenvisninger)
ISBN: 978-82-430-0616-4
Boka har jeg kjøpt selv

Ebba D. Drolshagen (Bildet er lånt fra forlaget)

Lotta Elstad: "Et eget rom"

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"! 

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter. 

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ... 

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen. 

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn. 

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt. 

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en." 

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over. 

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier. 

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne. 

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 201 
ISBN: 978-82-8288-060-2
Forfatterens blogg
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

Lotta Elstad (Foto: Lånt fra Bok365)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. desember 2014 - Frihet på Frogner - "Lotta Elstad har skrevet en intellektuell underholdningsroman av solid merke." (Dessverre ligger anmeldelsen bak en betalingsmur)
- Bloggeren Lena fra Les mye - 31. desember 2014 - Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Odd Klippenvåg: "Ada"

En skjønn roman om kjærlighet

Ved et slumpetreff oppdaget jeg forfatteren Odd Klippenvåg (f. 1951) for et års tid siden. Da kom jeg nemlig over romanen "Et personlig anliggende", en bok som virkelig var en flott leseopplevelse! Rett og slett en annerledes norsk roman - en slik man ikke snubler over for ofte. Og stor var min forundring over at dette er en forfatter med en formidabel produksjon av romaner og noveller, og så hadde jeg virkelig aldri hørt om ham ... " (For fullstendig bibliografi - se Wikipedia.)

"Ada" er Klippenvågs 20. bok, og da jeg hørte om den sist lørdag, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg hadde lest den ut før kvelden var omme. Klippenvåg vant for øvrig Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 for nettopp denne romanen. Det sier ikke lite!

På forlagets nettsider kan man lese følgende om forfatteren:

"Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter - det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk."

Paul er pensjonist og er gift med Bodil, som er 15 år yngre enn ham. Noen felles barn fikk de aldri, men Paul har like fullt - eller kanskje nettopp derfor - vært som en far for datteren Harriet som Bodil hadde fra før av. De har hatt et godt ekteskap, selv om forholdet nok stort sett har holdt seg på det jevne. Han introvert og mest bekvem i bøkenes verden - hun livlig og utadvendt og med "ansvar" for parets sosiale liv. Kanskje er det dette - den lille ubalansen i forholdet - som gjør at trangen til å kjenne på det som skjedde på midten av 1950-tallet, presser slik på ... Den gangen Paul var 20 år og kom til et lite kystsamfunn i Nord-Norge som lærer. En spesiell hendelse har satt sine spor i ham - kjærlighetsforholdet han innledet til den nesten dobbelt så gamle Ada, som hadde et stort skjemmende fødselsmerke i ansiktet og et hareskår som ikke var særlig pent operert. Kvinnen han elsket, men ikke kunne tillate seg å få fordi de to ikke stemte med bildet de fleste hadde (og fremdeles har?) på kjærligheten og et normalt parforhold. 

"Skrivingen har vært en stor sjelelig påkjenning. For hvor mye husker man egentlig etter så mange år? Det meste husker man episodisk, har jeg kommet til, ikke de lange linjer. Man husker lyder og lukter, og synsinntrykk naturligvis. En og annen replikk. Derfor må mye på disse sidene nødvendigvis være diktning. Men oppriktig og sann diktining, vil jeg hevde. I et forsøk på å forstå ... "

"Ada" handler om forstillelse og skam, hemmelighold på grunn av stor aldersforskjell, og forholdene på et lite sted. Alt i en tid da Norge var et fattig land. I en tid hvor det relasjonelle betydde mer enn det materielle. I en tid hvor livet handlet om ikke å gjøre seg bemerket, men helst gli sømløst inn i omgivelsene uten å sette spor etter seg. I en tid hvor det handlet om å passe inn og ikke stikke seg ut. Alt i en tid hvor hemmeligheter mellom mennesker likevel oppsto, men hvor de ikke ble snakket om. Så vender Paul og kona tilbake til Nord-Norge, og til bygda som en gang var uten veiforbindelse og som kun hadde forbindelse med omverdenen via havet. Ingenting av det Paul husker er der lenger. Spor fra fortiden blir likevel påtrengende synlig ...

Paul er bokas jeg-person, og måten han minnes det som en gang preget ham så sterkt som ung mann, er både vart og rørende fortalt, uten noen gang å bli sentimentalt. Det forventes at han skal innlede et forhold med den unge, vakre og vitale Mette, men det er Ada han faller for - til tross for at hun har et ansikt som ikke akkurat kan sies å svare verken til datidens eller ettertidens skjønnhetsideal. Så er likevel ikke dette det som blir avgjørende for den unge Paul. Forholdet blomstrer i et bitte lite samfunn der alle vet det meste om alle, og hvor det eneste de i grunnen kan skjule seg bak er mørketiden, det absolutte mørke i vinterhalvåret. Men etter hvert som forholdet utvikler seg og våren og sommeren nærmer seg, opphører mørket og erstattes av et allestedsnærværende og avslørende lys ... Og er det noe forholdet ikke tåler, så er det avsløring. I periferien er Finn, som vi aner er homofil, men som ikke kan leve ut sin legning i de trange forholdene i bygda, og som derfor er beredt til å forlate hjemstedet, reise ut.

Klippenvåg er god på å tegne troverdige mennesker og tilhørende miljøer. Hans nordnorske bakgrunn gjør at han har førstehånds kjennskap til hvordan forholdene i en nordnorsk bygd var den gangen Norge var et fattig land med dårlig infrastruktur, umalte hus, bygder uten veiforbindelse og den lett schizofrene smålige rausheten som i grunnen preger et hvert bygdesamfunn, den gangen som nå. De litterære kvalitetene i boka løfter det som ellers kunne ha blitt enda en kjærlighetsroman av det mer ordinære slaget, til noe atskillig mer og annet. Er det noe denne boka ikke er, så er det ordinær. Tvert i mot finner jeg poesi mellom linjene etter hvert som kjærlighetsforholdet utvikler seg mellom de to, Paul og Ada, hvor en aldrende mann memorerer over sitt livs kjærlighetsforhold, det aller, aller første ...

Jeg anbefaler boka på det varmeste! Og så lover jeg mine lesere at jeg skal komme tilbake med flere Klippenvåg-omtaler!

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 153 
ISBN: 978-82-02-45169-1
Boka har jeg kjøpt selv

Odd Klippenvåg (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka og intervjuer med forfatteren:
- Lofotposten v/Finn Stenstad - 20. september 2014 - Enkelt, vakkert, usentimentalt -
"Det lille tettstedet huser noen hunder sjeler der alle kjenner alle, og alle vet omtrent om alt som foregår. Paul skal bo på to rom over klasserommene. Der steller han for seg selv. Han blir halvkjent med sin eldre kollega og hans kone. Skolens pedell er Ada som har datteren Kirsti, en av Pauls kvikkeste elever. Ada vasker klasserom og rengjør også Pauls husvære en gang i uka. Hun er dyktig, men preges av et stort, rødrosa fødselsmerke i halve ansiktet og et synlig arr etter en hareskårsoperasjon.
Paul drages mot henne, på tross av det vansirede ansiktet. Og det utvikler seg til nærhet mellom Paul og den eldre Ada som ender i et heftig, men hemmeligholdt kjærlighetsforhold. Slik må det være fordi sladder og rykter verserer i det trange miljøet. Det erfarer Paul når han dessuten forbarmer seg over den lett fordrukne og jevnaldrende Finn, som, røpes det, har homofile tendenser."
- Nordlys v/Tove Myhre - 25. september 2014 - Å skrive seg under overflata - – Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå. Da var det interessant med nysgjerrige, unge Paul uten særlig livserfaring som møter Ada, et voksent menneske med en voldsom vond livserfaring Og blir fascinert. I vår tid er vi veldig opptatt av overflate. Vi legger ut selfies på Facebook, det er plastisk kirurgi, ting som gjør at vi ikke ser hva som er under overflata. Det har jeg følt har vært viktig å skrive om.
- Sonitus v/Kristine Kleppo i Cappelen Damm - 20. desember 2014 - Hvordan åpne et menneske - Intervju med Odd Klippenvåg - I høst kom romanen «Ada». Tidligere i år ble han tildelt Riksmålsprisen for den. Lederen for juryen Olav Egil Aune begrunner det slik:
– Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter – det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk.
Likevel har ikke «Ada» blitt anmeldt i en eneste rikavis. Det kan virke som om dette var en av de bøkene kritikerne glemte å lese i år, og da kan det jo være så god den bare vil. Journalistene har ikke oppdaget den, og problemet sprer seg til leserne, som ikke blir oppmerksomme.
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 15. november 2014 - Odd Kippenvåg tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 - I Ada er handlingen lagt til 50-tallet. Unge Paul drar til et øysamfunn nordpå for å arbeide som lærer. Ada, som har et skjemmende fødselsmerke hun prøver å skjule, vasker på skolen og er mor til ett av barna. Hun er eldre enn Paul, likevel innleder de et forhold. Dette er en bevegende roman: en klassisk kjærlighetshistorie om et umake par, om skjebne og natur, om dybde og overflate, fortvilelse og skam, det skjønne og uskjønne i forening.

Patrick Modiano: "Gater i mørke"

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted. 

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse. 

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok. 

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. 

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. 

- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet. 

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung. 

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv? 

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei. 

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
Antall sider: 196
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:

- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
- Min bok og maleblogg - 17. januar 2015 - Gater i mørke er en original roman. Her er det mye spenning, men samtidig ro. Det er en roman som er lett å lese, men krever likevel at en bruker tid. Detaljer betyr mye, og alle vandringer i mørke gater, billedlig og i realiteten, har alle betydninger for innholdet. Ikke bare en bok om å lete etter identitet, men en bok om hva det vil si å leve, hva det vil si å eksistere.