Francesca Borri: "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria"

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette. 

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Syrias president Bashar al-Assad
(Foto: ukjent)

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ... 

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo (Foto: AP, The Telegraph)

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn. 

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Francesca Borri (Foto: ALESSIO ROMENZI)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine. 

Damascus (Foto: ukjent)

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ... 

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet. 

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper". 

Amin Maalouf: "Vi trenger mer enn
en identitet."

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter. 

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem. 

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Krigens uttrykk, slik den var i 2012.

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri. 

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom. 

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten  Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ...  De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ... 

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ... 

Francesca Borris´"I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå. 

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Utgitt i Italia: 2014 
Originaltittel: La guerra dentro
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Spartacus 
Oversatt:Kristin Gjerpe og Astrid Nordang
Antall sider: 196
ISBN:978-82-430-0915-8
Boka har jeg kjøpt selv

Francesca Borri (Foto: ukjent)

Andre artikler om boka:
- NRK v/Ingunn Rauk - Den eigentlege krigen er utanfor Syria  - 29. oktober 2014 - "– Det eg verkeleg ikkje kan akseptere er er det som skjer der ute, og då meiner eg hos redaktørane og avisene, seier Borri, som meiner måten medieindustrien dekkjer krig på er beint fram skammeleg."
- Dagens Næringsliv v/Eirik B. Traavik - 24. oktober 2014 - Ensomt vitne (bak betalingsmur)
- Klassekampen v/Åsne Seierstad - 1. november 2014 - Å vaske blod av potetene - Insisterende: Det er det dypt menneskelige som imponerer mest ved Francesca Borris «I krigen – et vitnesbyrd fra Syria».
- Vårt Land v/Olav Solvang - 29. oktober 2014 - Villig til å dø for krigens ofre - "I april var Francesca Borri den eneste utenlandske journalisten i Syria. Hun trodde hun skulle dø i bomberegnet."

Dufftown, Skottland - Storbritannia (artikkel 23)

Dufftown sentrum (Foto: RMC)

Jeg begynner omsider å nærme meg slutten på mine reisebrev fra en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg foretok i fjor sommer. 

Glo og René (foto lånt fra deres
nettside)

Dufftown er en bitte liten by i Moray, og regnes som maltwhisky-hovedstaden i Skottland. Dersom det ikke hadde vært for at mannen min hadde besøkt denne byen i sin ungdom og gjerne ville tilbake, vet jeg ikke om tilfeldighetene ville ha ført oss hit. For øvrig skulle vi akkurat denne dagen - en tirsdag - til Inverness, men fordi vi ikke fant denne byen særlig sjarmerende, bråsnudde vi og kjørte sørøstover mot Dufftown i stedet. Der ankom vi i kveldingen. 

I Dufftown tok vi inn på Morven Bed & Breakfast hos René og Glo. Egentlig hadde vi tenkt å bli der kun en natt, men da René fortalte at han pleide å arrangere whisky-smakinger med blindtest-konkurranser en gang pr. uke - hver onsdag - bestemte vi oss for å bli der i to dager. Det angret vi virkelig ikke på! René var dessuten svært behjelpelig med å finne spennende whiskysmakinger for oss - bl.a. på Aberlour. 

Whiskysmaking arrangert av René Morven (Foto: RMC)

Dufftown består grovt sett av én gate, og klokketårnet i enden av gata ble tidligere brukt som fengsel. I 2011 bodde det i underkant av 1 700 mennesker i Dufftown, så det er virkelig ikke store byen. En av de virkelig store happeningene i Dufftown er den årlige whisky-festivalen som finner sted på høsten. 

Selv om byen er liten, har den sine restauranter og butikker, sine puber og overnattingssteder. Dufftown er nemlig sentrum for turer til mange av de omkringliggende destilleriene i området - Speyside. Denne ruta inkluderes i The Malt Whisky Trail, og omfatter Dufftown og omegns syv destillerier. 

Whisky-regionene i Skottland

For øvrig kan du finne en liste over samtlige av Skottlands destillerier på denne Wikipedia-siden. Du kan dessuten lese mer om skotske whiskyer her. 

I tillegg til at vi dro på en arrangert whiskysmaking på Aberlour, reiste vi innom flere destillerier - bl.a. Glenfiddich og Balvenie. Alle severdigheter i området handler om whisky, whisky, whisky og atter whisky - i et land med 108 destillerier, om jeg ikke husker helt feil. Ikke alle destilleriene har sine egne merkevarer, men produserer sprit som brukes av andre produsenter (i blended whisky-varianter). 

Som kartet over Skottland viser, snakker man altså om whisky fra Highland, Lowland, Speyside, Campbeltown og Islay. Speyside  har flest destillerier og blant de mest kjente er Aberlour, Balvenie, Cragganmore, Glenfiddich og Glenlivet. Og generelt kan det vel sies - uten at jeg på noen måte skal fremstå som noen ekspert (for det er jeg langt fra) - at de mest "hårete" utgavene av single malt whisky, dvs. de whiskyene som har mest peat eller røyksmak, gjerne kommer fra øyene - Islay. Eksempler på dette er bl.a. Bowmore, Lagavulin og Laphroaig. Noen av de beste whiskyene jeg har smakt, kommer nettopp derfra - men så liker jeg kraftig smak når jeg skal kose meg med en god whisky. 

Dufftown og omegn

Det morsomme med å være i Dufftown er at mange av destilleriene ligger som perler på en snor langs en rute. Man trenger ikke å reise langt for å finne dem - og i sin ytterste konsekvens går det faktisk an å gå. Men det fordrer nok at man har litt mer tid enn hva vi hadde denne gangen. Drømmen om å komme tilbake til Dufftown under høstens whiskyfestival ble født på denne turen ... i tillegg til et ønske om å komme ut til øyene. Some day! Og skulle du som leser dette innlegget få lyst til å reise til Dufftown, anbefaler jeg virkelig Morven Bed & Breakfast - nesten nærmeste nabo til klokketårnet i den ene gata i byen - på The Square - med kontaktinformasjon morven at dufftown.co.dk - og vegg-i-vegg med stedets gourmet-restaurant.

Du kan lese mer om Dufftown her.

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra vårt opphold i Dufftown - med kommentarer. 

Enjoy!

Glenfiddich (Foto: RMC)

Glenfiddich (Foto: RMC) 

Godsaker in pre ... (Foto: RMC) 

I dette området har man vært plaget med landeveisrøveri av whisky-
transporter - på lik linje med pengetransportran her hjemme for 10-20 år siden.
Det er nemlig store verdier ute og ruller når whisky er i transit. (Foto: RMC)

Bussholdeplass i Dufftown - med et gammelt destilleri-apparat som "pynt". (Foto: RMC) 

Balvenie-destilleri (Foto: RMC) 

Bygninger med historisk sus like i nærheten av Dufftown (Foto: RMC)

Denne puben ligger i nærheten av Aberlour-destilleriet,
og er verdt et besøk. Om ikke annet så for å bla i den tykke, tykke
whisky-menyen! (Foto: RMC) 

Aberlour (Foto: RMC)

Chivas Regal er en blended whisky, og henter blant annet råvarene sine fra
Aberlour. (Foto: RMC) 

Dyrebare varer (Foto: RMC)

Så var vi klare for smaking på Aberlour (Foto: RMC)

Selv om det ikke var høysesong, hadde mange funnet frem til
Aberlour akkurat denne dagen (Foto: RMC)

To av de viktigste bestanddelene i whisky; bygg og torv/peat (som brennes
for å gi bygget sin karakteristiske røyksmak) (Foto: RMC)

Vi fikk også omvisning på Aberlour - her inne i selve destilleriet (Foto: RMC)

Onsdag kveld var vi klare for enda en smaking - nå i regi av René i Dufftown!
(Foto: RMC) 

Vi var ikke de eneste nordmennene som var til stede under smakingen.
(Foto: RMC) 

Utstyrt med smake-sertifikat må vite! (Foto: RMC)

Etter smakingen ble det konkurranse med blindtesting (Foto: RMC)

Og gjett hvem som vant? De to eneste tilstedeværende norske mennene - blant
annet min mann! Disse to var de eneste som fikk alle rett! Det var selvsagt
stor stas! (Foto: RMC)

"When I saw you" (Regissør: Annemarie Jacir)

Om livet i en palestinsk flyktningeleir i 1967

Regissøren Annemarie Jacir er palestinsk filmregissør og poet, og hun har vunnet en rekke priser for sine filmer.

I filmens åpningsscene befinner vi oss i en flyktningeleir i Jordan og året er 1967. Mange palestinere har mer eller mindre vært på flukt i nesten 20 år, mens Tareq og moren hans nylig har kommet til flyktningeleiren. 

Seksdagerskrigen er nettopp over, og både Gaza og Vestbredden er okkupert. De aner ikke hvor Tareqs far befinner seg. Det eneste moren og de andre flytningene i grunnen vet er at det ikke bare er å vende hjem igjen. Akkurat dette skjønner imidlertid ikke Tareq. Han savner hjemmet sitt, senga si, faren sin, vennene, livet sitt ... Han vil hjem!

Tareq forgår av kjedsomhet og det fullstendig meningsløse livet i flytningeleiren. Han er godt over middels begavet innenfor matematikk, men får ikke brukt evnene sine. Læreren på skolen i flytningeleiren opplever det trøblete å bli korrigert av Tareq når han selv regner feil, og han finner et påskudd til å kaste Tareq ut av klasserommet. 

Tareq var en gang en glad gutt med et helt vanlig liv.

For Tareq blir tilværelsen om mulig enda mer meningsløs, og beundrende følger han de tøffe unge mennene som trasker av gårde mot noe ukjent og spennende, bort fra den traurige flyktningeleiren, som ingen andre får forlate, og som daglig fylles opp av enda flere flyktninger. De unge mennene er motstandskjempere, og de trener seg opp til å bli soldater ute i villmarken. Tareq brenner etter å følge dem, men han er bare 11 år ... 

Etter et fortvilet opprør mot moren stikker Tareq av gårde. Målet er å komme hjem. Bare flaks redder ham fra den sikre død i ørkenen. En av motstandsbevegelsens menn finner ham nemlig, og bringer ham til treningsleiren. Der blomstrer Tareq opp. Gløden kommer tilbake i øynene hans, og livet har plutselig fått en mening. Motvillig lar lederen for soldatene Tareq få være med på treningen - inntil moren, som er fortvilet over at sønnen er borte, plutselig dukker opp i leiren en dag. Hun ønsker å få med seg sønnen tilbake til flyktningeleiren, men må til slutt gi tapt. Da velger hun selv å bli i leiren, der hun gjør nytte for seg ved å vaske og reparere klær. I mellomtiden hører de på radioen om israelske angrep på den flyktningeleiren de nylig forlot ... Målet er motstandskjemperne, som israelerne er overbevist om at befinner seg i flyktningeleiren. 

Palestinske frihetskjempere.

"When I saw you" er en sår historie om å miste alt man har i en krig, og om å finne en slags mening i tilværelsen når alt annet virker håpløst og uten retning. Mahmoud Asfa spiller 11 åringen Tareq med en fantastisk innlevelse, og hans rolletolkning alene bar faktisk filmen, som ble valgt ut som Palestinas bidrag til Oscar-utdelingen for beste fremmedspråklige film i 2013. Selv om den ikke nådde opp i denne konkurransen, har den mottatt en rekke priser - bl.a. prisen for beste arabiske film under Abu Dhabi International Film Festival. 

Mor og sønn

Motstandsbevegelsens menn og kvinner fremstilles i filmen som heroiske, men like fullt først og fremst som svært menneskelige med sine lengsler og drømmer. Dessuten står en stolt kultur i fokus for de sosiale samlingene rundt leirbålet. Filmen inneholder ingen krigsscener. 

Dette er en film jeg håper flere får med seg! Den gir et innblikk i en del av vår nære historie, den gangen Midtøsten-konflikten var i sin spede begynnelse. 

Filmen har nokså nylig hatt release på DVD. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lamma shoftak
Nasjonalitet: Palestina
Genre: Drama
Språk: Arabisk 
Skuespillere: Mahmoud Asfa (Tareq), Ruba Blal (Ghaydaa), Saleh Bakri (Layth), Anas Algarelleh (Mr. Nasser), Ali Elayan (Abu Akram), Ruba Shamshourn (Zain), Ahmad Srour (Touissant) og Firas W. Taybet (Majed)
Spilletid: 99 min.

Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

En roman om hverdagslykke 

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent. 

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann. 

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt. 

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær. 

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia. 

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da. 

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 252
ISBN: 978-82-495-0883-9
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv

Rune Christiansen (Foto: Morten Brun)

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. september 2014 - Uvanlig vakker roman - "Få norske forfattere skriver vakrere setninger enn Rune Christiansen. Det måtte i tilfelle være Per Petterson, eller Ole Robert Sunde, på en god dag. Nå er god litteratur så mye mer enn vakre setninger. Men at Rune Christiansen skriver utsøkt litteratur, er det ingen tvil om."
- Klassekampen v/Tom Egil Hverven - 30. august 2014 - Nær perfeksjon - "Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig."
- Lesende skrivende - 15. september 2014 - Lignelser om lykke og eksil - et innlegg med utdrag fra Miriam S. Boulos´kommende bok om Rune Christiansen - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremstår på mange måter som et vendepunkt i Christiansens forfatterskap. Når jeg prøver å definere hva som er nytt i denne romanen (et større fokus på naturen, dyrene, det sykliske i tilværelsen og i naturen, en sjangermessig tilknytning til eventyret), blir jeg minnet om at mange av disse tingene har vært til stede i forfatterskapet tidligere, bare på mer diskret vis. Hver ny roman i Christiansens forfatterskap utgjør en form for vendepunkt, kan man si; noen ganger er vendingen så markant at man nesten kan lure på om det er den samme forfatteren som skriver (slik som overgangen fra Hvalene i Glasgow til Dypt mørke og fra På ditt aller vakreste til Intimiteten). Gleden ved å eksperimentere og befeste det litterære eksperimentet i en kjær tradisjon som benevnes, pekes på, hylles med varm takknemlighet, fremstår like sterkt i hans åttende roman som i hans første."
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 6. september 2014 - Kunsten å skrive positivt - "Det er ingenting prangende og høylydt spektakulært ved Rune Christiansens åttende roman, ingenting som er dramatisk, opprivende eller ubehagelig. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er snarere et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet."
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 17. september 2014 - Gleden i hverdagen - "Overraskende nok er dette blitt en pageturner av en bok, selv om det på handlingsplanet skjer svært lite. Romanen er skrevet med en letthet som er forførende. Den er elegant konstruert med en fin prolog, korte kapitler prydet med nesten poetiske titler, innslag av dikt og folkelige strofer, og sågar et lite kapitel hentet fra Strindbergs komedie «Första varningen»."
- Artemisias Verden - 4. januar 2015 

Agnes Ravatn: "Veke 53"

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53". 

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole  (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad. 

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne. 

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge. 
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben. 

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ... 

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig. 

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på. 

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

Utgitt: 2007
Min utgave er utgitt: 2013, 4. utgave
Forlag: Samlaget
Antall sider: 199
ISBN: 978-82-521-8433-4
Boka er en gave

Agnes Ravatn (Foto: Ingunn Rauk)

Andre omtaler av boka:

- Aftenposten v/Hans H. Skei - 20. oktober 2011 - Spennande og frisk debut - "Det er oppløftande at ein ung kvinneleg debutant vel ein hovudperson og eit emne som i alle fall ikkje kan vere sjølvopplevd, og som er så langt unna den sjølvopptatte undersøkinga av eige liv som vel mogleg."

- Magasinet v/Guro Kristine Haug - 14. august 2008 - Bok: Veke 53

- Kulturbloggen til Guffen - 10. juli 2012 

- Beathes bokhylle - 20. mars 2014 

Dag Hoel: "Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom"

Når kristendommen blir politisk ...  

Dag Hoel (f. 1962) er norsk fotograf, filmprodusent og forfatter av dokumentarbøker. Før "Armageddon Halleluja!" har han utgitt tre bøker; "Dette er Cuba, alt annet er løgn!" (1996), "Veien til Damaskus" (2012) og "Liv laga" (1991) sammen med Rolf Jacobsen. De tre siste utgivelsene er det Spartacus forlag som har stått bak. Jeg hørte Dag Hoel presentere sin bok på Pax og Spartacus´felles pressekonferanse tidligere i høst, og det var tilstrekkelig til at en interesse for temaet ble tent. Fra før av har jeg interessert meg sterkt for Midtøsten-konflikten, og leser en del av den litteraturen som kommer om dette temaet på det norske bokmarkedet - senest Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til", Åshild Eidems "Spillet om Gaza", Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" og Amin Maaloufs "Identitet som dreper" - bare for å nevne noen. 

"Vi snakker om politisk islam, men sjelden om politisk kristendom. For det finnes kristne som elsker Israel fordi det er Guds trone på jorda. For dem var opprettelsen av den israelske staten i 1948 fullbyrdelsen av en profeti. Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje." 

Slik presenteres boka av forlaget. Dag Hoel har under sitt arbeid med boka vært både i Setesdalen, i Texas og i Israel for å finne svaret på hvem kristensionistene er, hva de står for og hvilken innflytelse de faktisk har i det politiske landskapet i verden. I USA har de en betydelig definisjonsmakt over det politiske livet, og også i Norge er det mye aktivt menighetsarbeid blant kristensionistene, hvor noen kaller seg Israel-venner. De støtter Israel nær sagt uansett hva Israel foretar seg, selv når helt fundamentale menneskerettigheter settes til side. Alt for den gode sak - nemlig at endens tid er nær, og faktisk kan trenge litt drahjelp - for så skal Jesus komme tilbake og regjere verden fra Jerusalem. 

"Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel.

Hvorfor skal man egentlig det?

Boka kaster et lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister - de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon - Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten. 

Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem - de vil ta imot Jesus." (side 7)

I likhet med svært mange nordmenn som vokste opp på 1960- og 70-tallet, bar også Dag Hoels oppvekst preg av en hel del religion. I tillegg er hans kone pinsevenn, leste jeg i et intervju med ham. Selv om han ikke er religiøs selv, kan han sin Bibel-historie - nok til å stille mange åpne og nysgjerrige spørsmål under sine reiser både i Israel, Norge og USA. Det fine med boka er at han tross egen skepsis gjør dette på en svært respektfull måte. Han oppnår tillit og åpenhet, og ingen av dem han er i kontakt med gir opp tanken på at han nok skal bli en av dem. Han blir bedt for, han blir forsøkt frelst, han blir belært - men like fullt blir påvirkningen aldri mer enn utvortes, for å bruke hans egen beskrivelse av dette. Det trenger liksom ikke inn i ham. 

Den som trodde at det er gratis å gå på bedehus, tar skammelig feil. Over alt forventes det donasjoner til kollekten, og man er da moderne og tar kredittkort også, må vite! Det er frelse i Visakortet. 

"De kristne holder ondskapen tilbake med bønn, men etter opprykkelsen, når bønnene forsvinner fra jorda, går det galt med verden. 
- Det blir et helvete vi ikke har sett maken til, det står jo det! Satan kommer ned til jorda, sier Roger, og det er som han gyser inni den burgunder genseren. Han må en tur ut på kjøkkenet for å spytte ut det som er igjen av snusen. 

Etter sju år med lidelser kommer Jesus. Han stiger ned fra Oljeberget, og det er så kraftfullt at det revner i to. Så tar han kommandoen og avgjør slaget ved Armageddon. Jesus og englene jager Satan og Antikrist fra jorda, og så begynner endelig Jesu tusenårige fredsrike." (side 19)

I USA representerer kristensionistene en reell maktfaktor, og Obama har ingen høy stjerne siden han ikke applauderer alt Israel gjør, men tvert i mot er meget kritisk. (Enkelte har endog gått så langt som å hevde at det er han som er Antikrist - min bemerkning.) Det finnes for øvrig også jøder i USA som tar sterk avstand fra den nasjonalreligiøse politikken i Israel - ikke bare blant de sekulære, men også i de ortodokse miljøene. 

Noe av det skumleste er at apokalyptikerne mener at endetiden ikke kommer av seg selv, men må antennes ... Det er til å bli skikkelig mørkeredd av!

"... For første gang i historien er tilliten stor mellom kristne og jøder. 
- Det som samler oss er en milliard muslimske fiender. Uten dem ville vi krangle, men fordi muslimene truer oss, står vi sammen. 

Tilliten mellom jøder og kristne, som vi selv er eksempel på med vårt besøk, er ikke uten nyanser. I deler av kristenheten er skepsisen til Israels politiske forehavende voksende. Men israelerne opplever at blant konservative og fundamentalistisk troende, er det sterk oppslutning om Israel, og det er betydelig felles politiskreligiøs grunn å stå på. Kristensionistiske grupperinger, som European Coalition for Israel og Jerusalem Summit, driver omfattende lobbyvirksomhet mot EU og Washington for det de mener er Israels sak. De samarbeider tett med den politiske høyrefløyen i Israel." (side 144)

"- Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land. 

Jeg spør hvorfor det er riktig å støtte de jødiske bosetterne?

- Det jødiske folket er hovedpilaren i Guds frelsesplan for menneskene. Det er det enkle svaret. Realitenene er at folk, kristne eller ei, har de forskjelligste grunner til å støtte Israel. Noen reagerer på måten jødene blir behandlet i media. Noen er opptatt av Holocaust. Men Karmels støtte til Israel er bibelsk." (side 190) 

Dag Hoel konkluderer i sin bok med at kristensionistenes fremferd overfor Israel fører til økte spenninger og ikke til fred i Midtøsten. I stedet bygges konfliktnivået opp - nærmest for å fremskynde Armageddon ... 

Med lun humor og varme skildrer Hoel møtene med de innvidde i de kristensionistiske miljøene. Jeg har fått med meg at noen mener han er sarkastisk og ironisk, men selv er jeg ikke enig. Noen sider ved miljøene han har vært borte i, har imidlertid en del naivistisk ved seg, og det er dette jeg opplever skinner litt igjennom fra tid til annen. Dersom Hoel ikke skulle ha skrevet om dette, ville bokprosjektet hans ikke vært annet en en ensidig hylling av miljøet. I stedet opplever jeg at boka er svært balansert og reflektert, og at han i sin tilnærming er respektfull til det siste. Beundringsverdig respektfull, vil jeg understreke. Han kunne virkelig gått mye lenger! Men det hadde kanskje kostet mer enn det smakte?

"Armageddon Halleluja!" er en spennende og interessant bok om et fenomen som jeg kjente nokså lite til før jeg begynte å lese den. Han har helt rett: muslimsk fundamentalisme eller politisk islam har vi hørt mye om. Mens kristen fundamentalisme har vært mye mer ukjent - kanskje bortsett fra i USA, hvor man som politiker ikke kommer særlig langt dersom man ikke har sin bibeltro i orden. 

Boka fremstår som en slags reiseskildring fra Setesdalen, en tur innom Texas og til en bussreise i Israel. Litt rotete til tider var den, slik at det var litt vanskelig å finne tråden noen ganger, og en del gjentakelser ble det også. Samtidig gjorde dette boka til noe ganske annet enn en akademisk avhandling, og nettopp dét var faktisk litt befriende. Det gir fremstillingen et sjarmerende og personlig preg, og jeg kan illustrere dette ved å sitere følgende fra side 112:

"Tilbake på hotellet, med slitne knær etter Jerusalem-marsjen, slår Ingar og jeg av en prat om hvas om skal skje med jødene under krigene i trengselstiden, før Jesus kommer. Ingar viser til profeten Sakarja. Han har det klart. To tredjedeler av jødene skal utryddes. Noen troende mener at denne utryddelsen allerede har skjedd. Andre mener det vil komme, forklarer Ingar.

Jeg synes det er for galt. Jeg vil ikke ha en slik Gud, og jeg tilstår overfor Ingar at jeg gir Den hellige ånd mye å jobbe med etter affæren med Jan Hanevold. Det virker ikke som Han klarer å hamle opp med meg. Ingar på sin side mener jeg må være tålmodig. Det kommer, om ikke så brått. Men det nytter ikke om man er uvillig. Det å bli frelst er en bestemmelse man tar. En må ønske det.

Kanskje det er der det stikker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke kan bestemme meg for en omvendelse jeg ikke kjenner noen trang til. Ingar er uforsonlig på dette punktet." 

Dag Hoel er innom mange temaer; som Karmel-Instituttet, som religiøs nasjonalisme, som nybyggere i Samaria, som Israel-venner og kristensionisters pilgrimsreiser til Israel, som løvhyttefesten og en hel del annet. Hans bok er et fint tilskudd i debatten om politisk religiøsitet, som har en tendens til å overfokusere på islams rolle. Vi har det i aller høyeste grad innenfor kristendommen også!

Har du interesse for denne problematikken - ikke nøl med å lese boka! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Spartacus
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-430-0829-8
Boka har jeg fått fra forlaget

Dag Hoel (Foto: lånt fra forlaget)

Flere artikler om boka:
- Dagen v/Johannes Ek Reindal - 27. august 2014 - Kristensionistene bidrar til økt spenning "- Han reiser også rundt i Norge og besøker israelsvenner og kristensionister. Det er en mangfoldig gruppe.– Det er ikke enkelt å fremstille kristensionistene. Det er en kompleks gruppe som endrer seg hele tiden. Det er masse nyanser. Boken viser hovedtendenser slik det er nå, forklarer han.
I forsøket på en definisjon av et minste felles multiplum trekker Hoel frem følgende fellesnevner: Kristensionister ser det som skjer i Midtøsten i lys av profetier i Bibelen. Opprettelsen av Israel er fullbyrdelsen av mange av disse profetiene. Derfor er Israel guddommelig. Landet skal vokse og bli større, mye større enn det er i dag. Derfor blir det meningsløst å tale mot Israels ekspansjon, fordi dette fullbyrder bibelske profetier. Det å arbeide for fred og forsoning er å motarbeide disse profetiene.
– Det skal være krig i Midtøsten, sier Hoel."
- Vårt Land v/Alf Gjøsund - 27. august 2014 - "Kristne sionister helliggjør vold" - "– Hvor stort er miljøet?
– I Norge er det kanskje ikke så stort, men vi snakker om en del av de karismatiske menighetene. I USA er de betydelig større.
– Hva er motivasjonen deres?
– Dette er jo et engasjement som henger sammen med endetiden og dommedag. For manges vedkommende tror jeg interessen skyldes en redsel for endetiden og dommedag.
– Bør ideologien bekjempes?
– Den bør utfordres, som alle andre ideologier. Det er slik vi kommer videre."
- Fritanke v/Kai Eldøy Nygaard - 10. september 2014 - Kristensionistene har politisk innflytelse i Norge -  "Forfatteren Dag Hoels reiser inn i konservativ kristendom førte ham til dette arnestedet for kristensionismen, og en av USAs rikeste delstater. 

De har makt, og de påvirker landets politikere. Hjemme i Norge besøkte Hoel lignende menigheter i Setesdal, Trondheim og Oslo. Det han så og hørte, overrasket ham. Da han etterhvert oppdaget grupperingenes politiske innflytelse, ble han bekymret.– Kristensionistene har politisk innflytelse også i Norge. De preger mediebildet i større grad enn jeg opprinnelig var klar over, sier Hoel."

- Korsets Seier v/Markus Plementas - 10. september 2014 - Angriper kristensionismen - "– Sionisme er en tenkemåte omkring det jødiske folket som har klare politiske konsekvenser. Den forstår seg som et demokrati og en rettsstat, men har i virkeligheten blitt et etnokrati, altså en stat der ett folk er favorisert ved undertrykking av den palestinske arabiske befolkningen, sa Mæland."

- Aftenbladet - Kronikk ved Dag Hoel - 14. oktober 2014 - Er Israel Guds trone på jorda? "Alle kristensionister er fundamentalister – de leser og forstår Bibelen bokstavelig. Det er den personlige overgivelsen til Jesus som teller i Guds regnskap. Darwinisme og vidløftig vitenskap om Gud og mennesker vil kristen-sionistene ha seg frabedt. Bibelen er hellig og ukrenkelig. Den er Guds reguleringsplan, hvor en finner Hans forehavende med menneskene beskrevet. Om den leses med riktig sinnelag, forstår man at nøkkelen til frelse er å stå jødene bi, og slik bidra til at de kan finne fram til Jesus."

- Bok365 v/Cora Skylstad - 28. august 2014 - Fra Setesdalen til Texas - "– Forestillingen er at opprettelsen av Israel oppfyller en guddommelig profeti. Det innebærer at å arbeide for fredelige løsninger, er å motarbeide det som er profetert. Det gir ingen mening å motsette seg Guds vilje, dette er en undergang man må gjennom. Men man må hjelpe og trøste det jødiske folket på vei til Tusenårsriket, sa Hoel."
- NRK v/Hermund Haaland - 10. september 2014 - Ensidig Israel-støtte vil avta - 
"Paradokset i dag er at samtidig som unge kristne modererer sitt syn sammenlignet med foreldre og besteforeldre, synes muslimske miljøer å radikaliseres. Et viktig spørsmål blir derfor om moderate muslimer vil komme på banen, slik at også den propalestinske virkelighetsoppfatningen av konflikten nyanseres. Først da vil norsk midtøstendebatt kunne flyttes fra de ekstreme ytterpunkter."