Humoristisk om høyst hverdagslige situasjoner
Tidligere i høst lovet jeg at det skulle blåse en Ravatn-vind over bloggen min i nær fremtid, og for å si det sånn - jeg jobber med saken! Jeg har blant annet sikret meg så og si hele hennes forfatterskap. Fem titler så langt, og en sjette - "Ikkje" - er på vei fra Bokklubben i disse dager. Som riktignok ikke er den samme som "Ikkje til hjemlån", som kom ut i 2008, en bok som ikke er å få tak i lenger ... Men det kan kanskje forlaget etter hvert gjøre noe med? Alt for fansen, altså!?
I alle fall - Agnes Ravatn (f. 1983) har i følge Wikipedia utgitt seks bøker (men hvor kommer egentlig "Ikkje" inn i bildet?), og jeg har så langt lest tre av dem; "Fugletribunalet" (2013), "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og nå sist "Stillstand" (2009).
Forlaget har i sin presentasjon av boka blant annet uttalt følgende:
"Forfattar, journalist og fanzinemakar Agnes Ravatn samlar no essaya frå Dag og Tid-serien Stillstand i bokform. I denne serien oppsøkjer Ravatn situasjonar der ingenting skjer.
På slentrande vis, iblanda mild sosial angst tek ho oss med til stader i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai.
Ravatn er frekk, lur, observant og morosam, og har på kort tid fått ein trufast fanskare."
Og den fanskaren tilhører jeg allerede, for å si det mildt! For Ravatn tar alt så til de grader på kornet, og fordi hun skriver om de tingene man aldri kan si direkte til de involverte, men kommenterer fra sidelinjen, kan hun tillate seg å gå svært langt og lenger enn langt.
Fellesnevneren for alle situasjonene hun skriver om er at hun oppsøker de mest obskure steder, og så sitter hun og observerer ... Forlaget har på sine nettsider presentert boka som "Innholdsrike essay om ingenting", mens det på bokas smussomslag står at Ravatn avslører uvesentlige detaljer om folk du ikke visste at du var interessert i å vite mer om ... Så vet vi det.
Underveis gjør hun blant annet et feltstudium på en kafé i Ålesund, hun oppholder seg på et kloster i noen dager og hun tilbringer litt tid på et treningsstudio. Og det handler om slanking. Som TV Norge-suksessen Tjukkholmen, der deltakerne kan se frem til et liv på salatdiett resten av livet, ellers blir de tjukke igjen på et blunk. Deprimerende! Men det sier selvsagt ingen direkte til deltakerne. Derimot tenker Ravatn høyt det de andre ikke våger å si ... Og det gjør hun på en slik måte at jeg knegget og lo meg gjennom kapittel etter kapittel - selv om, eller på tross av, at jeg noen ganger oppholdt meg i et glasshus selv ... Og når hun trekker frem treningsguruen som NRKs Puls bruker, og som i grunnen ikke har noe mer vettugt å si til folk enn at de må trene MER!, så setter hun dette også i et litt større perspektiv:
"Han når nok likevel ikkje opp til Kari Jaquesson i konkurransen om å vere den mest uspiselige personen i norsk offentligheit. Ho prøver ikkje eingong å skjule korleis ho foraktar normalt usunne menneske med dårlege vanar. Det er så ein skulle ønskje at ho blei utsett for eitt eller anna som gjorde at ho fekk smake - ikkje sin eigen - men nokon heilt andre sin medisin." (side 31-32) For eksempel at hun ble ydmyket i full offentlighet med å måtte svare på hvem som er forfatteren av "Don Quijote". Det ville ha vært omtrent like ille som at hun selv ble bedt om å forklare hva renter egentlig er ...
Beskrivelsen av hvordan forsvarer og aktor i en rettssak nærmest gjør narr av tiltalte (som ikke er der akkurat da) opprørte meg faktisk, så dette håper jeg bare er tull. Mens seansen på Rorbua i Tromsø, der Ravatn jakter på Tore Skoglund-humoren uten helt umiddelbart å finne den, fremkalte latteren igjen. Som krigsveteranen som mente at de var tvillingsjeler, mens vi i grunnen bare ventet på at han skulle dælje halvliteren i hodet hennes ... For ikke å snakke om dama i baren som klaget over at det var så trangt at de måtte stå så tett "som troll i eske". "Du skal høre mye. Tett som troll i eske. Det er eit utsegn som gjer meg lykkeleg. Det er vits meir enn god nok for meg, eg seier god natt og forlét Rorbua." (side 53)
"Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i." (side 56)
Akkurat dette var faktisk noe av det som fikk meg til å le mest underveis i lesingen. Det tørrvittige, sarkastiske, selvironiske islettet som ligger i det meste av det hun skriver om ... det trenger seg frem over alt. Som når hun beskriver hvordan det var å være student ...
"Plutseleg hugsar eg korleis det faktisk var å studere: Ein fylte ingen funksjon i samfunnet, ein var totalt overflødig og dermed fri. Kor mange gonger på veg til lesesalen støytte eg ikkje på ei venninne like lettsindig som meg sjølv, og så gjekk me på føremiddagskino i staden for å lese? Eg gjorde ingenting, og måtte ingenting, og hadde ingenting å leve for, så eg skjøner ikkje kvifor eg i det heile sto opp om morgonen." (side 59)
Eller når hun beskriver oppveksten og ungdomstiden med et forferdelig gruppepress på å ha de riktige klærne, og hvordan hun var dømt til en mindreverdig ungdomstid i simple Cubusklær - helt til "Lagersjefen" kom til stedet og det ble allemannseie å gå med merkeklær. Riktignok merkeklær med fabrikasjonsfeil. Lykken varte helt til noen avslørte det hele ... Noen hver kan få flashback av mindre ...
Men aller, aller morsomst er Ravatn når hun skriver om Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg aldri vært der selv, men det lille jeg så langt har hørt får meg til å tro at det må være enormt mye gjenkjennelse for de fleste i dette essayet. Om alle kveldene som ender på Haakons Pub for eksempel ... Og hun snakker om all energien som går med til å prøve å skape et inntrykk av å ha et langt rikere indre liv enn det man egentlig har. Dermed går all konsentrasjonen til dette, slik at man ikke får med seg noe som helst av det som skjer rundt en.
" ... ein vil jo ikkje bli kjend som den personen som sat utanfor med eit glas under kvart einaste arrangement. Men det er ein iallefall ikkje åleine om. Alt er fåfengd, og jag etter vin. Litteratur og rus er som hand og hanske, har det sikkert ein gong blitt hevda, og med rette. Litteraturfestival og tømming av minibaren er kanskje då som fot og hose. Avsluttar kvelden på Haakons Pub." (side 97)
Og så har vi kunsten da ... Ravatn gjør selvsagt et feltstudium på Nasjonalgalleriet også, og bestemmer seg for å sitte i timesvis foran Hans Gudes maleri "Hvile ved bekken". For øvrig tilfeldigvis det samme bildet som hang som reproduksjon på veggen i min oppvekst, bare for å ha nevnt det ... Skjer det noe uventet etter noen timer foran dette i og for seg banale maleriet? Over hode ikke!
"Problemet med kunst, når ein ikkje synest ein får noko ut av den aktuelle kunsten, er at ein blir tvinga til å tenkje: Er det eg som kjem til kort her, eller er det kunsten? Mykje talar for at det er eg. For når kunsten no heng her, etter å ha gått gjennom eit utal kvalitetsfilter, av personar med ypparste kompetanse på feltet - så bør ein nok stole på dei. Og då har eg altså berre meg sjølv å takke når eg ikkje kjenner noko spesielt verken i den eine eller andre retninga. Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda." (side 105)
Med dette har jeg lest nok en hylende morsom essay-samling fra Agnes Ravatns hånd. Jeg håper virkelig det kommer flere slike samlinger! Essayene hennes blir morsomme nettopp fordi hun byr på seg selv, og ikke sitter på sin høye hest og deler ut "dommer" i hytt og pine. Det hele handler om et slags "oss", og dermes skapes en allianse mellom henne som forfatter og oss som lesere. Vi er i samme båt og det er egentlig oss selv vi ler av. Dermed blir den frekke humoren mest av alt godlynt, og ikke ondskapsfull i det hele tatt. Dette er nøkkelen til hennes suksess, verken mer eller mindre, er min påstand! Dersom du ønsker å bli fornøyet og moret - løp og kjøp, sier jeg! Og ikke gjør som meg, som kastet meg grådig over boka og leste den ut i et eneste jafs. Spar på essayene, spre dem utover - så får du glede av boka leeeenge!
Utgitt: 2009
Antall sider: 126
ISBN: 978-82-521-8080-0
Boka har jeg kjøpt selv.
 |
| Agnes Ravatn (Foto: Agnete Brun) |
Andre omtaler av boka:
Da vi reiste nordover i England, på vei mot Skotland, fikk vi det for oss at vi skulle følge muren fra øst mot vest. Jeg må vel allerede nå tilstå at vi ble en smule skuffet, for det var ikke rare greiene igjen av muren - i alle fall ikke der vi kom til på vår reise. Så har også det meste av muren blitt borte i årenes løp, blant annet til andre byggverk i området. Wikipedia opplyser like fullt at "betydelige deler står igjen, og muren ble i 1987 gjort til et verdensarvsted av UNESCO. English Heritage beskriver muren som "det viktigste romerskbygde monumentet i Storbritannia"." Så vet vi det!
