Oban, Skottland - Storbritannia (artikkel 17)

Oban sentrum

Tidligere i sommer har jeg skrevet både om Edinburgh, York og Wales, steder mannen min og jeg var innom på vår rundreise i Storbritannia i 2013. En oversikt over hele reiseruta kan du se her. Nå har turen kommet til Oban, en by som ligger på østkysten av Skottland. 

Kart over Skottland

Grunnene til at vi valgte å reise til akkurat denne byen var sammensatte. En av grunnene - kanskje den aller viktigste - var at det produseres svært god whisky akkurat der (og rett og slett vår frem til da favoritt-whisky). En annen grunn er beliggenheten i forhold til Fort Williams (hvorfor skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel). En tredje grunn var at det er fergeforbindelse til Hebridene fra Oban. Å komme ut på en av øyene var et mål for oss. Vi kom oss riktignok ikke lenger enn til Mull, nærmere bestemt til Tobermory, men det var eksotisk og spennende likevel. Men bare for å ha nevnt det - det er Skye og øyene lengst ute i havgapet som virkelig kan by på mye vill natur og interessant dyre- og fugleliv (sel, oter, delfiner, lundefugler etc.). Dessuten er Skye spennende i whisky-sammenheng!

Oban som sådan er en bitte liten by. Det bor bare litt over 8000 mennesker der, men innbyggertallet tredobles fort i turistsesongen. Byen ligger langs Argyllshire-kystlinjen.

Oban sentrum

Som bildet ovenfor og til høyre viser, har byen et gammelt tårn, som til forveksling kan se ut som et amfiteater - McGraigs Tower. Skjønt gammelt og gammelt ... Dette tårnet ble bygget i årene 1897-1902. Vi rakk ikke å besøke denne severdigheten under vårt Oban-opphold.

Selv om Oban er en liten by, er det noe med byer som ligger ved havet. Man aner hvordan havet har utfordret dem som har bodd der i årenes løp. Oban er nok likevel ikke  den byen som har lidd mest overlast av alskens uvær, fordi den ligger nokså skjermet bak de innerste Hebrideøyene. Jeg antar at disse øyene tar av for de verste kreftene fra storhavet. 

Oban Destillery

Jeg nevnte innledningsvis whisky. Obans whisky er viden kjent for sin kvalitet, og er blant dem som er plukket ut til The Destillers Edition, de klassiske singlemalt-whiskyene (som mannen min og jeg alltid har hatt i whiskysamlingen vår). Blant disse har Oban alltid vært vår favoritt (inntil vi tok denne turen i Skottland, og oppdaget andre favoritter - som Laphroaig, bare for å nevne et eksempel - jo mer "hårete", jo bedre!). En tur innom Oban Distillery var derfor et "must" når vi først var der! Dette destilleriet ble etablert i 1794, så vi skjønner at her snakker vi tradisjon! 

Oban Destillery - butikken

Omvisning og innkjøp av whisky på destilleriet hører selvsagt med når man er her! 

Dersom det er noe man virkelig legger merke til når man befinner seg langs kysten i Storbritannia, så er det - i tillegg til tidevannets dramatikk (jf. den enorme forskjellen mellom flo og fjære) - måker. Haugevis med måker, tusenvis - ja, sikkert titusenvis av måker! Har de ingen fiender i dette landet? 

Helt tilfeldig kom vi over informasjon om fuglelivet i Skottland, og der sto det at en måke kan bli over 30 år gammel. I Oban - som vi også opplevde i Cornwall - var det så og si ikke mulig å spise ute, fordi man risikerte å få matfatet ranet av måker. 

Middag på kaia

Fristelsen ble likevel for stor, og vi bare måtte kjøpe nykokte skalldyr som vi inntok på kaia. Der var det til gjengjeld svære plakater som advarte mot de frekke måkene - seagulls. Vi kom oss gjennom måltidet uten å oppleve måkeangrep, skjønt de sirklet over oss ... kontinuerlig, hele tiden på jakt etter et ubevoktet øyeblikk, vil jeg anta ... mens de skrek og skrålet bare verre. 

Vi brukte resten av vårt Oban-opphold på å reise ut til Mull og byen Tobermory, og gikk dermed glipp av severdigheter som katedralen, Dunollie Castle m.m. Sånn er det når man er på en slik rundreise - man må prioritere hva man ønsker å bruke tiden sin på, og dette innebærer å velge bort en del andre ting. 

Jeg kommer tilbake med en egen artikkel om vår tur til Mull, og dessuten om Fort Williams.

Avslutningsvis tar jeg med noen flere bilder fra Oban. Enjoy!

Båtlivet i Oban

Båtlivet i Oban

Noe av utvalget i butikken på Oban Destillery 

Vi bodde på et fantastisk viktoriansk hotell, Barriemore Guest House!

Badeværelset på hotellet vårt 

Natur på vei til Oban 

På vei til Oban

Paul Auster og J.M. Coetzee: "Her og nå. Brev (2008-2011)"

Vitne til et vennskap i vekst

Jeg leser alt jeg kommer over av som er ført i pennen av Paul Auster, selv om jeg har opplevd ham som noe varierende i årenes løp. Denne lille boka, som inneholder brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee gjennom en fireårs-periode, åpnet også øynene mine for hvilken formidabel forfatter Nobelprisvinneren Coetzee er. Jeg har dessverre ikke rukket å lese så mange av hans bøker, og det skyldes mer tilfeldigheter enn noe annet (jeg har flere uleste bøker i bokhyllene mine). 

I alle fall - Paul Auster (f. 1947) vokste opp i en sekulær jødisk familie i USA, og har i årenes løp utgitt i overkant av 20 bøker. Det kanskje færre kjenner til er at han også har skrevet filmmanus til en rekke filmer samt at han også har gjort seg bemerket innenfor essay-genren så vel som lyrikk. Han betraktes som en postmodernist. (Jeg har omtalt en del av hans bøker og filmer på bloggen min.)

J.M. Coetzee (f. 1940) er født og oppvokst i Sør-Afrika, men bor i dag i Australia. Han mottok Nobels litteraturpris i 2003, og han har utgitt nesten 30 bøker i løpet av sin forfatterkarriere. Andelen av essays og sakprosa er nesten like stor som hans produksjon av skjønnlitterære bøker. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen "Vanære" (1999), som også er filmatisert, og kanskje også "Før barbarene kommer" (1990) for alt jeg vet (begge er 1001-bøker). 

Når to så vidt profilerte forfattere begynner å brevveksle, har det formodningen mot seg at de snakker om uinteressante ting. Tvert i mot - her diskuterer de alt fra ulike utfordringer i forfatteryrket, f.eks. i forhold til skrivesperre, hvordan man forholder seg til hatefulle kritikere, hvor man henter inspirasjon - til de store spørsmålene som Midtøsten-konflikten, den som foregår mellom israelere og palestinere, menns forhold til sport osv. Det trekkes paralleller til apartheid-regimet i Sør-Afrika, som i all hovedsak var en intern konflikt, og det stilles spørsmål ved om det er likhetstrekk i forhold til det som pågår i Israel, der araberne i all hovedsak er segregert fra den jødiske befolkningen, men hvor konflikten som sådan handler om mengder av fientlig innstilte nabostater, stadig tilbakevendende kriger, okkupasjoner osv. Og de diskuterer vennskapets natur - særlig det mellom menn. 

Hva er et vennskap? Og hva skiller menns vennskap fra kvinners vennskap, for ikke å snakke om vennskap mellom mann og kvinne? Handler det kun om fravær av erotikk? Og hvordan bindes menn sammen i vennskap - menn som kanskje aldri snakker om følelser og i særdeleshet ikke om følelsene de måtte ha for hverandre (annet enn i hverandres begravelser og i nekrologer)? Hva skiller et virkelig vennskap fra et mer platonisk bekjentskap? Kanskje handler det rett og slett om beundring? Beundring og en følelse av anerkjennelse? Som kvinne undrer jeg meg likevel over at et vennskap mellom menn skal være så totalt annerledes enn vennskap mellom kvinner, fordi jeg vil hevde at virkelig gode vennskap mellom kvinner også handler om anerkjennelse (kanskje mer enn om beundring, riktignok), om en følelse av å være interessant for den andre. Vennskap som ikke inneholder denne ingrediensen, vil før eller siden avgå ved døden. Et vennskap gjerrig på anerkjennelse vil dø før det i det hele tatt har muligheten for å bli født. 

"Vennskap er gode manerer, vennlighet, følelsesmessig stabilitet. Venner som roper og skriker til hverandre, forblir sjelden venner. Ektemenn og hustruer som roper og skriker til hverandre, forblir som regel gift - ofte lykkelig gift." (sier Paul Auster i et brev til J.M. Coetzee i juli 2008 på side 12)

Om det ikke lykkes noen av gutta å gi en fyllestgjørende definisjon på hva vennskap mellom menn egentlig er i bokas innledning, bør i alle fall ingen være i tvil om at det vi som lesere er vitne til i boka "Her og nå" er nettopp utviklingen av et vennskap, fra dets spede begynnelse og til et sterkt vennskap vi skjønner har nok i seg til å vare livet ut. Det handler om nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse, gjensidig beundring, varme og kjærlighet. For varmen strømmer gjennom brevene. Jeg som leser kunne kjenne det på kroppen. Selv når de diskuterer Israel-Palestina-konflikten, hvor det tidvis sitrer litt når sterke meninger utveksles, merker vi respekten og nysgjerrigheten i forhold til den andres synspunkter. Og det er noen riktig spenstige meninger som utveksles!

Både Auster og Coetzee er langt på vei enige i at det var en feil beslutning å reparere konsekvensene av Holocaust med å opprette en stat for jødene i Midt-Østen. Det kunne ikke skape annet enn ufred, og dessuten var det urettferdig for de palestinerne som faktisk bodde der fra før av, og som ble jaget på flukt. Samtidig erkjenner de at det er for sent å snu - selv om Auster leker med tanken på å gi jødene staten Wyoming i USA som erstatning for Israel - siden det bor så få der fra før av. Ekstraordinært interessant er derimot Coetzees svar til Auster på side 159-160:

"Det palestinerne trenger, er en mann som er raus nok til å si: "Vi har tapt, de har vunnet, la oss legge ned våpnene og forhandle frem de beste overgivelsesbetingelsene vi kan, og ikke glemme, hvis det er noen trøst, at hele verden vil se på." De trenger med andre ord en stor mann, en mann med visjon og mot, til å tre frem på scenen. Men hva mot og visjon angår, later dessverre de palestinske lederne vi hittil har sett, til å være noen puslinger. Og skulle det ved et lykketreff dukke opp en frelser blant dem, ville han nok snart bli plaffet ned. 

Kanskje er tiden inne til at Palestinas kvinner overtar tøylene.

Etter å ha sagt det jeg har sagt om palestinerne, må jeg videre si at det er noe så stygt i måten israelske regjeringer har oppført seg på - demokratisk valgte regjeringer, som styrer med støtte i en fæl grunnlov som aldri vil bli endret annet enn ved ikke-konstitusjonelle midler - at det vrenger seg i en. Det finnes bare ett ord som kan beskrive det som nylig er gjort i Libanon og Gaza, og det ordet er schrecklich. Schrecklichkeit: et stygt, hardt ord - et hitlersk ord - for en stygg, hard, hjerteløs måte å behandle folk på. For dem av oss som heller til den dypest sett progressive oppfatning at historien gir lærdommer vi bør merke oss hvis vi ønsker å bli bedre mennesker, melder følgende spørsmål seg: Hva har Israel lært av historien?" 

Når forfatterne diskuterer skjønnlitteraturens kår i dagens samfunn, uttaler Coetzee i et brev til Auster i 2010 følgende på side 179:

"Stilt overfor valget mellom å lese en gjennomsnittsroman og å rake løv i hagen, ville jeg nok velge å rake løv. Jeg har liten glede av å konsumere romaner; og - hva viktigere er - jeg tror likegyldighet til det å lese skjønnlitteratur for fornøyelsens skyld, griper stadig mer om seg." 

Det er mulig at forholdene i andre land har kommet lenger enn i Norge, men selv blir jeg nesten litt deprimert når jeg ser hvordan krimbøker, og i særdeleshet dårlige krimbøker, selges som "hakka møkk". For ikke å snakke om hvordan lettbent underholdningslitteratur markesføres både som mesterverk og annet, i form av direkte villedende reklame. De virkelig gode bøkene forsvinner i mengden av dette. Men den diskusjonen skal jeg la ligge nå. 

Jeg kjenner fra før av til Paul Austers store lidenskap for film, og det er rett og slett moro å notere ned noen av filmene han kommer inn på, med tanke på selv å spore dem opp etter hvert. Hans lidenskap for noir-filmer er velkjent for fansen hans. 

Fikk vi vite noen av forfatternes innerste hemmeligheter? Nei, her var det svært lite materiale for skandalepressen. Når det er sagt byr de rikelig på seg selv. Som at begge - og Auster i særdeleshet - er sportsidioter, at ingen av dem egentlig er glad i sporte selv, at Coetzee sliter med søvnproblemer på grunn av all reisingen og jetlag´ene, at de begge er gift med bemerkelsesverdige kvinner, at alderen trenger på ... Auster er nok den av de to som byr mest på seg selv, og mange av temaene han drodler rundt kunne han godt ha skrever essays om. Humoren - den varme humoren - ligger der hele tiden, og den med alderen større selvinnsikten og evnen til å ironisere over seg selv. Jeg humret og lo av flere av passasjene underveis. Og bakom alt lurer selvfølgelig spørsmålet: Visste de at dette skulle bli bok mens de brevvekslet med hverandre? Tenkte de tanken? Er det derfor de holder igjen? Eller er dette bare rett og slett kjennetegnet i et typisk mannlig vennskap - at man holder sine innerste hemmeligheter for seg selv? Uansett hva svaret måtte være - jeg storkoste meg med boka, som ga meg muligheten til å bli bedre kjent med disse to forfatterne som jeg har stor beundring for! Ekstra morsomt var det selvfølgelig å lese at stedet Auster og Coetzee med koner møttes ved flere anledninger var i Estoril i Portugal, hvor mannen min og jeg var innom i sommer på vår årlige roadtrip, som denne gangen ble lagt til Spania og Portugal. 

Boka er et must for alle som har et forhold til Paul Auster og J.M. Coetzee!

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: Here and now - letters 2008-2011
Utgitt i Norge: 2013
J.M. Coetzees brev til Pasul Auster er oversatt av Mona Lange
Paul Austers brev til J.M. Coetzee er oversatt av Børge Lund
Forlag: Auschehoug og Cappelen Damm
Antall sider: 270
Boka har jeg kjøpt selv.

Paul Auster og J.M. Coetzee (foto: NTB Scanpix)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 22. mai 2013 - Skarpe og ømme brev
- Morgenbladet v/Tonje Vold - 30. mai 2013 - Livet slik det skrives
- Le Monde - Diplomatique v/Espen Grønlie - mai 2013 - Fire års tosomhet
- Jeg leser - 20. juni 2013 - "Dette er kanskje den vakreste og varmeste boken jeg har lest på lenge, den er så fin, så fin."

Karl Ove Knausgård: "Sjelens Amerika"

En essaysamling man absolutt bør få med seg!

Karl Ove Knausgård (f.  1968) er en meget profilert norsk forfatter jeg uten videre antar at alle har et forhold til. Foruten romanene "Ute av verden" (1998) og "En tid for alt" (2004), har han utgitt romansyklusen "Min kamp" i seks bind (2009-2011). Jeg har omtalt samtlige bøker på min blogg (det er bare å klikke på linkene ovenfor). Essay-samlingen "Sjelens Amerika" utkom i 2013. Etter dette har Knausgård også utgitt en fotobok sammen med Thomas Wågeström - "Nakken" (2014). (Kilde: Wikipedia)

"Sjelens Amerika" er en samling av tekster utgitt i årene 1996-2013 - med unntak av noen få upubliserte tekster som også er tatt med. Under lesingen er det faktisk veldig interessant å få med seg hvor og når aktuelle essays ble publisert, fordi jeg opplevde at dette satte tekstene i en slags kontekst. En oversikt følger fra s. 396-397. Denne oversikten kunne for øvrig like godt å ha vært med i innholdsfortegnelsen, etter mitt syn. 

Mitt utgangspunkt er at jeg er meget begeistret for Karl Ove Knausgårds fortellerstemme. Han pakker ikke inn noen ting, går inn til kjernen av hva det skulle være og formidler dette på en måte som fanger meg som leser fullstendig - selv om jeg skulle være uenig i det han skriver om. At dette har hatt sin pris, kommer tydelig frem i essayet om litteraturen og det onde (side 303 flg. - kanskje det beste essayet i hele samlingen) hvor han blant annet tar for seg noen av reaksjonene på hans romansyklus "Min kamp". Noe av kritikken handlet nemlig om ham som person, hvordan han behandlet sin kone osv. Hører dette hjemme i litteraturkritikken? Motstykket er jo at dersom all litteratur bare skal handle om høyverdig moral, blir det hele temmelig uinteressant og kjedelig. I god litteratur er det konflikter som dominerer, og det er såkalte "vedtatte normer" som utfordres - gang på gang. 

"Jeg er ikke imot likestilling, men å skrive en roman om et likestilt forhold ville være meningsløst, hvis det var målet - for hva skulle det tjene til? Noen skulle likesom lese boken, og tenke, den der Knausgård, han er et rettferdig og godt menneske, og han ikke bare mener at likestilling mellom kjønnene er attråverdig og riktig, men han handler også bra i forhold til det! Det skal jeg også gjøre fra nå av! De deler på alt, de to i den familien. Mor er i arbeid, far er i arbeid, barna i barnehage, hjemmet ordner de i fellesskap. og mannen respekterer kvinnen, og kvinnen respekterer mannen! Han er ikke egoistisk, han er ikke eiesyk, han har ikke lyst til å ligge med alle kvinner han ser, for han objektiviserer ikke kvinnen, og ser med forakt på dem som gjør det. Han har sunne verdier, sunne holdninger, han er for det gode og mot det onde.

Nei, det er altfor lett å ironisere om dette, merker jeg. Skal man snakke om litteratur og moral, eller moralsk fordømmelse av litteratur, må man gå inn der det faktisk står noe reelt på spill, som med Céline etter krigen, da satt de med Célines antisemittiske pamfletter i fanget, han var en enestående forfatter, men burde han leses, i lys av alt det som kom frem om hans holdninger, etter utryddelsen av jødene under krigen? Og de satt med de tyskervennlige og reaksjonære romanene til landssvikeren Hamsun. Verre forbrytelse enn landssvik fantes ikke på slutten av førtitallet. Det er som om noen skulle skrive en pro-Breivik-roman i dag. Og det er der, der inne hvor det er alvor, at diskusjonene om moral og litteratur må føres. Der det virkelig betyr noe, ikke for de andre, men for deg.

Hvor går din grense? Finnes det en grense for hva litteratur får inneholde? ...." (side 312)

Og videre i artikkelen er han innom hva som vil bli konsekvensen dersom vi skulle fjerne alt som vi mener er skadelig og umoralsk i kulturen. Da ville f.eks. en roman som Madame Bovary aldri ha sett dagens lys - selv om vi i ettertid smiler av at boka en gang ble ansett som umoralsk. Som om madame Bovarys handlinger og forfatterens holdninger var de samme ... Det er i litteraturen som ellers i kunsten: den bryter grenser, tar for seg tabuer osv.

Nok en gang er Knausgård innom James Joyces roman Ulysses, som han mener best kan forstås ved å ta et steg tilbake fra den - "Alle de små bitene, alle de i nået oppløste strukturer samler seg i et større bilde, som er Joyces svar på spørsmålet: hva er det å være menneske?" (side 318) Ikke til å undres over at Knausgårds fascinasjon både for ham og Proust har gjort at også Min kamp-romansyklusen i bunn og grunn handler om det samme - hva det vil si å være menneske. Han har likevel gjort det litt enklere for leseren enn Joyce, ved at det oppi alle sidesporene, som til forveksling har stor likhet med flere av essayene i "Sjelens Amerika", i alle fall har gitt leserne en slags rød tråd man kan dra seg etter (nemlig hans egen livshistorie, slik den har fortonet seg for ham - men som alt annet er relativ eller subjektiv - hvem eier forresten "fasiten" på et menneskes livshistorie? Og hvordan måler man graden av selvinnsikt, som et slags parameter på troverdigheten av historien man selv forteller om seg selv). 

Det er høy sitatfaktor i essaysamlingen, og jeg kjenner at jeg må holde meg kraftig i skinnet for ikke å la hele denne bokomtalen bli gjennomsyret av Knausgård-sitater. Det skal jeg ikke gjøre. Denne boka må man nemlig lese selv - og det ville være latterlig om jeg anbefalte andre å lese den sakte, siden jeg selv slukte den fra perm til perm, på rekordtid. Derimot tenker jeg at de beste essayene i samlingen med fordel kan leses om og om igjen. Alle essayene er nemlig ikke like gode, slik jeg ser det. Mine topp tre essays er uten tvil den om "Det monofone mennesket" (side 49 flg. - handler om 22. juli og Breivik-saken - trykket i Dagens Nyheter og i Samtiden i 2012), "Sjelens Amerika" (side 85 flg. - handler om noen av Hamsuns verker - den delen som omhandler Mysterier er tidligere trykket i boka Norsk litterær kanon, med Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen i 2007) og "Litteraturen og det onde" (side 303 flg. - tittelen er talende nok i seg selv - foredrag på Testrup Folkehlyskole og trykket i Samtiden i 2013). Dessuten må jeg ikke glemme essayet "Dit ut der fortellingen ikke når" (side 363 flg. - handler om forholdet mellom forfatter og redaktør - trykket i Samtiden i 2013). Det er mye annet bra i samlingen også, men disse nevnte essayene skiller seg helt klart ut i en helt annen liga sammenlignet med resten, synes jeg. 

Som tidligere nevnt er mange av temaene i eassaysamlingen svært gjenkjennelig fra Min kamp-romansyklusen, og dette likte jeg godt, mens andre mener at dette svekker samlingen fordi den ikke forteller noe grunnleggende nytt. Man kan vel i grunnen bare konstatere at vi lesere er forskjellige og leser en essaysamling som dette med ulike briller. Objektivt sett kommer man nemlig ikke utenom at tekstene er gode, litterære og interessante! I den grad det finnes noen objektive kriterier for hva som skiller god litteratur fra mindre god litteratur, så er kriteriene for god litteratur her lett gjenkjennelige. 

Knausgård har tidligere inspirert meg mye til å bryte noen barrierer i min egen lesning, selv om jeg pt. fremdeles ikke har klart å forsere Ulysses (og ja - jeg har prøvd). Nå er Homers "Sangen om Odyssevs" i alle fall innkjøpt, så jeg tenker vi begynner der. Dessuten ble jeg inspirert til å finne frem en bok jeg for lengst har kjøpt inn, nemlig Paul Auster og J-M. Coetzees "Her og nå - brev 2008-2011". Det blir neste bok på mitt sommerlese-program! 

Karl Ove Knausgård skriver fantastisk godt, og han er i en helt annen liga enn de fleste andre norske samtidsforfattere. Noe av forklaringen er også at han er meget belest og har referanser til all verdens litteratur. Det gjør det selvsagt ekstra interessant for en bokelsker å lese alt han skriver. Dessuten endevender han på mange av mine oppfatninger - som at Hamsuns Mysterier er en mislykket roman. Jeg er ikke enig med ham (i alle fall ikke enda), men det blir likevel ikke det samme å lese Mysterier etter dette ... Det må innrømmes. Han byr på seg selv i sine tekster - på godt og vondt - og måten han analyserer selv kritikken av sine egne bøker, røper en høy grad både av modenhet og selvinnsikt, for ikke å glemme trygghet i forhold til hvem han selv er og hva han står for - på godt og vondt. Han legger ikke to fingre mellom, han sier ting som de er. For dette har han allerede betalt en høy pris, men så er han allerede blitt en forfatter å regne med - ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Det gleder meg sterkt og inderlig at han nå har slått gjennom internasjonalt! Jeg tror faktisk at han kan bli enda større internasjonalt enn her hjemme på bjerget, fordi det lett smålige blir borte så fort man kommer over Norges landegrenser. 

Det er helt umulig å lese "Sjelens Amerika" uten å ha særlig Min kamp-romansyklusen med seg - i alle fall når man faktisk har lest disse bøkene. Man får helt klart mer utbytte av denne essaysamlingen dersom man har lest Knausgårds øvrige bøker tidligere - uten at det nødvendigvis er et "must". Kanskje kan essaysamlingen til og med være en inspirerende inngangsport til Knausgårds forfatterskap for lesere som aldri har lest hans bøker?

Jeg anbefaler denne essaysamlingen varmt!

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 398
Jeg har kjøpt boka selv

Karl Ove Knausgård (Foto: Berit Roald / Scanpix)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Olav Løkken Reisop - 28. oktober 2013 - Knausgårds nye bok er bedre enn "Min kamp" - Famlende, men modig forsøk på å tenke høyt. 
- NRK v/Marta Norheim - 4. november 2013 - Dritpreik og estetiske sonderingar - I essaysamlinga "Sjelens Amerika" står både sterke og svake sider ved Karl Ove Knausgårds skriveprosjekt tydeleg fram.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 25. oktober 2013 - Et fall ut av verden
- Birgittes bok - 31. desember 2013 
- VG v/Sindre Hovdenakk - 4. november 2013 - Grubleren Knausgård
- Politiken v/Jes Stein Pedersen - 27. oktober 2013 - Formidable Knausgård kæmper stadigt
- Reading Randi - 27. Juli 2014

August Geelmuyden: "Det gyldne snitt - historien om et magisk tall"

Spennende norsk debutant innenfor sakprosaen!

August Geelmuyden (f. 1992) har interessert seg for matematikk, kunst og fysikk så langt tilbake han kan huske. Han debuterte som forfatter da han fikk utgitt "Det gyldne snitt" i 2013. 

I en artikkel på nettsiden Litteratur i Vestfold datert 1. oktober 2013 fremkommer det at utgivelsen har sin opprinnelse i en årsoppgave han laget tre år tidligere, mens han var elev på Steinerskolen i Vestfold. Videre fremgår det at:

"For tiden er han fysikkstudent ved Universitetet i Oslo, men har altså i tillegg jobbet videre med temaet "det gyldne snitt", og både historikk og matematikk inngår i stoffet. Snittet er egentlig et forholdstall, og kan defineres som en tallangivelse eller formel."

For meg har det gyldne snitt vært et begrep som har hatt betydning innenfor kunst (både innenfor malerkunst og fotografering), i arkitekturen og i skjønnhet generelt. Samtidig har jeg ikke helt visst eksakt hva det gyldne snitt egentlig er, og derfor fikk jeg lyst til å lese nettopp denne boka da den utkom. 

"Det gyldne snitt er en matematisk størrelse som har fascinert matematikere, kunstnere, filosofer, fysikere, arkitekter og musikere i flere tusen år. Det dukker opp over alt rundt oss - i Nidarosdomen og Leonardo da Vincis malerier, i kroppen vår og DNA-spiralen - og gir en forklaring på hvorfor vi oppfatter noe som vakkert eller harmonisk. Når vi synes noen er pene, kan det rett og slett være fordi det finnes en underliggende symmetri i ansiktet. Det samme er tilfellet med en rekke kjente kunstverk, bygninger og designklassikere. 

Det gyldne snitt er et av naturens egne underverker. Dette er historien om hvordan det har utviklet seg til å bli et kulturelt fenomen." (fra bokas smussomslag)

I boka går August Geelmuyden inn på alle de områdene hvor det gyldne snitt har en betydning. Han begynner med å presentere det gyldne snitts historie, tar for seg moder jord, analyserer hva skjønnhet er, er litt innom kunst, design og arkitektur - før han vier det meste av boka til geometri og matematikk, som vel egentlig er hovedtemaet i boka. Mens jeg kanskje hadde ønsket litt mer om kunst, design og arkitektur ... 

Det gyldne snitt kalles også den guddommelige proporsjon. Første gang selve begrepet "det gyldne snitt" dukket opp, var i Die reine Elementar-Matematik i 1835. Boka var skrevet av Martin Ohm. Dette var imidlertid ikke første gang fenomenet det gyldne snitt ble beskrevet. Alle har vi vel i større eller mindre grad et forhold til Leonardo da Vincis tegning av mennesket, jf. bokas omslag, og det var nettopp han som beskrev fenomenet i boka De divina proportione i 1497. Tegningen er kalt Den vitruviske mann, og det er stilt spørsmål ved hvor bevisst da Vinci var forholdstallet i det gyldne snitt da han laget denne.

Geelmuyden redegjør på en pedagogisk og forståelig måte hvordan Fionacci-tallrekken kan forstås, og dermed ble det moro å lese hans videre resonnementer for hvordan disse har forholdstallet 1,618 - det gyldne snitts formel - innbakt i seg etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i tallrekken. 

Geelmuyden er selvsagt ikke den første som hevder at det gyldne snitt ligger skjult i nesten alt menneskelig og levende på på jord - i alt fra DNA-spiraler til et vakkert ansikt. Han presenterer også et annet begrep - den logaritmiske spiral, også kalt den gyldne spiral - og viser hvordan denne kommer til uttrykk for eksempel i sneglehusets formasjon. 

De fleste av oss kjenner umiddelbart når vi står overfor noe som er skjønt og vakkert, men de færreste vet kanskje akkurat hva det er som skiller noe skjønt fra det uskjønne? Det være seg mennesker, arkitektur, et bilde - hva som helst egentlig. Stikkord er symmetri i et ansikt, hvor tyngdepunktet er plassert i et kunstverk (ikke i midten, slik man kanskje umiddelbart skulle tro) osv. Derfor vil f.eks. et bilde av et objekt bli mer kunstferdig og også mer levende dersom det er plassert litt til siden for midten - i forholdstallet 1,6 - enn om det plasseres i midten.  Innenfor fotokunsten snakker man om en god komposisjon av et bilde. I arkitekturen tenker i alle fall jeg på balanse - at en bygning ikke må "tippe over" eller bli for tung på feil sted. I den forbindelse er det egentlig bare å tenke på et stygt hus; hva gjør det stygt? Jo, at huset ikke virker proporsjonert - eller rett og slett har tyngdepunktet i bygningsmassen plassert på feil sted, slik at man blir utilpass av å se på det. Det finnes for øvrig andre måter å gjøre en bygning fullkommen på enn ved bruken av det gyldne snitt. Her viser Geelmuyden oss hvordan det norske stabburet er bygget etter et perfekt pentagram. 

Mange produkter vi har rundt oss er bevisst utformet ut fra det gyldne snitt. Derfor er det f.eks. ikke tilfeldig hvor etiketten på dyre mineralvannflasker er plassert. Merkevareprodusenter overlater heller ikke til tilfeldighetene hvordan deres logo er utformet. 

Siste del av boka er som tidligere nevnt viet temaene geometri og matematikk. Geometridelen fant jeg interessant, mens det ble vel mye formler og tall i matematikkdelen, som nok må karakteriseres å være for spesielt interesserte. Samtidig hører det helt klart med i en bok som handler om det gyldne snitt, bare for å ha sagt det! 

I etterordet i boka skriver August Geelmuyden blant annet:

"Det råder stor uenighet rundt det gyldne snitt. Mens enkelte hevder at forholdstallet kun er å finne i noen solsikker, mener andre at fenomenet er en vesentlig del av verden og at det derfor forteller noe om hvilke strukturer som motstår tidens tann. Enkelte leter opp det gyldne snitt i proporsjoner hvor ingen rasjonelle argumenter taler for tilstedeværelse. Et eksempel er forholdet mellom jorden og månen, omtalt i kapittelet som tok for seg det gyldne snitt i naturen. 

Dersom det en dag skulle vise seg at det gyldne snitt ikke henger sammen med skjønnhet og estetikk, vil det fremdeles være et svært spesielt tallforhold. Matematikken og geometrien til det gyldne snitt er så spesiell at det utgjør et fenomen i seg selv. Man vil måtte bruke det hver gang man konstruerer et pentagram, og man vil være i dets landskap når man opererer med Fibonaccis tallrekke. Uansett hvilke oppdagelser fremtiden vil bringe, vil det gyldne snitts forholdstall forbli verdens mest irrasjonelle tall." (side 125-126).

Og med det gjenstår det vel egentlig bare å tilføre at boka er både interessant, pedagogisk og i det alt vesentlige lettfattelig (med unntak av matematikk-kapittelet for min del) - i tillegg til å være godt skrevet. Jeg tror ikke en ting er utelatt om det gyldne snitt i denne boka, og forfatteren demonstrerer bunnsolide kunnskaper om et tema de fleste av oss bare har en vag fornemmelse av - altså inntil man leser hans bok og får del i hans kunnskaper. Og kanskje mest av alt er jeg imponert over at forfatteren har debutert med denne boka i en alder av 21 år! Det står det nemlig stor respekt av!

Utgitt: 2013 
Forlag: Kagge Forlag 
Antall sider: 136
Boka har jeg fått fra forlaget

August Geelmuyden (Foto: Hilde Bjørnskau)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - "Magisk" matteformel ble bok

Simon Mawer: "Kvinnen som falt fra himmelen"

Om heltinnene fra andre verdenskrig

Simon Mawer (f. 1948) er en britisk forfatter som bor i Italia, kan jeg lese på Wikipedia. Mawer debuterte som romanforfatter i 1989 med romanen "Chimera", og har til sammen utgitt 12 bøker. Kun to av disse er så langt oversatt til norsk. Den første er "Glassrommet" (2009), og den andre er "Kvinnen som falt fra himmelen". Fordi jeg likte "Glassrommet" så godt, har jeg vært veldig spent på denne siste boka, som utkom på norsk i fjor. 

Marian Sutro er ung og eventyrlysten da hun ved en tilfeldighet lar seg verve som agent for britene til et oppdrag i Frankrike. Bakgrunnen hennes er perfekt. Hun er halvt fransk  og halvt engelsk, og snakker derfor fransk flytende. Dessuten er hun intelligent og snarrådig. Og vakker! Marian har jødiske røtter, og dette gjør det ekstra farefullt for henne å operere i et antisemittisk Europa.

Marian gjennomgår feltrening som bl.a. innebærer fallskjermhopp, våpenopplæring og trening på en dekk-identitet, hvor hun skal forvandles til Alice alias Anne-Marie Laroche. Hun er en av 39 kvinner som fra mai 1941 til september 1944 ble sendt til Frankrike som en del av SOE (Special Operation Executive), hvorav 26 overlevde krigen. Historien i boka er basert på en sann historie.

Den største utfordringen for kvinnene som deltok i SOE var å holde tett om hva de drev med, også overfor nære slektninger. De ble opplært til ikke å stole på noen - heller ikke hverandre. Derfor benyttet de dekknavn og opererte i all hovedsak hver for seg. 

Da Marian omsider ankom Frankrike, hadde hun ett oppdrag: hun skulle overtale Clément Pelletier til å forlate Frankrike og reise til England for å være med på å utvikle den helt ultimate bomben, som ene og alene kunne ødelegge en hel by. Underveis støter hun på en del utfordringer, blant annet at alt peker i retning av at det er en mulvarp blant de kvinnelige agentene ... 

Jeg må nok medgi at jeg ble litt skuffet over denne boka. Rent språklig er den grei nok, men heller ikke så mye mer enn det. Dessuten synes jeg det tok vel lang tid før det skjedde noe. I siste halvdel ble jeg imidlertid sterkt fenget, og det ble direkte spennende å følge Marian på hennes farefulle ferd, der hun hele tiden lever med trusselen om avsløring. Hun får til gangs bruk for sitt intellekt og sin snarrådighet. Dessuten opplevde jeg spenningen mellom Marian og Clément, som tidligere hadde vært forelsket i hverandre og på ingen måte hadde glemt hverandre, selv om Clément i mellomtiden hadde giftet seg, som nydelig beskrevet. Her fikk romanen den nerven jeg savnet tidligere i den. Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, som ble reddet av at romanen er basert på virkelige hendelser og dermed var interessant å få med seg, tross alt. Den kommer ikke opp mot hans tidligere roman "Glassrommet", som har helt andre kvaliteter.

Utgitt i Storbritannia: 2012 
Originaltittel: The Girl Who Fell from the Sky
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Dinamo forlag 
Oversatt: Gøril Eldøen 
Antall sider: 314
ISBN: 978-82-8071-278-3
Forfatterens nettsider
Boka har jeg kjøpt selv

Simon Mawer (Foto: 

Andre omtaler av boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 21. mai 2013 - "Kvinne 007" bak fiendelinjer - Nært og spennende om 40-tallets krigsheltinner; kvinner i krigens farligste oppdrag

Stephen Grosz: "Fortellinger fra livet"

med undertittelen "Hvordan vi mister og finner oss selv" ...

Stephen Grosz (f. 1952) er psykoanalytiker og forfatter, med jødiske røtter. Han er født og oppvokst i USA. Han har utgitt et par bøker før "Fortellinger fra livet" (2013 - med originaltittelen "The Examined Life"). På hans egen nettside kan man lese mer om dette. Bøkene hans - og i særdeleshet denne siste - er oversatt til mange språk. 

Stephen Grosz´ bok "Fortellinger fra livet" er basert på 5000 terapitimer som han har gjennomført med sine pasienter. Her presenterer han pasienthistorier som på ulike plan har lært ham noe - og han formidler dette videre i håp om å videreføre noe av kunnskapen som har blitt ham selv til del. 

Bokas utgangspunkt

"Vi er alle historiefortellere, i eget og andres liv. For psykoanalytikeren Stephen Grosz er dette et fundamentalistisk trekk ved å være menneske - å fortelle, samtale, lytte og forstå. Men av og til går ikke historiene våre opp, de bryter sammen eller slutter å gi mening. Livet tar en dramatisk vending, kjærligheten tar slutt, en livsløgn tar overhånd, praktiske livsforhold blir uoverstigelige, sorg er ikke til å bære. For Grosz er alle disse situasjonene muligheter til å miste seg selv, men vel så viktig er de også et utgangspunkt for å finne seg selv." (sitat fra bokas smussomslag)

Det er først og fremst voksne pasienter Stephen Grosz har behandlet, men boka inneholder også et par historier om barn. 

Tap som en del av forandring  

"Før eller siden har de fleste av oss følt oss hemmet av ting vi oppdager at vi tenker eller gjør, at vi sitter fast i våre egne impulser eller tåpelige valg, er fanget i en følelse  av sorg eller frykt, innestengt i vår egen historie. Vi føler oss ute av stand til å bevege oss fremover, men tror like fullt at det må finnes en utvei. "Jeg vil forandre meg, men ikke hvis det innebærer forandring", sa en pasient en gang i all uskyldighet. Fordi arbeidet mitt dreier seg om å hjelpe folk til å forandre seg, handler denne boken om forandring. Og fordi forandring og tap er dypt forbundet med hverandre - det finnes ingen forandring uten tap - er tap et gjennomgangstema i denne boken." (side 9-10)

Om sorg og barndommens historier

Å kunne fortelle en historie om sine sorger gjør dem lettere å bære. Når enkelte ikke klarer å forholde seg til sin egen sorg, kanskje fordi de frykter at den vil bli større eller ta helt overhånd bare ved å snakke om den, innebærer dette samtidig en manglende evne til å forholde seg til sorgen og bearbeide den, slik at den tar mindre og mindre plass med tiden. 

"Erfaringen har vist meg at barndommen etterlater seg slike historier i oss - historier vi aldri fant ut hvordan vi skulle gi en stemme, fordi ingen hjalp oss med å finne ordene. Når vi ikke kan finne ut hvordan vi skal fortelle historien vår, er det historien som forteller oss - vi drømmer disse fortellingene, vi utvikler symptomer eller begynner å handle på måter vi ikke forstår." (side 21)

Om ros og tap av selvtillit

I et kapittel beskriver Grosz hvordan ros faktisk kan undergrave selvtilliten (spesielt hos barn). Derfor skal man tenke seg godt om når man ønsker å gi noen ros; roser man resultatet eller innsatsen? Sjansen for at ros av resultatet og særlig "flinkhet" vil gjøre mottakeren engstelig og redd for å mislykkes neste gang, er overhengende. Roser man derimot innsatsen som sådan, øker sjansen for at mottakeren vil jobbe enda hardere neste gang, prøve nye innfallsvinkler og være mer utholdende. En person som blir sett på innsatsen og ikke utelukkende på resultatet eller flinkheten, føler seg dessuten mer sett og verdsatt. 

Smertens gave 

Grosz forteller at han som psykoterapeut relativt ofte får en opplevelse av at det er stor avstand mellom hva en person sier og hva han får ham til å føle. Dette eksemplifiseres gjennom en historie om en pasient - Matt - som forteller skremmende historier på en måte som får mottakeren til å føle seg uvanlig uengasjert. Hva er det som da skjer? Som regel handler det om et menneske som har distansert seg fra sin egen historie og sine egne følelser - ja, som er ute av stand til å føle noe som helst. Likegyldigheten til alt som har rammet vedkommende smitter på en måte over på lytteren. Grosz trekker paralleller til leprapasienter med store misdannelser. Man trodde at det handlet om en iboende del av sykdommen, mens det dreide seg om skader pasienten var blitt påført fordi han/hun var ute av stand til å føle smerte. En lege som jobbet med disse pasientene uttalte at dersom han hadde en gave han kunne gi leprasyke, så ville han velge smertens gave. 

"Vi har alle litt av Matt i oss. Før eller siden forsøker vi å kvele smertefulle følelser. Men når vi lykkes i å føle ingenting, mister vi det eneste redskapet vi har for å finne ut hva som sårer ogg og hvorfor." (side 35)

Andre historier 

Utover i boka forteller Grosz mange historier; blant annet om kvinnen som nekter å innse at mannen er utro, selv om dette er åpenbart ut fra det hun selv forteller i terapitimene; om den jødiske faren som kutter ut datteren fordi hun har funnet seg en katolsk kjæreste, mens han selv har en pågående affære med en katolikk osv. Dessuten forteller han om hvorfor foreldre misunner barna sine. 

"Misunnelse kommer ofte forkledd som irettesettelser - en far trykker ned sitt begeistrede barn med ord som "nesevis" eller "fremmelig"; en mor klager over at barnet er utakknemlig. "Du vet ikke hvor heldig du er", "Jeg hadde aldri en slik eller slik ting." Når vi misunner barna våre, narrer vi oss selv - vi tror for dårlig om dem og for godt om oss selv." (side 92)

Misunnelse fra foreldre kan også komme i form av kritikk - f.eks. at barnet aldri besøker ham/henne, ikke besøker ham/henne ofte nok, at gavene er for kjipe, at barnet er egoistisk (fordi det aldri gjør som mor/far ønsker) - listen over mulige bebreidelser er uendelig. Resultatet av slike bebreidelser er at moren/faren mister barnet sitt igjen. "Det som var igjen av kjærlige følelser overfor hans eget barn, hadde lite å stille opp mot den storslåtte fortellingen misunnelsen hans hadde skrevet." (side 93) 

For et barn som bokstavelig talt er oppdratt til først og fremst å ta hensyn til f.eks. mor og hennes følelser, og som i voksen alder prøver å frigjøre seg fra dette, er beskyldninger om egoisme sterkt - i verste fall lammende. Og faren for at man da faller tilbake i gamle mønstre, for å minimere følelsen av å være egoistisk, er urovekkende nær. 

Eller dersom reaksjonen fra "barnet" er sunnere - "barnet" trekker seg unna fordi det ikke er særlig motiverende å gjøre noe som helst når alt man får tilbake uansett er bebreidelser ... Å hjelpe et menneske som hele tiden krenker en, er ikke særlig lystbetont og kan i ytterste konsekvens gå på selvfølelsen løs. Den manipulerende forelderen har imidlertid som regel enda et joker i ermet overfor det svikefulle "barnet": retten til å fortelle historien om hvordan det "egentlig" er til alle som gidder å høre på. Straffen for ikke å gjøre som mor eller far sier, kan dermed bli formidabel. Når det ikke bare er mor og/eller far som mener at man er egoistisk, men "alle andre" i tillegg, kan dette bli umulig å bære til slutt.

En annen historie som gjorde et sterkt inntrykk er den om pasienten som hele tiden motarbeider sin egen suksess - ikke orker å ta suksessen lenger enn bare et lite stykke på vei - fordi han er så engstelig for andres misunnelse. Ubevisst torpederte han sin egen lykke ... Andre snubler tilsynelatende fra krise til krise, mens det egentlig handler om å unngå nærhet med seg selv, eller å ta fatt på noe som må gjøres for å få til en ønsket endring i livet. Andre lever utelukkende (enten) i fortiden og/eller i fremtiden. Men som Grosz sier: 

"Psykoanalytikere er glade for å understreke at fortiden lever i nåtiden. Men også i fremtiden lever nåtiden. Fremtiden er ikke et sted vi er på vei til, men en forestilling i sinnet her og nå. Den er noe vi skaper, og som i sin tur skaper oss. Fremtiden er en fantasi som former vår nåtid." (side 148)

Spennende er det også å lese om hvordan man gjennom bevisstgjøring av hvordan man tenker, får litt flere valgmuligheter enn man kanskje trodde. Når man er bevisst på tankene sine, kan man observere dem og dekode følelsene; handler det om meg selv og egenskapte følelser eller handler det om noe andre påfører meg? Når vi opplever at vi ikke har et valg, oppstår det som regel fortvilelse fordi vi føler oss låst i situasjonen, uten retrettmuligheter. Dersom vi derimot har et valg, opplever vi en enorm frigjøring. 

På slutten av boka byr forfatteren på egne historier. Som da han tok faren sin med seg til Ungarn for at han skulle få se sine barndomssteder. Og opplever at faren ikke kjenner seg igjen, ikke vil kjenne seg igjen ... Og det til tross for at bygningene i all hovedsak er uforandret. Folkene derimot - de er borte. Han er også innom et annet vondt tema - nemlig hvordan Holocaust overskygger en dårlig barndom, og gjør det umulig å forholde seg til at barndommen har vært dårlig - fordi Holocaust var så mye, mye verre ... Dermed får fortrengte minner fortsette å leve sitt eget liv, ubearbeidet til det siste. Et tankevekkende paradoks!

Oppsummering

Jeg elsker å lese populariserte bøker om episoder fra terapirommet, og i den forstand er "Fortellinger fra livet" en klok og tankevekkende bok. Stephen Grosz skriver med en dyptfølt kjærlighet for sine pasienter, og han byr rikelig på seg selv. Noen ganger lykkes han med pasientene sine - andre ganger slett ikke. Når enkelte pasienter fremkaller sinne og fortvilelse i ham, går han langt i forsøke å forstå hva som skjer. 

Jeg tror at den vesentligste årsaken til at boka har blitt en suksess er at den ikke bare inneholder vellykkede terapi-seanser, men også terapi-seanser som slett ikke går etter planen. Som pasienten som ikke ønsker at han skal lykkes, fordi en mislykket terapeut gjør at han i alle fall ikke er alene om å være mislykket. Som pasienten som nekter å forholde seg til sin dødelige diagnose og ikke vil ta medisinen sin. 

På den andre siden har vi historier som den om lille Emily som er definert som familiens sorte får, uflidd og skitten - og som etter endt terapi har fått skikk både på håret sitt og hygienen - og forlater klinikken sammen med en familie som i mellomtiden er blitt synlig uflidd og som omsider må ta fatt på de egentlige problemene i familien, og som handler om alt annet enn lille Emily ... Det er sterke historier som fortelles, og de gjør inntrykk! Jeg kan for øvrig ikke huske noen gang å ha lest om temaet misunnelige foreldre - for øvrig noe jeg tror er mer utbredt enn de fleste av oss liker å tenke på. 

"Fortellinger fra livet" er nydelig skrevet og etterlater den som leser boka litt klokere enn man var på forhånd. Vær forberedt på at det ikke akkurat er noen solskinnshistorier du får høre. Erfaringene som Grosz her deler så rikelig av viser dessuten at psykoanalysen slett ikke død, selv om den nok er blitt betydelig moderert i årene etter Freuds død. Historiene som fortelles er kanskje ikke dyptpløyende nok for enkelte lesere, men så er det heller ikke dette som har vært hensikten med boka, slik jeg opplever den. Historiene er nokså korte og poengterte - akkurat omfattende nok til å meisle ut de vesentlige poengene. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: The Examined Life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 206
ISBN: 978-82-7547-703-1
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv

Stephen Grosz (Foto: Bettina von Zwehl)

Roy Jacobsen: "Det kan komme noen"

Noveller med stor spennvidde!

I forbindelse med samlesningen av Roy Jacobsens roman "De usynlige" og kåringen av den beste norske romanen i 2013 og Bokbloggerprisen, har jeg bestemt meg for å lese flere av Roy Jacobsens bøker. Første bok ut er novellesamlingen "Det kan komme noen", som utkom i 1989. 

Novellesamlingen inneholder 12 noveller. Spennvidden i novellene er stor - alt fra einstøingen Birger Sanda som bor langt utenfor allfarvei og som nekter å flytte derfra på tross av at helsen begynner å skrante ("Steinene"), forfatteren T som forestiller seg at kona får kreft for å klare å skrive om sorg, og som opplever at kona deretter får kreft ("Nesten"), til den nye gutten i klassen som blir mobbet og som overrasker med sine avslørende tegninger ("Tegningene"). 

Roy Jacobsen maler frem autentiske miljøer og troverdige skikkelser i sine noveller. Han utviser stor psykologisk innsikt i flere av personskildringene sine, og jevnt over - men med enkelte unntak - er novellene sterke og solide rent litterært. Ofte med fiffige poenger og avslutninger - en kunst i seg selv, som jeg synes mye godt har forsvunnet ut fra samtidsnovelle-kunsten. Mange av novellene egner seg godt for flere gjennomlyttinger, fordi man da opplever flere lag i dem. 

Den novellen som utvilsomt gjorde sterkest inntrykk på meg var den om Birger Sanda. Han er blitt gammel og litt skranten med årene, men har tviholdt på sin selvstendighet langt ute i ødemarken dit bussen kommer en gang i uka. Så utsettes han for en storm som ødelegger ytterdøra hans, og han er besatt på å få denne døra reparert slik at han kan fortsette tilværelsen slik han er vant til. Det viser seg å bli alt annet enn enkelt. Menneskene rundt ham er bekymret - særlig fordi det stadig faller ned steiner fra fjellet bak huset. Den siste - en kjempestein - ligger bare 30 meter unna ... 

Novellene inneholder magiske møter mellom mennesker, som da gutten i novellen "Tegningene" har tegnet alle plageåndene sine og sett egenskaper i dem som de ikke en gang var klar over selv. Slik tegnes et bilde av en gutt som på ingen måte er et offer, men det stikk motsatte: det er han - ikke de andre - som har kontrollen. 

Ingen bør - etter å ha lest disse novellene - være i tvil om at Roy Jacobsen også er en forfatter som kan grave dypt i menneskesinnene. "Det kan komme noen" er en interessant novellesamling som åpner opp for flere perspektiver i ulike mellommenneskelige relasjonelle samspill. 

Utgitt første gang: 1989 
Denne lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Opplest: Eilif Armand 
Spilletid: 6t 6 min.
Lydboka har jeg lånt på biblioteket

Jun'ichirō Tanizaki: "Søstrene Makioka"

Et japansk mesterverk!

Den japanske forfatteren Jun'ichirō Tanizaki (f. 1886 d. 1965) skrev i følge Wikipedia  22 bøker i løpet av sin forfatter-karriere, som startet i 1910. "Søstrene Makioka", som egentlig består av tre bøker, utkom i årene 1943 - 1948.

Forlaget skriver følgende på sine nettsider: 

"Tanizakis krønike om søstrene Maikoka er et av Japans fremste bidrag til verdenslitteraturen, en klassiker i japansk litteratur helt siden den utkom som en triologi i 1943-1948. Nå foreligger den endelig på norsk."

Handlingen i "Søstrene Makioka" foregår i løpet av ca. et tiår - i all hovedsak i Osaka, og avsluttes i 1941. 

Familien Makioka tilhørte en gang de finere kretser i Osaka, men familiens storhetstid er for lengst forbi. Selv om familien ikke lenger er velstående, holder de likevel hardt på gamle tradisjoner. Det handler om etikette og manerer, klesstil, sosiale ritualer og koder - og ikke minst om hvordan man går frem når man skal gifte bort en datter. 

Japan er i endring og i ferd med å gi slipp på de gamle tradisjonene, og dette faller familien Makioka tungt for brystet. Man kan på mange måter si at romanens hovedfokus er beskrivelsen av skjæringspunktet mellom det tradisjonelle og det moderne Japan - synliggjort gjennom beskrivelsen av familiens to ugifte kvinner, som er to diamentrale motsetninger. 

Den eldste av søstrene, Tsuruko, er gift og har mange barn. Hun og ektemannen Tatsuo har måttet flytte til Tokio for at Tatsuo skal få seg en bedre betalt jobb, og deres hjem betegnes som Huset. De er familiens overhoder, og dem det alltid må konfereres med når en viktig beslutning skal tas. Den nest eldste søsteren Sachiko er gift med Teinosuke, og de står ofte mellom Huset og de to ugifte søstrene Taeko og Yukiko, som familien sliter med å få giftet bort. Mens tilbudene bokstavelig talt står i kø for yngstejenta Taeko, kan man dessverre ikke si det samme om Yukiko. Der Taeko er frigjort og moderne, men hvor hennes fremferd både titt og ofte truer familiens (innbildte) ære, der er Yukiko av den gamle skolen; taus og umælende, uten en eneste selvstendig mening. 

"Sachiko tenkte stadig vekk på hvor forskjellig Yukiko var fra Taeko, for der Taeko gjorde akkurat som hun selv ville, uten tanke for hvilke problemer hun påførte dem rundt seg eller hvilke rykter det måtte gi opphav til, var Yukiko så passiv og hjelpeløs under Tokyos forstemmende himmel. Da de sto på Tokyo stasjon for å ta farvel i september, hadde Tsuruko innstendig bedt Sachiko finne en ektemann til Yukiko innen året var omme, siden det som kom etter, var et ulykkesbringende år for henne, og Sachiko hadde virkelig håpet å finne noen innen setsubun i februar, da horoskopets år tok til, men nå gjensto det bare  en uke; og hvis hennes teori om at rykteflommen rundt Taeko hadde negativ innflytelse på Yukikos ekteskapsplaner, var riktig, innså Sachiko at dette også delvis var hennes ansvar, jo mer hun tenkte på det, desto mer dårlig samvittighet fikk hun." (side 368)

Yngstesøsteren Taeko kan ikke gifte seg før den eldre søsteren Yukiko er gift, og hvem som egentlig står i veien for hvem er det etter hvert ikke helt godt å si. For mens den ene kandidaten etter den andre har blitt vraket av Huset i Yukikos yngre år - enten fordi familiehemmeligheter som sinnsykdom er oppdaget i forbindelse med ekteskapsetterforskningen, eller fordi kandidaten ikke har vært av fin nok byrd - så blir det mer og mer klart at Yukikos gammelmodige fremtoning ikke akkurat er en fordel etter som årene går. Ekteskapskandidatene ønsker seg en livlig og sprudlende kone, og er det noe Yukiko ikke er, så er det nettopp det. I mellomtiden går Taeko sine egne veier, selv om hun er bundet opp av et ekteskapsløfte med døgenikten Okubata, men som altså er av fin nok byrd. Huset mener at hun absolutt bør gifte seg med ham, mens Taeko motsetter seg dette ...  Ja, hun er endog så umulig at hun forelsker seg i en mann som står langt under familien Makioki i stand. At han i motsetning til Okubata er i stand til å forsørge seg selv, tillegges ingen vekt - i alle fall ikke av Huset.

Og mens eldstesøstrene i familien Makioka leter febrilsk etter en ektemann til Yukiko, mer og mer desperat for hvert år som går, følger vi dem gjennom flom, taifun og økonomiske nedgangstider. I de siste årene merkes det vagt i bakgrunnen at en verdenskrig er under oppseiling, uten at dette på noen måte blir noe hovedtema i romanen. På grunn av detaljrikdommen får vi et solid innblikk i det spesifikt japanske - i tenkemåter, holdninger og kultur. Det er et fascinerende innblikk, godt gjenkjennelig for alle som har litt kunnskaper om Japan. For det handler om viktigheten av aldri å tape ansikt, om krysningen mellom det typisk japanske og det vestlige, om geishaer og om kimonoer, om det tradisjonelt sterke skillet mellom menn og kvinner ... Samtidig tilfører romanen noe helt nytt gjennom at den gir ansikt til kvinnenes sterke rolle i samfunnet, i alle fall slik den fortonet seg i typiske overklassemiljøer. Dette har det ikke vært skrevet for mye om - i alle fall ikke i den oversatte litteraturen. 

Som tidligere nevnt er detaljrikdommen i romanen stor. Vi følger tankegangen til flere av søstrene i boka, kanskje med unntak av Yukiko selv, som alt kretser rundt. Hva hun tenker og føler er og blir et mysterium. Får søstrene giftet henne bort til slutt? Eller ødelegger Taekos frie livsførsel alt for henne?

Dersom du er ute etter en roman som sluker deg med hud og hår, er dette den boka du bør gi en sjanse! For en historie! Boka er betegnet som "et vemodig mesterverk, skrevet med den japanske miniatyrkunstnerens sans for detaljer og den fortrolige fortellerens evne til å se nasjonens brytningstid gjennom et nøkkelhull" (sitat fra bokas smussomslag), og jeg kan uten videre slutte meg til dette. Boka er et mesterverk av ypperste klasse! Dette er litteratur på øverste hylle, og jeg vil også fremheve oversetteren Ika Kaminka, som har gjort en fabelaktig oversetterjobb! Noen ganger ble jeg sittende å humre over ord og uttrykk hun har hentet frem, som på norsk er litt gammelmodig - men som passet så alldeles utmerket i denne romanen. Det eneste jeg beklager er at boka ikke var lenger! Etter å ha vendt side 692, ønsket jeg nemlig bare mer! Og jeg kjenner en dyp, dyp sorg over å være ferdig med boka ... 

Måtte forlaget sørge for at flere av Tanizakis bøker blir oversatt til norsk! 

Utgitt i Japan: 1943-1948

Originaltittel: Sasame Yuki

Utgitt i Norge for første gang: 2014

Forlag: Forlaget Press 

Oversatt: Ika Kaminka

Antall sider: 692

ISBN: 9788275476560

Jeg har mottatt boka fra forlaget.

Jun'ichirō Tanizaki

Andre omtaler av boka:

- NRK v/Marta Norheim - 16. juni 2014 - "Søstrene Makioka" - Ein trilogi frå 1946 fører oss inn i ei vakker, men brutal verd der ugifte kvinner både er det største problemet og det viktigaste håpet i ein familie med høg status og lite kapital.

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 18. juni 2014 - Japans stolthet og fordom

- Wikipedia - om romanen "Søstrene Makioka" - med et nokså utførlig handlingsreferat