Lars Ramslie: "Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet"

Om en mors grense-overskridende omsorg

Lars Ramslie (f. 1974) debuterte med romanen "Biopsi" i 1997, og har siden fulgt opp med ytterligere fire romaner i 1999 ("Mikrokaos"), 2000 ("Destroyer"), 2003 ("Fatso" - en bok som også er filmatisert) og 2004 ("Uglybugly"), før han i år utkom med "Liten fugl". For sin første roman fikk han for øvrig Tarjei Vesaas´debutantpris. 

"Liten fugl" er ment som starten på i alt fire bøker, hvis jeg ikke har misforstått helt. Slik jeg har opplevd boka kan den imidlertid helt fint leses for seg, fordi historien har en begynnelse og en slutt som henger sammen. Hvis man da ikke som meg blir uendelig nysgjerrig på hva som har gjort at "mor" i historien har blitt som hun har blitt ... For akkurat dette vil jeg vel håpe at de påfølgende bøkene kan komme til å gi svar på. 

I bokas åpningsscene befinner mor seg på sykehuset, hvor hun besøker en ung jente som er så hardt kvestet at hun ligger i respirator. Hva har skjedd med denne jenta? Det skal vi tidsnok få vite ...

Mor - vi får aldri vite navnet på kvinnen - har nettopp skiftet jobb og har begynt å arbeide i administrasjonen på en internatskole. Hit kommer jenta - også hun navnløs - etter å ha mistet sin egen mor. Denne "mor" får i oppdrag å ta seg av jenta - en oppgave hun tar med det dypeste alvor. Som et slags underlig paradoks forsvinner mors biologiske døtre ut i periferien mens hun på et vis har jenta i sin besittelse - sin "lille fugl", som hun tilsynelatende ønsker å forskåne for alt ondt her i verden.  

Med de beste intensjoner og hele tiden med jentas beste som et overordnet mål, begynner hun å øse av sin omsorg for å få jenta i gang med livet sitt. Det hele ser riktig så bra ut, i alle fall sett fra utsiden, inntil jenta forelsker seg i en gutt på sin egen alder. Dette bekymrer mor, som tenker at det neppe kan gå bra. Mens jenta stråler over av glede over at livet omsider har mer - ja til og med kjærlighet - å by henne. 

" ... mor så først ingen grunn til å spørre og grave i det.

Enda det virket altfor, altfor tidlig. Så altfor uheldig. Skulle hun nå også måtte bære belastningen av det mor antok bare ville være en ny skuffelse. Hvem ville vel falle for en sånn som henne. I den tilstanden hun befant seg nå.

Men om ikke annet, for en stund, kunne hun ha forventingen å støtte seg på. Om det så skulle vise seg å være falske forhåpninger. Det kunne være en liten, om enn midlertidig, trøst bare det.

Til tross for at hun ikke kunne hjelpe for å kjenne et stikk av skuffelse. At det nærmest syntes som et svik mot arbeidet de hadde lagt ned, det de hadde satt seg fore å utrette. Nå hadde hun jo latt seg involvere. Nå hadde hun jo begynt å legge planer for jenta, se for seg en fremdrift, en ny retning for henne. Investert i henne. Var det virkelig dette hun ville bruke tiden sin på. Når så mye stod på spill, med så mye å ta tak i. Var hun ikke der for å lære, gå på skole. Hun håpet og la sin lit til at forelskelsen bare ville gå over, uten for mye oppstandelse og avledning, at nederlaget ikke ville bli for stort å bære. Og for alt hun visste, var det bare nok en gang en av jentas mange innskytelser." (side 68)

Etter hvert skal jentas forelskelse komme til å fylle henne med mye livsglede, og hun blir et slags midtpunkt i vennekretsen på skolen. På utsiden står mor og betrakter det hele - misbilligende, slik hun i grunnen vurderer det meste. For er det ikke et svik mot sorgen jenta burde føle overfor sin avdøde mor? Der andre ser kjærlighet, der ser mor bare en selvutslettende atferd overfor mennesker som i hennes øyne er uten verdi. For hun underkaster seg jo "hvem som helst" og "det er bare så fortærende". Mors atferd blir etter hvert både grenseoverskridende og invaderende overfor jenta, som i begynnelsen ikke helt forstår hva som skjer. Ikke før mor - kanskje mer indirekte enn direkte, eller subtilt - sørger for at kjæresten blir utvist fra skolen og sendes bort. Den tidligere så glade jenta visner nesten hen.

"I ukene som fulgte, møtte jenta punktlig til undervisningen. Unngikk nye forhold, men så ut til å knytte bånd til noen av de andre, litt eldre elevene. En ting som beroliget mor, var at hun først også så ut til å legge seg til, finne tilbake til, en mer nøktern stil i klesveien. Færre smykker. Enkel sminke. Samtidig som hun heller ikke var å se i de formløse, luftige fillene. At hun på kort tid vokste og modnet flere år. Men leverte alle oppgavene innenfor tiden." (side 273)

I en slags omvendt proporsjonalitet kan man si at mor blomstrer når jenta visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Mor stiller seg aldri en eneste gang spørsmål om det er noen sammenheng mellom hvordan hun opptrer og hva som etter hvert skjer med jenta og etter hvert også gutten. Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt" eller onde effekt som giver ikke er i stand til å stanse eller gjøre noe med fordi selvinnsikten er så totalt fraværende? Det er et dypt psykologisk og filosofisk spørsmål som er vel verdt opp til flere diskusjoner! Og nettopp derfor tror jeg at denne boka kommer til å være et yndet objekt for mang en boksirkel, for mang en særoppgave i norsk osv. Her er det nemlig mange lag å grave seg ned i. 

Historien hadde nok blitt enda mer interessant dersom "mor" hadde vært jentas biologiske mor. Denne typen morsskikkelse er nemlig mer vanlig enn man skulle tro. En morsskikkelse som foregir å ville sine barn det aller beste, men som blander kortene og egentlig kun fremmer sine egne interesser og verdier, helt på egne premisser. "Etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" som jeg pleier å kalle dem. Kanskje fordi de ikke forstår at de ikke eier sine barn og at barna faktisk ikke er en forlengelse av dem selv og deres egne uforløste drømmer ... For barna blir det hele helt umulig, fordi de har valget mellom å kjempe for retten til å være seg selv, med de omkostningene dét har for relasjonen, eller å utslette alt som er deres, for at mor skal blomstre og føle at hun har lykkes med morsrollen ... Prisen barna betaler i sistnevnte tilfelle er psykiske problemer - angst og depresjoner og i verste fall suicidalitet ... Vi har sett nok filmer om dette i årenes løp. "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen er ett av dem ...

I denne romanen kommer det også med all tydelighet frem hvordan man aldri - og da mener jeg aldri - kan sette seg til doms over andres følelsesuttrykk. For mens noen går inn i sorgen og lever den ut for å bli ferdig med den, er det for andre viktig å få andre impulser, slik at man slipper å kjenne på smerten absolutt hele tiden. Sorgen er ikke noe mindre av den grunn - det tar bare lenger tid å få den ut av systemet. 

Etter hvert skjønner vi at mor ikke er riktig vel bevart, mens hun på sin side projiserer egen galskap over på jenta. Det er henne det er noe i veien med - ikke mor. Og fordi jenta grunnet mors opptreden blir stående så alldeles alene til slutt, har hun heller ingen å rådføre seg med når det kommer til stykket. Var hun ikke en liten sårbar fugl i utgangspunktet, så har hun i alle fall blitt det nå. En vingeløs, liten sårbar fugl - og fullstendig uten evne til å forsvare seg mot mors "godhet" ... Et hvert tilløp til selvstendig tenkning slås ned på som egoistisk. 

En litt underlig side ved boka er at vi ikke vet hvor handlingen finner sted. Vi får ikke vite navnene til hovedpersonene og vi vet heller ikke i hvilken tid handlingen finner sted. Noe sier meg likevel at handlingen foregår i nyere tid, særlig gjennom beskrivelsen av jenta, kjæresten og vennene deres, men det er også alt vi får vite. Gjennomgangstemaet er kort og godt hvilken makt et menneske kan få over et annet gjennom å være "hjelpende og omsorgsfull", fordi den som mottar omsorgen skylder hjelperen alt ... Kanskje også sitt eget liv?

Fra før av har jeg bare lest "Fatso", så Lars Ramslie må av den grunn sies å være et nokså nytt forfatterbekjentskap for mitt vedkommende. Fortellerstemmen i hhv. "Fatso" og  "Liten fugl" er for øvrig så forskjellig som det nesten går an å bli. I "Liten fugl" bryter Ramslie de fleste regler for hva jeg tenker er "korrekt norsk". Her er det ufullstendig setninger, setninger som liksom blir hengende i løse luften - alt for å understreke det vare og usagte i historien. Her er det mange detaljer å dvele videre på, og vi får på ingen måte alt "lettvint" servert. Leseren må derimot tenke selv. Hvis jeg skal sette fingeren på noe jeg synes trekker litt ned, så er det at det tok litt lang tid (70-80 sider) før historien kom "på sporet". Deretter var den imidlertid den rene pageturneren. Spenningen bygger seg opp side for side, inntil historien avsluttes på det mest uhyggelige vis. For en historie! Og for en psykologisk innsikt som skal til for å skrive dette! En meget vellykket roman, mener jeg!

Helt til slutt: Et dikt jeg hele tiden tenkte på mens jeg leste boka, var Søren Kierkegaards "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes". Enjoy!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 332 
Boka har jeg kjøpt selv

Lars Ramslie (Foto: Siv Dolmen)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve - 03.03.2014 - Ruller opp historien om en mors psykiske overgrep - Lars Ramslie har skrevet en beklemmende og urovekkende roman
- Aftenposten v/Martin Skjæraasen - 28.02.2014 - Lars Ramslie klar med første bok på ti år
- NRK v/Marta Norheim - 09.03.2014 - Den tvetydige hjelperen  
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 05.03.2014 - Full av hemmeligheter
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 28.02.2014 - Bryter ti års stillhet
- Morgenbladet v/Marius Lien - 27.02.2014 - Ti år uten utropstegn
- Klassekampen v/Bjørn Ivar Fyksen - 08.03.2014 - Slipsteinsvalsen - Kan det gode menneske være en nifs figur?
- Canariajournalen v/Hugo Ryvik - 01.03.2014 - Hyllet norsk forfatter bergtatt av Gran Canaria
- Bergens Tidende v/Silje M. Stavrum Norevik - 17.03.2014 - Mors uhygge
- Moss avis v/Pål Andreassen - 15.03.2014 - Sterk åpning på serie 
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 08.03.2014 - Den andre typen forhold 

Kim Leine: "Profetene i Evighetsfjorden"

Om dansk koloniherre-dømme på Grønland på slutten av 1700-tallet

Kim Leine (f. 1961) ble for alvor kjent utenfor Danmarks grenser da han i fjor mottok Nordisk råds litteraturpris for sin roman "Profetene fra Evighetsfjorden". Ikke fullt så kjent var det da at han egentlig er norsk, født som han er i Seljord i Telemark. Han flyttet til Danmark som 17-åring og utdannet seg siden til sykepleier. Senere flyttet han til Grønland, hvor han bodde i 15 år, før han atter returnerte til Danmark i 2004 og debuterte som romanforfatter med "Kalak" tre år senere, i en alder av 46 år. Siden kom han ut med ytterligere to romaner ("Valdemarsdag" i 2008 og "Tonu" i 2009). "Profetene i Evighetsfjorden" er hans fjerde roman. (Kilde: Wikipedia)

Morten Pedersen, mannen som senere skal kalle seg Morten Falck fordi han erkjenner at man ikke kommer seg opp og frem her i verden med et sen-etternavn, ankommer København i juni 1782. I Kongens København skal han gjøre unna sine teologistudier, før han etter hvert setter kursen mot Grønland for å fullbyrde sitt prestekall. Men før han kommer så langt skal han medvirke til å forderve en ung kvinne som han siden kaster vrak på - angivelig av hensyn til henne selv, men i realiteten for at ingen skal stå i veien for ham. Hun er helt avsindig i sin kjærlighet til ham, mens han ønsker å beskytte henne mot "de ville", som grønlenderne ble kalt den gangen. Denne kvinnen - Abelone - gikk det siden riktig dårlig med, som med de fleste kvinner på den tiden som lot seg forføre av en mann som ikke hadde til hensikt å gifte seg med henne likevel. 

Reisen til Grønland varsler på et vis i all sin gru om det som skal komme. For det holder på å gå riktig galt på overfarten, som tar vesentlig lenger tid enn forutsatt. Med rørende omsorg tar Morten Falck seg av kua Roselil, som til syvende og sist redder hele mannskapet fra den sikre død. 

På Grønland starter et nytt kapittel i pastorens liv - på et sted hvor selveste Hans Egede hadde mislyktes i å kristne landet. Vi følger Morten Falck gjennom hans dagboknotater. "De ville" fremstilles paradoksalt nok som mer siviliserte enn danskene som var sendt for å kultivere dem. Prestene tar for seg av koloniens kvinner, og skalter og valter med menneskeskjebner "i guds navn". Slik holdes et helt folk nede av de danske kolonistene, som satt med nøkkelen til den evige frelsen. Kim Leine beskriver kulden, skitten og det yrende dyrelivet - fra lus til større dyr - med hele spekteret av metaforer og andre litterære virkemidler, slik at dette nærmest kunne kjennes på kroppen mens jeg leste. Men på tross av all dysterheten, leste jeg mye munterhet mellom linjene. 

"Selve kolonien er skitten og uproduktiv, plaget av svir og lidderlighet, både blant det dansk-norske mannskapet og befolkningen. Det later til at de har satt seg fore å drikke og hore seg selv til døde. Egentlig har han belaget seg på at det sto ille til. Landets eldste koloni har hatt et dårlig rykte helt siden grunnleggelsen da to dusin tukthusfanger ble sendt opp i den hensikt å benytte dem som billig arbeidskraft. I løpet av de første ti årene døde ni tiendedel av de innfødte i distriktet, og gamle Egede reiste hjem som en desillusjonert mann uten konen som strøk med i en av epidemiene. Antakelig er stedet tross alt i en bedre forfatning nå enn det var den gangen. Ikke at det sier så mye." (side 111)

Morten Falcks intensjoner om å holde seg på den smale sti er ekte nok, men også han dras inn i umoral og drukkenskap etter som årene går. Kanskje stikker ikke kallet som prest så dypt, siden han tross alt drømte om å bli lege i sin tid? På Grønland skal han for øvrig tidsnok få anledning til å praktisere noe legekunst, blant annet gjennom en illegal abort. 

Det er et brutalt samfunn som skildes, og det å bli dømt til gapestokk på Grønland var omtrent det samme som å bli dømt til døden. For kulden sørget for at man frøs ihjel lenge før straffen var fullbyrdet. 

"De henter straff-fangen i spekkhuset der han sitter i skredderstilling og ser frem for seg. Da de tar tak under armene hans, reiser han seg villig opp og kjemper ikke i mot da de fører ham bort til gapestokken. Bjerg kjenner en kraftig dunst av alkohol. Det må være presten som har bedøvet ham. De binder ham til stokken og etterlater ham i regnværet. Litt senere har det samlet seg en del innfødte tilskuere på klippene bak kolonihuset. De ser på fangen med tomme ansikter. Han klager seg langtrukkent og stillferdig. Det høres ut som han gråter." (side 279)

De gir ikke ved dørene, de danske kolonistene, og lidelsene de påfører lokalbefolkningen gjennom sin misforståtte misjonering, har bare så altfor klare paralleller til mye av det samme som har skjedd i nær sagt alle kanter av verden, der Vesten mener å sitte med fasiten på hva som er rett og galt når store naturressurser skal forvaltes på vegne av ulike urbefolkninger. 

Grønlenderne er naturlig nok ikke tilfredse med å være underlagt danske kolonimakter, og gjennom det grønlandske ekteparet Habakuk og Maria Magdalena blir vi vitne til grønnlendernes kamp for friheten. Ekteparet etablerer en menighet i Evighetsfjorden, som etter hvert blir koloniens største. Morten Falck involveres i denne kampen, og hans integritet settes for alvor på prøve: skal han støtte de danske kolonimaktene, eller grønlendernes frihetskamp? Valget blir på mange måter tatt for ham, for kjøpmannens ufine kamp for å beholde egen makt går så langt at han på mange måter blir nødt til å støtte grønlenderne. Å støtte kjøpmannen blir nemlig en umulighet. Samtidig er det en kamp han uansett ikke kan vinne. Og i Danmark regjerer på den tiden kong Christian VII - betegnet som "den gale kongen", den kongen bl.a. Per Olov Enquist har skrevet om i sin berømte roman "Livlegen", og som siden er filmatisert.

Det er ikke et pent portrett Kim Leine tegner av Danmarks koloniherredømme, som varte frem til 1953 (men virkelig selvstyre kom så sent som i 2009). Nå slutter riktignok denne romanen noen tid etter 1795 (men med en epilog fra 1815), idet København brenner ned, og Morten Falck nylig har kommet tilbake til hovedstaden, men det vi får innblikk i er tilstrekkelig til å danne seg et bilde av misjoneringens pris for inuittene/grønlenderne. Danskene fremsto ikke på noen måte som ledestjerner for lokalbefolkningen som de hadde i oppdrag å kristne, og de tok for seg av koloniens kvinner etter eget forgodtbefinnende. Historiene som fortelles gjør inntrykk!

Kim Leine skriver overbevisende og godt, men jeg understreker at dette ikke er en veldig lett tilgjengelig bok. Det er først og fremst tykkelsen av boka - 589 sider i papirutgaven og nesten 22 timer som lydbok - som medvirker til dette inntrykket. Selv valgte jeg i alle hovedsak å høre den som lydbok, men jeg hadde også en papirutgave tilgjengelig underveis i lesingen. Det er nok enklere å få kontroll på persongalleriet når man leser papirutgaven, enn når man lytter til lydboka. Samtidig er det faktisk bare noen få nokså sentrale skikkelser som går igjen, slik at det å få oversikten over dette er en helt overkommelig oppgave. For meg som elsker å lære noe nytt - også når jeg leser skjønnlitterære bøker - er denne boka en virkelig skatt! Kim Leine har nemlig ikke bare gjort grundig research, men han har også bodd på Grønland i en årrekke selv. Dermed har han inngående kjennskap til det grønlandske samfunnet, og dette skulle danne et godt grunnlag for å skrive en historisk roman slik at den oppleves autentisk. At han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne boka burde ikke overraske noen! 

Og helt til slutt: Den erfarne oppleseren Anders Ribu gjorde lesingen til en fest! Denne boka er blant de beste jeg har lest!

Utgitt i Danmark: 2012 
Originaltittel: Profeterne i Evighetsfjorden
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Kim Leine
Antall sider: 589 /Spilletid: 21 t 46 min.
Oppleser: Anders Ribu
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Kim Leine (Foto: Junge, Heiko/NTB Scanpix)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Ellen Sofie Lauritzen - 24.09.2012 - Årelating med brennevin som bedøvelse - Kloakkstanken damper ut av disse boksidene
- VG v/Arne HUgo Stølan - 28.01.2013 - Kåte misjonærer 
- NRK v/Marta Norheim - 30.10.2013 - Nordisk råd overrasket litteraturkritikerne
- NRK v/Inger-Marit Knap Sæby m.fl. - 30.10.2013 - Nordisk litteraturpris til norsk-dansk forfatter
- Tine sin blogg - 28.11.2013 
- Aftenposten v/David Back og Ahmed Fawad Ashraf - 30-10.2013 - Dansk-norsk vinner av Nordisk råds litteraturpris
- Solgunn sitt - 26.04.2013 
- Bergens Tidende v/David Beck - 30.10.2013 - Dansk-norsk vinner av Nordisk råds litteraturpris

Reading can seriously damage your ignorance!

Ryu Murakami: "I misosuppen"

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014). 

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø. 

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til. 

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13) 

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet." 

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjæres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme. 

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Samtidig håper jeg at jeg ikke skremmer bort lesere som har sansen for denne type bøker.

Utgitt i Japan: 1997
Originaltittel: イン ザ・ミソスープ (In za Misosūpu^?)
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 218
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Ryu Murakami

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Pål Gerhard Olsen - 09.02.2014 - Mental kulturutveksling - Mørkets hjerte på gatevandring i Tokyo
- Den har jeg lest - 20.03.2014 
- Politiken - 16.08.2010 - En amerikansk psykopat i Tokyo

Kristine Storli Henningsen: "Om vi heftes underveis - Krigsseilerne og deres familier"

Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det. 

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne. 

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka. 

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig  høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over. 

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid. 

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle. 

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ... 

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Leif og Else Heimdal (Foto: Gro Larsen)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ... 

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv. 

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Kristine Storli Henningsen (Foto: Pernille Vestengen)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Pernille Vestengen - 22.03.2014 - Krigsseilernes historie i ny bok
- Tines blogg - 06.04.2014
- Bok-Karete - 30. mars 2014 - Intervju med Kristine Storli Henningsen

Amin Maalouf: "De forvillede"

Om vennskap, svik og tilgivelse

Om forfatteren og hans bøker

Amin Maalouf (f. 1949) er en libanesiskfødt forfatter og journalist som har bodd i Frankrike siden 1976. Han har skrevet en rekke romaner (bl.a. "Leo Afrikaneren" fra 1986), essays, sakprosa (bl.a. "Verden i ubalanse" fra 2009) og operalibrettoer, kan jeg lese på bokas smussomslag. Samtlige av romanene hans (åtte i alt) er oversatt til norsk, og det samme gjelder hans sakprosabøker. Bøkene hans er oversatt til 37 språk, og han er både internasjonalt anerkjent og prisbelønt som forfatter. Maalouf skriver på fransk.

"Om noen er perfekt plassert til å snakke om forholdet mellom Øst og Vest, mellom europeisk og arabisk, mellom den kristne verden og den muslimske, så må det være forfatteren Amin Maalouf." Lasse Midttun, Morgenbladet

"De forvillede"

"Da Adam sovnet torsdag, ante han ikke at han dagen etter skulle fly av sted til landet han hadde sine røtter, etter å ha levd i frivillig eksil i årevis, og dét for å oppsøke en mann han hadde bestemt seg for at han aldri mer skulle snakke til. 

Men Mourads kone hadde klart å finne de uangripelige ordene:
"Vennen din ligger for døden. Han vil gjerne se deg." (side 13)

Da Adam reiser av gårde, er det med svært blandede følelser. Rett etter at han ankommer sitt opprinnelige hjemland, får han melding om at Mourad er død. Deretter oppstår dilemmaet: skal han delta i begravelsen eller skal han la være? Press fra enken om at han må si noen ord om vennen under begravelsen, får ham til å bestemme seg for at han ikke vil delta. 

Oppholdet i hjemlandet skal komme til å vare i seksten dager, og i løpet av denne tiden korresponderer Adam med vennene som tilhørte den opprinnelige vennegjengen som for ca. 25 år siden ble spredt for all verden - utløst av Mourads enkes ønske om at de alle skal samles for å minnes den avdøde. Eposter sendes mellom vennene, hvor en er jødisk og noen er muslimer, mens Adam selv er kristen. En gang spilte dette ingen rolle. Noen ble i hjemlandet, mens andre reiste i eksil. De som ble igjen, bebreider dem som dro, og de som dro, bebreider dem som ble igjen og som fikk "blod på hendene" i tiden som fulgte etter stridigheter og krig. 

"Hvor ligger skylden? I opprettelsen av staten Israel? Jeg vet at det er det dere mener, du og vennene dine. Og det er delvis sant. Men bare delvis. Fordi diskrimineringen og trakasseringen fantes allerede for mange hundre år siden, lenge før staten Israel, lenge før territorialkonflikten mellom jødene og araberne oppsto. Har det vært noe tidspunkt i den arabiske verdens historie da vi har blitt behandlet som fullverdige borgere?

Ikke noen andre steder, heller, vil du svare. Ja, det stemmer. I Europa har det skjedd verre ting, tusen ganger verre. Det nekter jeg ikke for. Det måtte nazistiske grusomheter til for at holdningene skulle endres radikalt, for at antisemittismen skulle bli betraktet som en ynkelig praksis og en skammelig sykdom. 

Jeg er overbevist om at denne utviklingen kunne spredd seg til den arabiske verden. Hvis Palestinakonflikten ikke var kommet i kjølevannet av nazistenes grusomheter, kunne kanskje jødenes stilling i de arabiske landene blitt bedre i stedet for verre? Det tror jeg, det er jeg faktisk helt sikker på. Men det var ikke det som skjedde. Det som skjedde var det motsatte. Overalt ellers blir jødenes stilling bedre, men her hos oss blir den verre. Andre steder blir pogromene henvist til historiens søppeldynge, hos oss starter de opp igjen. Andre steder forsvinner Sions vise protokoller fra ethvert seriøst bibliotek, her trykkes de opp i kjempeopplag." (side 223)

Og videre på side 233:

"I "prosedyren" du fortalte om, satte faren din fingeren på en helt avgjørende sannhet: Rett etter andre verdenskrig gikk konsentrasjonsleirenes grusomhet og antisemittismens gru opp for Vesten. For araberne derimot, framsto ikke jødene som ubevæpnede sivile, som ydmykede og utmagrede, men som en invasjonsstyrke, velutrustet, velorganisert, skremmende effektiv." 

Korrespondansen mellom vennene er et fortellermessig grep forfatteren bruker for å få frem absolutt alle sider ved Midt-Østenkonflikten, og som leser sitter man igjen med en oppfatning av at alle har rett - alt etter hvilke briller man har på. Det er et spennende fortellergrep som får en til å innse at det ikke finnes bare én sannhet om denne konflikten. Og nettopp dette er jeg overbevist om at er forfatterens overordnede mål med denne boka, som på den ene siden er meget litterær og på den andre siden egentlig dypt politisk på den måten at økt forståelse for alle sider ved konflikten er eneste farbare vei mot fred ... Et budskap jeg for øvrig kjenner godt igjen fra hans sakprosa-bok "Verden i ubalanse" ...

"Det er ikke så mange som deg og meg, som er oppriktig berørt av begge de "rivaliserende" tragediene. Og de er - vi er - de mest fortvilte og maktesløse av alle jøder og arabere. I blant kan jeg faktisk misunne dem som befinner seg i en av de to leirene og som uten problemer kan si: Måtte bare mitt folk vinne, og de andre dø!" (side 234)

Vennene utfordrer hverandre, og det handler dels om ting som har skjedd mange år tilbake og dels om ting som har skjedd senere. Midt oppi det hele innleder Adam et kort og intenst forhold med Semirami, en kvinne fra ungdomstiden. Hun har aldri giftet seg etter at ungdomskjæresten Bilal døde, og driver nå et hotell hvor vennene etter hvert samles. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt ... 

Jeg skulle virkelig ønske at alle som har en mening om Palestina-konflikten, leser denne boka! Amin Maalouf belyser nemlig på mesterlig vis konflikten fra alle tenkelige vinker, og får - vil jeg hevde - på den måten frem alle nyansene som man bør være klar over før man gjør seg opp en mening. Selv er jeg av den oppfatning at det bare ikke går an å tegne et svart-hvitt-bilde av partene i konflikten, og at det rett og slett ikke er mulig å gi den ene siden all skyld for det som skjer. Til det er konflikten for kompleks. 

Historiene vi får høre i boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjente at jeg ble veldig berørt. Amin Maalouf er en mesterlig forteller, som gjennom et presist og litterært språk har tegnet et temmelig klart bilde av menneskene som er berørt og som må leve med konsekvensene av kriger, konflikter, tragedier og svik. Til syvende og sist handler det om det er mulig å tilgi og komme videre ...

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste fordi den er interessant, lærerik og tankevekkende!

Utgitt i Frankrike: 2012
Originaltittel: Les Désorientés
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Christine Amadou
Antall sider: 408
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Andre omtaler av boka:
- Jeg leser - 1. april 2014
- Tine sin blogg - 25. september 2014 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 26. mars 2014

Amin Maalouf (Foto: archives AFP)



Vovsen

Det er litt for lenge siden jeg hadde noen bilder av Theo, familiens shetland sheepdog, på bloggen min, så her kommer det et par tre stykker! 

Møte med Amy Tan på Litteraturhuset 16. mars 2014

En kinesisk-amerikansk aften på Litteraturhuset

Om forfatteren og tidligere bokutgivelser

Amy Tan (f. 1952) debuterte i 1989 med boka "Lykke og glede", og har siden utgitt en rekke bøker - både romaner, barnebøker og sakprosa. Selv kjenner jeg henne først og fremst som romanforfatter. Med unntak av "Rules for Virgins", som utkom i 2012, har jeg lest dem alle:

Lykke og glede - The Joy Luck Club (1989)
Kjøkkengudens kone - The Kitchen God´s Wife (1991)
Hundre hemmelige sanser - The Hundred Secret Senses (1995)
Beindoktorens datter - The Bonesetter´s Daughter (2000)
Å redde fisk fra å drukne - Saving Fish from Drowning (2005)

Nå er hun atter aktuell med en ny roman - "Forundringens dal", en bok på rundt 730 sider, som handler om forholdet mellom mødre og døtre, om å bli tvunget til å arbeide som gledespiker, om livet i bortgjemte, fattige fjellandsbyer osv. Jeg har ikke rukket å lese boka enda, men etter å ha hørt Amy Tan selv fortelle om arbeidet bak boka, ser jeg virkelig frem til dette. Så langt har jeg nemlig til gode å mislike noe som helst av det hun har skrevet! Og bare for å ha nevnt det: Amy Tan er en meget prisbelønt forfatter! (Kilde: Wikipedia)

Litteraturhusets arrangement

I ettermiddag arrangerte Litteraturhuset et møte med Amy Tan i anledning lanseringen av hennes bok "Forundringens dal". Hun ble intervjuet av Dagbladets kulturjournalist Inger Bentzrud, som selv har tilbrakt mange år i Kina og har lest alle Amy Tans bøker. 

Litteraturhuset har følgende presentasjon av forfatteren på sine nettsider:

"Få forfattere har de siste tiårene gledet så mange så mye som Amy Tan. Den amerikansk-kinesiske lingvistens debutroman The Joy Luck Club fra 1989 ble en New York Times bestselger og spredte seg som en vemodig vakker, melankolsk og gledesfylt farsott til bokhandler, bokklubber og lesesirkler verden over. Året etter kom boka på norsk under tittelen Lykke og glede i Merete Alfsens oversettelse, mens Tan jobbet med filmatiseringen, kjent som Himmelens døtre fra 2003.

Også i bøker som Kjøkkengudens kone og Å redde fisk fra å drukne bruker Amy Tan sin egen immigrantbakgrunn som bakteppe, og skildrer ikke minst generasjonskløften mellom kinesiske innvandrerkvinner og deres amerikaniserte døtre.

Årets bok, Forundringens dal, er oversatt av Lene Stokseth og kan sies å gå tilbake til utgangspunktet for Lykke og glede: kvinneliv i USA og Kina i en brytningstid. På begynnelsen av det 20. århundre, mens det siste keiserdynastiet smuldrer hen og kapitalismen og internasjonaliseringen innhenter Shanghai, prøver to kurtisaner, en mor og en datter, å kreve sin plass."

Hva betyr forfatterens kinesiske bakgrunn i bøkene hennes?

Inger Bentzrud innledet intervjuet av Amy Tan ved å ta utgangspunkt i den engelske tittelen på boka, som i noen sammenhenger har blitt til "Fifty Shades of Tan" (fordi boka er nokså erotisk anlagt). Forfatterens trillende latter fylte scenen, før hun påpekte at hennes bok utkom et par uker før "Fifty Shades of Gray". For øvrig er den engelske tittelen "The Valley og Amazement".

Det meste av Amy Tans litteratur har elementer av personlige og familiære forhold, og handler for en god del om det å være kinesisk innvandrer i USA. Hennes far kom fra Kina til USA i 1947, og moren kom to år etter. Amy Tan ble født i USA i 1952. Engelsk er dermed hennes førstespråk, selv om hun er tospråklig.

Om interessen for gamle familiehemmeligheter

I sitt voksne liv har Amy Tan dypdykket i sin egen families historie, og dette har ført til at den ene familiehemmeligheten etter den andre har blir avdekket. Sånn sett har hennes familie en kinesisk versjon av sin familiehistorie, og en amerikansk ... 

Noe av det Amy Tan har brukt en del tid på å finne ut av er bestemorens historie - en bestemor som tok sitt eget liv da Amy Tans mor var 11 år. Hennes interesse for bestemoren startet med at hun fant et bilde av henne. Bestemoren har en spesiell påkledning, jf. bildet som preger hennes roman "Beindoktorens datter". Senere kom hun over et bilde av ti skjønnheter fra Shanghai fra 1911, og det som undret henne var at disse kvinnene eller ungjentene hadde samme klesdrakt som hennes bestemor. 

I første omgang tok hun kontakt med tre personer i Shanghai og sendte bildet av bestemoren til dem. Noe av det første hun fikk høre var at det ikke var vanlig å gå til fotograf den gangen, fordi dette kostet mye penger. Klærne som bestemoren bar, tilhørte det man kalte et andre klasses hus for kurtisaner. Med andre ord må hun ha vært prostituert, og dette var forbundet med stor skam. Når en familiehistorie skrives, dekkes slike forhold til, fordi man lager en historie slik man ønsker den eller helst ser at den skulle ha vært. 

Om kurisaner i Kina

Amy Tan har skrevet om kurisaner i sin siste bok. Et stykke på vei kan man kanskje si at de ble noe beundret av andre kvinner, fordi de kunne føre seg, iførte seg vakre klær og hadde noe som dro ektemennene bort fra sine koner. Men der stoppet i grunnen også beundringen. 

I sin bok "Forundringens dal" skriver Amy Tan om tingene kurtisanene omga seg med, og noen av dem har hun til stor fornøyelse mens hun skrev på romanen, funnet på selv. Hun ga lattermildt noen eksempler på dette. 

Bentzrud spurte om de kinesiske kurtisanene kan sammenlignes med de japanske geishaene. Amy Tan understreket at hun ikke er noen ekspert på geishaer, men hun mener likevel at geishaer er mye mer tradisjonelle. Kustymene har aldri blitt influert av vestlig kultur, og det har heller ikke deres sang og dans eller øvrige ferdigheter som disse er forbundet med. Dessuten er det mer fokus på individet i den japanske geisha-kulturen. 

I dagens Kina er antall prostituerte anslått til noe mellom 4 og 6 millioner, til tross for at prostitusjon egentlig er forbudt. Amy Tan har selv sett på nært hold at det har skjedd store forandringer i Kina i løpet av de siste tiårene, fra at dette ikke kunne ses i det hele tatt på begynnelsen av 1990-tallet til at det i dag er red light-distrikter hvor det er helt åpenlyst hva som foregår. Mange lever triste liv, og forekomsten av AIDS og narkotikamisbruk er høy. Kvinnene er ikke prostituerte fordi de har dårlig moral, men fordi de på ulike nivåer er tvunget til det - enten fordi de er kidnappet, solgt eller drevet av en dyp desperasjon. Og det er mange desperate mennesker i Kina i dag ... 

Amy Tan påpeker også at det er en del rike mennesker i Kina som gladelig viser frem sin rikdom. Noe av det som gir status er å ha elskerinner. Disse må man holde med leiligheter og livsopphold, og begge gir hverandre status - mannen gjennom sin rikdom, kvinnen gjennom sin skjønnhet. Den dagen mannen er lei av kvinnen, står hun på bar bakke. 

Tilbake til "Forunderingens dal"

En av kvinnene i boka - Violet - gir mennene hun møter en illusjon av å ha betydning. Samtidig har Violet en illusjon om at hun kan bli respektert, selv om hun er en kurtisane. Hun følger en rik mann til en liten landsby, men livet blir alt annet enn lett. 

Amy Tan reiste til en liten landsby i Kina for å gjøre research til boka. Hun ville kjenne etter hvordan det må ha vært å være en rik manns konkubine på et slikt sted. Konklusjonen hun trakk var at dette må ha vært nokså forferdelig. 

Hun trakk også frem at hun hadde snakket med to av morens søstre i den forbindelse. Begge opplevde kulturrevolusjonen på kroppen. Felles for dem begge er at de i likhet med så mange kinesere som opplevde dette, ikke snakker om det til etterfølgende generasjoner. Da Amy Tan fortalte om sitt arbeid med boka, kunne ingen av dem skjønne at det var noen vits - for hun kunne jo bare ha snakket med dem. Og først da kom det frem at en av dem hadde vært i en tvangsproletariseringsleir i 19 år, mens den andre slapp unna med kun ett år ... 

Er Amy Tan ofte i Kina?

Tidligere reiste forfatteren til Kina ca. en gang pr. år. I dag er det lenger mellom hennes besøk. Hun er aldri så amerikansk som når hun er i Kina. Samtidig er hun kinesisk i sinn og skinn. Selv om hun har levd hele sitt liv i USA - nærmere bestemt i San Francisco - er hun svært preget av å ha vokst opp med en kinesisk mor og far. Nettopp denne dualiteten har inspirert henne i hennes forfatterskap. Hun blir aldri 100 % amerikansk, og hun tenker også helt annerledes enn amerikanere flest. Samtidig påpeker hun at det bor mange asiater i San Fransisco og at hun sjelden tenker over at hun er av kinesisk avstamning når hun befinner seg der. Dette tenker hun derimot mye på når hun befinner seg på steder med få eller ingen asiater ... 

Amy Tans foreldre var veldig opptatt av at hun skulle lære seg amerikansk, og hun ble heller ikke tvunget til å snakke kinesisk hjemme. De mente at den kommende generasjonen ville tape på det i akademia dersom de ikke ble godt nok integrert. Amy Tan er i dag tospråklig, men hun kan verken skrive eller lese kinesisk. 

På spørsmål om Amy Tan kunne tenke seg å skrive om det moderne Kina i en bok i fremtiden, svarer hun nei. Det er ikke det moderne Kina som har påvirket henne, og det er heller ikke dette som inspirerer henne mest. Tvert i mot liker hun å finne tilbake til det gamle Kina, og hun liker å skrive om innvandrerproblematrikk. 

Hva tenker forfatteren om fremtiden?

Helt til slutt fikk Amy Tan spørsmål om hva hun tenker spesielt om de politiske forholdene mellom USA og Kina. Hun understreker at hun ikke er noen ekspert på politikk, men at hun ikke tror at det er fare for noen krig. Derimot vil en økonomisk ubalanse mellom de to supermaktene kunne forrykke maktforholdene på en uheldig måte. Selv frykter hun Kinas makt i likhet med alle andre. På den annen side er 80 % av Kinas befolkning svært fattige, og de fleste revolusjoner har startet som et opprør fra et undertrykket folk - f.eks. i form av revolusjon. Igjen understreker hun at hun kun er en betrakter fra sidelinjen, og ingen ekspert ... 

En usedvanlig snakkesalig forfatter fylte uten problem den timen som var satt av, og plutselig var det hele over ... 

Etterpå var det boksignering i Litteraturhusets bokhandel. 

Det oppsto nokså raskt lange køer, og vi som ønsket oss forfatterens signatur i bøkene våre, måtte smøre oss med ikke rent lite tålmodighet. Men til slutt var det omsider min tur ... 

Merethe Lindstrøm: "Kysset"

Om et forhold, en katt, et kyss og et telefon-nummer

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte som forfatter i 1983, og har siden utgitt en rekke bøker - både novellesamlinger og romaner. I 2012 mottok hun Nordisk Råds Litteraturpris for "Dager i stillhetens historie", og dette er foreløpig den eneste boka jeg har lest av henne - selv om jeg har minst et par til stående på vent i mine bokhyller. En av dem er novellesamlingen "Gjestene", som novellen "Kysset" er hentet fra. 

Lydbokutgaven av Merethe Lindstrøms "Kysset" er et ledd i et nytt konsept, som Lydbokforlaget har kalt Lydbok-singler. Dette konseptet er helt nytt nå i mars, men planen er at det skal komme nye lydbok-singler hver måned fremover. 

Hun og han sitter i en bil, og temaet er katten som har forsvunnet. Vi får aldri vite hva noen av dem heter.

"Vi var på vei hjem da han sa vi kunne få en ny katt, hvis jeg ville. Jeg så på ham, men han stirret ut på veien mens han kjørte og snakket. Den hadde vært borte en stund da. Vi hadde brukt kveldene til å lete. 

Jeg spurte hvorfor han ville la meg avgjøre. Katten hadde jo vært hans. Han svarte at det virket som jeg savnet den mest. Jeg var overrasket over at han sa det. Han fortsatte med å si at vi kanskje kunne oppsøke dem som drev med omplassering av dyr. Finne en der. Det er jo fint, sa han. Å kunne hjelpe. 

Jeg nikket bare. Jeg så ut av vinduet." 

Med dette som utgangspunkt begynner kvinnen å tenke tilbake på et forhold hun har hatt med en på jobben, og siden skal jakten på en ny katt føre henne til et hus hvor et helt spesielt kyss - det aller første kysset hun fikk da hun var 16 år - har funnet sted ... 

Vi kommer tett inn på kvinnen, som til å begynne med virker distansert til seg selv, men som gradvis kommer i kontakt med en dyptfølt ensomhet inni seg. Og dermed tror jeg vi er ved kjernen av hele historien som handler om stemninger, ensomhet, om hvor skjøre forbindelseslinjene til omverdenen egentlig er - her symbolisert ved betydningen av et enkelt telefonnummer helt til slutt ... et telefonnummer som blir halmstrået tilbake til virkeligheten  og livet igjen ... Alt nydelig skildret på en stillferdig måte av Merethe Lindstrøm, som behersker novellekunsten til fingerspissene!

Lisa Strindbergs litt strenge oppleserstemme passet perfekt til akkurat denne novellen! Og selv skjønner jeg at det er på tide å finne frem Merethe Lindstrøms novellesamling "Gjestene", som jeg har liggende et eller annet sted. En novellesamling som i sin tid ble nominert både til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris, bare for å ha nevnt også det! 


Utgitt: 2007 (som del av novellesamlingen "Gjestene")
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Lisa Strindberg
Spilletid: 41 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplaret!

Andre omtaler av novellen:
- Tine´s blogg - 07.03.2014 - En novelle på øret