Åsne Seierstad: "En av oss - En fortelling om Norge"

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)). 

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Blomsterhavet utenfor Domkirken
(Foto: RMC)

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ... 

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det. 

En rose for hver av de døde - spikret opp
på LO-bygningen ved Youngstorget
(Foto: RMC)

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Roser for de døde - her ved Stortinget (Foto: RMC)

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe. 

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene. 

I dagene etter 22. juli - ved Stortorgets Gjestgiveri/inngangen
til Grubbegata (Foto: RMC)

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ... 

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på. 

Utgitt: 2013
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 533
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Link til bildene jeg tok i dagene etter 22. juli 2011. 

Åsne Seierstad (Foto: NTB Scanpix)

Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Jon Rognlien - 09.11.2013 - Hvem er en av oss - Åsne Seierstads velskrevne bok går langt i å utlevere
- VF v/May Grethe Lerum - 09.11.2013 - En vond, viktig bok - Samler puslebiter til et klarere 22/7-bilde
- NRK v/terroristens avlastningsforeldre (som er anonyme) - 14.12.2013 - Ærekrenket av Åsne Seierstad
- NRK v/Kjell Lars Berge - 10.11.2013 - Et fremragende historiemaleri
- NRK v/Cathrine Elnan og Marit Kolberg - 08.11.2013 - Åsne Seierstad fikk brev fra Breivik
- Ny Tid v/Dag Herbjørnsrud - 15.11.2013 - En av oss - igjen
- Morgenbladet v/Jo M. Bredeveien - 14.11.2013 - Historie om oss
- Romerike Blad v/Lars MJ Hansen - 25-11-2013 - Hjelper oss å forstå
- Reading Randi - 02.12.2013 

Oppsummering fra leseåret som har gått ... og mål for 2014

Foto: RMC

Evaluering av året som har gått

Et leseår er over, og det er dags å evaluere hvorvidt jeg nådde noen av mine lesemål. 

Aller først en repetisjon av målene jeg satte meg:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 


Mål nr. 1: 
Hmmm ... Det ble bare fem 1001-bøker på meg i år ... Dermed er jeg oppe i 190 leste 1001-bøker. 

Om jeg ikke klarte målet mitt, kan jeg til gjengjeld fastslå at jeg i alle fall valgte et par virkelig krevende 1001-bøker i 2013 - som August Strindbergs "Det røde rommet" og Georges Perecs "Livet bruksanvisning". Haruki Murakamis siste bok "1Q84"-triologien var mer som en lek å regne, mens Julian Barnes sin "Flauberts papegøye" og Gustave Flauberts novelle "En enkel sjel" i og for seg var krevende nok. Jeg hadde fra før av fått smaken for Julian Barnes etter å ha lest hans fantastiske bok "Fornemmelse for slutten" (lest i 2012).

Mål nr. 2: 
Det ble bare lest tre Nobelprisvinner-bøker i år. Dermed er jeg oppe i 58 omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min. Den første er Ernest Hemingways "Klokkene ringer for deg", den andre er Albert Camus´  "Den fremmede" og den tredje er Mario Vargas Llosas "Det grønne rommet". 

Mål nr. 3:
Jeg kan uten videre fastslå at jeg har lest atskillig flere enn 10 gamle klassikere!

Mål nr. 4:
Med 108 leste bøker i 2013 er også mål nr. 4 nådd med god margin. 

Litt statistikk

Kvinnelige versus mannlige forfattere:
Av totalt 108 bøker var 34 skrevet av kvinnelige forfattere. Litt under 1 av 3 bøker er mao. skrevet av en kvinne. Dette overrasket meg faktisk. Til sammenligning var 37 % av alle bøkene jeg leste i 2012 skrevet av norske forfattere. 

Norsk versus utenlandsk litteratur:
47 av bøkene jeg leste i 2013 - 44 % - er skrevet av nordmenn eller mennesker som bor i Norge og som skriver på norsk. På tross av mitt stålfokus på norsk litteratur nettopp i 2013, har jeg likevel lest 9 % færre norske bøker i 2013 sammenlignet med 2012. På grunn av bokbloggerprisen 2013 har jeg laget en samlet oversikt over alle leste norske bøker utgitt i 2013. 

Ny litteratur versus eldre litteratur:
28 bøker - alle så nær som to er norske - utkom i 2013, 21 utkom i 2012 og 12 utkom i 2011. 61 av de totalt 108 leste bøkene i 2013 - dvs. 56 % - må dermed kunne karakteriseres som relativt ny litteratur.

Bokhyllelesing:
Det er ingen overraskelse at gamle bøker som allerede står i bokhylla tenderer til å tape i forhold til nyervervede bøker. I 2013 leste jeg kun 17 bøker fra mine egne bokhyller, mens resten var nytt av året. Det er for lite, synes jeg, men sier noe om de prioriteringer som har vært gjort fra min side i året som har gått. Dessuten sier det mye om tilgangen på nye bøker, som har vært formidabel i 2013.

Sakprosa:
Det siste året har det vært en del fokus på at "bokbloggere ikke leser sakprosa". I så fall må jeg være et hederlig unntak. Jeg teller 23-24 bøker blant mine leste bøker i 2013, skjønt man selvsagt kan diskutere hvor grensen mellom sakprosa og annen litteratur egentlig går ... Hvis jeg skulle fremheve noen bøker, måtte det i tillegg til John Færseths bok "KonspiraNorge" være "Effektive ledergrupper" (se også nedenfor under "mest leste innlegg") av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart og Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". For ikke å glemme Virginia Woolfs "Et eget rom"!

Lydbøker:
Jeg har lyttet meg gjennom 24 lydbøker i 2013. Dette er færre enn jeg vanligvis pleier, og er nok også årsaken til at jeg ikke kom høyere opp enn til 108 leste bøker dette året. 

Antall blogginnlegg:
Antall blogginnlegg er redusert fra 334 i 2012 til 218 i 2013. Jeg har altså vært mindre aktiv i 2013, vesentlig fordi jeg har holdt på med videreutdanning og ikke har hatt så mye tid til rådighet til å lese. 

Mest leste innlegg:
Det er alltid morsomt å se hvilket innlegg som blir lest av flest (eller som i alle fall får flest treff eller klikk). Det innlegget som helt klart har fått flest treff, er min omtale av John Færseths KonspiraNorge. Dette har overrasket meg stort!

Antall lesere på bloggen:
Antall lesere på bloggen min har doblet seg det siste året, og det er selvsagt gledelig. Det høyeste antall unike lesere pr. uke jeg har kunnet finne dokumentasjon for via Bloggurat, er i overkant av 900. Hvorvidt det er bokbloggtreffene hver høst eller det faktum at jeg i høst har begynt aktivt å markedsføre min blogg på Twitter, er ikke godt å si, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av dette. Uansett grunn er det moro at flere lesere finner veien til min blogg. 

Bøker som har utmerket seg spesielt

Den beste boka jeg har lest i 2013:
Det er alltid vanskelig å skulle plukke frem bare en bok, men innenfor skjønnlitteraturen må det bli Roy Jacobsens "De usynlige"! Og dersom jeg også skulle trekke frem en god bok nr. 2, må det bli Katja Kettus "Jordmora". 

Den kuleste boka jeg har lest i 2013:
Jeg er ikke i tvil: Frode Grytten har skrevet den kuleste boka, nemlig "Brenn huset ned"! Her skriver han om The Clash, mens bandet var på høyden av sin karriere. 

Årets største overraskelse:
Her er jeg ikke i tvil: Det må bli Édouard Levés "Selvportrett"! Dessuten Gabi Gleichmanns "Udødelighetens elixir" og Anne Synnøve Simensens "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"! Og så må jeg nevne "Furuset" av Linn Strømsborg!


Årets mest gripende bok:
Bøkene som virkelig grep meg i 2013, og som fikk meg til å grine var Jonas Gardells første og andre bok i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker".

--------------------------------

Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 2013 var et godt leseår, hvor jeg fikk øynene opp for mange forfattere som frem til nå har vært nokså ukjente for meg. Igjen kan jeg takke både andre bokbloggere, forlag og forfattere som har inspirert meg til å lese bøker jeg antakelig ikke ville ha klart å finne frem til sånn helt uten videre på egen hånd. 

Helt til slutt gjenstår det bare å sette opp nye lesemål for 2014: 


1. Jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. Jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. Jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. Jeg skal lese minst 30 bøker fra egne bokhyller
5. Jeg skal lese flere bøker av kvinnelige forfattere (minst 35 %)
6. Jeg skal lage en alfabetisk oversikt over alle omtalte sakprosabøker, med linker til mine innlegg
7. Jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 
8. ... og jeg skal lytte flere bøker!

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fortsatt godt nytt år!

Foto: RMC

"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 

Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey

I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 

Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen

Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...

Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz

Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

Elisabeth Ellefsen: "Uten mann"

Om kjærlighet og mangel på sådan ...

Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ... 

Med disse ordene innledes romanen:

"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)

Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?

Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne. 

Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt! 

"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet. 

- Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen. 

- Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme. 

- Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen. 

På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)

Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik. 

Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold. 

"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som  å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)

Og senere:

"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)

Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ... 

Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ... 

Utgitt: 2013 
Forlag: Kolofon
Antall sider: 153

Steffen Kverneland: "Munch"

Et mesterverk!

150-årsjubileet

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet. 


Annen litteratur om Munch

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
- Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

- Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
- Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Brageprisen 2013

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Om forfatteren

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Illustrasjon fra boka

Om boka

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart. 

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen. 

Illustrasjon fra boka

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen. 

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ... 

Illustrasjon fra boka

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt. 

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen. 

Illustrasjon fra boka

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette. 

Hva jeg tenker om boka

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt. 

Livsfrisen

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia. 

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk! 

Utgitt: 2013
Forlag: No Comprendo Press
Antall sider: 290

Forfatteren Steffen Kverneland - illustrasjon fra boka

Andre omtaler av boka:

- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 29.04.2013 - Genialt nærbilde av et geni

- Aftenposten v/Invild Bruaset og Ahmed Fawad Ashraf - 19.11.2013 - Tegneseriebok om Munch tok Brageprisen

- Stavanger Aftenblad v/Gunnar Gran og Siv Dolmen - 15.02.2013 - "Skrik"s skaper var lykkelig

- Politiken v/Søren Vinterberg - 22.07.2013 - Rasende dyktig tegner skaber alternativt bud på Edvard Munchs liv og værker - Steffen Kverneland hjælper os til at se Munch med andre øjne i ny tegneserie

- Reading Randi - 03.01.2014 

Tomas Espedal: "Bergeners"

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011). 

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg. 

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka. 

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners". 

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket av dette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ... 

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine. 

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård. 

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 153

Tomas Espedal (foto: Jørn H. Moen)

Andre artikler om boka: 
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 23.09.2013 - Bergen er byen og romanen er "Bergeners" - Tomas Espedal byr på en real vennefest i sin nyeste bok 
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30.09.2013 - Byen er Bergen 
- NRK v/Marta Norheim - 20.09.2013 - Kunsten å leve, livet som kunst
- Jeg leser - 01.10.2013 
- Tine´s blogg - 14.09.2013 - Åndssnobben Tomas Espedal gir i disse dager ut Bergensers
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 18.09.2013 - Søte, bitre sanger om Bergen