Lest i 2014

Brick Lane, London (Foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2014 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. nesten 760 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Tomas Espedal: Bergeners (2013)
2. Steffen Kverneland: Munch (2013)
3. Elisabeth Ellefsen: Uten mann (2013)
4. Åsne Seierstad: En av oss (2013)
5. Hilde Østby: Leksikon om lengsel (2013)
6. Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza (2009)
7. Hanne Eggen Røislien: Israelerne - Kampen for å høre til (2012)
8. Edmund de Waal: Haren med øyne av rav (2010)
9. Parinoush Saniee: Den stumme gutten (2004)
10. Jamie Ford: Sanger om Willow Frost (2013)
11. Julia Otsuka: Buddha på loftet (2011)
12. Alexander Maksik: Drivanker (2013)
13. Eva Weaver: Dukkemesteren fra gettoen (2013)

Februar:

14. Malcolm Gladwell: David og Goliat (2013)
15. Mark Twain: Huckleberry Finns opplevelser (1885)
16. Eunsun Kim: Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete (2012)
17. Dr. Michael Mosley og Mimi Spencer: 2-dagersdietten (2013)
18. Áudur Ava Ólafsdóttir: Stiklingen (2007)
19. Nancy Richler: Et stjålet liv (2012)
20. J.K. Rowling: Den tomme stolen (2012)
21. Daniel Kehlmann: Oppmålingen av verden (2005)
22. Daniel Kehlmann: F (2013)
23. Joël Dicker: Sannheten om Harry Quebert-saken (2013)
24. Daniel Kehlmann: Jeg og Kaminski (2003)
25. Salmund Kyvik: Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall (2014)
26. Naoki Higashida: Hvorfor hopper jeg (2007)
27. Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie - Den norske stats mørke sider 1814 - 2014 (2014)
28. Lisa Aisato: Fugl (2013)

Mars:

29. Kjell Westö: Svik 1938 (2013)
30. Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina 2014)
31. Emilie Ajar: Med livet foran seg (1975)
32. Alice Munro: Bjørnen gikk over fjellet (2001) - novelle
33. Merethe Lindstrøm: Kysset (2007) - novelle
34. Amin Maalouf: De forvillede (2012)
35. Kristine Storli Henningsen: Om vi heftes underveis - Krigsseilerne og deres familier (2014)
36. Ryu Murakami: I misosuppen (1997)
37. Kim Leine: Profetene i Evighetsfjorden (2012)
38. Lars Ramslie: Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet (2014)

April:

39. Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller (2014)
40. Ingvild H. Rishøi: The life and death of Janis Joplin (2011) - novella
41. Otto Dov Kulka: Landskaper fra dødens metropol (2013)
42. Anne B. Ragde: Polarsafari (1992) - novelle
43. Leon Leyson: Gutten i trekassa (2013)
44. Bernt Gran: Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie (2014)
45. Ferdinand von Schirach: Tabu (2013)
46. Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - en reise gjennom det nye Afghanistan - (2014)
47. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker - 3. døden (2013)
48. Jens Christian Grøndahl: Tavshed i oktober (1996)

Mai:

49. Siri Hustvedt: Denne flammende verden (2014)
50. Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues (2011)
51. Terje Landro: Godt samspill - Å være seg selv sammen med andre (2013)
52. Aril Martinsen: Skal ikke faren din få en klem? (2014)
53. Kate Atkonson: Liv etter liv (2013)
54. Siri Pettersen: Odinsbarn (2013)
55. Phil Klay: Hjemkomst (2014)
56. Patrick Gale: Notater fra en utstilling (2007)
57. Mikael Niemi: Fallvann (2012)
58. Michelle Cohen Corasanti: Mandeltreet (2012)
59. Michel Laub: Fallet. Dagboknotater (2011)
60. Doris Lessing: Til værelse nitten (novelle) (1978)

Juni:

61. Erik Bertrand Larssen: Bli best med mental trening (2012)
62. Péter Nádas: Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen (2005)
63. Julian Barnes: Livets nivåer (2013)
64. Donna Tartt: Stillitsen (2013)
65. Emil B. Lund: Norske edelstener (2014)

Juli:

66. Nickolas Butler: Shotgun Lovesongs (2014) 
67. Bergljot K. Nordal: Det ingen har fortalt deg (2014)
68. Selma Lagerlöf: Keiseren av Portugalia (1914)
69. Daniel Kehlmann: Berømmelse - en roman i ni historier (2009)
70. Ayana Mathis: Hatties tolv stammer (2012)
71. Siri Hustvedt: Med bind for øynene (1992)
72. John Williams: Stoner (1965)
73. Jun'ichirō Tanizaki: Søstrene Makioka (1943-1948)
74. Roy Jacobsen: Det kan komme noen (1989)
75. Stephen Grosz: Fortellinger fra livet (2013)
76. Simon Mawer: Kvinnen som falt fra himmelen (2012)
77. August Geelmuyden: Det gyldne snitt - historien om et magisk tall (2013)
78. Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika (2013)
79. Paul Auster og J.M. Coetzee: Her og nå - Brev (2008-2011) (2012)
80. Michel Hoellebecq: Lanzarote (2000)
81. Hermann Hesse: Steppeulven (1927)
82. Roy Jacobsen: Ismael (1998)

August:

83. Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah (2013)
84. Nadifa Mohamed: De tapte sjelers land (2013)
85. Franz-Olivier Giesbert: Himmlers kokk (2013)
86. Jessie Burton: Minatyrmakeren (2013)
87. Hans Keilson: Motstanderens død (1959)
88. Taiye Selasi: Pakke og dra (2013)
89. Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (2014)
90. Gaute Heivoll: De fem årstidene (2014)
91. Marisha Pessl: Nattfilm (2013)
92. Elie Wiesel: Natten (1958)
93. Anita Rakidzija: A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom! (2009)
94. Lena Andersson: Rettstridig forføyning - En kjærlighetshistorie (2013)
95. Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder (1961)

September:

96. Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser (2009)
97. Amin Maalouf: Identitet som dreper (1998)
98. Philip Roth: Nemesis (2010)
99. Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin (2014)
100. Stefan Hertmans: Krig og terpentin (2013)

Oktober:

101. Assia Djebar: Stort er fengselet (1995)
102. Agnes Ravatn: Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå (2009)
103. Eivind Hofstad Evjemo: Velkommen til oss (2014)
104. Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår (2013)
105. Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (2014)
106. Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket (2014)
107. Unni Lindell: Brudekisten (2014)
108. Frode Fanebust: Dypt urettferdig (2014)
109. Dag Hoel: Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom (2014)
110. Agnes Ravatn: Veke 53 (2007)

November:

111. Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014)
112. Francesca Borri: I krigen - Et vitnesbyrd om Syria (2014)
113. Frank Aarebrot: 200 år på 200 sider - En kavalkade over Norges historie etter 1814 (2014)
114. Tore Renberg: Angrep fra alle kanter (2014)
115. Fredrik Græsvik: Den tapte krigen - Norge i Afghanistan (2014)
116. Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen (2014)
117. Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (2014)
118. Berit Hedemann: All min forakt - En kjærlighets historie (2014)

Desember:

119. Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (2014)
120. Péter Esterházy: Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen (1985)
121. Luke Harding: Snowden-filene (2014)
122. Patrick Modiano: Gater i mørke (1978)
123. Odd Klippenvåg: Ada (2014)
124. Lotta Elstad: Et eget rom (2014)
125. Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden (2012)
126. Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz (2014)
127. W.G. Sebald: Campo Santo (2003)
128. Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)
129. Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (2014)
130. Lars Saabye Christensen: Stedsans (2013)

"Broen - sesong 2" (Regissører: Henrik Georgsson m.fl.)

Skuffende fra ende til annen

Omsider har jeg sett serien som "alle" snakker om! Riktignok har jeg hoppet over sesong I, som noen mener er den aller beste, men herom strides man visst, ut fra hva jeg har fått med meg. Jeg er i alle fall innforstått med at denne mangelen kan ha påvirket mitt syn på seriens sesong II, fordi dette nødvendigvis kan ha medført at jeg har gått glipp av noen poenger - skjønt mannen min forsøkte å kompensere for dette så godt det lot seg gjøre underveis. 

Innledningsvis i sesong II får vi i tilbakeblikk vite bakgrunnen for at det er Jens Hansen og ikke Martin Rohde som har havnet i kasjotten pga. drap. Jens sin kone var nemlig utro med Martin, og som hevn drepte Jens Martins sønn. Begge hadde svært gode grunner til å ta livet av hverandre for å si det sånn, men i det avgjørende øyeblikk griper altså Saga Norén inn og forhindrer dette. Martin Rohde jobber for øvrig for København-politiet, mens Saga Norén jobber for Malmö-politiet, men grensen mellom Sverige og Danmark tar ikke de kriminelle hensyn til, så her fartes det frem og tilbake over Øresundbroen i ett eneste kjør, i epiode etter episode. 

Idet sesong II er i gang får vi vite at Martins ekteskap med Mette har havarert - antakelig både på grunn av utroskapen og den prisen dette har hatt i form av en død sønn. Martin håper hele tiden at han skal få komme tilbake til Mette, og dette fører bl.a. til at han avslår alle forsøk på kurtise fra et par kollegaer, deriblant fra sin sjef. Martin skjønner at dersom han skal komme over det som har skjedd, må han få Jens ut av hodet. Dette "løser" han ved å besøke Jens i fengselet ... 

Sentralt i Broen 2 står miljøaktivister, og rekken av lik vil liksom ingen ende ta. Enten det er tale om neddopede og pestbefengte mennesker ombord i et skip som styrer mot pilarene i Øresundbroen, noen gamle lik som dukker opp i en båt som ble senket for mangfoldige år siden, lik som er oppløst i lut (eller var det syre?) i tønner, folk som dør etter å ha spist abonnements-frukt på jobben eller en brillebefengt bror som blir kvalt av sin kone etter at han selv har forsøkt å ta livet av søsteren han elsker på et incestiøst vis (heldigvis en enveis affære). En søster visst ry han hele sitt liv har forsøkt å beskytte, og som er døende av langtkommen kreft, men som kun ser det udugelige i ham ... Mens kona, som skal vise seg å være langt smartere enn man først skulle tro, har større planer i gjære ... 

I denne dansk-svensk produserte TV-serien dukker vår egen råkjekke Jakob Oftebro opp, sist sett i rollen som møllersønnen Johannes i Ibsendramaet "Victoria". Her opptrer han i rollen som en miljøavktivist som mener at målet helliger et hvert middel, og hvis motiver det er all grunn til å stille spørsmål ved når han bokstavelig talt gliser av synet av en overtent bil som han selv har satt fyr på. At den tandre møllersønnen skulle kle å spille en nærmest psykopatisk rolle, sier noe om skuespillertalentet han er i besittelse av! 

Fullt så begeistret ble jeg imidlertid ikke for Saga Norén-rollen er jeg redd. Politikvinnen med helt umiskjennelige Asperger-trekk, og som liksom skal bære hele serien - nei her ble det for mye Stieg Larsson-Lisbeth-Salander etter min smak. Den idéen er allerede brukt og oppbrukt! Ikke ble det dypt psykologisk heller. Riktignok forsøkes det å tegne et bilde av en interessant rollefigur, som tidligere har gjennomgått de verste traumer med en mor med diagnosen munchausen by proxy og en søster som hun så vidt fikk reddet unna foreldrenes grep, bare for å oppleve at hun likevel tok sitt eget liv ... Som om dette skulle kunne forklare hennes Aspergers og gjennomgående dårlige evne til å takle mellommenneskelige relasjoner ... Dette ble irriterende i stedet for interessant, synes jeg. 

Og skuffet ble jeg også over Kim Bonias rolletolkning av Martin Rohde. Bodnia har tidligere levert en rekke interessante rolletolkninger, men i Broen synes jeg han stort sett opptrådte med åpen munn, og som en som liksom aldri riktig skjønner at Saga Norén ikke er helt vanlig eller har vanlige reaksjonsmønstre. Så dum kan man vel ikke være når man jobber som politi?

Det legges underveis ut mange interessante tråder, som bygger opp til et formidabelt plott, men når løsningen på det ene etter det andre stort sett finner sted foran dataskjermen og ikke ute i det virkelige liv, hvor gjerningsmennene og -kvinnene i handling kunne avsløre seg selv, opplevde jeg også dette som uinteressant og konstruert. Dessuten er det litt for mange rett og slett elendige skuespillerprestasjoner her. Som han som - jeg husker ikke navnet i farten - eier skipet som kolliderer med en av pilarene i Øresundbroen - og som stort sett møter de mest alvorlige anklager med et antydningens smil på lur. Han virker ikke det grann fortvilet - og det hele står derfor heller ikke til troende. I det hele tatt er det så mange klisjéer ute og går og så mange stereotype fremstillinger av mennesker i denne serien at jeg sjelden har opplevd maken! 

Så hva var det som gjorde at jeg likevel orket å se alle de ti episodene? Kanskje først og fremst forventningene om at serien skulle ta seg opp etter hvert. Og leting etter hva det nå var som skulle være så bra med denne serien. Joda, det var selvfølgelig spennende underveis - så pass at alle cliff-hangerne fremtvang et ønske om å se neste episode og neste episode og neste episode ... Og da er vi vel ved kjernen av mange slike serier, slik jeg opplever det. Sterkt avhengighetsskapende, stor underholdningsverdi - men svært lite mer. Man sitter på mange måter tilbake med en tom følelse - en følelse av å ha kastet bort tiden sin. Dette var semre greier!

Eller kanskje jeg heller bør konkludere med at dette ikke er my cup of tea?

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Broen
Nasjonalitet: Sverige, Danmark
Genre: Thriller 
Skuespillere: Sofia Helin (Saga Norén), Kim Bodnia (Martin Rohde), Dag Malmberg (Hans Petterson), Rafael Pettersson (John), Puk Scharbau (Mette Rohde), Sarah Boberg (Lillian), Jakob Oftebro (Mads Nielsen) m.fl.
Spilletid: 10 timer 

Er du klar for å nominere bøker til Bokbloggerprisen 2013?

I forbindelse med Bokbloggtreffet høsten 2013 ble idéen om en bokbloggerpris lansert. Selv har jeg hatt et knallhardt fokus på å lese norske bøker helt siden treffet medio september 2013, men opplever likevel at tiden frem til 7. januar 2014 - absolutt siste frist for nominasjoner - er knapp. Pt. har jeg lest 26 norske bøker - syv innenfor kategorien "åpen klasse" og de resterende 19 innenfor kategorien "romaner" (hvorav tre kan karakteriseres som krim). De siste dagene har jeg tenkt å bruke på å lese i alle fall to romaner til og en sakprosa. Bøkene - med linker til mine omtaler/anmeldelser - har jeg presentert i dette blogginnlegget. Her er det også linker til en rekke andre bokbloggeres innlegg nederst i mitt innlegg.

Så hva er det du må ha klart for deg dersom du ønsker å være med på å nominere og stemme frem bøker? På bloggen "Norske bokbloggere" kan du lese mer om reglene. For ordens skyld har jeg sakset inn hele artikkelen nedenfor:

Da er det 1. januar 2014, og det er tid for å bestemme hvilke bøker dere bokbloggere vil nominere til Bokbloggerprisen i år. Her kommer et innlegg om hvordan dere skal gjøre det.

HVEM

For å kunne nominere til prisen må du være norsk bokblogger, og vi definerer bokblogg slik:

En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.

Du må ha blogget i minst seks måneder for å kunne nominere bøker.

HVA:

Du kan nominere bøker som er utgitt på norsk for første gang i 2013, og du kan nominere i to kategorier:

1) Årets norske roman (omfatter romaner og krim)

2) Åpen klasse (Herunder bøker i alle andre sjangere; sakprosa, barn – og ungdom, lyrikk, noveller etc).

NB: Du kan ikke nominere eller stemme på bøker som er utgitt av deg selv eller nære slektninger/partnere/kjærester. Hvis det blir oppdaget at så er gjort, vil stemmen og nomineringen bli diskvalifisert. Ved tvilstilfeller forbeholder komiteen seg retten til å ha siste ordet.

HVOR:

Nominasjonene sendes til bokbloggerprisen@gmail.com. Merk eposten «Bokbloggerprisen nominasjon«.

HVORDAN:

Når du har funnet dine favoritter fra 2013, kan du sende inn inntil 7 nominasjoner i hver av kategoriene til epostadressen som er oppgitt ovenfor. Det er viktig at du rangerer bøkene du nominerer slik at din egen favoritt står øverst.

Nominasjonene må være sendt hit innen midnatt  7. januar 2014 for å telles med. Du må også skrive navnet ditt, navn på bokbloggen din og linke til denne.

NB: Selv om du ikke har mange bøker du ønsker å nominere, kanskje fordi du ikke har lest så mye norsk i år som du hadde tenkt, så er det viktig å ha i mente at for å kunne være med på å stemme frem en vinner må du også ha nominert en bok. Derfor, en nominasjon er bedre enn ingenting.

Vi kommer tilbake med informasjon om kortlistene, hvordan vi legger opp samlesingene med mer i slutten av januar.

God nominering!

Nicolai Houm: "De håpefulle"

Familietragedie i fem akter

Nicolai Houm (f. 1974) debuterte som forfatter i 2004, og har etter dette utgitt en novellesamling og en barnebok. For meg var han helt ukjent inntil han i høst utkom med romanen "De håpefulle". Ja, dersom det ikke hadde vært for profileringen av boka på Eldorado - Oslos nye, fantastiske bokhandel, Nordens største! - og en samtale med en meget kompetent medarbeider i bokhandelen en dag før jul, er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde blitt så oppmerksom på boka at jeg hadde kjøpt den der og da - i alle fall ikke før et langt stykke ut på nyåret. Dette var nemlig boka med stor B! En bok man bare måtte få med seg! 

"De håpefulle" handler om familien Lindberg; far Arne, mor Elise og deres tre håpefulle barn: Thea, Joachim og Christoffer. Alle med de beste forutsetninger for å klare seg riktig godt her i livet, men som livet tar innersvingen på etter hvert, slik at de alle roter det til for seg og går til de grader på trynet. Hva skjedde egentlig med de fem medlemmene av familien Lindberg?

Fra Eldorado, Nordens største bokhandel (i Oslo)

Arne har et anstrengt forhold til sin far, og velger ham og familiebedriften det egentlig var meningen han skulle overta, bort, til fordel for en egen, selvstendig karriere. Først da faren dør er han i stand til å legge sitt vonde far-sønn-forhold bak seg, og går inn for å utvikle farsbedriften med liv og lyst, som om dette besto i å utslette alt som ligner av spor etter faren.  

"Siden sekstenårsalderen hadde Arne Lindberg bestrebet seg på å anlegge sin egen livsvei så langt fra farens som mulig. Den viktigste delen av denne bestrebelsen var å unngå å bli sugd opp i familiebedriften Lindberg & Søn. Å ikke bli en ny Søn. Han hadde i sin tid avslått farens tilbud om å finansiere studiene hans ved Norges Handelshøyskole, og jobbet heller i et avskrivingsbyrå på kveldstid de årene han fordypet seg i emnene finansregnskap, varehandel, og senere, da høyskolen flyttet fra Bergens sentrum til Breiviken, administrasjon og ledelse. Arnes mor sørget for å kalle ham hjem til hovedstaden i forbindelse med høytider og fødselsdager, og gjorde sitt beste for å være limet i familien, i den grad det å innta en nevrotisk offerrolle og demonstrere misnøye ved enten å ligge til sengs hele dagen, eller å hengi seg til gråtekvalte handleturer hvor hun kastet sjekker rundt seg som brukte papirlommetørklær, kan kalles å lime." (side 184)

Vi får etter hvert innblikk i hvordan Arne møtte Elise, kvinnen han ønsket som mor til sine barn. Og Elise - har hun noen gang elsket sin mann, eller handlet det kun om trygghet og om å minimere fallhøyden dersom noe i livet skulle gå galt? I alle fall gir de sine barn en oppvekst som mest kan karrakteriseres som en overklasseoppvekst, der de føler seg berettiget til det aller beste av hva livet har å by på. Elise, en gang så vakker og ung og deilig, opplever at livet skrumper mer og mer inn med årene, mens hun erfarer at hun ikke egentlig har noe eget liv, men kun lever gjennom barna. For når man tar bort barna, er det i grunnen sørgelig lite igjen. Er det deres skyld, eller hennes egen? Når fikk egentlig barna ansvar for å gjøre sine foreldres liv leveverdig? Elise drar heldigvis ikke det hele så langt som alle "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødre" tenderer til å gjøre ... 

Etter hvert som barna vokser til, kjenner vi på følelsen av at det eneste som i grunnen binder dem sammen, er minnene om deres oppvekst, og forholdet til moren, som rett og slett er besværlig. Som når den godt voksne Joachim sitter sammen med søsteren Thea og røyker opp hennes mentolsigaretter i en bil, og frykten for at moren skal ta dem på fersken dukker opp:

"Hvis mor stikker hodet inn for å se hvordan ..."
"Mor kommer ikke til å stikke hodet inn i en campingbil fra 1977", sa Joachim.
"Hun er ikke så snobbete."
"Jo, hun er akkurat så snobbete."
"Når ble hun egentlig det?"
"Da hun slapp opp for andre ting å bry seg om." (side 376)

Thea satser på en karriere innenfor balletten, og dette går svært, svært bra - på tross av hennes fatalistiske innstilling til det meste - inntil hun skjønner at man ikke får hovedroller uten å måtte ligge med korreografen, en ekkel sådan på toppen av det hele ... Joachim - tidligere surfer - går på forfatterstudiet i Bø, men tross alle ambisjoner om å slå igjennom som forfatter, går det ikke riktig slik han hadde tenkt. Inntil at bokstavelig talt snubler over et lik for å oppnå den suksessen han synes han fortjener ... Og Christian som utdanner seg til prest, og som velger å reise til Afghanistan som feltprest, møter også seg selv i døra til slutt, etter at en dårlig vurdering har kostet et par mennesker livet ... 

Selv om jeg for det meste opplevde boka som fantastisk god, hadde den noen partier som ble vel langtekkelige, og som med fordel kunne ha vært strammet opp. Nesten 700 sider er og blir vel mye, uansett hvordan man snur og vender på det! Like fullt - det er lenge siden jeg har lest en så spenstig og turnover-aktig bok som dette (og som atpå til er norsk), hvor latteren satt rimelig løst, inntil den tidvis satte seg fast i halsen. Likheten med Jonathan Franzens romaner - særlig "Korrigeringer", men også "Friheten" - er slående. 

Her er det mange partier av stor sitatmessig verdi, og jeg har særlig lyst til å trekke frem to - den første om Joachims refleksjoner rundt det å være forfatter, og den andre om Joachims refleksjoner rundt det å være surfer. 

"Det de aldri forteller deg på et forfatterstudium, er at man må være nokså dum for å kunne skrive skjønnlitteratur. De fleste vellykkete forfattere besitter nemlig, i tillegg til nyttige egenskaper som språklig teft og sans for drama, en god porsjon dumhet, og de som ikke er så heldige å være født med denne dumheten, finner strategier for å simulere den, altså gjøre seg dummere enn de er. Disse strategiene kan for eksempel være kun å skrive mellom fire og syv om morgenen, når den kritiske sansen er lammet og hjernen fremdeles opererer etter drømmenes logikk, eller å sette seg nær sagt uoppnåelige kvantitative mål, slik at skrivehastigheten gjør det umulig å ha et virkelig bevisst forhold til det man gjør. For ikke bare er lysende prosa oftest et resultat av uhemmet hamring på tastaturet; den korteste tenkelige vei mellom underbevisstheten og arket; en strøm av ord som virker på leseren med en umiddelbarhet som kan sammenliknes med tankeoverføring, men det motsatte er som regel lite produktivt. Ta Joachim Lindberg, og hvordan desperasjonen hans meldte seg mot slutten av forfatterstudiets to måneder lange romankurs, med kun ti dager igjen til å bevise for seg selv, gjesteforeleseren og medstudentene at han var det fødte prosaist, hvis mangel på suksess i en alder av tjueseks år kunne forklares med tilfeldigheter. Ta hans såkalte skrivesperre, det blanke arkets tyranni, som tross alle gode tiltak og en innsatsvilje som var ulik ham, så ut til å vare hele det forbannede semesteret. For hva er skrivesperre? Skrivesperre er når dumheten svikter. Skrivesperre er når man ikke klarer å innbille seg at det er lekende lett å skrive. Når idiotgardinen rulles opp og man ikke lenger kan overse de tusentalls åpninger ethvert nytt ord produseres. Når man skjønner at hver periode er utbyttbar, at hvert avsnitt like gjerne kunne ha vært et annet, at hver eneste passasje, teoretisk sett, kunne ha vært løst på en annen, og antakelig mer leseverdig måte ..." (side 147)

"For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensen mot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalyis ressonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bøkge er som å ligge i fosterstilling i en instrustrioppvaskmaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske, måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden - inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai eller miste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet." (side 426)

I første rekke er det Joachim som vekker størst interesse hos meg som leser. Han er på mange måter et symptom på noe av det som bekymrer meg og min genereasjon aller mest; den manglende sulten hos den oppvoksende generasjon til å jobbe hardt for å stå på egne bein og nå sine egne mål ut fra det man har evner til. I stedet antar man at suksess er noe man er berettighet til, og som helst ikke skal koste noe, i alle fall ikke for en selv. Dersom noen andre oppnår suksess, leter man etter det som er galt, hele tiden for å forsvare sin egen opplevde fortreffelighet - og om nødvendig tar man det man føler man har krav på. Kort vei til lykken, kort vei til suksess - ikke årevis med slit, men "Nuh"! Vi lever i grådighetens tidsalder, og det er akkurat dette jeg føler at romanen handler om. Eller man kan oppfatte romanen på en annen måte, nemlig som at en oppvekst på solsiden ikke gir noen garanti for et "lykkelig liv" for barna. Kanskje ville en mer alminnelig oppvekst gitt barna mer "alminnelige drømmer" og mindre fallhøyde i forhold til hva man mener er et suksessfullt liv? Jo flere valg Lindberg-barna og deres samtidige opplevde å få, desto mer begrenset var paradoksalt nok valgmulighetene ... 

Så når man lurer på hva som går galt i familien Lindberg, så handler det kanskje  om foreldre som på et vis har gitt barna alt, og hvor i alle fall moren forventer at barna skal oppfylle hennes drømmer fordi de skylder henne "alt"? Men som erfarer at alt de har fått til er å oppdra noen kravstore barn som går fra dekket bord, og som tror at veien til eget dekket bord er kortere enn først antatt? Sånn sett er kanskje Thea den av søsknene med størst integritet når alt kommer til alt, fordi hun våger å hoppe av morens drøm, og nekter å gå til sengs med den ekle korreografen, selv om dette kan koste henne ballettkarrieren? 

Portrettet av moren er det som etter Joachim-portrettet, ga mest for meg. Hun beskrives nokså tidstypisk for kvinner som var mødre på 1960-70-tallet - fortrinnsvis kvinner som ikke var ute i yrkeslivet, men som bygde hele sitt liv rundt barna, og som ikke fullt ut var bevisst på hvor de selv sluttet og hvor barna begynte - og omvendt. 

"De håpefulle" handler om så mye, mye mer, men dette må man nesten finne ut av selv når man leser romanen. Alt i alt en meget vellykket satirisk roman, synes jeg - og som med all satire ligger alvoret rett under. Derav følelsen av at latteren setter seg fast i halsen under lesningen. 

Jeg ser at forfatteren benytter ulike fortellergrep i romanen, men er ikke enig med enkelte kritikere i at når man ikke kan genreplassere romanen, så er den "ingen av delene" og at dette er et problem. I den senere tid har det kommet mange romaner som er grensesprengende i forhold til genre-plassering, og jeg synes dette mer beriker enn noe annet. Det eneste jeg har å innvende av kritikk mot romanen er at den er for lang og med fordel kunne ha vært strammet inn litt her og der. Utlegningene om far Arnes reiser til Benin ble for eksempel et langt gjesp, og jeg skjønte ikke helt poenget med den helt siste avslutningen av romanen heller. Men ut over det: en fantastisk og herlig og meget leseverdig roman av det pageturneraktige slaget! Jeg anbefaler denne romanen varmt, og gleder meg til å følge Nicolai Houm videre i hans forfatterkarriere!

Utgitt: 2013
Forlag: Tiden 
Antall sider: 670

Nicolai Houm

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 21.10.2013 - Underholdende, men klisjéfylt om livet på solsiden - en episk fortelling som dessverre roter det til for seg selv. 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 06.11.2013 - Det harde livet på solsiden 
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 21.07.2013 - Jeg har hatt senkede skuldre for en gangs skyld
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 27.10.2013 - Store forventninger - Nicolai Houm lar enkeltpersoner speile større samfunnsendringer 
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 15.11.2013 - Energisk tidsdokument
- Lierposten v/Stein Styve - 05.10.2013 - Forfatteren fra Øverskogen
- Bokmerker.org v/Linn Strømsborg - 17.10.2013 - Ambisiøs roman om familien Lindberg
- Tine´s blogg - 21.09.2013 - Høy humrefaktor!
- Meldingar til massene/Merete Røsvik Granlund - 31.10.2013 

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.