David L. Cooperrider og Diana Whitney: "Appreciative Inquiry - A Positive Revolution in Change"

Innføring i en metode for endringsledelse

Appreciative Inquiry (AI) er en organisasjonsutviklingsmetode som ble utviklet på begynnelsen av 1980-tallet av David L. Cooperrider (en av forfatterne bak herværende bok) og Suresh Srivastva, kan jeg lese på Wikipedia. Gjennom en systematisk søking etter det beste hos menneskene og i deres organisasjon, dannes grunnlaget for en kollektiv læringsprosess. Dette oppnås ved å stille ubetingede positive spørsmål, og gjennom samtaler styrkes relasjonene i organisasjonene, noe som skaper håp, optimisme og økt kapasitet for å nå den enkeltes og organisasjonens potensial. 

"Appreciative Inquiry" inneholder en nokså kortfattet innføring i hva AI egentlig er. Metoden betegnes som "today´s hottest new change management approach" og føyer seg sånn sett inn i rekken av mange trender som har kommet på banen i løpet av de siste tiårene - som grunnleggingen av den positive psykologien, LØFT (løsningsorientert tilnærming), lykkeforskning osv. Det som skiller AI fra disse andre teoriene, er metoden som ligger i bunnen. Like fullt handler mye av dette om det samme: det du gir oppmerksomhet, får du mer av. Har du et negativt problemfokus - vel så blir problemene større. Har du derimot et positivt fokus - ja, så får du mer av dette. Enkelte vil velge å kalle dette en selvoppfyllende profeti - mens atter andre snakker om Pygmalion-effekten. AI handler om å skape organisasjoner som begeistrer. 

"Appreciative Inquiry (AI) is a new model of change management, uniquely suited to the values, beliefs, and business challenges facing managers and leaders today." (fra bokas forord)

AI handler om: "creating a positive revolution in the field of organization development and change management". Kort sagt innebærer dette at en organisasjon ikke er et problem som skal løses, men det stikk motsatte. Alle organisasjones berettigelse har sitt utgangspunkt  i å møte utfordringer eller å tilfredsstille spesifikke behov i samfunnet. 

De fleste institusjoner, familier, skoler, selskaper etc. fungerer på en uskreven regel: en regel om å fikse alt som er galt og la styrkene ta vare på seg selv ... Dersom man i stedet fokuserer på styrkene, kan man bl.a. oppnå at det er lettere å motivere mennesker til å gjøre det man ønsker at de skal gjøre, at de er inspirert mens de gjør det og at de faktisk føler at de vokser på oppgavene. Det handler ikke om å være utelukkende positiv ("mindless happy talk"). Vi kan ikke ignorere problemene - vi nærmer oss dem i stedet fra den andre siden. 

"Are you ready for a positive approach to change? Are you tired of the same old discussion of what´s not working, how hard it is to overcome, and who´s to blame? Do you have hopes and dreams for your organization? Would you like to see engagement, commitment, and enthusiasm rise along with revenues and profits? Are you searching for a process to open communication, unleash human potential, and create learning organizations? If your answer to any of these questions is yes, you are ready to accept the invitation to the positive revolution, to embrace Appreciative Inquiry, and to benefit from a positive approach to change management." (side 6)

Hva er egentlig Appreciative Inquiry?
Appreciate: Det handler om å gjenkjenne det beste i mennesker eller i verden rundt oss, å bekrefte tidligere og nåværende styrker, suksesser og potensial, å oppfatte det som er sunt og gir liv til systemene rundt oss.
Inquire: Handler om selve undersøkelsesmetoden - å stille spørsmål - å være åpen for å se nye potensialer og muligheter.

The Positive Core: "The positive core of organizational life is one of the greatest and largely unrecognized resources in the field of change management today." (side 8)

Å skifte fokus fra problemanalyse til positiv kjerneanalyse (positive core analysis) er selve nøkkelen til positive endringer. 

Dypest sett handler AI om appreciative interview - en en-til-en dialog blant organisasjonens medlemmer og interessenter gjennom å bruke spørsmål som fokuserer på høydepunkthistorier, om verdier, om hva som gir liv til organisasjonen når den er på sitt beste. Eksempler på spørsmål er følgende:
- hva verdsetter du mest ved deg selv, ditt arbeid og din organisasjon?
- beskriv en periode hvor du var på ditt mest engasjerte og følte deg levende og vital?
- hva er kjerneverdiene som gir liv til din organisasjon når den er på sitt beste?
- forestill deg din organisasjon om ti år fra nå - når alt er slik du alltid har ønsket at den skulle være. Hva er annerledes? (dette minner om mirakelspørsmålet i LØFT!)

"Appreciative Inquiry is a narrative-based process of positive change. It is a cycle of activity that starts by engaging all members of an organization or community in a broad set of interviews and deep dialogue about strengths, resources, and capabilities." (side 15)

4-D sirkelen:

I midten av sirkelen befinner "the affirmative topic choice" seg - dvs. den strategiske kursen som organisasjonen bestemmer seg for. "AI topics become an organization´s agenda for learning, kmowledge sharing, and action." 

Det opereres med fem faser (jf. Wikipedia hvor jeg har hentet det som følger):
- The affirmative topic choise/definisjonsfasen: Ledelsen og de ansatte blir enige om formålet med utviklingsarbeidet, hvordan man skal arbeide og hvem som skal involveres.
- Discovery/oppdagelsesfasen: Hele organisasjonen er med på å undersøke "det beste" hos alle ansatte og i organisasjonen. Kan gjøres gjennom intervjuer, historiefortelling, fokusgruppesamtaler etc., for å finne ut hvilke forutsetninger som er til stede når organisasjonen fungerer på sitt beste, hva som gir energi i det daglige arbeidet etc. Det er viktig at alle spørsmål er positivt formulert! 
- Dream/drømmefasen: Deltakerne involveres i å utarbeide en drøm/visjon for hvordan organisasjonen ser ut hvis de livgivende faktorene eller stryker er til stede hele tiden. Hvordan vil organisasjonen da fungere? Hvilke resultater vil man kunne oppnå? Jf. mirakelspørsmålet (hva hvis du våkner i morgen og alt er forandret til slik du drømmer om - hva er det første du legger merke til? osv.)
- Design/designfasen: Deltakerne involveres i samtaler om hvordan organisasjonen bør se ut for å realisere den drømmen som er skapt. 
- Destiny/realiseringsfasen: Målet er å sørge for at innovasjonstenkningen og den anerkjennende måten å jobbe og lære på brer seg til nye områder i virksomheten og integreres i det daglige arbeidet. 

I boka nevnes et eksempel fra British Airways, som klarte å snu utviklingen av en organisasjonskultur preget av misnøye og negativitet til det motsatte, nemlig et selskap med fokus på det de kunne gjøre enda bedre, en bedriftskultur preget av stolthet over arbeidsplassen. (side 18 flg.) Det handler om å spørre: Hva vil du ha mer av?

I kapittel fire i boka beskrives "the AI Summit" (fire dagers toppmøte for gjennomføring av fasene discovery, dream, design og destiny i organisasjonen) og roadway express (moving from good to great). Jeg går ikke nærmere inn på dette her. 

For at endringsledelse skal være suksessfull, kreves oppmerksomhet, fokus og enighet mellom mange mennesker. Blant annet handler det om at ulike mennesker i en organisasjon har forskjellige roller. Lederens rolle er å plante frøet og fremelske det beste i andre ("to plant the seed and nurture the best in others"). Gjennom å stille positive og virkningsfulle spørsmål, alltid forvente det beste og være sant og ekte nysgjerrig på hvilke håp og drømmer organisasjonens medlemmer har, vil positive endringer inntre. 

Tabellen overfor viser hvordan kjerneteamet (the core team) kan opptre i en AI-prosess. 

I kapittel syv redegjøres det for ulike prinsipper; the constructionist principle, the simultaneity principle, the poetic principle, the anticipatory principle og the positive principle. 

Hvorfor ønsker mennesker å delta i Appreciative Inquiry? AI skaper en kontekst med mennesker som blir kjent med hverandre som mennesker og ikke bare som rollefigurer, det skaper rom for at folk kan bli hørt og dermed føler seg både sett og verdsatt, relasjoner skapes på tvers av funksjoner, det er lov til å ha drømmer, det etableres et miljø hvor mennesker er fri til å velge å forplikte seg, man får handlerom med støtte og det er lov å være positiv! AI er med andre ord starten på et eventyr når man begir seg inn på dette feltet. For når mennesker ser det beste i andre, deler deres drømmer og også bekymringer ("ultimate concerns") - da er de forbundet med hverandre på en slik måte at de sammen kan skape en bedre verden. 

Boka avsluttes med et sitat av Einstein:

"There are only two ways to live your life. One is as though nothing is a miracle. The other is as though everything is a miracle."

Som en bitte liten innføring i metoden appreciative inquiry fungerer denne boka absolutt, men spørsmålet er om man ikke ville kunne få vel så mye igjen for å lese den atskillig mer omfattende boka "Organisasjoner som begeistrer - appreciative inquiry" av Bjørn Hauger, Thomas Højland og Henrik Kongsbak fra Kommuneforlaget, hvor det gis en mer grundig innføring i hva AI er. Jeg synes nemlig at David L. Cooperriders bok ble altfor overfladisk. Etter å ha lest atskillige bøker om positiv psykologi både i og utenfor arbeidslivet, og også ulike tilnærminger til LØFT og tilsvarende emner, interesserer dette temaet - altså endring fra negativt til positivt fokus og effektene av dette - meg veldig. Det er nok derfor absolutt mulig at jeg kommer til å grave meg dypere ned i dette temaet. For øvrig er boka meget lettfattelig og oversiktlig, pedagogisk og greit skrevet. Jeg savnet like fullt flere eksempler som kunne ha belyst temaet fra flere sider. Jeg savnet dessuten en noe mer kritisk tilnærming til metoden, og ble sittende igjen med et inntrykk av at dette ble for enkelt. Alt i alt en helt grei bok jeg gir terningkast fire. 

Utgitt: 2005
Forlag: Berret-Koehler Publishers
Antall sider: 80

Georges Perec: "Livet bruksanvisning"

Livet som et (menings-løst) puslespill ... ?

Georges Perec (f. 1936 - d. 1982) var - sikkert med skam og melde - en totalt ukjent forfatter for meg da denne boka kom opp som et forslag i en av mine lesesirkler. Men nettopp dette er noe av poenget med lesesirkler; at man skal bli inspirert, få presentert nye forfattere og bøker, bli presset til å lese noe man kanskje ikke ville ha lest ellers, og til å diskutere bøkene for dermed å få enda mer ut av dem. 

Aller først litt om forfatteren ... Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp utenfor Paris, kan jeg lese på bokas smussomslag. Mens faren døde av skuddskader i 1940, døde moren i holocaust, trolig i Auschwitz. Perec regnes som en av Frankrikes viktigste etterkrigsforfattere. Han har skrevet flere romaner, men akkurat denne - "Livet bruksanvisning" - anses som hans hovedverk. Boka er dessuten nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør". På Wikipedia kan man lese mer om forfatteren. 

Romanen er blitt sammenlignet med verker som "Prosessen", "På sporet av den tapte tid" og "Ulysses", og selv om jeg bare har lest "Prosessen" vil jeg nødig bidra til å skape et inntrykk av at tematikken er den samme - med mindre man tenker seg at alle disse verkene har ett til felles: tilværelsens totale meningsløshet ... "Livet bruksanvisning" er imidlertid fornøyelig lesning, her er det masse humor - og selv om jeg opplevde at de første 100 sidene var tunge å komme gjennom, så vil jeg absolutt fremheve at det er vel verdt å fortsette, ikke gi seg helt i starten. Det er for øvrig det rikholdige persongalleriet, ikke språket, som gjør at boka tidvis kan oppleves noe tung. Språket er fantastisk og boka er derfor en drøm for lesere som elsker å meske seg i flotte sitater. Etter hvert går lesingen lettere, fordi det er et driv i historiene som gjør at man hele tiden ønsker å komme videre, se hva som skjer. 

"Livet bruksanvisning" med undertittelen "Romaner" er en avansert og dyptpløyende roman - for ikke å si romaner - som jeg mener krever sin leser. Boka inneholder 99 kapitler - like mange som antall rom som finnes i leiegården hvis beboeres liv og levned beskrives. Noen av kapitlene handler ikke utelukkende om leiligheter, men også om trappoppganger, kjellerboder osv. Det sies at forfatteren beveger seg mellom leilighetene i leiegården som etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. Jeg må innrømme at akkurat dét klarte ikke jeg å få med meg mens jeg leste boka. 

Et vell av historier presenteres, og i begynnelsen følte jeg meg helt overveldet av detaljnivået og alle personene som ble presentert. Jeg lurte dessuten på om noen av historiene var autentiske, men fant fort ut (etter litt googling) at det aller meste er ren fiksjon. 

Som en rød tråd gjennom boka går én hovedhistorie, nemlig den om Bartlebooth, hans akvareller og puslespill - en besnærende historie som fengsler fra første stund! I mangel av andre mål i livet - og meget bemidlet - bestemmer han seg for at han skal male 500 akvareller av ulike havner i verden. Han har ca. to uker på å ferdigstille hvert maleri, og når de er ferdige, sendes de altså hjem til medhjelperen hans, Winckler. Der blir maleriene omgjort til puslespill. Etter noen år på farten kommer Bartlebooth hjem, og han tar da for seg et puslespill av gangen. Når de er ferdig puslet, sendes de til destruksjon, etter nøye planer som mest av alt må betegnes som ritualer. Hele poenget er at puslespillene skal tilintetgjøres. Hvilket sterkt uttrykk for livets totale meningsløshet, tenkte jeg mens jeg leste historien, som nokså fragmentert presenteres underveis i boka. 

Historien om James Sherwood, mannen som samler på unica, dvs. unike samlerobjekter, er også besnærende. Riktig fornøyelig er det når forfatteren beretter om hans innkjøp av et sjelden relikvium - Jesu blod - og ender opp med å bli rundlurt. Skjønt hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket? 

I appendikset til boka - et rikholdig sådan som går over 100 sider - er det fra side 670 til 674 listet opp preferanser til godt over 100 ulike fortellinger i boka, med sidehenvisning til der fortellingen nevnes første gang. Det er da man skjønner at dette er en roman helt utenom det vanlige. Jeg har i alle fall aldri vært borte i en så usedvanlig og spesiell roman som dette tidligere. 

I tillegg til å beskrive interiør og kunst nitidig og så detaljert at man kan bli imponert av mindre, opererer forfatteren også med skildringer som tegner svært levende bilder av personene i boka - ofte med ikke rent lite humor. Mange ganger ble jeg sittende og humre, og fordi mange av formuleringene var fornøyelige, måtte jeg lese dem høyt for mannen min. En av de mest fantastiske setningene jeg fant i boka var f.eks. denne:

"Og bak denne døren som alltid var stengt, den langsomme hevns morbide kjedsomhet og disse senile monomaner som tygget drøv på sine historier og pønsket ut sine ynkelige feller." (side 259)

Eller måten forfatteren beskriver Bartlebooths pusling:

"Ut fra dette kan man avlede noe som kanskje er den dypeste sannhet ved puslespillet. På tross av hvorledes det fortoner seg, er ikke puslespillet noe enmannsspill. Alle bevegelsene den som setter sammen puslespillet foretar, har den som laget puslespillet, foretatt før ham. Hver bit som han tar opp én gang og en gang til, som han undersøker og kjærtegner, hver kombinasjon han prøver på og prøver på enda en gang, hver famling, hver intuisjon, hvert håp, hver skuffelse er bestemt, beregnet, uttenkt av en annen." (side 230)

Historien om familien Réol og deres forsøk på å komme ut av en gjeldskrise, med diverse krumspring i noe som i beste fall må anses som en allegori av byråkratiet på sitt verste - den toppet på mange måter det meste. Hvordan nå frem i et system av total inkompetanse?

"Dette var en god dag og en god tid, for alle visste at Faucillion både hadde sine gode og dårlige dager og sine gode og dårlige tidspunkt på dagen. Mandag var han i dårlig humør som enhver annen. Fredag var han adspredt som enhver annen. Torsdag måtte han delta i et seminar som ble arrangert av ingeniørene på Regnesenteret, om "Datamaskiner og Bedriftsledelse" og han trengte hele dagen til å lese gjennom notatene som han hadde forsøkt å ta på seminaret i forrige uke. Og i tillegg var det selvsagt umulig å snakke med ham om noe som helst før klokken ti om morgenen og etter klokken fire om ettermiddagen." (side 554)

Og fremdeles har jeg ikke nevnt stikkord som røverhistorier, føljetonger, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer - i tillegg til "vitenskapelige, antropologiske, entonologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst og fotografi - for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv." (sitat fra bokas smussomslag) "Og i alt dette finnes det likevel noe som er blankt. Noe som er ukjent. Noe som forblir usagt." Og så er spørsmålet: hva da? Hva sier denne boka oss utover å underholde oss med et vell av historier, den ene mer fantastisk enn den andre?

Her får jeg rett og slett lyst til å sitere fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Perecs gigantverk tok luven fra sine samtidige som "et Pompidou-senter blant busskur", som en kritiker sa, og innbrakte forfatteren den prestisjefylte Prix Médicis i 1978. Boken forsøker både å nedtegne hverdagslivets myldrende detaljer og å være en engasjerende fortelling. Samtidig er den en forbløffende formøvelse. Den er et portrett av en leiegård i Paris. Vi beveger oss rundt i bygningen, og hvert rom får ett kapittel. Perec var glad i puslespill og lek, og brukte matematiske formler til å lage lister over ting som de 99 kapitlene måtte inneholde, samtidig som et snirklete sjakkproblem avgjør beretningens gang. 

Den sentrale forestillingen er like labyrintisk. En rik engelskmann ved navn Percival Bartlebooth oraniserer livet sitt rundt et femtiårig prosjekt: "et vilkårlig påtvunget program uten annen hensikt enn sin egen fullførelse." Hans estetiske bestrebelser omfatter produksjonen og tilintetgjørelsen av en rekke oljemalerier, som ikke fører til noe. For at ikke denne nullitet skal fremstå som en gjenspeiling av Perecs egen estetiske gjerning, må vi være klar over at skrivingen hans ikke er eksistensiell, men eksperimentell. Perec hadde vært medlem av Oulipo ("Arbeidsgruppen for potensiell litteratur") siden 1967. Han holder seg til gruppens læresetninger og forsøker å gjenforene litteraturen med de fagene den har blitt atskilt fra, slik som matematikk og spillteori."

Boka er et skattekammer for den lekne og nysgjerrige leser, som tar utfordringen med å forsere en murstein av en bok, som betegnes som et mesterverk blant litteraturkjennere. Den er overraskende morsom og lettlest når man bare kommer ordentlig i gang. Selv klarte jeg ikke å få øye på noen dyptgripende moral eller noe mer grunnleggende eksistensielt i fortellingene. Tvert i mot tror jeg poenget er å kose seg med alle de kostelige detaljene, alle historiene som hele tiden veller frem. Og selv om jeg for min del valgte å la være å gå i dybden på de matematiske gåtene forfatteren presenterer her og der, tror jeg ikke at min leseglede ble svekket av den grunn. Her er det åpenbart at boka vil kunne apellere til noen hver med sin detaljrikdom. Noen av oppramsingene ga meg kanskje ikke så mye, rent bortsett fra at jeg ble imponert over den kunnskap forfatteren må ha hatt om nær sagt det meste som har spesielt med estetikk og sans for detaljer å gjøre. Alt i alt en bok jeg aldri - virkelig aldri! - kommer til å glemme, og som jeg heller ikke ser bort fra at jeg en eller annen gang kan komme til å lese om igjen. Jeg konkluderer med at denne boka fortjener terningkast fem - tett opp under en sekser. Og så håper jeg at flere tar utfordringen med å lese "Livet bruksanvisning"! Den er tilgjengelig i pocket, og det er Gyldendal som står bak utgivelsen.

Utgitt: 1978
Originaltittel: La Vie, mode d´emploi
Utgitt i Norge: 1996
Oversatt: Truls Winther
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 680 (inkl. appendiks fra side 573)

Georges Perec

En høstdag langs Langevann i Lørenskog

Albert Camus: "Den fremmede"

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet. 

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ... 

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia. 

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon. 

I del en av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen. 

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv. 

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til. 

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver. 

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten." 

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ... 

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg så til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ... 

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ... 

Utgitt i Frankrike: 1942 
Originaltittel: L´etranger
Utgitt første gang på norsk: 1965
Mitt eksemplar er utgitt: 1992
Oversatt: Leif Tufte
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 124

Albert Camus

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek - 09.06.2011
- Jeg leser - 24.03.2009
- Anmeldervognen - 12.07.2009
- Marys Bokhylle - 05.08.2013
- Eseløret - 10.02.2011
- Epilog - 08.02.2012 
- Mettemor møter massene - 22.08.2010
- Siljes skriblerier - 24.03.2014

Ingvard Wilhelmsen: "Det er ikke mer synd på deg enn andre - En bok om ansvar og frigjøring"

Om å ta ansvar for eget liv

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er professor ved Institutt for indremedisin ved Universitetet i Bergen. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, og han er dessuten veileder i Norsk Forening for Kognitiv Terapi - bare for å nevne noen av hans bragder. Han har skrevet en rekke bøker om temaet kognitiv terapi - bl.a. "Kongen anbefaler - holdninger til folket" og "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi". Forfatteren har siden 1996 drevet en Hypokonderklinikk, hvor han tilbyr pasienter noen timer med kognitiv terapi. 

"Betydningen av å ta ansvar for sitt eget liv kan etter min mening ikke understrekes sterkt nok. Det er mange ting i livet vi ikke kan eller skal ta ansvar for. Det gjelder alt som er utenfor vår kontroll, for eksempel andre menneskers valg, hvilken oppdragelse vi får, naturkatastrofer, været, ulykker som skjer; kort sagt det meste her i verden. Men hvordan vi forholder oss til alt som skjer, hvilke valg vi selv gjør og hvordan vi velger å leve vårt liv, det må vi ta ansvar for. Det vil si, vi må ikke. Vi gjør som vi vil. Jeg har møtt mange mennesker som vegrer seg for å ta dette ansvaret. Det kan jeg godt forstå. Det kan føles tungt og ensomt å være ansvarlig for livet sitt, med alle konflikter vi kan vikle oss inn i eller blandes opp i ... Vi kommer likevel ikke unna. Ikke hvis vi vil være oppegående, voksne mennesker. ...

Denne boken er spesielt beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle, som ofte innebærer en forklaring på egne vanskeligheter og ansvarsfraskrivelse. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre andre mennesker. Man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det." (side 7)

I boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" tar forfatteren utgangspunkt i en konkret pasienthistorie som handler om Berit. I min omtale av denne boka kommer jeg ikke til å gå inn på hennes historie, men i stedet forholde meg til det som har overføringsverdi til mer generelle vanskeligheter man kan støte på i løpet av livet. 

Forfatterens store baktanke med boka er å få folk til å innse at de selv har ansvar for hvordan de reagerer på ting som hender dem. Når vi møter andre mennesker som har vært gjennom mange vanskeligheter, mener han at vi bør tenke oss litt om mht. hvordan vi møter slike mennesker. Det vanligste er å gi folk en overdose med empati, slik at "de marinerer seg i elendigheten sin". Dette hjelper ingen!

Fra side 27 og utover i boka skriver Wilhelmsen om offerrollen. En offerrolle innebærer på mange måter en hel del fordeler - bl.a. at offeret kan oppføre seg akkurat slik han eller hun ønsker. Det er så mye aggresjon i en offerrolle og dette kan i blant leves ut i det helt ekstreme. Dersom man i stedet skal ta ansvar for livet sitt, må man faktisk ta hensyn - både til seg selv og andre - og man kan ikke lenger skylde på fortiden, foreldrene eller noen andre. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man skal føle seg etter at man har opplevd at noen har krenket ens grenser. Når andre møter en med en grenseløs, ikke-konfronterende empati, kan dette bidra til å forsterke en offerrrolle. Når man f.eks. kan få seg til å kreve økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger, da har man antakelig kommet så langt at det å være krenket nærmest er blitt en karrierevei. (side 30)

Wilhelmsen mener at poenget med terapi er å hjelpe pasienten til å forstå hva han/hun holder på med. Han opererer med begrepet "metakognitiv terapi", som handler om "tanker om tanker", eller refleksjon omkring egne holdninger og tanker. Kognitiv atferdsterapi er opprinnelig utviklet av Aaron Beck i USA på 1970-tallet. 

"Begrepene "kognitiv terapi" og "kognitiv atferdspreget terapi" dekker i norsk språkbruk som regel det samme. En kognitiv terapeut forkuserer på pasientens kognisjoner; det vil si automatiske tanker, oppfatninger, refleksjoner og grunnholdninger, og terapeuten fortolker og forstår pasientens problemer i lys av dette. Terapien er fokusert og tidsbegrenset. ...

Man kan i kognitiv terapi ta utgangspunkt i en konkret hendelse eller situasjon, og så analysere hvilke automatiske tanker og følelser pasienten fikk i denne situasjonen. Poenget er å finne de underliggende holdninger, ofte kalt skjemaer, som kan være mer eller mindre funksjonelle eller uhensiktsmessige." (side 33)

Dersom noen få timer med terapi skal ha noen hensikt, må pasienten i følge Wilhelmsen være motivert, problemstillingen må være klar og konkret og pasienten må ikke ha et for sterkt lidelsespress. Kognitiv terapi er kontraindisert ved dype melankolier og alvorlige depressive lidelser. 

Forholdet mellom empati og konfrontering er helt sentralt. Med konfrontering menes at terapeuten påpeker noe pasienten ikke umiddelbart ser. Det er imidlertid av avgjørende betydning at den som konfronterer er i besittelse av empatiske evner - ellers blir det feil. Det finnes mange teknikker man kan bruke når man konfronterer pasienten. En måte å gjøre det på er å få pasienten selv til å si holdningene eller meningene sine høyt, og så begrunne dem. Ofte vil de selv skjønne - bare gjennom å si noe høyt - at de er på villspor eller at holdningen eller oppfatningen er temmelig "syk". 

Noe alle som lider av angst må ta stilling til, er hvorvidt man er villig til å leve med usikkerhet eller ikke, dvs. om man er villig til å leve med og ta risiko. Dersom man er overdrevent bekymret, kan man faktisk utvikle en angstlidelse. Dette krever mye kreativitet, masse fantasi og at man er "god på" å katastrofetenke. 

Det viktigste ved kognitiv terapi er å hjelpe pasientene til å forstå at de alltid har flere valgmuligheter - ikke bare det ene som de har låst seg fullstendig fast i. "Hjelper det å forberede seg på det verste, gruble, bekymre seg, søke forsikring ved å spørre andre? Vil noe av det jeg holder på med faktisk redusere risikoen for alvorlige ulykker, sykdom eller død?" (side 59) Det kan jo faktisk hende at man "øver" på feil katastrofe ... Og hvor mange sorger skal man egentlig ta på forskudd? Problemet er jo at livet er så uforutsigbart og mangfoldig at prosjektet fort kan bli veldig omfattende, for ikke å si umulig ... 

Et annet forhold som er  særdeles interessant er at vi mennesker har en tendens til å undervurdere hva vi tåler. Når vi tenker på fæle ting, er det ikke uvanlig å tenke at "det kommer jeg aldri til å tåle, klare, overleve ... " etc. Mens saken er den at vi tåler det meste når vi faktisk står overfor ekte - ikke tenkte - problemer!

"Tanker er bare tanker, og som sådan ikke så veldig interessante eller virksomme." (side 63)

"De siste 15-20 år har en gammel meditativ tilnærming, "mindfulness", på norsk oftest kalt "oppmerksomt nærvær", fått økende fokus også i Norge (Binder og Vøllestad, 2010). Oppmerksomt nærvær betegnes gjerne som en sinnstilstand, og metodene man benytter seg av for å kunne oppnå denne tilstanden kalles oppmerksomhetstrening. Oppmerksomhetstrening er øvelser som hjelper oss å være til stede i øyebliket, og hovedelementene er innsiktsmeditasjon, kroppsskanning og yoga (Kroese, 2005)." (side 77)

Poenget er å være heller enn å gjøre. Metoden er svært anvendbar i kognitiv terapi, og øker bevisstheten rundt egne følelser idet de oppstår, mens man øver seg på en ikke-dømmende oppmerksomhet overfor tanker og følelser. For å motvirke grubling over negative tanker, øver man på å slippe dem - "let go". (side 78)

Dialektisk atferdsterapi er utviklet av Marsha M. Linehan for pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og handler om å sette teser opp mot antiteser, noe som igjen vil føre til en syntese, dvs. noe som leder til et nytt nivå av forståelse. "I stedet for å bli overveldet av intense negative følelser øver pasientene på å observere, beskrive, akseptere og etter hvert regulere dem. Det er forskjell på å observere en trist følelse og å være trist, eller bli oppmerksom på en selvkritisk tanke og å være selvkritisk." (side 79)

Fra side 99 og utover i boka skriver Wilhelmsen om forskjellene på selvbilde, selvfølelse og selvtillit, mens han i kapittelet forut beskriver forskjellene mellom skam og skyld. Jeg nøyer meg med å vise til dette. Derimot vil jeg redegjøre mer nøye fra kapittelet om personlighet og personlighetsforstyrrelser (side 114 flg.). 

Vår personlighet er summen av våre tanker, og innbefatter kognisjoner (strøtanker, automatiske tanker, meninger, holdninger, vurderinger, leveregler, grunnantakelser og visjoner), våre følelser/emosjoner og vår atferd. 

Personlighetstrekkene som man opererer med i dag kalles ofte "femfaktormodellen" eller "the big five" (McCrae og Costa, 1987 og 1997), med følgende fem store trekk eller domener:

1. Ekstroversjon - er man utadvendt eller innadvendt, tilbøyelig til å søke ytre spenning og sosial deltakelse, eller mer opptatt av sitt indre liv?
2. Medmenneskelighet - er man varm, tillitsfull, vennlig, opptatt av relasjoner - eller kald og saksorientert? - er man føyelig og medgjørlig, skårer man høyt her.
3. Planmessighet - er man ryddig, tenksom, har god impulskontroll - eller er man uansvarlig og impulsstyrt? - er man systematisk og opptatt av orden, selvdisiplin og er pålitelig, skårer man høyt her. 
4. Nevrotisme - er man emosjonelt ustabil, irritabel og urolig - eller har man stor grad av indre ro? - hvis man skårer høyt her, har man en tendens til depresjon
5. Åpenhet for erfaringer - er man åpen for nye inntrykk og erfaringer, er fantasifull og åpen for alterantive muligheter? 

Wilhelmsen er også innom den velkjente modellen Joharis vindu, som bl.a. opererer med at vi alle har noen blinde flekker - noe andre merker, men som vi selv ikke er klar over. 

Hva er så forskjellen på en normal person og en person med personlighetsforstyrrelse? I psykiatrien snakker man om personlighetsforstyrrelse "dersom personlighetstrekkene får svært uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familieliv eller generell psykisk helse og fungering i samfunnet". (side 120)

Personlighetsforstyrrelser anses ikke som sykdom, men handler om uhensiktsmessige personlighetstrekk, "ofte definert som et varig mønster av indre opplevelser eller atferd som avviker markert fra det som forventes i den kulturen man lever i". (side 121) Det handler mao. om normale trekk som er gått for langt, og som derved er blitt et stort problem. Wilhelmsen mener i motsetning til hva mange tror at personlighetsforstyrrelser kan behandles, men at det kan ta lang tid og by på mange utfordringer. 

I bokas nest siste kapittel tar Wilhelmsen for seg bipolar lidelse. Dette hører blant de såkalte affektive lidelsene, dvs. stemningslidelsene. Det er vanlig å skille mellom bipolar type 1 og bipolar type 2. I tillegg snakker han om cyclotymi. Type 2 er en mildere utgave av bipolar lidelse. Man sier gjerne at type 1 er biologisk betinget eller har en genetisk komponent, mens type 2 handler mer om hypomani, en tilstand som ikke går så langt som mani. Blant annet har pasienten ingen psykotiske symptomer eller sykelige storhetsidéer, slik som er vanlig for type 1. 

På side 134 kommer Wilhelmsen inn på noe jeg fant interessant:

"Det har lenge vært en oppfatning at pasienter med psykiske lidelser har hatt en vanskeligere barndom eller oppvekst med flere traumer enn andre. Dette hadde sin bakgrunn i at man hadde intervjuet de med store problemer oftere og mer nøyaktig enn de som klarte seg uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet. Det har etter hvert kommet mange studier som viser at de fleste pasienter som utsettes for barndomstraumer eller vokser opp i dysfunksjonelle familier klarer seg utmerket, og likeledes at de færreste av dem som opplever krig eller krigslignende tilstander utvikler såkalt post-traumatisk stresslidelse (McNally, 1999). Det finnes mange "løvetannbarn". Normalt liv er fullt av problemer. Menneskene er utstyrt med en rekke muligheter for å takle vanskeligheter, og det forskes for tiden mye på det som på engelsk kalles "resilience", som betyr motstandskraft eller overlevelsesevne." 

Nok en gang har jeg lest en utrolig spennende bok om kognitiv atferdsterapi ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen! Ved hjelp av levende eksempler gjør han stoffet mer tilgjengelig for sine lesere. Dette er en bok jeg kommer til å finne frem til hver gang jeg lurer på noe i fremtiden. Min tilnærming er kognitiv atferdscoaching, og det meste av det Wilhelmsen skriver om, har stor overføringsverdi til coaching, selv om man innenfor coaching ikke jobber med pasienter, men klienter eller coachi´er. Hvis det er noe som trekker litt ned i forhold til helhetsinntrykket mitt av boka, så er det at jeg synes det ble altfor mye om Berits historie. Jeg tror jeg ville funnet det mer interessant dersom eksemplene hadde vært hentet fra flere ulike pasienthistorier, nettopp slik han så glitrende gjør i sine øvrige bøker.  Likevel er jeg ikke i tvil: det blir terningkast fem også denne gangen!

Utgitt: 2011
(Min utgave er fra 2012 - 4. opplag)
Forlag: Hertervig Forlag 
Antall sider: 150

Ingvard Wilhelmsen

Brač - en av Kroatias øyer i Adriaterhavet

Zlatni Rat Beach

I sommer var mannen min og jeg på ferie i Split i Kroatia, og i den forbindelse besøkte vi bl.a. øya Brač.

Brač (uttales "bratsj") er helt klart aller mest kjent for sin helt spesielle og svært vakre strand Zlatni Rat, som ligger på sørkysten av øya ved byen Bol. 

I følge Wikipedia bor det om lag 13 000 mennesker på Brač, som er en av de største  øyene i Adriaterhavet. 3 500 av disse bor i byen Supetar på nordsiden av øya. 

Det helt spesielle med Zlatni Rat er at spissen på stranda endrer fasong med skiftende vind- og strømretning. På grunn av de spesielle vindforholdene ved stranda, er stedet godt egnet for brettseiling, noe vi så mye av mens vi var der i sommer. 

Kart over Kroatia med Brač markert med grønt

Vi valgte å kjøpe en tur med et reisebyrå som lå ved hotellet vårt, og ble hentet av egen sjåfør og kjørt inn til Split. Litt kjipt å oppdage at vi hadde betalt dobbel pris og vel så det i forhold til de andre om bord - på tross av at reisebyrået lovte "best value for money", men denne skuffelsen svelget vi fort i oss. 

Båten Antenal, som vi reiste med

Vi reiste med båten Antenal fra Split til Supetar på Brač. Vi var kanskje rundt 15-20 mennesker om bord, og overfarten var veldig behagelig. At det tok anslagsvis 1 1/2 time å komme fra Split til Supetar var kanskje ikke helt med i vår beregning, siden vi bare noen dager før hadde besøkt øya Hvar og var innom sånn aller snarest på Brač - en tur som med en katamaran bare tok drøyt en halvtime ... 

Supetar

Vi fikk bare et lite glimt av byen Supetar, men nok til å danne oss et inntrykk av stedet. Her gikk for øvrig svære bilferger i skytteltrafikk mellom Split og Supetar, og en annen gang ville vi nok ha valgt dette alternativet - i første rekke fordi transportetappen ville tatt mye kortere tid, og i andre rekke fordi vi da ville hatt regien over tidsbruken under utflukten. Uten at vi sjekket dette ut i detalj, vil jeg nemlig anta at det er uproblematisk å finne en buss som går til Bol og stranda Zlatni Rat fra Supetar, siden dette tross alt er øyas viktigste turistattraksjon. 

I Supetar gikk vi ombord i en minibuss, og neste punkt på programmet var et besøk innom øyas høyeste fjell - for øvrig det høyeste fjellet på samtlige av øyene i Adriaterhavet - Vidova Gora. Fjellet rager 778 meter over havet, og herfra kunne vi skue utover havet - med Zlatni Rat i sikte. 

Utsikten fra Vidova Gora - nedenfor kan man se Zlatni Rat

I tillegg til flott utsikt var det selvsagt morsomt å ha vært på dette fjellet - i alle fall for oss som samler på opplevelser av den typen. 

Før vi kom oss ned til stranda, hadde turoperatørene lagt inn en lunch. Vi hadde bestilt grillet fisk og gledet oss stort til dette måltidet! Men hvor skuffet vi skulle bli ... Her var det åpenbart lagt opp til at kostnadene skulle holdes på et minimumsnivå, og i tillegg hadde kokken definitivt ikke lagt sjela i måltidet. Valget av fisk bestående nesten utelukkende av små-små bein (nærmest som sild), totalt mangel på krydder og med en usmakelig kald potetstappe-greie full av rå løk ... Jeg sier ikke mer!

Hele måltidet fortjener i grunnen bare å bli forbigått i stillhet, og vi ergret oss over at det i det hele tatt ble brukt tid på dette. 

Zlatni Rat Beach

Hele tiden lå vi etter tidsskjemaet, med den konsekvens at de fire lovede timene på stranda krympet faretruende nær tre timer ... Og siden det jo var dette som skulle være turens høydepunkt, var det i seg selv skuffende nok. 

Men - så kom vi omsider til den fantastiske stranda! Og FOR en strand! Riktignok noe overbefolket, men ikke verre enn at det fint gikk an å sikre seg en plass helt nede i vannkanten. Og der lå vi absolutt hele tiden - og sjelden kan jeg huske at jeg har kost meg så til de grader i vannet, som var turkisblått og lekkert! Vi valgte selvsagt den siden av stranda hvor det blåste mest, og bølgene som rullet inn over stranda ble faktisk "verre og verre" utover dagen. Det var imidlertid aldri risikabelt å bade i de store bølgene, siden disse hele tiden endte på land.

Dyktige surfere - god underholdning
for oss på stranda

Og lite tenkte vi på værforholdene på returen der og da ... 

Helt på tuppen av stranda var det mange som benyttet sjansen til å drive med brett-seiling/surfing. Så pass tøft som det blåste på sjøen denne dagen, var ikke dette en sport for amatører. Vi ble sittende å beundre alle som var utpå sjøen, og ekstraordinært fascinerende var det selvsagt å se hvordan brettene skar avgårde i full fart mens vannspruten sto etter dem, for ikke å snakke om hver gang de lettet flere meter fra vannskorpa. 

Dagen gikk bare så altfor fort, dessverre .... 

I femtiden var det tid for returen, og vi trodde at vi skulle være tilbake i Split i syvtiden. Slik skulle det ikke gå ... For i mellomtiden hadde det blåst såpass mye opp at det nesten lå an til kuling, og den turen som skulle tatt 1 1/2 time, tok i overkant av tre timer. Jeg ble så sjøsyk som jeg sjelden har opplevd, og akkurat da var vi glade for det beskjedne antall mennesker om bord. Mens vi vippet opp og ned i flere meter høye bølger og båten så vidt beveget seg fremover, var jeg nemlig litt redd. Aller mest fordi mannskapet var så totalt fraværende og ikke en eneste gang kom ut og informerte oss om sikkerheten om bord.

Underveis måtte mannen min ta kommandoen og beordre folk til å sitte (og altså ikke stå i båten) når de største bølgene kom mot oss. Et og annet takknemlig blikk ble sendt bak til oss da man skjønte alvoret. Da vi omsider var i land, tok vi opp dette med mannskapets fravær underveis og at ingen informerte om noe som helst, men det virket ikke som om de skjønte hva vi mente ... Det var ikke engelskkunnskapene det primært sto på. De skjønte rett og slett ikke problemet.

Mitt råd til andre som skal reise av gårde på en slik tur: hold dere til reisebyrået deres eller ta en av bilfergene ut til øya på egenhånd! Ikke bare er sikkerheten garantert mye bedre, men jeg vil også anta at helhetsopplevelsen av turen blir en hel del bedre enn hva vi opplevde (både mht. tidsbruk, regi over dagen etc.)! Alternativt - dersom du likevel kjøper en tur fra en lokal turoperatør (kjøp i så fall turen direkte fra operatøren og ikke via et annet reisebyrå, fordi du risikerer å betale det dobbelte av hva turen koster) - ta bilferga tilbake til Split dersom du ser at det blåser mer enn bare litt friskt på sjøen! Tanken streifet oss et aldri så lite øyeblikk rett før vi gikk ombord i båten "vår" - og det gikk ikke lang tid før vi angret veldig på at vi ikke forfulgte den impulsen ... Nesten tre samfulle timer over rekka, mens magen vrengte seg, kan virkelig ikke anbefales! 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere av bildene jeg tok under veis på turen. Og bare for å ha sagt det: det er virkelig vel verdt å få med seg en tur til Brač og stranda Zlatni Rat!


(Se også min artikkel om øya Hvar.)

Supetar 

Ved kaja i Supetar 

En påfugl vi møtte på restauranten vi spiste på 

Et yrende liv på stranda 

Fascinerende! 

Morsomme bølger - i alle fall når vi befant oss i vannet ...