"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)

I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 

Erlander i forgrunnen med Palme i hælene

Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 

Palme møter Fidel Castro

Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 

Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

Benny Anderssons Orkester: "Sorgmarsch"

Emilia og Monika Polbratek: "Den beste sommeren"

... om glede, søsken- kjærlighet og om å leve på lånt tid ...

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når. 

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ... 

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen. 

Natalia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

Utgitt: 2013 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 140
Mitt eksemplar: Mottatt fra forlaget

Natalia og Emilia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

August Strindberg: "Det røde rommet"

Om Stockholms åndsliv i 1870-årene

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman. 

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå. 

Røda rummet på Berns Hotel (bildet er lånt fra 

hotellets nettsider)

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?" 

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. 

Detalj fra interiøret på Berns Hotel (bildet er lånt fra

hotellets nettsider)

Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ... 

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært  å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ... 

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ... 

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen." 

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det må understrekes at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka. 

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser. 

Utgitt: 1879
Originaltittel: Röda rummet
Utgitt første gang på norsk: 1995
Oversatt: Per Quale (med etterord av Anne Heith)
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider inkl. etterord: 284

August Strindberg

"Les Miserables" (Regissør: Bille August)

Bille Augusts "Les Miserables" fra 1998

Etter å ha sett den siste spektakulære filmmusikalen av "Les Miserables" med Tom Hooper som regissør, har jeg bestemt meg for å ta for meg alle de filmutgaver av denne filmen som det er mulig å få tak i. I første omgang har jeg gravd frem et eksemplar av "Les Miserables" i min egen filmsamling - en utgave fra 1998 med regissøren Bille August. 

Siden jeg allerede har laget et nokså utførlig handlingsresymé da jeg omtalte 2012-filmen, nøyer jeg meg denne gangen med et nokså kortfattet resymé - aller mest for å få frem det som er annerledes i herværende 1998-film. Og så bør det selvsagt nevnes at dette ikke er en musical.

I filmens åpningsscene har Jean Valjean kommet ut av fengsel etter å ha sonet 19 år pga. tyveri av et brød, og han har funnet frem til biskopen som gir ham mat og nattely. Vi blir vitne til at Jean stjeler sølvtøyet, blir tatt og deretter tilgitt av biskopen, som atpåtil dekker over hans forbrytelse - alt med det formål at han ønsker at Jean skal leve et liv som en ærlig mann. 

Så møter vi Jean Valjean nesten ti år senere, og resten av historien kjenner vi. Fantine får sparken fra Jeans fabrikk, Javert - Jean Valjeans tidligere fangevokter - er blitt politimann - og han er faretruende nær å avsløre Jean Valjean som straffangen som brøt prøveløslatelsesvilkårene. En annen blir beskyldt for å være nettopp Jean Valjean, og etter å ha avslørt seg selv som den rette Valjean, må han flykte - etter at Fantine er død og han har reddet Cosette fra det grusomme vertshusekteparet som har hatt henne hos seg mot betaling fra Fantine. Nesten ti år senere er Cosette en voksen kvinne, som forelsker seg i Marius, og takket være Jean Valjean lider han ikke den samme skjebnen som de andre studentene han forsøker å lage revolusjon sammen med. Han overlever og han og Cosette kan dermed få hverandre til slutt. 

Manuset som filmen er tuftet på avviker fra Victor Hugos roman på en rekke punkter. Bl.a. er f.eks. vertshusekteparets datter Eponine som voksen helt fraværende. Dermed frarøves vi noe av det som skapte dramaet med stor D på slutten - der Eponine ofrer sin kjærlighet for Marius etter selv å ha vært forelsket i ham lenge. Marius er dessuten gjort til lederen av studentene, noe han ikke er i Hugos roman. Jeg skjønte for øvrig ikke hvorfor Jean Valjean ble fremstilt som analfabet, all den tid han ikke var det i romanen. 

For øvrig må jeg si at filmen er både storslått og fin, med et stjernelag i de største rollene. Her møter vi Liam Neeson som Jean Valjean, Geoffrey Rush som Javert, Uma Thurman som Fantine og Vlaire Danes som den voksne Cosette. Dramaet er velspilt, kulissene fremstår nærmest som autentiske og historien er av det udødelige slaget - med kjærlighet, ofre og lidelser i bøtter og spann. Like fullt og kanskje ikke rent lite urettferdig i det hele tatt å nevne: jeg savnet musikken ... Jeg synes denne utgaven av "Les Miserables" fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 1998
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA, England og Tyskland
Skuespillere: Liam Neeson (Jean Valjean). Geoffrey Rush (Javert), Uma Thurman (Fantine), Claire Danes (Cosette som voksen), Hans Matheson (Marius Pontmercy) m.fl.
Spilletid: 129 min.

Liam Neeson i rollen som Jean Valjean 

Uma Thurman som Fantine

Geoffrey Rush som Javert

Claire Danes som Cosette

Hans Matheson som Marius

"Amour" (Regissør: Michael Haneke)

Vakkert-trist om å bli gammel

Jeg har lenge planlagt at jeg skulle se "Amour", men rakk det ikke før det var et faktum at filmen var tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film (etter at den var nominert i klassen beste film, beste regi, beste manus, beste skuespillerinne og altså beste fremmedspråklige film - kilde filmweb.no). Fra før av har jeg sett de fleste av Michael Hanekes filmer - bl.a. Funny Games, Piano Teacher, Caché (Skjult) og Det hvite båndet - alle med det til felles at de er en smule bisarre og ment for det kresne filmpublikum. Sånn sett er "Amour" en helt annen film - og den når på en helt annen måte ut til det brede publikum, mest av alt på grunn av den nokså almenngyldige tematikken, som berører de fleste før eller siden i livet. 

Selv kjenner jeg i grunnen lite til skuespillerne i filmen fra før av. Jeg vet imidlertid at Jean-Louis Trintignant i sin tid spilte en av hovedrollene i "Rød", en av Kieslowskis Trois Couleurs-filmer, mens Emanuelle Riva har hatt en rolle i "Hiroshima mon amour". Trintignant spiller George, mens Emanielle Riva spiller Anne i "Amour". 

Alt i innledningen får vi vite hvordan det går. Ekteparet George og Anne er døde, og det er George som har forårsaket deres død. Filmen skal dermed komme til å handle om hva som ledet frem til dette fatale valget.

Musikerekteparet George og Anne er i 80-årene og de nyter sitt otium i sin lekre, herskapelige Paris-leilighet der de er omgitt av sine kjæreste ting og minner; et flygel som de har dyrket sine største lidenskaper gjennom, nemlig musikken, og et arsenal av bøker, som de har brukt et helt liv på å lese. Begge er utpregede intellektuelle, og de koser seg med å gå på konserter og ellers dyrke det som kulturlivet har å by på. Når de deler sine måltider, som er laget med like stor kjærlighet som alt annet som betyr noe for dem, er det ikke vanskelig å se at de begge har vært og fremdeles er uendelig glade i hverandre, selv om det er noen år siden den sterkeste fysiske lidenskapen sto aller mest i fokus i deres samliv. Smilene, blikkene og humoren dem i mellom røper at de aldri har blitt lei av å flørte med hverandre. George er fremdeles en flott mann, og Anne er en vakker kvinne. 

Så får Anne slag. Til å begynne med skjønner de ikke hva som skjer, men en tur til legen bekrefter at det er tale om slag, og at det er stor fare for at dette vil skje igjen og igjen. Anne får tilbud om operasjon, og de opplyses om at utsiktene er gode. Bare 5 prosent blir verre etter en slik operasjon. Dessverre viser det seg at Anne er blant disse 5 prosentene ... 

Deretter går det stadig nedover med Annes helse. I begynnelsen kan hun riktignok snakke og hun er klar i hodet, men hun er avhengig av rullestol. Så rammer et nytt slag talesenteret, og selv om hun fremdeles er klar i hodet, klarer hun altså ikke lenger å uttrykke seg - til stor fortvilelse både for seg selv og ektemannen. 

Deres eneste datter dukker opp, og hun er bekymret over utviklingen. Blant annet fordi hun ser at foreldrene isolerer seg og skyr unna andre mennesker ... Hun kan dessuten ikke forstå hvorfor faren på død og liv ønsker å beholde moren hjemme. 

"Amour" er en vakker-trist film om å bli gammel, syk og hjelpetrengende, og hva det gjør med et ektepar og deres kjærlighet der den ene fremdeles er helt frisk, mens den andre blir alvorlig syk. Og om fortvilelsen hos den friske som gjør alt han kan for å hjelpe, men som møter motstand hos det mennesket han har delt hele livet med, fordi hun ikke orker å avfinne seg med at hun er totalt avhengig av ham og andre. Han holder ut fordi han har lovet henne at han aldri skal plassere henne på noe hjem eller sende henne på sykehus. Til slutt kommer imidlertid døden mer som en befrielse og lettelse enn noe annet ... 

Dramaet, som utelukkende foregår i ekteparets leilighet, er stillferdig og nesten autentisk i sitt uttrykk, der alderdom med sykdom presenteres akkurat så sårt og nesten på grensen til det uutholdelige som det er i det virkelige liv. Kanskje med ett unntak, og det er at Anne hele tiden er feiende flott på håret uansett hvor syk hun er, og akkurat det irriterte meg litt underveis. For alderdom og sykdom innebærer også en evig kamp for å holde hygienen i sjakk, men dette elementet var totalt fraværende i denne filmen. Ellers var skuespillerprestasjonene virkelig av ypperste klasse, og jeg skjønner derfor meget godt at det var nettopp denne filmen som vant Oscar blant de fremmedspråklige filmene. Jeg er også glad for at et såvidt langsomt drama som "Amour", som helt mangler action og høylytt drama (kanskje med unntak av en krangel med en sykepleier som var helt i harnisk fordi George sa henne opp), vant frem i kampen om den gjeve prisen! Filmen har for øvrig opplevd et fantastisk prisdryss i de fleste konkurranser av betydning. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Filmen vant for øvrig Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2012.

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Amour
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Louis Trintignant (George), Emanuelle Riva (Anne), Isabelle Tharaud (datteren Eva) m.fl.
Spilletid: 127 min.

"Victoria" (Regissør: Torun Lian)

Hamsuns
"Victoria" på film!

Blant alle Hamsuns romaner er "Victoria" den vakreste, synes jeg. Dette er en roman man kan lese om og om igjen, og min erfaring er at historien bare blir sterkere og sterkere for hver lesning. Det sies at romanen har klare selvbiografiske trekk. Som hovedpersonen i boka kom også Hamsun seg opp og frem ved hjelp av sine talenter som forfatter, og som hovedpersonen var også han ulykkelig forelsket i en kvinne over hans stand. Hun døde dessuten ung.

Da jeg fikk vite at Hamsuns berømte roman skulle filmatiseres, var jeg utrolig spent.  Dramaet er visstnok filmatisert flere ganger tidligere, uten at jeg har hørt om noen av dem. Selv har jeg med andre ord absolutt ingen preferanser å sammenligne med når det nå foreligger en filminnspilling av Hamsuns "Victoria". Mye av min spenning har vært knyttet til hvor tro regissøren og manusforfatteren ville være til Hamsuns originale roman og ditto tilhørende språkdrakt.

I går var jeg så heldig å være invitert på premieren av "Victoria" (sammen med Line fra Lines bibliotek og Elin fra Bokelskerinnen), og selv følte jeg stor lettelse ved at produsentene bak filmen faktisk hadde valgt å forholde seg meget lojalt til Hamsuns roman og den språkdrakt denne er skrevet i. Dermed følte jeg at tidsbildet ble korrekt, selv om dette selvsagt medførte at noen av dialogene kunne virke vel oppstyltede, spesielt i begynnelsen. Men det var jo slik man snakket i overklassen for over 100 år siden!

"Victoria" handler altså om møllersønnen Johannes som forelsker seg i slottsdatteren Victoria. Etter hvert skal de begge komme til å elske hverandre meget høyt. Ikke bare kommer deres svært så ulike klassetilhørighet i veien for dem, men det gjør også Victorias far. I filmen fremstilles han som en mann som lever over evne og som drikker altfor mye. Og da som nå gikk det riktig ille når tæring ikke ble satt etter næring. Forgjeldet og på randen av konkurs tvinger han Victoria til å gifte seg med løytnant Otto, på tross av at hun ikke elsker ham. Alt for å redde familien og dens ære, hva nå denne måtte bestå i ...

Victoria og Johannes´ veier krysses fra tid til annen, også etter at han har begynt å slå gjennom som poet og forfatter. Men uansett hvilken anseelse han mottar i utlandet for sitt forfatterskap - hjemme er og blir han uansett møllersønnen Johannes, som ikke er fin nok for de velsituerte som nærmest er for adelige å regne. Dette får konsekvenser både for ham og Victoria, som etter hvert kunne ha fått hverandre (fordi Otto dør pga. et vådeskudd, og Victoria blir enke), men nå står stoltheten i veien for dem. Den en gang så tillitsfulle og håpefulle Johannes ender i stedet opp med et forbitret hjerte, og når han endelig våkner, er det for sent ...

Kulissene i filmen er utpreget nasjonalromantiske, og det synes jeg for så vidt var helt greit, selv om dette tidvis ga et preg av at Johannes levde i større velstand enn slik Hamsun fremstiller det i sin roman. De første scenene i filmen, særlig der hvor den unge Victoria leker bekymringsløst rundt sammen med sine slektninger ute i slottshagen, virket dessuten noe stilistiske og kunstige til å begynne med. Etter hvert opphørte følelsen av noe kunstig seg for mitt vedkommende, og dramaet åpnet seg mer opp. Barna som spilte hhv. den unge Johannes og Victoria var for øvrig rett og slett vidunderlige! Den scenen hvor den unge Johannes bærer rundt på Victoria, er nesten magisk.

Tidligere i dag har jeg lest en del filmkritikker som går på at det ikke gnistret nok mellom Johannes og Victoria, og at det hele ble for tamt. Jeg kunne faktisk ikke vært mer uenig. Det  tok riktignok litt tid før det ble slik, men slik var det vel også i romanen? For fra å være en ungdomsforelskelse som nesten ikke fikk noen næring, gikk det hele over til å bli en dypfølt kjærlighet som ble næret av blikk, ord og en og annen stjålen berøring. For ikke å snakke om dikt og brev ... Denne nyansen synes jeg skuespillerne fikk godt frem.

Den eneste kunstneriske friheten regissøren og manusforfatteren Torun Lian har tatt seg, er at hun har skapt et miljø rundt Johannes og hans skrivekunst. Her dukker f.eks. Petter Scherven opp som en karikert figur av Henrik Lund, og som fikk meg til å le hver gang han dukket opp på lerretet. Og her dukket også en rekke andre likesinnede opp, som hadde ett og annet å komme med når den unge og lovende forfatteren trengte et publikum. Rolletolkningen til Fridtjov Såheim, Victorias far, som en skrattleende, litt ufin og fordrukken mann dras også noe langt. Og løytnant Otto, som spilles av Bill Skarsgård, og som var så "heldig" å få kvinnen som elsket en annen, fremstilles dessuten nokså endimmensjonal. Mens altså Johannes, møllersønnen, fremstår som ekte og naturalistisk - den som redder en ung jente fra druktningsdøden, som er den som ror fintfolket over fjorden og som er edel inntil det siste. Slik Hamsun også beskrev dette - kanskje som den ultimate hevn over overklassen?

Jeg opplevde at det gnistret mellom Victoria og Johannes, spilt av hhv. Iben Akerlie og Jakob Oftebro. Nærbildene av deres bevrende ansikter, der de sloss om å holde seg selv i skinnet og ikke gi seg fullstendig hen til sitt begjær - det gjorde inntrykk! Spesielt Jakob Oftebro gjorde en formidabel rolletolkning av møllersønnen, der han gikk fra å være ulykkelig forelsket i godseierdatteren til å bli såret, skuffet, sint og til slutt forbitret. Underveis var det bare å finne frem lommetørkleet - ikke bare for å tørke tårer, men også for å kvele tendenser til hulking. At enkelte kritikere mener at dette dramaet er for tamt kan jeg rett og slett ikke være enig i. Jeg må dessuten berømme filmprodusentene for valg av skuespillere - ikke bare i hovedrollene, men også i de mange birollene som er besatt av skuespillere som Eindride Eidsvold, Anneke Von Der Lippe, Ingar Helge Gimle, Hilde Louise Asbjørnsen, Nils Vogt, Petter Scherven ... bare for å nevne noen. Og filmmusikken - den er fantastisk!

Alt i alt har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fem, og så håper jeg at den blir en publikumssuksess av de helt store - på tross av enkelte sure kritikker i dagens aviser. Og jeg - jeg skal finne frem boka enda en gang og gi meg i kast med den! Mens jeg gleder meg til at filmen skal komme på DVD, slik at jeg får sett den på nytt ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Victoria
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Iben Akerlie (Victoria), Jakob Oftebro (Johannes), Bill S argård (Otto), Petronella Barker (Victorias mor), Fridjov Såheim (Victorias far), Eindride Eidsvold (mølleren - Johannes´ far), Anneke Von Der Lippe (Johannes´ mor), Ingar Helge Gimle (godseier) m.fl.
Spilletid: 106 min.

Boklansering av "Livet som leder" på Litteraturhuset 26. februar 2013

Det har blitt skrevet kilometervis med ledelseslitteratur i årenes løp, men svært lite er av empirisk karakter. Det er dessuten bemerkelsesverdig at det f.eks. i Norge kun har vært gjennomført tre lederundersøkelser i årenes løp - i 1999, 2002 og 2011 - alle i regi av AFF (Administrativt forskningsfond) og i samarbeid med BI, Universitetet i Bergen og Handelshøyskolen. Ingen har gjort dette tidligere. Undersøkelsen er for øvrig nokså unik også i verdenssammenheng.

Gjennomføring av lederundersøkelser som dette er en viktig del av AFFs virksomhet, og formålet med undersøkelsen er å kartlegge lederes hverdag, dvs. hvordan lederne selv opplever det å være leder. Når det innvendes som kritikk at noe av svakheten ved undersøkelsen er at den bygger på egenrapportering fra lederne selv, så beror altså dette på en misforståelse. For hvem andre enn lederne selv kan beskrive sin egen hverdag?

Administrerende direktør i AFF Mai Vik ønsket velkommen til lanseringen av "Livet som leder", en bok som sammenfatter noen av de funn som er gjort i forbindelse med lederundersøkelsen i 2011. Rune Rønning, William Brochs-Haukedal, Lars Glasø og Stig Berge Matthiesen har sittet i redaksjonen, og bidragsyterne er mange. Boka er delt inn i fire deler; om lederen (del 1), om lederens objektive og opplevde kontekst (del 2), om ulike plattformer for ledelse (del 3) og om utvikling av ledelse (del 4). 

AFFs mange konsulenter er fra før av vant til å komme tett på ledere og mener at de kan mye om ulike organisasjoner. Det man imidlertid alltid kan stille spørsmål ved er om disse lederne utgjør et representativt utvalg, slik at man kan trekke konklusjoner på bakgrunn av dette. I følge Mai Vik gir undersøkelsen sånn sett viktig innsikt, fordi man her vet at man har å gjøre med et representativt utvalg av respondenter (nesten 3000 totalt sett). Gjennom tolkning av resultatene kan man finne svar på f.eks. hva som er viktig for å bli bedre som leder. AFF håper at boka vil bli nyttig for mange. 

Rune Rønning var nestemann ut i programmet, og hans tema var myter og sannheter ved ledelse. Han opplyste innledningsvis at det har tatt to år å skrive "Livet som leder". Han stilte det retoriske spørsmålet om hva et dypdykk i undersøkelsen kan gi av svar utover det vi allerede vet om ledelse fra før av. 

Først må man ta utgangspunkt i hva vi forstår med begrepet "ledelse". Man sier f.eks. at "Kjos skapte Norwegian" og at "Cæsar erobret Roma", selv om man vet at lederne neppe har gjort alt arbeidet på egen hånd. Dermed fremstilles det å være leder som noe mytisk og heroisk - en virkelighet de færreste ledere kjenner seg igjen i. Tvert i mot opplever de fleste ledere at de fleste dager er svært hverdagslige og at det sjelden er tid og anledning til å tenke store tanker. 

Det spesielle med lederundersøkelsen fra 2011 er at 586 fra 1999-undersøkelsen fremdeles var med, mens 814 fra 2002 var med. Dermed har det vært mulig å følge ledere over lang tid - også over i deres senkarriere. Spørreskjemaene ble sendt ut til 4108 ledere i virksomheter med flere enn to ansatte, og de skulle ta stilling til 400 påstander fordelt på 73 hovedspørsmål. 2910 - dvs. 71 % - svarte, og i vitenskapelige undersøkelser som dette, må det karakteriseres som "excellent".

Undersøkelsen avdekker tre myter om ledelse. For det første jobber ikke ledere vanvittig mye. 10 % av alle toppledere oppgir riktignok å jobbe 55-65 t pr. uke, men gjennomsnittlig jobber de altså "kun" 48,7 t pr. uke (mot 44,4 t pr. uke for mellomledere). Toppleder sitter nesten dobbelt så mye i møter som andre ledere (19 t pr. uke). Kvinner jobber litt mindre enn menn.

Når det gjelder belastning og stress, viser undersøkelsen at norske ledere ikke er mer stresset enn andre. Imidlertid jobber de ofte under tidspress (70 % av tiden), og det er svært vanlig at ledere har relativt stor arbeidsbelastning (de jobber 30 % mer enn normaluken). Norske ledere oppgir heller ikke å være spesielt ensomme. Blant topplederne oppgir 13 % å være ensomme hele tiden, mens 72 % oppgir at de aldri er det. 

Det som kjennetegner spesielt norske ledere er at de er samarbeidsorienterte. Det er liten maktavstand mellom leder og andre i organisasjonen, og det er vanlig å snakke om "medarbeidere", ikke "underordnede". Å bli karakterisert som autoritær oppleves som belastende for de fleste ledere. Norske ledere er heller ikke spesielt preget av å være markante uten at dette fremstår som nødvendig. Arbeidsmiljø og trivsel kommer høyt opp blant de prioriterte verdiene. Sammenlignet med amerikanske ledere er norske ledere dessuten lite tranformatoriske. 

I undersøkelsen er deltakerne som tidligere nevnt blitt bedt om å ta stilling til ulike påstander. F.eks. tror bare litt under halvparten at en god leder kan lede alt, og bare en av fem mener at lederen er bedriftens viktigste ressurs. Litt over halvparten mener at det er viktig med videreutdanning innenfor eget fagfelt. Relasjons- og endringskompetanse mener 75 % er viktig. 

Norske ledere er klar over at de har med seg langt flere enn kun en kokk på laget, og dette må absolutt anses som et konkurransefortrinn. I kriser er det imidlertid annerledes, idet den lederstilen som da er viktig er en som tar beslutninger. Da er det ikke tid til å kjøre involverende prosesser. 

Hallstein Mørk fra Navigani AS har vært en ekstern ressursperson i forbindelse med arbeidet med boka. Han var invitert for å snakke om respons fra praksis. 

Mørk mener at boka gir et godt utgangspunkt for å forstå ledere og ledelse, men understreker at den ikke gir svar på alt. 

Det er skrevet 100 000 bøker om ledelse, og selv er han eier av anslagsvis 20 hyllemeter av dette. All litteraturen som finnes kan kjennetegnes ved at den stort sett handler om at det er mange veier til Rom, og at den handler om "personlighet" og "situasjon" eller kontekst. Det er spenningen mellom personlighet og kontekst som skaper de store utfordringene innenfor ledelse. Mørk viser til Edgar Schein, som i 1965 skrev en bok om organisasjonspsykologi. Lite har endret seg siden den gang, mener Mørk. Det har bare dukket opp en rekke nye og fine navn på de samme fenomenene. 

Det som utgjør det fundamentale utgangspunktet innenfor ledelse er lederens menneskesyn. Dersom man tar utgangspunkt i at folk ønsker å gjøre en god jobb bare vi legger forholdene til rette for dette, krever det en helt annen lederstil enn dersom vi mener at folk bare gjør som de skal dersom vi hele tiden henger over skuldrene deres og kontrollerer alt de gjør. 

Mørk drømmer om å finne opp en test som gir 90 % treffsikkerhet eller hit rate når man skal ansette gode ledere. I realiteten er det ikke mulig å få en høyere hit rate enn anslagsvis 50-60 %. Resten beror på hvor gode vi er på å gjenkjenne suksesskriterier hos andre mennesker. 

Undersøkelser viser at demografi - kjønn, sosial bakgrunn, yrke, om man er innadvendt eller utadvendt  - har lite å si når man skal finne forhold som gir gode ledere. Vi vet at det er flere kvinner blant ledere etter 2002, og vi vet at det er flere mellomledere i dag enn tidligere (og mer byråkrati?). Det siste handler nok mer om at mange såkalte ledere egentlig er mer operative enn genuint ledere. Ledere gjør for øvrig lurt i å inkludere både formelle og uformelle ledere i sin ledelsesstrategi, men dette er forhold som er lite belyst i litteraturen (f.eks. blogging og communities). 

I forhold til personlighet og ledelse understreker Mørk at vi må sørge for å få til en helhet. En leder som prøver å være noe annet enn han/hun er, faller fort gjennom. 

I forhold til lederen og konteksten, stiller Mørk spørsmål ved om man bruker muligheten for utvikling av enkeltmedarbeidere når denne dukker opp, eller bare gir oppgaven til den vi tror vil utføre den eller "gjøre jobben". Leter vi tilstrekkelig etter en som kan løfte denne enda et hakk opp? 

Mange virksomheter bruker omorganisering som om man har altfor stor tro på at struktur endrer ting. I stedet fører det til stress og ineffektivitet. Handlingsrom er viktig, men dette kan - når det blir for mye av den - komme i veien for det som skaper resultater. Han mener også at ledere som føler seg "alene på toppen", utøver dårlig ledelse. Ledelseskultur er også viktig. Å tro at man er smartest fordi man sitter på toppen, er patetisk.  Det er viktig med mangfold i ledelsen, og dersom man virkelig ønsker å ha både menn og kvinner i ledergruppen, er det viktig å være klar over hvor ulike menn og kvinner er f.eks. i en intervjusituasjon. Menn er ofte mer aggressive og har stor tro på egne ferdigheter, mens kvinner "tror", "håper" og "ønsker" - for å sette det hele litt på spissen. Lønn i seg selv motiverer ikke. Det som derimot motiverer er at lønnen oppleves rettferdig. Det er lite som skal til for å drepe motivasjon, mens det tar lang tid å bygge opp motivasjon. At lederen er god på emosjonell selvregulering (EQ) er dessuten viktig. 

Norsk næringsliv er i følge Mørk lite internasjonal/global. Dette skyldes bl.a. at norskkunnskaper brukes som et viktig utvalgskriterium og at utenlandsk arbeidskraft opplever at de ikke har en sjanse til å avansere oppover i systemet fordi de møter et "glasstak". 

Hva motiverer så ledere? Her må man skille mellom ytre og indre motivasjon. Ytre motivasjon i form av fete bonusavtaler kan faktisk stå i veien for å skape indre motivasjon. I stedet for fokus på bonus og incentiver bør norske ledere i stedet finne ut hvor medarbeideren har sin pasjon, og så plassere ham/henne der. Uansett hva man opererer med av incentiver, må disse oppleves rettferdige. Å basere en bonusavtale på målbare kriterier kan for øvrig føre helt galt av sted. Tvert i mot anbefaler Mørk at det bygges inn et visst skjønn i kriteriene. Man må dessuten ikke glemme at ambisiøse medarbeidere setter tøffere mål for seg selv enn mindre ambisiøse medarbeidere. 

Når det gjelder utvikling av ledere viser undersøkelser at 70 % av læringen kommer fra erfaring, 20 % fra mentoring eller coaching og 10 % fra kurs. Selvrefleksjon er et undervurdert utviklingsverktøy. Hva bør jeg f.eks. bruke mer/mindre tid på, hva er jeg god/mindre god på? Reflektere rundt sin egen situasjon og sette opp handlingsplaner for egenutvikling er et bra sted å starte. 

F.v. Stig Berge Mattiesen, Lars Glasø, William Brochs-Haukedal og Rune Rønning

Etter at Hallstein Mørk var ferdig med sitt innlegg, satte redaksjonen seg foran forsamlingen i et panel, og det ble åpnet opp for spørsmål.

Det første spørsmålet som kom fra salen var hva som hadde vært redaksjonens største overraskelse. William Brochs-Haukedal svarte at det som overrasket ham mest var hvor lite incentiver hadde å si for arbeidsinnsatsen. Lars Glasø svarte at han ble overrasket over at lederens personlighet har så mye å si for effekten av ledelse. Han viste til "the big five" som avgjørende for hvor effektiv en leder er i forhold til å nå resultater. 

Den norske samarbeidskulturen krever mer arbeid enn en mer autoritær lederstil. Det er ingen holdepunkter for at norske ledere er tafatte, jf. resultatene fra 22. juli-kommisjonen. En samarbeidende lederstil viser imidlertid sine svakheter i forbindelse med krisesituasjoner. 

Boka sier noe om hvordan norske ledere opplever sin hverdag, ikke noe om hvordan man kan bli en bedre leder. Derfor må dette med at undersøkelsen er basert på selvrapportering heller anses som en styrke enn en svakhet. 

Hvordan kan AFF bruke resultatene fra undersøkelsen for å utvikle ledere? Ledelse handler mye om holdninger - altså om at noen har lyst til og føler behov for å drive med ledelse eller å drive med verdiskapning på en bestemt måte. Kvinner drives av andre ting enn menn, og det er forskjell på unge og eldre ledere. F.eks. har unge (og uerfarne) ledere større problemer med sinte underordnede enn eldre ledere, og de føler seg ofte mer ensomme i lederrollen. Panelet er helt sikker på at det foreliggende materialet ikke er utdebattert, men kommer til å bli brukt i flere undersøkelser. Så mange som 75 % av lederne har f.eks. svart ja på at AFF kan involvere deres medarbeidere i videre undersøkelser. Mye av stoffet vil det nok dessuten bli skrevet kronikker og artikler om. 

Om med dette var en interessant ettermiddag på Litteraturhuset over. Med meg fra arrangementet hadde jeg selvsagt med meg boka "Livet som leder", og om jeg ikke leser den fra perm til perm i nærmeste fremtid, så er jeg temmelig sikker på at den aldri kommer til å være langt unna i de nærmeste årene. 

"The Master" (Regissør: Paul Thomas Anderson)

Noget spesiell ...

Regissøren Paul Thomas Anderson står bak filmer som "Magnolia", "Punch-Drunk Love" og "There Will Be Blood" - alle nokså spesielle filmer egentlig. Jeg burde vel nettopp av den grunn vært forberedt på at heller ikke "The Master" følger noe A4 format i filmens verden (om noe slikt kan sies å finnes). Men at jeg skulle bli så skuffet som jeg faktisk ble - det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Med tre Oscar-nominasjoner (Joaquin Phoenix - beste mannlige skuespiller, Philip Seymour Hoffman - beste mannlige birolle, Amy Adams - beste kvinnelige birolle), mener jeg det må være lov å forvente mer. Men bare for å ha sagt det: alle tre gjør fantastiske rolletolkninger! Det er bare det at filmen er så utrolig kjedelig. 

Men før jeg sier noe mer om hva jeg mener om filmen og hvorfor - her kommer litt om handlingen:

Freddie Quell er en traumatisert krigsveteran, som etter krigen har slått seg på flaska og som jager kjedsomheten bort gjennom tilfeldig sex. Han drikker såkalt torpedo juice, en rusdrikk som antakelig har gitt ham hjerneskade i tillegg til at han sliter med en post-traumatisk stresslidelse. Vi befinner oss i etterkrigstidens USA, nærmere bestemt i 1950, og følger Freddie fra jobb til jobb, som han mister på grunn av sin trøblete atferd med alkoholmisbruk, og hvor alle problemer "løses" med vold. 

Da tilfeldighetene fører Freddie ombord på yachten til Lancaster Dodd, er han på rømmen etter å ha blitt beskyldt for å ha tatt livet av en fyr med sin torpedo juice. Det han imidlertid ikke vet er at Dodd leder en bevegelse som kalles "The Cause". På grunn av sine plager stiller Freddie aldri ett kritisk spørsmål til bevegelsen. Tvert i mot går han gjennom ild og vann for lederen, og slår hardt ned på de som våger å komme med den miste antydning til kritikk. Og lederen selv ... han tåler definitivt ikke kritikk av noe slag. 

Dodd eksperimenterer med Freddie gjennom en metode som består i at han stiller spørsmålene mens Freddie svarer. I løpet av kort tid avdekker han Freddies dypeste hemmeligheter og får dermed et tak på ham. I mellomtiden ser de andre medlemmene av bevegelsen med bekymring på Freddie, og anklager om at han enten er gal eller spion begynner å komme. Men Dodd har bruk for Freddie, og han ønsker derfor ikke å høre på anklagene. Inntil han en dag blir arrestert for kvakksalveri og Freddie går fullstendig berserk. Bevegelsen er ikke tjent med å bli eksponert for uheldig oppmerksomhet, og nå er Freddie brysom, en de helst ser at de blir kvitt. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for ikke å risikere å ødelegge filmopplevelsen for andre som ønsker å se den. Personlig må jeg si at jeg opplevde filmen som langtekkelig og også kjedelig. Dette kunne ha vært bitte litt annerledes dersom jeg f.eks. hadde visst at historien var basert på virkelige hendelser. I så fall ville min motivasjon for å se den på historiens egne premisser da ha vært større. Så langt jeg har klart å lese meg til, er filmen en ren fiksjon, men med klare paralleller til Scientologene. Jeg følte i alle fall at filmen aldri engasjerte mer enn i korte intervaller av gangen. Når det er sagt må jeg virkelig understreke at Joaquin Phoenix imponerte i den krevende rollen som Freddie Quell. Dersom han stikker av med Oscar for sin rolletolkning i denne filmen, er det garantert velfortjent. Om noen få timer får vi vite utfallet av Oscar-utdelingen ... 

Verken Joaquin Phoenix´ fantastiske rolletolkning eller de øvriges skuespillerprestasjoner var tilstrekkelig til å bære filmen, synes jeg. Filmen manglet driv og spenning, og nesten 2 1/2 time var vesentlig i overkant. Jeg er i tvil om hvilket terningkast jeg skal gi denne filmen, men er kommet til at det må bli et sted mellom terningkast tre og fire - aller mest pga. Joaquin Phoenix´innsats i rollen som Freddie Quell. 

Det kunne faktisk vært spennende om noen som har sett denne filmen, og som har en helt annen oppfatning enn meg, legger igjen en kommentar og begrunner hvorfor.

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Master
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Joaquin Phoenix (Freddie Quell), Philip Seymour Hoffman (Lancaster Dodd), Amy Adams (Peggy Dodd), Lena Endre (Mrs. Solstad) m.fl.
Spilletid: 138 min.

Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell 

Lancaster Dodd utprøver sine metoder på Freddie Quell

Philip Seymour Hoffman i rollen som Lancaster Dodd 

Amy Adams - Lancaster Dodds kone